Tragisk lønnsomhet i konvensjonell kystflåte
Tragisk lønnsomhet i konvensjonell kystflåte Side 46 Nor-Fishing 2012 internasjonal fiskeriutstilling 14 ‑17 august trondheim nor‑fishing ‑ en viktig internasjonal møteplass for fiskerinæringen i over 50 år! over 500 utstillere representerer hele næringen. Beslutningstakere fra mer enn 50 land. 15‑20.000 besøkende. interessante og spennende foredrag og konferanser. få de siste nyheter og oppdateringer. markedsfør dine produkter for et internasjonalt publikum. her kan du på en enkel måte treffe eksisterende og potensielle kunder. interessert? ta kontakt! www.nor-fishing.no Velkommen til trondheim og nor‑fishing 2012! Stiftelsen Nor-Fishing, Klostergata 90, 7030 Trondheim Tel +47 73568640 Fax +47 73568641 mailbox@nor-fishing.no "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 3 O K TA N B ER G EN QUALITY FOR THE WORLD As a globally integrated pelagic fishery and seafood specialist, Austevoll Seafood ASA (AUSS) operates through subsidiaries and associated companies, fishing vessels with licensed quotas in three of the world’s most important fishery countries - Norway, Chile and Peru. Committed to providing quality products to our customers, AUSS employs sophisticated fishing technology and responsible fishing strategies that harvest ocean resources without compromising the sustainability of such. Through our activities in fishing fleet, fishmeal and oil plants, canning plants, frozen fish plants, salmon farming and sales, AUSS’s integrated operation ensures a high level of freshness is maintained in our products - from fishing waters to finished products. Over the last decade, AUSS has acquired a significant number of companies of a complementary nature to its existing business areas. Our success lies in the integration of these businesses and creating synergies and value-added businesses through cooperations across all our business areas. www.auss.no AUSTEVOLL SEAFOOD ASA - Alfabygget N-5392 Storebø Norway - Tel: +47 56 18 10 00 Fax: +47 56 18 10 03 www.auss.no Haster det? Flyfrakt benytter verdens raskeste transportmiddel. Alene betjener vi 40 destinasjoner og og har har over over 400 300 flyavganger flyavganger daglig. Har du et fraktbehov 45 destinasjoner i Norge eller utlandet, har vi, Jetpak eller SAS Cargo sikkert et produkt som passer for deg. Flyfrakt er hurtig, rimelig og fl eksibelt. Ta kontakt fleksibelt. med nærmeste fl yplass eller en agent, og vi løser oppdraget for deg. flyplass www. wideroe.no www.wideroe.no Elendig lønnsomhet Den konvensjonelle kystflåten har elendig lønnsomhet. Det gjelder alle størrelsesgrupper. Mer strukturering er eneste veien å gå. Side 46 Knallhard kritikk — kontante svar! De har fått kritikk så det holder. Det forsikrer begge at de tåler. Men mye av kritikken er lite konkret og den er heller ikke særlig samstemt. Vi har selvfølgelig gitt Lisbeth BergHansen og Liv Holmefjord muligheten til å svare for seg. Side 28 AV INNHOLD ELLERS Rot om minstepriser Noen tror Råfisklagets jobb er å fastsette minstepriser som sikrer fiskerne den inntekten de trenger. Slik er det ikke. Eivind Smith er klokkeklar: Salgslagenes priskompetanse er begrenset til å fastsette «markedsriktige priser». Side 11 Å selge fisk i regnvær Det lengste Finnmarksløpet! Det er ofte mørkt og ofte kaldt. Men alt i alt oppveier plussene minusene. Vi har vært i Finnmark og tatt pulsen på en oppdrettsnæring i vekst. Side 70 Øystein Sandøy er en av dem som mener at Råfisklaget burde ha sluppet torskeprisen fri fremfor å sette minsteprisen til litt over 10 kroner. Side 21 Har laksen opphevet tyngdeloven? Mens torsken sliter går laksen «motstrøms» og trosser både sterk krone og økonomisk tilbakegang i Europa. Ikke rart Kolbjørn Giskeødegård lurer på om den har opphevet alle markedslover. Side 25 Stort potensial og ditto utfordringer Forbruket av klippfisk øker, den norske eksporten er svært stabil. Følgelig synker vår markedsandel i Brasil — fra 90 til 60 prosent på fem år. Side 58 Bør direktoratet omorganiseres? Tøffere Kystvakt Kystvaktsjef Lars Saunes leder en etat som har blitt mer militær, mer hemmelig, mer selvstyrt og mer fiskerifokusert. Kort sagt tøffere. Side 84 6 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Fiskeridirektoratet utformer og fortolker regelverket, kontrollerer at det følges, dømmer og ilegger til slutt straff. Vil vi ha det slik? spør Harald Østensjø. Side 67 Om tonn og kroner I gamle dager ble de som fisket mest helter. Ingen var opptatt av verdiskapingen. Slik er det heldigvis ikke lenger på Island, skriver Petur Bjarnasson. Nå er ambisjonen å mer enn fordoble verdien av torsken. Side 93 Snipp, snapp, snute! Vi har fulgt eventyret om fjelltorsken i Stjørdal siden 2004. Dessverre ble det ikke noe eventyr til slutt, men enda en historie om gründerskap som ikke lyktes. Side 96 2012 år’reit? Som vanlig har vi samlet tall om året som nå er gått i graven. Kvantumsmessig ble det en suksess både for laksen og torsken, men prisen ødela. 2012 ble år’reit, men heller ikke noe mer. Side 102 Veksten i Asia og Afrika Erik Hempel tror veksten i den globale oppdrettsproduksjonen vil komme på lavprisarter som tilapia og pangasius, og at markedene i Asia og Afrika vil vokse mest. Side 117 Holst-Dyrnes vrs. Gregussen Sist ble det uavgjort. Dermed møtes Aker Seafoods-sjefen og sildelagsdirektøren på nytt. Hvordan det gikk kan du som vanlig lese helt bakerst i bladet. Side 147 Les også Månedens Gullfisk, lederartikkelen, nf’s blå og Smånytt fra fiskerinæringen, som du finner fra side 113. Vi har som vanlig «På tampen fra Provence», «Fisk og Forskning», Kåre Høylands presentasjon av nye fartøy og kommentarartikkel fra Hans Morten Sundnes. Sjekk også annonseregisteret på side 146. ”MÅNEDENS GULLFISK” Vi gir gullfisken til en som til fulle får føle at det blåser på toppene. Så kraftige er kastene at mannen risikerer å bli blåst ned selv om han slett ikke har planer om å bli værende. Det er alldeles ikke slik at vi deler ut gullfisker i øst og vest for lang og tro tjeneste eller ved endt dyst. Slik har man gullklokker og kongelige edelmetaller til. Råfisklagets styreformann skulle være et av unntakene, og den gullfisken var egentlig tiltenkt hans lenge bebudede avtropping om fire måneder. For mange av oss har Skjervøy-fiskeren og organisasjonsmannen Robert Hansen vært der alltid. Fiske tok han til med i de tider da Nordlandsbanen ble åpnet, Algerie frigjort og John Glenn gikk i bane rundt jorda. Første plass ved styrebordet i Norges Råfisklag var i 1981, året da Jimmy Carter ga seg. 65-åringen har hatt sammenhengende verv i vårt største fiskesalgslag i over 30 år — de tolv siste som styreleder. Og nå stormer det altså som aldri før. Få ting har vært mer synlig i fiskeripressen enn raseriutfallene mot den avtroppende høvdingen, og endatil kravene om at han må gå før han går. For Robert Hansen var det den siste minsteprisen som skapte mest furore. Sluttstreken under torskeprisen på kr. 10,50 gjorde han mer upopulær langs norskekysten enn samtlige vindmølleparker, seismikkflåten og all gruvedrift til sammen. Fiskere, fiskarlag, fylkesfiskarlag, fiskeriprofessorer og alle som måtte ha eller ikke ha grunn til å mene noe, har meldt seg på. Det er selvfølgelig mye som kan sies både om minsteprisene fast satt i desember, prosessen som førte til dem og diskusjonen deretter. Her skal vi prøve å holde oss unna dette minefeltet, bare nøye oss med å konstatere at selv den minste pris kan skape det største raseri. Mange vil til og med ha Robert Hansen vekk med samme. Vi hadde — som antydet — tenkt å gi han en gullfisk i forbindelse med jubileumsårsmøtet og sortien i slutten av mai, men er kommet til at han har mer behov for den nå. Selv om det er delte meninger om styrets beslutning, har styreformannen hele styret, administrasjonen og en god del fiskere bak seg. Vi håper ikke en halv mannsalder på post skal ende i bare bråk. Det fortjener han ikke! REDAKTØR Cand. oecon. Thorvald Tande jr. ANNONSER Elisabeth Sjøberg Yri LAY OUT Torbjørn Rasmussen ANNONSER Cand. oecon. Thorvald Tande Sr. ABONNEMENT /JOURNALIST Therese Marie Tande JOURNALIST Hans Morten Sundnes Tlf. 70 05 20 32 E-mail: hans.morten.sundnes@tussa.com ANNONSER Kristin A. Tande SEKRETÆR Helene Tande Håland ANNONSER og BÅTOMTALER Kåre Høyland Tlf. 92 22 54 58 E-mail: hoyland5@hotmail.com orsk fiskerinæri Utgitt av: Norsk Fiskerinæring AS Boks 244, 2071 Råholt, Telf: 63959090, Faks: 63954166 E-mail: post@norskfisk.no Web-adresse: www.norskfisk.no Utkommer med 12 nummer pr. år. Årsabonnement kr. 1.985,- Trykk: Merkur Trykk AS Fra 2009 til 2011 hadde sjarkflåten en resultatgrad på 0,1%. Ikke mye å skryte av! "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 7 8 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 • leder • Valgåret 2013 2013 ER ET VALGÅR. Til høsten kan vi forhåpentligvis si farvel til åtte års rødgrønt styre. Om dagens meningsmålinger slår til kan vi endog få en helblå regjering. Da vil jo Høyre og FrP sikre seg rent flertall på Stortinget. Noe annet er om Høyre tar sjan sen på et slikt ensidig samarbeid. Enn så lenge er Erna Solberg veldig nøye med å understreke at Høyre også vil regjere med KrF og Venstre. I det lange løp er det ofte best å satse på flere hester. Norge er gjentatte ganger kåret til verdens beste land å bo i. Vi må med andre ord gjøre det meste riktig. Takket være svimlende inntekter fra olje og gass har vi et velferdsnivå skyhøyt over nesten alle andre. Mens resten av Europa sliter med arbeidsledighet og økonomiske kriser, surfer vi ubekymret videre på toppen av oljebølgen. Særlig politikerne, men også media, liker å gi inntrykk av at valg betyr mye; at de stemmesedlene vi putter i valgurnene er helt avgjørende for den fremtidige utviklingen i Norge. Personlig økonomi, helse, skole, samferdsel, sosiale ytelser, kulturliv, forskning og forsvar er bare noe av alt det som styres av partinavnet på stemmesedlene. På en måte er det rett. På en måte er det veldig feil. Det er rett at partiene har noe ulike løsninger på hvordan man skal oppnå de målsettingene et samlet Storting i store trekk stiller seg bak. Men forskjellene er ikke i nærheten av å være så store som partiene selv vil ha det til, og som salgskåte tabloidaviser liker å fremstille det. I 2013 utgjør statens samlede utgifter ca. 1.650 milliarder kroner. Om partiene krangler om bruken av 5 prosent av dette beløpet, må det være toppen. Det aller, aller meste blir fordelt i stor fordragelighet. Av 850 milliarder i skatter og avgifter i 2013 utgjør formueskatten ynkelige 15 milliarder og arveavgiften såvidt 2 milliarder. Disse voldsomt omdiskuterte postene står altså for 1 prosent av statens samlede utgifter og under 2 prosent av alle skatter og avgifter. Da er det vanskelig å skjønne at hele velferds-Norge står på spill om formueskatten blir borte. For slik er det jo hver gang politikerne krangler om de siste kronene. De går alltid til å finansiere barnehager og sykehjem, særlig når det er de rødgrønne som argumenterer. De går aldri til å finansiere Norges militære innsats i utlandet eller kontingent til EØS. STORTINGSVALG ER VIKTIG for utviklingen i sjømatnæringen. Men også her blir små fjær til fargerike høns i valgkampen. I 2013 har Fiskeri- og kystdepartementet et utgiftsbudsjett på ca. 5 milliarder kroner. Hele 85 prosent går til kystforvaltning og forskning, to poster det er bred politisk enighet om å priori tere. Resten er stort sett øremerket administrasjon og fiskeri forvaltning, penger det heller ikke er mulig å gjøre så mye med. Selvfølgelig vil en Høyre-dominert regjering foreta enkelte justeringer; flytte noen millioner hit og noen millioner dit. Men i det store bildet snakker vi om smårusk. La det derfor være klart helt fra start av årets valgkamp: fis keri-Norge blir ikke snudd på hodet om Erna Solberg tar plass Redaktør Thorvald Tande jr. øverst ved Kongens bord, uansett hvilket mannskap hun har med seg. I valgkampen vil partienes fiskeripolitiske talsmenn og -kvinner gjøre sitt beste for å skape Ragnarokk av motstandernes politikk og Edens have av egen. I realiteten er forskjellene relativt små. Hvorfor er da «Norsk Fiskerinæring» så opptatt av at det skjer et skifte? Jo, kort og godt fordi en Høyre-dominert regjering vil føre en litt bedre næringspolitikk. Vi forventer ingen revolusjon. Mye er bra og vil fortsette som før. Men med Erna Solberg i førersetet får vi tvungen mekling om minstepriser dersom partene ikke blir enige, større åpning for langsiktige avtaler mellom kjøpere og selgere, justering av Deltakerloven slik at også fiskeindustribedrifter kan eie fiskebåter samt generelt bedre og mer rettferdige strukturordninger i flåten, herunder strukturkvoter også for fartøygruppen under 11 meter. Vi får kort sagt en regjering som vil være litt mer opptatt av å la sjømatnæringen drive butikk, og litt mindre opptatt av å pålesse distriktspolitiske oppgaver. Og så får vi en regjering som vil være noe mer giret på næringsutvikling og vekst enn de rødgrønne. Men heller ikke på dette området vil det skje noen revolusjon. Også arvtakeren til Lisbeth Berg-Hansen må forholde seg til råd og anbefalinger fra miljømyndigheter, Klif, Mattilsynet, HI og alle de andre offen tlige etater og institusjoner som må rådføres om veksttakten i oppdrett. Miljøvernorganisasjonen vil fortsatt prege debatten og skape barrierer. Men i sum vil et regjeringsskifte være positivt for utviklingen av en lønnsom, konkurransedyktig og innovativ sjømatnæring. Over tid vil også det være den beste garantien for å opprettholde bosetting og sysselsetting langs kysten. På ett viktig område vil et regjeringsskifte neppe bety bedre rammebetingelser for næringen; oljeutvinning i nord! Men vi hører blant dem som tror at olje og fisk kan leve sammen — også nordpå. Før eller siden tror vi dessuten at det blir leteboring utenfor Lofoten og Vesterålen uansett fargevalør på regjeringen. I det lange løp spiller det ingen rolle for utvinningen av gass og olje i Nord-Norge om Arbeiderpartiet eller Høyre har fiskeri- og kystministeren. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 9 10 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 • nf's blå • Mye rot om priser Det har vært en festlig tid for oss som følger med på blogger og leserinnlegg i fiskerimedia. De nye minsteprisene for torsk, som ble fastsatt etter forhandlinger mellom Norges Råfisklag og kjøperne i midten av desember, har virkelig satt sinnene i kok. Robert Hansen har uten tvil vært den mest upopulære mannen langs norskekysten de siste par månedene, i alle fall på strekningen fra Nordmøre til Kirkenes. Det er nesten ikke grenser for hva illsinte fiskere får seg til å kalle den avtroppende Råfisklags lederen. På årsmøtet i slutten av mai faller han nemlig for aldersgrensen, og takker for seg etter 12 år som leder av laget. Men det er alt for lenge til, skal vi tro kritikerne, som Å fastsette rett minstepris er minst like vanskelig som å tippe fotballresultater. Det krever skarpt (fiske)syn og solide kunnskaper om markedsforhold og økonomisk utvikling. Det er mer skadelig å sette minsteprisen for høy enn for lav. Settes den for høyt kan omsettingen stoppe opp, settes den for lavt vil ofte konkurransen mellom kjøperne likevel gi den markedsriktige prisen. (Foto: Scanstockphoto) helt siden minsteprisene ble kjent har krevd Roberts hode på et fat og full utskifting av hele ledelsen. Det er ikke vanskelig å forstå at fiskerne er forbannet. Et prisfall på rundt 20 prosent var i overkant av hva de mest depressive pessimistene hadde trodd på forhånd. Med et pennestrøk forsvant nesten hele gevinsten av tidenes største økning i torskekvoten. Nå må fiskerne i 2013 i stedet jobbe mye mer for omtrent den samme lønna. Det liker ingen. nf’s blå deltok ikke på prisforhandlingene og har ikke forutsetninger for å mene noe som helst om resultatet. Ut fra antakelsen om at kompromisløsninger ofte gir to omtrent like misfornøyde parter, sitter vi dog med en mistanke om at kjøperne kom best fra det. Mens fiskerne vil kaset sine folk på bålet, har det vært nesten oppsiktsvekkende stille fra kjøperhold. Mye tyder på at kjøperne var godt fornøyd med resultatet, ja at det endog ble bedre enn de hadde trodd. Det som får oss til å skrive denne lange snutten, er ikke dagens priser på torsk. Det nf’s blå vil ta fatt i er en åpenbar misforståelse mange fiskere fortsatt sliter med, nemlig at Råfisklagets oppgave er å fastsette minstepriser som fiskerne kan leve av. Så enkelt er det ikke. I mange tiår, da staten til "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 11 • nf's blå • sammen pøste inn over 160 milliarder kroner i offentlig fiskeristøtte, spilte det egentlig ingen rolle for fiskerne hvilke minstepriser som ble fastsatt. Dersom disse ikke var høye nok til å sikre et rimelig utkomme, sto staten klar med en velfylt lommebok. Da Hovedavtalen i realiteten ble avviklet først på 90-tallet, ble det slutt på ordningen med pristilskudd, og de årlige prisforhandlingene med kjøperne fikk straks mer alvor. Blant fiskerne var det mange som hevdet at Råfiskloven ga salgslagene rett til å fastsette prisene akkurat som de ville, og i det minste priser som sikret fiskene en inntekt de kunne leve av. Kjøperne argumenterte heftig i mot dette synspunktet, og hevdet at salgslagene selvsagt måtte forholde seg 12 Ingen liker å jobbe mer for det samme, eller endog for mindre. Fiskerne er intet unntak. 2013 skulle bli et økonomisk jubelår med tidenes høyeste torskekvote. Men det var før Råfisklaget fastsatte minsteprisene for vintersesongen. til markedssituasjonen for de ulike produktene. Lagene kunne bare fastsette minstepriser som sto i rimelig forhold til de man kunne oppnå i markedet. Som støtte for sitt syn hentet kjøperne frem Råfisklo vens «bibel», nemlig professor "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Eivind Smiths murstein av en bok fra 1979 «Organisasjoner i fiskeriforvaltningen — om fiskesalgslagenes rettsstilling». Her skriver han blant annet: «Salslagene kan legge to forskjellige prinsipper til grunn for sin normering av prisene. De kan enten ta sikte på å nå frem til «markedsriktig» pris, eller de kan fastsette «sosiale» priser som gir fiskerne et ønsket inntektsnivå. Dagens system er basert på «markedsriktige» priser. Med dette Ann MOSCA For fiske 90x264mm_Layout 1 14.12.11 13.51 Side 1 menes priser som tar sikte på å gi fiskerne det som blir igjen når det er holdt av tilstrekkelig til å dekke driftsomkostninger og rimelig fortjeneste til kjøperne. Selv om det ofte vil stå strid om hvilke priser som er de «riktige» i den enkelte situasjon, har praksis klart gått ut fra at salgslagene skal fastsette de prisene markedene betinger.» Og så kommer det: «Noe annet er om lagenes kompetanse strekker seg lenger. Noen egentlig diskusjon av dette spørsmålet er det imidlertid — som vanlig — vanskelig å finne. Råfiskloven selv gir ingen holde punkter. Forarbeidene ser derimot ut til å forutsette at priskompetansen bare omfatter fastsetting av de høyeste prisene markedet betinger. Selv om priskompetansen var forholdsvis lite aktuell i 1951, da Råfiskloven ble endelig vedtatt av Stortinget, finnes det nokså klare uttalelser i denne retning. Således sluttet Fiskeridirektøren seg til «det prinsipp at fiskerne må ha krav på en pris for råfisken som framkommer når en fra markedets pris på de ferdige produktene trekker de nødvendige tilvirknings- eller foredlingsutgifter og nødvendige omsetningskostnader». Dette vakte ikke opposisjon fra noe hold under den videre behandlingen. Senere oppfatninger og praksis i salgslagene synes også å gå nokså entydig i denne retning. Dette gir etter mitt skjønn et sterkt argument for at kompetansen er begrenset til å fastsette «markedsriktige» priser.» Denne «forståelsen» av loven har i dag bred politisk støtte. Spørsmålet om hvilke hensyn som må ligge til grunn for fastsettelse av minsteprisene ble senest vurdert av Midttun-utvalget, som i 2011 fikk i oppdrag av Fiskeri- og kystministeren å vurdere behovet for en oppdatering av Råfiskloven. I utvalgets innstilling, som kom senhøsten 2011, finner vi enstemmige kommentarer som faktisk går vesentlig lenger enn bare å fastslå at minsteprisene skal være markedsriktige. Utvalget skriver: «At minsteprisfastsettelsen skal ta hensyn til markedene er alle enige om. Dernest må de også ta hensyn til lønnsomheten både for industri og flåte. Arbeidsgruppen mener at minsteprisene skal sørge for en rimelig fordeling av forventet inntjening i markedene. Dette vil ikke alltid være nok til å skape lønnsomhet både for flåte og industri. I slike situasjoner kan det ikke leg- Leveres med ultralyd sveiser ® - Sveiser uten varme - Kun 0,8 sek. pr. stropp - Godkjent for IP 56 krav Våre kunder er våre beste referanser: ‐ Grieg Seafood i Alta (2 maskiner) ‐ Norway Pelagic AS i Liavaag (1 maskin) ‐ Myre Fiskemottak i Lofoten (2 maskiner) ‐ Sunnmøre Seafood AS (1 maskin) TA KONTAKT I DAG Eivind Smith (63) er professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han tok doktorgraden i 1979 på en avhandling om Råfiskloven, og er ganske sikkert den som vet mest om hvilken priskompetanse loven gir Norges Råfisklag og de øvrige salgslagene. (Foto: Stortinget) Ring: 23 30 26 00 | www.pallpack.no "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 13 • nf's blå • ges til grunn at minsteprisen skal settes så lavt at industrien får dekket alle sine kostnader pluss fortjeneste, eller så høyt at fisker får lønnsomhet for å fiske og levere råstoff for produksjon til slike anvendelser eller markeder.» Her ønsker man altså å innføre et helt nytt prinsipp, nemlig at minsteprisene også skal sørge for en «rimelig fordeling av forventet inntjening». I hvilken grad dette ble diskutert i utvalget, vet vi ikke. Men oppsiktsvekkende er det uansett. Slik nf’s blå tolker dette betyr det jo faktisk at salgslagene i gode markedssituasjoner ikke kan løfte mintsteprisene helt opp under markedspris for på den måten å «hente ut» det største kakestykket til flåten. Så er selvfølgelig spørsmålet hva som er «markedsriktig» pris. Om det hersker mange oppfatninger. Eivind Smith skriver: «De forskjellige produktenes salgspriser betinger som oftest forskjellig pris for råstoffet, altså forskjellige råfiskpriser for en og samme fiskesort. Når fiskeprisene kan fastsettes til høyeste «markedsriktige» pris, må en også anerkjenne at salgslagene må ha rett til å ta rådgjerder for at fiskerne skal kunne oppnå den høyeste av flere råfiskpriser. Praksis har alltid bygget på samme forutsetning». Dette kan vanskelig forstås på annen måte enn at salgslagene skal ha kompetanse til å fastsette minsteprisene ut fra prisene på de produktene som betinger de beste prisene i markedet. Såvidt nf’s blå skjønner står det ingen ting i Råfiskloven eller i forarbei dene om at minsteprisene skal ta hensyn til kostnadsnivået i norsk fiskeindustri. Dersom utenlandske kjøpere har lavere kostnader og kan betale høyere råfiskpriser enn norske bedrifter, kan altså minsteprisene fastsettes ut fra dette. 14 Både Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre er med på listen over de 17 personene som var flest ganger på forsiden av «FiskeribladetFiskaren» i 2012. Nordområdepolitikken var en av årsakene til det. (Foto: Regjeringen) Men i praksis må selvfølgelige salgslagene forholde seg til den betalingsevnen industrien har i Norge. Man må gjerne diskutere jus og formell kompetanse. Men til syvende og siste er fiskerne minst like avhengig av kjøperne som omvendt. Uten en lønnsom industri får vi heller ingen lønnsom flåte. Så enkelt er det! Og helt til slutt. I frustrasjon har enkelte fiskere tatt til ordet for at minsteprisene bør suspenderes og at omsetningen i vinter bør foregår helt fritt. For oss, som mener at Råfiskloven bør avvikles, er dette et bra forslag. For de som støtter loven, er det en fallitterklæring. Om salgslagenes rett til å fastsette prisene skal oppheves hver gang markedssituasjonen er vanskelig, kan man i alle fall fjerne loven. Det er jo nettopp i slike situasjoner den er ment å ha størst betydning. Dette gjelder heldigvis ikke i fiskeri- og havbruksnæringen. Man skal være ganske forskrudd om et bilde på forsiden av «FiskeribladetFiskaren» er meningen med livet. De som havner der tilhører normalt lederskiktet i næringen, og kan ikke kalles kjendiser utenom den lille plaskedammen som heter fiskeri og havbruk. Uansett er det spennende ved hvert årsskifte. Hvem har vært flest ganger på fiskeriavisenes forsider i året som er gått? nf’s blå har ført nøye statistikk, og har som vanlig svaret. Det fremgår av tabell 1 på side 16. Som alltid toppes listen av Fiskeri- og kystminis teren. Normalt har næringens fiskeripolitiske sjef ligget milevis foran alle andre. Men i fjor måtte Lisbeth Berg-Hansen faktisk dele førsteplassen med Fiskarlagsformann Reidar Nilsen. Antall ganger Lisbeth var på forsidene var også lavere i 2012 enn i 2011. Aldri siden nf’s blå begynte å føre denne særdeles viktige statistikken, har fiskeriministeren vært mindre synlig. De som mener hun har markert seg svakt, vil nå nikke på hodene. Kjell Inge Røkke tar tredje- Fiskerinæringens superkjendiser I dag gjør folk nesten hva det skal være for å havne i media, aller helst på forsiden av glorete kjendisblader eller som deltakere i tåpelige realityserier. De fleste får 15 minutter i rampelyset og forsvinner deretter i mørket. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Det er mulig Arbeiderpartiet og Helga Pedersen tar Norge videre. Men i øyeblikket er det i en retning som ikke gir særlig oppslutning blant velgerne. Helga var fiskeri- og kystminister i fire år, og gjenganger på forsidene til «Fiskaren», «Fiskeribladet» og fra 2008 «FiskeribladetFiskaren». (Foto: Arbeiderpartiet) EKH.no The Innovator in Seafood Software Innovator in Seafood software FANGST / OPPDRETT PRODUKSJON / FOREDLING SALG / DISTRIBUSJON MARKED / KUNDE – Sjømat med sporbar historie Maritech Systems AS • 6530 Averøy • 71 51 73 00 • office@maritech.no • www.maritech.no "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 15 • nf's blå • Tabell 1: Norske fiskerikjendiser. Antall ganger nevnt på forsidene til «FiskeribladetFiskaren» i 2012. plassen, og har endog med seg Olav Holst-Dyrnes på plassen bak. Det forundrer oss ikke med all mediestøyen rundt Aker Seafoods og Norway Seafoods i året som gikk. Så følger kjente gjengangere som Audun Maråk, Einar Helge Meløysund, Steinar Bastesen og Rolf Domstein. Bastesen har minst ni liv som mediayndling. Nesten like verdt å merke seg som de som er på listen, er de som ikke er det. Vi konstaterer som vanlig at verken styreleder Gunnar Domstein eller adm. direktør Geir Andreassen i FHL nådde opp. Det gjorde heller ikke generalsekretær Jan Skjervø i Norges Fiskarlag eller NSL-toppene Per Mjelva og Svein Reppe. Å lede noen av verdens største fiskeriselskaper, er heller ingen garanti for å bli nevnt på forsiden til «FiskeribladetFiskaren». Alf-Helge Aarskog i Marine Harvest snek seg såvidt med. Det gjorde ikke Helge og Arne Møgster. Politikerne glimrer normalt med sitt fravær. I fjor kapret Nærings- og utviklingsminister Trond Giske en delt syvendeplass, tett foran statsminister Jens Stoltenberg og utenriks/ helseminister Jonas Støre. Høyres Erna Solberg kom seg også med på vår eksklusive liste. Tabell 1 viser kjendisene i 2012. Noen er gjengangere, andre har av ulike årsaker vært i fokus akkurat i året som gikk. Om vi løfter blikket ørelite, og ser på hvem som har vært de største kjendisene de siste 9 årene, ser vinnerlisten slik ut — om man da velger å bruke ordet «vinner» om de som hyppigst preger avisenes forsider. 1. Helga Pedersen : 214 2. Svein Ludvigsen : 181 3. Reidar Nilsen : 153 4. Kjell Inge Røkke : 138 5. Lisbeth Berg-Hansen : 80 6. Audun Maråk : 63 7. Anders Pedersen : 55 8. Inge Halstensen : 44 Aller først konstaterer vi de 16 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 1. Reidar Nilsen, formann i Norges Fiskarlag Lisbeth Berg-Hansen, fiskeri- og kystminister 3. Kjell Inge Røkke, finanskjendis 4. Audun Maråk, adm. dir. i Fiskebåt Olav Holst-Dyrnes, adm. dir Aker Seafoods 6. Einar Helge Meløysund, fisker 7. Magnar Pedersen, adm. dir. Nergård AS Steinar Bastesen, fiskerikyndig Rolf Domstein, adm. dir. Domstein ASA Trond Giske, næringsminister 11. Jens Stoltenberg, statsminister Alf-Helge Aarskog, adm. dir Marine Harvest Jonas Gahr Støre, helseminister Erling Santi Falch, adm. dir. Saga Fisk AS Kristine Gramstad, statssekretær FKD Thomas Farstad, adm. dir Norway Seafoods Erna Solberg, leder i Høyre Totalt : 16 : 16 : 8 : 6 : 6 : 5 : 4 : 4 : 4 : 4 : 3 : 3 : 3 : 3 : 3 : 3 : 3 Tabell 2: Organisasjoner med flest leserinnlegg i «FiskeribladetFiskaren» i 2012. Totalt 1. Norges Kystfiskarlag 2. FHL 3. Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja 4. Fiskarlaget Nord 5. Kystpartiet Partiet Rødt 7. Pelagisk Forening Finnmark SV 9. Miljøpartiet de Grønne 10.WWF Natur og Ungdom Norges Miljøvernforbund Norges Naturvernforbund 14.Bellona 15.Greenpeace : 18 : 11 : 10 : 10 : 8 : 8 : 5 : 5 : 4 : 3 : 3 : 3 : 3 : 2 : 1 Tabell 3: Privatpersoner med flest leserinnlegg i «FiskeribladetFiskaren» i 2012. 1. Knut Arne Høyvik Irene Lange Nordahl (Sp) 3. Per Roger Vikten Roar Dahl jr. Tommy Andersen 6. Jarl Hellesvik 7. Steinar Eliassen Torbjørn Trondsen 9. Øystein Rabben Roald Somby Viggo Jan Olsen Bjørnar Nicolaisen Liv Holmefjord Totalt : : : : : : : : : : : : : 9 9 8 8 8 7 5 5 4 4 4 4 4 to eks-ministrenes suverene posisjon. Så følger fiskarlagsformann Reidar Nilsen og Kjell Inge-Røkke i en klasse for seg, før resten av feltet kommer halsende langt bak — med Lisbeth Berg-Hansen i spissen. Fiskarlagssystemet har tre av sine talsmenn inne blant de åtte på topp. Fiskein dustrien og oppdrettsnæringen ingen. Det sier en god del om fokuset til «FiskeribladetFiskaren». Verken Kjell Inge Røkke eller Anders Pedersen kan jo sies å være talsmenn for industri og oppdrett. De er ganske spesielle forretningsmenn. Slikt slår åpenbart an i media. Natur og Ungdom med skrivekløe Vi forlater ikke «FiskeribladetFiskaren» med det samme. Først i gang med å telle, tar vi like gjerne en tur innom avisens brev- og debattspalte for å sjekke hvem i kongeriket som har størst skrivekløe. Vi røper først at det er ganske mange. 4-5 leserbrev og debattinnlegg i hvert nummer er slett ikke uvanlig. Men antall avsendere er mer begrenset. Det er de samme som går igjen, uke etter uke, måned etter måned. I tabell 2 har vi laget listen over hvilke organisasjoner som har fått flest meningsytringer på trykk i 2012. Den toppes suverent av Norges Kystfiskarlag, som i snitt har halvannet innlegg pr. måned. Så følger FHL og Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vester ålen og Senja. Vi merker oss at flere av miljøvernorganisasjonene holder en usedvanlig lav profil. Greenpeace har kun ett leserinnlegg i «FiskeribladetFiskaren» gjennom hele 2012, Bellona bare 2. Kanskje har de funnet ut at verden ikke lar seg forandre av inserater i fiskeriavisene. Nytt av året er en liten liste over de mest aktive privatpersonene med leserinnlegg i «FiskeribladetFiskaren» Irene Lange Nordahl og Knut Arne Høyvik hadde 9 leserbrev hver på trykk i «FiskeribladetFiskaren» i 2012. Ingen hadde flere. (Foto: Sp og Thv jr.) har slått seg opp i det Alaskabaserte fiskeriselskapet med ti store industrianlegg og et kvotegrunnlag i 2012 på hele 580.000 tonn. Påstanden er selvfølgelig bare tull, eller i beste fall ikke presis! Selvfølgelig kan man drive distriktspolitikk med norsk sjømatnæring. Dette er faktisk en av de næringene som egner seg aller best til formålet, i alle fall dersom målsettingen er å opprettholde arbeidsplasser og bosetting langs kysten. Derfor har den da også vært en viktig del av norsk distriktspolitikk de siste 70 årene. Poenget er at man ikke kan drive bosettingspolitikk uten at det svekker lønnsomheten i næringen, og det må distriktsvennlige politikere hele tiden ha i bakhodet. Det går en grense for hvor mye man kan tyne ut av arbeidsplasser og distriktsbosetting før det ikke lenger lønner seg å drive fiske og foredling. Denne grensen var klart overskredet i Hovedavtalens dager, altså i en 30-årsperiode fra midten av 1960-tallet. Følgelig måtte myndighetene pumpe inn milliarder på milliarder av kroner i næringen i et forsøk på å opprettholde strukturen og arbeidsplassene. Det har man nå sluttet med. Men fortsatt reguleres og forvaltes fiskeriog havbruksnæringen med i 2012. Se tabell 3. Denne toppes av Knut Arne Høyvik og Senterparti-politikeren Irene Lange Nordahl, tett foran fisker Per Roger Vikten og vil laksforkjemper Roar Dahl jr. Tullete påstand «Men kan ikke drive bosettingspolitikk med en global næring dersom den skal overleve i den internasjonale konkurransen», påsto markedsdirektør Torunn Knoph Halhjem i Trident Seafood. Uttalelsen falt under den store torskekonferansen i Tromsø i midten av november i fjor. Torunn kommer fra Tromsø, og Månedens morsomme Sjømatnæringen egner seg aldeles utmerket som redskap i distriktspolitikken. Hva ellers skulle gi arbeidsplasser og «lys i husan» på steder som dette, nærmere bestemt Ingøya i Måsøy kommune i Finnmark. Men distriktspolitikken har sin pris, noe politikerne ikke må glemme. det for øyet å styrke sysselsettingen og bosettingen langs kysten. Det finansieres med «ressursrenten»; altså den inntjeningen man kunne hatt i fiskeriene dersom de ble drevet kun med den målsetting å maksimere profitten. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 17 • nf's blå • Apropos distriktspolitikk «Å heve grensen for hvor mye ett selskap kan eie av norsk lakseoppdrett undergraver visjonen om at næringen skal være lokalt eid. Da vi startet med oppdrett var vi vanlige folk som gikk i dongeri og arbeidet på anleggene. Nå kan eierne sitte langt unna distriktene og bare spekulere», sa oppdrettspioneren og Senterpartimannen Hans Petter Meland til «Dagens Næringsliv» like før jul. Han var svært misfornøyd med at de rødgrønne — altså hans egne — hevet grensen for eierskap. 18 Meland har et poeng. Men visjonen om at oppdrett skulle være småskalvirksomhet for eiere i olabukser på merdkantene, er for lengst historie. Den ble i realiteten forlatt lenge før myndighetene opphevet eierbegrensningene i 1991. Å heve grensen for hvor mange konsesjoner ett selskap kan eie, betyr i dag fint lite for hvor eierne bor eller hvor mye de spekulerer. Nesten ingen av dem går uansett i dongeri på merdkanten. De er jo multimillionærer alle sammen. Hans Petter Meland også! Oppdrettsveteranen Hans Petter Meland minnes den gangen de som eide oppdrettsanlegg gikk i dongeri på merdkanten. De fleste av dem gikk det ille. De få som er igjen er multimillionærer. Meland også! (Foto: Thv jr.) "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 19 20 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Øystein Sandøy Å selge fisk i regnvær EN MANN FRA INDRE SOGN dyrket jordbær. Han hadde de flotteste og største jordbærene som tenkes kunne, og alt lå til rette for at de skulle gå unna som varmt hvetebrød i tørt gress, for å sitere min navnebror Øystein Sunde. Bonden satset på å selge dem til reisende på fergekaia i Kaupanger, og møtte opp fullastet med jordbær, men dessverre ikke med slående salgsargumenter. Han fikk ikke solgt et eneste bær. Grunnen var ganske enkelt at når bilistene spurte hvordan han fikk jordbærene sine så store og fine, sa han bare sannheten: «Eg gjødsla dai med min aigen drit!» Bølgene har gått høye i fiskerikretser og media siden juletider. Med virkning fra 13. desember 2012 til 21. april 2013 ble minste prisene på torsk satt til kr. 13,25 for fisk over 6 kilo, kr. 10,50 for 2,5 til 6 kilo, kr. 9,50 for 1 til 2,5 kilo og kr. 8,- for torsk under 1 kilo. Dermed er vi nede på samme prisnivå som tidlig på 90-tallet, og jeg må innrømme at det første som slo meg var om Råfisklaget hadde lagt seg på samme salgsstrategi som vår venn fra Sogn. Råfisklaget er det desidert største salgslaget for hvitfisk, og legger føringene på all prissetting på førstehånd. Hovedargumen tet for å sette prisene så mye ned, var at man for alt i verden ville unngå prisjusteringer midt i det mest hektiske sesongfisket; spesielt når rekordstore mengder torsk skulle bringes på land fersk. Dette selvsagt med bakgrunn i vår nordlige landsdels desentraliserte mottaksstruktur, og langt mindre mobile flåte. Dette argumentet kan jeg for så vidt kjøpe. Vi har selv vært i en situasjon for noen år siden, da sorteringsgrensen for storsei ble justert oppover midt i det beste fiskeriet. Det ble en halloi av en annen verden. Seigarnsbåtene snudde seg i skinnet for «å ta kjøperne under geipen», som det ble sagt. Alternative førstehåndsmarkeder ble med ett brennaktuelle. «Sjøvær», «Leinefisk» og «Nesbakk» gikk til Hanstholm. Noen prøvde Peterhead. «Loran» gikk helt til Hull og «Fiskenes» gikk hjem, dro i gang flekkemaskinen de hadde stående og saltet hele fangsten. Det gikk både godt og galt, kan vi si. Auksjonsprisene i Danmark, Skottland og England ble nærmest rekordlave, og vi hadde lite igjen for strevet der og da. Men nokså store mengder fisk fant veien utenom det tradisjonelle norske kjøperkorpset, og dermed steg prisen markant utover vinteren. Faktisk såpass at seisesongen kunne strekes under med alminnelig godt resultat. MEN «DET VAR DÅ DET, og itte no». Den gangen kunne man i ettertid ha forståelse for at sorteringsgrensene ble samkjørt i alle salgslagene. Ulykken var at det skjedde midt i sesongen. Vi hadde Denne ruggen veier ca. 25 kilo. Det betyr at verdien falt med rundt 50 kroner — fra 275 til 225 kroner — da Råfisklaget kuttet minsteprisen med nesten 20 prosent med virkning fra 13. desember 2012. også i utgangspunktet alternative kjøpere utenlands. Men den dramatiske prisreduksjonen vi har fått i år er vanskelig å svelge. På våre kanter av landet blir det fremholdt at dette var bortimot det verste Råfisklaget kunne gjøre. Det hadde vært langt bedre å slippe prisen fri. Nå ligger minsteprisene der som en føring, og setter sannsynligvis nivået lavere enn det man ellers kunne oppnådd. Vi skal ikke se bort fra at hvis vinterens omsetning fikk preg av yo-yo-priser, så hadde gjerne kjøperne kommet på banen med nye initiativer som kunne ha stabilisert prisene på et høyere nivå. At man ville sette priser som sto seg vinteren igjennom er så sin sak, men her blir det historien om å barbere seg, og så skjære av seg haken. For ikke å si hodet! Og øksene slipes for utstrakt bruk på dem som man mener har gjødslet med egen dritt. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 21 Råfisklagets styreleder Robert Hansen er for tiden en meget upopulær mann langs store deler av norskekysten. Da er det kanskje en trøst at han faller for aldersgrensen og ikke kan stille til gjenvalg på årsmøtet i slutten av mai. Høyere makter kunne ikke hindre den kraftige nedjusteringen av minsteprisene. (Foto: Therese Tande) Råfisklagets administrasjon, styre og tillitsvalgte er med andre ord ikke i kritthuset for tiden. Sterke røster tar til orde for nye prisforhandlinger, og ekstraordinær generalforsamling. I skrivende stund vet jeg ikke om dette vil skje, og langt mindre utfallet. Men det er trolig at i den løpende diskusjonen fremover vil selve Råfiskloven, og hvorvidt den fungerer etter hensikten bli brakt på bane. Om ikke i fiskerikretser, så i det politiske miljøet. Høyre og Fremskrittspartiet har i sine programforslag tatt til orde for en gjennomgang og eventuell modernisering av det som blir kalt «fiskernes grunnlov», uten å konkretisere nærmere hva det innebærer. Andre partier, med Senterpartiet i spissen, lar seg ikke be to ganger: Å tukle med Råfiskloven er helligbrøde, og SP fyller kommentarspaltene i «FiskeribladetFiskaren» med forsikringer om at de er garantisten for opprettholdelsen av loven. Takk, det holder! Norske fiskere har intet behov for å bli omfav net av lommetyver. Senterpartiets troverdighet hva angår omsorg for fiskeriene er nokså tynnslitt etter hvert. Selv stiller jeg meg åpen for å se nærmere på Råfiskloven. De siste tiders hendelser har aktualisert problemstillingen. Skulle mitt eget parti ta til orde for å oppheve loven, kommer jeg til å ha en høne å plukke med Erna Solberg & Co, men som en begynnelse mener jeg at hele salgslagsstrukturen roper etter fornyelse. Vi bør skjele til Sildelaget. Med den særdeles kompetente nestoren Tor Østervold i spissen, klarte pelagisk sektor i Norge å samle seg om ett landsdekkende salgslag. Det må være målet også for hvitfisk. Det ligner ingen ting at når vi går fra Kristian- Universitetet for miljø- og biovitenskap Det levende universitetet på Ås Engelsk master: Aquaculture Aquatic Food Production – Safety and Quality Animal Breeding and Genetics (European Master) Feed Manufacturing Technology bachelor + master: umb.no 22 Biologi Bioteknologi "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 søk innen 15. april sund til Måløy, en tur som tar oss 10-11 timer, så er vi innom 3 salgsdistrikter; Råfisklaget, SUROFI og Vest-Norges. FOR Å SETTE FART I DENNE prosessen bør tillitsvalgte i de respektive salgslagene snarest hentes fra hele landet, og ikke bare fra vedkommende salgsdistrikt. Fiskere fra alle landsdeler leverer i dag fisk i alle salgslag. Nye, friske øyne ville se nærmere på saker og ting, og ikke minst måtte den enkelte skipper og reder selv kunne velge hvem som skulle selge fisken hans. Det er nå engang slik i denne ufullkomne verden at noen har evnen til å tyne ut den siste kronen, mens andre ikke er like heldige i så måte. Det har også vært tatt til ordet for lukkede auksjoner, slik det blir praktisert i Sildelaget. Jeg har ingen sterke meninger om dette, men flere og flere mener at man da ville få frem en tilnærmet korrekt markedspris. «Jamen, med dagens rekordhøye kvoter kan dere jo bare øke innsatsen», er enkelte flåsete nok til å innvende. Hallo!!! Fortell Roar Flåthen at medlemmene hans i LO må øke produktiviteten med 30 prosent, for samme eller mindre betaling. Leverandøren av et slikt budskap må gjøre som bjørnen; gå i hi. Alternativet ville vært hedersplass i gapestokken på ubestemt tid. Her er ikke mer å hente! De aller fleste flåtegruppene innen hvitfisk stanger i taket hva innsats angår. I lineflåten får vi anfall hvis spillet står i ro mer enn ti sekunder. Ordningen med minstepriser har vært gjenstand for mye frustrasjon blant kjøperne opp gjennom årene. Denne gangen slo den ut til fiskernes ulempe. Kanskje måtte det bare skje før eller siden, men muligens kan det avstedkomme at man innser at dagens salgslagsstruktur er moden for revisjon. Jeg har av og til stilt meg selv det formastelige Øystein Sandøy er skipper og medeier i linebåten M/S "Sjøvær". Han er bosatt ved Måløy. Prøv å be LOs medlemmer om å øke arbeidsinnsatsen med 30 prosent for den samme betalingen! Svaret gir seg selv. Men at fiskerne skal akseptere å jobbe mer for mindre er det mange som tar nærmest som en selvfølge, sukker vår faste gjesteskribent fra Måløy. spørsmål om ved hvilken korsvei ymse organisasjoner — herunder fiskesalgslag — får større fokus på organisasjonens velbefinnende og tillitsvalgte og ansattes betingelser enn på medlemmenes interesser. Mye tyder på at det må pløyes en del ny mark før vi har et smidigere og mer tidstilpasset apparat for omsetning av hvitfisk på første hånd. Da må ikke sentrale personers fokus på eget ve og vel stå i veien! Like lite bør selve navnet Råfiskloven gjøre det. Pelagisk sektor klarte å samle seg i ett salgslag takket være dyktige og fremsynte tillitsmenn som f.eks. Tor Østervold. Nå bør vi tenke i samme baner i torskesektoren, mener Øystein Sandøy. Det er ikke vanskelig å si seg enig. (Foto: Thv jr.) "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 23 Kystens hovedskole innen marin og maritim utdanning Vi tilbyr: •Skipsoffiserutdanning i fagskolen nautisk linje •Maritime og marine fag – ikke for alle men kanskje for deg •Kystskipperkurs Dessuten har skolen studietilbud innen: •Studiespesialisering •Elektrofag – spenning i hverdagen Sikkerhetssentret tilbyr all sikkerhetsopplæring for fiskere og sjøfolk. Skolen har eget undervisningsfartøy og topp moderne simulatoranlegg. Ta kontakt med oss for mere informasjon på tlf. 78 96 49 00 eller besøk vår hjemmeside: www.nordkapp.vgs.no Ordinær søknadsfrist: 1. mars for fagskole 15. april Finn fylk mark esko mm une 24 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 frantz.no •Restaurant- og matfag – verden for dine føtter Vi selger laks som aldri før og til solide priser. Det er ikke uten grunn Kolbjørn Giskeødegård lurer på om laksen har opphevet tyngdeloven, dvs. loven om tilbud og etterspørsel. Forbrukerne kan øyensynlig ikke få nok av den norske laksen. Hvor lenge kan det vare? (Foto: Scanstockphoto) Har laksen opphevet tyngdeloven? Mens prisen på torsk stuper som følge av en kraftig kvoteøkning kombinert med svakere markeder, skjer det motsatte med laksen. Starten på året har vært fantastisk, med laksepriser midt på 30 tallet. Det er priser som gir oppdretterne mer enn 10 kroner pr. kilo i fortjeneste. Det er ikke lave volumer som ligger bak. Eksportstatistikken for de første tre ukene viser tvert om økende volumer og økende priser målt mot de samme ukene i 2012, som hadde betydelig økning i tilførselen sammenlignet med «normale» januarmåneder. Vi selger altså laks som aldri før! Fisken skal omsettes i mange av de samme markedene som torsken, og har hovedsakelig sine kostnader i norske kroner. Det betyr at den skal selges i utenlandsk valuta som blir stadig mindre verdt, ettersom den norske kronen styrker seg. Er det flaks eller dyktighet — og ikke minst, kan den fantastiske lakseutviklingen virkelig vare? Tilførselssjokk på laks i 2011-12 Etter et par år med negativ tilbudsvekst på et par prosent, økte tilførselen av laks med 12 prosent i 2011. Dersom vi splitter året, var veksten rundt null i første halvår og 25 prosent i andre halvår. Dette ble så fulgt av en vekst på hele 23 prosent i 2012. Samlet sett har tilførselen av laks økt med ca. 500.000 tonn (!) de siste 18 månedene. Det er en vekst uten sidestykke i historien. Prosentvis har nok økningen vært vel så sterk enkelte år i laksenæringens barndom, men volummessig er det suveren rekord. Prisen oppdretterne måtte betale så imidlertid ut til å være brutal for et drøyt år siden. I oktober 2011 hadde man enkeltuker da lakseprisen var nede på 18-tallet, etter å ha ligget mellom 40 og 45 kroner et halvår tidligere. En brutal nedtur, med andre ord. Prisfallet var langt sterkere enn produksjonsveksten skulle tilsi, på samme måte som prisveksten i 2010-11 var langt sterkere enn fallet i tilførselen. Det er disse til dels uforklarlig sterke prisbevegelsene som "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 25 Rått er in. Men de store laksevolumene ligger ikke i sushi og sashimi, konstaterer Giskeødegård. Det er den kokte og stekte laksen som drar kvantumet opp, selvsagt sammen med røykelaksen. (Foto: Scanstockphoto) underliggende etterspørselen er for sterk sammenlignet med tilgjengelig kvantum av laks. Torsken sliter man gjerne refererer til som «markedspsykologi». Med gjennomsnittlige produksjonskostnader på rundt 24 kroner pr. kilo, opplevde oppdretterne i enkelte uker å tape penger på hvert kilo man leverte i markedet. For de største aktørene som Marine Harvest, Lerøy og SalMar ble man en stund reddet av at 20-50 prosent av volumet var sikret på kontrakt til vesentlig høyere priser. Men for de fleste aktørene medførte de lave prisene tap. Det positive med prisbildet var imidlertid at etterspørselen etter laks begynte å øke kraftig. Prisene kom raskt ned i ferskmarkedet, og i første halvår 2012 hadde vi mer enn 50 prosent volumvekst for fersk laks i markeder som Frankrike 26 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 og Russland. I tillegg stabiliserte prisene seg gjennom første kvartal på et nivå over gjennomsnittlig produksjonskostnad. Men fortsatt var prisene betydelig lavere enn i superåret 2010. Når vi nå har kommet et lite stykke inn i 2013, ser det ut som man har lykkes med å heve etterspørselsnivået betydelig sammenlignet med situasjonen for bare to år siden. Det sesong-uavhengige hverdagskonsumet har løftet seg til et nivå der man ikke har nok laks på etterjulsvinteren i første kvartal, og til dels også i andre kvartal. Derimot vil det normalt sett være for mye laks tilgjengelig i slutten av tredje kvartal og gjennom første del av fjerde kvartal. Øyeblikksbildet ser nå ut til å være preget av en situasjon der den Ifølge Vidar Engen, innkjøps- og markedssjef i ICA Norge, har laksen klart å bygge et omdømme som ung og hip, mens torsken forblir gammelmodig. Kan dette være forklaringen på at torsken sliter, mens lakseprisene går «motstrøms» og trosser både sterk krone og økonomisk tilbakegang i Europa? Min oppfatning er at det er en alt for enkel forklaring. Produkter som er unge og hippe — og der laksen skiller seg fra annen sjømat fra Norge — er først og fremst knyttet opp mot rått konsum, les sushi og sashimi. Men dette er mer signalkonsum. Det er ikke her de store volumene ligger. De ligger snarere i det som man gjerne kan omtale som gammelmodig, nemlig kantiner som serverer kokt eller stekt laks, og butikker som har et stort utvalg av røykelaks, laksefilet og for den del også hel laks. Vi skal også huske på at det sterke laksemarkedet i øyeblikket først og fremst er et europeisk fenomen. Går vi til USA-markedet er situasjonen for chilenske oppdrettere ikke så helt ulik den for norske torskefiskere. En betydelig og rask tilførselsvekst inn i et marked som har utfordringer med å absorbere en så stor kvantumsøkning på så kort tid. Resultatet er i begge tilfeller betydelige prisfall og utfordringer både for fiskere og oppdrettere. Men tilbake til Europa og ferskmarkedene. En forklaring på forskjellen mellom torsk og laks ligger i hvor attraktivt det er for innkjøperne å velge de to artene. For sippet ikke noe forskjell på. Men produktspekteret av torsk er vesentlig mindre, og dobbeltfryst torskefilet prosessert i Kina vil i mange tilfeller fremstå som mindre attraktivt enn fersk laks fra Norge eller Skottland. I tillegg har laksen en vesentlig kortere omløpshastighet. Man har solgt fisken og realisert verdiene etter 1-2 uker, gjerne i god tid før leverandørgjelden til Marine Harvest, Lerøy eller SalMar skal betales. Med andre ord; de norske eksportørene sørger for arbeidskapitalen. Dersom alternativet er å ha et stort frossenlager som man må finansiere selv, vil dette fremstå som mindre attraktivt, noe som i praksis betyr at man forlanger lavere innkjøpspris. Kanskje ikke så rart at lakseprisene og torskeprisene går hver sin vei!? Vidar Engen er markeds- og innkjøpssjef i ICA. Han er imponert over det omdømmet laksenæringen har klart å skaffe sitt hovedprodukt, nemlig som ungt og hipt. Her er Engen på Sjømatdagene på Hell i slutten av januar i år. (Foto: Thv.jr.) europeiske supermarkedskjeder som ønsker å planlegge kampanjer på sjømat, er det relativt risikofritt å planlegge betydelige volumer med laks. Ja, prisen kan stige en god del, men det kan man gardere seg mot ved å inngå fastpriskontrakter i forkant. Leveringsrisikoen er lav, i det laksen er tilgjengelig hver dag året gjennom. For torsk fra Norge er situasjonen en helt annen. Perioden med betydelig tilgang på store, ferske volumer er begrenset til årets fire første måneder, da det aller meste av de norske kvotene blir fanget. Det er et «vindu» for å kjøre fersk-kampanjer, men likevel i praksis kun for en forsvinnende liten del av de totale norske fangstene. Det aller meste går til salting/tørking eller fryses rund for anvendelse som fileter eller som råstoff til klippfiskindustrien på Møre og filetindustrien i Kina. Saltfisken og klippfisken har sine faste markeder i Sør-Europa, Brasil og endel karibiske land, mens fileten hovedsakelig selges i Nord-Europa og til en viss grad i Nord-Amerika. For europeiske innkjøpere som skal velge mellom fersk laks og frossen torsk — det reelle alternativet mesteparten av året, står man gjerne overfor følgende valg. Leveringssikkerheten er det i prinDet aller meste av torsken i Norge kommer på land i årets fire første måneder. Det hjelper ikke akkurat på om man ønsker fast diskplass i de store supermarkedskjedene nedover i Europa. Det er mye lettere for innkjøperne å satse på laksen, som kommer i store kvanta hele året. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 27 Sjømatnæringen er svært mannsdominert. De to toppene i fiskeri forvaltningen er likevel kvinner, skjønt det er neppe årsaken til at de får så mye kritikk. I forrige nummer av «Norsk Fiskerinæring» haglet beskyldningene om feil holdninger og lite fokus på næringsutvikling og vekst. Her får Lisbeth Berg-Hansen og Liv Holmefjord anledning til å svare for seg. (Foto: Thv jr.) 28 Vi har spådd hennes sorti mange ganger. Veddet og tapt, veddet og tapt igjen. Mye på grunn av at hun fikk media i mot seg nesten fra start, mest fordi hun ikke helt har klart å leve opp til forventningene. De var nemlig skyhøye. Med Lisbeth Berg-Hansen fikk oppdretterne omsider en av sine egne ved Kongens bord — en dyktig og rutinert jente med bein i nesa og inngående kjennskap både til norsk havbruk og den tradisjonelle delen av næringen. Men det gikk ikke som mange hadde håpet. Enkelte vil si at hun ble skremt til passivitet av en pågående presse på jakt etter statsrådblod, og med hissige spørsmålstegn om habilitet øverst på blokka. En gang kunne man hoppe fra ledervervet i Norges Fiskarlag til Kongens bord uten at noen engang leet på øyelokket. I dag kan ikke en fiskeri- og kystminister eie så mye som en fjert i et oppdrettsanlegg, før media begynner å skrive om habiliteten og Kurt Oddekalv løper til politiet med anmeldelser. Lisbeth Berg-Hansen har ikke hatt det lett. Men hun har åpenbart hatt Jens Stoltenbergs fulle tillit. Sannsynligvis har det heller ikke vært så mange glitrende alternativer. Og så er det nå en gang slik, "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 at jo mer folk roper på statsrådsblod, jo tryggere sitter den som skal årelates. Uansett kaster Lisbeth Berg-Hansen seg nå inn i sin tøffeste kamp noen sinne, nemlig kampen om å beholde regjeringsmakten. Akkurat i øyeblikket ser den mer tapt ut enn noen gang, men i politikken har velgernes gunst og evige sannheter kort liv. Det som uansett synes klart er at hun fortsetter som politiker. Det må et politisk jordskjelv til for at Arbeiderpartiets førstekandidat i Nordland ikke skal sikre seg plass på Stortinget etter høstens valg. Lisbeth Berg-Hansen har fått erfare at det blåser på toppene. Fiskeridirektør Liv Holmefjord har også fått merke at en fiskeridirektør helst ikke bør ha eierskap i den næringen vedkommende er satt til å forvalte. Men i det store og hele har Liv hatt en relativt rolig og tilbaketrukket tilværelse som fiskeridirektør, og holdt en vesentlig lavere mediaprofil en mange av forgjengerne. Noen vil sikkert mene at hun har vært alt for usynlig. Vi kjøper ikke den påstanden sånn uten videre. De beste fotballdom merne er gjerne de som synes minst på banen, og slik kan det nok også være med fiskeridirektører. Lisbeth og Liv har ordet Gjennom de siste par årene har det bygget seg opp en god del frustrasjon i næringen, særlig i Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening og Norges Fiskarlag. Denne kritikken kan vi koke ned til to forhold. For det første at myndighetene ikke gjør nok for å bidra til næringsutvikling og vekst. For det andre at næringens omdømme blir svekket av det voldsomme fokuset på tilsyn og kontroll, samt på næringens miljøutfordringer. Dette oppsummerte vi i en krass og spissformulert lederartikkel i «Norsk Fis kerinæring» nr. 9/2012, og fulgte opp med kommentarer fra en rekke organisasjonsledere i nummeret etter. Dette var ganske sikkert hard kost, selv for to jenter med lang fartstid i næringen og god erfaring med å takle kritikk. Lederartikkelen kan du lese på våre hjemmesider www. norskfisk.no. Her har vi gitt begge anledning til å svare på kritikken. De gjorde det hver for seg, men vi har fått tillatelse til å sy det hele sammen. Vi regner med at svarene vil bli studert Knallhard kritikk — kontante svar! "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 29 med lupe, og overlater til leserne å trekke sine konklusjoner. I det følgende er det nemlig fiskeriforvaltningens to frontfigurer som har ordet. Vi stiller bare spørsmålene. «Norsk Fiskerinæring»: — Vi har aldri opplevd en mer samstemt og knallhard kritikk av fiskeriforvaltningen enn den som fremkommer av de mange innleggene i forrige nummer av vårt blad. Hvordan føles det å bli gjenstand for så hard kritikk? Liv Holmefjord: — Det er aldri artig å få kjeft. Også fiskeribyråkrater liker ros bedre enn ris. Samtidig er konstruktiv kritikk nyttig. Det kan bidra til forbedringer. Selv om innleggene i «Norsk Fiskerinæring» er preget av mange spissformuleringer, noe redaktøren la opp til i sin leder før jul, er deler av kritikken absolutt konstruktiv. Samtidig er det påstander jeg har store problemer med å si meg enig i. Det kommer vi sikkert tilbake til. Lisbeth Berg-Hansen: — Som fiskeri- og kystminister må du være forberedt på kritikk. Alt annet ville vært oppsiktsvekkende. Kritikken i «Norsk Fiskerinæring» gjør meg ikke noe rent følelsesmessig. Så pass må man tåle. Jeg er opptatt av gode innspill og konstruktiv kritikk, og derfor reiser jeg mye rundt. Det er avgjørende for å kunne gjøre en god jobb. Jeg leste lederen før jul og artikkelen i forrige nummer av «Norsk Fiskerinæring» med stor interesse. Når jeg studerer kritikken, er den for det første ikke veldig konkret. Jeg er også sterkt i tvil om den er så samstemt som bladet hevder. Samler vi lederne i næringens mange organisasjoner rundt et bord krangler de jo så fillene fyker. Min utfordring som fiskeri- og kystminister er å finne ut hvordan vi kan gjøre ting bedre. Derfor ber jeg om innspill overalt hvor jeg kommer. Responsen er ikke akkurat overveldende, for å si det slik. Mange klager over et stort og komplisert regelverk, men når det kommer til stykke er det ikke mye konkret de er enige om å endre på. «Norsk Fiskerinæring»:— Preger denne kritikken det daglige samarbeidet mellom næring og fiskeriforvaltning? Liv Holmefjord:— Nei, det vil jeg ikke si. Vi samarbeider på en rekke ulike arenaer og om mange saker. Alt i alt har vi en veldig tett og god dialog med næringen. Lisbeth Berg-Hansen: — For kystens verdier Telefon: 77 66 01 00 www.rafisklaget.no 30 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Toppledelsen i FHL er svært misfornøyd med den måten fiskerifor valtningen jobber på. Slik sett er dette bildet fra årsmøtet i Tromsø i 2012 en god illustrasjon på FHLs forhold til Fiskeri- og kystdepartementet og Fiskeridirektoratet. Bare stramme fjes. (Foto: Therese Tande) I det daglige fungerer samarbeidet mellom forvaltning og næring tilsynelatende utmerket. Liv Holmefjord får endog applaus når hun entrer talerstolen på Landsmøtet til Norges Fiskarlag, som her i 2011. Men spør fiskarlagsformann Reidar Nilsen hva han mener om fiskeriforvaltningen, og dommen er knallhard. (Foto: Thv jr.) Jeg mener at jeg har et veldig godt samarbeid med næringens organisasjoner og aktører. Det er selvfølgelig ikke slik at næringen alltid får det som den vil, men det betyr ikke at samarbeidet er dårlig. «Norsk Fiskerinæring»: — Du ble altså overrasket da du leste de mange kritiske innleggene fra næringens fremste talsmenn? Lisbeth Berg-Hansen: — Jeg skjønner innleggene ut fra premissene for spørsmålene. Som tidligere styreleder i FHL vet jeg dessuten at det å ha en felles fiende — en ytre skyteskive — ofte kan bidra til å samle troppene. Men jeg må jo si at kritikken i «Norsk Fiskerinæring» ikke preger de tilbakemeldingene jeg ellers får fra organisasjonene. Liv Holmefjord: — Jeg har hørt deler av denne kritikken mange ganger før, både fra talerstoler og i media. Men ikke på den omfattende, sterke og tidvis krasse måten som fremkom i «Norsk Fiskerinæring». Slik sett ble jeg overrasket. Faller på sin egen urimelighet Som alt nevnt knytter mye av kritikken seg særlig til to forhold. For det første at fiskeriforvaltningen ikke er nok opptatt av vekst og næringsutvikling, men bøyer hodet for krefter som vil holde fiskeri- og havbruksnæringen nede. For det andre at hele forvaltningsapparatet synes gjennomsyret av en holdning om at næringens utøvere har et alt for lemfeldig forhold til lover og regler. Mange utøvere føler seg rett og slett kriminalisert. Vi spurte Fiskeri- og kystministeren og Fiskeridirektøren i hvilken grad kritikken er berettiget. Lisbeth Berg-Hansen: — Hva er miljøpolitikk og hva er næringspolitikk? Det henger nemlig veldig tett sammen. Å påstå at den rød-grønne regjeringen ikke er opptatt av vekst og næringsutvikling, faller kort og godt på sin egen urimelig- het. Det skriver jo også redaktøren selv i sin lederartikkel. Siden 2009 har produksjonen i oppdrettsnæringen økt med 250.000 tonn. At fiskeflåten har hatt en fantastisk utvikling, er overhode ikke et bilde på en næring som blir holdt nede. Tvert om. Men vi må drive bærekraftig. Det er jo derfor vi har suksess. Fiskeridepartementet har lagt ned et enormt arbeid de senere årene for å stoppe tyvfisket i Barentshavet. Det kaller jeg næringsutvikling av ypperste sort. Næringen må akseptere at de som bryter regelverket må tas. Det har ingen ting med kriminalisering av næringen å gjøre. På vegne av regjeringen har jeg gjentatte ganger buk- "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 31 ket og takket til en næring som skaper store verdier og mange arbeidsplasser. Den består av ærlige og hardt arbeidende folk som fortjener stor honnør for den fantastiske jobben de gjør. Så er det noen brodne kar. De er det ikke plass til. «Norsk Fiskerinæring»: — Essensen er altså at denne kritikken skyter over mål? Lisbeth Berg-Hansen: — Ja, det mener jeg absolutt. Liv Holmefjord: — Fiskeridirektoratets mål er å bidra til lønnsomhet og verdiskaping i sjømatnæringen ved å utøve sitt forvaltningsansvar. Jeg er enig med fiskeriministeren. Det har vært en veldig positiv utvikling de siste 15-20 årene, både i den tradisjonelle delen av næringen og ikke minst i oppdrett. Det tyder ikke på at forvaltningsapparatet har vært lite opptatt av vekst og næringsutvikling. Utsiktene fremover er også veldig lyse. Her er det imidlertid viktig å understreke at vi har forskjellige roller, og at disse utvikler seg over tid. Det er riktig at 32 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Fiskeridirektoratet bruker mer ressurser på kontroll og tilsyn enn før. Det har vokst frem en omfattende havbrukssektor som krever mye av myndighetene, og ny teknologi og nye driftsformer stiller forvaltningen overfor andre krav enn før. Grundig kontroll og troverdig tilsyn er nødvendig for å gi næringen legitimitet, og er en viktig forutsetning for videre vekst. Lov- og regelverket skal også være med på å sikre like konkurransevilkår, hvilket er viktig for næringen. Det at for valtningen får økte ressurser til tilsyn og kontroll betyr altså ikke at omfanget av juks og fanteri har økt, og slett ikke at Fiskeridirektoratet er «gjennomsyret av holdninger om at næringens utøvere har et alt for lemfeldig forhold til lover og regler». Det har vi ikke. «Norsk Fiskerinæring»: — Så også du avviser denne kritikken? Liv Holmefjord: — Jeg kjenner meg i alle fall ikke igjen, og mener den er lite nyansert. Næringsutvikling kan være så mangt. Derfor er det vanskelig både for en fiskeriminister og en fiskeridirektør å forholde seg til påstander om at de ikke er opptatt av vekst og utvikling. Enkelte deler av næringen er heller ikke trigget for så voldsom vekst. Det gjelder blant annet produksjon av tørrfisk. Kritikk en dårlig strategi Organisasjonsledere har som oppgave å fokusere på forhold medlemmene er misfornøyde med. Slik sett kan muligens innleggene i «Norsk Fiskerinæring», som preges av sterke ord og harde påstander, gi et generelt for negativt inntrykk av hva næringen mener om fiskeripolitikken og fiskeriforvaltningen. Vi spurte om Lisbeth og Liv satt med det inntrykket. Liv Holmefjord: — Det vil variere etter ståsted. Men det er et tankekors at næringen ofte bruker fiskeriforvaltningen i Norge som et forbilde og positivt salgsargument for norsk sjømat i utlandet. Mange hevder endog at vi har den beste fiskeriforvaltningen i verden. Da blir det litt merkelig at den samtidig skal være så dårlig. Organisasjonene bør være opptatt av næringens omdømme. Å kritisere forvaltningen sønder og sammen er neppe De senere årene har fiskeflåten totalt sett, og særlig deler av havfiskeflåten, tjent veldig gode penger. Det tyder ikke på at næringen blir holdt nede, mener Lisbeth Berg-Hansen. Her et motiv fra 45-metringen «Trinto» av Svolvær, som i år kan fiske ca. 1.500 tonn nvg-sild og nesten 800 tonn torsk. den beste strategien dersom man ønsker rekruttering, et godt omdømme i opinionen og åpning for videre vekst. Lisbeth Berg-Hansen: — Skal man bli hørt i media må man ta hardt i og helst gå i strupen på regjeringen. Når det er sagt må også organisasjonene ta tak i utfordringene for å finne gode løsninger. Det gjelder blant annet næringens omdømme, som kan ha avgjørende betydning for rekrutteringen. Disse to forholdene henger tett sammen. Her har alle et stort ansvar. Hver gang man svartmaler gjør noen ungdommer et annet yrkesvalg. «Norsk Fiskerinæring»: — Kritikerne hevder at Oljeog energidepartementet og Landbruks- og matdepartementet er mye mer aktive og «på hugget» for næringsutvikling i sine sektorer enn Fiskeri- og kystdepartementet er overfor fiskeri- og havbruksnæringen. Hva mener dere? Liv Holmefjord: — Det kommer mye an på hva man legger i begrepet næringsutvikling. Dessuten snakker vi om svært ulike næringer. Petroleumsindustrien forholder seg til en ikke fornybar ressurs. Landbruket er sterkt avhengig av offentlig støtte. Jeg tror derfor sjømatnæringen gjør lurt i å ha fokus på egne muligheter og den unike posisjonen næringen har, fremfor å bruke tiden på andre bransjer. Lisbeth Berg-Hansen: — Jeg kjenner meg ikke igjen i kritikken. Kanskje kommer det av at jeg sitter mye tettere på prosessene, og ser hvordan de blir til. Kritikerne nevner olje- og gassnæringen. Den representerer en enorm verdiskaping, og snakker med en stemme. Aktørene har samme språk, og snakker med flere enn bare olje- og energiministeren. De har tilgang til flere miljøer. Og så er det altså ikke — heldigvis eller dessverre alt ettersom man ser det — fiskeri- og kystministeren alene som bestemmer i Norge. Alt er nødvendigvis ikke greit bare fordi man har snakket med meg. Miljøvernministeren har ofte sitt å si, finansministeren skal alltid ha et ord med i laget og kommunalministeren er opptatt av distriktspolitikk. Listen er lang og krever en gjen nomtenkt kommunikasjonsstrategi om man skal vinne frem med sine synspunkter. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 33 Landbruket er gjennomsubsidiert og bør ikke være en rollemodell for sjømatnæringen. Langs kysten bør næringens utøvere ha fokus på egne muligheter, og ikke bruke krefter på hvordan man gjør det i andre næringer, mener både Lisbeth Berg-Hansen og Liv Holmefjord. Selvsagt driver vi næringsutvikling! Går vi noen tiår tilbake i tid er det ingen tvil om at fiskeri myndighetene bidro mer aktivt til vekst og næringsutvikling i fiskeri- og havbruksnæringen enn i dag. Vi spurte hva det kommer av at tilsyn og kontroll er blitt en så viktig del av fiskeriforvaltningens arbeid? Liv Holmefjord: — Jeg er ikke enig i utgangspunktet. Og det kommer i alle fall an på hva man legger i begrepet næringsutvikling. Vi jobber på en annen måte i dag enn før; det er rett. Men vi er minst like opptatt av å skape lønnsomhet og verdiskaping som på 1960- og 1970-tallet. Sjømatnæringen har endret seg mye de siste 30 årene. Det gjelder ikke minst havbruk. De første årene besto næringen av mange og små aktører som trengte hjelp for å komme i gang. I dag har vi store, helprofesjonelle selskaper med masse teknologisk og driftmessig kompetanse, og med et helt annet behov for bistand. Dagens oppdrettere trenger en fiskeriforvaltning som kan gi næringen legitimitet og samfunnsaksept. I det ligger først og fremst en forvaltning som kan dokumen- 34 tere at den driver bærekraftig, seriøst og i henhold til alle lover og regler. Bare på den måten vil næringen få anledning til videre vekst. Igjen klarer jeg ikke å se at økt satsing på tilsyn og kontroll skal være negativt eller kritikkverdig. I den tradisjonelle delen av næringen har vi lenge hatt naturen på vår side. Mange bestander er i relativt god forfatning. Men det skyldes også måten norske myndigheter har forvaltet ressursene på, ikke minst den sterke innsatsen mot ulovlig fiske. For meg er dette næringsutvikling god som gull. Lisbeth Berg-Hansen: — Jeg er enig med Liv; premisset i spørsmålet kan absolutt diskuteres. Jeg var politisk rådgiver i Fiskeridepartementet fra 1992 til 1996. En av de store øvelsene den gangen var Hovedavtalen for fiskenæringen. Det kan man gjerne kalle aktiv næringspolitikk. I ettertid tror jeg alle er enige om at det var bra at avtalen ble avviklet. Det satt for alvor fokus på hvordan næringen kan drive lønnsomt uten subsidier. De siste 20 årene har bevilgningene til forskning og utvikling i marin sektor økt mye mer enn til tilsyn og kontroll. Fra 2009 til 2013 økte departementets "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 bevilgninger til forskning med 20 prosent. Hav21-strategien er lagt på bordet, og vi har bevilget penger til nytt isgående forskningsfartøy. Nå er vi i sluttfasen i arbeidet med sjømatmeldingen. Vi har fått stoppet det ulovlige fisket i Barentshavet. Det gode fiskerisamarbeidet med Russland er helt avgjørende for næringsutvikling. Vi har hatt fokus på utkast av fisk, og vårt tette fiskerisamarbeid med EU og min direktedialog med EUs fiskerikommisær er fornuftig for norsk sjømatnærings plass i den divisjonen. Vi har fått fjernet straffetollen på norsk laks i USA, og arbeidet med laksesaken mot EU i WTO er viktige saker for næringsutvikling. Overfor fiskerne har vi satset på en gunstig bifangstordning, åpnet for samfiske, innført garanterte fartøykvoter og fått på plass en garantiordning for førstehåndsomsetningen, bare for å nevne noe av alt det som i mine øyne bidrar til næringsutvikling. Forslaget om leveringsplikt er forøvrig et godt eksempel på at aktørene ikke er spesielt samstemte. Mange av kritikerne trekker spesielt frem oppdrettspolitikken. Til dem vil jeg bare si at uten det voldsomme fokuset fiskeriforvaltningen har hatt på miljøutfordringene de siste 2-3 årene, kunne vi bare glemme å tildele 45 nye konsesjoner i år. Så enkel er den saken. Tullete spissformuleringer Mange i næringen, og kanskje spesielt i oppdrettssektoren, er frustrerte over at oppdrett av fisk fremstilles som et miljøproblem. Tvert om er jo dette noe av den mest miljøvennlige matpro duksjonen som finnes. Næringens talsmenn mener at fiskeriforvaltningen er alt for servil og ettergivende overfor miljøfanatikere som helst vil at norskekysten skal ligge urørt. Lisbeth Berg-Hansen: — Det har jeg alt vært inne på. At produksjonen av laks og ørret har økt med 250.000 tonn siden 2009, beviser det motsatte. Men det har absolutt vært nødvendig å løfte pekefingeren. Min oppgave er å legge til rette for næringen slik at den kan møte sine utfordringer på best mulig måte. Fiskeri- og kystministeren bøyer aldeles ikke hodet for miljøvernfanatikerne. Samtidig må vi erkjenne at en årlig produksjon på fem millioner tonn, slik FHL snakker om innen 2050, forutsetter at vi løser næringens miljøutfordringer. Det jobber fiskerimyndighetene med hver eneste dag. Da må vi også være åpne for synspunkter utenfra. Å sette seg ned rundt et bord med meningsfeller og vedta at alle andre er idioter, — Ute i markedene fremhever gjerne sjømatnæringen fiskerifor valtningen i Norge som verdens beste. Her hjemme blir vi kritisert sønder og sammen. Litt merkelig, spør noen meg, sier Liv Holmefjord. Her fra fiskeavdelingen i et tysk supermarked. (Foto: Therese Tande) fiskeoppdrett tidvis fremstilles ensidig og negativt i media; at man har stor fokus på lus og rømming, og skriver lite om verdiskaping og matproduksjon. Jeg skal gjerne være med på å diskutere om Fisker idirektoratet kan bidra mer aktivt for å skape et balansert bilde. Men som Lisbeth er jeg uenig i at vi bøyer nakken for miljøvernorganisasjonene eller at vi ønsker at norskekysten skal ligge urørt. Den spissformuleringen er bare tull. Når det er sagt, erkjenner også næringen at den har miljøutfordringer som må løses. Ingen ønsker eller er tjent med å feie disse under teppet. «Norsk Fiskerinæring»: — Høstingen av den blå åker har et voldsomt vekstpotener ikke spesielt løsningsorientert. «Norsk Fiskerinæring»: — Men du må da være enig i at en del miljøer i Norge fremstiller fiskeoppdrett alt for negativt? Lisbeth Berg-Hansen: — Absolutt. Og slike påstander kan vi bare tilbakevise med fakta. Det synes jeg næringen gjør på en glitrende måte, både med de svært gledelige rømmingstallene for 2012, og ikke minst i forhold til lus i anleggene. Liv Holmefjord: — Jeg kan også være enig i at Det har vært en imponerende utvikling i norsk havbruk de siste 30 årene. Den har vært mulig takket være stort fokus på miljø og bærekraft. Dette fokuset må vi for all del ikke slippe, advarer Fiskeri- og kystministeren. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 35 Strand Rederi Dyktige fiskere - bærekraftig forvaltning Strand Rederi er et familieid fiskebåtrederi som i hovedsak driver fiskeri innenfor hvitfisk og pelagisk. Rederiet har i dag 2 frysetrålere og 2 ringnotbåter. Produktene som produseres og leveres er av høy kvalitet og selges på markeder over hele verden. www.strand-rederi.no 36 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Økt innsats mot ulovlig fiske og utkast av fisk er ingen mistenkeliggjøring av næringen. Det er tvert om en forutsetning dersom man ønsker videre vekst. Kystvakten gjør en helt nødvendig jobb, konstaterer Lisbeth Berg-Hansen. Her W 312 KV «Ålesund» og ringnotsnurperen «Knester» på feltet. (Foto: Rune Kvamme) sial. Enkelte snakker om over 500 milliarder kroner i årlig omsetning innen 2050 om vi går frem på riktig måte. Næringens talsmenn mener at dette budskapet kommer dårlig frem i samfunnsdebatten i Norge, og at fiskeriforvaltningen har en alt for defensiv holdning til fremtidig vekst. I stedet for å spre det glade budskap og investere i forskning og utvikling, bøyer man unna for særinteresser som vil bruke kysten til alt annet enn å pro- dusere mat. Er dere enige? Liv Holmefjord: — Nei. Fiskeridirektoratet har ingen defensiv holdning til vekst. Men at kampen om hav- og kystarealene har tilspisset seg de siste tiårene, er åpenbart. Dessuten er både den nasjonale og internasjonale oppmerksomheten om miljø- og bærekraftsspørsmål vesentlig skjerpet. Det bærer også fiskeridebatten preg av, og er noe næringen må ta innover seg og forholde seg til. Av og til er det nødvendig å løfte blikket litt utover de nære og kortsiktige problemstillingene. Direktoratet bruker mye ressurser på å ivareta sitt sektoransvar, og dermed indirekte forsvare sjømatnæringens interesser. Det gjelder f.eks. i forholdet mellom olje og fisk, og i avveiningen mellom vern og bærekraftig bruk når det lages planer for kystsonen. Vår oppgave er å få frem hva ulik virksomhet vil bety for ressursene i sjøen og hva slike planer betyr for sjømatnæringen og dens fremtid. Men for all del; alt kan gjøres bedre. Vi kan bli enda flinkere til å synliggjøre de positive sidene ved næringen, og ikke minst det store vekstpotensialet om vi løser miljøutfordringene. — Vi bøyer ikke hodet for miljøvernfanatikere som vil bruke kysten til alt annet enn fiskeoppdrett, forsikrer både Fiskeriministeren og Fiskeridirektøren. Det er en tullete påstand. Begge har blitt politianmeldt av Kurt Oddekalv. (Foto: Thv jr.) Vårt hovedmål er å drive en forvaltning som gjør det mulig å produsere mest mulig mat på en lønnsom og bærekraftig måte. Men vi må gjøre tingene i riktig rekkefølge og med rett tempo. Lisbeth Berg-Hansen: — Alle bør bli bedre til å spre det glade budskapet. Jeg benytter enhver anledning til å snakke om næringens muligheter, men kan sikkert bli enda flinkere. Men alt annet enn å legge miljømessig bærekraft til grunn for videre vekst, er utrolig kortsiktig. Mer fokus på det glade budskapet Det er stor uvitenhet i Norge om sjømatnæringens omfang og betydning. Fisk og havbruk er knapt omtalt i skolebøkene. Vi spurte Lisbeth og Liv om fiskerimyndighetene må ta sin del av skylden, og om hva man kan gjøre for å styrke kunnskapene om fiskeri og havbruk "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 37 Det glade budskapet er at Norge om 50 år kan selge fisk for nesten like mye som vi selger olje og gass i dag. Men det vet ikke — eller tror ikke — Jens Stoltenberg. I fjor var han på NTNU i Trondheim for å snakke om forskning og fremtiden. Der sa han at han ikke aner hva Norge skal leve av når oljen tar slutt. De mange tilhørerne fulgte nøye med. Kanskje bør han ta seg en prat med Lisbeth. i Norge. Dette er jo en viktig del av det glade budskapet. Liv Holmefjord: — Jeg er selvsagt enig i at folk flest vet for lite om hvor viktig næringen er, og at Fiskeridirektoratet må ta noe av ansvaret. Vi er f.eks. opptatt av hvordan vi kan gjøre alle dataene og den statistikken vi har mer tilgjengelig. Våre folk holder mange foredrag i ulike fora og vi prøver å formidle kunnskaper gjennom artikler og nye sosiale medier. Men vi kan og bør bli flinkere. Uansett er dette et ansvar for hele næringen. Det kan være fristende å sparke ballen litt tilbake. Er næringen selv flink nok til å fremheve det positive i media? Lisbeth Berg-Hansen: — Jada, også fiskerimyndighetene kan gjøre mer for å øke kunnskapsnivået om sjømatnæringen. Når det er sagt kan vi faktisk reise til andre områder av verden, og likevel møte folk som vet at Norge er en stor fiskerinasjon. Den norske oppdrettslaksen står fjellstøtt i markedet. Det tror jeg også de fleste vet her hjemme. Men jeg stiller alltid opp på arrangementer som kan bidra til å øke kunnskapsnivået, og gjennom prosjekter som Sett Sjøbein og Fiskesprell prøver vi å nå frem til de yngste. Vi er på rett vei, man kan bli bedre. «Norsk Fiskerinæring»: — Kanskje den skarpeste kritikken fra næringens talsmenn gjelder det voldsomme fokuset fiskeriforvaltningen har på juks og fanteri. Styreleder Ole-Eirik Lerøy i Marine Harvest sier det slik: «Den mistenkeliggjøringen av ærlige arbeidsfolk og dyktige næringsaktører som fiskeriforvaltningen preges av, er mildt sagt frustrerende og trist.» Reidar Nilsen er like klar: «Skal vi nå næringens ambisiøse målsettinger må fiskerimyndighetene endre tankegang når det gjelder næringens utøvere. De må slutte å fremstille oss som banditter i alle sammenhenger.» Har næringens utøvere grunn til å føle seg mistenkeliggjort og har fiskeriforvaltningen grunn til å ta selvkritikk? Liv Holmefjord: — Dette er den kritikken jeg stusser Fiskesprell og Sett Sjøbein er to prosjekter som bidrar til å informere barn og unge om sjømatnæringen. — Men vi kan og skal bli enda bedre på dette området, sier Lisbeth Berg-Hansen. Her fra et besøk i Benterud Barnehage i Lørenskog rett utenfor Oslo. (Foto: FKD) 38 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 mest over. Jeg kjenner meg overhode ikke igjen. Fiskeridirektoratet har ikke et voldsomt fokus på juks og fanteri, men driver tilsyn og kontroll. Det er et ærlig og viktig arbeid, ikke minst for næringen. Vi fremstiller ikke alle fiskere som banditter. Vi prøver å være nyanserte og si at det store flertallet av fiskere er lovlydige og forholder seg til regelverket, men at det også er noen som ikke gjør det. Det forundrer meg at Reidar Nilsen mener at det er å mistenkeliggjøre alle. Det har han ingen grunn til. «Norsk Fiskerinæring»: — Faktum er likevel at han gjør det. Liv Holmefjord: — Ja, og det forstår jeg ikke. «Norsk Fiskerinæring»: — Du tar altså ikke selvkritikk. Liv Holmefjord: — Nei. Tvert om er det mange som mener at vi kontrollerer for lite. Noe av poenget med kontroller er dessuten å hindre at utøvere «tilraner» seg konkurransefordeler. Det er definitivt i næringens egen interesse. I 2012 kontrollerte vi ca. 2 prosent av landingene av fisk i Norge. Det er ikke mye. At vi knep enkelte syndere kan ikke oppfattes som en mistenkeliggjøring av hele næringen. I oppdrettsnæringen besøkte vi ca. 30 prosent av lokalitetene. Det kan altså gå flere år mellom hver gang man blir sjekket. Heller ikke det oppfatter jeg som et stort kontroll-trykk. Det å ha et troverdig tilsyn bør næringen anse som et pluss, ikke som et minus. Lisbeth Berg-Hansen: — Næringen har alt å vinne på at myndighetene tar de som Det er et komplisert og omfattende regelverk. Men det skyldes minst like mye fiskerne selv som reguleringskåte byråkrater. Ønsker man millimeter-rettferdighet må det bli mange regler. Her et fint motiv av «Leinebjørn». (Foto: Rune Kvamme) jukser. Det skaper like konkurransevilkår. Så lenge jeg er fiskeri- og kystminister skal vi fortsette å kontrollere og sanksjonere regelbrudd både i fiskeri- og havbruksnæringen. «Norsk Fiskerinæring»: "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 39 — Mange mener fiskeriforvaltningen prosederer saker i media og blåser opp ulovligheter som skjer, ofte til det ugjenkjennelige. Er det noe hold i denne kritikken? Liv Holmefjord: — Jeg synes absolutt ikke det. Saker finner veien til media på ulike måter. De siste to årene har det bare vært to artikler på Fiskeridirektoratets nettsider om enkeltsaker vi har anmeldt eller sanksjonert. Jeg registrerer at media omtaler en del anmeldelser og rettssaker. Jeg kjenner ikke til at Fiskeridirektoratet er kilde til disse. I utgangspunktet kommenterer vi ikke enkeltsaker som er anmeldt, og derfor er — Media omtaler ofte enkeltsaker og rettstvister. Etter det jeg kjenner til er ikke Fiskeridirektoratet kilde til slike oppslag, sier Liv Holmefjord. I fjor var Aker Seafoods en gjenganger i spaltene til «FiskeribladetFiskaren». 40 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 det andre enn oss som må ta ansvar om saker blåses opp til det ugjenkjennelige. Når saker havner i retten er det påtalemyndighetene som har styringen. Det er heller ikke Fiskeridirektoratet som bestemmer om det skal ankes, selv om vi i enkelte tilfeller kan bli rådspurt. Lisbeth Berg-Hansen: — For egen del er jeg ekstremt opptatt av ikke å kommentere eller snakke om enkeltsaker som behandles i rettsapparatet. Det mener jeg er et godt prinsipp. Klart forbedringspotensial De fleste er enige om at lov- og regelverket er blitt for omfattende og komplisert. De som forvalter og kontrollerer virker dessuten usikre på eget regelverk, og signalene utad til næringen er uklare. Vi spurte om det er et problem at Mange oppfatter det som om antall fiskeribyråkrater bare øker og øker. Men teller vi ansatte i departement og direktorat har det ikke blitt så mange flere siden denne veteran-gjengen ble ansatt for 30-40 år siden. Fra venstre Gunnar Trulssen, Alf Albrigtsen, Birger Larsen, Svein Munkejord og Rolf Petter Vetvik. Flere av dem er i dag gått over i pensjonistenes rekker. (Foto: Thv jr.) forvaltningen ikke er nok samkjørt og at vedtak i like saker kan variere etter hvor i landet beslutningene tas? Liv Holmefjord: — Jeg er helt enig i at lov- og regelverket er omfattende. Mange hensyn skal ivaretas og næringens utøvere er opptatt av millimeter-rettferdighet. Likebehandling er krevende, særlig når regelverket åpner for skjønn. Sett fra Fiskeridirek toratets ståsted hadde det i mange tilfeller vært enkelest med et firkantet regelverk, men det er de fleste — også jeg — enige om at gir uheldige utslag på andre områder. Slik jeg forstår Norges Fiskarlag og FHL ønsker man en viss fleksibilitet i regel verket. Det gir muligheter til å tilpasse seg ulike utfordringer. Men jo større rom for skjønn, jo mer krevende er det for forvaltningen og håndtere like saker likt. Vi gjør så godt vi Mange aktører, ulike fiskerier, ofte trangt om plassen og et stort behov for å beskatte ressursene på en bærekraftig måte, medfører at fiskerne får et veldig omfattende og finmasket lov- og regelverk å forholde seg til. Det har blitt til gjennom mange tiår. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 41 — Fra næringsutøverne får vi ofte kritikk for ikke å spille på lag. Fra mange av de interessene som befinner seg på utsiden av næringen blir vi gjerne beskyldt for å være alt for opptatt av å forsvare den. Det kan av og til være litt frustrerende å jobbe som fiskeribyråkrat, sukker Liv Holmefjord. Her har «Bømmelbas» gjort en sildefangst. (Foto: Rune Kvamme) kan, holder kurs og utveksler erfaringer og synspunkter for å gjøre regelverket så forutsigbart som mulig. Jeg er uansett åpen for alle gode forslag om hvordan vi kan forenkle regelverket, men i praksis viser det seg ofte vanskeligere enn å kreve det fra en talerstol. Lisbeth Berg-Hansen: — Denne kritikken tar jeg veldig på alvor. Det er et tema som behandles i den kommende stortingsmeldingen. Jeg er ekstremt opptatt av likebehandling. Så innser jeg at det er et forbedringspoten- 42 siale i forhold til omfang og kompleksitet. Riksrevisjonen peker på dette i revisjonen av havbruksforvaltningen. Dette er et område der både staten og næringen er tjent med at vi lykkes. «Norsk Fiskerinæring»: — Det synes å være en utbredt oppfatning i næringen at antall fiskeribyråkrater bare øker og øker, mens antall næringsutøvere og bedrifter går nedover og nedover. Stemmer dette, og hva kommer det i tilfellet av? Lisbeth Berg-Hansen: — Antall ansatte i havbruks- "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 næringen har økt med over 30 prosent siden 2005. Antall fiskere har gått ned. Det skyldes behovet for å tilpasse kapasiteten til ressursgrunnlaget, slik at flåteleddet kan tjene penger. Det tror jeg er en utvikling alle mener har vært helt nødvendig. I 1990 var gjennomsnittlig fangst per fisker i underkant av 60 tonn. I 2011 var denne økt til i overkant av 190 tonn. Det sier noe om en fornuftig utvikling. Eksporten av sjømat har økt med over 60 prosent siden 2005. I Fiskeridepartementet har veksten i antall ansatte vært minimal de siste årene, og i Fiskeridirektoratet har antall årsverk bare økt med 4 prosent siden 2005 — fra 424 til 442. Liv Holmefjord: — Som Lisbeth sier har antall ansatte i Fiskeridirektoratet vært relativt stabilt de senere årene. Men forvaltningen er blitt mer fragmentert, spesielt i havbruksnæringen, og det kan nok oppfattes som om det er blitt flere byråkrater. Dessuten er det en utbredt misforståelse at behovet for tilsyn og forvaltning henger Ikke behov for holdningsendringer tett sammen med antall næringsutøvere. Slik er det ikke. I 1960 var det mange ganger flere fiskere og fiske båter enn i dag. Men fangstkvantumet og fiskeriforvaltningens oppgaver er ikke blitt mindre. Næringen består av større og mer profesjonelle bedrifter, og summen av aktiviteter har økt. Selv om det er færre fiskebåter, er det stor aktivitet med kjøp og salg av båter og rettigheter. «Norsk Fiskerinæring»: — Er det flere fiskeribyråkrater i dag enn i 1960? Liv Holmefjord: — Det vet jeg ikke. I Fiskeridirektoratet var det flere ansatte på 1980- og 1990-tallet enn i dag. Men da hadde vi også andre oppgaver. Gunnar Domstein, styreleder i FHL, hevder at fiskeribyråkratene er alt for opptatt av egne interesser og posisjoner, og at hensynet til næringsutvikling i beste fall kommer i andre eller tredje rekke. Det er knallharde ord. Liv Holmefjord: — Slike påstander kan jeg rett og slett ikke forholde meg til. Han må servere konkrete eksempler for at jeg skal ta utsagnet på alvor. Lisbeth Berg-Hansen: — En udokumentert påstand som må stå for hans regning. Min erfaring med fiskeriforvaltningen etter mange år som næringsutøver, organisasjonsmenneske og nå som statsråd, er at den består av mange dyktige, dedikerte og veldig engasjerte folk. Det bør næringen anse som en fordel. Å oppfatte engasjement som egeninteresse, blir i alle fall helt feil. «Norsk Fiskerinæring»: — Fra egeninteresse til korrupsjon er veien ofte kort. Lisbeth Berg-Hansen: — I den grad noen har mistanke om at det foregår korrupsjon, vil jeg ha beskjed med en gang. Det er veldig alvorlig. Jeg har heldigvis ingen indikasjon eller informasjon om korrupsjon innen den sektoren jeg har ansvar for. Er det noen som har det — gi meg beskjed! «Norsk Fiskerinæring»: — Mange av kritikerne hevder at fiskeriforvaltningen ikke spiller på lag med næringen, men at den er en motstander. I hvilken grad er det forvalt- ningens oppgave «å spille på lag» med næringen? Lisbeth Berg-Hansen: — Det er en viktig oppgave for meg. Derfor besøker jeg enkeltbedrifter, er på årsmøter og ber om innspill. Min jobb er å sørge for gode rammevilkår til en konkurranseutsatt norsk sjømatnæring. Av og til må jeg heve pekefingeren, f.eks. om bærekraft, ressurser og havmiljø. Men at sjømatnæringen ikke alltid får det akkurat som den vil, betyr jo ikke at jeg ikke spiller på lag. Jeg vil si tvert om. Liv Holmefjord: — Vi spiller på lag i den forstand at vi har en felles målsetting om å utvikle en lønnsom og bærekraftig sjømatnæring. Jeg vet at fiskeriforvaltningen i mange sammenhenger blir oppfattet som å støtte og forsvare sjømatnæringen av interesser på utsiden av bransjen. Men vi har som nevnt ulike roller. Fiskeridirektoratets oppgave er ofte å sette grenser. Det å spille på lag betyr derfor ikke at vi til enhver tid må ha samme oppfatning som næringens aktører. Men igjen; troverdig tilsyn og kontroll er i aller høyeste grad i næringens egen interesse. «Norsk Fiskerinæring»: — I sum etterlyser næringens talsmenn en gjennomgripende holdningsendring i fiskeriforvaltningen. I hvilken grad mener dere at det er behov for en slik endring? Liv Holmefjord: — Jeg er forbauset over deler av FHL-leder Gunnar Domstein hevder at mange fiskeribyråkrater er opptatt av egne interesser og posisjoner. Den udokumenterte påstanden gidder verken Liv Holmefjord eller Lisbeth BergHansen å kommentere. (Foto: Norway Pelagic) "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 43 Liv Holmefjord overtok som fiskeridirektør i 2009. Hun leder en etat med relativt vide fullmakter til å iverksette administrative sanksjoner. Om dette er fornuftig overlater hun til politikerne å avgjøre. (Foto: Thv jr.) 44 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 den kritikken som kommer, og kjenner meg ikke igjen i de skarpeste utfallene. Det gjelder særlig påstandene om at vi bare har fokus på juks og fanteri, og at vi bidrar til å kriminalisere næringens utøvere. Jeg er opptatt av at vi skal ha en profesjonell holdning både til den jobben vi gjør og til brukerne våre. Jeg har stor respekt for næringens utøvere, og det skal også være holdningen i etaten. «Norsk Fiskerinæring»: — Hvorfor har man så ulike oppfatninger om dette? Liv Holmefjord: — Et godt spørsmål. Kommunikasjonen er åpenbart for dårlig. Fra mitt ståsted kan det virke som om næringens aktører ikke forstår godt nok hvilken rolle Fiskeridirektoratet har. Jeg tar gjerne selvkritikk på at vi ikke har vært flinke nok til å kommunisere dette budskapet. Som jeg nevnte innledningsvis er det ikke spesielt hyggelig å bli kritisert sønder og sammen. Lisbeth Berg-Hansen: — Vi skal ha en effektiv og kompetent fiskeriforvaltning som tilbyr god service og kundebehandling. Dette er et prioritert område for regjeringen, og viktige tema i vår dialog med etatene. Jeg ønsker at vi skal svare ja oftere enn nei. Men uansett skal svaret begrunnes på en grundig, forståelig og faglig måte. Så bør vi nok erkjenne at forvaltningen på enkelte områder har problemer med å holde tritt med næringens utvikling. Derfor må vi legge vekt på etter- og videreutdanning slik at medarbeiderne er oppdaterte og fremoverlente. Næringsutøverne skal møtes med forståelse og respekt, ikke arroganse. Jeg tror ikke det er behov for en holdningsendring, men vi kan helt sikkert bli bedre på enkelte områder. Viktig med avklart regelverk «I alle andre sammenhenger blir det sett på som uheldig at en og samme myndighet skal utforme, fortolke, kontrollere, dømme og til slutt ilegge straff. I Fiskeridirektoratet synes dette å være helt greit», skriver Harald Østensjø i «Norsk Fiskerinæring». Han spør om vi ikke bør får et Fiskeritilsyn, på samme måte som vi f.eks. har et Helsetilsyn og Jernbanetilsyn. Kort sagt at vi får klarere skillelinjer mellom kontroll/tilsyn og sanksjoner. Dette er en problemstilling som opptar både statsråd og fiskeridirektør. Liv Holmefjord: — Det er ikke Fiskeridirektoratet som bestemmer hvilke oppgaver direktoratet skal ha. Det gjør politikerne. De har valgt litt ulike modeller fra sektor til sektor. I hvilken grad man bør skille regelutforming, kontroll/ tilsyn og sanksjoner skal jeg ikke ha sterke meninger om. Det er hensyn som kan tale både for det ene og det andre. La meg bare si at det ofte kan være verdifulle kunnskaper å hente fra tilsyn og kontroll som kan komme til nytte når man skal utforme re- gelverket. Her tror jeg derfor det er fornuftig med et samspill i en organisasjon. Det er forøvrig neppe slik at en splitting i to etater vil gi færre byråkrater, snarere tvert om. Lisbeth Berg-Hansen: — Det siste kan sikkert være riktig. Men det finnes argumenter både for og i mot en omfordeling av arbeid soppgaver. De vil bli drøftet i den nye stortingsmeldingen. I mange sammenhenger tror jeg faktisk at næringen selv oppfatter det som hensiktsmessig og effektivt at Fiskeridirektoratet kan iverksette administrative sanksjoner, som for ordens skyld er noe annet enn straff. Da er det viktig at vi har et avklart regelverk for slike sanksjoner, med så liten grad av skjønn som mulig. — Jeg har sagt det mange ganger, og gjentar det gjerne: De aller, aller fleste i sjømatnæringen er ærlige og hardt arbeidende mennesker som fortjener stor honnør for den fantastiske jobben de gjør for Norge. Lisbeth Berg-Hansen gir kontant svar til dem som hevder at hun mener noe annet. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 45 Elendig lønnsomhet i konvensjonell flåte Debatten raser om hvorvidt strukturering gir bedre eller dårligere lønnsomhet. Vi mener det første, og at den konvensjonelle kystflåten er helt avhengig av gode strukturordninger. Faktum er jo at denne flåten drives med elendig lønnsomhet. Det er alt for mange fartøyer om beinet. «Toppår for fiskeflåten», konstaterte Fiskeridirektoratet i fjor høst da man la frem lønnsomhetsresultatene for fiskeflåten i 2011. Da hadde man ikke den konvensjonelle kystflåten i tankene. Heller ikke autolineflåten. Mens fiskeflåten totalt sett hadde en resultatgrad på 15,3 prosent, hadde den konvensjonelle kystflåten en resultatgrad på ynkelige 1,1 prosent. Tar vi også med autolineflåten hadde de konvensjonelle fartøygruppene en resultatgrad på minus 0,5 prosent. Å tape penger er intet toppår! Ser vi perioden 2009 til 2011 under ett hadde samtlige konvensjonelle fartøygrupper elendige resultater. Å diskutere hvem av dem som gjør det best er uinteressant. Det store spørsmålet er hva man kan gjøre for å heve lønnsomheten i alle grupper. Svaret er fortsatt strukturering. 