1. No category

Varhet for andres
verdighet, er ikke det
moralens følsomhet?
▲
Nakent, sårbart, bare noen dager inne
i denne verden. Menneskets håp ligger
hos dagens og fremtidens ungdom,
mener Freddy Fjellheim. «De er ennå
ikke altfor skadet av miljøødeleggende
konkurransenormer», skriver han i dette
essayet.
Foto: Istockphoto
20 teser om konkurransemennesket
Hva slags kunnskap kan avverge
klimakrisen?
det arme konkurransemennesket oversett den elementære forskjellen på å
konkurrere med et medmenneske og å
konkurrere om beste resultat. Mennesket og ting inngår i samme identifikasjon er lik økohavari.
14. Konkurransemennesket vil stjele
en god idé for enhver moralsk pris, og
anse det som en privat rettighet. Jaget
etter å utbytte andre mennesker viser
seg her som konkurransemenneskets
forsøk på å fremstå med originalitet.
Mens det bare er seg selv nok.
■
Freddy Fjellheim
M
kultur@vl.no
22 310 310
ens teoretisk kunnskap er
høyt verdsatt på
markedene
i teknopolis, rangeres sivilsamfunnets erfaringskunnskap
lavere. Den stemples gjerne frivillig og
privat. Omsorgens forpliktelser utøves med merkelapper som dette, i samfunnsmarkedets randsoner.
Der holder også miljøorganisasjonene
til, utenfor maktens og konkurransens
domener. Slik plassert, burde ikke den
vitenskapsbaserte miljøekspertisen snart
oppfatte hvordan menneskelig verdighet vil settes i spill under klimakrisen?
Miljøkunnskap kan bli et fundament
for en ny humanisme: En anskueliggjøringens bro over kløften mellom
menneske og natur, teori og praksis,
med et dypere perspektiv på naturhendelsene som nå dundrer en døvhørt verden i møte.
Det skjer mens de norske teknaturene lever i den villfarelse at vern av oljesektoren er overordnet vern av naturen
og mennesket, en feilslutning den norske klimameldingen synes å være bygget på. Statoils tjæresand-klondyke i
Canada skader både det globale miljøet, ytringsfriheten og en minoritetsbefolkning. Eierne, det norske folk, stilles i internasjonal forlegenhet.
Hva bryr vel sånt oss?
Det mentalhistoriske grunnlaget for
de falske motsetningene mellom natur
og menneske oppstår med homo economicus, som med sin splittede rasjonalitet fordyper skillet mellom kropp og
side
44 –
VÅRT LAND – fredag 22. mars 2013
sjel, intensjon og handling. Innenfor
slike splitt-og-hersk-mekanismer er
det at musikk, kunst og poesi har tilbudt sine overskridelser på de tranghjertedes markedsplass. Religiøsitet og
meditasjonsformer tilbyr en lignende
helhetliggjøring.
Fysikere hevder at det ikke finnes
splittelse i universet, kun enhet. Hvert
objekt og hendelse er vevet sammen.
Jeg tror at menneskets søken etter enhet har gjenklang i det samme universet, og mange av oss erfarer også enhetslengselen i fellesskapet med våre
kjære.
Hva kjennetegner den splittede
mennesketypen som modernitet og
kapitalisme har designet og kuet helt
frem til våre dagers hjerteløse individualisme?
Jeg kaller det konkurransemennesket,
en mutant av mannlig sluhet og kvinnelig list, med flytende røtter i middelklassens grunne Narcissus-dam. Dette
vesenets flyktige nærvær og uuttalte
hensikter kaller på tesens form:
■ 1. Konkurransemennesket argumenterer for solidaritet og vil fremstå som
medmenneske, men skuler alltid til sin
egeninteresse først, med en vikarierende begrunnelse: Når alle tenker på seg
sjøl, hvorfor skal jeg ta hensyn til andre
mennesker?
2. Konkurransemennesket snakker i
klisjeer og tenker instinktivt, med individualismens trosbekjennelse snublende nær: Jeg er som jeg er, jeg gjør som
jeg gjør. Biologismens munnhell er denne troens grunn: Det er helt naturlig.
■
■ 3. Konkurransemennesket er indoktrinert av tilfeldige reklameimpulser, bil-
lig lederfilosofi og et såre alminnelig begjær etter posisjoner og penger. Uten
å merke det har denne mennesketypen
formet et selvbilde med varekarakter og
produktivitetsmål, på høyresiden som
venstresiden.
4. Konkurransemennesket er taktisk ærlig om sine hensikter, og strategisk uærlig om sine egentlige hensikter. Løgn er ikke et moralsk dilemma for
konkurransemennesket, blott og bart
en konkurransebetingelse. KM er det
sosiale livets spillegale.
■
5. Konkurransemennesket hemmeligholder sitt streberi. Det sloss aldri
med blanke våpen.
■
6. Konkurransemennesker er positive der vanlige folk er høflige, innsmigrende der vanlige folk er spørrende,
manipulerende der vanlige folk vil avsløre og listige der vanlige folk går rettpå-sak.
