– SNAKK BORT ENSOMHETEN
RØDE KORS MAGASINET Jubileumsnummer 2015 Slå av en prat og gjør en forskjell SIDE 13-17 Bli med og skap et varmere samfunn SIDE 18-23 H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit: – SNAKK BORT ENSOMHETEN 2 RØDE KORS 150 ÅR Røde Kors i Norge ble stiftet av statsminister Frederik Stang i 1865, kun to år etter at Henry Dunant grunnla Det internasjonale Røde Kors. I dag er Røde Kors verdens største humanitære organisasjon som er tuftet på ønsket om å gjøre en medmenneskelig innsats. Organisasjonen er grunnfestet i de syv Røde Kors-prinsippene og har en helt særegen rolle som vokter av Genève-konvensjonene. 04 10 Innhold: HVERDAGSVENNER.. ............................................................................................... 4 SKRÅBLIKK M/KOHT. . ............................................................................................. 9 INTERVJU MED H.K.H. KRONPRINSESSE METTE-MARIT.. .................. 10 MIN RØDE KORS HISTORIE............................................................................... 13 PÅ KURS MED DEM SOM SKAL REDDE OSS............................................. 18 18 RØDE KORS-MAGASINET 01/2015 95. ÅRGANG Utgiver: Røde Kors i Norge President: Sven Mollekleiv Generalsekretær: Åsne Havnelid Ansvarlig redaktør: Øistein Mjærum Redaktør: Marianne Wellén I redaksjonen: Olav A. Saltbones, Astrid Arnslett, Thomas A ndré S yvertsen, Bjørn Runar Foss Sodeland, Mari Aftret Mørtvedt, Arild B lomkvist. Forsidefoto: Olav A. Saltbones Redaksjonens adresse: Postboks 1 Grønland, 0133 Oslo Tlf. 22 05 40 00. Faks 22 05 40 40 E-post: media@redcross.no Design/layout: Nucleus AS, www.nucleus.no Trykk: Artko as. Opplag: 125 000 eks. ISSN 1503-5786 (trykt utg.) ISSN 1892-7971 (elektronisk utg.) ENDRET ADRESSE? Røde Kors-magasinet går til m edlemmer i Røde Kors i Norge. D ersom din husstand mottar flere eksemplarer enn ønsket eller har forandret adresse, meld fra til medlemsservice på tlf. 22 05 42 20 eller send en e-post til medlem@redcross.no. Besøk oss gjerne på www.rodekors.no. 3 TIL STEDE – NÆR DEG M agasinet du leser er vår gave til deg – fordi Røde Kors har 150-årsjubileum i år. Vi sender det ut til alle våre medlemmer, frivillige og til husstander i Norge. Vi skal markere jubileet på ulike måter gjennom året, og vi vil gjerne invitere deg med, både på markeringen og på å gjøre Norge til et varmere samfunn for alle. For å bidra til å gjøre Norge til et varmere samfunn har vi satt ut flere hundre røde benker rundt om i landet. De vil være synlige på folkerike og overraskende steder. Den røde benken er en mulighet for en god samtale. Vi o ppfordrer lokale politikere, kjendiser, frivillige og alle som ønsker en god samtale til et benkmøte. Sammen kan vi skape et varmere og mer inkluderende samfunn. Kronprinsesse Mette-Marit brukte litt av sin tid på en prat med Synnøve Brooks, beboer på Solgården Sykehjem i Asker, og hadde også med kronprinsfamiliens hund Muffin Kråkebolle. I 150 år har Røde Kors vært til stede i Norge. Vi vil markere dette med en flyttbar «møteplass» som har nær 100 stopp over hele landet. Målet er å synliggjøre det lokale Røde Kors, sette fokus på de humanitære behovene i ditt nærmiljø og rekruttere lokale frivillige. Vi trenger flere frivillige, slik at vi kan hjelpe enda flere. Over hele verden finner vi mennesker med behov for hjelp. Her hjemme er problemene av en annen art enn i mange andre land hvor væpnede konflikter, n aturkatastrofer eller ekstrem fattigdom skaper lidelse og nød. I Norge dreier det seg om e nsomhet – i alle aldre, rusproblemer eller v anskeligheter med å tilpasse seg i et nytt land. Turfolk går seg bort i påskefjellet, ungdom sliter med psykiske plager, foreldre har ikke råd til å dra på ferie med barna sine, mens asylsøkere sitter i årevis på asylmottak med livet på vent. Røde Kors møter disse behovene g jennom å tilby en rekke aktiviteter i hele landet. Som medlem eller frivillig i Røde Kors bidrar du til å hjelpe, og det er dette det handler om: Mennesker som hjelper mennesker i sitt eget lokalsamfunn. Bli med på laget! Bli med å gjøre en forskjell. Ta kontakt med Røde Kors der du bor! Hilsen og – Vi ønsker å bidra til å gjøre Norge til et varmere og mer inkluderende land å bo i, sier generalsekretær Åsne Havnelid og president Sven Mollekleiv. Røde Kors skal fortsatt være en aktuell og sprek 150-åring! Besøk vår jubileumsnettside: www.rodekors.no/150 HUMANITET UPARTISKHET NØYTRALITET UAVHENGIGHET FRIVILLIGHET ENHET UNIVERSALITET 4 RØDE KORS 150 ÅR HVERDAGSVENNER Hun hadde aldri sett for seg et liv lenket til sengen. Derfor valgte Else Marie Skau å ta livet i egne hender. Det skulle g henne et vennskap for livet. Tekst og foto: Marit Lundy 5 HVER 5. PERSON I NORGE FØLER SEG ENSOM 6 700 besøksvenner besøker ca. 12 500, enten hjemme eller på sykehjem. Er du ensom og ønsker en besøksvenn? Ta kontakt med Røde Kors. -J eg følte meg som en fange. I mitt eget hjem. Da hadde jeg i hvert fall hatt selskap, sukker dama på snart 70. Vaffelkjeks og kaffe. En rosa r adio med nye batterier, og en seng i et hjørne. Engler på