46 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Det foregår for tiden en heftig debatt om hvilke flåtegrupper i konvensjonell sektor som driver mest lønnsomt. Utgangspunktet for debatten er de årlige lønnsomhetsundersøkelsene til Fiskeridirektoratet, samt det faktum at konvensjonelle fartøy under 11 meter hadde et relativt godt år i 2011. Dette har fått ledelsen i Norges Kystfiskarlag på banen, med påstander om at strukturering ikke lønner seg. I 2011 hadde nemlig konvensjonelle kystfiskefartøy under 11 meter et bedre økonomisk resultat enn fartøy over 11 meter. I og med at de minste fartøyene ikke kan strukturere, noe fartøy Tabell 1: Nøkkeltall for konvensjonelle fiskebåter, gjennomsnitt pr. år for 2009 til 2011. Under 11 meter 11-15 meter 15-21 meter 21-28 meter Over 28 meter Antall fartøy i alt i gruppen : 689 341 133 36 34 Gj. snittlig lengde i meter : 10,0 13,6 19,1 25,9 42,6 Gj.snittlig alder i år : 22,6 21,9 29,2 25,2 19,0 Antall døgn i sjøen : 159 179 144 191 329 Antall mann pr. fartøy : 1,4 2,5 4,9 8,9 29,7 Antall mann totalt : 965 853 652 320 1.010 Antall årsverk pr. fartøy : 1,3 2,4 4,3 5,9 14,1 Antall årsverk totalt : 896 818 572 212 479 Fangst pr. årsverk i kilo : 58.585 91.308 121.339 238.689 187.381 Fangst pr. mann i kilo : 54.400 87.655 106.481 158.232 88.959 Prosentandel torsk, hyse og sei : 74,7% 71,2% 74,5% 53,9% 67,2% Fangstverdi pr. årsverk i kroner : 661.265 851.905 1.008.702 1.643.146 2.198.444 Arbeidsgodtgj. pr. årsverk i kr. : 421.042 399.753 464.288 641.728 821.089 Arbeidsgodtgj. pr. mann i kroner : 390.968 383.763 407.436 425.415 389.810 Arbeidsgodtgj. pr. døgn i sjøen : 2.869 2.330 3.382 3.097 2.532 Verdiskaping pr. årsverk i kroner : 368.389 462.290 546.400 832.019 987.351 Verdiskaping pr. mann i kroner : 342.075 443.798 479.494 551.563 468.742 Verdiskapingsgrad i prosent : 54,0% 50,7% 51,9% 48,1% 45,0% Snittpris pr. kilo i kroner : 11,29 9,33 8,31 6,88 11,73 Driftsinntekt pr. fartøy i kroner : 886.851 2.101.066 4.529.943 10.200.521 30.969.408 Driftsresultat i kroner : 20.703 142.412 308.999 942.962 1.969.368 Driftsmargin i prosent : 2,3% 6,8% 6,8% 9,2% 6,4% Netto finanskostnader i kroner : – 21.318 – 109.968 – 323.819 – 894.258 – 2.865.289 Resultat før skatt i kroner : – 615 32.444 – 14.820 48.704 – 859.921 Resultatgrad i prosent : – 0,1% 1,5% – 0,3% 0,5% – 2,9% *) Verdiskaping er lik sum arbeidsgodtgjørelse + renter + overskudd til eierne. Verdiskapingsgrad er verdiskapingen i prosent av driftsinntektene. Tabell 2: Balansetall for konvensjonelle fiskebåter pr. 31/12-2011. Bokførte verdier i kroner. Under 11 meter 11-15 meter 15-21 meter 21-28 meter Over 28 meter Sum anleggsmidler : 972.146 3.172.797 10.019.545 34.353.842 72.944.185 – hvorav fisketillatelser 178.406 1.179.004 5.042.865 16.566.492 33.773.345 – hvorav fiskefartøy 680.987 1.694.452 4.467.763 16.262.054 36.914.297 Sum omløpsmidler : 308.880 863.764 2.129.009 4.335.079 11.096.170 – kontanter/bankinnskudd 248.803 686.852 1.060.004 2.365.817 4.065.859 Sum eiendeler : 1.281.027 4.036.184 12.148.554 38.688.922 84.040.355 Sum gjeld : 738.008 3.147.420 11.773.431 34.244.474 79.955.425 – hvorav langsiktig gjeld : 629.194 2.506.207 9.795.858 25.402.413 70.575.079 – hvorav kortsiktig gjeld : 108.814 641.214 1.977.572 8.842.327 9.380.346 Likviditetsgrad 3 : 2,29 1,07 0,54 0,27 0,43 Bokført egenkapital : 543.019 888.764 375.123 4.444.181 4.084.930 Egenkapitalandel 31/12-2011 : 42,4% 22,0% 3,1% 11,5% 4,9% Egenkapitalandel 31/12-2010 : 38,4% 22,8% 33,8% 6,5% – 0,9% Egenkapitalandel 31/12-2009 : 55,2% 11,8% 9,8% 21,3% 13,4% *) Likviditetsgrad 3 er forholdet mellom de mest likvide midlene (kontanter og bankinnskudd) og kortsiktig gjeld. Bør være minst 0,33. Jo høyere likviditetsgrad, jo større betalingsevne og evne til å kjøpe. Tabell 3: Balansetall for konvensjonelle fiskebåter pr. 31/12-2011. Reelle verdier i kroner; våre anslag. Under 11 meter Sum anleggsmidler : 2.412.000 – hvorav fisketillatelser 1.200.000 – hvorav fiskefartøy 1.100.000 Sum omløpsmidler : 308.880 Sum eiendeler : 2.720.880 Sum gjeld : 738.008 Reell egenkapital : 1.982.872 Egenkapitalandel 31/12-2011 : 72,9% 11-15 meter 7.799.000 5.000.000 2.500.000 863.764 8.662.744 3.147.420 5.515.344 63,7% 15-21 meter 28.009.000 20.000.000 7.500.000 2.129.009 30.138.009 11.773.431 18.364.578 60,9% 21-28 meter 111.525.000 90.000.000 20.000.000 4.335.079 115.860.079 34.244.474 81.615.605 70,4% Over 28 meter 112.256.000 77.500.000 32.500.000 11.252.348 123.508.348 79.955.425 43.552.923 35,3% "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 47 «Fugløybuen» måler 18 meter og tilhører altså den konvensjonelle kystflåten mellom 15 og 21 meter. I år kan båten fiske nesten 200 tonn torsk. Den eies av Klausen Partrederiet Fugløybuen ANS på Nordmela. Her ligger den ved kai i Andenes. over 11 meter har anledning til, hevder Kystfiskarlaget at det ikke lønner seg å kjøpe fiskekvoter. Med andre ord; en fiskeripolitikk som åpner for omsetning av kvoter er feilslått. I denne artikkelen skal vi se nærmere på lønnsomhetsundersøkelsene for konvensjonelle fartøy. La oss innledningsvis fastslå at resultatene for ett enkelt år ikke gir grunnlag for særlig bastante konklusjoner. Vi har derfor sett på gjennomsnittsresultatene for perioden 2009 til 2011. Også dette er etter vår mening et litt for kort tidsrom, men er det beste vi har. Fra og med 2009 ble nemlig størrelsesinndelingen endret, slik at vi fikk i alt fem konvensjonelle flåtegrupper i torskesektoren; under 11 meter, fra 11 til 15 meter, fra 15 til 21 meter, fra 21 til 28 meter og over 28 meter. De fire første gruppene omfatter kystflåten, den siste er konvensjonelle fartøy i havflåten, eller det vi gjerne kaller autolineflåten. Regnskapsgrunnlaget er også litt for spinkelt til at man kan komme med skråsikre utsagn. Det gjelder særlig for flåten under 11 meter, der Fiskeridirektoratet for årene 2009 til 2011 bare har regnskaps- I den minste kystflåten står det stort sett 1 mann bak hvert årsverk. I de to største fartøygruppene, 21-28 meter og over 28 meter, må det opptil to mann til for å utføre et årsverk. 48 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 tall for 7,8 prosent av det totale antallet fartøy i gruppen. I 2011 ble i alt 66 rederier med fartøy under 11 meter kontaktet for innhenting av regnskaper. Av disse var det bare 55 som fulgte oppfordringen. Også dette er med på å svekke datagrun nlaget. For de øvrige gruppene — regnet nedenfra i størrelse — har direktoratet regnskap fra henholdsvis 9,3 prosent, 21,3 prosent, 34,6 prosent og 47,1 prosent av fartøyene. Jo færre fartøy i en gruppe, jo større andel av regnskapene må hentes inn for å få et representativt utvalg. I tabell 1 har vi presentert en rekke nøkkeltall for de fem ulike gruppene. I det følgende skal vi kommentere endel av tallene. Antall og drift Fartøygruppen under 11 meter har i perioden 2009-2011 i gjennomsnitt be- stått av 689 fartøyer, med en snittlengde på ganske nøyaktig 10 meter. Fartøy i denne flåtegruppen har i gjennomsnitt 159 driftsdøgn på havet, og gir arbeid til 1,4 mann. Disse utfører 1,3 årsverk, hvilket betyr at hver mann stort sett deltar hele året. Det samme er tilfellet i fartøygruppene 11-15 meter og 15-21 meter, der antall mann og antall utførte årsverk er omtrent det samme. For de to største gruppene, 21-28 meter og over 28 meter, ser vi av tabell 1 at det er større forskjeller mellom antall mann og antall årsverk. Det gjelder spesielt i autolineflåten, der det står over to mann bak hvert årsverk. Autolineflåten er faktisk den fartøygruppen som gir arbeid til flest personer, nemlig litt over tusen. Det er mer enn tre ganger så mange som i flåtegruppen 21-28 meter. Dette får naturligvis betydning for fangstverdi pr. årsverk kontra fangstverdi pr. mann. I de minste fartøygruppene er disse verdiene omtrent like, mens det er store forskjeller i gruppene 21-28 meter og over 28 meter. Autolineflåten har den desidert høyeste fangstinntekten pr. årsverk, men den nest laveste fang stinntekten pr. mann. Det skyldes at det kreves litt over 2 mann for å utføre ett årsverk i denne flåtegruppen. Dette ser vi også av antall døgn i sjøen. Autolineflåten er på havet stort sett året rundt, og har mer enn dobbelt så mange driftsdøgn som fartøy under 11 meter. Tabell 1 viser også fangstkvantum pr. årsverk. Her topper ikke uventet de største kystfartøyene. Fartøy mellom 21 og 28 meter fisker nesten 240 tonn pr. årsverk, hvorav sild står for over 1/3-del; hvilket trekker volumet opp og snittprisene ned. Regnet pr. mann kommer også fartøyene i denne gruppen desidert best ut, med et fangstkvantum på nesten 160 tonn. Som ventet har fartøy under 11 meter det klart laveste kvantumet pr. mann med vel 54 tonn, mens det kommer som en liten overraskelse at autolineflåten har et lavere fangstkvamtum pr. mann enn fartøy mellom 15 og 21 meter. Regner vi i arbeidsgodtgjørelse pr. døgn i sjøen kommer fartøygruppen 1521 meter best ut. Her er arbeidsgodtgjørelsen hele 1.000 kroner høyere pr. døgn enn i flåtegruppen under 11 meter. Dog skal det sies at beregningene av antall døgn i sjøen er usikre. Det er nemlig opp til fartøyeierne selv å definere hvor mange timer i sjøen som skal regnes som ett døgn. Mange eiere har problemer med å angi denne størrelsen. Elendig lønnsomhet La oss innledningsvis fastslå at lønnsomheten i den konvensjonelle kystflåten er elendig. Dette gjelder uansett hvilken flåtegruppe vi ser på, og også om vi tar med autolineflåten. Som det fremgår av tabell 1 varierer resultatgraden for de fem flåtegruppen fra 1,5 prosent i pluss til 2,9 prosent i minus, om vi ser perioden 2009 til 2011 under ett. Resultatgraden er resultatet før skatt i prosent av driftsinntektene. Dette er kort og godt alt for dårlig, og står også i grell kontrast til den totale lønnsomheten for den norske fiskeflåten. Ser vi flåten under ett hadde den nemlig en resultatgrad før skatt på imponerende 11,8 prosent i snitt for årene 2009 til 2011, mot altså minus 0,6 prosent for den konvensjonelle flåten. Uansett hvilken leir man befinner seg i er det altså all grunn til å beklage den svake lønnsomheten "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 49 ArbeidsplAssen til 8982 dyktige fagfolk har skiftet navn til stx OsV STX OSV ble 12. november 2010 første norske selskap med hovednotering på Singapore børs. Vi er et globalt konsern innen design og bygging av offshore- og spesialfartøyer. STX OSV består av ni verft i Norge, Brasil, Romania og Vietnam, samt spesialselskaper innenfor design, elektro, innredning og rørinstallasjon med mer. Hovedkontoret ligger i Ålesund, og vi har 8982 ansatte som jobber ved blant annet Aukra, Brattvaag, Brevik, Langsten, Søviknes, Tulcea, Braila, Niteroi, Vung Tau og Singapore. www.stxosv.com 2011 var et relativt godt år for kystflåten under 11 meter. Resultatgraden var 3,7 prosent, mot minus 0,1 prosent om vi ser perioden 2009 til 2011 under ett. Vi understreker «relativt». 3,7 prosent er ikke så mye å skryte av. i de fem fartøygruppene vi har tall for i tabellene 1 til 3. Når Fiskeridirektoratet presenterte lønnsomhetsundersøkelsen for 2011 under overskriften «Toppår for fiskeflåten» var det helt andre flåtegrupper som trakk resultatet opp. Bildet blir ikke spesielt bedre om vi ser på driftsresultatene, altså resultat før finanskostnader og skatt. Driftsmarginen for hele fiskeflåten var 17,6 prosent i perioden 2009 til 2011, mens den bare var 6,1 prosent for konvensjonelle fartøyer i torskesektoren. Å dra i gang en diskusjon om hvem av de konvensjonelle flåtegruppene i tabell 1 som driver mest lønnsomt, er følgelig en skinnmanøver. Det interessante spørsmålet er ikke om fartøy under 11 meter tjener mer eller mindre enn fartøy over 11 meter, men om hvordan man kan løfte inntjeningen og resultatene til konvensjo nelle fartøyer opp til samme nivå som andre fartøygrupper. I den grad vi likevel skal begi oss inn i en diskusjon om hvilke grupper som driver mest lønnsomt i den konvensjonelle kystflåten, er det ingen tvil om at driftsmarginen er lavest for fartøy under 11 meter og klart høyest for fartøy mellom 21 og 28 meter. Tar vi også hensyn til finans- kostnadene, hvilket vi selvsagt bør gjøre, blir bildet mer uklart. Men uansett er resultatgraden svært dårlig for fartøy under 11 meter, hvilket man selvsagt ikke kan leve med i lengden. Å hente fisk fra andre lengdegrupper i kystflåten er ikke noe godt alternativ, da heller ikke disse har nok fangstgrunnlag til å drive lønnsomt. Hovedkonklusjonen synes rimelig grei; i den konvensjonelle flåten som henter det alt vesentlige av sitt fangstgrunnlag fra torsk og torskeartet fisk, er det fortsatt for mange om beinet. Om denne flåtegrup- pen skal oppnå forsvarlig lønnsomhet må det bli mer fisk til hver båt. Verdiskaping og resultatgrad De lønnsomhetsbetraktningene vi har gjort til nå, baserer seg på fartøyenes regnskaper. I Norges Kystfiskarlag har man imidlertid en noe videre innfallsvinkel enn bedriftsøkonomisk lønnsomhet. To karer som jobber intenst mot at det skal innføres strukturordninger i den minste kystflåten. Paul O. Jensen (til høyre) var styreleder i Norges Kystfiskarlag fra 2004 til 2011, da Arne Pedersen overtok. (Foto: Therese Tande) "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 51 Man kan gjerne diskutere hvilke konvensjonelle fartøygrupper som har best lønnsomhet. Men at sjarkflåten har den høyeste bokførte soliditeten og den beste likviditeten er det ingen grunn til å krangle om. Sjarkfiskere kan sove godt om nettene. Styreformann Arne Pedersen legger minst like stor vekt på at fisken i havet skal skape sysselsetting og bosetting langs kysten, som at fisket skal drives med reell lønnsomhet. Begge deler er forøvrig fiskeripolitiske hovedmål. Dersom fartøy med 40 tonn torsk, hyse og sei pr. mann kan drive like lønnsomt som fartøy med over det dobbelte kvantumet, bør man satse på de minste fartøyene. Det vil jo gi flere arbeidsplasser pr. kilo fisk. Kystfiskarlaget vil også argumentere for at verdiskapingen pr. kilo bør være størst mulig. Med verdiskaping menes summen av arbeidsgodtgjørelsen til mannskapet, betalte renter og overskudd til eierne. Kystfiskarlaget vil hevde at jo større andel av fangstverdien i en flåtegruppe som går til verdiskaping, jo mer samfunnsøkonomisk lønnsom vil gruppen være. Av den grunn mener Kystfiskarlaget at flåten under 11 meter driver mest lønnsomt, i og med at verdiskapingen her utgjør 54 prosent av driftsinntektene i den perioden 52 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 vi har tall for. Som vi ser av tabell 1 er tilsvarende andeler for de øvrige flåtegruppene noe lavere. Dette resonnementet er litt for enkelt sett med våre øyne. Bedrifter med store renteutgifter og høye lønnskostnader kan ha høy verdiskaping, selv om de går med underskudd. I lengden er det sjelden god samfunnsøkonomi at bedrifter taper penger. Nåvel. Vi skal ikke begi oss inn i en diskusjon om hvilke kriterier som bør legges til grunn for å avgjøre om en flåtegruppe driver lønnsomt eller ikke. Vi holder oss i utgangspunktet til det vi alltid har lagt størst vekt på, nemlig resultatgrad før skatt. For de fleste økonomer er det likegyldig hvor mye en bedrift betaler sine ansatte i lønn, så lenge den er konkurransedyktig og i tråd med det generelle lønnsnivået i Norge. Det som er avgjørende for økonomene er hva som står på bunnlinjen, og helst i prosent av omsetningen. Jo høyere resultatgrad, jo bedre lønnsomhet. Vanskeligere er det ikke. Noen vil fokusere på egenkapitalavkastning eller avkastning på totalkapitalen. Det er vel og bra, men sier fint lite om hvor lønnsomt selskapet driver. Det forteller bare hvor høy avkastningen er på kapitalen. Ved en bedriftsøkonomisk vurdering av lønnsomheten i fiskeflåten blir det heller ikke meningsfylt å forholde seg til en størrelse som fangstkvantum pr. mann. Vi erkjenner imidlertid at dette kan være en interessant parameter i et rent distriktspolitisk perspektiv. Jo større verdiskaping man kan skape ut av hver kilo fisk, jo bedre vil det som oftest være rent samfunnsøkonomisk. Men dette må sees i et større perspektiv enn flåteleddet alene. At man kan oppnå høy verdiskaping pr. kilo ved å fiske kystnær torsk og hyse i den beste toppsesongen, burde ikke forundre noen. Men for industrien på land holder det ikke med fisk bare i toppsesongene om vinteren. Industrien trenger fisk hele året, og da må vi også ha fartøyer som kan fiske fra januar til desember og langt fra land. Egenkapitalen er viktig Norges Kystfiskarlag har mye fokus på egenkapitalen, og det er bra. Selskapers økonomiske situasjon vil i mange tilfeller være nøye knyttet til egenkapitalen. I den grad vi kan bruke en tommelfingerregel bør selskaper ha en egenkapitalandel — eller soliditet — på minst 30 prosent. Jo mer risikabel drift, jo høyere bør kravet til soliditeten være. I lånevilkårene til de store oppdrettsselskapene på Børsen krever långiverne gjerne at soliditeten minst bør være 40 prosent. Holder vi oss til de bokførte balansetallene, som er samlet i tabell 2, ser vi at egenkapitalandelen er desidert best for fartøy under 11 meter. Sjarkfiskere kan sove godt om natten. Samtlige av de øvrige fartøygruppene hadde ved årsskiftet 2011/2012 en bokført soliditet godt under 30 prosent. I fartøygruppen mellom 15 og 21 meter og i autolineflåten var egenkapitalen nesten borte. Men her er det viktig å være klar over at mange av de bokførte aktivapostene er alt for lave i forhold til reelle verdier. Det gjelder særlig verdiene av fisketillatelser og fiskefartøy. I tabell 3 har vi derfor satt inn beregnede reelle verdier av disse postene. I hvilken grad våre anslag stemmer, kan sikkert diskuteres, men de fremkommer etter lange samtaler med personer som bør vite hva de snakker om. Korrigerer vi balansetallene på denne måten, ser vi at den reelle soliditeten øker kraftig for alle fartøygrupper, og aller mest for fartøygruppen 21 til 28 meter. Her har «Trønderkari» måler nesten 34 meter, men fisker torsk med hjemmelslengde 25 meter. Båten har også tillatelser innenfor pelagiske fiskerier og har som regel blitt plassert i fartøygruppe 011, dvs. kystnotfartøy og SUK-ere over 21 meter. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 53 vi anslått den gjennomsnittlige verdien av fisketillatelsene til ca. 90 millioner kroner pr. fartøy, mot bare 16,6 millioner bokført. Det løfter soliditeten for denne fartøygruppen fra 11,5 til over 70 prosent. Fortsatt kan Norges Kystfiskarlag hevde at sjarkfiskerne kan sove godt om nettene. Men det kan de fleste andre kystfiskere også. Å justere balansetallene endrer imidlertid ikke det faktum at den konvensjonelle flåten driver med alt for dårlig lønnsomhet. For de som er opptatt av egenkapitalavkastningen blir situasjonen faktisk enda dårligere. I tabell 3 er det jo blitt enda mer egenkapital som skal ha sin avkastning. Vi bør dessuten tilføye at kvoteverdier kan være flyktige. De er ikke like «håndfaste» som andre anleggsmidler. Anstrengt likviditet for de største Et annet og kanskje vel så interessant nøkkeltall som egenkapitalen, er likviditetsgraden. Den forteller om fartøyenes betalingsevne, herunder evnen til å foreta innkjøp. Likviditetsgrad 1 er omløpsmidler delt på kortsiktig gjeld, og er nok den mest brukte indikatoren på et selskapets likvide stilling. I tabell 2 har vi valgt å bruke likviditetsgrad 3, som viser forholdet mellom de mest likvide omløpsmidlene, nemlig kontanter og bankinnskudd, og den kortsiktige gjelden. Dette forholdstallet bør helst være større enn 0,33. Studier viser at for mange konkursbedrifter er dette et av de nøkkeltallene som forverrer seg mest i forkant av konkurser. Hva som er den reelle verdien av fisketillatelser og fartøyer er ikke godt å si. Hvor mye Holmeset-rederiet ville få om de solgte «Geir II» uten kvoter, vet neppe noen. Vi tipper et sted mellom 100 og 150 millioner. Den reelle snittverdien av de vel 30 autolinefartøyene i Norge har vi satt til 32,5 millioner kroner. Noen vil sikkert mene at det er litt for høyt. Her er «Geir II» inne for å levere ved Sunnmøre Fiskeindustri AS i Ålesund. Førsteklasses norske sjøfrosne fiskeprodukter Vi leverer filet og H&G på eksport- og innenlandsmarkedet fra fabrikktråleren Andenesfisk I. www.nor-seafoods.com / www.andenesfisk.no 54 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Den som påstår at strukturering ikke er lønnsomt, både bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk, må snakke mot bedre vitende. Hvordan 2030.000 fiskere skulle klart seg økonomisk i dag, orker vi ikke engang å tenke på. Her en kystbåt som har funnet sitt siste hvilested. Som vi ser av tabellen har flåten under 11 meter den klart beste likviditetsgraden, mens flåten mellom 21 og 28 meter har den dårligste. I denne gruppen er det dekning for å hevde at likviditene er presset. Kanskje ikke så rart, i og med at den største kystflåten også er den som har strukturert mest. Også i autolineflåten er likviditetsgraden relativt lavt. Skjulte inntekter Avslutningsvis er det et moment som fortjener litt oppmerksomhet. Det er regnskapspostene for avskrivning av fartøy og fisketillatelser. Disse postene skal i prinsippet avspeile den årlige verdiforringelsen av fartøy og strukturkvoter. Nå forholder det seg imidlertid slik at verken fartøy eller strukturkvoter nødvendigvis har noe verdifall. Med godt vedlike hold kan verdien av en fiskebåt holde seg forbausende godt oppe gjennom mange år. I den grad avskrivningene er større enn den faktiske verdiforringelsen, frem- kommer en skjult inntekt. Det samme kan også være tilfellet med strukturkvoter. Rett nok skal disse leveres tilbake til staten etter 20 eller 25 år, og mister da sin verdi. Men i og med at strukturkvoteordningene forutsetter at slike kvoter skal falle tilbake til den gruppen de kommer fra når de utløper på tid, vil også avskrivningene av kvoter kunne representere en skjult inntekt. I autolineflåten, der de aller fleste båtene var fullstrukturert ved utgangen av 2011, vil man stort sett kunne beholde sine fiskerettigheter når strukturkvotene utløper. For denne flåten vil følgelig avskrivningene på fisketillatelsene nesten i sin helhet være en skjult inntekt som gjør det reelle resultatet bedre enn det bokførte. Hvor mye av avskrivningene på fisketillatelsene som i realiteten vil være skjult inntekt, bestemmes av hvor mye hver flåtegruppe totalt har strukturert. Jo mer gruppen har strukturert, jo større andel av strukturkvotene vil gå tilbake til de fartøyene som mister dem når tidsgrensen løper ut. For autolineflåten utgjorde avskrivnin- gene av fisketillatelser hele 1,3 millioner kroner i snitt pr. fartøy i 2011. Det tils varte nesten hele underskuddet før skatt. Det faktum at «strukturgevinstene» skal tilfalle de gruppene som strukturerer, gjør det enda vanskeligere å vurdere hvilke fartøygrupper i konvensjonell sektor som faktisk har de beste økonomiske resultatene. Struktur eller ikke struktur Den som hevder at strukturering ikke er gunstig for lønnsomheten i norsk fiskerinæring, må enten snakke mot bedre vitende eller være opptatt av helt andre forhold enn bunnlinjen i regnskaper. Vedkommende må dessuten mene at norske fiskere generelt er idioter; i det minste at de ikke evner å se de økonomiske konsekvensene av egne handlinger. Strukturering er tross alt frivillig, og for egen del har vi såpass tiltro til regnefer"Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 55 Et Lofotmotiv fra tidlig på 2000-tallet. Så vidt vi vet er minst tre av disse fartøyene nå ute av merkeregisteret. «Øynes», midt på bildet, og «Karl Viktor» helt til høyre, er fortsatt i aktivitet, begge i konvensjonell kystflåte 15-21 meter. «Svein Frode», helt til venstre, har skiftet navn til «Atlantic Navigator», og eies av AS Roaldnes på Valderøya utenfor Ålesund. dighetene langs kysten at de som velger å kjøpe kvoter faktisk har kommet til at dette lønner seg over tid. I parentes kan vi kanskje tilføye at prisen på strukturkvoter ofte bestemmes at de som er mest offensive; noen vil si gærne. Inge Halstensen har sagt det slik: Å bestemme prisen på en fiskekvote er som å bestemme prisen på Mona Lisa. Med andre ord; et sjansespill! I dag består den konvensjonelle kystflåten av noe over tusen helårsdrevne fartøyer. Vi skal ikke så mange årene tilbake før den besto av mer enn det dobbelte. Om noen tror at det ikke har medført en vesentlig bedring av lønnsomheten å halvere antall fartøy, tar de kort og godt feil. Likevel er altså situasjonen at konvensjonelle kystbåter fortsatt har alt for dårlig inntjening. Det kan man i prinsippet løse på to måter; enten ved å tilføre denne fartøygruppen mer fisk, eller ved å føre en politikk som gjør at det blir færre fartøyer. Begge deler vil gi mer fisk pr. fartøy, og forhåpentligvis bedre lønnsomhet. Det første alternativet er lite aktuelt. 56 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Det er i dag bred politisk enighet om at ressursfordelingen mellom kyst og hav og mellom de ulike fartøygruppene skal ligge fast. Da gjenstår en politikk som kan gi færre fartøyer. Det kan man oppnå ved ulike kondemneringsordninger, altså ved at staten løser ut fangstkapasitet, eller ved strukturordninger som gjør at næringen selv må finansiere uttak av fartøyer. Politisk er det bred enighet om det siste alternativet. Det er riktig som Norges Kystfiskarlag hevder at strukturering gir økte finanskostnader. Det er også mulig at enkelte fiskere betaler så mye for kvoter at vinninga går opp i spinninga. Den umiddelbare gevinsten ved å strukturere er nødvendigvis ikke at resultatet før skatt øker. Gevinsten kommer kanskje ikke før strukturkvotene er helt avskrevet, og faller tilbake til staten. Da blir de jo delt gratis ut igjen til de fartøyene som fortsatt er igjen i den gruppen som strukturerte. Alle får mer fisk uten å måtte betale for den, og lønnsomheten styrkes. Dersom målsettingen er å høste fiske- ressursene på en slik måte at resultatgraden i flåteleddet blir så høyt som mulig, kunne vi klart oss med en brøkdel av de fartøyene vi har i dag. Da hadde vi også fisket torsk med not i Lofoten og sluppet trålerne helt inn til kysten. Men norsk fiskeripolitikk dreier seg om å ha flere tanker i hodet samtidig. Fisken skal ikke bare komme flåten til gode, men også skape verdier på land. Dessuten skal den bidra til å opprettholde bosetting og sysselsetting langs hele norskekysten. Norsk fiskeripolitikk er i realiteten en balansegang mellom distriktspolitikk og lønnsomhet. Politikerne ønsker ikke å strukturere så mye at vi får en superlønnsom fiskeflåte, men heller ikke så lite at flåten driver med for dårlig lønnsomhet, eller endog tap. Det siste er situasjonen for den konvensjonelle kystflåten. Etter vår mening er det ingen annen utvei enn at denne flåten fortsatt tilbys attraktive strukturordninger som kan bidra til at det blir mer fisk pr. fartøy. Lønnsomhetsundersøkelsene tilsier at dette også bør gjelde for flåten under 11 meter. Islandske Marel hf leverer produksjonsutstyr world wide til foredling av fisk, kjøtt og fjærkre. Konsernet har datterselskaper i over 30 land og mer enn 4.000 ansatte. Hovedkontoret ligger på Island. I 2011 omsatte Marel Norge AS for tett på 185 millioner kroner. (Foto: Marel) Marel omorganiserer Marel Skandinavia ble etablert på slutten av 2012. Marel er som kjent totalleverandør av produksjonsutstyr til næringsmiddelindustrien, og leverer utstyr til foredling av fisk, kjøtt og fjærkre. Skandinavia er et ideelt område å starte en slik regionalisering. Her er språk, kultur og rammebetingelser relativt like. Målet med å danne en regional salgs- og serviceenhet er og tilby kundene bedre service og bredere kompetanse. Den nye skandinaviske organ isasjonen vil i første omgang gjelde for salg- og markedsavdelingene, og består av selgere fra Danmark, Sverige og Norge. På sikt blir det også en felles serviceorganisasjon. Hensikten med å gjøre Skandinavia til en felles region er først og fremst for å utnytte ressursene optimalt. Nå har alle industriene erfarne og kompetente fagpersoner og mulighet til å styrke fagmiljøene. Dette gjelder spesielt der landenes industrisegmenter er for små til å skape en god og bred kompetansebase. Den nye organiseringen medfører at kundene vil møte et enhetlig og samkjørt Marel, uavhengig av land. Marel Skandinavias salg- og markedsavdeling består i dag av 18 personer. Når serviceorganisasjonen også blir integrert blir det opp mot 70 ansatte som vil jobbe som en koordinert enhet mot det skandinaviske markedet. Koordineringsansvaret for Marel Skandinavia blir lokalisert i Norge. Stein Hendnes er adm. direktør og Åsmund Haga salgssjef i den nye organisasjonen. Stein Hendnes er adm. direktør i Marel Skandinavia, som skal samordne Marels virksomhet i Norge, Sverige og Danmark. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 57 Klippfisken i Brasil: Stort potensial og ditto utfordringer I 1842 seilte det første norske skipet med klippfisk inn i Rio de Janeiro. Siden har Brasil vært Norges største marked for klippfisk. Men i dag puster klippfisk fra andre land Bacalhau da Norvega i nakken. På få år har vi mistet både kjøpere og markedsandeler. I 2012 eksporterte Norge 91.172 tonn klippfisk til en verdi av 3,5 milliarder kroner. Det var en nedgang på rundt 6.000 tonn fra året før. Bare til Brasil eksporterte vi 4.500 tonn mindre enn i 2011. Den norske markedsandelen har falt fra 90 til 60 prosent de siste 5 årene. Det positive er at folk elsker klippfisk og spiser stadig mer av den. I 2007 sponset Eksportutvalget for fisk, i dag Norges sjømatråd, en av de beste sambaskolene i Rio de Janeiro. Gjennom et storstilt PR-stunt skulle man fremme salget av norsk klippfisk i Brasil. En stor delegasjon norske aktører, deriblant «Norsk Fiskerinæring», ble invitert 58 med på karnevalet i Rio for å bevitne det hele. Sambaen og salgskampanjer skulle sørge for økt omsetning av norsk klippfisk, fortelle at den beste bacalhauen kommer fra Norge — ikke hovedkonkurrenten Portugal — og forsvare den norske markedsandelen på hele 90 prosent. Da 2007 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 var omme hadde 30.917 tonn klippfisk til en verdi av ca. 1,1 milliarder kroner funnet veien til brasilianske middagstallerkener. Norge hørte et rungende JA på slagordet Voc’s querem bacalhau? (Har du lyst på klippfisk?), og fremtiden var lys. Høsten 2012 var «Norsk Fiskerinæring» tilbake på brasiliansk jord. Først på PRtur i november med norske delegater til industribyen Sao Paulo og hovedstaden Brasilia. Så for å feire jul og nyttår med norske og brasilianske venner i São Paulo-regionen og sambaens hjemby, Rio de Janeiro. Mon tro hva brasilianerne svarer på spørsmålet Voc’s querem bacalhau? fem år etter. ja, Ja, JA! At folk i Brasil har lyst på klippfisk er det ingen tvil om. De siste årene er klippfiskkonsumet i Brasil mer enn tredoblet. I 2007 glemte man imidlertid å spesifisere at det var norsk klippfisk folk skulle ha lyst på. Den norske markedsandelen har nemlig falt dramatisk; fra 90 prosent i 2007 til 60 prosent i dag. Og det ser ikke ut til å stoppe der. I 2012 skipet norske produsenter 28.000 tonn klippfisk til Brasil, altså 4.500 tonn mindre enn året før. Forøvrig er bildet stort sett som før. 50 prosent av den norske klippfisken som selges i Brasil er sei, 38 prosent torsk og 10 prosent lange. At bacalhau er det spanske ordet for torsk får så være. I dag benyttes navnet som en felles betegnelse for klippfisk. I Brasil går det aller meste av det vi eksporterer gjennom en håndfull agenter, med 100-årsjubilanten Hollevik og det litt over 50 år gamle J.A. Oliveira S/A i front. Store butikkjeder som Pão de Acucar og Wal-Mart, markeder som «Mercado Municipal» og mindre butikker sørger for at fisken når sluttbruker. Halvparten av den norske klippfisken selges til konsument under varemerket «Bacalhau da Norvega», den andre halvparten kuttes opp på bakrommet i butikken og selges stykkevis og delt uten at kundene er klar over opphavet. Fortsatt selges hele 70 prosent av den norske klippfisken til jul og påske. Alt fra midten av 1800-tallet var norsk klippfisk en luksusvare i Brasil for høytid og fest, forbeholdt overklassen og den øvre middelklassen. Det er den fortsatt. Befolkningen i Brasil deles i fem samfunns- I 2003 ble det inngått en handelsavtale mellom Norge og Brasil som sier at klippfisk av torsk skal være den eneste fisken som kan bruke det tradisjonelle navnet «Bacalhau», mens klippfisk av annen hvitfisk kan markedsføres som «lik Bacalhau», I november var Lisbeth Berg-Hansen i Brasil, og benyttet selvfølgelig anledningen til å promotere den norske klippfisken. (Foto: Therese Tande) "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 59 I 2012 eksporterte Norge litt over 28.000 tonn klippfisk til Brasil. 50 prosent ble markedsført som «Bacalhau da Norvega». Resten ble kuttet opp i deler og solgt uten at konsumentene visste hvor den kom fra, eller hvilken art som gjemte seg bak alt saltet. (Foto: Therese Tande) og litt høyere enn det produsentene i Ålesund spådde i begynnelsen av året. Vi må henge på! klasser på en skala fra A til E. A er overklassen, mens E knapt har nåla i veggen. Det er først og fremst de rike og middelklassen som kjøper norsk klippfisk. Det er også 60 disse målgruppene Norges sjømatråd konsentrerer seg om i markedsføringen. I Norge stiller ingen av produsentene spørsmål ved om de klarer å selge den fisken de pro- "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 duserer. Det gjør man alltid. Utfordringen er å tjene penger på den. Gjennomsnittsprisen pr. kilo klippfisk til Brasil i 2012 var 38,88 kroner. Det var litt lavere enn i 2011 (39,67 kr), I 2012 var det som nevnt 170 år siden det første skipet med klippfisk gikk fra Norge til Rio. Det var «Nordstjernen» av Trondheim. Reisen fant sted i 1841-42. Eksportframstøtet var i midlertidig ingen umiddelbar suksess. Fisken ble ødelagt på grunn av den sterke varmen og høye luftfuktigheten. Først ti år senere ble emballasjeproblemene løst av Nikolai Knudzon III og Carl Rønneberg fra Ålesund. Det markerte starten på det norske klippfiskeventyret i Sør-Amerika. I løpet av disse årene har salt- og klippfiskindustrien i Norge endret seg betraktelig. Den ferske fisken som i sin tid ble brukt i klippfisk, er byttet ut med dypfryst. Og klippfisksentrumet på 1800- og første halvdel av 1900-tallet, Lille-Fosen, dvs. dagens Kristiansund, er flyttet til Ålesund. Fisken vaskes ikke lenger i fjæra eller tørkes på bergene. Tørkeprosessen foregår innendørs. Dessuten har næringen de siste årene strukturert, og består i dag av et fåtall store aktører med intensiv produksjon. Fiskevingene er derimot de samme i dag som i 1850. Disse sorteres etter kvalitet og sendes til de markedene som Den første båten med klippfisk fra Norge kom til Rio de Janeiro i 1842. Etter mye problemer de første årene, ble Brasil raskt vårt viktigste klippfiskmarked. I dag bor det ca. 200 millioner mennesker i landet, hvorav ca. 6 millioner i Rio. Byen er den nest største i Brasil og den tredje største i Sør-Amerika. tradisjonelt har betalt best. Med mange godt betalende marked har det ikke vært noe stort behov for å utvikle nye produkter eller skaffe nye kunder. Hvordan skal vi da forstå utviklingen i det aller siste? I 2012 gikk norsk klippfisk i Brasil ned på alle områder; det ble solgt mindre og til lavere priser. Om vi ikke mistet markedsandeler, sto vi i beste fall på stedet hvil. I følge Johnny Håberg, tidligere adm. direktør i Omnicom Media Group og siden 2010 Norges sjømatråds eksportutsending i Brasil, er det i dag prisen som er den største utfordringen for norsk klippfisk. Dernest langsiktig merkevarebygging. Håberg hevder at fallende markedsandeler ikke kan stoppes gjennom Norge har vært den ledende eksportøren av klippfisk til Brasil i over 170 år. Først de siste 5 årene har vi fått seriøs konkurranse. Fryste utvannede klippfiskprodukter fra Portugal har på knappe 5 år tatt 20-25 prosent av markedet for torsk, og ferdig opprevet saltet pollock fra Kina presser prisene på norsk klippfisk av sei. Det gjør Johnny Håberg, markedssjef i Brasil for Norges sjømatråd, bekymret. Han etterlyser produktutvikling og merkevarebygging. (Foto: Therese Tande) "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 61 «Hater fisk, elsker bacalhau» Det er tidkrevende å lage skikkelig bacalhau. Vår utsendte knip set dette bildet av fisken som hadde ligger over to døgn i et åpent vannbad. Vannet ble byttet fire ganger. Resultatet ble dessverre ingen stor kulinarisk opplevelse. Men så var da heller ikke fisken fra Norge. (Foto: Therese Tande) markedsføring alene, men ved produktutvikling og konkurransedyktige priser. — Det vi nå ser i Brasil er en stor utfordring for Norge. Vi presses på pris og konsumenten har fått langt flere varer å velge mellom. Særlig portugisiske og kinesiske varer vinner terreng fordi de tilbyr valueadded bacalhau. Opprevet klippfisk og ferdig utvannet torsk er populært i alle samfunnsklasser. Den utvannede fisken selges for nesten 50 prosent høyere pris enn den beste norske klippfisken. Det til tross for at disse produktene ofte har dårligere kvalitet. Brasil er fortsatt et stort marked for norsk klippfisk, men vi er nødt til å utvikle oss i takt med markedet. Produktutviklingen har gått fort, og Norge har havnet på etterskudd, sier en betenkt eksportutsending. Ifølge Håberg kommer ikke Norge med det kundene først og fremst vil ha, når vi nesten utelukkende sender hele klippfiskflak til Brasil. Dessuten må vi bli enda flinkere til å vise hvor fisken kommer fra, slik vi gjør det i Portugal. Der er klippfisken merket med logoen til produsentene og med «Seafood from Norway». Denne kombinasjonen ønsker Håberg seg også i Brasil. — Dette er en jobb for produsentene i Ålesund. Når 62 50 prosent av klippfisken blir kuttet opp på bakrommene i butikkene, er det vanskelig for konsumentene å foretrekke en produsent fremfor en annen, og å velge produkter merket med Bacalhau da Norvega. Ved å merke hver enkelt fisk blir det ingen tvil om hvor fisken kommer fra, sier Håberg. Mye kan altså gjøres i første og andre ledd for å bidra til økt salg, høyere priser og mer fornøyde konsumenter. Norges sjømatråd vil de neste tre årene forsøke å dreie markedet mot torsk. I Norge øker jo torskekvotene, mens seien går ned. Samtidig vil man fokusere direkte på konsumentene, og bygge merkevaren «Norge» med natur, kultur og bærekraftig forvaltning i sentrum. Håberg har i tillegg bestemt seg for å overbevise produsentene i Ålesund om at han har rett. Det er over 800.000 yrkesfiskere i Brasil. Flåten består av mange små kystfartøyer som drar ut om morgenen og kommer tilbake med fangsten om kvelden. Fisken legges på is og selges på det lokale fiskemarkedet. Den større industriflåten leverer for eksport. Hovedmarkedet er EU. (Foto: Therese Tande) "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Etter vår mening har klippfisken de beste forutsetninger for å lykkes i Brasil også i årene som kommer. Vi har fortsatt til gode å snakke med en brasilianer som ikke nikker anerkjennende når vi sier «bacalhau da Norvega». I Brasil er det til og med slik at folk som hater fisk elsker bacalhau. De generelle trendene i landet peker dessuten i riktig retning for norsk klippfiskeksport. Brasil har økonomisk vekst, velferden øker og kriminaliteten er på vei ned. De største favellaene i Rio, altså slumområdene og fattigkvarterene, er i dag kontrollert av myndighetene, og stort sett trygge å ferdes i. Moderne distribusjonskanaler gjør klippfisken mer tilgjengelig, og folk flest er klar over helsegevinstene ved å spise fisk. Til slutt må vi ikke glemme at det bor over 200 millioner mennesker i Brasil. Det eneste som taler den norske klippfisken i mot, er at den tar lang tid å tilberede. Det fikk vi selv erfare som gjester hos en brasiliansk middelklassefamilie i utkanten av São Paulo. Bacalhau in-themaking er en tidkrevende prosess. Fisken lå i over to døgn i åpent vannbad på kjøkkenet. Vannet ble byttet fire ganger. Med 25 fuktige plussgrader og mye rusk i luften, tørr jeg ikke engang tenke på alle de bakteriene som må ha funnet veien ned i badet. Resultatet ble heller ikke så mye å skryte av. Heldigvis var fisken fra Portugal. Det var nemlig ikke norsk klippfisk å oppdrive på det lokale supermarkedet. Men ifølge vertsfamilien er slett ikke den norske klippfisken noe bedre enn den ferdig porsjonerte portugisiske bacalhauen. Dyrt er det uansett. Eksportutvalgets mann i Brasil bor i bydelen Le Blon i Rio de Janeiro. Her lever bare velstående mennesker, og hver morgen kommer store busslaster med folk fra fattigkvarterene for å betjene overklassen. Som på vestkanten i Oslo på 1950- og 1960-tallet har alle hjelp i huset. Blir det for tidkrevende for husmor, har man altså et tjenerskap som kan ta seg av matlagingen. Å tro noe annet enn at bacalhauen vil bli tilberedt på tradisjonelt vis også i årene som kommer, er naivt. Men stadig flere vil velge ferdigvarer. Denne utviklingen går allerede i et høyt tempo. For egen del forstår vi godt at folk med god økonomi vil bruke tiden til noe annet enn å tilberede bacalhau. Fiskerinæringen i Brasil Det blir ofte mye snakk om klippfisk når Brasil er samtaleemne. Noen vil også trekke frem tidligere prestasjoner til det norske fotballandslaget. Mindre kjent er det at Norge eksporterer en god del sild til det nord-østlige Brasil, i 2012 ca. 650 tonn til en verdi av nærmere 5 millioner kroner. Her har man lange tradisjon er med pelagisk fisk i kosten. Med rød laks som hovedingrediens i det voksende sushi-markedet i Brasil, har også norske produsenter og leverandører i Chile fått et interessant marked. Så kan man kanskje lure på om all fisken som konsumeres i Brasil blir importert? Nei, på "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 63 ingen måte. Det er mellom 800.000 og 1 million fiskere i landet. 99% har små båter, ror langs kysten og selger sine varer på de lokale markedene. Disse står for 60 prosent av det årlige fangstkvantumet på nærmere 1 million tonn. Industriflåten produserer utelukkende for eksport. Tidligere var Japan og USA hovedmarked. Nå har Europa overtatt denne posisjonen, med sin moderne foredlingsindustri og krevende regelverk. Brasil eksporterer store mengder reker, hummer, noen hvitfiskarter og linefanget tunfisk hvert år. Fremvekst av oppdrett De senere årene har det vært et sterkt ønske å bygge opp en levedyktig oppdrettsnæring i Brasil. Det har passet godt til 64 Det er en hektisk jobb å være fiskeriminister. I november fløy Lisbeth Berg-Hansen til Brasil for å møte den brasilianske fiskeriministeren noen få timer i Brasilia. Et av temaene var samarbeid om fiskeoppdrett. Her Lisbeth til høyre sammen med sin politiske rådgiver Tord Dale. Den brasilianske fiskeriministeren, Marcelo Crivella, helt til venstre. (Foto: Therese Tande) norske myndigheters strategi om å redde regnskogene i Amazonas med oppdrett som et alternativ til kvegdrift, og dermed til reduksjon av avskogingen. Å skaffe beiteplass til kvegdrift er nemlig en viktig årsak til at man hugger ned regnskog. Til det sier den brasilianske fiskeri- og landbruksministeren, Marcelo Crivella: «We have our secrets. Norway knows how to grow cod in the warm water. I know how to grow coffee in the snow.» Her er det altså først og "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 klimadimensjon som passer svært godt med det rødgrønne prosjektet. — Dette er viktig for Norge. Når Jens snakker om regjeringens regnskogstrategi, er man helfrelst etter bare fem minutter, hører du kanskje Lisbeth si. Og ja; det sa hun også! Hjelp fra Norge fremst snakk om gjensidig nytte. Norge hjelper gjerne Brasil med å bygge opp en akvakulturnæring, hvis det gir goodwill og tilgang til å delta med varer og tjenester i utviklingen av den sterkt voksende olje- og offshoreindustrien i Brasil. — Dette er ikke bistand, men næringsutvikling, understreket Lisbeth Berg-Hansen i møtet med brasilianske myndigheter i november i fjor. Bilateralt samarbeid vil både redde regnskog og gi oppdrag til norske leverandører både av oppdrettsteknologi og oljeutstyr. Pharmaq, Nofima og HI er alt involvert. Matproduksjon er alltid viktig, og bevaring av Brasils regnskoger har både en lokal, regional og global Fiskeoppdrett i Brasil startet for rundt 30 år siden med produksjon av tilapia og kinesisk karpe. Men det er først de senere årene oppdrett har fått myndighetenes oppmerksomhet. I 2000 fikk Brasil en lov som ga myndighetene kontrollen over alle vannressurser, også avløpsvann fra kraftproduksjonen. Det er i alt 1.000 fabrikker som produserer kraft av brasiliansk vann. 1 prosent av avløpsvannet fra 250 kraftstasjoner tilsvarer 5,5 millioner hektar vann. Pr. hektar kan det produseres 100 tonn fisk. Potensialet er altså enormt. Med hovedfokus på 5 ulike fiskearter, er målet å produsere 10 millioner tonn årlig innen 2030. Til sammenligning ble det oppdrettet ca. 600.000 tonn i 2011. Vannet skal også benyttes til produksjon av ris. Brasil har alle forutsetninger for å lykkes med fiskeoppdrett. Utfordringen er først og fremst hvordan de skal takle miljøproblemene, ikke minst sykdommer. Vaksiner og fôr er spørsmål som opptar bransjen. Målsettingen på sikt er å utvikle en lønnsom og bærekraftig næring. Men enn så lenge er oppdrett i Brasil først og fremst et sosialt prosjekt. Det skal skaffe arbeidsplasser og mat på bordene. — We don’t want to do the same mistakes that Chile has done with the salmon. We have the climate, something God has given to us. As I see it we really need aquaculture to give people a way of living. From before we are the land of chicken. This is new. For centuries the land in Brazil has been in the hand of the few. They have mostly produced blood. With our water-bill we can do something we never could have done before. And we have 4 billion Brazilian money to get it started. And to help us we need Norway, sa Crivella. Det skal bli veldig spennende å følge oppbyggingen av oppdrettsnæringen i Brasil. La oss håpe den blir til stor nytte også for norske utstyrsleverandører. Oppdrettsbransjen i Brasil sysselsetter i dag ca. 19.000 mennesker og står for en årlig produksjon på ca. 600.000 tonn fisk, primært tilapia og pangasius. Nå satser myndighetene alle kluter på å utvikle en levedyktig oppdrettsnæring. Målet er å produsere 10 millioner tonn årlig innen 2030. Norge skal bidra i arbeidet. Her fra et lite oppdrettsanlegg i delstaten Acre nordvest i Brasil. Det meste foregår i liten skala og med primitiv teknologi. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 65 66 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Bør direktoratet omorganiseres? Fiskeriforvaltningen er gitt vide fullmakter til å fortolke, forfølge og reelt sett straffe etter hjemler som ikke gir den enkelte næringsutøver skikkelig vern mot vilkårligheter eller urimeligheter. Det er bekymringsfullt, mener Harald Østensjø. Det mener vi også. Man kan ikke åpne en avis som befatter seg med norsk fiskerinæring uten å måtte lese om større og mindre rettssaker fiskerne og havbruksnæringen er innblandet i. For en utenforstående må det fortone seg som om fiskerinæringen for en stor del består av lovløse yrkesutøvere og bedrifter. Vi som jobber med fisk og havbruk vet selvfølgelig at det finnes uryddige mennesker også i vår næring. Men mitt inntrykk er at fiskerne stort sett er ærlige og hardtarbeidende mennesker med omtanke både for sine nærmeste og samfunnet rundt. Heldigvis er det slik at de fleste seriøse mennesker i Norge faktisk oppfat- ter situasjonen og fiskerne på samme «Tetzschner og Gundersen legger frem måte som meg. I tillegg synes stadig et lovforslag fra Høyres stortingsgruppe flere å mene at fiskerinæringen i stor om bedret rettssikkerhet når forvaltningrad mangler rettssikkerhet. Dette har gen foretar tvangsinngrep eller straffer. faktisk nådd helt til Høyre har uttrykt «I alle andre sammenhenger i topps i politikken. bekymring for at vårt lille land, blir det sett på som mye av det som Stortingsrepresentantene Frank uheldig at en og samme myndigreelt sett er straff, Bakke Jensen og ikke følger prinsiphet skal utforme, fortolke, konMichael Tetzschpene i Grunnlotrollere, dømme og til slutt ilegge ner fra Høyre, vens paragraf 96, straff. I Fiskeridirektoratet synes samt Harald som krever klar dette å være helt greit!» Tom Nesvik fra lovhjemmel og Fremskrittspartiet, uavhengig rett for har alle tatt opp saker som i forskjellige å straffe noen. Et problem er at forvaltsammenhenger angår fiskerinæringens ningen er gitt vide fullmakter til å fortolke, rettssikkerhet. Tetzschner fremmet sogar forfølge og reelt sett straffe etter særlige høsten 2012, sammen med sin stortingshjemler, som ikke gir den enkelte eller kollega Gunnar Gundersen fra Høyre, et næringsdrivende det samme prosessuelle lovforslag om rettssikkerhet på generell og innholdsmessige vern mot vilkårlighet basis. Forslaget ble gjengitt i sin helhet eller urimelighet som ellers er tilfellet i en artikkel i «Dagens Næringsliv» med når det offentlige griper inn i borgernes følgende tittel: «Rettssikkerhet i forvaltprivatsfære. Trenden er internasjonal.» ningen bør lovfestes». Dette griper rett inn i det som synes å Artikkelen innledes slik: være Fiskeridirektoratets store dilemma, "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 67 kompetanse til i henhold til rettskjennelsene. Nå skal riktignok en del av disse sakene prøves for høyere rettsinstanser, og er således ikke rettskraftige. Men slik dommene foreligger, er de så entydige at det ikke bør herske tvil om at Fiskeridirektoratet har gjort feil. Det ble da også svært kraftige reaksjoner blant fiskebåtrederne da Fiskeridirektoratet anket Hardhaus-dommen i tingretten. I anken viser direktoratet faktisk til andre argumenter og lovforståelser enn man brukte i tingretten. Fiskeridirektoratet synes å vært svært opptatt av ikke å tape denne saken, som hele fiskeri-Norge mener er totalt ute av alle proporsjoner. Næringsfiendtlig direktorat Fiskeridirektoratet har hovedkontor i disse bygningene i Bergen. I alt utfører direktoratet ca. 450 årsverk. Budsjettet i 2012 var vel 350 millioner kroner. I år er det 375,8 millioner, hvorav 369 millioner til ordinær drift. nemlig at direktoratet både er rådgivende, kontrollerende og dømmende. Fiskeridirektoratet har svært mange oppgaver å ivareta innenfor fiskeri-, havbruks- og kystforvaltningen. Kanskje for mange. Oppgavene går både på rådgiving, for valtning, uttalelser og kontroll, samt en dømmende rolle ved at direktoratet kan ilegge straff. Hver forskrift avsluttes som regel med denne paragrafen: «Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne forskrift, straffes i henhold til lov av 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova), paragrafene 60, 61, 62, 64 og 65, og lov av 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) paragraf 31. På samme måte straffes forsøk på medvirkning.» I kollegialitetens ånd Ved å ta en titt på organisasjonskartet på fiskeridir.no, ser man raskt omfanget av arbeidsoppgavene. Fiskeridirektøren har tre stabsfunksjoner direkte under seg: administrasjonsavdelingen, kommunikasjonsstaben og it-avdelingen. Videre tre avdelinger med hver sin avdelingsdirektør for ressurs, kyst og havbruk, samt statistikkavdeling. Dertil kommer alle regionkontorene med hver sin regiondirektør fra Finnmark i nord til Egersund i sør. I alt bestyrer fiskeridirektør Liv Holmefjord 450 årsverk. Budsjettet i 2012 var 353,7 millioner kroner. 68 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Regionkontorene har de senere årene blitt tildelt stadig flere arbeidsoppgaver. Mange av disse går på kontroll. Jeg har forstått at de ansatte ved regionkontorene av og til føler at de ikke besitter verken nok kunnskap eller kompetanse i en del av sakene de er satt til å behandle. Da søker de gjerne hjelp fra hovedkontoret i Bergen. Men der får de ikke lenger råd, da hovedkontoret i neste omgang kanskje må behandle saken på grunnlag av en anke eller ileggelse av straff. I og for seg plausible grunner. Men det sitter altså folk i Fiskeridirektoratet på forskjellige kontorer langs kysten og behandler samme saker — kanskje med ulikt syn og kompetansegrunnlag for å ta fornuftige og korrekte avgjørelser. Det sier seg selv at mange i kollegialitetens ånd vil kvie seg for å imøtegå avgjørelser til gode kolleger. Da må det i så fall være en så grov feilvurdering at man ikke kommer utenom. Kanskje hender det at saker endres. Hva vet jeg? Men systemet gir ikke det vi kaller «independence in fact», og i hvert fall ikke «independence in appearance». En del rettsavgjørelser i det siste har dessverre vist at Fiskeridirektoratet har vært på ville veier i sin lovog regelanvendelse. Så vidt jeg forstår skyldes dette manglende forståelse for hva lov- og regelverket innebærer, samt at man har påtatt seg roller man ikke har Michael Tetzschner fra Høyre er en av flere som mener rettssikkerheten blir svekket når fiskeriforvaltningen får vide fullmakter til å bøtelegge og straffe næringsutøvere. Tidligere var det noe som het fiskerirettledere på distriktskontorene. Dette var ofte erfarne mennesker med bakgrunn fra fiskerimiljøet, og med god kunnskap både om fiskerne, regelverket og ikke minst til det å drive fiske. De gjorde en kjempejobb med å rettlede og hjelpe fiskerne slik at de unngikk de verste tabbene. I takt med et økende antall regler og stadig flere pålegg som en stakkars fisker må forholde seg til, de fleste med strenge straffer om reglene ikke følges, er denne rådgivingsbiten tørket inn, stikk i strid med Rederiet som eier «Hardhaus» fikk et inndragningsforelegg på nesten 1,4 millioner kroner for å ha fått 650 kilo torsk i en fangst på 500 tonn lodde. Nordhordland tingrett frikjente rederiet, men staten har anket, til stor irritasjon for Norges Fiskarlag og Fiskebåt. sunn fornuft. Derfor vil jeg påstå at den næringsvennligheten vi tidligere hadde i Fiskeridirektoratet, blant annet gjennom fiskerirettlederne, er byttet ut med noe jeg vil kalle tilnærmet næringsfiendtlighet. Kanskje er det på tide at politikerne ser på saken? Bør vi ikke ha et offentlig apparat som bidrar til at fiskerinæringen når de hårete målene Lisbeth Berg-Hansen og andre politikere setter seg på vegne av næringen? I dag synes det som om fiskeribyråkratiet er mest opptatt av å legge hindringer i veien for næringsutvik ling, gjerne i skjul av å være miljøvennlig. For fiskerne er ressursavdelingen i Fiskeridirektoratet, med Aksel Eikemo som leder, den delen av fiskeriforvaltningen de oftest stifter bekjentskap med. Denne avdelingen styrer med alle tillatelser som kreves for å drive og eie et fiskefartøy. De utformer alle bestemmelser for hvert enkelt fiskeri, og jammen styrer de også med kontrollen av fisket, altså med at reglene de selv har utformet blir fulgt. Nå kan det hevdes at det formelt sett er Fiskeri- og kystdepartementet som er ansvarlig for utformingen og utstedelsen av forskriftene. Men vi vet jo såpass at Fiskeridirektoratet har stor innflytelse på hvordan disse blir seende ut og skal fortolkes. I alle andre sammenhenger i vårt lille land, blir det sett på som uheldig at en og samme myndighet både skal utforme, fortolke, kontrollere, dømme og til slutt ilegge straff. I Fiskeridirektoratet synes dette å være helt greit. Men er det egentlig det? Jeg støtter Tetzschner, som skriver: «Det er et problem at forvaltningen er gitt vide fullmakter til å fortolke, forfølge og reelt sett straffe etter særlige hjemler, som ikke gir den enkelte eller næringsdrivende det samme prosessuelle og innholdsmessige vern mot vilkårlighet eller urimelighet som ellers er tilfellet når det offentlige griper inn i borgernes privatsfære.» Bukken og havresekken Uttrykket «bukken som passer havresekken» er en god beskrivelse av hvordan Fiskeridirektoratet er organisert. Nå er det ikke bare Fiskeridirektoratet som befinner seg i en slik situasjon. Også Sjøfartsdirektoratet fungerer delvis på samme måten. Innen helse og samferdsel derimot, har man bygget opp institusjoner med klare skillelinjer. Helsetilsynet passer på Helsedirektoratet, som igjen passer på helseforetakene rundt om. Jernbaneverket tar seg av jernbanenettet og står ansvarlig for dette, mens Jernbanetilsynet passer både på Jernbaneverket og de som leverer transporttjenestene, som f.eks. Norges Statsbaner (NSB). I vegsektoren har vi et tilsvarende forhold mellom Statens Biltilsyn, Statens Vegvesen og leverandører av tjenester som Mesta og Veidekke, som også bygger veier på oppdrag fra Statens Vegvesen. Over det hele svever Riksrevisjonen og Stortinget. Med andre ord; klare skillelinjer mellom drift og tilsyn. Hvorfor kan vi ikke ha det slik også i fiskeri- og havbruksnæringen? Det kan synes som unødvendig byråkrati med alle tilsynene og direktoratene, men med tanke på rettssikkerheten er det nok ikke så dumt likevel! Statens Helsetilsyn er overordnet tilsynsmyndighet for sosiale tjenester i NAV, barnevern-, helse- og omsorgstjenesten i Norge. Hva med et Statens Fiskeritilsyn? undrer Harald Østensjø. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 69 Det aller lengste Finnmarksløpet 9. mars starter Finnmarksløpet med start og mål i Alta. Det tusen kilometer lange hundesledeløpet omtales ofte som Europas nordligste — og som «Det lengste løpet». Hundekjøret blir likevel som spurt å regne i forhold til det løpet som må kjøres for å etablere lakseoppdrett i samme fylke — og for å bringe en finnmarkslaks fra rogn til spisebord. Vi har tatt tempen på oppdrettsfylket Finnmark. Rent fysisk skal den ennå noe ned, og fremdeles er det mindre lys over merdene enn i sør. Men så snur det! Radioen i drosjen fra Alta lufthavn spiller Springsteens «The river», og det kan jo passe bra. Alta i Vest-Finnmark har riktignok både Finnmarksløpet, Wirkola og steinalderens Komsa-kultur, men knapt noen elv fører større 70 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 laks enn Altaelva, og det er også stridighetene om vassdraget som virkelig har gjort stedet berømt. Når alt dette er sagt, er tettstedet Alta også et knutepunkt for oppdrett av laks i Finnmark. Der treffer vi Mainstreams Torgeir Nilsen, som har tatt veien fra Hammerfest for et kurs. Per Magne Bølgne, sjef for Norway Royal Salmon (NRS) i Finnmark, og konserndirektør oppdrett, Roger Bekken, har trolig møtt Nilsen på returen til Kunnskapsparken etter at de har inspisert NRS-merder. Også Grieg Seafoods Finnmark har base i Kunnskapsparken i Alta, og herfra tar Joachim Sundheim ut med Griegs stødige VW Transporter slik at også «Norsk Fiskerinæring» kan få gå en oppdrettsfjord i Øst-Finnmark nærmere etter i sømmene. Mot Øksfjord Altaelva har lite fisk å by på i januar, og vi kjører E6 i motsatt retning og prøver å få ristet Altafjorden av. Det innebærer blant annet å følge hele sidefjorden som betegnende nok bærer navnet Langfjorden. — Det er et Mainstreamanlegg, peker Grieg-mann Sundheim over på den andre siden. Så sier han det samme etter at vi har kjørt et kvarter Man kan sikkert diskutere om det å drive med laks lengst nord i Europa er helt «mainstream». Men selskapet Mainstream ønsker ubetinget å være blant dem som leder an i utviklingen av oppdrett i Finnmark. Ved anlegget i Husfjord på Sørøya er det i hvert fall ikke noe å si på utsynet. Blank, kald sjø, hvite fjell og tiltagende lys er forsiden av medaljen ved å drive oppdrett i Finnmark. (Foto: Eybjørn Paulsen) til å unngå at vi passerer det meste av Grieg-laksen i fjordbassenget: Grieg Seafood har sju lokaliteter i fjorden, seks i drift, seks med fôringsflåte og selvfølgelig kontinuerlig rullering. Økseformen på fjorden gir tålelig sjø både for oss som kjører båt og for det som er av merder og flåter. — Jeg vil mene dette er den beste oppdrettsfjorden i Nord-Norge, minst! Det er flotte strømforhold og gode bunnforhold. Samtidig er den veldig beskyttet, noe som gir få fôringsfrie dager. Det er kort vei til landbase, og vi har flåte på nesten alle lokalite tene, sier produksjonssjefen. At januardagene er korte, kan verken han eller fjorden vri seg unna. Laksen er nødt til å se fôret for å spise. Når vi er fremme i 11-tida, risler det stadig i fôringsrørene. Ennå har oppdretterne og laksen over en time å gå på. «Mye kulde og mye mørke» er refrenget for oppdrett lengst nord i vintermånedene. Driftsleder Gamst Ryel har målt tempera turen. — 5,3 grader på 10 meter, sier 22-åringen. I luften er det omtrent like mange minus, men ganske stille og uten tegn til ising, som er et annet kjent refreng for finnmarksoppdretterne. I Øksfjorden virker det ikke som det er den største plagen, selv om det er aktiviteten til gamle Ishavslaks som føres videre. Sundheim peker på tauet som holder nota. — Vi har egne knuter som gjør det mulig å slippe notposen ned i vannet slik at den tiner, forklarer 39-åringen, som også har drevet oppdrett av cobia i noe mildere Vietnam. Volden blir Grieg Sundheim begynte i Grieg Seafood Finnmark i 1998. To år tidligere hadde den nordligste oppdrettsenheten i til langs den samme stranden. Det er for mørkt til å ta notater i grålysningen, men etterhvert svinger vi oss over i Loppa og Øksfjorden og mer dagslys. Ved landbasen i Kræken står driftsleder Martin Gamst Ryel klar med RIB og 150 hk Yamaha. Målet er anlegget ved Kjøsen under Øksfjordjøkelen, der fjorden plutselig svinger 90 grader og rett nord. Mens vi fosser innover i kulda og halvlyset, er det ikke Snart suser man i gang med nytt Finnmarksløp. Det består egentlig av to løp. Begrenset klasse er 500 km for åtte og foregår stort sett på Finnmarksvidda. Åpen klasse er 1.000 kilometer med maksimalt 14 hunder foran sleden. Dette løpet går tvers over Finnmark fylke fra Alta til Kirkenes. «Norsk Fiskerinæring» dro også fra Alta til Kirkenes, men valgte en slappere transportform. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 71 Grieg Seafood Finnmark har slakteri på Simanes utenfor Alta. Her slakter selskapet 24-25.000 tonn på årsbasis. Planen er å bygge nytt anlegg på andre siden av fjorden. (Foto: HMS) Grieg-systemet blitt skapt ved at Alta-baserte Volden Group fusjonerte med Grieg Seafood i Bergen. Og det begynte selvfølgelig med Harald Volden, utvilsomt en av pionerene i norsk oppdrett. Allerede i 1978 var den tidligere fiskeren og frakteskipperen i gang — en god stund før andre trodde lakseoppdrett i Finnmark var mulig. Det begynte ganske langt inne i Altafjorden, men hensynet til villaksen har presset oppdrettsaktiviteten lenger ut. I dag omfatter lokalitetene til Grieg Seafood lakse-Norges nordligste oppdrettsanlegg ved Laholmen i Nordkapp. I tillegg har man lokaliteter i Hammerfest og som de fleste andre selvsagt i Altafjorden. Til sammen har Grieg Seafood 23 matfisktillatelser i Finnmark og 72 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 kan vel sies å være den mest komplette aktøren i fylket, med settefisk, matfisk og slakteri innenfor grensene. I tillegg er man medeier i kassefabrikken Isopro, også i Alta. Teller vi matfisktillatelser og volum, er likevel Mainstream størst, med 27 tillatelser i alt. Både i Loppa, Langfjorden i Alta, Vargsundet, Sammelsundet, Sørøysundet, Kvalfjord i Hammerfest og Ryggefjord i Måsøy kommune risikerer man å dumpe borti et Mainstream-anlegg. Mainstream har også eget slakteri. Norway Royal Salmon er den siste store aktøren i VestFinnmark, med 14 matfisktillatelser. Anleggene i Kokelv (Kvalsund) og Fartøyvika (Måsøy) er nyinspisert av Per Magne Bølgen og Roger Bekken. Opprinnelig hadde venstre ved Storskog så man ikke følger den norske laksen inn i Russland. Villa Arctics Per Gunnar Kvenseth vet veien, og snart er vi på vei ut fra Lanabukt gjennom frostrøyken og Jarfjorden. Dagfinn Johansen styrer arbeidsbåten «Sturla S» rutinert mot lokaliteten Skarvfjell lenger ute. 15-metringen er oppkalt etter Villa-systemets like stødige storaksjonær, Sturla Steinsvik, og spesiallagd for å håndtere 120 meters merder i våre kaldeste oppdrettsfarvann. Oljekaminen i kahytten står på hele døgnet, så det ikke skal fryse. Nå er det ti svært rå minusgrader. Det er mer enn kaldt nok; ved minus 20 blir frostrøyken til nåler mot huden. De ti merdene er hvite, frostige og litt som toppen av kjempemessige drinker med sukkerstrø langs kanten. Ved frostvind blir det verre. Klubba står klar på dekk. Sjøis er mye seigere å hanskes med enn annen is, og ingen spøk å gi seg i kast med. Det er en relativt mager trøst at noten kan senkes ned i vannet for tining når nye islag har lagt seg innen man har nådd rundt. Lar man være, bygges det opp stor ismasse og sterke krefter. — En gang gikk Polarcirkelbåten ned bak ryggen på dem som banket, forteller Steinar Rist, og legger til at motoren var i gang. Rist har ansvaret for oppdrettet i dette fjordsystemet. Han kan også fortelle at de har ordninger med isvakt for sikring mot ismassene som slippes løs inne i fjorden og i elvene om våren. Etter alle disse hutrende historiene blir det litt rart å tenke på at Villa Arctic i mange år var ledet av en mann med det helt klart uarktiske navnet Dharmarajan Rajeswaran fra Sri Lanka. Oppstarten i Øst-Finnmark skjedde med lokale aktører, men som i resten av fylket kom man relativt sent i gang og selskapene hadde lite fett å tære da prisene falt i 2001. Rajeswaran dro først nordover på vegne av Northern Salmon og Gudmun Strømsnes for å legge ned. Siden begynte han i Troika Seafarm og etter hvert Villa Arctic. Så var det tid for å kjøpe opp. NRS samlet all laks i Altafjorden, men har altså utvidet til fjordene nord og øst for Hammerfest. Det virkelige østlandet Dermed er alle aktørene i vestfylket nevnt, det hele basert på at de fleste egnede fjorder og sund mellom Bergsfjorden og Langfjorden i sørvest og Laksefjord i nord stiller opp. Men i tillegg til å være kaldt og mørkt — eller veldig lyst, er Finnmark defini tivt stort. Beveger vi oss over i Øst-Finnmark, får vi til fulle demonstrert hvor stort — og at det også er merkbare forskjeller innenfor vårt nordligste og østligste fylke. For å komme til Norges østligste oppdrettsanlegg, er det best å fly til Kirkenes. Det er også lurt å svinge til Produksjonssjef for matfisk i Grieg Seafood Finnmark, Joachim Sundheim, har ansvaret for oppdrett i Altafjorden, Øksfjorden, Hammerfest og Nordkapp, og må jevnlig være på farta — og i overlevingsdrakt. Her diskuterer han tilstanden i Øksfjorden med driftsleder Martin Gamst Ryel (t.h.) på merdkanten i Kjøsen. (Foto: HMS) "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 73 Specialists in containerized reefer transport to/from overseas destinations. Agent in Norway for GISKE AS, Karenslyst Allé 16, P.O.Box 161, Skøyen, N-0212 Oslo Tel: +47 23 08 49 90, Fax: +47 23 08 49 99, E-mail: giske@giske.com Back office: GISKE AS, Kongensgate 12, P.O.Box 260, N-6001 Aalesund Tel: +47 70 12 25 55, Fax: +47 70 12 08 55, E-mail: giske@giske.com Et lite glimt inn i røkterhverdagen til Grieg Seafood Finnmark i Loppa. Det er mange flotte dager også. (Foto: Lasse Sørnes) — Jeg var den første han ansatt etter å ha sparket alle, sier Rist, før han legger til med tyngde. — Ryggraden i selskapet er lokal! Make it cool Litt av ryggraden heter Trygve Ramberg. Han prøver å fordele oppmerksomheten mellom fem skjermer og ti kameraer som viser fra livet i merdene og det han ser av anlegget og arbeidsbåten utenfor. Fôringsflåten under Skarvfjell ser ut som en polar lyttestasjon i en gammel James Bond-film. Det spioneres på millioner av laks. De fleste svømmer bedagelig rundt og snapper en og annen pellets etter lystmetoden. — Jeg synes de stresser på femmeren, kommenterer Rist litt urolig. Og riktig nok: Laksen på den ene skjermen har litt mer fart i svingene enn de andre. Vinterstid dreier all røkting seg om å gi laksen ro; unngå stress, utsette håndtering, sortering og flytting. Kaldtvannet gjør oppdrettslaksen svært sårbar, og det skal også lite til for at det dannes vintersår, som igjen får bakterienivået i merdene til å stige. Fôring hver dag er en del av rolighetspolitikken, selv om det trolig bare er halvparten av laksen som spiser om gangen. siden ble det nemlig gjort kjent at Salmar Nord kjøpte ti Villakonsesjoner i Laksefjorden med tilhørende driftsmidler og femti prosent av biomassen der for 167 millioner kroner. Videre inngikk man avtale om samdrift i Laksefjorden frem til utslakting av 2015-generasjo nen. Dermed er også den siste og nyeste aktøren i Finnmark med i denne oversikten: SalMar. Med til sammen 23 konsesjoner i Troms og Finnmark, blir SalMar Nord ubetinget å regne med i det nordligste oppdretts-Norge. Finnmarksproduksjonen går inn som en integrert og viktig del av totalen. Sistemann SalMar Til sommeren vil halvparten av smålaksen ved Skarvfjell flyttes til lokalitet Spirgittklubben lenger inn i fjorden. Etter at Rajeswaran og Villa-gruppen begynte oppkjøpsraidet kom man opp i 26 matfisktillatelser, dvs. samtlige konsesjoner i Øst-Finnmark, og ti flere enn Villa Arctic har i dag. For ett år Villa Arctics Dagfinn Johansen går over alle merdene ved lokaliteten Skarvfjell i Jarfjorden lengst øst i landet fra arbeidsbåten «Sturla S». Om to timer er det mørkt igjen. (Foto: HMS) "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 75 Villa Arctics fôringsflåte under Skarvfjell er en av Norges østligste og mest forlatte arbeidsplasser. Trygve Ramberg har laks i alle kanaler. Helst bør det være «sakte film» på skjermene i kulde- og mørketiden. (Foto HMS) Dharmarajan Rajeswaran fikk i høst nok av langpendlingen mellom hjembyen Måløy og finnmarksfjordene, og man måtte finne en ny løsning. Konsernsjef i morselskapet Villa Organic, Vidar Skaar, er i dag også leder av Villa Arctic. Jobben som oppdrettssjef i det arktiske fordeles likt mellom Michelle Guardo og biologen Per Gunnar Kvenseth, som er den i dagens stab som har lengst fartstid i Villa-grupperingen. — Det er 3,5 grader i merdene, forteller Ramberg. Rist tilføyer at temperaturen går ned i to grader i februar og mars. Den kan være under en grad før den begynner å stige. Toppen nås om høsten. — I 2011 hadde vi fire dager over 10 grader, fastslår Rist. Minusene som blir pluss Kulda, mørket og avstandene gir — kanskje ikke helt uventet — de største utfordringene for dem som produserer laks i Finnmark. Samtidig har også geografien og de klimatiske 76 forholdene en del fortrinn i seg. — Kaldt og rent vann. Det gir minst like mye fordel som ulempe, sier Torgeir Nilsen i Mainstream. — At laksen vokser sakte, er også positivt for kvaliteten. Det er mørkt om vinteren. Til gjengjeld har vi lys døgnet rundt om sommeren. Det er de som sier finnmarkslaksen blir ekstra blank og fin, fullfører Mainstreams koordinator. Et særlig fortrinn for Mainstream er chartringen av det Nilsen omtaler som verdens mest moderne brønnbåt, nydøpte «Dønnland». 63-metringen fra Aas Mek. har lasterom på 1.500 kubikkmeter, kan gå med 240 tonn levende laks og har lukkede tanker som eliminerer smitterisikoen. En hendig sak til bruk mellom settefiskprodusentene, Mainstreams mange matfiskanlegg Finnmark er et svært viktig fylke for Norway Royal Salmon. Det var neppe helt tilfeldig at Norway Royal Salmons konserndirektør for oppdrett, Roger Bekken (t.h.), var på besøk hos Finnmarks-sjef Per Magne Bølgen i Alta, da «Norsk Fiskerinæring» tok turen. (Foto: HMS) "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 og slakteriet i Hammerfest. — Med tanke på sykdom og fiskehelse, kommer finnmarksfisken minst like bra ut som annen fisk. Men vi kan ikke påstå at det blir noen nevneverdig forskjell i kvaliteten til slutt, sier Per Magne Bølgen i Norway Royal Salmon. — Det er jo med naturforhold som i Finnmark laksen vokser opp og blir virkelig store, poengterer Per Gunnar Kvenseth. For oppdretterne balanseres mørketiden med lysshow etter påske. Da står man fritt til å fôre når man vil. Og om høsten er det både lys og varme. — Om høsten legger fisken på seg en kilo hver måned, forteller Rist. Også aller lengst nord og øst klarer man dermed å produsere en laks på 18 måneder. Det forutsetter en særlig intens arbeidsinnsats i den lyse årstiden. Alle arbeidsoperasjoner tar mange ganger så lang tid om vinteren. — Vi jobber til det blir mørkt, konstaterer Rist tørt. Utnytte kapasiteten Finnmarks status som «the last frontier» får ulike følger. Man kom sent i gang, slik at de fleste lokale pionerene fikk slite tungt da det buttet på i markedet. Følgelig er de fleste selskapene eller konsesjo- Hos Norway Royal Salmon er man forventningsfulle til utlysingen av grønne konsesjoner. Selv om også bildene fra deres anlegg bekrefter at den grønne årstiden er kort i nordkanten av NRS-land. Rent og kaldt, virker det i hvert fall. nene overtatt av eksterne grupper. Aqua Polar, Kirkenes Salmon, Arctic Seafarm, Skjåneslaks og Nordkynlaks ble alle sugd opp av North Salmon, som igjen ble videreført av Villa Arctic og nå også SalMar Nord. Volden Group kjøpte Ishavslaks før gruppen selv ble innfusjonert i Grieg Seafood. Mainstreams Finnmarkshistorie går tilbake til 1999 da Follalaks var med på å etablere Amulaks i Havsund og kjøpte seg opp i Finnmark Stamfiskstasjon. I 2006 forsvant Langfjordlaks inn i Mainstream-folden, og året etter Polarlaks med 12 konsesjoner og slakteri. Norway Royal Salmon begynte egentlig sitt Finnmarksløp i 2008, da selskapet overtok Altafjord Laks og aksjemajoriteten i AS Tri og Salmo Arctica. To år etter ble AS Tri fusjonert inn i Altafjord Laks. NRS fikk den siste lokaliteten godkjent i 2012. Mange av disse løpene ble startet sent, og det kan i mange tilfeller diskuteres om man er i mål. Torgeir Nilsen i Mainstream synes han begynner å nærme seg. — De siste to årene har vi gjort en ganske stor utvidelse i Finnmark, og mer enn doblet produksjonen fra ca. 15.000 til over 30.000 tonn i året. Målet er 33.000 tonn, og der er vi snart, sier han. En omfattende utbygging av slakteriet i Hammerfest er en vesentlig del av utvidelsen og en forutsetning for volumøkningen. Norway Royal Salmon, som hadde slakteri i Altafjorden, men som i dag slakter hos Grieg i Hammerfest, har en lignende utvikling. Den må selvfølgelig justeres i forhold til konsesjonstallet. NRS har 14 konsesjoner i Finnmark og drift på sju anlegg, dvs. på sju av ni lokaliteter. — Fra november/desember i 2012 hadde vi full utnyttelse av lokalitetene våre for første gang. I år planlegger vi å slakte ut ca. 18.000 tonn, sier Bekken. De siste årene før det har produksjonen vært på ca. 10.000 tonn. Finnmarks betydning understrekes også av adm. direktør i Norway Royal Salmon, John Binde: — Altafjord Laks var et av de første selskapene NRS overtok i sin helhet, og det er i dag det fylket vi er størst i. Utviklingen kan også anskueliggjøres slik: I februar 2010 hadde vi 10 ansatte. Nå er det 40. Fremover er planen å produsere femti prosent av fisken i Altafjorden og femti prosent utenom. Som de andre selskapene sprer NRS risiko ved å fordele på ulike fjordsystemer, sier Binde. Grieg Seafood Finnmark slaktet ca. 25.000 tonn laks i 2012. Selskapet er det som har ligget først i løypa med å utnytte kapasiteten. Men det er en tung løype å gå. — Både det å skaffe folk og å få driften rundt anleggene på plass, er krevende, slår Sundheim fast. Det kan Per Gunnar Kvenseth i Villa Arctic skrive under på. Villas foreløpige grep for å utnytte kapasiteten var jo rett og slett å selge ut 10 av tillatelsene. Venter på grønt? 2013 gir nye muligheter til å øke, til å realisere finnmarkspotensialet. Ønsket om å stimulere sysselsetting og bosetting i kombinasjon med det ennå uforløste akvakulturpotensialet ligger til grunn for egne finnmarkskvoter i de siste tildelingsrundene. Mange av de nye grønne konsesjonene skal tildeles Troms og Finnmark. Forventningene er blandet. Torgeir Nilsen i Mainstream vil vente før han sier så mye. — Vi stiller oss positivt til at konsesjonene kommer, men jeg har ikke lyst til å uttale meg for mye om dem før kriteriene er kjent. Nå har vi nylig gjort et løft, og ambisjonene i dag er å få full utnyttelse og stabilitet på de konsesjonene vi har. Rekruttering krever mye på grunn av oljebransjen, spesielt i Hammerfest-området, sier Nilsen i Mainstream. Norway Royal Salmon har også vært i vekst, men oppdrettssjef Roger Bekken har litt andre tanker enn Nilsen om de grønne utsiktene. Per Gunnar Kvenseth må, som de andre i Villa Arctic, kunne svinge isklubben. Den har en kjerne av tre. Impregnering skyr man deri mot i Villa-driften. (Foto:HMS) "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 77 Et innblikk i arbeidshverdagen hos Mainstream i Husfjord. Når laksen er stor, fraktes den inn til ventemerder ved slakteriet i Rypefjord. På bildet Svein Hugo Hansen (foran) og Bjørn Vidar Nilsen. (Foto: Eybjørn Paulsen) — Vi har vært nødt til å utnytte tillatelsene vi allerede har for å være i posisjon til å øke. Når det så blir 10 grønne kon sesjoner øremerket Finnmark, skal selvfølgelig vi som en av fire hovedaktører her ha 2,5 av disse, sier han med et glimt i øyet. Så legger han til: — Det er tydelig at Finnmark skal foretrekkes i en fremtidig vekst, og vi ønsker å være med på dette. Joachim Sundheim i Grieg Seafood er spent på retningslinjene i den nye utlysningen. Han er opptatt av balansert vekst. — Dette må ses i sammenheng med lokalitetene. Det er viktig at de tåler oppdrett — og vekst. I en biologisk næring som lakseoppdrett er det riktig å øke litt etter litt og ikke forgape seg. Når det er sagt, kan vi være interessert i å søke, sier Sundheim. I øst — hos Villa Arctic — er man igjen klar for vekst. Grønn vekst. — Vi har profilert oss på bærekraftig produksjon, og driver etter standarden til amerikanske Whole Foods Market. Signalene fra Fiskeri- og kystdepartementet kan tyde på at de vil legge lignende prinsipper til grunn for den grønne utlysningen. Grønne laksekonsesjoner er ikke en innrømmelse av at norsk akvakultur er ugrønn, men en stimulans til å strekke seg lenger. Det kan også bety at et selskap som Villa får litt igjen for den ekstra innsatsen man har satt inn gjennom årene, sier Kvenseth. Han ble Kvalitetssjef Eirin Hansen ved Kirkenes Processing sjekker rødfargen på Arctic Villa-filetene ved å kombinere bruk av medarbeiderskjønn og fargefane — og mer maskinell måling. (Foto: HMS) 78 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 opprinnelig trukket inn i Villagrupperingen for å bidra til å sikre bærekraften. Verre enn lus Plussfaktorene ved å drive oppdrett i vårt nordligste og kaldeste fylke omfatter mindre groe og mindre lus, noe som igjen gjør det lettere å drive miljøvennlig og kjemikaliefritt. — Vi har litt lus, men den er ikke noe spesielt stort problem, sier Mainstreams mann, Torgeir Nilsen. — Jeg fikk nettopp rapport fra Rist i Lanabukt. Han hadde funnet en lus! forteller Kvenseth, og understreker alvoret ved å tilføye at det var en kjønnsmoden hunn. Det er selvfølgelig en spøk, men det er ikke kravene om å telle lus i merdene. I frostrøyken over Jarfjord er disse retningslinjene det eneste som virkelig får temperaturen opp. — I den kalde perioden dreier alt seg om å unngå å stresse fisken, ikke røre den og holde bakterienivåene nede. Så forlanges det at vi jevnlig skal hente opp et representativt utvalg fisk med «orkastnot»! Tusentalls fisk berøres hver gang, selv om fjorden i realiteten er tømt for lus. Det er litt merkelig at en annen avdeling i samme etat er opptatt av at vi skal fokusere på fiskevelferd, sier oppdrettssjef Kvenseth. Han har søkt Mattilsynet om dispensasjon fra bestemmelsen om å telle lus, og er ikke alene i Finnmark om å være oppgitt. Hvor er smolten? Settefisk er en utfordring. For de fleste av finnmarksaktørene er egen settefiskproduksjon kommet på ønskelisten, men ikke veldig mye lenger. — Vi henter det meste av smolten fra egne anlegg lenger sør. Mainstream har planer om å bygge et eget smoltanlegg i Finnmark, sier Torgeir Nilsen. — Norway Royal Salmon ønsker også å få opp egen Det er et slags paradoks med svært kompakte slakterier i veldige Finnmark. Det gjelder i høyeste grad for Kirkenes Processing, som slakter laks for Villa Arctic og SalMar nord. (Foto: HMS) settefiskproduksjon — eventuelt i et samarbeid med andre. I dag henter vi det meste av smolten fra Nordland og det vi kan fra Båtsfjord, sier Bølgen og Bekken. Polar Seafood i Båtsfjord er fylkets eneste frittstående settefiskprodusent, med konsesjon på en million settefisk. — Vi jobber med å få utvidet til fem millioner, men da er vi avhengig av å få inn andre eiere. Vi er jo bare to fattige stak karer, sier daglig leder Arnt Albertsen i Polar Seafood med et lite glimt. Villa Arctic er, som det meste av oppdrettsnæringen i fylket, i motsatt posisjon. Settefisken må på tur noen dager før den kommer hjem til egen Villa. — Det kan bli fire-fem døgn med brønnbåt i sjø. Selvfølgelig skulle vi gjerne hatt egen smoltproduksjon i Øst-Finnmark. Det måtte i så fall bli et resirkuleringsanlegg på grunn av oppvarmingskostnadene, sier Kvenseth. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 79 Automatiseringsgraden går opp også hos Grieg Seafood Finnmarks slakteri på Simanes. Men menneskets skjønn og blikk blir aldri overflødig. (Foto: HMS) — Drømmesmolten er fisk levert i mai som veier 100 gram eller mer, sier kollega Rist. De to nikker når vi spør om det kan være tenkelig å kombinere storsmolt med finnmarkssommer, og produsere laksen ferdig før vinteren. Hos Grieg Seafood er drømmen om å være selvforsynt med smolt i Finnmark allerede en realitet. Anlegget i Lebesby er et av de nyeste i landet, og gir også mulighet til å produsere storsmolt. 5,8 millioner settefisk à 153 gram er kapasiteten. Nærmeste nabo er Laksefjord AS, som hører inn under Lerøy Aurora og leverer fisk til matfiskprodusenter i samme gruppe i Troms. Det hadde vært fristende å sjekke hva man har fått ut av settefisktillatelsene for abbor i Guovdageaidnu-Kautokeino, men det får vi ha til gode. Slakt: største i vest Når Torgeir Nilsen kjører hjem fra Alta til Hammerfest, kan han regne med å møte flere vogntog med Mainstream-laks på veien. — Det går daglig ti vogntog fra fabrikken i Hammerfest til 80 Europa eller Russland. Det hender jeg lurer på hvem som skal spise all den fisken, smiler den stødige finnmarkingen. Slakteriet i Rypefjord, sør for vår nordligste by, markerer Mainstreams posisjon blant oppdrettsselskapene i fylket — og at Hammerfest er mer enn Findus, Norway Seafoods og Snehvit. Mainstream Fin nmark har vel 200 ansatte totalt. Halvparten jobber i Rypefjord, der man har oppgradert for ca. 100 millioner kroner de to siste årene. — Slakteriet har en dagkapasitet på ca. 200 tonn og kan produsere 50.000 tonn i året, sier Nilsen i Mainstream. I tillegg til all egen laks i Finnmark slakter NRS sin laks i Rypefjord, og i det siste har man også slaktet regnbueørret for Grieg Seafood. All fisk avlives ved «stun and bleed». Anlegget har fem Baader maskiner og bruker palleteringsrobot. — I februar skal det inn nytt RSW-anlegg og nye ismaskiner, forteller Nilsen. ved Kirkenes Processing AS rødfargen på Arctic Villa-filetene. Selskapets egne miljøkrav gjør at man ikke kan bruke kunstig astaxantin eller annen kunstig farge. Den endelige skjebnen er like nådeløs som for all annen oppdrettslaks, men forhåpentligvis smertefri. Etter 80 V elektrisk bedøving følger bløgging, utblødningskar og tre slaktemaskiner supplert med en manuell linje for avvikende størrelser. Etter skylling skjer nedkjølingen ved hjelp av «flow ice», som tar sjøvannet under null grader. Det som skiller prosedyren her fra mange andre slakterier, er den hyppige testingen for listeria. — Det skyldes russiske krav, forteller Hansen. Laksen vi følger skal nettopp til Russland, over Neiden. Før den kommer seg over i bilen, må den palleteres manuelt. Gjengen i pakkeriet imponerer med teknikken som får de fulle fiskekassene på plass godt over to meter over bakken. Det krever sitt. Slakteriet, som tar 85 tonn pr. skift, er det minste i Finnmark, uten gradere og det eneste uten palleteringsrobot. Fabrikksjef Knut Larsen bekrefter at palleteringsrobot står høyt på ønskelisten. — Men først skal vi øke kjølekapasiteten, sier Larsen, som selv bor i Hammerfest og pendler til Kirkenes to ganger i uka. Bygget på Jakobsnes er også hovedkontoret til Villa Arctic. Med største vyer Slakteriet til Grieg Seafood på Simanes ligger omtrent like langt fra Alta som Villa Arctic- Minste i øst Lenger øst, litt lenger sør og drøye 50 mil unna med bil tester kvalitetssjef Eirin Hansen "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Palleteringsroboten i full sving hos Grieg Seafood Finnmarks slakteri. De to nye «gulingene» tar i dag mange av de tyngste løftene på bruket. (Foto: HMS) slakteriet ligger fra Kirkenes. Driftssjef Kristjan Kristjansson pendler ikke så langt, men flyttet fra Island da han fikk tilslaget på jobben på Simanes. Han tror ikke det finnes noe slakteri i landet som produserer mer fisk pr. kvadratmeter. — I dag gjør vi 115 tonn pr. skift, sier driftssjef Kristjans son. Sundheim, som ikke har vært innom på en stund, er imponert over hva man har fått til i det svært kompakte og innholdsrike industribygget. I det store og hele er prosessen lik den hos Villa Arctic, men hos Grieg tar to nye Fanuc palleteringsroboter seg av de siste løftene. Kassene er fra Isopro, et selskap Grieg Seafood er medeier i og som holder kasselageret på slakteriet. Også ileggingen av is er automatisert, men driftssjefen er kanskje like fornøyd med å ha fått VHF-er på plass for å lette kommunikasjonen mellom de ulike avdelingene. VHFene er ikke minst på plass i overvåkingsrommet, der den ene veggen er dekket av seks skjermer som viser hele løpet fra ventemerd til bil. Til tross for alle forbedringer er slakterivirksomheten til Grieg Seafood overmoden for modernisering. Ny slakteriløsning er noe av det man har kjempet for lengst og med mest energi, og nå ser det ut til å være klarert for nytt storslakteri på Møllenes på den andre siden av Kåfjorden — og slik sett enda nærmere laksen i Øksfjord. Myndighetene har gitt grønt lys for et anlegg som kan slakte 70.000 tonn på årsbasis. Alta kommune vil strekke seg for å legge til rette, men byggestart er ennå ikke bestemt. Produksjonssjef for matfisk i Grieg Seafood Finnmark, Joachim Sundheim, i samtale med driftssjef Kristjan Kristjansson (t.h.) hos Grieg Seafood på Simanes. (Foto: HMS) til Oslo 180. De siste årenes fokus på de såkalte nordområdene har lært oss at de nordligste delene av landet i mange sammenhenger er mere sentrale enn vi gjerne har ment før. Etter at den kalde krigen er forbi, kan det russiske nærværet også være et betydelig fortrinn. Av de ti vogntogene som daglig går fra Mainstream-slakteriet, ender tre i Russland. Hos NRS ser man plasseringen i forhold til disse markedene som et klart pluss. — Russland er det sterkest voksende laksemarkedet i verden. Vi ser det som et pre å selge dit i forhold til å sende sørover til markeder som ikke har den samme betalingsevnen som Russland. NRS-konsernet ønsker å vri salget fra Europa mot øst, slår Bekken fast. Laksen vi så forsvinne inn i bilen i enden av linjen hos Villa-slakteriet, skal rett øst. Turen går om Neiden, men endestasjonen kjenner ikke ledelsen. Partiet er eksportert gjennom Troika Seafood, som i dag like gjerne selger kongekrabbe, men som Villa Organic fremdeles eier en tredjedel av. Alternativt selges Laksefjord-, Varangerfjord-, Bygøyfjord- og Jarfjordlaksen gjennom Villa Organics heleide salgsselskap Villa Sales. Selv om russegrensen er rørende nær, kjøres også laks fra Kirkenes til gruppens eget foredlingsanlegg, Romsdal Processing i Misund. Russland er nær, og laksen hentes alltid av russiske sjåfører. For tiden kommer det ingen til Grieg Seafood på Simanes. På russisk side skal man ha påvist forhøyede verdier av bly i et parti frossen laks, og siden 28. august i fjor har det vært til lite hjelp for Grieg å være nær Russland. Grensen har vært stengt for dem. Mattilsynet på norsk side har ikke gjort lignende blyfunn. Grieg-ledelsen kan bare jobbe for en åpning, og sende noe fisk til slakting hos Mainstream. Det var kanskje ikke tilfeldig at regiondirektør Løfterik, men vrien nabo Den ferske Grieg-laksen som pakkes i Isopro-kassene og tas over på bil, skal til EU. Det er lang vei å rulle, men man korter selvfølgelig ned ved å kjøre minst mulig i Norge. Fra Alta til Helsinki er det 130 mil, Vogntogene står klare til å ta Finnmarks-laksen videre til markedet. Akkurat i øyeblikket er grensen til Russland stengt for Grieg. (Foto: HMS) "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 81 Håkon Volden er adm. direktør i Grieg Seafood Finnmark, og repre senterer også kontinuiteten. Faren Harald var en av de første som startet lakseoppdrett i fylket. (Foto: Lasse Sørnes) Håkon Volden nettopp i høst tok til orde for at lufthavnen i Alta skulle utvide rullebanen så de kunne flysende laks direkte til Japan? Fineste fisken? Laksefolket i Finnmark har altså noen særlige utfordringer og særlige fortrinn. Er så sluttproduktet i seg selv spesielt? — De sier at fisken blir ekstra blank og fin her oppe, sier Torgeir Nilsen, uten at Mainstream gjør noe spesielt for å markere dette i markedet. Norway Royal Salmon mener heller ikke det er grunn til å profilere noen spesielle Finnmarkskvaliteter. Det gjør derimot regiondirektør Håkon Volden i Grieg Seafood. På inngangsdøra til slakteriet står ordene «Blue Silver,» og med et tilhørende emblem. Det finner man ikke på noen andre slakterier. «Blue Silver» skal være beste kvalitet fra Griegselskapet, som tross alt har verdens nordligste oppdrettslaks i folden. En fornøyd Per Magne Bølgen (t.v.) på vei mot land etter inspeksjon av et av anleggene til Norway Royal Salmon. (Foto: NRS) 82 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Begrepet «Lys i husan» får en ny dimensjon i de delene av Jarfjorden der Villa Arctic sørger for at lyset er på. Både kjøligheten, naturomgivelsene og avstanden til annen aktivitet hører med når selskapet skal profilere laksen sin. (Foto: HMS) — Det er en profil vi har brukt tidligere mot enkeltkunder og enkeltmarkeder. Den har ligget nede ett til to år, men nå tar vi den opp igjen. «Blue Silver» tar utgangspunkt i de naturgitte forholdene lengst nord, og at fisken blir blankere, sier Volden. Villa Arctic har det nordlige innebygd i firmanavnet. Samtidig er det særlig miljøprofileringen Villa Organic har gått for. — Det er ikke noe i veien for å bruke begge argumenter. Laksen vår er bærekraftig. Den kommer fra en region med nordlys, fantas tisk naturmiljø og lang vei til andre aktører. Det siste har en reell betydning med tanke på smitte, sier Per Gunnar Kvenseth i Villa Arctic. 2012 var ikke noe lett år for oppdretterne i Finnmark. Lave sjøtemperaturer og lave priser er ikke det beste utgangspunktet for fortjeneste. De tyngste takene ble det sannsynligvis for Mainstream, som på toppen måtte håndtere et PD-utbrudd. Vår lille Finnmarks-safari slår vel fast at alle har sine spesielle utfordringer, samtidig som dagens aktører er i ferd med å komme på plass. Da man begynte med lakseoppdrett lengst i nord, ristet de fleste på hodet. Vår besøksrunde bekrefter at de fleste minusene har en pluss-side. Men samtidig at ingen av plussene kommer av seg selv. Vår konklusjon er likevel at for dem som vil, kan og tåler står Finnmark for det største laksepotensialet. Torgeir Nilsen i Mainstream ønsker ikke å si for mye om de grønne konsesjonene før han vet mer om hva grønnheten egentlig innebærer. (Foto HMS) "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 83 Lars Saunes har vært sjef for Kystvakten siden ettersommeren i fjor. Han ble født i Ålesund i 1959, og har vært tilknyttet marinen og Forsvaret siden 1980. Han har blant annet vært ubåtkaptein og er en av landets mest erfarne innen maritime operasjoner. En periode ledet han den norske jakten på pirater utenfor Somalia. (Foto: Kystvakten) 84 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Tøffere kystvakt av Dag Erlandsen Kystvakten er det siste året blitt mer militær, mer hemmelig, mer selvstyrt og mer fiskerifokusert. Kort sagt mer tøff. Ett år har gått siden etaten flyttet nordover fra Oslo og Bergen, og kystvaktsjef Lars Saunes (53) er klar for flytteevaluering. — Det blir en evaluering med pluss i regnskapet. Først og fremst ved at vi har fått mer kystvakt for pengene, etter å ha gjennomgått den største omstillingen siden etableringen av Kystvakten i 1977, sier flaggkommandøren selvsikkert. På denne og de følgende sidene gjør «Norsk Fiskerinæring» opp status etter at Kystvakten i fjor slo følge med luftfartsmyndighetene, Sjøfartsdirektoratet og Kystverket og flyttet — ut av Oslo-gryta. Alt gikk nordover Høsten 2010 kunngjør landets forsvarsledelse at man vil slå sammen de to kystvaktskvadronene i nord og sør, og samle alt ved basen på Sortland i Vesterålen. Hensikten er å komme nærmere Kystvaktens viktigste operasjonsområde; nordområdene. Men omorganiseringen går lengre. Foruten å slå sammen de to skvadronene i Bergen og Sortland, vil generalene også flytte kystvaktledelsen i Oslo nordover, og samtidig gi etaten større myndighet og mer selvstendighet enn tidligere. Forslaget skaper støy og betydelig intern kritikk. Ansatte i Bergen føler seg overkjørt, men planleggingen går sin gang og vedtaket blir effektuert 1. januar 2012. Det er nå ett år siden. 