■
7. Konkurransemennesket vil derfor
avvise eksistensen av kategorien vanlige folk som en idealisering og insistere
på sitt argumentasjonscredo: Dette er
en forenkling. På samme måte som det
vil anse beskrivelsene av seg selv som
en karikatur, uten å merke sannhetsgehalten i en slik mistanke.
■
■ 8. Konkurransemennesket satser på
at sluhet er intelligens, og holder klokskap for å være en formildende form
for dumhet. På samme måte som å
tuske til seg grunker og fordeler anses
som smart, mens å dele godene betraktes som idioti. Gjør KM deg en liten tjeneste, forblir du i livslang gjeld.
Får KM en gave, vil det takke for innpakningspapiret. Gir du KM gode
råd, vil det fremheve rådet som betød
minst.
9. Konkurransemennesket ser det
som sin biologiske rett å utbytte et annet menneske, og evner dermed ikke å
skille mellom menneske og måloppnåelse. Et annet menneske er for konkurransemennesket bare en beleilig avspeiling av dets egne behov, slik en predator peiler sitt bytte.
■
■ 10. Konkurransemennesket er en
slikkmunn og spyttslikker i samme
gjesp. Det er selvoppfyllelsens profet
som mer enn gjerne erklærer for verden: Slik er vi alle.
■ 11. Konkurransemennesket er dyktige
i spill, sport og spekulasjon, og er selv
utbyttet av faustiske krefter som manipulerer denne mennesketypen i sitt
eget bilde: Medias naturødeleggende
als-ob-journalistikk der klimakrisen behandles på linje med togforsinkelser.
For KM er ytringsfrihet først og fremst
frihet til å ytre sine indviduelle interesser.
■ 12. Konkurransemennesket kan sjelden eller aldri inngå en avtale eller et
samarbeid uten å etablere intriger,
skjulte allianser og bakvaskelser. KM er
innerst inne så usikker på seg selv at
det jevnlig må parasittere kolleger, venner og familie. I kamuflasjens hensikt
utstråler KM derfor holdningen: Jeg er
viktigere enn deg.
13. Konkurransemennesket synes
ofte synd på seg selv fordi det må være et konkurransemenneske. Denne
selvmedfølelsen skyldes en alminnelig
mental forvirring. I sin iver etter å raske
til seg materiell og kulturell rikdom har
■
■ 15. Konkurransemennesket lengter
etter å bli menneske (igjen). Det lengter etter å stole på sine medmennesker. Det lengter etter å hvile, også når
det hyller seg selv for å være hvileløst
produktivt. Det lenget etter å være avkoblet, mens det alltid er tilkoblet SMS,
mail, Facebook, twitter.
16. Konkurransemennesket vil befolke verden med sin egen prototyp og
tør sjelden stole på fellesskapet. Det
blir spekulativt i sitt hjerte og kalkulerer
omgivelsene med et falskt selv. Blant
annet av denne grunn øker omsetningen av rusmidler og smertestillende
medikamenter. Karrierejagets dopaminrus må også nevnes her.
■
■ 17. Konkurransemennesket frykter og
forakter svakhet, sykdom og syke, men
bak en fasade som illuderer medmenneskelighet. Slik er KM også skuespillersamfunnets ultimate kreasjon, før
det økologiske sammenbruddet.
■ 18. Konkurransemennesket værer at
klimatrusselen kan ødelegge både natur
og økonomi for kommende generasjoner. Men KM er så bundet opp av opportunisme at dets kunnskaper lukker
seg om spredte enkelttiltak som aldri vil
true uretten som betinger klimaødeleggelsene av menneske og natur.
■ 19. Konkurransemennesket baserer sitt samfunnssyn på den stoltenbergske maksime: Oljen må utvinnes
mens naturressursen ennå kan utbyttes
Presentasjon: Sverre Egner Bruun
innenfor dagens teknologiske og
økonomiske system. Lofoten og Vesterålen er for konkurransemennesket ikke
et sårbart naturområde, men et egnet
åsted for valgkamp.
■ 20. Konkurransemennesket elsker
alle former for makt og vil være ensom
ulv i flokkens midte, dressa opp som
den splitter nye eventyrfiguren Blåhette.
Jeg beskriver her et menneskevesen hvis
siste mistanke i livet vil være at det er
grunnleggende ufritt, ja simpelthen en
slave av åndelige og materielle forhold
som går under betegnelsen frihet. Det
er et vesen som i hemmelighet beundrer
mental vold og hersketeknikker, og som
like tankeløst fordømmer fysisk vold,
uten å oppfatte sammenhengen.
Den ulykksalige hovedpersonen i Albert Camus Fallet kan stå som en litterær arketyp på dette i videste forstand
miljøskadde mennesket. Forsvarsadvokaten Jean-Baptiste Clamence har i
årevis dyrket positivitetens selvstimulans, før han må konfrontere seg selv
med en dødbringende unnfallenhet. I
Camus romanmonolog blir til og med
selvoppgjøret et fall inn i fortidens jegbegrensinger.