kommoden, bilder på veggene. Midt i dette sitter det en dame i en lenestol. En lenestol hun helst skulle tilbragt mindre tid i. – Jeg liker å røre på meg! Gå ut, møte mennesker! Hun trekker pusten fra magen. Tar sats. - Jeg har hatt et tungt og hardt liv. Men jeg ville levd på akkurat samme måte, hvis jeg fikk velge på nytt. Hun flytter blikket til kvinnen på den andre siden av bordet. Det siste året har livet blitt lettere. Rikere? Else Marie Skau har alltid vært en arbeids hest. Det var slik hun ville ha det. Å jobbe gjorde henne glad. Å være sterk gjorde henne glad. Å banne i kor med mannfolka på jobb gjorde henne glad. Derfor angrer hun ikke på dager med tunge løft eller seige timer som rengjører og hjelpepleier. Det var verre å takle den dagen da kroppen stoppet henne. Da hun ikke lenger kom seg opp og ut av døra. – Du har hjulpet meg med så mye du, Abebayehu. Finere menneske kunne ikke jeg ha fått som ... Neimen, griner du? – Du vet fengselet rett borti svingen? Noen ganger stod jeg i vinduet og ønsket meg dit. – Jeg vil ikke sitte inne! Og så fikk jeg en besøksvenn. Og jeg ble så glad. På den andre siden av stuebordet sitter Abebayehu Birhane (48). – Jeg gråter, Else. Men bare av glede, smiler hun. Sammen om hverdagen Flere enn hver femte person i Norge forteller at de føler seg ensomme. Hvis man ikke har 6 RØDE KORS 150 ÅR ØNSKET SELSKAP – Det er ikke flaut å be om en besøksvenn. Det vil jeg gjerne si til de som ikke tør. Det er bare å gjøre det, sier Else Marie Skau. valgt å være alene kan ensomhet oppleves som vondt, spesielt under begivenheter og høytider som forbindes med sosialt felles skap. Ensomhet. Det var det Else Marie følte da hun en dag bestemte seg for å søke om en besøksvenn. Hun ville ut og røre på seg igjen. «Møte folk!» Et par år tidligere hadde hun fått diagnosen ME, og ble sengeliggende. Men så begynte kroppen å fungere bedre. Hun fikk energi, og ville se sola. Derfor bestemte hun seg bare en dag. Hun ringte Røde Kors, fortalte at hun gjerne ville ut og gå. «Renter som kommer, og renter som går», synger hun stille. «Renter som svikter, renter du aldri får», synger Else Marie. En mindre kjent YouTube-versjon enn Di Derres opprinnelige slager «jenter som kommer, og jenter som går». Sangen spilles ferdig og settes på repeat. Mer kaffe i koppen, en vaffelkjeks. Hverdag, sammen. – Det var en periode med mye tanker. Og frykt. Alt ramla sammen ... Hun blir stille. Blikket forsvinner ut i av stuevinduet, der sola skinner for første gang på mange måneder. Nei, hun får ikke fullrost Abebayehu nok. Venner for livet Abebayehu meldte seg som frivillig for Røde Kors’ besøkstjeneste i forbindelse med et samarbeid mellom Nav, Helseetaten og Røde Kors. Prosjektet hadde oppstart i Groruddalen i fjor, og har allerede spredd seg til flere lokalkontorer. Prosjektets målsetting er todelt. I tillegg til å øke antall besøks venner i Oslo, vil det å få økt kompetanse og jobbe som besøksvenn gi Nav-deltakere en treningsarena for arbeidslivet og bedre muligheten til å få jobb. - Jeg finner så mye glede i det å være frivillig. Det gjør godt å være god mot andre, smiler Abebayehu og legger hånden mot hjertet. Sol, slik husker hun dagen hun møtte besøksvennen sin for første gang. Hun har ikke angret et sekund på telefonsamtalen for litt under to år siden. Fra sofaen rett ovenfor trekker Abebayehu sakte pusten. Et papirlommetørkle i det ene hånden, en vaffelkjeks i den andre. – For meg er ikke Else Marie en besøksvenn lenger. Jeg ser mer på henne som moren min. Døra er alltid åpen for meg. Abebayehu har blikket festet på Else Marie. – Hun hjelper meg med å finne ut av livet, sier hun før hun i et øyeblikk blir stille, lyttende til en sang de to ofte spiller sammen. - Jeg liker å kjøre bil! Har alltid kjørt masse. Vi har ikke fått gått så mye, men du hjelper meg med mye. Du har hjulpet meg med mat fra landet du kommer fra. Og det ga meg matlysten tilbake! For Else Marie begynte livet å bli bedre for halvannet år siden. Nå har hun begynt å bevege på seg igjen. Kommer seg opp og ned trappa fra leiligheten i fjerde etasje. Kanskje videre til postkassa, eller enda lenger. På virkelig gode dager tar hun bilen til senteret på Grorud. I hjemlandet Etiopia jobbet hun også som frivillig, og da hun kom til Norge var det naturlig å gjøre det samme i det nye lokal miljøet. Flere andre deltakere i prosjektet forteller også, i likhet med Abebayehu, at dette gir dem en mulighet til å hjelpe andre mennesker og komme seg ut i det norske samfunnet. – Jeg har blitt bedre i norsk på grunn av Else, forteller Abebayehu. – Hun er åpen og flink med mennesker. Flink til å dele sine erfaringer. 