15 skip, 770 ansatte og vernepliktige og et driftsbudsjett på en drøy milliard kroner «har satt seg» i nord, og snart settes spaden i jorden for det nye permanente bygget som skal samle hele staben under ett tak. Brikkene er på plass og de første stegene er unnagjort. Ikke herre i eget hus Kystvakten er ikke som resten av Forsvaret. Heldigvis, vil mange si. Gjennom to tiår med forsvarsnedbygging har etaten vært under konstant oppbygging og modernisering, surfende på en bølge av høyt fokus på fiskeri, miljø og grensekontroll, samt alt annet som handler om økt aktivitet i nord. Den derpå følgende statusen har vært høy blant politikerne på Løvebakken — langt høyere enn statusen internt i Forsvaret. Operativt har nemlig etaten vært et avdelingskontor, kall det gjerne et underbruk eller enda rettere; en tjenesteleverandør for Forsvarets operative hovedkvarter i Bodø. Prioriteringer og avveininger er aldri blitt gjort av Kystvaktledelsen selv. Skvadronene fikk bare ordrer fra Bodø og hadde selv en begrenset innsikt i vurderingene som lå bak når skipene ble sendt ut på de ulike toktene. Ingen i Kystvakten kunne protestere når de mente de ble sendt i feil retning, siden de ikke så hele bildet. Fa Kystvakten: Årsbudsjett: kta 1.030 millioner kroner Ansatte: 280 på sjøsiden, 71 i landorganisasjonen, 770 inkludert menige og vernepliktige. I tillegg kommer vakthold, renhold osv. med til sammen 22 personer, samt de sivile mannskapene på de privateide fartøyene som er ansatt i de to kystvaktrederiene Remøy Shipping og Remøy Management. I dag er hele Kystvakten samlet på Sortland i Vesterålen. Her ligger to av de ni fartøyene i Ytre kystvakt ved kai, nemlig KV "Harstad" (borterst) og KV «Senja», som er det andre av de tre skipene i Nordkapp-klassen. Nordkapp-båtene har et mannskap på rundt 50. (Foto: Erlandsen) "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 85 I dag har Kystvakten fire helikopterbærende fartøyer. Planen er å øke antallet til fem. Her er et helikopter på vei inn for landing på KV «Nordkapp». nordmenn bare. Det var jo ikke krigsskip vi sendte, men kystvaktskip. Og det er noe helt annet. Militære hemmeligheter 1. januar 2012 endret noe av dette seg. Med omorganiseringen har kystvaktledelsen også fått eget herredømme, med en helt annen operativ og selvstendig For å få det beste resultatet må du ha den beste samarbeidspartneren Foto: Tor-Arne Sandnes, Se Nor Design: D2 Grafisk AS Ulempen er lett å se, men det var også en fordel med dette. De lettbevæpnede kystvaktskipene var noe av det mest sivile du kunne finne i hele Forsvaret, en godlynt samaritan uten militære hemme ligheter og strenge portvakter foran etatens dører. Når miljøterrorist Paul Watson i Sea Shepherd ropte ut over eteren at hvalfangstnasjonen Norge var så redd for organisasjonen hans at de måtte sende krigsskip for å stoppe ham, smilte vi rolle enn tidligere — og økt innsikt. Full tilgang til alle militære opplysninger betyr graderte soner på kystvaktbasen, brannmurer, sikkerhetsutstyr og alt annet som følger med de militære hemmeligheter. En midlertidig kommandosentral er etablert i administrasjonsbygget, for såkalt fredsoperativ virksomhet. Men når nybygget er på plass i 2015-2016, vil etaten også ha fått en ny og permanent kommandosentral. Kun i tilfelle krig vil denne kommandosentralen ikke holde mål, men ordinær krig er som kjent ikke Kystvaktens hovedfokus. — Flyttingen nordover og den fysiske samlingen på Sortland var viktig. Vi kan nå utføre en mye mer helhetlig vurdering av ressursbehovet. Men vårt virkelige kvantesprang ligger på nettet, der vi både får en sivil og en militær situasjonsforståelse, fastslår Lars Saunes, som satte seg i den nye sjefsstolen på ettersommeren i fjor. Han er en av landets mest erfarne innen marine operasjoner, og har blant annet ledet den norske jakten på pirater utenfor Somalia. I tråd med dette jobber KOMPETANSE • SKREDDERSØM www.trucktek.no 86 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Truck Tek er en av få leverandører av maritim hydraulikk i Norge som kan tilby kundestøtte helt fra skreddersøm av utstyr, til kontroll og sertifisering. Vår solide kompetanse og brede erfaring kommer våre kunder til nytte. Flere kystvaktskip i Barentshavet betyr økt beredskap. I fjor var det med på å redde livet til en mann med hjerteinfarkt ombord i det estiske fartøyet «Plutonas», som befant seg i Hinlopenstretet. (Foto: Kystvakten) han nå for å få inn flere tjenestemenn med erfaring fra marine operasjoner. Dessuten har han allerede fått inn operativ juridisk kompetanse. Mangeårig politiadvokat Marianne Stormo er Kystvaktens aller første operative jurist, til forskjell fra jurister som tidligere har vært tilknyttet kystvaktledelsen i Oslo. De opererte på departementsnivå, med ekspertise blant annet på internasjonale overenskomster. 17 år i rettssalen gjør Stormo til ekspert på et helt annet område, og hun bistår med taktisk og juridisk rådgivning — mens aksjonene pågår. Hun gransker kontrollørenes utøvelse av yrket, og kjører kurs for å heve det politifaglige nivået. Og hun vil forsøke å bedre samarbeidsrutinene opp mot de drøyt 20 politidistriktene med kyststripe, for at Kystvakten og politiet skal snakke samme språk. I tråd med omorganiseringen og kystvaktens økte ansvar, inngikk Norge og Russland i fjor høst avtale om at russiske skip ikke lenger skal oppbringes rutinemessig ved mindre forseelser. Det som kan løses på sjøen, bør nå løses på sjøen, fastslår den nye avtalen. Dette har vært et mangeårig irritasjonsmoment for russerne. De måtte på land og fikk flere dagers avbrudd i fisket, mens norske fartøy, som gjorde seg skyldig i akkurat de samme forseelsene, kunne fiske videre etter få timer. Løsningen og den nye avtalen legger imidlertid et større ansvar på kystvaktpersonellet, som må foreta full etterforskning ombord. Det krever økt kompetanse og personell som vet hva de holder på med. Siktelser etc. må oversettes til russisk, og det må stilles bank- garanti for at metoden skal følges. En detaljert liste er satt opp for hvilken type saker som bør løses på hvilken måte, og erfaringene så langt karakteriseres som meget gode. Økt tilstedeværelse De færreste la merke til det, men i fjor høst var det flere kystvaktfartøy i Barentshavet enn normalt. Det var fordi kystvak Det er et stort hav og ofte langt til lands. Den tryggheten Kystvakten representerer er utvilsomt god å ha for fiskerne. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 87 gått fra å ha rykte på seg om mye svart økonomi til å bli en gjennomregulert og gjennomkontrollert næring. Reglene er ofte detaljrike og kompliserte å holde styr på. På den annen side er de lettere tilgjengelige enn før. Fiskerne vet hvor på nettet de finnes, og det er sjelden diskusjoner mellom inspektører og skippere om selve ordlyden i regelverket. Vi har jevnlige møter med fiskeskippere der vi forklarer regelverket, og vi opplever at kompetansen i næringen er høy. Fiskerne setter seg godt inn i regelverket. Fiskerinæringa viser akkurat den samme ansvarlighet som andre næringer, og jeg har over hodet ikke inntrykk av at det er noe «Vill Vest» der ute. — Kan en fiskeriinspektør utøve skjønn? -Til en viss grad, og med ordre om at tvilen skal komme fiskerne til gode. Vi bruker mer tid på hver inspeksjon enn tidligere, og er opptatt av helheten framfor detaljene. Vi forsøker å se hele produksjonen under ett. Vi oppretter altså ikke sak om vi ser at det kastes 5-6 fisk. Er det I 2012 foretok Kystvakten i alt 1.713 inspeksjoner. 40 av dem førte til anmeldelse eller oppbringelse til norsk havn. I de aller fleste tilfeller nøyer altså Kystvakten seg med en advarsel dersom alt ikke er som det skal være. tledelsen selv mente dette var nødvendig. Man overprøvet med andre ord det militære kravet om at det kun skal være ett fartøy i Barentshavet. Omleggingen kan allerede ha berget liv. Et estisk fartøy, «Plutonas», fikk trålen i propellen rett før jul og fikk assistanse av KV «Svalbard», som da var på patrulje i nærheten. I det aksjonen var i gang, fikk en av esterne hjerteinfarkt. Kystvaktskipet hadde lege ombord, og mannen fikk øyeblikkelig hjelp før han deretter ble sendt til Longyearbyen med helikopter. Tidligere var faste skip og et fast antall fartøydøgn dedikert for henholdsvis Barentshavet og Nordsjøen. Etter omorganiseringen er det ingen nord-sør grense. Kystvaktfartøy sendes dit det trengs mest, og Saunes mener det gir en bedre utnyttelse av ressursene. Han fryktet først for utfordringene med at de samme fiskeriinspektørene nå måtte beherske to sett regelverk. Reglene for de to havene er nokså forskjellige; Nordsjøen med sine mange ulike bestander og spesielle regler, og Barents- og Norskehavet med sine enorme silde- og torskeressurser. Ett år senere sier han at kompetansehevingen har gått over all forventning. Inspektørene har gjennom flere år fått både økt kompetanse og myndighet. Ute på havet må de være både politimenn, tollere og fiskerikontrollører, og kravene om økt kjennskap til spesialregler for ulike fiskerier har ikke vært vesensforskjellige fra alt det andre nye de har måttet tilegne seg. — Vi har ikke lenger to forskjellige kystvaktmiljøer og -kulturer i nord og sør, men ett. Jeg ser i grunnen bare fordeler med det vi har vært igjennom, sier Saunes. — At inspektørene må leve med et komplisert regelverk er en sak. Det må fiskerne også. Er det vanskeligere å være lovlydig fisker enn før? — Det kan hende. Fiskerinæringen har jo Det er bilder som dette kystvaktsjefen helst vil se færrest mulig av — kystvaktfartøyer ved kai. Han har en drøm om dobbelt mannskap på alle båtene. Det vil øke antall fartøydøgn pr. skip fra 170 til 300. Her er det KV «Nornen» som ligger i bøyene. 88 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 1.713 inspeksjoner, 415 advarsler og 40 anmeldelser eller oppbringelser til norsk havn for bevissikring. Det er Kystvaktåret 2012 i enkle tall. I 2012 ble Kystvakten i tillegg satt inn i 171 søk- og redningsaksjoner. Det ble foretatt 44 slep. Dertil har Kystvakten ved en rekke anledninger gitt medisinsk assistanse, dykkerassistanse og annen nødvendig hjelp til fiskeflåten. Kystvaktsentralen har mottatt ca. 49.000 henvendelser i løpet av året. Dette er en økning på nærmere 12 prosent fra 2010, og mer enn 10 prosent opp fra 2011. 2012 var også året da etaten satte i drift et helhetlig sikkerhetssystem, med egen sikkerhetsorganisasjon og trolig langt mer arbeid enn det som synes utad. Systemet har høstet anerkjennelse også utenfor Kystvakten. Kystvakten har tidvis hatt tekniske utfordringer. I perioder har man måttet legge fartøy til kai, både etter grunnstøting og motorproblemer i Nornenklassen. Derfor oppnådde man ikke produksjonsmålene i 2012. Også på tvil, kan vi være en hel dag ombord i et fiskefartøy, for å veie ulike ting opp mot hverandre, sier Saunes, og fortsetter: — Ellers har vi jo etiske retningslinjer for kystvaktpersonell som tilsvarer retningslinjene for polititjenestemenn. Reglene er åpent tilgjengelig på nettet og vi har ingen ting i mot at de lastes ned ombord og gjøres kjent blant mannskapene. Kort sagt forteller disse at vi skal opptre høflig og korrekt, med respekt for dem vi inspiserer. Etikk er ellers et tema vi tar opp med jevne mellomrom, blant annet som en egen sekvens på kystvaktsemi narene to ganger i året. — Fra tid til annen har inspektører blitt beskyldt for å opptre arrogant? — Det kjenner jeg meg over hodet ikke igjen i. Selv har jeg ikke fått en klage på at kontrollører har opptrådt ukorrekt. — Er vi blitt mer eller mindre lovlydige på havet? — Det er ikke godt å si. I forhold til antall inspeksjoner er prosentandelen advarsler og andre reaksjonsformer nokså konstant. W 320 KV «Nordkapp» nærmer seg 40 år og er moden for utskifting. Fartøyet ble bygget under den kalde krigen og er pansret som et krigsskip. Panser står ikke øverst på ønskelisten når nye kystvaktfartøy skal planlegges. Kystvaktåret 2012 i tall helikoptersiden er det utfordringer, i første rekke fordi de nye NH90-maskinene er forsinket, og med begrenset tilgjengelighet på de nå 30 år gamle Lynx-helikop trene. «De nye NH90-helikoptrene vil starte trening og testing i Kystvakten i januar 2013 og vil gradvis innfases med mål om operative leveranser fra 2014», heter det i årsmeldingen for 2012, som legger for dagen store forventninger når de nye maskinene for alvor tas i bruk. Årsmeldingen forteller videre at Kystvakten også bidro til å forhindre flere potensielle ulykker og havarier. I tillegg har Kystvakten, gjennom et seilingsmønster basert på kontinuerlig patrulje og tilstedeværelse, spilt en avgjørende rolle i forbindelse med en rekke havarier av fritidsbåter, fiskefartøy og større fartøy — ute i havet og inne ved kysten. Også i 2012 har Kystvakten gitt støtte til forskningen, spesielt knyttet til forskning på klimaendringer og dens innvirkning på arktiske områder. Det er først når noe går galt man erfarer hvor viktig det er å ha en godt utbygd og kompetent redningstjeneste. Det er også da fartøy og mannskap settes på de største prøvelsene. Å sette redningsmannskap ombord i en havarist når været er som verst, er ingen spøk. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 89 — Hvor stor del av Kystvaktens virksomhet er direkte knyttet opp mot fiskeriene? — Ca 70 prosent. — Dere har i mange år jobbet for å doble mannskap på kystvaktskipene. Hvor står dere nå, og hvilken effekt gir de to bemanningsløsningene? — I Ytre kystvakt har samtlige fartøy doble mannskap, bortsett fra KV «Andenes». I Indre kystvakt har nye «Magnus Lagabøte» ett mannskap, men får to. Tre av de andre fem fartøyene har dobbel besetning. Med dobbelt mannskap får vi 300 fartøydøgn pr. skip, med bare ett mannskap på båten får vi cirka 170 døgn. Økonomisk er det jo flere parametere som går uforandret, uansett om vi har ett eller to mannskap. Men grovt regnet sparer vi inn 26-27 millioner i året på å kjøre et gjennomsnittsfartøy i Ytre kystvakt med bare ett mannskap, og ti millioner på et Indre kystvaktfartøy. Målet vårt er klart; vi skal opp på dobbel besetning på samtlige 15 kystvaktfartøy. W 303 KV «Svalbard» er det største kystvaktskipet i Norge, og måler nesten 104 meter. Båten kan operere jevnt i is på inntil en meters tykkelse. «Svalbard» har et mannskap på 48. 90 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Planlegger nye fartøy privateide fartøyene er helt alminnelige. Bare gråfargen skiller dem fra sivile fartøy. Det er ikke lenger panser som teller når nye kystvaktskip skal planlegges. — I første omgang skal KV «Ålesund» skiftes ut. Vi ønsker å erstatte henne med et nytt helikopterbærende fartøy, dvs. en ny klasse som i neste omgang kan erstatte de tre Nordkapp-fartøyene. Jo færre ulike klasser vi bygger, jo lettere å drifte, sier Saunes. Kystvaktfartøyene Her følger en liste over de 15 kystvaktfartøyene. Vi starter med de 9 fartøyene i Ytre kystvakt og deretter de 6 i Indre kystvakt. W 303 KV «Svalbard» Kystvaktskipene «Nordkapp», «Senja» og «Andenes» nærmer seg 40 år. Nå planlegges en ny generasjon helikopterbærende fartøy. — Planen er å øke antall helikopterbærende fartøy, i første omgang fra fire til fem, sier kystvaktsjef Lars Saunes. Saunes mener det er en dårlig ide å bygge nye store fartøy uten helikopterkapasitet. I dag har bare fire av de ni ytre kystvaktfartøyene slik kapasitet. For snart 20 år siden åpnet staten for å leie inn private fartøy til kystvakttjeneste på langtidskontrakter. Det innebar at avdankede snurpere og andre fartøy som var satt midlertidig i kystvakttjeneste kunne erstattes med moderne fartøy som faktisk var bygget for oppgaven. Det betød også at Kystvakten kunne teste ut helt nye fartøyløsninger uten stor risiko for å gjøre feil. Erfaringene var så gode at staten har kjøpt flere av disse fartøyene, og Kystvakten ser i dag ikke noen grunn til å skille mellom løsningene på de private skipene og Kystvaktens egne fartøyer. De tre Nordkapp-skipene er bygget under den kalde krigen, og pansret som krigsskip. Mens skrogene på de atskillig nyere Landets største kystvaktfartøy med deplasement 6.375 tonn, lengde 103,7 meter, bredde 19,1 meter og med helikopterkapasitet. Bygget i 2001. Norges eneste isbryter, og kan operere i jevn is på en meters tykkelse; tykkere is i kortere partier. Mannskap: 48. Eier: Forsvaret W 320 KV «Nordkapp» Bygget i 1980, som det første av de tre skipene i Nordkapp-klassen. Det er følgelig landets eldste kystvaktskip. Helikopterkapasitet, deplasement 3.200 tonn, lengde 105,05 meter, bredde 14,6 meter. Toppfart; 22,5 knop. Mannskap: 52. Eier: Forsvaret W 321 KV «Senja» Bygget i 1980, omtrent samtidig som «Nordkapp», og som det andre av de tre skipene i Nordkapp-klassen. Skipene er bortimot identiske og utgjorde grunnstammen i Kystvakten etter at etaten ble opprettet i 1977. Eier: Forsvaret W 322 KV «Andenes» Bygget i 1981, som det tredje av Nordkapp-skipene, og med en litt høyere standard på enkelte detaljer. Var lenge Kystvaktens flaggskip, med tjeneste i Antarktis, i Gulfkrigen 1990-91 og som kongelig residens ved ulike anledninger. Eier: Forsvaret. W 312 KV «Ålesund» Bygget i 1996 ved Myklebust Mekaniske Verksted og er foreløpig det eldste av de innleide fartøyene. Lengde: 63 meter, bredde 11,5 meter. Toppfart: 17 knop. Mannskap: 22. Eier er rederiet Fosnavåg Shipping AS. W 341 KV «Bergen» er det nest yngste av kystvaktskipene, og tilhører Barentshav-klassen. Båten ble ferdigstillet i 2010 ved Myklebust Mek. Verksted, og måler 93 meter. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 91 W 322 KV «Andenes» er det tredje av fartøyene i Nordkapp-klassen, og ble bygget i 1981. Båten gjorde faktisk tjeneste under Gulfkrigen tidlig på 90-tallet. klassen, bygget i 2010 og utleid av Remøy Management AS i Fosnavåg. Lengde: 93 meter, bredde 16,6 meter. Toppfart: 18 knop. 4.025 tonn. Mannskap: 20. Eier: Remøy Management AS Indre kystvakt W 330 KV «Nornen» W 318 KV «Harstad» Bygget i Romania i 2005, opprinnelig for å kombinere oppgavene kystvakt og statlig slepebåttjeneste. Kjøpt av Forsvaret fra Remøy Shipping. Deplasement: 3.121 tonn, lengde 83 meter, bredde 15,5 meter. Toppfart: 18 knop. Mannskap: 19. Eier: Forsvaret W 340 KV «Barentshav» Det første i Barentshav-klassen. Skroget bygget i Romania i 2009. Miljøvennlig gassdrift. Utstyrt for ubåtredning. Innleid for 15 år fra Remøy Management. Lengde: 93,2 meter, bredde 16,6 meter, 5,4 meter dyptgående. Toppfart; ca 20 knop. Mannskap: 20. Eier: Remøy Management AS W 341 KV «Bergen» Søsterskip til KV «Barentshav», med hybrid fremdrift der hoveddrivstoffet er LNG-gass. Byggeår: 2010 (Romania/Myklebust Verft). 4.025 bruttotonn, lengde 93 m, bredde 16,6 m, dybde 6,50 m. Toppfart ca. 20 knop. Mannskap: 20. Eier: Remøy Management AS W 342 KV «Sortland» Det tredje og siste skipet i Barentshav- Dette er det første skipet i Nornenklassen, alle bygget i Polen i 2006-2007. Lengde 47,2 meter, bredde 10,3 meter, dypgang 4,2 meter. Deplasement 761 tonn. Maksfart 14,7 knop. Mannskap: 13. De øvrige fire er W 331 KV «Farm», W 332 KV «Heimdal», W 333 KV «Njord» og W 334 KV «Tor». Mannskap: 14. Eier «Nornen», «Heimdal» og «Tor» er Remøy Management AS. Eier «Farm» og «Njord» er Remøy Shipping AS. W 335 «Magnus Lagabøte» Bygget som utleiefartøy for Sjøheimevernet i 2011. Svært lik «Nornen»-klassen og overtatt av Kystvakten 1. januar 2013. Lengde: 49,6 m bredde: 10,3 m Dypgående: 3,6 m til 4,9 m. Deplasement 791 tonn. Maksfart: 16 knop. Mannskap: 14. Eier: Remøy Shipping AS. W 332 KV «Heimdal» er ett av de seks skipene i Indre kystvakt, og tilhører Nornen-klassen. Alle båtene i denne klassen ble bygget i Polen i 20062007. Nornen-båtene måler 47,2 meter og har et mannskap på 13. 92 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Om tonn og kroner Den tiden er for lengst forbi da man kan dumpe hoder og avskjær, også på Island. Dersom man skal mer enn doble verdien pr. kilo torsk, hvilket faktisk er ambisjonen, må alt tas vare på. Tørkede hoder er et godt betalt produkt flere steder i verden. Island har lenge vært en av de ledende fiskerinasjonene i Europa. Selv om fiskeriene også står sterkt langs kysten i Norge, har de aldri oppnådd samme oppmerksomhet som på Island. Da jeg vokste opp fulgte alle nøye med på radioen om hvordan de enkelte fiskebåtene gjorde det, særlig i sildefiskeriene. Vi satt klistret til radioapparatene for å høre hvilke båter som hadde størst fangst. Navnene på de beste fartøyene og fiskeskipperne var godt kjent. Skipperne ble helter, og mange var minst like opptatt av sine favorittbåter som av det lokale fotballaget eller andre idrettsstjerner. Vi fulgte også nøye med på hva som skjedde i de viktigste fiskeværene. Siglu- fjørdur, Raufarhøfn og Seydisfjørdur var kjente navn, selv om vi aldri hadde vært der. Under sildefisket om sommeren ble folketallet mangedoblet der de største fangstene kom på land. Vi kjente alltid noen som hadde deltatt på fisket, og som kunne fortelle om det ville livet ombord. Det samme gjaldt i torskefiskeriene, som for det meste foregikk under gytetiden på senvinteren. Der var det også knallhard konkurranse om å levere mest fisk, og fiskeværene i sør fikk stor oppmerksomhet. Mange deltok i fiske og bearbeiding av torsk og hyse. Hele nasjonen fulgte nøye med på nyhetene. Det spilte ingen rolle hvor man bodde eller hva man drev med. Å følge med på fiskeriene var en viktig del av det å være islending. Alle hadde meninger om hvilke fiskebåter, skippere og fiskevær som var best. «Vidir» med skipper Eggert Gislason, «Høfrungur II» med skipper Gardar Finnsson og «Gullborg» med skipper Binni i Grøf er navn jeg fortsatt husker fra disse årene. Det tror jeg faktisk de fleste islendinger over 50 år gjør. Men når jeg tenker meg tilbake, var vi bare opptatt av kvantum og tonn. Ingen snakket om verdien av fangstene. Heltene ble helter fordi de fisket mye. Så enkelt var det! I dag håper jeg at denne tankemåten er endret. Fra 17 til 43 kroner For en del år siden var jeg med på en diskusjon i Fiskifelag Island om behovet for å utnytte fisken bedre. Like før hadde jeg deltatt på et møte hvor daværende formann i Norges Fiskarlag, Oddmund Bye, nettopp understreket behovet for økt FoU-innsats på dette området. Det ble blant annet kritisert at mye verdifullt restråstoff havnet på havet etter sløying. En av deltakerne på møtet — en kjent fiskebåtreder — mente at dersom det var penger å tjene på å utnytte avskjæret, så hadde rederne gjort det for lengst. Etter hans mening var det bortkastet energi å forske på utnyttelse av restråstoffene. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 93 Da Petur Bjarnasson flyttet til Vestmannaeyer midt på 1960-tallet, Islands største fiskevær, kom han til et samfunn der fiskerinæringen sto i sentrum for det aller meste. I vårsesongen sto hele byen på hodet. Utover høsten var det mest stille. Utviklingen på dette området var kommet til veis ende, hevdet rederen. For ordens skyld må jeg understreke at dette møtet fant sted for snart 15 år siden. Senere har mange fiskebåtredere på Island brukt mye tid og penger på å utnytte råstoffet best mulig. Men jeg kom til å ten- 94 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 ke på uttalelsen til Oddmund Bye da jeg nylig leste i avisene at to firma i Grindavik har etablert et samarbeid for å øke verdien av sine fiskeprodukter. Selskapene har allerede oppnådd gode resultater, men er på langt nær i mål. Ambisjonen er å øke verdien av hver torsk på fem kg fra 2.000 til 5.000 islandske kroner, dvs. fra 17 til 43 norske kroner pr. kilo. Om man oppnår dette for hele torskenæringen på Island, vil verdien av våre torskeprodukter øke med nesten 5 milliarder norske kroner pr. år. For et land som eksporterer sjømat for 10-11 milliarder kroner årlig, betyr dette et voldsomt løft. Ifølge talsmenn for de to selskapene trenger de ca. 20 millioner kroner til FoU pr. år for å gjennomføre prosjektet. Det var kanskje grunnen til at de gikk ut i media med saken. Å bruke mer penger på forskning er jo ikke så lett når myndighetene har innført en skatt på retten til å fiske. Uansett er det svært positivt at store selskaper begynner å tenke mer på verdiskaping enn tonn. Vi som er tilhengere av dagens kvotesystem, mener at dette systemet har bidratt til å endre næringens tankegang. Det er bra! Fiskeåret i Vestmannaeyjar Jeg flyttet til Vestmannaeyjar i 1966. Før det bodde jeg i Reykjavik, og visste lite om fiskerinæringen bortsett fra det jeg kunne høre på radio. Da jeg flyttet til Vestmannaeyar, som var og er Islands største fiskevær, lærte jeg masse om fisk og fiskeforedling. De fleste tok gjerne en kveldstur ned i havnen for å sjekke hvilke båter som var inne med fangst. Mange kunne rett og slett ikke legge seg om kvelden uten denne obligatoriske turen. Noe av det første jeg lærte var det sterke sesongpreget i næringen. I januar og februar drev flåten primært med garn og line. Landingene økte jevnt frem mot påske, da vårsesongen var på topp. Fisken skulle på land og bearbeides, uansett hvor godt fisket var. Når det toppet seg måtte alle delta. De som arbeidet på kontorene hjalp gjerne til om kveldene. Alt dreide seg om å «berge» fisken på land. Ingen tenkte på eller var opptatt Silda har alltid vært viktig for fiskerinæringen på Island, selv i de årene nvg-silda var borte. Her snurperen «Asgridmur Halldorsson» på feltet i februar 2011 i dårlig vær; 20 sekundmeter vind. av å tilpasse fangstene til kapasiteten i industrien. Ordet «kapasitetstilpasning» eksisterte ikke i vokabularet. Når sesongen var ferdig 11. mai, la de fleste båtene over til trålfiske etter torsk og hyse. Noen satset på sjøkreps, andre gjorde seg klar til sildefiske. De største båtene gikk nordover for å fiske sild, de minste holdt seg på hjemmefeltene hvor det alltid var litt sommersild. Fra midten av august til årsskiftet var det ingen fiskeriaktivitet i Vestmannaeyjar. De store båtene var fortsatt på sildefiske i nord, og fiskeanleggen og fryseriene i byen var lukket. Man brukte tiden til vedlikehold. Folk spilte bridge og sjakk, og samlet krefter til neste sesong. Slik forløp Fisken i havet skal komme hele Island til gode, og kravet til lønnsom drift blir stadig mer uttalt. Da nytter det ikke å holde stengt nesten halve året, slik mange fiskeribedrifter var nødt til da Petur Bjarnasson var guttunge. året i de fleste fiskeværene sør på Island på 1950- og 1960-tallet. Ny tid, nye krav Det som fungerte for 50 år siden, fungerer ikke i dag. Kravet til lønnsomhet har snudd opp ned på det meste. Hekktrålerne kom rundt 1970, omtrent samtidig med at silda forsvant, og skaffet fryseriene jevn tilførsel av råstoff. I dag driver de fleste selskapene i næringen gjennom hele året. Arbeidsplanene er blitt bedre og sikrere. Selv om fiskeriene utgjorde en større del av Islands inntekter for 50 år siden enn i dag, er kravene til næringen blitt større. Derfor må man hele tiden drive produkt- og markedsutvikling, samt kostnadsreduksjon. Det er strenge krav til ferskhet, utnyttelse av hele fisken, bearbeiding, økt effektivitet og automatisering. Målet er færre mennesker i fangst og produksjon, lavere kostnader og høyere priser på produktene. Det er ingen tvil om at det er blitt vanskeligere å drive fiskeribedrifter lønnsomt. Det krever mer spesifikke kunnskaper og bedre utnyttelse av fiskebåter og foredlingsanlegg. Og det krever ikke minst økt vekt på FoU for å kunne utnytte alle nye muligheter fullt ut. Næringens ledere må være åpne for nytenkning. Mye har forandret seg siden jeg var guttunge. Fiskerinæringen på Island utnytter landets viktigste naturressurs. Alle krever at dette skal skje til beste for nasjonen. Da kan det ikke lenger være slik at store deler av fiskeråstoffet kastes på havet. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 95 Fjelltorsken — bøndenes oppdrettslaks: Snipp, snapp, snute... Tiden løper. Det er nå fire år siden den syvende og foreløpig siste episode i serien om oppdrettslaken, eller «fjelltorsken» som vi kalte den. Vi innledet serien i november 2004, og i 2008 var kommersiell produksjon av lake på nippet til å starte. Dessverre ble prosjektet rammet av finanskrisen, som vi på mange måter fortsatt er inne i. Lite har skjedd de siste fire årene, og nå er tiden moden for å avrunde serien. — Lakeoppdrett ble ingen suksess. Men forhåpentligvis har serien i «Norsk Fiskerinæring» gitt leserne noe lærdom, oppsummerer gründer Rolf Selset i Calcus AS. «Det kan bli et eventyr, det kan bli en flopp. Uansett blir det spennende. Vi skal følge historien fra start til mål — enten fjelltorsken blir bøndenes oppdrettslaks eller et nytt mislykket forsøk på en blågrønn allians. Vi anser sjansen for det siste som størst» Slik innledet «Norsk Fiskerinæring» høsten 2004 reality-serien om fjelltorsken fra Stjørdal. Og vi fikk rett. Mange års erfaringer både med små og store private bedrifter har lært oss at det ofte er svært mangelfull innsikt og forståelse mellom politikere og byråkrater på den ene siden, private gründere og næringsutøvere på den andre. Dette skaper ofte alvorlige problemer for næringsutvikling. Vårt ønske med «reality-serien» om fjelltorsken var å skape litt bedre forståelse for hva privat næringsutvikling egentlig går ut på. I dag — ni år senere — må vi konstatere at det ble mange bratte motbakker for Rolf Selset og de andre initiativtakerne, og lenger og lenger mellom hver gang det var grunn til optimisme. I utgangspunktet var teknologikonseptet til Rolf Selset en helt ny resirkulasjons-metode for oppdrett av ferskvannsfisk. Metoden skulle gjøre det mulig å drive produksjon uten forurensning og utslipp av avløpsvann ved å bruke planter i renseprosessen, i tillegg til mekanisk rensing og biologiske filtere. Vannplanten Lemna minor (andemat) var ideell for jobben, og Selset satset på oppdrett av ferskvannsfisken lake for å teste teknologien. Det viste seg ganske raskt at andemat og lake, som litt for spøk ble omdøpt til «fjell- Ikke akkurat delikat å se på! Men lake smaker mye bedre enn den ser ut. Målsettingen i 2004 om å etablere 10 lukkede oppdrettsan legg bare i Stjørdal i løpet av 4-5 år, kokte bort i kålen. Hvert anlegg skulle produsere 500 tonn. (Foto: Roger Selset) 96 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 torsk», var langt mer økono misk interessant enn selve resirkulasjons-teknologien. Hovedinnsatsen ble derfor konsentrert om å starte kommersiell oppdrett av begge arter. «Norsk Fiskerinæring» fikk høre om prosjektet, og her følger en oppsummering og avsluttende status. Proteinrik plante Andematen skulle brukes til å produsere proteinmel som erstatning for fiskemel og soyamel, i første rekke i fôr til fisk og husdyr. Det årlige mar- kedsbehovet for slikt proteinmel ble anslått til over 200 millioner tonn. Andemat inneholder ca. 45 prosent protein, og er blant verdens raskest voksende planter. Den kan fordoble størrelsen i løpet av 16 timer, noe som gjør det mulig å produsere 4 ganger så mye protein pr. kvadratmeter som ved produksjon av soya. Forsøk med dyrking, tørking og oppmaling tyder på at mel av andemat kan konkurrere med soya både hva gjelder kostnader og kvalitet — i alle fall i varme strøk der det kan produseres andemat året rundt. Fôringsforsøk utført i samarbeid med EWOS Innovation AS, viser dessuten at proteinrikt mel av andemat kan være interessant som erstatning for fiskemel i laksefôr. Dog er det nødvendig med ytterligere forsøk. Tilsvarende forsøk i samarbeid med Felleskjøpet fôrutvikling BA, viser at andematmel egner seg utmerket som proteinkilde i husdyrfôr, og Felleskjøpet vil delta som samarbeidspartner hvis man kommer i gang med kommersiell produksjon. EWOS har også tidligere gitt signal om å delta som samarbeidspartner hvis det startes kommersiell produksjon. Men verken EWOS eller Felleskjøpet er aktuelle som investorer. Det startet slik. En optimistisk Rolf Selset, daglig leder i Calcus AS, inviterte høsten 2004 «Norsk Fiskerinæring» med på ferden. Tanken var å starte oppdrett av lake i lukkede landanlegg, rense vannet og fôre fisken med proteinrikt mel av andemat. De første forsøkene med andematen foregikk i tanker på forskningsstasjonen til Planteforsk på Kvithamar ved Stjørdal. (Foto: Thv jr.) Gründer og daglig leder i Calcus AS, Rolf Selset, forteller: — Tidligere vurderte vi muligheter for å starte kommersiell produksjon av andemat tre "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 97 Andemat kan inneholde opptil 45 prosent protein. Det er en plante som vokser voldsomt raskt. Under gunstige vekstforhold kan den fordoble vekten i løpet av 16 timer. (Foto: Thv jr.) steder i Norge; med spillvarme fra Norske Skog på Skogn, fra Glava i Stjørdal og fra Hydro Aluminium på Sunndalsøra. Dette selv om det utvilsomt vil være billigere å produsere i sydligere strøk, der andemat som nevnt kan vokse hele året uten bruk av oppvarmet vann. Et anlegg i Norge vil trolig kunne brukes til produksjon 98 av genmodifisert andemat til medisiner og andre spesialprodukter. Det er fortsatt aktuelt å starte produksjon her hjemme, men for øyeblikket har vi verken aktuelle lokaliteter eller investorer, sier Selset og fortsetter: — Produksjon av andemat i Brasil og sørlige Afrika har også vært vurdert. For øy- "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 eblikket synes Indonesia mest aktuelt. Jeg var nylig på besøk i landet for å vurdere en meget aktuell lokalitet, og det pågår nå forundersøkelser og sonderinger for oppstart. Indonesia produserer ca. 1,5 million tonn oppdrettsfisk pr. år, primært tilapia og pangasius, dvs. arter som gjerne spiser fersk andemat. Fersk andemat alene gir ikke et fullverdig kosthold, verken for fisk eller husdyr. Men andematmel er utvilsomt en god proteinkilde for de indonesiske oppdrettsartene. Kort vei til markedet er derfor et moment som taler for kommersiell produksjon i landet, men fortsatt er vi jo avhengige av å få med oss investorer. Et annet interessant moment ved produksjon i Indonesia, er at det opprinnelige teknologikonseptet, altså forurensningsfritt fiskeoppdrett i ferskvann kombinert med produksjon av eget fiskefôr, kan få større betydning. I Indonesia foregår nemlig det meste av fiskeproduksjonen i ferskvann, med uunngåelig forurensning av innsjøene. I tillegg forurenser trolig anleggene sine egne lokaliteter, slik vi også opplevde i barndommen til norsk lakseoppdrett, forteller Selset. Andemat i Indonesia Lake Toba ligger 900 meter over havet på Nord-Sumatra, og er verdens største vulkanske innsjø. Den ble dannet for 75.000 år siden, og har lenge vært et viktig turistmål. Innsjøen er nesten 9 mil lang og 4 mil bred, og har et vannareal fire ganger så stort som Mjøsa. Urenset kloakk fra 600.000 mennesker og stadig økende fiskeoppdrett — over 150.000 merder allerede — har imidlertid forurenset sjøen så mye at pestplanten vannhyacinter er i ferd med å spre seg, og turiststrømmen har avtatt mye de senere år. Indonesia er verdens fjerde største demokrati med 240 millioner innbyggere. Norske myndigheter har de senere årene satset mye på miljø- og næringsmessig samarbeid med landet. Blant annet er det brukt atskillige millioner på nyplanting av skog for å redde regnskogen, noe som forøvrig ikke var særlig vellykket fordi 40 prosent av de indonesiske regnskogene ble fjernet i samme periode! I Indonesia hugges regnskogene for å starte produksjon av palmeolje, mens avskogingen i Brasil skjer for å gi plass til soyaplantasjer. Rolf Selset er skeptisk: — Kanskje er det mer fornuftig av den norske staten å bruke skattepenger på å etablere andematproduksjon som ny næring i utviklingsland for å redde regnskoger og klima? spør han og fortsetter: — Det norske kronprinsparet var også nylig på besøk i Indonesia for å fremme videre samarbeid i miljø- og næringslivsaker. Hvem vet; kanskje er tiden moden for norsk finansiering av et stort prosjekt i Lake Toba. Vi er nå i ferd med å undersøke mulighetene for å bruke norsk kompetanse og teknologi til å gjøre oppdretts næringen i sjøen forurensningsfri, samtidig med at næringsstoffene fra merdene brukes til industriell produksjon av andemat og proteinmel til fiske- og dyrefôr. Dette kan samtidig skape flere tusen nye arbeidsplasser. I tillegg kan kloakk fra befolkningen renses ved hjelp av andemat, slik det er gjort tidligere i Ban gladesh og slik det amerikanske selskapet Agriquatics LLC nå gjør i Barranca i Peru, sier Selset. Begge disse prosjektene ble ledet av Paul Skillicorn, som er verdens fremste ekspert på andemat. Han har allerede samarbeidet med Selset og Calcus AS i et par prosjekter. Det vil nok bli tungt å dra i gang et slikt kombinert og langsiktig storprosjekt i Indonesia, men sonderingene er i alle fall i gang. Norge har jo erfaring fra Mjøsaksjonen, men der var Andemat, eller «common duckweed», er en meget interessant plante. Flere miljøer rundt om i verden jobber med å utnytte den kommer sielt, blant annet Agriquatics LLC. Her fra dette selskapets forsøk med soltørking av planten. Kunstig tørking blir for kostbart. det vel husmødrene som bidro mest. Kanskje Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA) kan samordne prosjektet for å redde Lake Toba også? De siste 20 årene er det hovedsakelig tre miljøer som har arbeidet med ny kommersiell utnyttelse av andemat; Paul Skillicorn og Agriquatics i USA med kloakkrensing kombinert med proteinproduksjon, Anne Marie Stomp ved North Carolina State University og Biolex i USA med produk- sjon av medisiner basert på genmodifisert andemat og BioBase/Calcus i Norge med rensing av avløpsvann fra fiskeoppdrett og proteinproduksjon. — Både Skillicorn og Stomp er interesserte i å samarbeide med oss, sier Selset. — Nylig har også et amerikansk selskap, Parabel Inc, startet kommersiell produksjon av proteinmel av andemat i USA til bruk i fiske- og husdyrfôr, men også som nærings- Indonesia kan i dag være et aktuelt land å produsere andemat i. Det er et land Norge har gode bistandsforbindelser med, og som årlig produserer rundt 1,5 millioner tonn oppdrettsfisk, primært planteetende arter som tilapia og pangasius. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 99 middel til mennesker. Parabel bruker en dyrkingsteknikk som ligner den vi har tenkt å bruke ved produksjon i Norge, og de har planer for produksjon både i Chile og Kina, forteller han. Våren 2012 ble det forøvrig organisasjonen International Lemna Association (ILA) dannet. Det er en verdensomspennende gruppe med et 20-talls personer som alle ønsker å jobbe for kommersiell utnyttelse av andemat. ILA har nå ukentlige nettmøter for å ut veksle ideer og informasjon. Lunkne investorer Hva er så ståa for fjelltorsken? Rolf Selset forteller: — Like før jul i 2012 tok vi opp igjen kontakten med de investorene vi nesten fikk med oss på kommersielt lakeoppdrett i 2007 og 2008, men som måtte ta en tenkepause på grunn av finanskrisen. Den er vi på mange måter fortsatt midt inne i, og vi har heller 100 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 ikke nå fått napp. Planen om oppdrett av lake står dermed fortsatt i stampe, men det arbeides videre med andre muligheter. Trolig er også dette mest aktuelt å etablere i utlandet, i første rekke Øst-Europa. Stadig mer av arbeidet i norsk havbruksnæring utføres jo nå av innleid utenlandsk arbeidskraft. Da er det sannsynligvis mest fornuftig å legge produksjonen der den billige arbeidskraften finnes. Polen, de Baltiske stater og Russland kan være aktuelle, men jeg må nok innrømme at det begynner å bli lite substans igjen i artikkelseriens hovedtittel; Fjelltorsken — bøndenes oppdrettslaks! Rolf Selset kan imidlertid fortelle at det foregår en viss aktivitet på forskningsfronten. Et prosjekt for klekking og yngelproduksjon av lake har pågått de senere år på Åland, og Universitetet i Olsztyn i Polen har arbeidet med lakeoppdrett i mange år. Nylig ble Selset også kontaktet av et Universitet i Belgia, som mener at lakeoppdrett er noe å satse på. — Jeg er fortsatt overbevist om at lakeoppdrett blir en realitet med tiden. Markedet vil i hovedsak være Horecabransjen, på grunn av den hummeraktige smaken og konsistensen som laken er kjent for. De prisantydningene vi har fått fra profesjonelt kokkehold tyder også på at det er mulig å oppnå god lønnsomhet. Markedspotensialet er vi imidlertid blitt mer usikre på. Tidligere mente vi at man kunne produsere flere hundre tusen tonn i året. Nå tror jeg på mer beskjedne kvanta. Dette skyldes at tilapia, pangasius og lignende arter vil erobre så godt som hele lavprissegmentet i hvitfiskmarkedet, og at det bare blir luksusmarkedet igjen til andre hvitfiskarter. De som absolutt skal ha kveite, torsk, piggvar, steinbit og lake er villige til å betale for det. Men det er ikke sikkert at dette verdensmarkedet er på mer enn 10.000 til 50.000 tonn årlig pr. art! Time will show, sier en relativt pessimistisk Rolf Selset. Lakeoppdrett blir ikke det nye lakseeventyret i Norge. Men helt utelukket er det ikke at andre land vil satse. De senere årene har det f.eks. foregått et forskningsprosjekt for klekking og yngelproduksjon av lake på finske Åland. Selsets mening har langt dårligere muligheter til å lykkes enn lakeoppdrett. 2) Oljen vanskeliggjør etablering av annen næringsvirksomhet i Norge. Med tanke på finanskrisen må vi selvsagt være meget takknemlige for oljen, men den har presset opp lønninger og kostnader for all annen næringsvirksomhet. Det har igjen medført at stadig mer av norsk næringsliv som ikke er olje- eller ITrelatert legges ned eller flyttes utenlands. Lakseoppdrett er et delvis unntak, men stadig mer av arbeidet utføres som nevnt av utenlandsk arbeidskraft. Situasjonen bedres neppe vesentlig før oljealderen er slutt. 3) For kortsiktige og lite risikovillige norske investorer, som helst vil komme til dekket bord. Det finnes mange investeringsmuligheter med langt bedre utsikter til rask fortjeneste enn fiskeoppdrett og andematproduksjon. IT-bransjen er helt spesiell i så måte, og det reduserer sterkt antallet av investorer som vil satse på andemat og «fjelltorsk». 4) Samarbeid med statlige institusjoner er meget vanskelig og risikabelt. Dette skyldes at politikere/byråkrater og næringsutøvere generelt har svært liten innsikt i hverandres arbeidsområder og utfordringer. Dette har skapt store problemer for Calcus ved flere anledninger. I «Norsk Fiskerinæring» avslutter vi denne artikkelen som vi begynte: Snipp, snapp, snute! Hva gikk galt? Det interessante spørsmålet i dag er hva som gikk galt? Hvorfor kom man ikke i gang med kommersiell produksjon av lake og andemat? Rolf Selset har trukket flere konklusjoner. De viktigste er som følger: 1) For dårlig markedsføring overfor investorer. De som startet med torskeoppdrett i Norge klarte å skaffe flere milliarder kroner fra statlige og private finansieringskilder, og det til en næring som etter Rolf Selset er ikke den første gründeren som møter motbør, og blir ikke den siste. Men humøret er fortsatt godt, og han har ikke gitt opp tanken om å tjene penger på andemat. Her på Nor-Fishing i fjor høst. (Foto: Thv jr.) "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 101 2012 år’reit? 2010 ble et kanonår i fiskeri- og havbruksnæringen. 2011 var et skritt tilbake, og i fjor gikk det ytterligere litt den gale veien. Skjønt ikke på Børsen. Der tar man jo både sorgene og gledene på forskudd. I 2011 ble den samlede børsverdien av sjømatselskapene halvert. I 2012 tok man nesten igjen alt det tapte. Sålenge investorene tror at lakseprisene skal opp, er de fornøyde! Nå skal vi ikke påstå at 2012 ble et dårlig år. Tross alt økte vi produksjonen av laks og ørret med nesten 200.000 tonn, og landingene av torsk nådde nesten 360.000 tonn, det høyeste på veldig mange år. Men gleden over økte kvanta blir ofte borte når prisene faller. Da har man jo i realiteten bare jobbet mer for det samme. I 2012 falt førstehåndsprisen på våre to viktigste produkter — laks og torsk — med henholdsvis 15 og 10 prosent. Oppdretterne økte likevel sine inntekter med 3-4 prosent, og satt igjen med minst 1,5 milliarder kroner i pluss. Fiskerne mistet nesten 2 milliarder kroner i fangstverdi, og fikk et vesentlig dårligere år enn i 2011. Men da sammenligner vi altså med det desidert beste året gjennom 102 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 tidene. Som alltid var det store forskjeller mellom flåtegruppene — og fra fartøy til fartøy. Fiskeindustrien tjener generelt for lite penger. Slik har det vært i mange år, og 2012 ble dessverre intet unntak. Så enkelt kan vi i grunnen oppsummere den historien. I pelagisk sektor merket man svært godt nedgangen i kvotene på sild. Så noterte vi 37 konkurser i fiskeri- og havbruksnæringen i året som gikk. Det var 50 prosent flere enn året før, og kanskje en bekreftelse på at de økonomiske resultatene gikk ned. Rett nok har antall konkurser vært mye høyere før, men det er jo en mager trøst for de som ble rammet i 2012. Lysten til å etablere nye selskaper i fiskerisektoren gikk noe opp i løpet av fjoråret. I alt noterte vi 97 nyetableringer, en økning på 18 fra året før. Men nå kan vi selvsagt ikke bruke antall nye selskaper som et mål på interessen for å drive med fisk og havbruk. Både fiske og oppdrett er strengt adgangsregulert, og terskelen for å starte fiskeproduksjon blir stadig høyere. Går vi 10-15 år tilbake i tid var det ikke uvanlig med over 200 nyetableringer pr. år. Som alltid etter et årsskifte har vi samlet tall om året som ligger bak. Fangster og fangstverdi, fiskevareeksporten, konkurser og nyetableringer i fiskeindustri og handel fremgår av tabellene 1 til 6. De tar pulsen på året 2012. Fangstkvantumet finner vi i tabell 1. Utenlandske landinger er ikke medregnet. I tillegg til det som er oppgitt i denne tabellen ble det i 2012 landet 129.000 tonn torsk og torskeartet fisk fra utenlandske fiskere i Norge, til en verdi av 1.015 millioner kroner. Videre tok vi imot 147.000 tonn pelagisk fisk til en verdi av 1.137 millioner. Alt i alt ble det landet 288.000 tonn fisk, sild o.l. fra utenlandske fiskere til en førstehåndsverdi på litt over 2,3 milliarder kroner. Det var 10.000 tonn og 70 millioner kroner mindre enn året før. Totalt omsatte dermed fiskesalgslagene for 16,4 milliarder kroner i 2012 — 1,9 milliarder mindre enn året før og en svikt på ca. 10 prosent. For hver krone omsatt gjennom lagene tilfalt 14 øre utenlandske fiskere; 1 øre mer enn i 2011. Norske fiskere leverte på sin side 273.000 tonn fisk, skalldyr og krill i utenlandske havner og til utenlandske kjøpefartøy til en verdi av 666 millioner kroner, i all hovedsak kolmule (91.000 tonn), lodde (41.000 tonn), sild (33.000 tonn) og antarktisk krill (93.000 tonn). Krillen ble betalt med en snittpris på 51 øre pr. kilo, nøyaktig det samme som i 2011. Inkludert utenlandske landinger og fratrukket det vi leverte direkte i utlandet, ble landanleggene i Norge tilført i underkant av 2,2 millioner tonn fisk og sild i 2012, til en samlet førstehåndsverdi på nesten 15,6 milliarder kroner. I tillegg kom nesten 1,3 million tonn oppdrettsfisk til en førstehåndsverdi (rund, bløgget ved merd) på knapt 26 milliarder kroner. 10 prosent prisfall på torsken Holder vi oss til torsken ble 2012 et dårligere år enn 2011. Rett nok økte kvantumet med over 17.000 tonn — til 357.000 tonn. Men snittprisen til fisker gikk ned 1,10 kroner pr. kilo, eller med nesten 10 prosent. Det betyr at førstehåndsverdien falt med 190 millioner kroner, dvs. med 4,8 prosent. I 2012 tok norske fiskere på land torsk for nesten 3,8 milliarder kroner. I 2013 ligger det an til et enda større prisfall enn i fjor, men det får vi komme tilbake til om ett år. Etter flere år med prisøkning på seien, kom omslaget i 2012. Snittprisen falt med 30 øre pr. kilo, eller med 3,8 prosent. Tabell 1: Fangstkvantum i tusen tonn, rund vekt. Eks. tang og tare. Tallene inkluderer ikke landinger fra utenlandske fiskere, men inkluderer norske landinger i utlandet. Solgt slaktekvantum for laks og ørret er oppgitt i rund bløgget vekt. Tallene for 2012 er foreløpige. 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 Oppdrettslaks : 587630744 738863944 1.006 1.183 Oppdrettsørret : 5963778574565474 Oppdrettstorsk :711111821211510 Oppdrett totalt : 653704832841958 1.021 1.075 1.269 Torsk : 226221218215244283340358 Reker : 4839373127222420 Sum torskesektor *: 674721 722723731882926902 Sum sildesektor : 1.7191.5361.6711.7131.8061.7971.3701.235 Sum totalt : 3.0462.9613.2253.2773.4953.7003.3713.406 * Inkluderer skalldyr, skjell og biprodukter, samt krill. Tabell 2: Førstehåndsverdien i millioner kroner. Eks. tang og tare. Tallene for 2012 er foreløpige, og inkluderer ikke direktelandinger fra utenlandske fiskere. Norske fiskeres landinger i utlandet er medregnet. Førstehåndsverdien for oppdrettslaksen er beregnet ut fra prisene for rund bløgget fisk ved merd. 2005200620072008200920102011 2012 Oppdrettssektoren :13.73117.59217.51017.44822.44530.60025.300 25.700 Torskesektoren :6.5347.5177.7667.3186.5677.5138.725 8.169 Sildesektoren :5.1224.1644.2834.8414.7445.8357.155 5.737 Sum totalt :25.38729.27329.55929.60733.75643.81341.180 39.606 Kilopris laks, rund bløgget fisk ved merd i 2012: kr. 20,30 Kilopris ørret, rund bløgget fisk ved merd i 2012 : kr. 19,70 Tabell 3: Prisutviklingen på førstehånd for oppdrettslaks, torsk, sei og reker, rund vekt. Omfatter ikke utenlandske landinger. Kroner pr. kilo 2006-2012. Tallene for 2012 er foreløpige. 