Noe har gått sund, slik folk sier i
Nord-Norge, og individualismens ensomme helter vil forsikre seg om at alt
er like gyldig.
Da tilfeldig valgte personer nylig ble
spurt om surrogati i en TV-enquête,
svarte flere med samtidens likegyldighetsformular: «Det er vel opp til den
enkeltes behov.» Kort sagt, barn som
tilbud og etterspørsel, behov og varetilførsel.
Asylsøkerne og deres barn: ikkemarked, ikke-mennesker. Dette angår
miljøspørsmålet i høyeste grad, fordi
flyktninger vil bli klimakrisens første
globale ofre. Flyktninger blir ikke bare
møtt med biopolitiske murer, men også med mangel på medmenneskelighet
og vennlighet:
Xenofobe eksistenser synes å betrakte sine medmennesker som gjenstander, konkurrenter og hudfarger.
Unge folk er ennå ikke altfor skadet av
miljøødeleggende konkurransenormer.
Jeg ble utfordret til å møte ungdomslederne for de frivillige miljøorganisasjonene etter en kronikk jeg hadde i
Aftenposten i fjor høst.
Vi diskuterte hvordan ordene fornekter oss hvis ikke den som bruker
språket også kan vise det hun sier. Vise
menneskelighet, fortvilelse, stanse opp,
lytte og juble.
For å identifisere en altomfattende
miljøkrise må framtidas politikere øve
opp en ny lydhørhet. Det gjør de ved
å lytte mens de taler. En slik lydhørhet
motiverer til fellesskap og mobiliserer
til handling. Talspersoner som integrerer miljøkunnskapene i sin fremferd,
viser vei mot det jeg kalte anskueliggjøringens bro.
Hvordan skal vi g jennomskue
konkurransementaliteten som gjør oss
fremmede for både natur og medmennesker?
Vi kan begynne med å lese filosofen
og forfatteren Michelle Serres bok Biogea. Dette er mannen som skrev Naturpakten, et viktig forelegg i Espen
Stuelands essay «Taushet om så mange
ugjerninger» (10tal.se/?p=6154) I tillegg til at Biogea er et litterært kunstverk, demonstrerer Serres hvor den
potensielle endringskraften hos kvinner og menn ligger skjult. Det er en
kjærlighetshandling som berører språket, for forfatteren beskriver ikke bare
et landskap - hans «jeg» har landskapet
skrevet inn i seg som et vi.
Språket i boka uttrykker på sanselig
vis fellesskapets smerte når for eksempel egnens elv blir forurenset; da er det
ikke lenger noe skille mellom «menneske og natur», «fysisk og psykisk, individ og fellesskap. Da er mennesket
i handlingens bevegelse, fysisk! Dette
er opprinnelig en gledens og våkenhetens tilstand, en følsomhet vi bærer
med oss fra barndommens åpne dager.
Erfaringen kan komme oss til unnsetning under sykdom, og er en helende
kraft i oss.
Varhet for andres verdighet, er ikke
det moralens følsomhet? Natur og na-
turhistorie blir til en viss grad personifisert i Biogea, slik at poesiromanens
«jeg» også blir et «du» i møte med klimakrisens naturhistoriske omveltninger. En slik økopoetisk skrivemåte får
leseren til å lytte etter forandringens
språk.
Hos denne tenkende dikteren inngår
Arkimedes' krigsmaskiner i en mental
loop som innhenter vår tids teknokrater og deres kulturfattige strategier (av
gresk stratos, krig).
Vel kan teknaturene og strategene
tolke vitenskapelige data og implementere dem i politisk handling, men
for å løse de dypereliggende årsakene
til miljøkrisene må mennesket og sivilsamfunnet oppdage sin menneskelighet på nytt. Vi kan simpelthen ikke
fortsette å være kapitallydige mennesker slik vi har vært det siden industrialismens skitne merverdistrategier førte
til økonomisk framgang og økologiske
katastrofer. Også slik sett er Vestens
økologiske fotavtrykk knusende.
Konkurranse kan omdannes til gjensidighet i en gitt historisk situasjon, det
vet vi. Først nedenfra, mellom deg og
meg, utenfor politikkens og konkurransementalitetenes jernteppe.
Truet til utslettelse av den naturen
som er vårt livsgrunnlag, vil homo reciprocans snart gjøre seg gjeldende. Det
mottagende menneske setter verdighet
foran verdi og omfatter sitt medmennske med en spørrende holdning.
For den dagen sivilsamfunnets kvinner og menn, barn og gamle, sammen
oppdager hvilke redsler som er under
oppseiling, kan vår politiske svakhet bli
en formidabel moralsk styrke.
Sivilsamfunnets erfaringskunnskap
og kjærlighet må utfordre teknaturenes
makt. Klimakrisen vil kreve det av oss.
Freddy Fjellheim (født 1957) er
forfatter, essayist og litteraturanmelder. Han har blant
annet gitt ut essaysamlingen
Fellesskapets kunst i 2010 og
diktsamlingen Mennesket har
korsets form i 2009
(begge Cappelen Damm).
VÅRT LAND – fredag 22. mars 2013 – side
45