7 «Jeg finner mye glede i det å være frivillig. Det gjør godt å være god mot andre» Abebayehu Birhane 8 NORGES RØDE KORS 150 ÅR i BESØKSVENN VIL DU BLI FRIVILLIG BESØKSVENN I RØDE KORS? HER ER SVAR PÅ ET PAR OFTE STILTE SPØRSMÅL. Hva gjør en besøksvenn? Alle kan bli besøksvenner, enten du foretrekker én-til-én besøk hjemme hos noen, å besøke på sykehjem eller sykehus, eller å møte mennesker i grupper. Personene som ønsker seg en besøksvenn føler seg ensomme av ulike årsaker. Felles for alle er at de ønsker å tilbringe litt tid sammen med andre. Hvordan melder jeg meg som frivillig i Røde Kors? Gå inn på rodekors.no/frivillig eller send sms FRIVILLIG til 2272. Deretter får du en invitasjon til et uforpliktende informasjonsmøte. Hva innebærer det å bli Røde Kors- frivillig? I de fleste Røde Kors-aktiviteter må du regne med å bruke to timer, annenhver uke i minimum ett år. Røde Kors har en rekke ulike frivillige aktiviteter over hele landet. Besøkstjenesten er den største omsorgs aktiviteten. Men langt i fra den eneste. Melder du deg som frivillig kommer du i kontakt med ditt lokale Røde Kors. De vil lære deg mer om hva du kan bidra med i ditt lokalmiljø. Er du interessert i å få en besøksvenn? Alle kan få en besøksvenn, enten man er ung (18 år og oppover) eller om du er godt voksen. Du kan både bo hjemme og på institusjon, og sammen med en besøksvenn kan dere velge selv hva dere ønsker å bruke tiden dere har sammen på. «Ensomhet. Det var det jeg følte.» Else Marie Skau For 11 år kom hun til Norge som asylsøker, sammen med sine to sønner. I dag jobber hun med sitt eget rengjøringsfirma. Og besøker Else så ofte hun kan. «Hei. Nå har jeg meldt meg opp til besøks tjenesten, jeg også. Det blir sikkert bra håper jeg.» Else Marie smiler. – Vi fortsetter livet som venner, smiler Abebayehu. I 1949 ble Røde Kors’ besøkstjeneste offisielt startet opp. På 66 år har den vokst, i takt med behovet til et økende antall mennesker som opplever ensomhet og sosialutenforskap. Tjenesten er tuftet på frivillig arbeid, og alle som ønsker det har muligheten til å bli besøksvenn. Som besøksvenn bestemmer man selv, sammen med den som får besøk, hva man vil bruke tiden på, enten det er en kaffekopp, en gåtur, eller et middagsbesøk. For de to i stua på Rødtvet blir det litt av alt. Fra godstolen leser Else Marie opp en tekst melding, sendt fra en telefon i Aurskog Høland. – Det er en gammel kollega av meg som ringer meg annenhver dag. Så forrige dagen måtte jeg si til henne at «jeg har så lite å prate med deg om. Her går det i det samme hele tida! Se om det er noe Røde Kors oppi der, sa jeg. Jeg kan ikke være Røde Kors for deg.» Hun trekker på skuldrene. Det er ikke flaut å be om en besøksvenn. Det vil jeg gjerne si til de som ikke tør. Det er bare å gjøre det. Hun slår hendene sammen. Smiler stort til Abebayehu. – For det ... Det er det verdt. • 9 VILLIG OG FRI Ring, ring. Det er mamma. – Vennen min, du må skrive om rødekorserne! Det er en helt fantastisk organisasjon. Proppfull av verdier og etikk, fra bunn til topp. Og du vet jo hva jeg mener om frivillighet. Ja, det gjør jeg. Mamma er hekta på frivillig innsats. Hele livet har jeg hørt forskjellige utgaver av «den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad.» Som vanlig har mamma rett. All moderne lykke forskning slår det fast: det du blir aller mest lykkelig av, det er å gjøre noe for andre. – Bare tenk på Bjørg, sier mamma. – Hun hadde det ganske hardt med angst og forskjellig. Og så ble hun besøksvenn med hunden sin, og du vil ikke tro hvordan hun har det nå. Det er det rødekorserne har forstått! Egentlig er det et merkelig sammensurium, dette Røde Korset. For hva er sammenhengen, liksom, mellom feltsykehus i Sudan og besøkstjenesten i norske fengsler? Mellom ulltepper til Syria og lavinehunder i påskefjellet? Ikke visste jeg at den vanligste måten å være frivillig i Røde Kors på er ganske overkommelig: 2 timer annenhver uke. En innsats tilpasset helt vanlige, helt fantastiske mennesker. «Det du blir aller mest lykkelig av, er å gjøre noe for andre» Det er 17 millioner frivillige i Røde Kors verden over. 17 millioner! Dét er sammenhengen. 17 millioner enkeltmennesker som ser et behov og melder seg for å bidra til å dekke det. Da er nesten alt mulig. Fellesskap båret av kjærlighet da? Det ble kanskje svulstig, men her snakker vi jo om et jubileum! Og vi klarer oss ikke uten disse felleskapene som er det samme som kjærlighet. Vi er dyr som trenger flokken, som blir triste og forvirret og syke uten den. – Alle trenger vi hjelp en gang, sier mamma. – Og hjelpen er like viktig for den som gir den, som for den som får den. Er ikke det fint? Jo, det er faktisk så fint, det, at det er til å grine av. Så fins det et annet, enkelt, helt gratis og alltid tilgjengelig triks for å få det litt bedre. Og det er å takke. Noen ganger må jeg nedkjempe litt motvilje mot å huske det – ja da, ja da, jeg har så mye å være takknemlig for! Oftere bare glemmer jeg det, i farten og livet og alt småtteriet. Så det gjelder å trene. Til gjengjeld funker det alltid. Takknemlighet er også gratis lykke. Her i Norge er det 400 lokalforeninger, og de driver med sånt som dette, i tillegg, altså, til det alle vet i påskefjellet: besøkstjeneste for eldre og ensomme, ferier for familier med lav inntekt, konfliktverk steder for barn og unge, helsesenter for papirløse, nettverkstjeneste for mennesker med sosial angst, samtaletilbud for barn av psykisk syke, de er flyktningguider og gatemeklere og leksehjelpere. Mest av alt er de vanlige mennesker som treffer andre