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 %-vis endr. 2011–12 Oppdr.laks :24,7320,8220,6423,3830,4023,8020,30 – 14,7% Torsk :14,9416,9616,4011,5910,4811,6410,54 – 9,5% Sei :5,435,615,575,977,037,847,54 – 3,8% Reker :15,9517,7619,1320,2823,4224,4425,75 5,4% Tabell 4: Fiskevareeksporten i millioner kroner. Tallene for 2012 er foreløpige, og bygger på oppgaver fra Norges sjømatråd. 2007 2008 2009 2010 2011 2012 Fersk fisk : 15.225 16.163 20.117 25.927 24.771 25.538 Fryst fisk : 5.012 5.433 6.282 7.204 8.854 7.541 Fryst filét : 2.198 2.160 2.962 3.617 3.717 3.415 Sild : 3.2653.7754.0353.6644.2484.065 Klippfisk : 3.340 3.118 3.067 3.553 3.773 3.460 Fersk filét : 2.133 2.128 3.309 4.262 3.478 3.396 Reker og skalldyr : 834 1.112896811908829 Saltfisk : 1.523 1.443 900 932 1.034 825 Mel og olje : 895 977 888 1.024 725 698 Tørrfisk : 678 659 651 644 645 602 Andre fiskevarer : 1.714 1.765 1.585 1.980 1.231 1.228 Sum totalt : 36.81738.73344.69253.61853.38451.597 * Gruppen «Andre fiskevarer» omfatter blant annet lever og rogn, fiskeavfall, medisintran, industritran og andre fett og oljer, samt en stor mengde tilbredede fiskeprodukter som ikke dekkes av de øvrige kategoriene. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 103 Siden 2008 har likevel seiprisen økt med 35 prosent. Prisen på reker har steget hvert år siden 2006, og endte i fjor på 25,75 kroner. Det var 5,4 prosent høyere enn i 2011. Derimot fikk vi en markert dropp i rekekvantumet, fra 24.000 til litt under 20.000 tonn. Vi må veldig mange år tilbake for å finne et tilsvarende dårlig rekefiske. Holder vi oppdrettsfisken utenom viser tabell 2 en skuffende reduksjon i førstehåndsverdien fra 2011 til 2012 på nesten 2 milliarder kroner, eller hele 12,5 prosent. I alt fikk norske fiskere utbetalt ca. 13,9 milliarder kroner i 2012, inklusiv det de leverte i utlandet. Førstehåndsverdien gikk ned både i torskesektoren og sildesektoren, dvs. med henholdsvis 6,4 og 19,8 prosent. Det er ingen tvil om at driftsmarginene i flåteleddet ble svekket i 2012, og særlig i pelagisk sektor. Kort sagt; fjoråret ble en nedtur for de som fisker. 10 kroner ned! 2012 ble et strålende rekordår i norsk lakseoppdrett om vi regner i tonn. Produksjonen av laks økte med 177.000 tonn, eller med 17,6 prosent. Da året var omme 104 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 hadde vi slaktet 1.183.000 tonn laks, regnet i rund, bløgget vekt. Produksjonen av ørret gikk enda mer opp, fra 54.000 til 74.000 tonn, altså med hele 37 prosent. Plusser vi på andre arter — med oppdrettstorsken i spissen — nådde vi nesten 1,3 million tonn. Det er så vi må klype oss i armen. Laksen er — og har alltid vært — totalt dominerende. I 2012 sto den for over 93 prosent av totalen. I 2011 falt eksportprisen på fersk laks med 17,4 prosent. I fjor falt den ytterligere, fra 31,93 kroner til 27,64 kroner pr. kilo, dvs. med 13,4 prosent. På to år har altså eksportprisen falt med ganske nøyaktig 10 kroner pr. kilo. Det er dramatisk. Likevel anslår Kontali Analyse at marginen pr. kilo rund laks levert slakteri i 2012 var et sted mellom 1,30 og 1,60 kroner. I så fall ga det et samlet overskudd i produksjonen av laks og ørret på mellom 1,5 og 2 milliarder kroner. Totalt kan vi anslå den samlede førstehånsverdien i oppdrettssektoren til 25,7 milliarder, en økning på ca. 400 millioner fra året før. Mange er spente på utviklingen i oppdrettsnæringen i 2013. Produksjonen i Norge forventes å gå noe ned, og prisutsiktene er lyse. Det forklarer børsoppgangen. Biomassen av laks i merdene ved inngangen til året var 689.000 tonn, vel 20.000 tonn mer enn ved årsskif- Ting henger sammen. Når vi reduserer fangstene av makrell med 30.000 tonn blir det mindre å selge til Japan. Når prisen dertil stuper med 5 kroner pr. kilo, sier det seg selv at Japan raser nedover på listen over våre viktigste eksportmarkeder regnet i verdi. tet 2011/2012. Biomassen av ørret var 43.000 tonn, omtrent det samme som året før. Forward-prisene til Fish Pool ASA viser et stabilt nivå gjennom første halvdel av 2013 på 33-34 kroner pr. kilo for fersk norsk oppdrettslaks i størrelsen 3-6 kilo levert Oslo. Fra juli til desember forventes prisen å falle med 2-3 kroner. For 2013 under ett forventes dermed eksportprisen å ligge tett oppunder 32 kroner pr. kilo, og i 2014 omtrent det samme. Om disse prognosene slår til går norske oppdrettere to gode år i møte. Kontali Analyse antar at produksjonen av laks og ørret i Norge vil falle med 4050.000 tonn i 2013, dvs. med 3-4 prosent. Et lite skritt tilbake Etter et lite dropp i eksportverdien fra 2010 til 2011, et kraftig fall i laksepri- sene og finanskrise i Europa, var mange bekymret for hvordan fiskevareeksporten skulle utvikle seg i 2012. I dag kan vi konstatere at de største pessimistene tok feil. Fisk og sjømat står seg forbausende bra mot økonomiske nedgangstider, og da Terje Martinussen ønsket velkommen til Sjømatrådets årlige pressebriefing i begynnelsen av januar, var det med budskapet om at sjømateksporten også i 2012 hadde passert 50 milliarder kroner. Rett nok var det en liten nedgang fra 2011, men ikke i nærhetene av det man kunne ha fryktet. I et historisk perspektiv ble 2012 et nytt flott eksportår for norsk fiskeri- og havbruksnæring. Rett nok måtte oppdretterne som nevnt akseptere enda et år med prisfall på laksen, men en kraftig økning i ekpsortvolumet bidro til at eksportverdien faktisk økte med nesten en halv milliard kroner. I snitt for alle varianter falt lakseprisen med vel 4 kroner fra 2011 til 2012, eller med 13,9 prosent. Eksportkvantumet økte fra 964.000 til 1.137.000 tonn, regnet i rundt vekt. Det er ikke uten grunn at vi fokuserer på laksen. Den fantastiske utviklingen i sjømateksporten de siste 20 årene må jo for en stor del tilskrives veksten i norsk havbruk. I 2012 sto oppdrettsfisken for vel 61 prosent av den totale eksportverdien. Året før var andelen 58 prosent. Norge som sjømatnasjon blir mer og mer avhen gig av oppdrettsfisken. Tabellen under viser eksportverdien fordelt på fiskeslag siden 2009: Eksporten av fisk fordelt på fiskeslag. Mill. kroner. 2009 2010 2011 2012 Laks :23.66331.28529.18329.632 Torsk : 5.024 5.689 6.129 5.632 Sild : 4.044 3.664 4.248 4.065 Makrell: 2.192 2.972 3.591 2.957 Sei : 1.938 2.094 2.164 1.680 Hyse : 1.064 1.339 1.540 1.459 Ørret : 1.941 1.609 1.412 1.697 Reker : 498 492 603 567 Laks og torsk har de senere årene stått for rundt 2/3-deler av den samlede fiskevareeksporten fra Norge. I fjor sto laksen alene for 57,4 prosent av eksportverdien, en oppgang fra 55,2 prosent i 2011. Foreløpige tall viser at eksportverdien i 2012 havnet på 51.597 millioner kroner, ned fra 53.384 millioner i 2011. Verdifallet utgjorde 3,3 prosent. Eksportvolumet gikk også ned, fra 2.439 tusen tonn til 2.362 tusen tonn. I snitt, for alle fiskeslag og produktgrupper, gikk dermed eksportprisen i 2012 ned med 4 øre, eller 0,2 prosent. Nettoeksporten, etter at vi justerer for importen av fisk, gikk ned med 2,2 milliarder kroner, dvs. fra 45,8 til 43,6 milliarder kroner, eller med 4,8 prosent. Tabell 5: Nyetableringer i fiskeindustri og fiskeoppdrett i 2012 Nr. 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16. 17. 18. 19. 20. 21. 22. 23. 24. 25. 26. 27. 28. 29. 30. 31. 32. 33. 34. 35. 36. 37. 38. 39. 40. 41. 42. 43. 44. 45. 46. 47. 48. 49. 50. 51. 52. 53. 54. 55. 56. 57. 58. 59. 60. 61. 62. 63. 64. 65. 66. 67. 68. 69. Dato Firma Adresse 7/1 Ottar Statle AS 8370 Leknes 11/1 Eidesvik Seafood AS 5443 Bømlo « Fisk fra Havet 2320 Furnes 12/1 Polartrade AS 6900 Florø 21/1 Norwegian Arctic Seafood AS 0667 Oslo 23/1 Gullfisk AS 8400 Sortland 24/1 Drøbak Fiskerøkeri AS 1430 Drøbak 30/1 Tom Rørnes Fisketorget inne AS 5010 Bergen « Great Scallop AS 1450 Nesoddtangen 6/2 Kleivan Fisk AS 8360 Bøstad 13/2 Næss Sjømat AS 2150 Årnes 15/2 Lofoten Biprodukter AS 8360 Bøstad 16/2 Klippfiskbua Godø 6055 Godø 18/2 Nessan Fisk AS 8316 Laupstad 21/2 Arctic Shellfish 9013 Tromsø 1/3 Fiskefruen DA 5244 Fana 5/3 Arctic Seafood Express AS 8481 Bleik 7/3 Norsildmel AS 5141 Fyllingsdalen 8/3 Bedriftsomega AS 8028 Bodø « Auss Laks AS 5392 Storebø 12/3 Jensen Fisk AS 9303 Silsand « Uthaug Fisk AS 7142 Uthaug 13/3 Seafood House AS 9615 Hammerfest « Telemarkrøye AS 3870 Fyresdal 15/3 Fjellskål Fisketorget AS 5003 Bergen 16/3 Mehamn Fisk AS 9770 Mehamn 21/3 Norwegian Superior Salmon AS 5937 Bøvågen 21/3 Tønsberg Fisk AS 3126 Tønsberg « Tyrifjorden Fisk AS 3370 Vikersund 28/3 Maredeus Norway AS 6004 Ålesund 31/3 Norwegian Seafood Supply AS 5003 Bergen 3/4 Dønna Sjømat DA 8820 Dønna 4/4 Hillersøy AS 6800 Førde 10/4 Fish Me Fisketorget AS 5014 Bergen « Bioactive Foods AS 1356 Bekkestua 11/4 Polar Seafrozen AS 6092 Fosnavåg 14/4 SalMar Finnmark AS 9990 Kirkenes « Norwegian Quality Seafood AS 0458 Oslo 23/4 Embla Båtsfjord AS 9990 Båtsfjord 24/4 Vestnorsk Fisk AS 1364 Fornebu 25/4 Premier Seafood AS 6010 Ålesund 3/5 Jarle Jørgensen Fiskeutsalg 8651 Mosjøen 7/5 Ryfylke Rensefisk AS 4160 Finnøy « Sirius Seafood AS 0258 Oslo 8/5 Kiberg Fiskekjøkken AS 9960 Kiberg 9/5 Nordic Fish Oil AS 1400 Ski 23/5 Utsira Laks AS 4046 Hafrsfjord « Villfisken Delikatesse AS 3512 Hønefoss 26/5 Viking Tørrfisksnacks AS 5464 Dimmelsvik 5/6 Goldfish Oleg Aleshkov 6002 Ålesund 21/6 Frøya Havbeite AS 7270 Dyrvik « Global Fish AS 6092 Fosnavåg « Hortimare AS 6924 Hardbakke 23/6 Norpol Fish AS 3041 Drammen 26/6 Fiskeboden.no DA 5224 Nesttun 27/6 Anitas Sjømat AS 8390 Reine « Sakrisøy AS 8390 Reine 11/7 Godø Sjømat AS 6475 Midsund 14/7 Silvershrimp AS 1366 Lysaker 17/7 Scandia Fish AS 3264 Larvik 21/7 Adversitus Seafoods Limited 9514 Alta 24/7 Viknamat AS 7241 Ansnes 7/8 Stigfish AS 6900 Florø 16/8 Frøya Sjømat Vulkan AS 0178 Oslo 22/8 Solgaard Fisk AS 6387 Vågstranda « Norwegian Fish Export AS 0190 Oslo 28/8 Killi Fisk AS 9845 Tana « Sunn Fisk AS 6060 Hareid 3/9 Maritim Intertrade 9403 Harstad Virksomhet Fiskeproduksjon Fiskehandel Fiskebil Fiskehandel Fiskehandel Fiskeproduksjon Fiskeproduksjon Fiskebutikk Fiskehandel Fiskeproduksjon Fiskehandel Fiskeproduksjon Fiskeproduksjon Fiskehandel Fiskehandel Fiskebil Fiskehandel Fiskehandel Helseprodukter Fiskeoppdrett Fiskehandel Fiskeproduksjon Fiskehandel Fiskeoppdrett Fiskehandel Fiskehandel Fiskeproduksjon Fiskemottak Fiskeoppdrett Fiskeproduksjon Fiskehandel Fiskeproduksjon Fiskehandel Fiskebutikk Helseprodukter Fiskeproduksjon Fiskeoppdrett Fiskehandel Fiskeproduksjon Fiskeoppdrett Fiskehandel Fiskebutikk Fiskeoppdrett Fiskehandel Fiskeproduksjon Fiskehandel Fiskeoppdrett Fiskebutikk Fiskehandel Fiskehandel Havbeite Fiskehandel Tangproduksjon Fiskehandel Fiskebil Fiskeproduksjon Fiskeproduksjon Fiskemottak Oppdrett Fiskehandel Fiskeproduksjon Fiskehandel Fiskehandel Fiskeproduksjon Fiskehandel Fiskehandel Fiskehandel Fiskehandel Fiskehandel "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 105 2002................................. : 53,9 prosent 2003................................. : 56,4 prosent 2004................................. : 60,7 prosent 2005................................. : 59,3 prosent 2006................................. : 63,7 prosent 2007................................. : 62,6 prosent 2008................................. : 59,4 prosent 2009................................. : 59,0 prosent 2010................................. : 57,7 prosent 2011.................................. : 57,5 prosent 2012................................. : 56,9 prosent Det er verd å merke seg at fiskerinæringen er mindre avhengig av EUmarkedet enn øvrig norsk landbasert vareeksport. Holder vi fisk og fiskeprodukter utenom, sto faktisk EU for over 62 prosent av vareeksporten fra Norge i året som gikk. Om fiskerisektoren har et problem, er det desto større for andre eksportnæringer. Tabellen under viser eksporten i millioner kroner fordelt på de 10 viktigste markedene. Japan var vårt viktigste enkeltmarked i flere år, deretter Danmark. I 2005 klatret Russland til topps, før Frankrike overtok førsteplassen i 2006. I 2011 tok Russland tilbake førsteplassen, og styrket den kraftig i fjor. Eksporten av fisk i 2010, 2011 og 2012 fordelt på de 10 viktigste markedene, rangert etter 2012. Alle tall i millioner kroner. 2010 2011 2012 1.Russland : 5.223 5.172 5.960 2. Frankrike : 5.274 5.099 4.889 3. Polen : 4.112 3.520 3.870 4. Danmark : 4.098 3.809 3.242 5. Sverige : 2.265 2.374 2.451 6. England : 2.568 2.549 2.250 7. Kina : 2.341 2.527 2.183 8. Tyskland : 2.116 2.281 2.121 9. Japan : 2.474 2.869 2.114 10. Portugal : 1.858 2.255 1.938 Størst prosentvis vekst av våre 10 viktigste markeder i 2012 hadde Russland med 15,2 prosent. Eksportverdien til Polen økte med 9,9 prosent og til Sverige med 3,2 prosent. To av de landene som hadde størst vekst i 2011, fikk størst nedgang i 2012 — Kina med minus 13,6 prosent og Japan med en nedgang på hele 26,3 prosent. I fjor eksporterte vi fisk for mer enn 1 milliard kroner til 18 land, for mer enn 100 millioner til 47 forskjellige land og for mer enn 10 millioner til 77 land. De 10 © Fulvio Bonavia I 2011 eksporterte fastlands-Norge tradisjonelle varer for 360 milliarder kroner. Fiskerinæringen sto for 14,8 prosent av den totale vareeksporten fra Norge, eks. skip og plattformer, råolje og naturgass. I 2012 endte eksporten fra fastlands-Norge også på 360 milliarder kroner. Av dette utgjorde fisk og fiskevarer 14,3 prosent, altså litt mindre enn året før. Likevel er det ingen tvil om at sjømaten er blitt en veldig viktig valutaskaper for Norge de siste årene. Mange mener at fiskerinæringen er alt for avhengig av EU-markedet, og det er kanskje riktig. Samtidig har dette vært vanskelig å unngå når EU stadig utvider. I 2004 ble EU utvidet med Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn. I 2007 kom også Bulgaria og Romania med. I 2012 sto EU for 56,9 prosent av eksportverdien av fisk og sjømat fra Norge. Etter noen år med økende andel til EU har andelen gått jevnt ned siden 2006. Tallene øverst i neste spalte viser eksportverdien av fisk og sjømat til EU som andel av den totale eksportverdien: 121519-11 Fiskebelte 140x100.indd 1 106 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 20.11.12 10.33 viktigste markedene sto for 60,1 prosent av eksportverdien. Det var litt mindre enn i 2010 (60,9) og 2011 (60,6%). Vi håper denne utviklingen fortsetter, og at norsk fiskevareeksport kan gjøre seg mindre avhengig av de store markedene. Utviklingen i fiskevareeksporten de siste 10-15 årene må også sees i lys av den meget sterke importøkningen av fisk og fiskeprodukter til Norge, særlig av fiskemel og fiskeolje, russertorsk og EUmakrell. Mye blir nemlig reeksportert, og importen har således i mange år utgjort en stadig økende andel av eksportver dien. I 2010 snudde denne trenden. Importen falt til ca. 6,6 milliarder kroner. Men i 2011 økte den igjen, og i fjor enda mer. I 2012 importerte vi fisk og sjømat for ca. 8,0 milliarder kroner. Danmark (27%), Island (14%) og Tyskland (13%) var de viktigste fiskeeksportørene til Norge, regnet i verdi. Tabellen under viser importverdien ved utgangen av desember 2012 fordelt på de viktigste produktgruppene. Importen av fisk og fiskeprodukter i millioner kroner, totalt og fordelt på de viktigste produktgruppene. Tallene gjelder for året 2012. Totalt : 8.019mill.kr. - fiskemel : 2.312 « « - fersk makrell : 803 « « - fiskeolje : 385 « « - fryst, rund torsk : 370 « « - kokte skallreker, fryst : 200 « « - pillede reker i lake : 171 « « - rå, fryste reker : 127 « « 97 nyetableringer Strukturprosessen i fiskeri- og havbruksnæringen de siste 10-15 årene har ført til en voldsom avskalling av bedrifter. Dette har vært en helt nødvendig prosess for å styrke lønnsomheten i næringen, men har samtidig gått ut over både sysselsetting og bosetting i mange fiskeriavhengige kommuner. Terskelen for å etablere seg har også blitt høyere. Det ser vi ikke minst av utviklingen i antall nyetableringer i bransjen. Nye aktører i flåteleddet er svært sjelden, tildelingen av oppdrettskonsesjoner styrer rekrutteringen til havbruksnæringen og i fiskeindustrien er det også «mot normalt» å etablere nye virksomheter. Det som kommer er enten små nisjebedrifter eller selskaper som satser på marin ingrediensproduksjon. Heldigvis er fisk fortsatt populær spise. De siste årene er det kommet en god del Nr. Dato Firma Adresse 70. 71. 72. 73. 74. 75. 76. 77. 78. 79. 80. 81. 82. 83. 84. 85. 86. 87. 88. 89. 90. 91. 92. 93. 94. 95. 96. 97. 6230 Sykkylven Fiskebil 8063 Værøy Fiskeproduksjon 6200 Stranda Fiskeoppdrett 5542 Karmsund Fiskehandel 7510 Skatval Fiskehandel 8820 Dønna Fiskehandel 5003 Bergen Fiskeoppdrett 9990 Båtsfjord Fiskeproduksjon 7517 Hell Fiskeproduksjon 8196 Selsøyvik Fiskeoppdrett 4160 Finnøy Fiskeproduksjon 0363 Oslo Fiskehandel 1671 Kråkerøy Helsekost 5444 Espevær Fiskeproduksjon 9609 Nordre Seiland Fiskehandel 8762 Sleneset Fiskehandel 6035 Fiskarstrand Fiskehandel 0469 Oslo Fiskebutikk 4625 Flekkerøy Hummeroppdrett 6002 Ålesund Fiskeproduksjon 6005 Ålesund Fiskehandel 6004 Ålesund Fiskehandel 8445 Myre Fiskeproduksjon 5014 Bergen Fiskehandel 5382 Skogsvåg Fiskehandel 6700 Måløy Fiskeproduksjon 6700 Måløy Fiskeproduksjon 6700 Måløy Fiskeproduksjon 15/9 17/9 « « 6/10 12/10 16/10 18/10 « 23/10 24/10 25/10 « 27/10 1/11 3/11 5/11 « 7/11 8/11 4/12 « 11/12 15/11 13/12 19/12 « « Frodes Fabelaktige Fisk AS Lofoten Delikatesser AS Norsk Sjømat Oppdrett AS Nordvegen Seafood AS Shcherbinas Sjømat Dønna Fisk AS Salmobreed Trout AS Barents Fisk AS Ishavsprodukter AS Helgeland Smolt AS Ryfylkelaks AS Snow Seafood AS Marine Ingredients Solutions AS Espevær Hummer AS Henriksen Fisk AS Norwegian Shellfish AS Fish Impex LTD Laksen Fisk og Vilt Flekkerøy Hummer SA Havfisk AS Aalesund More Sales AS Rune Bjørge AS Norway Seafoods JV AS Hav Fisk og Skalldyr AS Friends of Seafood AS Domstein Måløy Domstein Raudeberg AS Domstein Trondheim AS Virksomhet Tabell 6: Konkurser i fiskeindustri og fiskeoppdrett i 2012 Nr. 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16. 17. 18. 19. 20. 21. 22. 23. 24. 25. 26. 27. 28. 29. 30. 31. 32. 33. 34. 35. Dato 3/1 11/1 26/1 1/2 13/2 14/3 19/4 20/4 « 24/4 2/5 8/5 11/5 22/5 24/5 30/5 7/6 13/6 26/6 17/7 18/7 31/7 23/8 20/9 5/10 8/10 9/10 17/10 8/11 22/11 28/11 30/11 4/12 7/12 28/12 Firma Ural Nor Fish AS Mare AS Kvalheim & Vedvik AS Nesset Fiskemottak AS Øystein Lorentzen AS Norus Seafood Klippfiskbutikken AS Feie Røykeri AS Laks Ørret AS Marine Seafood AS Ifjord Trading Ltd Vadsø Fryselager AS Frost Seafood AS Nordmøre Fisk AS Norgesfisk AS Arctic Berlevåg AS Krillsea Group AS Arctic Kiberg AS Statt Havmat AS Vadheim Marin Fisk AS Jentoft Napp AS Gadus Morhua AS Norsk Matskjell Kr.sand AS Ocean Farmers AS Sunnmøre Seafood AS Eco Farm AS Arctic Seafood Trading AS Darina Fish AS Fiskebilen LTD Vadheim Skjell AS Hvasser Fisk og Delikatesse Finnmark Fiskemat AS Kveitekongen AS Hvalerskjell AS Triton Export AS Adresse 6076 Moltustranda 9690 Havøysund 6710 Raudeberg 7770 Flatanger 8313 Kleppstad 6003 Ålesund 6509 Kristiansund 5947 Fedje 5420 Rubbestadn. 6005 Ålesund 6230 Sykkylven 9800 Vadsø 1530 Moss 6518 Kristiansund 2092 Minnesund 9980 Berlevåg 6092 Fosnavåg 9960 Kiberg 6750 Stadlandet 6996 Vadheim 8382 Napp 9407 Harstad 4658 Tveit 6008 Ålesund 6076 Moltustranda 6900 Florø 8370 Leknes 6475 Midsund 5010 Bergen 6996 Vadheim 3148 Hvasser 9690 Havøysund 0279 Oslo 1684 Vesterøy 6050 Valderøya Virksomhet Fisketilvirkning Fiskeoppdrett Fisketilvirkning Fisketilvirkning Fisketilvirkning Fiskehandel Fiskebutikk Fisketilvirkning Fiskeoppdrett Slakteri Fiskehandel Fryselager Fiskehandel Slakteri Fiskebiler Fiskebutikk Krillfiske Fiskeproduksjon Fiskeproduksjon Fiskeoppdrett Fiskeproduksjon Fiskebutikk Skjellproduksjon Fiskehandel Fiskeproduksjon Fiskeoppdrett Fiskehandel Fiskeproduksjon Engroshandel Fiskeoppdrett Fiskeproduksjon Fiskeproduksjon Fiskehandel Fiskeoppdrett Fiskehandel "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 107 nye bedrifter som satser på handel med sjømat. Det dreier seg om eksportbedrifter, rene grossister, fiskebutikker eller folk som startet salg av sjømat fra bil. Men uansett hvordan vi snur på det, er de med tiltakslyst og etableringstrang en gruppe på retur i fiskeri- og havbruksnæringen. Antall nyetableringer har nemlig gått kraftig ned i løpet av de siste 10 årene. I 2001 noterte vi hele 268 nye bedrifter, i 2004 181, i 2007 116 og i 2010 bare 69. Så snudde det. I 2011 økte antall nyetableringer til 80 og i fjor til 97. I tabell 5 har vi holdt oss til nyetableringer i fiskeindustri, fiskehandel og fiskeoppdrett. Etableringer av fiskebåtrederier eller dannelse av aksjeselskaper i fiskeflåten har vi fortsatt ikke med. Tabellen inneholder firma som driver fiskemottak, lakseslakting, fiskeproduksjon og -foredling, fiskeoppdrett, skjelldyrking og foredling av skjell samt import, eksport, grossist- og detaljsalg av fisk og fiskeprodukter. Det er bedrifter som i følge sine formålsparagrafer skal drive kjøp, fiskemottak, produksjon, tilvirkning, fiskeindustri, fiskeoppdrett, skjelldyrking, videreforedling eller salg, megling, import og eksport av fisk og sjømat. Det ligger i sakens natur at firma som 108 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 driver mottak og produksjon også driver kjøp og salg. Betegnelsen «fiskehandel» er derfor brukt om firma som kun driver megling, import, eksport og/eller innenlands omsetning. Forøvrig skulle bedriftstype fremgå greit av tabell 5. Folk med kjennskap til fiskerinæringen vil selvsagt oppdage — i år som før — at enkelte navn på listen er eksisterende firma i ny drakt. Dette er foretak som på en eller annen måte videreføres i nytt navn, f.eks. etter konkurs eller eierskifte. Det store flertallet av bedriftene i tabellen er likevel nye i navnet og gavnet. Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at de angitte datoer ikke refererer seg til dato for stiftelse, men til når foretaket ble registrert i firmaregisteret i Brønnøysund. 35 konkurser i 2012 Etter flere år med relativt beskjedne konkurstall fra 1993 til 2001, kom omslaget i 2002 da 57 bedriftsledere i fiskeri- og havbruksnæringen måtte gå den tunge veien til skifteretten — enten frivillig eller presset av ilske kreditorer. I 2003 var tallet hele 104. Men så gikk det jevnt En kjempe på havet, veltet av en mygg! Krillen ble ikke den suksessen Arne Blystad og hans medinvestorer hadde håpet. 7. juni 2012 måtte styret i Krillsea Group AS erkjenne nederlaget, og begjære selskapet konkurs. «Thorshøvdi» ble solgt til Aker Bio marine ASA og Kjell Inge Røkke. nedover. I 2004 noterte vi 81 konkurser, i 2005 61 konkurser, i 2006 37 og i 2007 «bare» 24. Så snudde det igjen. I 2008 var det 41 konkurser i fiskeri- og havbruksnæringen, i 2009 43 og i 2010 44. I 2011 ble antall konkurser nesten halvert fra året før, med bare 24 konkurser. I fjor gikk det igjen oppover, med 35 konkurser. Det fremgår av tabell 6. For å minne om hvor ille det har vært, nevner vi at i 1992 gikk hele 166 fiskeri- og oppdrettsbedrifter konkurs. Skjønt det er mager trøst for dem som gikk konkurs i 2012. Det totale antallet konkurser og tvangsavviklinger i Norge gikk ned fra 5.588 i 2010 til 5.438 i 2011, altså med 2,7 prosent. I fjor falt antallet til 4.745, altså en nedgang på ytterligere 12,7 prosent. Igjen et eksempel på at Norge er «kjerringa mot strømmen» i økonomisk sammenheng. Hans Morten Sundnes Fisk på nynorsk «Han såg ut på det bårute havet. Der var ruskut å leggja ut på». Ivar Aasen kunne skrive så ein rett gløymde at det var på nynorsk. Og så var han opptatt av fiskarane. Bjørnson heldt seg mest til bønder. «Han såg ut på det bårute havet. Der var ruskut å leggja ut på. Men der leikade fisk ned i kavet, og den leiken, den ville han sjå.» Dette utdraget er som alle veit, frå nynorskens nasjonalsang, «Mellom bakkar og berg». Han som skapte nynorsk, Ivar Aasen, var jo sunnmøring, og der Bjørnson og «Ja vi elsker» held seg til bønder og øksebryning, minner Aasen oss om at det kan vere vel verdt å trasse havkreftene for å ta del i fisket. Ivar Aasen vart fødd for hundre år sidan i 1813, og denne kommentaren skriv eg den dagen Språkstafetten startar opp, Språkåret får fart og «Mellom bakkar og berg» blir sunge over heile landet, jamvel på Dagsrevyen. Den nynorske vekeavisa «Dag og Tid» markerer også Språkåret, og det var vel i det høvet eg fekk tilbod på nytt abonnement. Eg visste til dels kva eg gjekk til. Sommaren 1990 var eg vikar hos «Dag og Tid»; seks veker med stor fridom i stoffet og valfrie former i ordboka. Eg skreiv om Liberia, truga fyrlykter, gløymde skapskattar og om eit heilt døgn eg gjekk opp og ned med den nye glasheisen på Oslo Plaza. «Dag og Tid» har både mål og meining, men det er litt av meininga at avisa skal vere utfyllande, ta tak i tema og fenomen som kjappis-media fyk forbi. Gjerne kritisk, gjerne med skråblikk. Sluggersynsaren Jon Hustad er fast tilsett. Også hender det dei skriv om fisk. Litt ut i frå det siterte verset frå Nordmannen-sangen og litt fordi dei trur at fisk er noko ingen andre tar tak i, er det med ujamne mellomrom nynorsk fisk i den nynorske avisa. Det er ganske føreseieleg — og på same tid litt interessant. Redaksjonen i Pilestredet har ein liten radar for fisk. Han står trengt i hop med dei store radarane for nynorsk prosa, norsk arkitektur, maktskiftet i Kina, NRK-kritikk, Hulda Garborg og ferske sjakkparti — og dei litt mindre for fiolinsonatar, Hjalmar Johansen, tysk debatt og influensa. Fisken er i godt selskap. Det mest vanlege er at «Dag og Tid»-redaksjonen vil berge den peruanske ansjosen frå norske oppdrettsuvesen, eller fiskebåtar av furu under 24 fot frå å bli pressa på land av havgåande milliardær eigde stålmonster. Sunn motstand Då Hav21 la fram sin rapport, plinga det i radaren i Pilestredet. Strategiutvalet Hav21 slutta seg til vyane om ei femdobling av norsk lakse- og aureoppdrett innan 2050. «Og da blir ting vanskelege. Alt i dag set den norske oppdret tsnæringa store fotavtrykk i miljøet. Rømd oppdrettslaks vatnar ut genmaterialet til villaksen, og lakselus frå oppdrettsanlegga skader vill laks og sjøaure. Ikkje minst; det er allereie vanskeleg å skaffe fôr til "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 109 Folk som lese «Dag og Tid» er ikkje heilt som andre. Det er ei avis for dei særleg interesserte, og faktisk med ein liten radar for fisk. Ein ofte kritisk ein. I avisa kunne vi lese: «I denne og dei fire neste vekene skal Morten A. Strøksnes lære «Dag og Tid»-lesarane kunsten å fange ein kjempehai frå ein liten gummibåt på eit stort hav». Det burde kunne vege opp for den småakademiske og politisk korrekte omgangen med fisk og næring i alle dei andre utgåvene. På haifiske i Vestfjorden oppdrettslaksen utan å drive overfiske på artar som tobis, kolmule og augepål. Tala er omdiskuterte, men det trengst truleg mellom to og fire kilo villfisk for å få fram ein kilo oppdrettslaks», skriv journalist Per Anders Todal, som truleg er litt lei av å gjenta denne remsa endå ein gong. Meir ivrig blir han når går inn på korleis Hav21 vil løyse problema med fôrtilgangen: «Mest oppsiktsvekkjande: rapporten ser og for seg at genmodifiserte landplanter i 2050 kan brukast som laksefôr.» Alt dette er i og for seg innvendingar ein må sjå på, og som utgjer sunn motstand for dei som er mest fokusert på å nå fort fram til veksten og fem-gangen. For «Dag og Tid» er det vant spor. Det same gjeld når «Dag og Tid» held liv i Ottar Brox, som stadig vekk får komme til orde og seie at smått er godt, stort er feil og kyst er kyst. Redaksjonen har ei rørande tiltru til at den no 80 år gamle sosiologiprofessoren frå Torsken er den som har løysinga som tenner lysa i husa langs norskekysten. Likevel har «Dag og Tid» sin eigen driv og vil helst overraske litt, også når dei er på djupt vatn. Difor avslutta vekeavisa 2012 med ein tekst frå fiske som var lenger enn dei lengste i «Norsk Fiskerinæring». Det var sjølvsagt ikkje snakk om I 2011 fekk Morten A. Strøksnes «Språkprisen», dvs. Språkrådets pris for fremståande bokmål i saksprosa. Med prisen høyrde 50.000 kroner, eit trykk av Kjell Nupen og eit diplom. Strøksnes kan såleis meir enn å fiske håkjerring. (Foto: Språkrådet) 110 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 vanleg fiske; folk med kvote, båt, inntekt og klagesang over minstepriser og struktur. «Okse til agn» stod det på framsida over bildet av ein blå hai. «Ut og mate haiar» var tittelen på første del. Forfattar og journalist Morten A. Strøksnes har vore på haifiske i Vestfjorden. Den førre boka hans var «Et mord i Kongo», der Kirkenes-forfattaren tar seg nesten litt for langt inn i jungelen og kjem farleg tett på mordet i saka med nordmennene Tjostolv Moland og Joshua French. Det krev sitt å følgje opp noko slikt, og haifang sting i dårleg vær i Lofoten kunne kanskje duge. Det er ingen spøk. Vi skal til Steigen. Vi må finne Hugo. Fem veker er sett av. Med Strøksnes kjem ein tett på. Det er av ein eller annen grunn håkjerring på menyen. Sjølv kan håkjerringa visstnok ha både kveite og isbjørn (?!) på menyen, og ein skotsk høglandsokse — skoten med tre skot for lang tid sidan — kan høve som agn. «Vinddraget går i mi retning, eg forstår at eg er komen rett, for lukta er alt godt merkbar. Eg brekker meg, får tårer i auga. Halvvegs ute på jorder kan eg høyre flugene. Hugo har sendt med meg det eg trudde var ei gassmaske, men som viser seg å vere ei støvmaske, og den hjelper ikkje i det minste. Døde menneske luktar nett slik, eg har kjent det i India og Kosovo. Folk flest, i vår del av verda, har gløymt korleis døden luktar. Lukta sprei er seg nesten med det same etter at kroppar døyr, men når ikkje sitt fryktelege potensial før etter tre dagar, når bakteriane som finst i magen begynner å ete seg utover for å fortære sin døde vert og skaper avfallsgassar i prosessen. Eg dreg på meg gummihanskane og tek til å lempe innvolar og knoklar opp i plastsekkar, men flugene surrar rundt øyra og sola skin som om det var ein fin dag.», skriv Strøksnes. Du kjem ikkje lenger unna godorda på Godfisk.no, men etter første trippelside har vi i det minste skaffa agn. Heldigvis har Strøksnes meir sjøfriske skildringar på lager, og som blæs denne ufriske eimen vekk. Vi kryssar Vestfjorden i RIB, inspiserer Lofotveggen og får henta opp gamle segner om Moskenesstraumen. Før gummibåten uventa og litt på Moby Dick-vis nesten køyrer i skallen på ein luftsugen spermkval. Gamle Moskenes-historiar og kval-legender er meir enn nok til ein ny artikkel, nesten to, og haien ser ut til å få fred litt til. I fjerde artikkel vert det landkjenning på Skrova, og vi får vere med på å restaurere det gamle Aasjord-bruket, før Strøksnes skildrar to havari frå fiskebåt. Den eine overlevde: «Å vere fiskar er Norges farle- gaste yrke. Men kanskje også eit av dei mest spennande og frie. Fiskaren er vår kulturs siste jeger og samlar. Han har ofte eit rastlaust, livleg sinn som minner om kunstnarens. For han må vere kreativ og lære løyndomane i naturen å kjenne. I den eine augneblinken er han rik, i den neste har han ingenting — i alle fall var det slik i gamle dagar. Norske styresmakter «Kva slags meiningslaust, drepande opplegg er det vi har gitt oss ut på? Handlar det om å tilfredsstille vår eiga nysgjerrigheit? Om å møte vår eiga frykt for det ukjende? Eit atavistisk jegerinstinkt om å leggje ned det største byttet vi teoretisk kan klare, altså ei slags storviltjakt på havet. Ligg myten om monstret i botnen, slumrande i vår natur, genetisk nedarva frå den evolusjo Hans Morten Sundnes har jobbet i "Norsk Fiskerinæring" som journalist siden 1997. Håkjerring er ein stor hai i håfamilien, og den haiarten som held til lengst mot nord. Det største eksemplaret som er målt var 6,4 meter og vog litt over 1 tonn. Den største tatt i Noreg vog 880 kilo og målte 4,10 meter. Den blei tatt med stong i Boknafjorden i 2010. ville alltid gjere bonde eller industriarbeidar av fiskaren, for at han skulle bli meir «stabil til sinns». Det ville ta generasjonar, skreiv biskop Berggrav i 1937. No er det knapt ein fiskar att i Skrova», skriv Strøksnes ved utgangen av 2012. «Stillehavet inneheld alt 46 gonger meir plast enn plankton», føyer han til eit par avsnitt lenger nede. Men nå er det snart tid for haifiske! «Kjøtet til håkjerringar er i utgangspunktet giftig. Eskimoane er enno plaga av at hundane deira blir døddrukne eller til og med lamma om dei fråtsar i håkjerringkjøt», skriv forfattaren på første side i siste artikkel. Haien bit på okseskrotten, men etter at forfattarens «kaptein» Hugo har drege 350 meter tau, seks meter kjetting og sju hundre kilo håkjerring nesten heilt opp for hand (?!), slipp ho. To månader seinare prøver dei igjen, med kvalspekk frå Ellingsen på Skrova — og fire lite omsettelege laksar frå same leverandør som lokkemat. nære urtida, da vi var bytte for no utdøydde rovdyr, monsterstore leopardar som drog oss, halvdøde, inn i holer for å ete oss i mørkret?» spør Strøksnes nesten på tampen. Forsøket med spekk blei avbrote av spekkhoggarar. Heilt på tampen er Strøksnes og hans medsamansvorne i gang med å planleggje vårens håkjerringfiske, kanskje med døde, nyfødde grisungar. «Vi gjer framsteg for kvar gong.» Prikken over i-en Det er, trass eimen i starten, ein frisk pust i denne satsinga, som må ha stått for eit kraftig hogg i frilansbudsjettet til nynorskblekka. Vi kjem nordpå, vi kjem på havet og vi kjem tett på. Vi får ikkje fisk, vi er litt cowboy, men likevel. Så kan ein undre seg over at det er ein halvrabiat forfattar med haiblod på tann som må til for å bringe lesarane nær elementa og med fang "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 111 Hans Morten Sundnes har vore på mange fiskerikonferansar, men aldri møtt ein journalist frå dei største landsdekkande avisene. Her er Lisbeth Berg-Hansen på Sjømatdagene på Hell i januar i år. Heller ikkje der var rikspressa til stades. (Foto: Thv jr.) stmannen vi alle går rundt med, inst inne. Same forfattar stiller sjølv spørsmål ved kva i alle dagar han driv på med, men elles ser det ut til at heile «Dag og Tid»-klanen står inne for dette, og det er heller ikkje tilløp til debatt om dette glupske, fånyttes fisket som lesarane sjølv har sponsa. Rett nok er Strøksnes og hans kamerat flinke på restråstoff — det var knapt nok kø ved oksen i graset. Likevel; her har avisa gjennom så å seie heile tusenåret skrive kritisk og intenst om korleis den norske merdlaksen trugar peruansk ansjos og det som måtte vere att av tobis og augepål. Men å bruke eit par litt halvpene eksemplar av den same merdlaksen som lokkemat i verdas mest ineffektive fiske på giftig hai, går greitt. Grunnen er vel at Strøksnes ikkje tener pengar på sitt fiske — litt på same måte som ein ikkje kan rekne med gamaldags kapitalistisk omsetning på det gamaldagse Aasjord-bruket. Går det tilstrekkeleg dårleg — held du deg blakk og mislukka, er det vanskeleg å www.norskfisk.no 112 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 bli mål for kritikk. Det er verre med den moderne, stålsveisa fiskelukka. Rett så ille går det vel ikkje for Morten A. Strøksnes. Han får artikkel på prent, fem gonger på rad. For ein frilansar snakkar vi då om stordrift. Reportasjeserien er og eit ekstremdøme på idealet om å gi sjømat og all mat ei forteljing attmed. Historia bak er prikken over i-en, det siste krydderet, det vesle ekstra som gir fiskestykket på gaffelen røter og ny dimensjon. Når «Dag og Tid» fiskar hai, er dette tatt heilt ut: Fisken dei aldri fekk er foredla til rein fortjeling, og alle er nøgde og blakke, om ikkje mette. Eit anna poeng er at frilansarjournalisten er kopla fri. Frå alt anna. Og når «Dag og Tid» bryt med vanen og tek seg på fiske, har dei sytt for å kopla seg fullstendig laus frå næringa og dei keisame økonomiske trivialitetane der. Det same er til vanleg heile pressa. Vi er mange som held oss i boblene våre, og ein skal vere litt varsam med å kaste stein når ein sjølv sit i boble. Etter at eg hadde intervjua Forskningsrådets Christina Abildgaard for FoU-sidene lenger ute i bladet, slepte ho eit hjartesukk om sjømatnæringa: Ho er så lite synleg på andre møteplassar enn dei som næringa lager til sjølv. Fiskebåteigarar, havbrukarar, industri og leverandørar og jamvel fiskeripresse held seg heile tida på heimebane — til ein plutseleg må svare i Brennpunkt eller Dagsrevyen og med eitt kjenner seg langt borte. Men det er meir underleg i kva grad det same mønsteret gjeld for den frie pressa. Eg veit at det har vore artiklar om fiske og havbruk i «Dag og Tid» i alle år — som regel kritiske og prega av avstand til aktørane. Eg har aldri sett snurten av ein «Dag og Tid»-journalist på eit møte, eit seminar eller ein konferanse som er direkte knytt til næringa. Heller ikkje då Hav21 blei lagt fram. Eg har aldri sett ein journalist frå «Dagbladet», VG, «Aftenposten», «Morgenbladet», «Vårt Land», «Nationen» eller «Dagsavisen» heller. Fleire av desse — ikkje minst «Dag og Tid» — har ein uttalt ambisjon om å gå eigne vegar, gi innsikt i urørde flikar av verda og eit nytt blikk på alt som skjer. Dei jamne fiskeri-, industri- og havbruksskeptiske drypa minner mest som eit hakk i eigen plate, eit ekko av NRK eller ein oppgradert langversjon av «Dagbladet» sine kortfatta fiskestunts. Haifisket i desember var eit uventa unntak, men dersom «Dag og Tid» eller andre organ nær Pilestredet vil gå nye vegar, snuse på urørde verdsflikar, kan eit første steg vere å møte på North Atlantic Seafood Forum, Torskefiskkonferansen, representantskapsmøtet i Fiskebåt, Sjømatdagene på Hell, LofotFishing, Krabbekonferansen, årsmøte i Nordland fylkes Fiskarlag, Aqua Nor, AquaVision og sjølvsagt Maring-konferansen. For eigen del kan det vere eit fint nyårsforsett å stikke hol på eiga boble og leite opp fiskestoff i fora og på stader eg aldri før har tenkt på. Også har eg lyst til å fiske hai. smånytt fra fiskerinæringen Finnmark Alta Sjøfarm AS Kvenvikveien 95, 9518 Alta i Alta kommune, er slettet i Foretaksregisteret etter fusjon med Grieg Seafood Finnmark AS, med adresse Markedsgata 3, 9503 Alta i Alta kommune. Brønnøysund 28/11-2012 Troms Nor Fisk AS Solstrandvegen 170 C, 9020 Tromsdalen i Tromsø kommune, er slettet i Foretaksregisteret. Brønnøysund november 2012 Nordland God Fiskehelse AS er etablert i Øksnes kommune, med adresse Klo, 8430 Myre. Selskapet skal drive landsdekkende fiskehelsetjeneste og FoU, og aksjekapitalen er 30.000 kroner. Trygve Helle, Årstadgeilen 28, 5009 Bergen, er enestyre og daglig leder. Brønnøysund 15/12-2012 Helgeland Fiskeriselskap AS er stiftet i Gildeskål kommune, med adresse Ellingsengården, 8140 Inndyr. Selskapet skal drive fiske og fiskeritilknyttet næring, og aksjekapitalen er 100.000 kroner. Tom Øystein Nilsen, Kvalnes, 8892 Sundøy, er styreleder og Pål Kevin Hasselberg Didriksen er tilsatt som daglig leder. Brønnøysund 11/12-2012 Norway Seafoods JV AS er etablert i Hadsel kommune, med adresse Villaveien 1, 8445 Myre. Selskapet skal drive foredling, behandling og salg av sjømat, og aksjekapitalen er 100.000 kroner. Thomas Henning Farstad, Tyslevkroken 7, 1163 Oslo, er styreleder og Gunnar Vargum AasbøSkinderhaug er tilsatt som daglig leder. Brønnøysund 11/12-2012 Lofoten Viking AS 8063 Værøy i Værøy kommune, har nedsatt overkursfondet med 96.029.380 kroner. Beløpet er overført til annet fond. Brønnøysund 29/11-2012 Seafood Export AS Kleppelv, 8470 Bø i Vesterålen, er meldt oppløst til Foretaksregisteret. Ansten Magne Albrigtsen, Kleppelv, 8470 Bø i Vesterålen, er leder for avviklingsstyret. Brønnøysund 12/12-2012 Polarlaks II AS Hamnholmen, 8764 Lovund i Lurøy kom- Trygve Helle er enestyre og daglig leder i God Fiskehelse AS, som er etablert i Myre i Øksnes kommune. Konserndirektør Thomas Farstad i Norway Seafoods ASA er styreleder i Norway Seafoods JV AS, som er etablert i Myre. (Foto: Therese Tande) mune, er slettet i Foretaksregisteret etter fusjon med Nova Sea AS, med adresse 8764 Lovund i Lurøy. Brønnøysund 19/12-2012 Fjord Marin Cod AS Toftsundet, 8909 Brønnøysund i Brønnøy kommune, er slettet i Foretaksregisteret etter fusjon med Norsk Havbrukssenter AS, med samme adresse. Brønnøysund 1/12-0212 Helgeland Fiskehelse AS Solfjellsjøen, 8820 Dønna i Dønna kom- mune, er slettet i Foretaksregisteret etter fusjon med Helgeland Investum AS, med samme adresse. Brønnøysund 20/11-2012 Arctic Seafood Trading AS Høgåsveien 16, U 0101, 8370 Leknes i Vestvågøy kommune, er slettet i Foretaksregisteret. Det samme gjelder Hanski Fiskeprodukter BA, med adresse 8485 Dveberg i Andøy kommune. Brønnøysund desember 2012 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 113 Nord-Trøndelag Rovde Settefisk AS 6141 Rovde i Vanylven kommune, er slettet i Foretaksregisteret etter fusjon med Jøkul AS, med adresse Kråkeneslien 41, 5153 Bønes i Bergen kommune. Brønnøysund 13/12-2012 Janfisk AS Karlbakken 8, 6035 Fiskarstrand i Sula kommune, er slettet i Foretaksregisteret. Det samme gjelder Ocean Farmers AS, Nørvegata 34 C, 6008 Ålesund i Ålesund kommune, Nordmøre Fisk AS, Dalegata 117 C, 6518 Kristiansund i Kristiansund kommune, Krillsea Group AS, Eggesbøvegen 40, 6092 Fosnavåg i Herøy kommune og Hadar Skjel AS, 6063 Hjørungavåg i Hareid kommune. Brønnøysund desember 2012 Norvik Seafood AS Øksninga, 7970 Kolvereid i Nærøy kommune, har meldt oppløsning til Foretaksregisteret. Kehhwan Chu, 181 Cheongam-dong, Yongsan-gu 140-050, Seoul i Sør-Korea, er leder for avviklingsstyret. Brønnøysund 24/11-2012 Sør-Trøndelag Krifo Havbruk AS c/o Krifo Fisk AS, 7180 Roan i Roan kommune, er slettet i Foretaksregisteret etter fusjon med Salmar Farming AS, med adresse 7266 Kverva i Frøya kommune. Brønnøysund 19/11-2012 Møre og Romsdal Aalesund More Sales AS er etablert i Ålesund kommune, med adresse Steinvågvegen 16A, 6005 Ålesund. Selskapet skal drive fremstilling og salg av fisk og sjømat, og aksjekapitalen er 30.000 kroner. Aslambek Asaev, Ellen Gleditsch’ Vei 6, 0987 Oslo i Oslo kommune, er enestyre og daglig leder. Brønnøysund 4/12-2012 Aarsethfisk AS er stiftet i Ålesund kommune, med adresse Molovegen 3B, 6004 Ålesund. Selskapet skal drive omsetning av fisk og fiskeprodukter, og aksjekapitalen er 50.000 kroner. Bjørn Kåre Eikrem, Width Endresens Veg 29 B, 6008 Ålesund, er styreleder og Erling Olav Bjørge er tilsatt som daglig leder. Brønnøysund 4/12-2012 Rune Bjørge AS skal drive konsulentvirksomhet og handel innen fiskeindustrien. Forretningsadressen er Kveldssolvegen 543, 6057 Ellingsøy i Ålesund kommune. Aksjekapitalen er Erling Bjørge er daglig leder i Aarsethfisk AS i Ålesund, som skal drive omsetning av fisk og fiskeprodukter. (Foto: Therese Tande) 30.000 kroner. Rune Bjørge, Kveldssolvegen 543, 6057 Ellingsøy, er enestyre og daglig leder. Brønnøysund 19/12-2012 Brandal Havbruk AS 6062 Brandal i Hareid kommune, er slettet i Foretaksregisteret etter fusjon med Karlsen Shipping Norway AS, med samme adresse. Brønnøysund 28/11-2012 Bringsvor Laks AS 6089 Sandshamn i Sande kommune, er slettet i Foretaksregisteret etter fusjon med Villa Miljølaks AS, med adresse 6392 Vikebukt i Vestnes kommune. Brønnøysund 11/12-2012 Finnøy Fiskeriselskap AS 6487 Harøy i Harøy kommune, er slettet i Foretaksregisteret etter fusjon med Finnøy Fiskeriselskap Holding AS, med samme adresse. Brønnøysund 19/12-0212 www.fiskebat.no Fiskebåtredernes Forbund Røysegata 15 • Postboks 67 • 6001 Ålesund e-post: fiskebat@fiskebat.no • telefon 70 10 14 60 114 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Sogn og Fjordane Domstein Måløy AS er etablert i Vågsøy kommune, med adresse Sjøgata, 6700 Måløy. Selskapet skal drive industriell filetproduksjon, herunder pakking av hvitfisk og pelagisk fisk. Aksjekapitalen er 200.000 kroner. Keith Ralph Elliott, Gate 6, 86 B, 6700 Måløy, er enestyre, og Rolf Domstein er tilsatt som daglig leder. Brønnøysund 19/12-2012 Domstein Raudeberg AS er stiftet i Vågsøy kommune, med adresse Sjøgata, 6700 Måløy. Aksjekapitalen er 200.000 kroner og selskapet skal drive fryselager samt import og handel av fisk. Keith Ralph Elliott, Gate 6, 86 B, 6700 Måløy, er enestyre, og Rolf Domstein er tilsatt som daglig leder. Brønnøysund 19/12-2012 Domstein Trondheim AS er etablert i Vågsøy kommune, med adresse Sjøgata, 6700 Måløy. Aksjekapitalen er 200.000 kroner og selskapet skal drive handel med fisk. Keith Ralph Elliott, Gate 6, 86 B, 6700 Måløy, er enestyre, og smånytt fra fiskerinæringen Rolf Domstein (bildet) er tilsatt som daglig leder i Domstein Raudeberg AS, Domstein Måløy AS og Domstein Trondheim AS. Keith Elliott er enestyre i samtlige selskaper. (Foto: Norges sjømatråd) Cato Lyngøy er styreleder i Hauge Aqua AS, som er etablert i Hjelmås. Firmaet skal eie, utvikle og drive forretning innen akvakultur. Rolf Domstein er tilsatt som daglig leder. Brønnøysund 19/12-2012 Vadheim Smoltoppdrett AS 6996 Vadheim i Høyanger kommune, er meldt oppløst til Foretaksregisteret. Steinar Gjersdal, Inndalsveien 47 C, 5063 Bergen, er leder for avviklingsstyret. Brønnøysund 17/11-2012 Heggøy Fisk AS 6982 Holmedal i Askvoll kommune, er slettet i Foretaksregisteret etter fusjon med Heggøy AS, med samme adresse. Brønnøysund 27/12-2012 Vadheim Marin Fisk AS 6996 Vadheim i Høyanger kommune, er slettet i Foretaksregisteret. Det samme gjelder Omega Fisk v/Dan Robin Bredesen, 6800 Førde i Førde kommune, Grotle Havbeite Holding AS, 6727 Bremanger i Bremanger kommune og Flora Skjell ANS, Brøndsøy, c/o Ketil Calvik, 6900 Florø i Flora kommune. Brønnøysund desmeber 2012 adresse Storneset 22 A, 5915 Hjelmås. Selskapet skal starte, eie, utvikle og drive forretning innen akvakultur. Aksjekapitalen er 188.000 kroner og Cato Lyngøy, Storneset 22 A, 5915 Hjelmås, er styreleder. Audun Andreas Dahl er tilsatt som daglig leder. Brønnøysund 19/12-2012 Friends of Seafood AS skal drive fremstilling og salg av sjømatprodukter. Forretningsadressen er Skaganeset, 5382 Skogsvåg i Sund kommune, og aksjekapitalen er 1 million kroner. Bård Sekkingstad, Janahaugen 36, 5179 Godvik, er styreleder og daglig leder. Brønnøysund 13/12-2012 skal foreta investeringer, og aksjekapitalen er 30.000 kroner. Leif Kåre Matre, Silde, 5590 Etne, er enestyre og daglig leder. Brønnøysund 22/12-2012 Hav Fisk og Skalldyr AS er stiftet i Bergen kommune, med adresse Vetrlidsallmenningen 2, 5014 Bergen. Aksjekapitalen er 75.000 kroner. Selskapet skal drive salg av fersk sjømat, og Ivar Arnt Rivelsrud, Kvernabekkvegen 132, 5243 Fana, er styreleder. Kenneth Larsen er tilsatt som daglig leder. Brønnøysund 15/11-2012 Hauge Aqua AS er etablert i Lindås kommune, med Hordaland Havdrift AS er stiftet i Austevoll kommune, med adresse 5384 Torangsvåg. Selskapet skal yte service til oppdrettsnæringen, og aksjekapitalen er 100.000 kroner. Edvard Melingen, 5384 Torangsvåg, er styreleder. Henrik Melingen er tilsatt som daglig leder. Brønnøysund 19/12-2012 Havmat Holding AS er etablert i Etne kommune, med adresse c/o Leif Kåre Matre, 5590 Etne. Selskapet Brødrene Bård og Konrad Sekkingstad står bak etableringen av Friends of Seafood AS. Bård, til venstre på bildet, er styreleder og daglig leder, Konrad er styremedlem. I midten kjenner vel de fleste igjen fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 115 Fiskarbondens Marknad SA er etablert i Fjell kommune, med adresse Bildøybakken 105, Inngang D, 5360 Kolltveit. Selskapet skal drive opplevelsesbasert reiseliv, herunder marked for kortreist mat. Line Steinsland Mosnes, 5379 Steinsland, er styreleder. Brønnøysund 18/12-2012 Austevoll Fiskerihamn AS er stiftet i Austevoll kommune, med adresse c/o Austevoll Utbyggingsselskap AS, 5397 Bekkjarvik. Aksjekapitalen er 30.000 kroner og selskapet skal bidra til utbygging og