vanlige mennesker. Jeg tror det er mange som har det som meg, som tenker at å, det låter fint! Men gud, så krevende. Jeg må sikkert gå på masse kurs først, og sette av faste kvelder i uka og så er det vel masse dølle møter og … Vi er med rette stolte av velferdsstaten, det store spleiselaget med alle sine småfeil og mangler, og sine profesjonelle utøvere. Sammen med den, og ikke i motsetning til den, lever disse andre og avgjørende viktige felleskapene, båret aller mest av ikke-profesjonelle. Av amatører, altså og amatør betyr som kjent en som elsker. HVEM: Christine Koht HVA: Skribent, programleder og programskaper. HVOR: Vokst opp med en engasjert mor innen frivilligheten. Og her og nå er det bare det jeg skal gjøre. Takke. Takke for at noe så rart og sammensatt og fantastisk som den kjempedigre dugnadsgjengen Røde Kors fins. Og takke særlig alle de helt vanlige og derfor helt spesielle menneskene som utgjør dette fellesskapet og som bærer hederstittelen rødekorsere. • 10 RØDE KORS 150 ÅR – VI KAN ALLE BIDRA TIL ET VARMERE SAMFUNN Gjennom mange år har Kronprinsesse Mette-Marit deltatt i og besøkt en rekke av Røde Kors sine aktiviteter og møtt både våre frivillige og brukere. Tekst: Marianne Wellén / Foto: Olav A. Saltbones 11 «Å ha noen å snakke med, og å oppleve at andre bryr seg, er viktig.» K Ensomhet er en utfordring i alle aldre, ikke minst hos det økende antall eldre. Hva er Kronprinsessens tanker om disse utfordringene i Norge fremover? ronprinsessen har blant annet besøkt Røde Kors sine prosjekter i Myanmar, kvinnekafeen Stella i Oslo, vært med Til Topps, Ferie for alle og møtt mange av de frivillige etter 22. juli. Hva har disse møtene betydd for Kronprinsessen og synet på hva vi kan gjøre for å få et varmere samfunn? – Jeg er stolt over å være beskytter for en organisasjon som er til stede for så mange og på så ulike plan, sier Kronprinsessen. – Besøkstjenesten representerer det konstante i Røde Kors, samtidig som dere stadig møter nye behov og oppretter tiltak for hele mennesket i ulike faser, som for eksempel flyktningguide, nettverkskafé og Stella-huset. Frivilligheten i Røde Kors er på mange måter den kollektive samvittigheten vår satt ut i praksis, understreker hun. – Vi lever på denne jorden i ett fellesskap, på tvers av ulikhet, fortsetter Kronprinsessen. Jeg mener det er spesielt viktig å bli møtt som hele mennesker. Ingen er sin diagnose, og ingen er bare sin rusavhengighet. Hvem som helst kan rammes av sykdom, ensomhet eller andre utfordringer i løpet av et liv. Røde Kors har vist meg at hvert enkelt menneske kan bidra – på sine premisser, med sine r essurser, og på den måten skape et v armere, rausere og mer inkluderende samfunn. I 2015 har Røde Kors vært til stede for de sårbare i Norge i 150 år. De lokale omsorgs- og beredskapsbehovene er store, kanskje større enn noen gang. Hva ser Kronprinsessen av utfordringer for de mest sårbare i Norge i årene som kommer? – Da jeg jobbet med TV-aksjonen Hjerterom i 2004 fikk jeg et godt innblikk i psykisk og sosial nød i Norge. De innsamlede midlene gikk til å iverksette tiltak for å gjøre samfunnet vårt varmere og romsligere, særlig for dem som faller utenfor på grunn av psykisk sykdom eller rusavhengighet. Her spiller Røde Kors en viktig rolle som støtteaktør for norske myndigheter, sier Kronprinsessen og legger til at en av de store utfordringene i dag er nettopp det at en del mennesker faller utenfor sikkerhetsnettet, og ender opp med levekår som ikke er akseptable. – Noen vil kanskje mene at det ikke er plass til alle – at noen alltid vil falle utenfor. Men jeg vil heller si at vi trenger hver og en for at Norge skal bli det beste av hva landet kan være, poengterer hun. – Å ha noen å snakke med, og å oppleve at andre bryr seg, er viktig. I Norge i dag har de aller fleste mer enn to personer de kan regne med hvis de opplever personlige problemer, og bare tre prosent i b efolkningen som helhet opplever at andre viser liten eller ingen interesse for det de gjør, sier hun. – Det skal vi ta med oss. Samtidig ser vi at andelen er større blant enslige og økende med alder. Det er viktig at livet har mening og innhold – hele livet ut, fortsetter hun. – Noe av det viktigste vi kan sikre for framtidens eldre er trygghet og tilhørighet. Det er vondt ikke å ha noen å gå til når vi trenger det. Ensomhet kan ramme alle, og i ulike livssituasjoner: når en er ny i jobben, på skolen, i byen, etter et samlivsbrudd, eller når medlemmer i omgangskretsen blir syke og går bort. I 2009 besøkte jeg St. Eystein skole i Bodø, og de fortalte engasjert om hva som skal til for å gjøre en liten, men viktig forskjell: «Smil, si hei, spør om de vil leke, og si fra til de voksne om noen blir mobbet.» Har Kronprinsessen noen tanker om hvordan hver enkelt av oss kan bidra for å skape et mer inkluderende og varmere samfunn? – «De gode gjerninger redder verden», sa 12 RØDE KORS 150 ÅR Bjørnstjerne Bjørnson, og det tror jeg på. Vi må jobbe sammen mot et Norge bestående av medmennesker som bryr seg – både om sine nærmeste, om nærmiljøet og om samfunnet. Vår egen livskvalitet er avhengig av at andre mennesker også har det bra, og det kan hver og en av oss bidra til, understreker Kronprinsessen og sier at det urealistiske kravet til vellykkethet vi pålegger både oss selv, og den oppvoksende generasjonen bekymrer henne. – Vi kan alle bidra til å skape forbilder og idealer som ikke går på helsa løs. Voksne har et stort ansvar for stadig å minne sine barn på at de er gode nok – akkurat som de er. Og vi voksne kan med fordel bli flinkere til å minne hverandre på det samme. Omtrent 80 % av befolkningen er medlem i minst en organisasjon og den frivillige a rbeidsinnsatsen i de frivillige organisasjonene i Norge tilsvarer 115.000 årsverk. Hva tenker Kronprinsessen om den enorme innsatsen som legges ned av frivillige i landet vårt? Kronprinsesse Mette-Marit mener at mennesker er Norges største ressurs. – Gjennom Røde Kors sitt jubileum feirer vi at medmennesker har stilt opp for hverandre i 150 år. Organisasjonen har mange prosjekter og virksomheter i både inn- og utland som viser oss hvilken enorm forskjell humanitært arbeid kan utgjøre for enkeltmennesker, sier hun. – Siden jeg overtok beskytterskapet for Norges Røde Kors etter Dronningen i 2005, har jeg vært så heldig å få oppleve hvordan de frivilliges innsats kan forandre liv. Et godt fungerende samfunn forutsetter at vi har evne til å se hverandres virkelighet. Uavhengig av om arbeidet dreier seg om Leksehjelpen i Oslo, Døråpner-prosjektet for tidligere innsatte eller nødhjelp, handler det om å bidra til at medmennesker finner seg til rette i sin livssituasjon, sier hun. – Både i hverdagen, og når ulykkene inntreffer, er vi avhengig av den norske dugnadsånden. Vi trenger de frivilliges handlekraft, hjertevarme, og profesjonalitet, avslutter Kronprinsessen. • KRONPRINSESSE METTE-MARIT hadde med familiens hund Muffin Kråkebolle da hun besøkte demente på Solgården Sykehjem i Asker. Hun ble tatt i mot av president i Røde Kors Sven Mollekleiv, leder på Solgården Sykehjem Torill Fjellset (t.v) og ordfører i Asker Leni Conradi. Kronprinsessen slo også av en hyggelig prat med beboer Synnøve Brooks på en av Røde Kors sine samtalebenker. (forrige side) 13 Det er mange måter å engasjere seg på. Noen reiser ut i verden der nøden er akutt, for å g helsehjelp etter katasrofer. Andre besøker folk i sit nabolag, som ønsker noen å prate med. Her forteller et knippe ulike folk om sitt engasjement. Hva er din Røde Kors-hisorie? (Foto: Olav A. Saltbones) MIN RØDE KORSHISTORIE DEN FØRSTE pasienten på feltsykehuset etter jordskjelvet i Haiti i 2010, var et nyfødt barn. – Det var veldig symbolsk at den første pasienten var et barn og nytt liv, midt oppe i all d øden, minnes Tove Gunleiksrud, som var operasjonssykepleier da barnet kom til verden ved hjelp av keisersnitt. «Det var fint å få lov til å være med på» –D u trenger ikke å kunne språk eller kultur for å dele følelser. Empati og medmenneskelighet er et felles språk, sier Tove Gunleiksrud. Jeg har blitt bedt om å fortelle min sterkeste Røde Kors historie, men jeg klarer ikke å velge. Etter flere oppdrag i ulike land har jeg møtt så mange mennesker at historiene går inn i hverandre. Jeg er på jobb når jeg er ute for Røde Kors. Jeg kan ikke minnes alle p asientene, de ulike situasjonene eller hvem jeg har vært i kontakt med. Det er ikke fordi jeg har et ønske om å glemme, men fordi min Røde Kors historie handler om å brette opp ermene og jobbe i team. Jeg er helsepersonell. Jeg er der for å gjøre en jobb og jeg gjør den med et brennende engasjement. Jeg ble bedt om å fortelle historien om da dette barnet i Haiti ble født. Jeg husker det selvfølgelig, men jeg vil ikke lyve og si at jeg husker moren eller barnet. Jeg husker ikke engang om det var gutt eller jente. Det jeg minnes er følelsen av kaos. Alt var kaotisk i Haiti. Pasientene turte ikke å være inne i sykehus-bygningen, fordi de var redde for etterskjelv. Fødselen var i gang da denne moren kom inn i vårt feltsykehus og ble vår første pasient. Barnet kom til verden ved et haste-keisersnitt og det var derfor jeg ble involvert. Jeg husker det symbolske med at vi tok i mot et liv midt oppe i all 14 RØDE KORS 150 ÅR MIN RØDE KORSHISTORIE TOVE: Fra hvert oppdrag tar jeg med meg noen mennesker som jeg aldri glemmer. døden. Det var fint å få lov til å være med på. Jeg klarer ikke å peke på en konkret grunn til at det er noen minner som brenner seg fast. Det som oppleves sterkt for meg kan oppleves helt ulikt for andre. HVEM: Tove Gunleiksrud. HVA: Operasjonssykepleier for Røde Kors i over 20 år. HVOR: Over hele verden, i ulike land som er blitt rammet av krig og katastrofer. Fra Haiti er et av mine sterkeste minner noe som skjedde utenfor sykehuset. Vi bodde rett ved en base for amerikanske soldater. Vi ble vant til å se dem i full mundur med uniform og våpen. En dag kom en haitisk dame inn på området. Hun hadde fått et psykisk traume etter det hun hadde opplevd i jordskjelvet. Hun var helt naken. Vi var mange voksne helse arbeidere som så at dette skjedde, men vi ble på et vis litt satt ut. Midt oppe i denne hendelsen er det en veldig ung soldat, han kan ikke