markedsføring av regional fiskerihavn Rabben i Salthella i Austevoll. Geir Bergflødt, Høgsetevegen 11 A, 5244 Fana, er styreleder. Ingvar Lauvik er tilsatt som daglig leder. Brønnøysund 3/12-2012 Sipp Seafood Norway AS Minde Alle 1, 5063 Bergen i Bergen kommune, er meldt oppløst til Foretaksregisteret. Steinar Gjersdal, Inndalsveien 47 C, 5063 Bergen, er leder for avviklingsstyret. Brønnøysund 17/11-2012 Ilsvåg Matfisk AS 5430 Bremnes i Bømlo kommune, er slettet i Foretaksregisteret etter fusjon med Bremnes Seashore AS, med samme adresse. Brønnøysund 21/12-2012 Vik Havbeite DA 5331 Rong i Øygarden kommune, er slettet i Foretaksregisteret. Det samme gjelder Sjøtroll AS, v/Inge Møgster, 5397 Bekkjarvik i Austevoll kommune. Brønnøysund desember 2012 Rogaland Egersund Lofoten AS Kaupanes, 4374 Egersund i Eigersund kommune, har nedsatt aksjekapitalen fra 31.148.000 til 6.229.600 kroner. Av nedsettelsesbeløpet skal 20 millioner kroner betales tilbake til aksjonærene, 4.914.400 kroner skal avsettes til fond. Brønnøysund 20/11-2012 Imsland Smolt AS 5583 Vikedal i Vindafjord kommune, er slettet i Foretaksregisteret etter fusjon med Sterling White Halibut AS, med adresse 4130 Hjelmeland i Hjelmeland kommune. Brønnøysund 22/12-2012 Norwegian Lobster Farm AS Ydstebøhavn, 4180 Kvitsøy i Kvitsøy kommune, er slettet i Foretaksregisteret etter fusjon med NLF Invest AS, med adresse Grøningen, 4180 Kvitsøy. Brønnøysund 11/12-2012 Eidane Smolt AS 4110 Forsand i Forsand kommune, er slettet etter fusjon med Lerøy Vest AS, med adresse Bontelabo 2, 5020 Bergen i Bergen kommune. Brønnøysund 6/12-2012 Vest-Agder Salvesen Fisk & Invest ANS Østerøya 114 B, 4625 Flekkerøy i Kristiansand kommune, er meldt oppløst til Foretaksregisteret. Brønnøysund 14/11-2012 Reinhartsen Seafood AS Gravane 16, 4610 Kristiansand i Kristiansand kommune, er slettet i Foretaksregisteret. Det samme gjelder Norske Matskjell Kristiansand AS, med adresse Topdalsveien 188 A, 4658 Tveit i Kris tiansand kommune. Brønnøysund desember 2012 Aust-Agder Fiskebrygga Lillesand AS 4790 Lillesand i Lillesand kommune, er slettet i Foretaksregisteret etter fusjon med Arntsen Holding AS, med adresse Sandvigveien 59, 4816 Kolbjørnsvik, 4806 Arendal. Brønnøysund 12/12-2012 Akershus Roger Henriksen Fisk og Fiskemat Moholt, Sætrevegen, 2092 Minnesund i Eidsvoll kommune, er slettet i Foretaksregisteret. Brønnøysund 8/12-2012 Oslo VOLVO PENTA INBOARD DIESEL D13 MH R SALG - SERVICE - DELER 294–441 kW (400–600 hp) crankshaft power acc. to ISO 3046, rating 1–2 Strongest in the Class Vi gratulerer SIGLAR med ny D13-600 Vi leverer es nd 2 The engine features the latest design of mid position twin entry waste gate turbo with pulse charging. Higher turbo pressure at low rpm will secure excellent acceleration. The optimize miller inlet valve timing ensures high torque at low rpm and low emissions due to lower pressure and temp in the cylinders. With the new injectors with variable needle opening pressure noise is further reduced. All this technical features results in a very strong and smooth running engine with world-class performance, combined with low emissions and low fuel consumption. Marine Fremdriftsmotorer Marine Aggregater World-class performance t The new ergonomically designed controls engage smoothly and allow for maneuvering with fingertip precision in any situation. For non classed applications the type approved EVC-D control system will give gear and speed control of the vessel. For fully classed vessels the Volvo Penta MCC system offers flexibility in selection of alarm panels and control levers from other sources and possibility to integrate with various bridge control systems. Din sentrale Volvo Penta leverandør på Vestlandet State-of-the-art engine technology featuring the world’s most efficient charge air cooler, high pressure unit injector system, in combination with twin entry turbo charger and miller timing, all of which ensure high power, low fuel consumption, and outstanding torque over the whole speed range with virtually no sign of smoke. All controlled by the Volvo EMS electronic management system. The low end torque beats any competitor which will allow the operator to handle the vessel very safe with a lot of power available. The new D13 engine has lower fuel consumption then it’s predecessor which further reduces the life cycle cost for the owner. Tlf. 55 98 70 70 – Fax: 55 98 70 80 – 5251 Søreidgrend E-mail: gunnar.sortland@bjordal-madsen.no Fully classed, fully emission Durability and high quality 116 The D13 MH has the same robust basic architecture as all other heavy duty platforms, D9, D11and D16. The in-line six concept with robust block design, rear-end transmission, ladder frame and a one-piece cylinder head with overhead camshaft and 4-valve technology contributes to excellent operating economy, high reliability and long-term durability. The D13 MH is built in the world’s most highly automated diesel engine factory line with robotic machining and computer controlled audit checks, which ensures the highest quality level through out control system "Norsk Fiskerinæring" nr.Powerful 1 - 2013 EVC-D, a new generation of the proven Electronic Vessel Control offers the best helmsman experience available! approved The engine is fully classifiable to meet all major classification requirements. The engine meets the latest of EU IWW, CCNR, IMO and EPA emission legislation requirements. Trouble free service Scheduled maintenance and preventive repairs will keep you from unnecessary and expensive downtime. For each genset application Volvo Penta dealers can offer extensive life cycle cost analysis including fuel and maintenance cost. Qualified Volvo Penta dealers stand by for service and support in more than 100 countries all over the world. A complete set of documentation will be delivered with the set according to Volvo’s high quality publication standard. The optional extended coverage (CXC) will give protection for one or two additional years. Oslo Sjømatgrossisters Forening er etablert i Oslo kommune, med adresse Dronning Mauds gate 10, 0250 Oslo. Foreningen skal på en hver måte ivareta Oslo sjømatgrossisters interesser og fremme omsetningen av fersk fisk, skalldyr og andre maritime produkter. Stein Erik Hove, Kittel-Nilsens Vei 78, 1163 Oslo, er styreleder. Brønnøysund 27/11-2012 The Norwegian Krill Company AS Enebakkveien 117 A, 0680 Oslo i Oslo kommune, er slettet i Foretaksregisteret etter fusjon med Norvital AS, med adresse Rådhusgata 36, 8430 Myre i Øksnes kommune. Brønnøysund 8/12-2012 Østfold Nordic Shell Production AS Veelsmyra 67, 1634 Gamle Fredrikstad i Fredrikstad kommune, er slettet i Foretaksregisteret. Brønnøysund 5/12-2012 Erik Hempel Noen tanker om fremtiden DET ER FORTSATT SÅ TIDLIG i det nye året at det har interesse å se litt tilbake på hva som skjedde i 2012. Kanskje synes redaktøren at disse betraktningene blir litt kjedelige. Han vil jo helst ha heftige utsagn med sviende kommentarer rettet mot politikere og myndighetspersoner. Så la meg derfor begynne med å kritisere landbruks- og matmin ister Trygve Slagsvold Vedum. Han var virkelig ikke politisk korrekt da 2012 gikk mot graven. Han var med på flere julebord, og forsynte seg godt med ribbe, pølse og medisterkaker. Feit mat av første klasse. Han var ikke så veldig opptatt av hvor helses kadelig denne maten var. «Støre får ta seg av helsa, så konsen trerer jeg meg om matgleden», sa matminister Trygve. Hvilket eksempel for en stadig fetere La ingen være i tvil; det er oljen som har gjort at Norge går så det suser. Uten olje (og gass) ville Norge høyst sannsynlig vært i den samme finanskrisen som resten av Europa, konstaterer Erik Hempel. Tabell 1: Verdens fiskerier 2010-2012. Kilde FAO 20102011 2012 Endring EstimatPrognose 2011-2012 Produksjon i mill. tonn 148.5 155.5 157.5 1.3% Fangst 88.6 91.9 90.2 – 1.8% Oppdrett 59.9 63.667.3 5.8% Eksport i milliarder US$ 109.1 127.1 130.5 2.6% Eksport i millioner tonn 56.7 58.5 59.9 2.5% Totalt forbruk 148.5 155.5 157.5 1.3% Til menneskeføde 128.3 132.0 135.4 2.6% Fôr 15.0 18.3 16.6 – 9.4% Annet 5.1 5.25.5 5.8% Pr. capita forbruk (kg/person/år): Totalt (matfisk) 18.6 18.9 19.2 1.5% Fra villfanget fisk 9.9 9.8 9.7 – 1.5% Fra oppdrett 8.7 9.1 9.5 4.6% Fiskeprisindeksen: (2002-2004 = 100) 137 154 143 – 6.7% befolkning! Vet ikke Slagsvold Vedum at norsk ungdom lider av fedme? Men i mitt stille sinn gir jeg ham rett i det der med matglede. Resten av Norge gjør visst likeså, etter julehandelen å dømme. Det ble ikke spart på noe! Dessuten har vi jo råd til det, da. Det går bra for Norge, sier finansminister Sigbjørn Johnsen. Ja, forbausende nok gjør det visst det. Stikk i strid med hva vi hevdet på 1980-tallet, nemlig at vi ikke måtte utvikle oss til å bli bare en oljenasjon. For det er jo nettopp det vi har blitt. Det er oljens skyld at det går bra i Norge. Uten olje ville Norge høyst sannsynlig vært i den samme finanskrisen som resten av Europa. I norsk fiskeri- og oppdrettsnæring kan vi vurdere 2012 til omtrent pari. Produksjonen og eksporten gikk litt ned fra året før. Målt i verdi endte eksportverdien ca. 3 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 117 Når kvantumet går ned, går som regel prisen opp. Vanskeligere er det ikke. I 2012 falt eksportkvantumet av reker fra Norge med ca. 28 prosent, mens eksportprisen økte med nesten 30 prosent. prosente lavere i 2012 enn i 2011. Men det bekymrer oss ikke så mye. Norsk sjømatnæring har en lysende fremtid. Det er alle enige om. HVORDAN GIKK DET SÅ MED fisk og havbruk i verden totalt i 2012? Tilførselen av fisk økte noe, men mindre enn i 2011. Ekspertene regner med en samlet økning på ca. 1,3 prosent, mot ca. 5 prosent i 2011. Fangstvolumet gikk litt ned, mens oppdrettsproduksjonen fortsatte å stige, i 2012 med 5,8 prosent. Den internasjonale handelen med fisk økte med 2,5 prosent i 2012, mot hele 16,5 prosent i 2011. Altså en betydelig reduksjon i veksten, som nok skyldes finanskrisen. I 2013 kan handelen ta seg noe opp igjen. Prisene på oppdrettsfisk falt de siste 10 månedene av 2012, noe som mange mener vil føre til en pen økning av etterspørselen. Jeg er imidlertid ikke fullt så optimistisk. Europas import av sjømat forventes å svekkes litt i 2013 på grunn av den bedrøvelige økonomiske situasjonen på kontinentet. • Nøytrale etiketter i alle størrelser. • Førtrykte etiketter med din logo og informasjon på. • Etiketter til eskene på fryselageret. • Emballasje / esker til dine produkter. www.norstamp.no • tlf. 33 48 45 00 118 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Med andre ord: veksten vil komme i andre markeder, spesielt i Asia, Afrika og Syd-Amerika. Norske eksportpriser gikk både opp og ned i 2012. Totalt sett kom man ut nesten i null, dvs at den gjennomsnittlige eksportprisen gikk opp med 0,2 prosent. Blant vinnerne noterer vi oss reker og sild. Den gjennomsnittlige eksportprisen for reker økte med rundt 30 prosent, men eksportert mengde gikk ned med nesten 28 prosent. For silda gikk eksportprisen opp med 26,7 prosent, og eksportert mengde var faktisk den samme som i 2011. De største pristaperne var i første rekke makrell, der gjennoms nittsprisen falt med ca. 20 prosent, og laks, med et prisfall på nesten 17 prosent. Eksportvolumet av makrell gikk opp med knapt 4 prosent, og av laks med imponerende 22 prosent. Vi har aldri vært i nærheten av å eksportere så mye oppdrettslaks som i 2012. Den gjennomsnittlige eksportprisen for torsk gikk ned med 8,3 prosent i 2012. I løpet av den siste tiden har vi følt prispresset på torsk, og i skrivende øyeblikk dreier diskusjonene seg utelukkende om hvor mye mer torskeprisene vil falle i 2013. SOM VI SER AV FIGUR 1 på forrige side var det et klart fall i fiskeprisindeksen fra 2011 til 2012 — fra 154 til 143, eller med ca. 7 prosent. Ifølge ekspertene i FAO og OECD vil denne utviklingen fortsette i 2013. Vi står altså overfor en del utfordringer i året som kommer. Som vanlig er de fleste av disse utfordringene ikke skapt av oss Norstamp leverer etiketter og esker / emballasje ut til fiskerinæringen over hele landet selv. Selv om vi hittil ikke har vært preget av finanskrisen i verden — og spesielt i Europa — vil vi bli det i større grad inneværende år. Men vi har stått overfor kriser før, og vi har kommet over dem. Derfor synes jeg det er mer interessant å se på de mer langsiktige utviklingstrekkene. Hvor er vi f.eks. i 2020? OECD og FAO har sagt en del om det i «Agricultural Outlook 2012-2021» tidligere i år. Der trekker de to organisasjonene opp sannsynlige utviklingslinjer frem til 2021. For verdens fiskerier spår man stort sett stagnasjon, mens oppdrettsnæringen spås fortsatt vekst. Og det på en ganske rett linje. Den totale produksjonen forventes å stige. Innen 2021 sier OECD og FAO at produksjonen av fisk og skalldyr vil komme opp i 164 millioner tonn, mot ca. 155 millioner tonn i 2012. Disse prognosene forutsetter imidlertid både at man klarer å opprettholde villfangsten på vel 90 millioner tonn, og at veksten i oppdrett vil fortsette. Men det er ikke gitt. Det er heller ikke gitt at oppdrettsproduksjonen vil fortsette i samme spor som før, dvs. med fokus på høykost-arter og vestlige markeder. Jeg tror dette vil endre seg, og at veksten i oppdrett vil skje innen lavpris-fisk som tilapia, pangasius og lignende arter. De markedene som vil vokse mest, er i Asia og Afrika. DE SISTE TO ÅRENE HAR jeg nemlig hatt anledning til å observere utviklingen i disse verdensdelene på nært hold. Spesielt har jeg vært aktiv i det østlige og sørlige Afrika, som nå er i ferd med å utvikle seg til et meget interessant marked — og et meget lukrativt sådan. Oppdrettsselskapene i disse områdene har også oppdaget salgssentral for tilapia i Lusaka i Zambia. Jeg visste at zambiere var glade i fisk, men ikke at de var så glade. I denne enkle, lille sjappa ble det solgt 15 tonn tilapia hver dag! Til meget gode priser. Prisene man oppnådde var faktisk 3-4 ganger høyere enn det filetfabrikkene som produserer for det europeiske markedet kunne betale. Det samme er tilfellet i asia- Erik Hempel driver sitt eget konsulent- og rådgivningsselskap og har skrevet fast for "Norsk Fiskerinæring" i mange år. dette. De ser at de lokale markedene betaler mye bedre priser for billig fisk enn de velutviklede markedene i Europa, Nord-Amerika og Japan. Nylig besøkte jeg en Både OECD og FAO forventer at produksjonen av fisk og skalldyr vil øke i årene som kommer. Det meste av veksten vil skje i Asia og Afrika. Her fra den største sjømat- og rekeeksportøren i Vietnam, Mihn Puh Seafood Corp. I Zambia vil folk gjerne ha tilapia, og de er villige til å betale godt for den. Helstekt tilapia er en delikatesse, og fisken kan oppnå 3-4 ganger så høy pris på lokalmarkedet i Lusaka som det filetfabrikkene som produserer for det europeiske markedet kan betale. tiske markeder. Og det er ikke de berømte fiskemarkedene som Singapore, Shanghai og Hong Kong som leder utviklingen. Der kan man riktignok selge dyr fisk, men i relativt små volum. I markeder som Thailand, Malaysia, Vietnam, Burma og Laos er etterspørselen stor, og betalingsevnen ikke å forakte. Mange av disse landene søker til Norge for råd og hjelp når det gjelder å utvikle oppdrettsindustrien. For Norge har jo vært vellykket, selv om miljøgrupper hater oss. Mange av de gryende oppdrettslandene i Asia og Afrika kunne godt tenke seg å gjøre som Norge, for da blir vel de også «annerledesland» og immune for verdenskriser? "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 119 «Brattskjær» til Vikna Vi gratulerer rederi og mannskap med 10. februar fikk Odd Martin og sønnen Odd Marvin Nergård i familierederiet Brattskjær AS i Vikna kommune i Nord-Trøndelag nybygget M/S «Brattskjær» fra Vestværftet i Danmark. Fartøyet er en kombibåt, og skal drifte med not, snurrevad og garn. Den er utrustet med topp moderne utstyr med produkter både fra Norge og Danmark. Fartøyet skal drive tradisjonelt kystfiske etter pelagisk fisk og hvitfisk. Det er stor tankkapasitet, spesielt for føring av levende fangst av torsk og sei. I tillegg har fartøyet gode RSW kjøletanker. På hoveddekket blir der egen avdeling for behandling av hvitfisk. Det er lagt stor vekt på bo- og arbeidsmiljøet for mannskapet, med enmannslugarer med eget dusj/toalett og en romslig messe/salong med egen spiseavdeling. Gamlebåten hadde et mannskap på sju. Nå må bemanningen økes til ni. Eierne tror ikke det vil bli vanskelig å rekruttere flere fiskere. «Brattskjær» har lærlingeordning og et godt samarbeid med den regionale videregående skolen. — Vi har jobbet i snart halvannet år med prosjektet, og ser virkelig frem til å komme i fiske, forteller en stolt Odd Marvin Nergård til «Norsk Fiskerinæring». — Med den nye båten har vi nådd en grense. Vi er kommet dit vi skal. En større båt vil kreve andre sertifikater. Da holder det ikke med vanlig kystskipperser tifikat, forteller Odd Marvin. Han bekrefter at nye «Brattskjær» med sine 34,85 meter og 500 brutto tonn sannsynligvis blir den nest største båten i Viknaflåten etter «Trønderbas». Utviklingen i familieforetaket har vært imponerende etter den første «Brattskjær», en trebåt på 30 fot bygget i 1980 på Hitra. Siden har båtene i rederiet vokst jevnt og trutt; femte «Brat tskjær» ble både bygget og forlenget hos nåværende Moen Marin på Kolvereid. Det 11 år gamle fartøyet ble solgt i fjor, og målte 28 meter. — Vi var så heldige at vi klarte å fiske kvotene i første halvår i fjor, og da var det bare å selge gamlebåten. Da vi skulle bygge ny, nådde ikke norske verft opp i konkurransen. Vi hadde et tak for investeringen, og anbudene resulterte i at vi bygget skroget i Polen og foretok utrustningen i Danmark. Gode referanser og godt samarbeid med verftet kom som bonus, forteller Odd M/S brattSkjær Vi har hatt gleden av å levere silde- og loddenot til nybygget Strandveien 68 // NO-9300 Finnsnes // Norge Tel +47 700 800 00 // Fax +47 700 800 01 post@refa.no // www.refa.no 120 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Odd Martin Nergård og sønnen Odd Marvin (i midten) har nettopp fått den sjette utgaven av «Brattskjær». Her er de to rederne fra Vikna sammen med manager Ove Kristensen (til venstre) ved det danske Vestværftet. nye fartøyer fra norske verft av Kåre Høyland Marvin, som har 30 prosent eierandel i Brattskjær AS. Far Odd Martin har resten. Far og sønn Nergård har holdt på med det nye båtprosjektet i halvannet år. I februar 2012 begynte byggingen av skroget i Gdansk i Polen, og et halvt år senere kunne utrustningen starte på Vestværftet. I en alder av 41 har Odd Malvin Nergård brukt de 25 siste årene på sjøen. Det å være fisker er blitt en livsstil, og det er utenkelig å satse på noe annet. Far Odd Martin er 63, og vil trolig trappe noe ned etterhvert som nye «Brattskjær» kommer i normal gjenge i løpet av våren. M/S «BRATTSKJÆR» Byggeverft Lengde Bredde Hovedmotor Gir & Propell Garninnhaler Vacuumpumpe Notinnhaling RSW Elektronikk Not Forsikring Bank :Vestværftet : 34,85 meter : 9,70 meter : Mitsubishi : Mekanor : Lorentzen Hydr. : Cflow :Triplex :Øyangen : Moltech :Refa :Trøndertrygd : Sparebanken Midt-Norge basistonn, hvilket er i minste laget for «Malene S». I følge Lars Tore Skår vil det derfor være en prioritert oppgave å få strukturere båten opp, slik at inntekstgrunnlaget kan passe til størrelsen. I følge Lars Tore Skår har rederiet satset på å gjøre oppdrag for Havforskningsinstituttet eller andre etater som trenger fartøy av denne typen. — Vi kan gjøre unna kvotene på et halvt år om nødvendig, og det blir dyrt å legge båten til kai for å vente på neste år. Derfor har vi utstyrt nybygget med fasiliteter for å tilfredsstille havforskere i sitt arbeid. Vi har satset på stor lugarkapasitet, dvs. 19 lugarer med plass til 26 personer, samt senkekjøl med instrumenter for forskningsoppdrag, forteller Lars Tore. Norske fiskebåtredere har tegnet nybåtkontrakter for ca. 10 milliarder kroner de siste par årene. Mange av båtene skal leveres første halvår 2013. Det siste halve året er det imidlertid blitt en stopp i kontrahering av nye båter, først og fremst fordi det er blitt vanskelig å få solgt de gamle båtene uten konsesjon. Det hevdes at bruktbåtmarkedet er falt med over 30 prosent, og da faller mye av finansieringsgrunnlaget bort for kjøp av ny båt. «Malene S» — nybygg til Austevoll Ringnotsnurperen «Malene S» ble døpt lørdag 29. desember under stor festivitas i Torangsvåg i Austevoll. Det kraftige regnværet holdt ikke skuelystne austevollinger hjemme. Det har ikke vært døpt en havfiskebåt i Austevoll siden «Knester» i 2007, så nysgjerrigheten var stor og gjestene mektig imponerte. Det var Malene Skår, datter av daglig leder og medeier i Skårungen AS, Malene Skår, som døpte det vel 80 meter lange fartøyet. Familien Skår har aksjemajoriteten i Skårungen AS med 51 prosent. Tor Østervoll har en eierandel på 49 prosent. Etter «Libas» er «Malene S» det største fartøyet i den norske fiskeflåten. Båten er bygget og utrustet i Celiktrans i nærheten av Istanbul i Tyrkia. Sawicon har stått for designet i samarbeid med rederiet. «Malene S» gikk fra Tyrkia til Polen for å montere en del utstyr, og fikk prøvet seg skikkelig i Biscaya da det blåste opp til sterk sørvestlig kuling. Båten viste seg å ha gode sjøegenskaper. Rederiet i Austevoll har fått et flott og velutstyrt fiskefartøy, og til en pris som i følge skipper Lars Tore Skår ligger 100 millioner kroner under det rederiet måtte betalt for å få båten bygget i Norge. Skårungen AS har vært uten båt siden gamlebåten «Hundvåkøy» kolliderte med ensilasjebåten «Hordafor 4» i Gisundet i Troms i mars 2010. Skrogskadene var så store at båten ble kondemnert. Det eneste som kunne brukes var det nye dekksmaskineriet, samt hovedmotoren. Rederiet har hatt noen gode år etter at «Hundvåkøy» forliste. Kvotene er fisket på henholdsvis «Østerbris» og «H. Østervoll». Gamlebåten hadde bare 400 «Malene S» måler litt over 80 meter, og er det nest største fartøyet i den norske fiskeflåten, om vi regner i brutto-tonnasje. I øyeblikket har båten 400 tonn i basiskvote. Det er for lite, og rederiet vil jobbe aktivt for å kjøpe mer kvote. M/S «Malene S» Skipsbyggeri Største lengde Største bredde Hovedmotor Propell Hjelpemotorer Dekksutstyr Elektronikk RSW-anlegg Vacuumpumpe Bank Forsikring Sidepropeller Design : Celiktrans Shipsyard : 80,3 meter : 17 meter : MaK : Volda :Cummins : Z Marine :Vico :Øyangen : MMC :DnB : If. :Rolls-Royce :Sawicon "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 121 Variert FoU-ønskeliste — og syn på finansieringen And the winner is Lakselusa! Utgangspunktet er en litt ustrukturert runde med seks spørsmål «Fisk og Forskning» har stilt folk i ulike rom, på ulike stoler og med helt klart ulike arbeidsgivere. Da tenker vi staten, rederier, lakseavlselskaper, notprodusenter, fond, ingrediensindustri og annen industri. Vi kunne fortsatt å ramse opp en god stund til, men det viste seg at iveren etter eller overskuddet til å svare på FoU-spørsmål ikke var likt fordelt. Generelt var det minst av dette i det private, særlig fangstleddet. Dette har nok vært med på å prege bildet, da vi fikk svar der de fleste hadde siktet inn lakselusa som fiende nummer en. Men det er slett ikke bare lakseoppdrettere som vil lakselusa til livs. Krigen mot lus er blitt et månelandingsprosjekt som nærmest hele nasjonen slutter seg til. Fritidsfiskerne og miljøforvaltningen er ikke mindre ivrige, selv om de i noen tilfeller tenker andre virkemidler enn de som er knyttet til havbruksnæringen. Virkemidlene er uansett mange, ulike og sammensatte. Det er genforskning, laser, direktiver og duker, 122 for bare å nevne noe. Vi har ikke prøvd å tallfeste forskningsinnsatsen, bare tatt inn det klare inntrykket av at lusa topper ønskelister og oppmerksomhet. Dette blir svært spennende av ulike grunner. Vinner vi krigen? Og hvem blir i så fall de virkelige vinnerne? Frigjøres krefter og midler til annen FoU og til å løfte næringen frem på annet vis? Alternativt: Er andre trøbbelformer i fremvekst mens vi stirrer oss blinde på dette vesle krypet? Vi får håpe det ligner mer på det opprinnelige månelandingsprosjektet. At alt vi lærer underveis, blir til nytte også på en rekke andre områder. Dagens «Fisk og Forskning» dreier seg om seks spørsmål. Disse vil også bli med i noen nummer videre. De er: 1. Hva var den viktigste inovasjonen i 2012? 2. Hvilket FoU-gjennombrudd topper ønskelisten? 3. Hvilke viktige FoU-fremskritt kommer i 2013/2014? 4. Hva har dere vært involvert i av FoU i 2012? 5. Hva vil dere fokusere på av FoU i 2013? 6. Bør mer private midler inn i finansieringen av FoU i sjømatnæringen? "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Justeringer av FoU-sidene er under vurdering. I tenkepausen benyttet vi anledningen til å spørre et bredt panel av aktører og ressurspersoner om hvordan det står til med forskning og utvikling i marin sektor. Og hva de ønsker seg. Svarene kan også hjelpe oss til å finne fokus og form på «Fisk og Forskning». De dokumenterer mer enn noe annet hvor sentralt en liten lakseparasitt står innen dette feltet. «Fisk og Forskning» stilte samme spørsmålsrekke til personer i ulike posisjoner; offentlig og privat, forskere og organisasjonsfolk, folk i fangst, havbruk, leverandørledd og industri. Noen grupperinger var det lettere å få svar fra enn andre, og det sier kanskje litt i seg selv. Mangfoldet i denne verdenen reflekteres også i svarene vi fikk. Noen svarte i korthugget sagastil. Andre ga små foredrag. I sum ble omfanget imidlertid så stort at vi har bestemt oss for å spare noen av svarene til senere utgaver fordelt utover våren. Men dette blir hovedfeltet. Christina Abildgaard Christina Abildgaard er direktør for avdelingen Bioressurser og miljø i Norges forskningsråd. Avdelingen har Christina Abildgaard leder avdelingen for Bioressurser og miljø i Norges forskningsråd. Hun har doktorgrad i bioteknologi. (Foto: Norges forskningsråd) Fisk og Forskning Leppefiskene gjør så godt de kan. Men i kampen mot lakselusa kommer de til kort. Derfor er en endelig løsning på luseproblematikken det som står øverst på FoU-ønskelisten til mange av de vi har snakket med. Blir vi kvitt lusa — og deretter rømming — ligger veien åpen for kraftig produksjonsvekst i oppdrettsnæringen. (Foto: Agder Avis) ansvar for marin forskning, forskning for landbruket og miljøforskning — og for å bygge opp sekretariatet for JPI Oceans i Brussel. Abildgaard var selv med både i HAV21 og i arbeidsgruppen bak rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050». — Kjempespennende alt sammen, sier 51-åringen som har utdanningsbakgrunn fra UMB på Ås, doktorgrad i bioteknologi og yrkeserfaring fra blant annet FMC Biopolymer og Fiskeri- og kystde partementet og Nærings og handelsdepartementet. Spørsmål 1: Hva ser du som den viktigste innovasjonen eller det viktigste forskningsresultatet i 2012? — For meg er det vanske- lig å peke ut en innovasjon. Forskning bygges sten på sten slik at man får ny viten. Når vi siden ser oss bakover, kan vi fastslå at det og det har vært viktig. Det er ikke slik at man plutselig har «løst gåten». Samtidig er det områder innenfor næringen der forskningsresultater betyr noe. Et godt eksempel er hvordan Havbruksprogrammet har finansiert forskning og kunnskapsplattformer rettet mot rømming av laks. Dette har igjen bidratt til å lage et grunnlag for videreutvikling av Nytek-forskriften. Nå ser vi at rømningstallene har gått ned. Samme prinsipper gjelder for arbeidet med lakselus og i forskning på sjømat og helse. Spørsmål 2: Hvilken innovasjon eller hvilket forskningsgjennombrudd er øverst på ønskelisten? — At vi kommer videre med lus og rømming, og særlig at vi kan få frem forskning som bekjemper lusa. Det er vanskelig å vite om man kommer helt i mål, men historisk har forskning vært viktig for å bekjempe oppdrettsnæringens sykdomsproblemer. Felles innsats av det private og offentlige er derfor kjempeviktig. Videre må vi klare å øke den marint baserte produksjonen, enten det er til mat eller andre formål, både gjennom å utnytte råstoffet bedre og ved å videreutvikle en bærekraftig oppdrettsvirksomhet. Det siste kan også skje gjennom nye arter i akvakultur, f.eks. alger. Når det gjelder fôr, er det aktuelt både å forske på bedre utnyttelse av fôret og utvikling av alternative fôrkilder. For å få mest mulig ut av de 550 millionene vi gir til marin forskning, prøver vi å koble de ulike virkemidlene sammen. Det er f.eks. et samarbeid mellom programmene innen Havbruk og Bioteknologi. Forskningsrådet har også støttet opp under et samarbeid med Canada og Chile om å kartlegge laksens genom slik at man kan identifisere egenskaper i forhold til produksjon og sykdom. Vi har nettopp tildelt penger til et prosjekt som skal utvikle nye strategier for å møte den trusselen lakselusa utgjør både for oppdrettslaks og villaks. Hvis dette også "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 123 Kan vi avdekke alle sider ved laksens genom vil det gi oss unike muligheter til å avle frem akkurat den laksen forbrukerne vil ha, og laks som står seg godt mot sykdommer. kan koples med kunnskap om lakselusas genom, kan man ha kommet viktige steg videre med å utvikle en lusevaksine. Spørsmål 3: Hvilke viktige fremskritt/gjennombrudd innen FoU vil komme de neste to årene? 124 — Det er vanskelig å si. Vi vil neppe få alle problemene løst, men jeg håper vi rekker å gjøre betydelige fremskritt. Skal man komme videre, må man — i tråd med innstillingen fra HAV21 — gå sammen om å peke ut satsingsområder. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Spørsmål 4: Hva har dere vært involvert i av sjømatrettet FoU i 2012? — Mye er alt nevnt i svarene over. Havbruksprogrammet tar seg av det meste som skjer under vann. Over vann tar Bionær-programmet over. Bionær ble etablert i fjor ved at man slo sammen program mene «Natur og næring» og «Matprogrammet». Her hører forskning på foredling, videreforedling, helsedokumentasjon og ikke minst markedsforskning hjemme. Satsingen på bioteknologi har jeg også nevnt. Havkyst-programmet retter seg mer inn mot å forstå økosystemene og utvikle fiskeriteknologi. Andre eksempler på arbeid med redskapsutvikling er sentrene Crisp og Create, som vi også støtter. Forskning på fartøyteknologi hører dessuten med. Spørsmål 5: Hva vil dere fokusere på i 2013? — Bedre utnyttelse av råstoff får særlig fokus ved at Bionær i disse tider setter i gang Cycle-prosjektet. Her ligger det en kretsløpstankegang i bunn, og marint og landbruksbasert råstoff skal utnyttes bedre. Gjennom Cycle ønsker man også å høyne kvaliteten i prosesslinjen. Dette prosjektet skal gi sentral kunnskap både for fiskeindustrien og landbruksbasert matindustri. Prosjektet så langt er ett av hovedgrepene for å realisere mulighetene i bioøkonomien. Som jeg allerede har nevnt igangsettes spennende forskningsprosjekter som skal utnytte kunnskap om laksegenomet til å løse utfordringer i lakseproduksjonen. Det dreier seg ikke bare om lus. Avlsproblematikk og tilpasning til et klima i endring er andre viktige tema. Spørsmål 6: Hva mener du om finansieringen av sjømat-FoU i Norge? Bør mer private midler inn i fel- Fisk og Forskning Bionær-programmet tar seg av forskningen på det som skjer over vann, f.eks. foredling, helsedokumentasjon og markedsforskning, forteller Christina Abildgaard. (Foto: HMS) leskassen, kan det tas av penger til markedsarbeid eller bør samlet avgift økes? — Mye av den marine forskningen er i dag offentlig finansiert. Jeg mener den offentlige innsatsen bør økes, men næringen må også mer på banen. Det fine med HAV21 var at man erkjente behovene i fellesskap. HAV21rapporten pekte også på at den private innsatsen bør økes jo nærmere sluttmarkedet man kommer. Forskningsrådet har ikke tatt stilling til om FoU-avgiftene skal opp, men ønsker at det private skal øke sin innsats. Det kan skje på ulike måter. fra fiske, via produksjon til salg av høykvalitets fiskeprodukter og marine ingredienser til det nasjonale og internasjonale markedet. Sentralt i satsingen står en helt ny fabrikk der man også ønsker å bygge inn et butikkutsalg. Spørsmål 1: Hva ser du som den viktigste innovasjonen eller det viktigste forskningsresultatet i 2012? — Uten at jeg har full oversikt over FOU innen fiskerinæringen synes jeg forskningen på sammenhengen mellom fisk som mat og helseeffekter hos mennesker er svært interessant. Ikke minst det som foregår rundt effekten av fiskeproteiner og oksidasjon av fiskeolje både i Tromsø, Bergen og Oslo. Spørsmål 2: Hvilken innovasjon eller forskningsgjennombrudd er øverst på ønskelisten? — At fangst, føring og lagring av levende fisk blir fremtidens «bufferlager» i stedet for fryste råvarer. Spørsmål 3: Hvilke viktige fremskritt/gjennombrudd innen FoU vil komme de neste to årene? — Jeg håper det kommer innenfor levendefangst. Spørsmål 4: Hva har du vært involvert i av sjømatrettet FoU i 2012? — Primært fiskeproteiner og marine mineraler. Spørsmål 5: Hva vil du fokusere på i 2013? — Fisk som mat og helseeffektene av fisk, med særlig vekt på proteiner, mineraler og omega-3. Spørsmål 6: Hva mener du om finansieringen av sjømat-FoU i Norge? Bør mer private midler inn i felleskassen? — For bedriftene er det Geir Wilhelm Vold Geir Wilhelm Vold hadde bak seg ulike satsinger innen behandling av fiskeråstoff da han i 2009 var med på å kjøpe opp og ble leder for historierike Vesteraalens AS på Sortland. Virksomheten er særlig kjent for fiskebollene, men Vold og de andre eierne vil nå ta del i hele verdikjeden Geir Wold er daglig leder i Vesteraalens AS på Sortland, fortsatt best kjent for fiskebollene. Men nå vil selskapet ta del i hele verdikjeden for fisk. (Foto: Dag Erlandsen) "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 125 I 2013 vil Vesteraalens blant annet fokusere på helseeffektene av fisk, med særlig vekt på omgea-3. (Foto: Scanstockphoto) min oppfatning at kostnadene og byråkratiet gjør det dyrt og vanskelig å finansiere FoU. Nei, det bør heller stimuleres til mer FoU direkte i bedriftene. — Kan disse tas av penger til markedsarbeid eller bør samlet avgift økes? — Nei til begge spørsmål. Det generelle markedsarbeidet er for viktig, og vi har mer enn nok avgifter i Norge som det er. Trond Davidsen Trond Davidsen er direktør for havbruk i Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening. Davidsen, som har utdanning både fra Universitetet i Tromsø, Norges Handelshøyskole og Universitetet i 126 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Uppsala, har også jobbet som forsker. Han kom til FHL fra stillingen som adm. direktør i Norsk Fiskeoppdretteres Forening. I FHL ble han også direktør for markedsadgang, og han har siden mai 2012 vært president i ISFA, paraplyorganisasjonen for alle nasjo nale produsentorganisasjoner for oppdrettet laks og ørret. Spørsmål 1: Hva ser du som den viktigste innovasjonen eller det viktigste forskningsresultatet i 2012? — Jeg finner det vanskelig å peke på noen enkelthendelse som er viktigst i 2012. Aller viktigst er kanskje summen av alle de ressurser og forsknings- og utviklingsprosjekter som er igangsatt for å håndtere lakselus og rømming. Spørsmål 2: Hvilken innovasjon eller hvilket forskningsgjennombrudd er øverst på ønskelisten? Trond Davidsen er direktør for havbruk i FHL. Hans hovedønske er ikke overraskende at man løser de problemene som ligger i veien for videre vekst i oppdrettsnæringen. (Foto: Therese Tande) Fisk og Forskning En liten skapning — et voldsomt kostbart problem. Davidsen har stor tro på at man snart finner en permanent løsning. og riktig FoU-finansiering i tillegg til det som privat sektor bidrar med, særlig så lenge myndighetene vil at næringen skal være en bærebjelke i norsk økonomi på lang sikt. Jeg er overbevist om at det finnes mye FoU-midler fra det offentlige som kan brukes langt mer næringsrettet enn hva som er tilfellet i dag. Sjur Jenssen — Her vil jeg avgjort mene kunnskaper som medfører at lakselus kan strykes fra listen over utfordringer for norsk laksenæring. Spørsmål 3: Hvilke viktige fremskritt/gjennombrudd innen FoU vil komme de neste to årene? — Med den innsatsen som nå legges ned i forsknings- og utviklingstiltak for å håndtere lakselus og rømming, vil det være svært overraskende om det ikke utvikles løsninger som helt eliminerer eller kraftig reduserer utfordringene. Historien har vist at samvirke mellom næring og FoU-miljøer evner å fremskaffe gode løsninger. Helt på tampen av 2012 kom for øvrig vedtaket om storsatsing på sjømat og helse. Dette blir en viktig innsats for å dokumentere sjømatens positive helseeffekter, og vil gi plattform for å styrke sjømatens posisjon som foretrukket mat hos konsumentene. Spørsmål 4: Hva har du vært involvert i av sjømatrettet FoU i 2012? — Etter opprettelsen av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond har ikke FHL noen dedikerte FoU-res- surser. Vår innsats kanaliseres for en stor del gjennom FHF. FoU-aktiviteter står likevel fortsatt høyt på agendaen — både gjennom tillitsvalgte og FHLs administrasjon. Det aller viktigste for oss er å etterspørre og definere kunnskapsbehovene. Som det følger av mine kommentarer overfor er veldig mye av oppmerksomheten rettet mot lakselus og rømming. Spørsmål 5: Hva vil dere fokusere på i 2013? — Høyest prioritert vil utvilsomt være kunnskaper om håndtering av lakselus og rømming. Spørsmål 6: Hva mener du om finansieringen av sjømat-FoU i Norge? Bør mer private midler inn i felleskassen? — Jeg mener vi har en god finansieringsmodell i dag, med midler fra det offentlige, fra næringen gjennom FHF og fra enkeltselskaper. Andelen private midler mener jeg er på det nivået som til enhver tid er nødvendig. Den samlede avgiften til markedsarbeide eller FoU bør ikke økes. Da bør det heller vektlegges at det offentlige stiller opp med nødvendig Sjur Jensen er i dag adm. direktør i Hofseth Biocare AS, en stilling han har hatt siden 2010. Før dette var han direktør for salg i Pronova Biocare. Jenssen var med på å grunnlegge Cromi AS, et rådgivningsselskap innen marine ingredienser rettet mot USA og en rekke andre land. Spørsmål 1: Hva ser du som den viktigste innovasjonen eller det viktigste forskningsresultatet i 2012? — Mine briller er Hofseth Biocare sine briller. Jeg har små forutsetninger for å mene mye om det som rører seg innen fiskeri generelt, men regner meg som svært godt orientert innen marine ingredienser. Jeg opplever at forskningen og utviklingen på slike ingredienser i Norge har vært veldig teoretisk og lite kommersiell. Derfor har vi brukt penger, tid og krefter på FoU som bidrar til reell omsetning. Hele vårt konsept baserer seg på å bruke avskjær fra fiskeri og lage sunne ingredienser for humant bruk. Dette er noe ingen har klart før, og det er FoU fra start til mål. Spørsmål 2: Hvilken innovasjon eller hvilket forskningsgjennombrudd er øverst på ønskelisten? — I avskjær fra pelagisk fisk og laks er det en rekke ingredienser som man ennå Sjur Jenssen leder Hofseth Biocare AS, som satser på produksjon av ulike marine ingredienser. På dette området mener han FoU-innsatsen i Norge har vært mest teoretisk og lite kommersiell. (Foto: Hofseth Biocare) ikke har klart å isolere. Vår forskning vil rettes mot dette, slik at vi kan lage enda flere spesialdesignede produkter. Disse vil forhåpentligvis lanseres i 2013 og årene fremover, og er særlig knyttet opp mot ingredienser hentet ut av proteinet. Skal man lykkes, må man tenke markedsmessig og kommersielt før man starter FoU-arbeidet. Ikke omvendt, som det finnes mange nedslående eksempler på. Spørsmål 3: Hvilke viktige fremskritt/gjennombrudd innen FoU vil komme de neste to årene? — Mye av det jeg har nevnt over vil garantert komme fra Hofseth-systemet de neste to årene. Da vil de være understøttet av studier for å vise effekten på mennesker. Dette er produkter som ligger tett opp mot farmasi; et stykke unna næringsmidlene som andre "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 127 deler av næringen tilbyr. Spørsmål 4: Hva har dere vært involvert i av sjømatrettet FoU i 2012? — Vi solgte de første produktene av oljen til humanmarkedet. Vi fikk godkjent proteinet vårt i USA i henhold til GRAS og for salg til humanmarkedet. Videre har vi lansert vårt kalsiumprodukt, basert på lakseben, også for salg til humanmarkedet. Spørsmål 5: Hva vil dere fokusere på i 2013? — Å kommersialisere gjennombruddene i 2013 og få hele produktspekteret vårt ut og i salg mot humanmarkedet. Vi ønsker i stadig større grad å spesialisere oss slik at vi får godt betalte nisjeprodukter som litt etter litt tar over for volumproduktene. Dette jobber vi med kontinuerlig. Spørsmål 6: Hva mener du om finansieringen av sjømat-FoU i Norge? Bør FoU-innsatsen i Hofseth Biocare er rettet mot å isolere verdi fulle ingredienser i avskjær fra pelagisk fisk og laks. Målet er å lage enda flere spesialdesignede produkter. (Foto: Therese Tande) mer private midler inn i felleskassen? Kan de tas av penger til markedsarbeid, eller bør samlet avgift økes? — Dette er ikke midler som har tilflytt oss. Jeg er litt usikker på om det er vår egen feil, eller om årsaken er andre steder. Jeg kjenner ordningen for overfladisk til å ha noen mening, selv om den i teorien høres fornuftig ut. Skepsisen min går på at norsk forskning på biprodukter har vært veldig, veldig lite kommersielt drevet. Mellom 1990-tallet og i dag er det publisert minst 20 offentlige publikasjoner om å utnytte avskjær mot humansiden. Men ingen har fulgt opp og tatt løftet. Det er et godt eksempel Vi har levert Aquaterm RSW til nybygget , og ønsker båt og mannskap lykke til Grandfjæra 28,6445 6415Malmefjorden Molde Holamyra 24, Tlf. 71 20 20 68 68 01 01 Tlf. 71 71 20 20 68 68 00 00 Fax Fax 71 www.frionordica.com www.frionordica.com 128 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Fisk og Forskning på at det forskes mye, men uten forankring i markedsapparatet. Arne Karlsen Arne E. Karlsen er adm. direktør i Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond. Før dette var han nestleder i Gunnar Klo AS, og han har også vært adm. direktør i Mackzymal AS og økonomidirektør i Norges sjømatråd. Karlsen er utdannet siviløkonom. Spørsmål 1: Hva ser du som den viktigste innovasjonen eller det viktigste forskningsresultatet i 2012? — Av det FHF har vært med på, vil jeg trekke frem kartleggingen av laksens genom som svært viktig. Videre har vi tatt viktige steg innenfor teknologiutvikling både i flåte og industri. På Nor-Fishing 2012 fikk to av FHF var med på to av de prosjektene som i fjor høst resulterte i Innovasjonspris under Nor-Fishing. Her fra prisutdelingen til vinneren Optimar Giske AS, som stilte på podiet med sine samarbeidspartnere. Fra venstre adm. direktør Asbjørn Solevågseide i Optimar Giske AS, Lisbeth Berg-Hansen, teknisk sjef Arild Holmeset i H.P. Holmeset AS og Roar Pedersen i SINTEF Fiskeri og havbruk. (Foto: Therese Tande) prosjektene FHF har vært med på priser. Det første gikk på et robotisert lastehåndteringssystem fra fangst til innfrysing, sortering, lagring og lossing av fartøy. Det andre var et system for skånsom behandling av pelagisk fisk. Videre har vi sluttført et langt arbeid innen slakting av laks som har gitt gode resultater. Spørsmål 2: Hvilken innovasjon eller hvilket forskningsgjennombrudd er øverst på ønskelisten? — At vi bidrar til at lakselus og rømming ikke er et hinder for videre produksjonsvekst av laks og ørret i Norge. Samt automatisert fjerning av pin-bone. Sistnevnte vil være viktig både for flåte og industri. Robotisering av farlige arbeidsoperasjoner om bord Arne E. Karlsen er daglig leder for Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond, som i år har godt over 200 millioner kroner å rutte med. (Foto: Thorvald Tande jr.) i fartøy og automatisering av fangstbehandlingsprosessen om bord er andre utfordringer vi ønsker å gjøre noe med. Videre ser jeg gjerne at vi kommer i mål med å utnytte alt restråstoff på en lønnsom måte, både på sjø og land. Til slutt gleder jeg meg til å følge satsingen innenfor helse og sjømat. Her håper jeg at vi klarer å engasjere helsemyndighetene til å delta. Spørsmål 3: Hvilke viktige fremskritt/gjennombrudd innen FoU vil komme de neste to årene? — Jeg tror vi skal få gjennombrudd på alle områdene som er nevnt over. Spørsmål 4: Hva har dere vært involvert i av sjømatrettet FoU i 2012? — Svært mye. Dette er jo vår primære oppgave. Det som er viktig er at vi klarer å involvere næringsaktørene både i prioritering, gjennomføring og implementering. Spørsmål 5: Hva vil dere fokusere på i 2013? — FHFs visjon og overord- "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 129 Pirkearbeid som dette står ikke akkurat øverst på ønskelisten til konsumentene. Automatisert fjerning av pin-bone er derfor viktig for alle som produserer og selger fisk. net strategi ligger fast. Gjennom næringsrettet FoU skal vi bidra til bærekraft, lønnsomhet og vekst. I handlingsplanen for 2013 har næringen og FHF ytterligere strammet inn fokus. Vi ønsker å løse de viktigste utfordringene først før vi går videre på nye områder. Vi skal prioritere, vi skal produsere og ikke minst levere i form av at resultatene tas i bruk av næringen. Til slutt skal vi måle effekten av investeringene. Spørsmål 5: Hva mener du om finansieringen av sjømat-FoU i Norge? Bør mer private midler inn i felleskassen? — Vi mener at sjømatnæringen er en av tre-fire næringer som Norge enten er globalt ledende på eller kan bli det. Ut i fra dette mener vi at Norge som nasjon bør satse enda sterkere på sjømatnæringen. Jeg håper og tror dette blir resultatet av blant annet HAV21. FHF har ikke noe syn på om det bør mer private midler inn i felleskassen. Vi ønsker imidlertid å bidra til at den betydelige FoU-innsatsen som gjøres i næringen blir dokumentert og synliggjort. Pr. i dag er det en betydelig andel FoU som ikke kommer frem i statistikkene. — Kan det tas av penger til markedsarbeid eller bør samlet avgift økes? 130 — Sjømatnæringen betaler inn avgifter både til markedsarbeid og FoU, og vi mener det er sjømatnæringen selv som må ta stilling til fordeling og størrelse på dette. Vårt ansvar er å investere disse midlene på en slik måte at det gir en positiv avkastning. Geirmund Vik Geirmund Vik er FoU-leder i Egersund Net, som er en del av Egersund Group. Selskapet leverer not-teknologi, service og utstyr til havbruksnæringen. Før har Vik blant an- "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 net vært avdelingsleder for teknologisenteret ved EWOS Innovation. Spørsmål 1: Hva ser du som den viktigste innovasjonen eller det viktigste forskningsresultatet i 2012? — Det var spennende med resultatene fra genforskning på lakselus og snutemerking av laks. Spørsmål 2: Hvilken innovasjon eller hvilket forskningsgjennombrudd er øverst på ønskelisten? — Mer kontroll på sykdommer ved hjelp av fôr, vaksine, drift og avl. Spørsmål 3: Hvilke viktige fremskritt/gjennombrudd innen FoU vil komme de neste to årene? — Jeg tror det vil komme spennende gjennombrudd der oppdretts-, utstyrs- og kjemi/ farmasi-leverandører jobber tett sammen. Eksempelvis på lusebekjempelse. Spørsmål 4: Hva har dere vært involvert i av sjømatrettet FoU i 2012? — Vi har vært en støttespiller i flere prosjekter i regi av Create. Dette har blant annet dreid seg om å utvide forståelsen av forholdene inni en merd. Spørsmål 5: Hva vil dere fokusere på i 2013? — Vi har fokus på lusebekjempelse og på raskere, tryggere og enklere arbeidsoperasjoner på det utstyret vi produserer. Spørsmål 6: Hva mener du om finansieringen av sjømat-FoU i Norge? Bør mer private midler inn i felleskassen? — Det er vanskelig å si noe om private midler, men det bør være flere frie midler tilgjengelig til praktisk bruk under prototypebygging og uttesting. Geirmund Vik leder FoU-arbeidet i Egersund Net, som er en del av Egersund Group. Øverst på hans ønskeliste for 2013 er FoU som kan gi bedre kontroll på sykdom i oppdrettsmerdene. Gründere bør også ivaretas særskilt med støtteordninger. — Kan de tas av penger til markedsarbeid eller bør samlet avgift økes? — Markedsarbeidet er viktig og bør ikke røres. Jan Henrik Sandberg Rådgiver Jan Henrik Sandberg i Norges Fiskarlag har vært med på en rekke FoUrelaterte prosjekter og i flere utvalg, blant annet som leder av Fiskerigruppa i HAV21. Spørsmål 1: Hva ser du som den viktigste innovasjonen eller det viktigste forskningsresultatet i 2012? — Jeg har ikke full oversikt, og god forskning krever som regel langvarig arbeid. Likevel synes jeg det nye bredbånds ekkoloddsystemet som Simrad og Havforskningsinstituttet har utviklet for bedre artsidentifikasjon og mengdemåling, virker spennende. Ellers har det skjedd flere nyvinninger innen fartøyteknologi, energiøkonomisering og ivaretakelse av kvalitet. Fartøyene M/S «Christina E» og M/S «Trinto» gir gode eksempler på hvordan slike innovative løsninger kan bygges inn og tas i bruk. FHF overtok i fjor ansvaret til Rubin-stiftelsen, som både har bidratt til å redusere miljømessige problemer knyttet til biprodukter/restråstoff, og til verdiskaping gjennom utnyttelse av restråstoff og produkter av svært høy kvalitet. Det er positivt at FHF vil prioritere å videreføre dette Spørsmål 2: Hvilken innovasjon eller hvilket forskningsgjennombrudd er øverst på ønskelisten? — For sjømatnæringen hadde det selvfølgelig vært svært positivt om man kunne fått til et gjennombrudd for en effektiv «vaksine» mot lakselus. Dessverre er nok dette lite realistisk på relativt kort sikt. Fisk og Forskning Jan Henrik Sandberg var leder for fiskerigruppen i HAV21. Til daglig arbeider han som rådgiver i Norges Fiskarlag. (Foto: Norges Fiskarlag) Spørsmål 3: Hvilke viktige fremskritt/gjennombrudd innen FoU vil komme de neste to årene? — Det er selvfølgelig vanskelig å si eksakt, men vi har et lovende FoU-prosjekt der man jobber med å løfte kvaliteten på snurrevadfanget fisk gjennom bedre fangstbehandling og automatisk bedøvning og bløgging. Ellers er norske utstyrsleverandører ledende innen redskapsteknologi. Jeg forventer videre utvikling av fiskeleteutstyr og instrumentering for fangstregulering og trålstyring. På litt lenger sikt forventer jeg også at det nye senteret for forskningsdrevet innovasjon innen fangstteknologi (CRISP) vil komme opp med smarte teknologiske løsninger, som kan gi økt fangsteffektivitet og reduserte miljøeffekter. Videre er den forvaltningsrettede forskningen på arter, bestander og havmiljø både viktig og svært ressurskrevende. Innen 2 år bør det derfor være mulig å etablere en ordning for innsamling og tilrettelegging av fangst- og miljødata fra fiskeflåten. Da kan vi ta fiskernes kunnskap aktivt i bruk i forskning og forvaltning. Samtidig kan det bli et kostnadseffektivt supplement til tradisjonelle forskningstokt. I tillegg til å forske frem ny kunnskap, er det viktig at denne kunnskapen tas i bruk! Gode løsninger for HMS og sjøsikkerhet kan være med på å legge til rette for dette. Spørsmål 4: Hva har dere vært involvert i av sjømatrettet FoU i 2012? — Jeg har vært involvert i arbeidet med forskningsstrategien HAV21. I tillegg har jeg jobbet en del opp mot ulike forskningsprosjekt gjennom mitt daglige arbeid i Norges Fiskarlag. Ellers bruker jeg mest tid på FoU innen mine egne fagområder, og dialog opp mot fiskere, forskere, FHF og forvaltning i forhold til dette. Det siste omfatter ProCoEx — et nytt, spennende og FHF-finansiert prosjekt, som skal etablere kunnskap om oppdrett og marine arter, og om hvordan oppdrett og fiskeri kan oppnå best mulig sameksistens. Ellers er det helt nødvendig å etablere bedre kunnskap om utviklingen i de viktigste kommersielle bestandene, slik at disse kan beskattes optimalt. Skal man få til dette, bør man i større grad også ta fiskernes erfaringer inn i økosystembaserte forvaltningsmodeller. Selv jobber jeg for tiden med identifisering av og beskyttelse av nøkkelområder for produksjon og høsting av sjømat. Vi har ikke lenger råd til å la være å bruke kompetansen til Havforskningsinstituttet og NIFES når vi vurderer utslipp av miljøgifter og annen forurensning. Det jobbes for tiden med interessante FoU-prosjekter for å løfte kvaliteten på snurrevadfanget fisk. Sandberg forventer lovende gjennombrudd i løpet av de neste par årene. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 131 I Norges Fiskarlag har man naturlig nok fokus på den FoU-en som retter seg mot flåteleddet. Fiskarlaget vil blant annet arbeide for bedre rammevilkår for den fiskeriteknologiske forskningen. (Foto: Rune Kvamme) Spørsmål 5: Hva vil dere fokusere på i 2013? — For egen del vil jeg fortsette å arbeide med FoU i Norges Fiskarlag. I det kommende året er det nødvendig å revitalisere og fornye «Referansegruppa for FoU i fiskeflåten». Vi kommer også til å jobbe aktivt inn mot FHF, Norges forskningsråd og Fiskeri- og kystdepartementet med innspill til viktige forskningstema. Ikke minst kommer vi til å fortsette arbeidet for bedre rammevilkår for fiskeriteknologisk forskning. Det er mange år siden vi hadde et eget dedikert forskningsprogram for fiskeriene, og Fiskarlaget vil nok være svært positivt innstilt til forslaget om en ny og større satsing på fiskeri- og havbruksteknologi, blant annet gjennom Norges forskningsråd. Spørsmål 6: Hva mener du om finansieringen av sjømat-FoU i Norge? Bør Norges største produsent av “Norsk” kvalitetsnotlin! • • • • Notlinproduksjon Montering av nøter Reparasjon av nøter Lagring av nøter • Flær, tauverk, wire etc. • 24 timers service bøteri www.fiskenett.no Gps posisjon : N 0 60 38, 403 E 0 05 00, 406 132 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 MANGER BERGEN AS Fiskenett , 5936 Manger Telefon : 56 34 98 60 Fax : 56 34 98 70 Døgnvakt : 952 17 660 Fisk og Forskning mer private midler inn i felleskassen? Kan de tas av penger til markedsarbeid eller bør den samlede avgiften økes? — Pr. i dag er vi relativt langt fremme innen havforskning, sjømatforskning og utvikling av utstyr til fiskeri- og havbruksnæringen. Noe annet skulle også bare mangle. Som nasjon bruker vi likevel mindre ressurser på forskning og utvikling enn de fleste sammenlignbare land. Sannsynligvis vil det være en god langsiktig investering for Norge å satse mer på forskning og utvikling der vi har våre største fortrinn, ikke minst innen fiskeri og sjømat. Jeg mener derfor at det bør settes av betydelig større ressurser til marin FoU i årene som kommer. Samtidig er det nødvendig med en enda klarere prioritering i forhold til hva som er næringens behov. Den offisielle statistikken indikerer at andelen privat finan siert FoU i fiskerinæringen er relativt lav. Det er naturlige årsaker til dette. Som kjent er forskning på bestander og havmiljø svært kostbart. Samtidig er finansieringen av denne forskningen et offentlig ansvar. Næringen selv har derimot et betydelig ansvar for å finansiere forskning knyttet til bl.a. fiskeriteknologi og HMS. Sannsynligvis brukes det også langt mer private ressurser til marin FoU enn det forvaltning og virkemidde lapparat er klar over. Blant annet skjer det mye godt FoUarbeid i samspillet mellom fisker/reder, verft, forskningsinstitusjoner og utstyrsleverandører. Etter min oppfatning bør virkemiddelapparatet legge enda bedre til rette for slikt samarbeid. I dagens markedssituasjon for hvitfisk bør det være helt uaktuelt å omfordele ressurser fra markedsarbeid til FoU. Det kan derimot være aktuelt å øke FoU-avgiften på sikt. Det var som kjent fiskeri- og havbruksnæringen som selv tok initiativet til opprettelsen av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF). Jens Christian Holm er direktør for kyst- og havbruksavdelingen i Fiskeridirektoratet, og en av dem som sannsynligvis har best oversikt over hva som skjer av havbruks-relatert FoU i Norge. (Foto: Thv jr.) Betingelsen var at næringen skulle ha full styringsrett over bruken av midlene. I tillegg var det en forutsetning at FHFmidlene skulle komme i tillegg til, ikke i stedet for, offentlig finansiering. Noe annet ville undergrave ordningens legitimitet. En eventuell økning av FoUavgiften må derfor forankres i næringens organisasjoner. Det foregår nok mer privatfinansiert FoU enn det forvaltningen er klar over, tror Jan Henrik Sandberg. Ikke minst i samspillet mellom fisker, verft og redskapsindustri. Her daglig leder Vidar Ulvestad i Vaagland Båtbyggeri AS under Nor-Fishing 2012. (Foto: Therese Tande) Jens Christian Holm Jens Christian Holm er direktør for kyst- og havbruksavdelingen i Fiskeridirektoratet. Han er fiskeribiolog med doktorgrad fra Universitetet i Bergen og har i mange år vært forsker ved Hav forskningsinstituttet — i nesten like mange år kombinert med en bistilling som professor II ved Institutt for fiskeri og marinbiologi, Universitetet i Bergen. Spørsmål 1: Hva ser du som den viktigste innovasjonen eller det viktigste forskningsresultatet i 2012? — Innenfor mitt arbeidsfelt må det være artikkelen til Kevin Glover fra Havforskningsinstituttet, som sammen med fem kolleger har undersøkt hvordan 21 ulike laksebestander i Norge har blitt påvirket av rømming fra oppdrett i en mannsalder. De finner at genetisk påvirkning har forekommet i færre populasjoner og i lavere grad enn vi i utgangspunktet kunne ha fryktet. Videre peker forskerne på betydningen av å ha et høyt antall villfisk i de ulike lakseelvene for å motstå påvirkningstrykket fra rømte individer. Det gir viktig kunnskap både til oss og miljøforvaltningen. Jeg har også lyst til å nevne "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 133 doktoravhandlingen til Mette Remen. Den gir en meget god oversikt over betydningen av oksygentilgjengelighet og ikke minst kostnadene ved mangel på oksygen i matfiskoppdrett av laks. Foruten å dokumentere en vesentlig utfordring knyttet til fiskevelferd, viser det omfattende arbeidet hennes betydningen av gode lokaliteter. Lokaliteter med langvarig strømstille koster oppdretter dyrt på bunnlinjen to ganger i døgnet, simpelthen fordi fisken ikke klarer å kompensere miljøstresset fullt ut. For Fiskeridirektoratet er dette en nyttig påminnelse om at vi sammen med forskerne og fylkeskommunene aldri må slutte å fokusere på gode lokalitetskriterier som legger til rette for bærekraft. Spørsmål 2: Hvilken innovasjon eller hvilket forskningsgjennombrudd er øverst på ønskelisten? — Konstruksjonen av nullutslipps-anlegget, som samtidig bygger på norske naturgitte konkurransefortrinn, er min våte drøm! Frem tidsanlegget som skal gi null rømmingsrisiko, holde fisken i oppdrettsmerder og naturen fri for lakselus og andre sykdommer, og ikke minst være en trivelig og sikker arbeidsplass. Men anlegget må også være slik innrettet at det gir best lønnsomhet i norske farvann. I Fiskeridirektoratet gir vi spesielle tillatelser til slike utviklingsprosjekter, og vi vil gjerne ha flere gode søknader! Jeg venter også på den virksomme og kommersielt tilgjengelige lakselusvaksinen. Spørsmål 3: Hvilke viktige fremskritt/gjennombrudd innen FoU vil komme de neste to årene? — De viktigste fremskrittene i det kortere tidsperspektivet tror jeg vil komme i form av økt bruk av steril laks. Dertil at de nye kravene til produksjonsteknologi både for landbaserte og flytende anlegg begynner å gi dokumenterte resultater i form av redusert genetisk påvirkning. Jeg tror omdømmet til oppdrettsnæringen vil bedre seg simpelthen fordi alle vil legge merke til at næringen blir stadig bedre til å håndtere reelle utfordringer på en effektiv og god måte. Spørsmål 4: Hva har dere vært involvert i av sjømatrettet FoU i 2012? — Fiskeridirektoratet er en viktig og stor bruker av forskning, og etterspør mye kunnskap. Oppdrettsnæringen har høy endrings- og innovasjonstakt, og vi sliter med å bestille relevant og nok kunnskap slik at vi kan gjøre en god jobb som forvalter. Vi har en årlig dialog med fylkeskommunene og egen organisasjon om forskningsbehov for å kunne gi innspill til departementet. Vi prøver å kommunisere behovene våre i alle de sammenhengene hvor folk orker å høre på oss. Vi prøver også å prioritere de begrensede midlene vi har på en klokest mulig måte. Summen av det hele blir ganske omfattende, og vanskelig å detaljere i et kort intervju. Spørsmål 5: Hva vil dere fokusere på i 2013? — Det viktigste spranget for Fiskeridirektoratet blir å overvåke ulike miljørettede bærekraftsparametre, både for presist å kunne utføre nødvendige tiltak, men også for å verifisere hvor bære kraftsutfordringene ligger. Hvor og i hvilken grad skjer genetisk påvirkning, hva er effektene av utslipp fra oppdrettsanlegg og hvor godt forvaltes de marine bestandene som gir råstoff til fiskefôret som brukes i norske oppdrettsanlegg? Vi skal bli flinkere til å måle og analysere det vi er satt til å forvalte, og vi trenger hjelp og innspill for å forbedre oss. Spørsmål 6: Hva mener du om finansieringen av sjømat-FoU i Norge? Bør mer private midler inn i felleskassen? Kan de tas av penger til markedsarbeid eller bør den samlede avgiften økes? — Jeg er mest opptatt av Øverst på FoU-ønskelisten til Jens Christian Holm står «nullutslipps»-anlegget. Det bør også være en trivelig og sikker arbeidsplass, og selvfølgelig gi god lønnsomhet. Sannsynligvis vil det skille seg ganske mye fra anlegget på dette bildet. 134 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Fisk og Forskning I Fiskeridirektoratet vil man i 2013 fokusere mye på de generiske effektene av rømt oppdrettsfisk på villfiskbestandene. Direktoratet ønsker å bli flinkere til å måle og analysere det man er satt til å forvalte. forskningsgjennombrudd er øverst på ønskelisten? — Økt levendefangst av torsk. Det vil være viktig for å fjerne usikkerhet knyttet til kvalitet og leveringsevne i villfangstdelen av næringen. For å lykkes med dette må kunnskap fra oppdrett og fangst kombineres. Automatisering av alle former for prosessering vil være nødvendig for å styrke næringens globale konkurransekraft. For å motivere til teknologiutvikling må det utvikles et prissystem som premierer kvalitetsarbeid i flåteleddet. Spørsmål 3: Hvilke viktige fremskritt/gjennombrudd innen FoU vil komme de neste to årene? at det må brukes mer «friske» penger til forskning som er relevant og god. Så får andre finne ut i hvilken grad — og hvordan — dette bør styres. Det er viktig at vi klarer å balansere styring og kreativitet. Det er heller ikke sikkert at vi alltid kan (og bør) høste den beste forskningen i Norge. Vi må for all del unngå å bli blodfattige og trangsynte. De mest effektive forskningskronene kommer gjerne der en eller flere representative brukere definerer og følger problemstillingen tett. Det gjelder forskning både for næring og forvaltning. Samtidig skal vi ikke bli så ivrige at alle problemstillinger skal detaljstyres. Flere viktige resultater har kommet når forskere får tenke djervt og nytt, og slippe å fokusere på gårsdagens problemer. For meg er dette viktige innspill når finansiering og styring av forskning skal diskuteres. Bent Dreyer Bent Dreyer er forskningssjef for faggruppen «Næring og bedrift» i Nofima, og leder FHF-programmet «Økt lønnsomhet i torskesektor en». Hovedfeltet er næringslivsøkonomi og strategi i marin sektor. Dreyer har doktorgrad i foretaksstrategi. Spørsmål 1: Hva ser du som den viktigste innovasjonen eller det viktigste forskningsresultatet i 2012? — Det må være innovasjoner som gir bedret verdiposisjon og kostnadsposisjon for norsk sjømatnæring. På teknologisiden har det skjedd viktige gjennombrudd i 2012. Jeg fremhever særlig automatisering av bløgging/ slakting og filetproduksjon, levendefangst med trål samt teknologi som øker muligheten for å finne og fange ønsket fisk. Spørsmål 2: Hvilken innovasjon eller hvilket Bent Dreyer er forskningssjef for faggruppen «Næring og bedrift» i Nofima. Han har en doktorgrad i foretaksstrategi. (Foto: Nofima) "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 135 — Vi vil forhåpentligvis få FoU-fremskritt som legger grunnlag for å øke andelen levendefisk. Samtidig vil automatisering i hele verdikjeden fortsette. Det blir viktig at dette skjer i en retning som styrker produktenes posisjon hos forbrukerne. Økt bruk av restråstoff til konsum, godt betalte produkter til fôr og nye og verdifulle helse- og farmasiprodukter. Spørsmål 4: Hva har dere vært involvert i av sjømatrettet FoU i 2012? — Automatisering av fangstbehandling og prosessering, levendefangst og fangstbasert akvakultur, utvikling av kunnskap om marked og rammebetingelser og bedre anvendelse av restråstoff. Spørsmål 5: Hva vil dere fokusere på i 2013? — Levendefangst, bedret sjømatkvalitet og utnyttelse av restråstoff vil få mye oppmerksomhet innenfor I Nofima er man opptatt av FoU som kan øke andelen levendefisk i fangstene og bidra til økt satsing på fangstbasert akvakultur. EN NY MULIGHET! Vi kan nå utvikle emballasje hvor etiketter støpes direkte inn i emballasjen i en og samme operasjon – IML-teknologi. Gode priser, lave laGsavGifter oG sikkert oppGjør! KjØLAUKSjON LAGERAUKSjON FORHÅNDSKONTRAKTER SUNNMØRE OG ROMSDAL FISKESALSLAG FISKERNES EGEN SALGSORGANISASjON 136 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 www.surofi.no Foto: EksportutvalgEt For Fisk og hugo opdal • Tidsriktig kvalitetsemballasje • Renromproduksjon • Fleksibilitet på seriestørrelser • Bistand til emballasjeutvikling/industridesign • Grafisk designutvikling Fisk og Forskning teknologifagene. Så vil vi fortsette å jobbe med automatisering innen prosessering og produktutvikling basert på restråstoff. Innenfor samfunnsfagene vil vi rette søkelyset mot rammebetingelser som gir bedre konkurransekraft og økt markedskunnskap. Vi vil samtidig jobbe langs hele verdikjede for å avdekke og fjerne flaskehalser i ulike verdikjeder av sjømatsektoren. Spørsmål 6: Hva mener du om finansieringen av sjømat-FoU i Norge? Bør mer private midler inn i felleskassen? — For sjømatsektoren vil 2013 være spennende når det gjelder FoU-satsingen på nasjonalt nivå. Forhåpentligvis vil vårens Forskingsmelding peke på sjømatnæringen som en av de næringene hvor Norge vil prioritere FoU-innsatsen. Det vil innebære at Norges forskningsråd vil måtte prioritere sjømatsektoren sterkere enn de har gjort til nå. Samtidig vil forhåpentligvis Sjømatmeldingen til Fiskeri- og kystdepartementet, også bebudet i vårsesjonen, angi hvilke problemer departementet vil prioritere å løse gjennom sine FoU-satsinger. Når det gjelder næringens FoU-innsats, er sjømatnæringen unik ved at den kollektivt setter av FoU-midler. Nivået på denne satsingen vil være avhengig av om ordningen klarer å levere resultater som motiverer næringen til økt satsing på FoU — både kollektivt og innad i den enkelte bedrift. Trond Williksen er konsernsjef i børsnoterte AKVA group. En gang i mellom må selv konsernsjefer klø seg i hodet når de får vanskelige spørsmål. (Foto: Therese Tande) som den viktigste innovasjonen eller det viktigste forskningsresultatet i 2012? — Jeg synes det er meget vanskelig å plukke ut en spesiell innovasjon eller et forskningsresultat som det viktigste i 2012. Det var ikke året med de store revolusjonene. Samtidig pågår en meget betydelig innovasjons- og forskningsinnsats på mange områder, som helt sikkert vil bringe næringen fremover. Spesielt vil jeg fremheve den brede innsatsen som er på gang for å løse de definerte hovedutfordringene for havbruksnæringen, lus og rømming. Her er det mange spennende initiativ som garantert vil medføre at disse to hovedutfordringene blir løst. Vi er med på noen løp, og følger spent med på de ulike ting som skjer. Spørsmål 2: Hvilken innovasjon eller hvilket forskningsgjennombrudd er øverst på ønskelisten? Trond Williksen Trond Williksen er konsernsjef for den ledende utstyrsleverandøren AKVA group. Tidligere har han blant annet vært konserndirektør for fangstvirksomheten i Aker Seafoods. Trond Williksen har en MBA i strategi, finans og operativ ledelse fra University of Washington, USA. Spørsmål 1: Hva ser du I AKVA group har man fokus på egne produkter og FoU som kan gi økt inntjening. I 2013 vil mye innsats rette seg mot optimalisert fôring. De første fôranleggene kom forøvrig på 1980-tallet. Senere har det skjedd en hel liten revolusjon på dette området. Men AKVA group vil videre.... (Foto: AKVA group) "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 137 — Jeg har det samme ønsket som resten av næringen — en innovasjon eller en samling av innovasjoner som løser utfordringen med lakselus. Spørsmål 3: Hvilke viktige fremskritt/gjennombrudd innen FoU vil komme de neste to årene? — En samling av løsninger som løser utfordringen rundt lakselus. Spørsmål 4: Hva har dere vært involvert i av sjømatrettet FoU i 2012? — Vi er involvert i en rekke prosjekter på ulike områder, noen synlige, noen ikke fullt så profilerte enda. Vi jobber hele tiden steg for steg med forbedringer på alle områder, og det er egentlig det som bringer verden videre. Månelandingsprosjekter har en risikoprofil vi ikke ønsker. Men dersom andre aktører skulle ha satt inn sine krefter for en innovativ løsning på luseproblemet, kan vi gå inn og ta denne videre mot industrialisering. Spørsmål 5: Hva vil dere fokusere på i 2013? — Løsninger rundt fremtidsrettet oppdrettsinfrastruktur og optimalisert fôring. Spørsmål 6: Hva mener du om finansieringen av sjømat-FoU i Norge? Bør mer private midler inn i felleskassen? — Det er allerede betydelig med private midler inne i sjømatrelatert FOU i dag, spesielt gjennom FHF. Jeg tror det er vel så viktig at man fokuserer på å få effekt ut av 138 eksisterende midler, som å pøse inn mer. — Kan det tas av penger til markedsarbeid eller bør samlet avgift økes? — FHF har vel to-tre hundre millioner i året, og Sjømatrådet fire-fem hundre. Begge deler er viktig, og jeg tror det vil være en ressursødende diskusjon å prøve og omfordele dette. Det viktigste er hvordan vi bruker pengene vi har. Samlet avgift bør ikke økes. Otto Gregussen Otto Gregussen er adm. direktør i Norges Sildesalgslag. Han har tidligere vært Fiskeriminister, adm. direktør i Norske Fiskeoppdretteres Forening, adm. direktør i Norshell og regiondirektør for Fiskeridirektoratet i Trøndelag. Spørsmål 1: Hva ser du som den viktigste innovasjonen eller det viktigste forskningsresultatet i 2012? — Jeg er ikke sikker på om det faller inn under rammen av ditt spørsmål, men den viktigste refleksjonen man bør gjøre når det gjelder forskning i 2012 er usikkerheten og de store svingningene i kvotegrunnlaget for norske fiskere. En ting er at man har en rekordstor oppjustering av torskebestanden med en TAC-økning som er vanskelig å håndtere i markedet. En annen ting er en uheldig "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 Otto Gregussen er adm. direktør i Norges Sildesalgslag, og har en lang og imponerende karriere bak seg i sjømatnæringen. (Foto: Thv jr.) debatt om hva som egentlig er situasjonen for makrellbestanden. Hvis dette i sin tur skulle ende med en stor økning i kvoten på et senere tidspunkt, er det vanskelig å håndtere for de som skal selge denne fisken. Endringer bør skje gradvis. Hvis det er mangel på kunnskap som er årsaken til at dette ikke skjer, må vi avsette mer ressurser der hullene i kunnskapen er. Spørsmål 2: Hvilken innovasjon eller hvilket forskningsgjennombrudd er øverst på ønskelisten? — Det mest ønskede gjennombruddet er forbedringer i kvotetilrådningene for pelagiske arter. Jeg forventer at det kommer endringer i vur- Fisk og Forskning mer private midler inn i felleskassen? — Det spørsmålet er andre organisasjoner i næringen nærmere til å svare på. Nina Santi Nina Santi er forskningssjef i Aqua Gen AS. Hun er utdannet ved Veterinærhøgskolen (NVH) med doktorgrad i molekylær virologi. Santi var førsteamanuensis ved NVH før hun i 2007 begynte i avlsselskapet Aqua Gen der hun har vært forskningssjef siden 2010. Santi ønsker seg gjerne et fullstendig genkart for laksen. Spørsmål 1: Hva ser du som den viktigste innovasjonen eller det viktigste forskningsresultatet i 2012? — Aqua Gen er et avlsselskap som leverer laks- og regnbueørretrogn fra foredlede stammer til oppdrettsnæ- ringen. Fra vårt ståsted skjer det svært mye spennende teknologiutvikling innen genomforskning, og dette påvirker også våre avlsprogrammer. I løpet av 2012 tok Aqua Gen en beslutning om å utvikle en høytetthets chip som analyserer flere spesifikke genmarkører samtidig på laksens- og ørretens genom. Dette vil være et veldig kraftfullt verktøy for avlsarbeidet på disse to artene i årene som kommer. Første versjon av lakse-chipen inneholder nærmere en million ulike genmarkører (SNP-er), og dekker dermed trolig en stor andel av den sentrale genvariasjonen hos laks. Når vi kobler informasjon om genvariasjon til andre registreringer som filetkvalitet og sykdomsresistens, kan vi finne genmarkører assosiert med disse egenskapene til bruk i avl. Dette vil gi betydelig bedre fremgang enn det som kan oppnås gjennom tradisjonelt avlsarbeid. Stor usikkerhet i bestandsforvaltningen skaper betydelige problemer for næringen. Otto Gregussen er opptatt av troverdige estimater av de viktigste bestandene, ikke minst sild og makrell. Om det f.eks. viser seg at makrellkvotene plutselig kan økes kraftig, blir det ikke enkelt i markedet. deringer for både kolmule og makrell. Det må også nevnes at hele sjømatnæringen ville være tjent med et gjennombrudd når det gjelder problemet med lus i lakseoppdrett. Spørsmål 3: Hvilke viktige fremskritt/gjennombrudd innen FoU vil komme de neste to årene? — Jeg tror vi kommer til å få ytterligere dokumentasjon på fiskekonsumets viktige rolle for et sunt kosthold. Jeg tror også at vi kommer til å få anskueliggjort hvordan økt forbruk av sjømat kan yte et positivt bidrag til å bekjempe økningen i fedme og diabetes type 2. Spørsmål 4: Hva har Sildelaget vært involvert i av sjømatrettet FoU i 2012? — Vi har fulgt opp og nettopp belyst betydningen av pelagisk fisk som helsefremmende ernæring i flere innlegg i løpet av året. Vi har også bidratt til å sette sild på den norske menyen i samarbeid med Sjømatrådet, og dessuten avsluttet et prosjekt med Nofima for bruk av sildemelke ernæringsmessig. Her er fortsatt mye ugjort i feltet ernæring, og vi møter økende konkurranse fra andre produkter og må skjerpe oss i «krigen». Spørsmål 5: Hva vil dere fokusere på i 2013? — Vi er utelukkende fokusert på å få markedet for pelagisk fisk til å fungere så godt som mulig, og at fiskerne skal få riktig pris for den fisken de leverer gjennom oss. Spørsmål 6: Hva mener du om finansieringen av sjømat-FoU i Norge? Bør Nina Santi er forskningssjef i Aqua Gen AS på Sunndalsøra. Hun har doktorgrad i molekylær virologi, altså studier av virus. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 139 Nina Santi ønsker seg aller mest et ferdig referansegenom for atlantisk laks. Det skal etter planen foreligge i 2013. I Aqua Gen mener man at produksjon av steril laks kan være med på å få bukt med rømmingsproblemet. Av annen forskning noterer vi oss mange interessante prosjekter innen alternativer til medikamentell behandling av lakselus. Spørsmål 2: Hvilken innovasjon eller hvilket forskningsgjennombrudd er øverst på ønskelisten? — Øverst står et ferdig referansegenom for atlantisk laks. Laksegenomprosjektet har pågått i noen år, men det har vist seg at laksens genom er komplisert og utfordrende å sette sammen. I henhold til planen skal laksegenomet bli tilgjengelig i løpet av 2013. Dette vil være utgangspunkt for mangfoldige forskningspros jekter og etter hvert gi en langt bedre forståelse av laksens biologi. Det vil bli av stor nytte både for oppdrettsnæringen og villaksforvaltningen i årene som kommer. I løpet av høsten 2012 ble det klart at dette arbeidet skal videreføres gjennom et stort nytt prosjekt, 140 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 «AquaGenome»-prosjektet. Dette er knyttet til BIOTEK 2021 programmet i Forskningsrådet. Et sentralt mål er å kartlegge variasjoner hos torsk og laks, ved å sekvensere 1.000 individer av hver art. Aqua Gen deltar i dette prosjektet i samarbeid med forskere ved UiO/CEES, UMB/ CIGENE og Nofima. Aqua Gen mener at produksjon av steril laks kan være et bidrag til å få bukt med rømmingsproblemet og genetiske interaksjoner med vill laks. Det er i dag mulig å gjøre laksen steril gjennom triploidisering, men vi tror det er mulig å utvikle enda bedre metoder for å lage steril laks. Et annet prosjekt innenfor BIOTEK2021 vil arbeide mot et slikt mål; dette prosjektet er kalt «Salmosterile», og ledes av Havforskningsinstituttet. Nofima og Aqua Gen er blant flere andre forskningspartnere her. Fisk og Forskning Spørsmål 3: Hvilke viktige fremskritt/gjennombrudd innen FoU vil komme de neste to årene? — Avlsarbeid er langsiktig utviklingsarbeid. Når nye produkter er klare for markedsintroduksjon, ligger det mange års forskning bak. Aqua Gen og de andre avlsselskapene arbeider med flere egenskaper som påvirkes av fiskens gener. Noen er snart klare for lansering. Aqua Gen har i samarbeid med CIGENE identifisert og testet ut en genmarkør som sikrer god farge på fileten. Resultatene fra dette arbeidet er så positive at vi tar sikte på å lansere en farge-QTL i sesongen 2013/14. QTL er områder i arvematerialet som er knyttet til en bestemt egenskap. Dette vil først og fremst gjøre det lettere å produsere laks med jevnt god innfarging, og det blir mindre variasjon og nedklassing av fileter. En forutsigbar produksjon er noe av det viktigste avlsarbeidet kan hjelpe oppdretterne med. Her vil vi se betydelige fremskritt innenfor relativt kort tid, både når det gjelder overlevelse/robusthet og tilvekst/kvalitet. Spørsmål 4: Hva har dere vært involvert i av sjømatrettet FoU i 2012? — Politikerne er skeptiske til å la lakseproduksjonen i Norge øke før man har løst miljømessige utfordringer knyttet til sameksistens mellom vill laks og oppdrettslaks. I 2012 har Aqua Gen tilrettelagt for en industriell utprøving av triploid laks, som er steril og ikke kan overføre gener til villaksen. Flere store oppdrettsaktører har meldt sin interesse, og har søkt forsøkskonsesjoner for å gjøre fullskala produksjon av triploid laks. Produksjon av triploid rogn er mer arbeidskrevende, og fordrer stor nøyaktighet. For å muliggjøre slik produksjon i industriell skala, har Aqua Gen investert i utvikling av en robotisert strykelinje og et egenutviklet triploidiseringskammer. Dette vil være ferdig utprøvd og klar for implementering til neste rognsesong. Når det gjelder lakselus, satser vi på å kunne øke laksens genetiske resistens mot lusa. Det kan bli et nyttig verktøy i en «Integrated Pest Management»-strategi. To store smittetester ble gjennomført i 2012. Resultatene herfra skal brukes videre i et nytt prosjekt ledet av CIGENE, hvor man skal se nærmere på den gjensidige Denne lille rakkeren — «Caligus rogercresseyi» — har skapt store problemer for chilenske oppdrettere. I 2013 vil derfor Akva Gen starte et prosjekt for å finne bioteknologiske løsninger på luseproblemene i Chile. påvirkningen mellom vert og parasitt. Hvilke responser får man hos lusa når den møter en resistent vert sammenlignet med en mottakelig? Hvilket forsvar er det hos den resistente laksen som gjør at lusa ikke trives? Denne typen kunnskap er nyttig, ikke bare i et avlsperspektiv, men også fordi det kan avdekke hittil ukjente mekanismer som kan være utgangspunkt for nye kontrollstrategier. Spørsmål 5: Hva vil dere fokusere på i 2013? — I løpet av de siste årene har vi lansert rogn med høyere beskyttelse mot virussykdommene IPN og PD, produsert ved utvelgelse av foreldre med genmarkører for disse sykdommene. Vi vil fortsatt ha fokus på å samle inn feltdokumentasjon på effekten av disse produktene. I tillegg henter vi inn feltdata fra triploid lakseproduksjon i samarbeid med oppdrettere som setter i gang en storskala forsøksproduksjon i 2013. Ellers i 2013 vil igangsettingen av de to Eide Fjordbruk AS er et av fem oppdrettsselskaper som har søkt om forsøkskonsesjon for fullskala produksjon av triploid laks, altså steril fisk. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 141 nye prosjektene innen laksegenomforskning og utvikling av steril fisk få mye oppmerksomhet. 2013 blir også et år hvor vår avdeling i Chile i større grad inkluderes i vårt forskningsfokus, med oppstart av en stor satsing på å utvikle bioteknologiske løsninger på de chilenske oppdretternes utfordringer med SRS (Salmon Rickettsial Syndrome) og fiskelusen Caligus. Dette prosjektet er kalt Blue Genomics Chile, er støttet av CORFO og har et totalbudsjett på omkring 17 millioner dollar. Spørsmål 6: Hva mener du om finansieringen av sjømat-FoU i Norge? Bør mer private midler inn i felleskassen? — Sjømatforskningen i Norge er tilgodesett med et bredt anlagt virkemiddelapparat. Om man har gode og relevante prosjekter, er det mulig å hente støtte til alt fra grunnforskning til produk tutvikling og markedsanalyser. Ulike prosjekter må rettes mot ulike støtteordninger, og her er det en jungel som det er lett å gå seg vill i. For oppdrettsnæringen er Havbruksprogrammet i Norges forskningsråd en relevant arena, og for bioteknologisk rettede bedrifter er det mange muligheter innenfor det nye store programmet BIOTEK 2021. Skal innovasjonssystemet fungere er det helt vesentlig at leverandørindustrien og oppdrettsnæringen bidrar både med kompetanse og finansiering som kan sikre at ny kunnskap materialiseres i relevante produkter og tjenester. Kjartan Sandnes Kjartan Sandnes er FoU-sjef i Biomega AS, et selskap som fokuserer på utnyttelse av restråstoff med produksjon i Kjartan Sandes er FoU-sjef i Biomega AS, og opptatt av å øke verdien av fersk restråstoff ved hjelp av bioteknologi. egen fabrikk på Skaganeset i Sund i Hordaland. 1. januar i år tok Biomega over all aktiv virksomhet i Marine Biproducts-systemet. Marine Bipro ducts er etter dette et rent holdingselskap. Selskapet eier Biomega 100 prosent. Sandnes er også en av gründerne. Spørsmål 1: Hva ser du som den viktigste innovasjonen eller det viktigste forskningsresultatet i 2012? — For vår egen bedrift, som driver med restråstoff og bioteknologi, er det flere lovende resultater knyttet til ingredienser i mat/fôr, samt anvendelser innen fermentering, dvs. industriell bioteknologi. Nasjonalt er satsing på bioteknologi gjennom regjeringens strategimelding og rapporten fra HAV21 viktige milepæler i den nye tiden vi går inn i. Spørsmål 2: Hvilken innovasjon eller hvilket forskningsgjennombrudd er øverst på ønskelisten? 142 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 — Når det gjelder områdene ovenfor, eller nærmere bestemt for vår egen bedrift: Sluttføring av dokumentasjon og suksess i markedet. Nasjonalt må det være å få gjennomslag for regjeringens mål om at Norge skal være verdens beste sjømatnasjon — også når det gjelder marin bioteknologi/restråstoff. Spørsmål 3: Hvilke viktige fremskritt/gjennombrudd innen FoU vil komme de neste to årene? — Et kraftig løft i utnyttelsen og verdien av ferskt restråstoff ved hjelp av bioteknologi. Området vil bli linket til den nye bioøkonomien. Ensilering av restråstoff vil sakke akterut i nye biotekniske prosesser, som ved å bruke ferskt råstoff vil gi bedre verdiskapning. Spørsmål 4: Hva har dere vært involvert i av sjømatrettet FoU i 2012? — Omfattende FoU innen Fisk og Forskning utnyttelse av restråstoff og bioteknologi. Spørsmål 5: Hva vil dere fokusere på i 2013? — Det samme — knyttet til nye produkter, nye markeder og økt verdiskapning. Spørsmål 6: Hva mener du om finansieringen av sjømat-FoU i Norge? Bør mer private midler inn i felleskassen? — Innen vårt område på restråstoff/bioteknologi er det rimelig gode ordninger gjennom Innovasjon Norge, Norges forskningsråd og Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond. Jeg synes balansen offentlig/privat er ok. Innen vår sektor har jeg ikke tro på generisk markedsføring. Kjell Arthur Lind-Olsen Kjell Arthur Lind-Olsen er salgs- og markedssjef for Baader Norge AS. Han har bakgrunn fra blant annet Seateck og Optimar. Tyskbaserte Baader er en stor internasjonal aktør innen prosessutstyr for både sjømat og andre næringsmidler Spørsmål 1: Hva ser du som den viktigste innovasjonen eller det viktigste forskningsresultatet i 2012? — Fra midt ståsted er den viktigste innovasjonen innen laks det som er gjort for å fjerne antall årsverk, samtidig som man har brakt produktene fra Norge et steg videre i raffineringsgrad. Dette dreier seg om prosessteknikker så vel som veie og pakkemetoder. Spørsmål 2: Hvilken innovasjon eller hvilket forskningsgjennombrudd er øverst på ønskelisten? — Jeg tror det segmentet som mest trenger videreutvikling og automatisering, er filetnæringen innenfor hvitfisk. Det vil være helt avgjørende for næringens videre eksistens at man får opp antall kilo pr. Kjell Arthur Lind-Olsen er salgs- og markedssjef for Baader Norge AS. Mer automasjon i filetproduksjonen av hvitfisk er avgjørende for bransjens videre eksistens, mener han. mannstime ved hjelp av automatisering. Spørsmål 3: Hvilke viktige fremskritt/gjennombrudd innen FoU vil komme de neste to årene? — Produkter som kan rasjonalisere filetproduksjonen av laks. Det er også et håp at man klarer å dra med hvitfisk inn i denne prosessen. Videre vil integrering av fabrikker og anlegg i felles systemløsninger for hardware og software være fremskritt som kommer. Spørsmål 4: Hva har dere vært involvert i av sjømatrettet FoU i 2012? — Vi er ikke med i noen åpne felles prosjekter i Norge. FoU er likevel en høyt prioritert aktivitet. Vår aktivitet kjøres av egen FoU-avdeling i fellesskap med kunder. Spørsmål 5: Hva vil dere fokusere på i 2013? — Masse spennende i flere segmenter. Spørsmål 6: Hva mener du om finansieringen av sjømat-FoU i Norge? Bør mer private midler inn i felleskassen? — Vanskelig å si. I deler av næringen er det helt klart et uutnyttet potensial i manglende utvikling av fiskeprodukter som kan selges. Om produktutvikling er noe som egner seg best i de enkelte bedriftene eller om dette bør kjøres med offentlige midler, er jeg usikker på. Historisk har ikke felles satsing på produkter vært bare vellykket. Det er viktig å ta vare på de initiativrike og oppfinnsomme aktørene som vil gjøre jobben selv. — Bør samlet avgift økes? — Neppe! Maskiner som rasjonaliserer filetproduksjonen av laks kan bli et av de viktigste fremskrittene innen FoU de neste par årene, tror Lind-Olsen. Han burde vite hva han snakker om. I dag er det Baader-maskiner overalt hvor man kommer i norsk foredlingsindustri. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 143 TOTA LT R A N S P O RT • Containerterminal • Fryselager • BilFrakt • BåtFrakt • FlyFrakt • klarering www.tyrholm.no Po Box 1313, no-6002 ålesund tel +47 70 11 63 00, Fax +47 70 11 63 40 (24 hrs) +47 70 11 63 30, e-mail: tyrholm@tyrholm.no www.tyrholm.no 144 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 på tampen fra Provence En norsk komedie Fordelen med et par uker i Norge er at man kommer tettere på det som skjer. I flere uker har vi som engasjerer oss i sjømatnæringen vært vitne til en komisk diskusjon om minsteprisene på torsk. Like før jul ble Råfisklaget og industrien enige om det fiskerne mener er en skammelig lav pris. Dette har gjort at fiskerne nå presser på for å få nye forhandlinger, med det formål å sette opp igjen prisen. Hvilken verden lever de i? Når skal det gå opp for dem at det er markedene som styrer prisen, ikke vedtak på bakrommet i en eller annen organisasjon. I øyeblikket er markedssituasjonen meget vanskelig. Portugal, som er den desidert største kjøperen av norsk torsk, sliter. Det er mange som kan tenke seg å kjøpe fisk fra Norge, men som ikke får finansiert kjøpene. Den norske kronen er i tillegg knallsterk, og det gjør ikke saken bedre. Det norske systemet for omsetning av fisk er åpenbart gått ut på dato. I skarp kontrast til omsetningen av villfisk går omsetningen av laks så det suser, helt uavhengig av minstepriser og monopol. Det er fordi laksen har opparbeidet seg status og en merkevareverdi i markedet. Tiden er nå overmoden for å forandre systemet for omsetning av villfisk. Salgslagene må fases ut og den berømte Råfiskloven bør avvikles. Det gir ingen mening å frikoble Norge fra det som skjer i markedene. Kanskje må sjømatnæringen tåle noen større svingninger, og endog korte perioder med lavere priser til fiskeren. Men det vil de få igjen med renter når markedene normaliseres. Torsk er et luksusprodukt i alle marked. I øyeblikket er den redusert til en billig fisk, mens laksen går så det suser til svært gode priser. Hva har skjedd? Mye tyder på at hele næringen har hvilt på sine laurbær, i troen på at torsken skulle surfe på en bølge som den mest attraktive fisken. Når det ikke har skjedd, er forklaringen at Norge i et gammeldags og rigid system har priset torsken etter innfallsmetoden. Hadde prisene fått dannet seg fritt i markedet, hadde torsken fremdeles vært en markedsleder med solid forsprang på andre fiskeslag. Det hadde vært tilfellet på tross av de krisene som nå er i Europa. Folk med mye penger vil ha noe eksklusivt. Og det er alltid noen som er rike, selv i kriserammede land. For disse er torsken redusert til en billigvare med lav status. Dersom man hadde suspendert alt som heter minstepriser og latt markedet styre, hadde man fått hentet ut prispotensialet i torsken. Det er intet mindre enn en komedie at det fortsatt sitter folk i Norge med grått hår og tror de kan styre markedet. Som om ikke det er nok, tror de også at de gjør noe bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk riktig når de vedtar førstehåndpriser. Det er nesten ikke til å tro. Det må en gjennomgripende endring til i hele systemet, hvis ikke annerledeslandet skal bli en volumleverandør til alt for lave priser. Man kan starte prosessen når man vil, men starte må man. Jeg kan ikke se at noen har noe å frykte, så lenge vi er den eneste nasjonen sammen med Russland som har torskemengder av betydning å tilby verden. Sjømatnæringen i Norge har lenge oppført seg som om den har et problem. Og næringsaktørene har vært ekstremt flinke til å fortelle om det. Problemet heter torsk, og markedet har selvsagt reagert spontant med å korrigere prisen nedover. Den ene dagen prater man prisene ned, dagen etter vedtar man det. Er det rart det går galt? "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 145 Annonseregister SideFirma 52 116 54 19 144 4 20 82 140 116 148 32 128 128 146 132 44 106 144 114 132 128 78 74 10 146 Addcon Nordic AS Alsaker Fjordbruk AS Andenes Havfiske AS Aqualine AS Atlantic Seafish AS Austevoll Seafood ASA Austevoll Videregående Skole Baca Plastindustri AS Beha-Hedo AS Bjordal & Madsen AS Bud og Hustad Forsikring Baader Norge AS Cflow AS DnB ASA Domstein ASA Drevik International AS Ellingsen Seafood AS Firmenich Bjørge Biomarin AS Fiskebåtrederiet Kato AS Fiskebåtredernes Forbund Fiskenett AS FrioNordica AS Frydenbø Power AS Giske AS Gundersen AS "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 SideFirma 36 24 3 66 15 10 19 28 124 124 94 40 24 24 30 136 118 113 13 100 12 120 94 120 100 Halstensen AS, K. Hansen Dahl Fiskeri AS Inaq Management AS Jangaard Export AS Maritech Systems AS Maritim Competance Ltd Melbu Systems AS Meløy Videregående Skole MMC AS Moltech AS Møre Codfish Comp. AS Nordea Bank Norge AS Nordic Supply Systems AS Nordkapp maritime fagskole og vgs. Norges Råfisklag Norplasta AS Nor Stamp AS Norway Royal Salmon ASA Pall Pack AS Prestfjord AS PricewaterhouseCoopers AS Refa AS Saltimport AS Savicon AS Scala Industrivekter AS SideFirma 64 138 140 72 8 60 36 98 2 36 64 50 136 98 86 124 144 22 20 15 90 142 5 120 Scan-Mar AS SinkabergHansen AS Sjøvik AS Slakteriet AS Sparebank 1 Nord-Norge Sperre AS, Brødrene Stadt AS Stella Polaris AS Stiftelsen Nor-Fishing Strand Rederi AS Strømsholm Fiskeindustri AS STX AS SUROFI Tranvåg AS, Sevrin Truck Tek AS Trøndertrygd Tyrholm & Farstad AS Universitetet for miljø og biovitenskap Universitetet i Nordland Universitetet i Tromsø Vedde AS West Norway AS Widerøe AS Øyangen AS Holst-Dyrnes vrs. Gregussen Sist ble det uavgjort mellom Aker Seafoods-sjef Olav Holst-Dyrnes og Sildelagets toppsjef Otto Gregussen. Begge scoret 7 poeng. Dermed måtte vi invitere til omkamp mellom Ålesund og Bergen — mellom hvitfisk og pelagisk fisk. I Duellen er nemlig ingen like gode. En er best! Halvveis sto det fortsatt uavgjort. Både Gregussen og Holst-Dyrnes svarte prikkfritt og i rekordtempo. Men så ble det tyngre, og særlig for «sildegeneralen» lengst sør. Bare to poeng på de siste fem spørsmålene kunne ikke gi seier. Også Holst-Dyrnes måtte notere en null i protokollen, men sammenlagt var det ingen tvil. Torsken tok knekken på silda! Dermed sier vi takk til Otto Gregussen for solid innsats og to gode runder. Syv poeng i snitt gir ingen grunn til surmuling, og viser at kunnskapsnivået holder i massevis. Til Olav Holst-Dyrnes sier vi velkommen igjen i neste nummer. Ingen trær vokser til himmelen, og i alle fall ikke i Duellen. Der ute finnes alltid den regjerende mesterens overmann eller -kvinne. Nå skal vi ut på leting. Spørsmål 1: Er lakselus en lus? Spørsmål 2: For 30 år siden gikk Leiv Grønnevet av som statssekretær i Fiskeridepartementet. Hvem overtok? Spørsmål 3: Marine Harvest kjøpte nylig et børsnotert fiskeriselskap. Hvilket? Spørsmål 4: Hvilken fiskeriorganisasjon har 75års jubileum i år? Spørsmål 5: Hvilket yrke har Jens Christian Holst? Spørsmål 6: Verdens dyreste enkeltfisk — en tunfisk — ble nylig omsatt. Hva var prisen? Spørsmål 7: Hvor mange torskekvoter kan man maksimalt samle på en autolinebåt? Spørsmål 8: NIFES har studert fôrinntak og vekst for stor laks ved sjøtemperaturer på 13, 15, 17 og 19 grader. Hvilken temperatur ga størst vekst? Spørsmål 9: Hvem ble kåret til «Årets navn 2012» av leserne til «FiskeribladetFiskaren»? Spørsmål 10: Til hvilket land eksporterte vi mest sjømat i 2013, regnet i produktvekt? Duellen Olav Holst-Dyrnes Otto Gregussen 1.Nei. 1 – 1 1.Nei. 2. Svein Munkejord. 1 – 1 2. Det var Svein Munkejord. 3. Morpol ASA. 1– 1 3. Morpol ASA. 4. Norges Råfisklag.1 – 1 4. Norges Råfisklag. 5. Havforsker ved HI i Bergen. 1 – 1 5. Havforsker i Bergen. 6. Tipper 3 millioner kroner. 0 – 0 6. Aner ikke; 1 million kroner? 7. 5 kvoter. 1 – 1 7. 5 kvoter. 8. 13 grader. 1 – 0 8. Tipper 15 grader. 9. Anita Gylseth. 1 – 0 9. Kommer ikke på det i farten. 10. Det må være Russland.1 – 1 10.Russland. Sum 9 –7 Svar: 1. Nei, det er et krepsdyr. 2. Svein Munkejord. 3. Morpol ASA. 4. Norges Råfisklag. 5. Han er havforsker ved HI i Bergen. 6. Ca. 10 millioner kroner. 7. 5 kvoter. 8. 13 grader. 9. Anita Gylseth. 10. Russland, med 319.400 tonn. "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 147 Returadresse: Norsk Fiskerinæring AS Boks 244 - 2071 Råholt gjensidige.no SAMMEN GIR VI DEG TRYGGHET FOR BÅT OG MANNSKAP .... og vi trygger deg og din familie Gjensidige samarbeider med Havtrygd, Nordlys, Bud og Hustad om salg av forsikringer. Samarbeidspartnerne skal i tillegg til å levere forsikring, ha hovedfokus på skadeforebyggende arbeid. A20619/02.10/Foto: Fiskerimedia.no Sammen gir vi deg trygghet for båt og mannskap. SLIK FÅR DU KONTAKT: Havtrygd Bud og Hustad Nordlys Gjensidige 55 55 74 00 71 26 67 00 75 54 40 88 03100
© Copyright 2024