ha vært mer enn 18-19 år, som finner en gul stellefrakk i papir. Han går bort og tar den på denne dama. Det var helt spesielt. Jeg gikk bort og hjalp han, men jeg ble så rørt av den unge soldaten som gjorde dette. Han tok dette initiativet, mens alle vi voksne stod rundt… Jeg får så trua på alt og alle mennesker når jeg opplever slike ting. Jeg får problemer med å holde tårene inne hver gang jeg forteller denne historien. I alle mine oppdrag er den røde tråden de helt spesielle møtene med enkeltmennesker. De som gjør at jeg stopper opp og som virkelig rører meg. Enkeltmennesket appellerer til et eller annet inni meg som er kjempesterkt. Det er de jeg tar med meg videre. Hendelsene som gjør inntrykk på meg er helt basale, menneskelige ting som glede, sorg og følelser for sine egne. Jeg husker en far fra Banda Ache etter tsunamien i 2004. Han leita etter sønnen sin. Vi snakka ikke samme språk, men jeg forstod jo hva han ville. Jeg gikk sammen med ham gjennom alle avdelingene og alle s engeplassene. Hver gang vi kom til en ny seng hvor det lå en gutt på omtrent sønnens alder kunne jeg se håpet hos den pappaen. Det å oppleve at håpet slukna gang på gang var veldig sterkt. Medfølelse kan vises uten felles språk. Vi fant ikke sønnen. Det gjorde han sikkert aldri. • OMAR: Røde Kors er familien min. D HVEM: Omar Kahlid Jousif Abdalla, 25 år. HVA: Besøksvenn – Fargerikt besøk. HVOR: Flyktningguide, robygger. Bor i Skien, Telemark. B a jeg først kom til Skien var jeg veldig alene. Jeg hadde ingen kontakt med norsk ungdom, og den eneste jeg kunne prate med var en gammel dame som bodde i samme hus som meg. Jeg besøkte henne nesten hver dag. Vi pratet sammen om alt mulig, og hun lærte meg litt norsk. Selv om det var veldig hyggelig, kjente jeg meg veldig alene. Jeg m anglet noen på min egen alder å være sammen med. Så anbefalte en venn av meg å ta kontakt med Røde Kors og plutselig ble jeg del av en Røde Kors Brobygger - en sosial møteplass for norsk og flerkulturell ungdom. Det kostet ingenting, vi fikk mat og vi lærte masse. På Brobygger møtte jeg for første gang norske ungdommer og snakket med dem. Vi var den beste gruppa. Fra dag en følte jeg at jeg kjente alle der godt, og de ble alle en del av hjertet mitt. Vi var en familie. Vi lærte om respekt og åpenhet og jeg kunne stille så mange spørsmål jeg ville. Skulle ønske prosjektet bare kunne fortsatt. På fritiden elsker jeg å spille og å se på fotball. Jeg heier på Odd, og liker å gå på kamper. Fordi Røde Kors har et samarbeid med klubben og får gratisbilletter til hjemmekampene, har jeg fått mulighet til å gjøre det. Har jeg sjansen er jeg på tribunen sammen med gode venner. Da jeg kom i kontakt med Røde Kors fikk jeg 15 også min egen flyktningguide, som har bidratt til at jeg har blitt bedre kjent i nærmiljøet og har hjulpet meg til å snakke bedre norsk. Vi har mange av de samme interessene, og har hatt mange gode opplevelser sammen. Nå har jeg selv blitt frivillig, og hver uke går jeg på besøk på et sykehjem på Gulset i Skien. Jeg blir stolt når jeg sier jeg er frivillig for Røde Kors. Det er bra å gjøre gode gjerninger, og jeg tror at det du gjør får du tilbake. En av dem jeg besøker har vært besøksvenn selv. Hun gjorde en innsats for andre når hun kunne, og nå får hun selv besøk. Det er fint. De gamle kan være slitne av livet, men de har så mye å fortelle og har så mye kjærlighet. De snakker om gamle dager, lærer meg språk og historie. De forteller om barna sine og om krigen. Jeg flyktet selv fra Irak som 22-åring, og fikk ansvar for broren min Ali, som bare var 15. Det var veldig vanskelig. Da vi kom til Norge, havnet vi først i Gjøvik, flyttet til Oslo og så til Lyngdal før vi kom hit til Skien. Mange av de eldre skjønner meg og det jeg har opplevd på en helt annen måte enn ungdom. De vet hva krig er. De vet hva det handler om. For meg er sykehjemmet et godt sted å treffe folk. Mange norske ungdommer er ikke interessert i å besøke de gamle. De tenker kanskje de kaster bort tiden. Men en til to timer i uka – det er ingen tid for meg, men for de gamle kan den tiden bety alt. Jeg tenker at et besøk fra meg kan bidra til at de kanskje lever en dag lenger. De har noe å glede seg over. Da trenger jeg ingen betaling eller lønn. Belønningen min er smilet i ansiktet deres. • Mange av de « eldre skjønner meg og det jeg har opplevd. De vet hva krig er. De vet hva det handler om.» GYDA: Det er ikke så nøye hvordan man har det så lenge man kan vise omsorg. M an kommer aldri lengre enn til bunns, og derfra er det bare en vei. Det er et viktig livsmotto å ha med seg. Jeg har alltid sett på det som en selvfølge å hjelpe andre og har likt å invitere folk inn i livet mitt. Det er ikke så nøye hvordan man har det så lenge man kan vise omsorg. I starten kjøpte vi inn alt selv, materiell og det vi trengte for å bake kaker og brukte egne penger på dette. Tidligere brukte vi også mer tid hjemme hos hverandre og det gikk på rundgang hvem som tok med mat og hvor vi var. Det kan hende man bør gjøre det litt mer i dag også. Like etter oppstarten av Fauske Røde Kors i 1949 trengte lokalmiljøet sårt en ambulanse. Vi pantsatte like godt huset vårt for å få den på plass. Kommunen hevdet at de ikke hadde råd til å kjøpe inn en og ville ikke støtte oss. Jeg lurer litt på om de egentlig mente vi ikke trengte den. I møtet med kommunen fikk vi til og med spørsmålet hva som ville skje hvis det var to som skadet seg samtidig. Jeg svarte at da får i det minste en av dem kjøre stands messig til sykehuset. Hele Røde Kors hjalp til å skaffe bilen. Fauske Røde Kors hadde på den tiden sin egen inn HVEM: Gyda Gulstad, 96 år. HVA: Distriktsjordmor. En av initiativtakerne til å starte opp Fauske Røde Kors i 1949. HVOR: Har ledet seniordans, eldrerådet, pensjonisttrimmen, turntropp, Røde Kors og jordmorforeningen. 16 RØDE KORS 150 ÅR Jeg har alltid « vært mer opptatt av at det skal være hjerterom enn nystrøkne duker.» MIN RØDE KORSHISTORIE samlingsgruppe. Vi var en gruppe kvinner som satt sammen og fant på måter vi kunne tjene penger på. Vi laget håndarbeid og solgte kaker og drev tombola til inntekt for ambulansen. Det var allikevel ikke nok penger å hente på dette, så jeg og mannen pantsatte huset for å få på plass ambulansen. Banken krevde en sikkerhet fra oss siden kommunen ikke ville gå inn å garantere. Vi var ikke i tvil, vi trengte jo ambulansen. Fauske Røde Kors drev ambulansen i området helt fram til 1982, etter det ble den gitt i gave til kommunen. En førjulskveld for mange år siden etter en strabasiøs natt med en fødsel langt utenfor Fauske kom jeg hjem tidlig på morgenen. Da inviterte jeg sjåføren med inn. Jeg hadde ikke fått gjort noe av julerengjøringen, men han var jo sulten og tørst han som meg. Jeg har alltid vært mer opptatt av at det skal være hjerterom enn nystrøkne duker. Jeg hadde julebordet i vennegjengen ni år på rad også, fordi jeg syns det er så hyggelig å få lov til å stille opp for folk. Jeg syns ikke det jeg har bidratt med er så fantastisk, jeg har bare gjort det som har vært naturlig for meg. Søsteren min sa en gang til meg at jeg burde planlegge livet mitt litt mer. Akkurat da ringte telefonen og jeg måtte løpe til sykehuset for en fødsel. Da snudde jeg meg til henne og sa: Der har du planen din med livet mitt. • – Når du reiser inn i et katastrofeområde prøver du alltid å være forberedt på det verste. Vi kom frem til et område som var knust av tyfonen Haiyan. Det var mye verre enn jeg hadde forestilt meg. Det som gjorde sterkest inntrykk var alle menneskene som gikk rundt meg og lette etter døde slektninger, noe å bygge et nytt hus med eller mat. Området var fullstendig lagt i ruiner. Midt oppe i dette satte Røde Kors-delegater fra Norge og Canada opp et feltsykehus på kort tid. Det var imponerende å se nyfødte babyer, syke og sårede få behandling på sykehuset til Røde Kors. Jeg møtte en l iten jente med en baby på armen midt i ruinene. Hun bodde i et midlertidig skur midt i katastrofeområdet. Jeg husker jeg spurte henne hva hun ønsket seg til jul og hun svarte huset sitt. Hun ønsket å få huset sitt tilbake. Det var tøft å reise fra de som ble igjen i elendigheten da jeg reiste tilbake til Norge. Oddvar Stenstrøm 17 – Det var sterkt å oppleve og se på nært hold hva Røde Kors gjør og møte alle menneskene som er med i Røde Kors. Det var sterkt å møte Hiv og aids rammede barn, som bodde med besteforeldrene sine, fordi foreldrene var døde. De lever som regel sammen med bestemødrene sine. Jeg møtte en liten jente som virket veldig intelligent og våken. Hun var interessert i geografi og stilte et spørsmål, som var knyttet til hennes verden. Hun lurte på hvor mange broer man må krysse for å komme til Norge. Jeg forstod ikke helt spørsmålet, men for henne så var det naturlig å spørre om broer, fordi det er mange broer i Lesotho. Jeg aner ikke svaret på dette spørsmålet, så i den grad det er mulig å sette meg fast på geografi, så klarte hun det. Egil Drillo Olsen – Jeg husker at jeg besøkte en gravplass full av tåteflasker og medisinflasker. Små bamser. De fleste var døde før de var fylt et år. Det var rørende å se. Jeg traff mange mennesker som lever med hiv og aids. Noen unge, noen voksne. Noen var unge som visste at de snart skulle miste en mor eller far. Jeg møtte virkeligheten i Sør-Afrika gjennom en liten gutt på sju år, som så moren sin svinne hen av hiv og aids. Mitt oppe i dette var det godt å se at det lokale Røde Kors arrangerte en egen sosial gruppe. Der fikk barna voksenkontakt og venner. De fikk snakke om det som plaget de og de fikk være sammen med andre i samme situasjon. Røde Kors lagde en plass for barna, hvor de fikk lov til å være unger. – I Madagaskar møtte jeg Rova på ni år som var så full av interesse og entusiasme, men hun fikk ikke lov til å gå på skolen, fordi hun måtte jobbe. Hun var mye alene hjemme og jeg tenkte mye på farene de måtte leve med. Som mor selv, så tenkte jeg mye på at det kunne være farlig for henne. En mor vil jo gjerne skaffe barna det de trenger i livet og møtet med moren gjorde inntrykk på meg. Det er nesten umulig å forstå hvordan en mor har det når hun ikke klarer å fø sine barn. Etter turen med Røde Kors så ble jeg nesten litt flau over hvor bra jeg har det hjemme i Norge. Jeg har lyst til å vise denne virkeligheten til mine egne barn, så de også får oppleve hvordan andre har det. Mia Gundersen Liv Grete Skjelbreid - Mange av barna jeg møtte i Colombia var på alder med min egen sønn og det gjorde inntrykk. Med tanke på hva barna går gjennom, så ble jeg spesielt imponert over den styrken og kraften de viste. De hadde ikke fokus på hva de m angler, men heller på hva de har. Mange av de frivillige brukte fritida si på å jobbe gratis for å hjelpe folk i nabolaget sitt. De gikk på skole og arbeidet, men brukte lørdagene sine på å være frivillige. Det at folk gjør en innsats og legger hjerte og sjel i det gjør at verden blir et bra sted å leve i, på tross av alle utfordringene. Jeg tror vi i Norge har mye å lære av de barna jeg møtte i Colombia. Øyvind Sauvik, «Vinni» 18 RØDE KORS 150 ÅR PÅ KURS MED DEM SOM SKAL REDDE OSS Hjelpemannskap. Frivillige. Redningstjenesten. Du hører disse ordene når noen har gått seg vill eller er tatt av skred. Men hvem er de? Hvem kommer når noe rammer deg eller meg? Tekst: Lena Ronge / Foto: Knut Røthe 19 H vem risikerer frivillig sitt eget liv for å redde deg og meg? De finnes overalt. De lemper stein etter bomber i Syria. De deler ut ris i flyktningleirer. De drar ut i storm for å finne deg. De er våre frivillige helter. Som vi ikke klarer oss uten, men sjelden tenker på. Med mindre vi selv blir rammet eller kjenner noen som blir det. Hva driver dem? Det er jeg på vei til å finne ut, på toget til Finse. Noen av dem har allerede vært der en uke. De 16 som er på årets såkalte A-kurs skal læres opp til å lede store redningsaksjoner. Det er aksjoner vi andre kommer til å lese om i avisen eller se på TV. På de bildene pleier det røde korset bak på jakka til hjelpemannskapet å være godt synlig. 37 kursdeltagere og en stab på 29 personer har tatt en uke fri fra jobben, uten lønn, for å lære å redde deg og meg. Katastrofer kommer til å skje. De vet det, men ikke hva eller hvor. Denne gangen er det bare en øvelse. På B-kurset er det 21 deltagere. De skal være fire dager på kurs for å bli lagledere i lokale redningsaksjoner. De jobber sammen i små grupper og bistår A-laget som mannskap i de store øvelsene. Dagene er intense. A-kurset avsluttes med 48 timers sammenhengende øvelser ute. Kulde og snø gjør redningsarbeidet vanskeligere. Derfor må øvelsene skje nettopp der naturen er tøffest. På Finse går det fra påskevær til full orkan på to timer. Også for tøffe damer På Finse møtes vi av en kjempe med is i barten og bjørnenever. Fra togstasjonen til Finsehytta er det bare noen hundre meter. Hundre meter inn i et hvitt landskap. Jeg ser ikke hvor fjellet slutter og himmelen begynner. Vinden uler. På mitt livs første snøscootertur, til Finsehytta, sitter jeg gjemt bak ryggen til kjempen. Det serveres hjemmelaget lapskaus. I spisesalen sitter redningsfolket. Flere kjemper, isen i barten har smeltet. Men også tøffe damer med røde kinn. Og en haug med unge mennesker fulle av liv og latter. Og mellom dem løper barn med stillongs og ullsokker. Vi får beskjed om å møte utenfor om en halv time. For å sjekke forholdene til kveldens to leteaksjoner og morgendagens store skredøvelse. Jeg tar plass bak en ny kjempe. Foran ham sitter Trym. Trym er 8 år. Han elsker å være med når hjelpekorpset arrangerer kurs. Tryms pappa, Roger Lynghamar, er kurs leder på B-kurset. Kjempen foran meg er bestefaren til Trym og faren til Roger. Han har vært frivillig i 26 år. Det skal vise seg at familien Lynghamar ikke er den eneste familien der tredje generasjon er på full fart inn i frivillig hjelpearbeid. Trym kjører selvsikkert inn i de hvite viddene. Handler om liv eller død Jeg blir vist hvor det store snøskredet skal gå i morgen tidlig. Det blir pekt på et sted opp i det hvite. Og jeg kan skimte en fjellrygg. Der skal det være nasjonal øvelse i rednings arbeid. Hvis været tillater skal tre helikoptre være med i aksjonen. Og hundepatruljen. De har øvelse samme uken som Røde Kors og samarbeider tett. Vi kjører til en fjellside der B-laget har gravd biuvakk (snøhule). Samarbeid er viktig og gruppene jobber i lag på fire der oppgaven som leder byttes på. Jeg spør Tryms pappa om når han begynte i hjelpekorpset. Han svarer med latter. «Jeg ble født i 1981…og det var vel akkurat da jeg begynte», sier han. Kurslederen han jobber sammen med ble lurt inn i hjelpekorpset av en venninne. Røde kors er en del av livet hennes nå. Større enn jobben hun har til daglig. De drives av det samme; et ønske om å hjelpe kombinert med et liv ute i naturen. Hva kan vel være en bedre kombinasjon? Med ett synes storby livet med designervaser og caffe latte noe meningsløst. Tre lag har fått i oppdrag å finne to ungdommer som har forsvunnet. Det fjerde laget sitter inne i en såkalt KO-gruppe. De skal organisere og koordinere rednings arbeidet. Alle gruppene blir nøye fulgt opp av veiledere og kjempene med is i barten. Spenningen er til å ta og føle på. For følgende vet de: Den neste gangen de sitter i tilsvarende KO-gruppe, handler det om liv eller død. Logistikken rundt en redningsaksjon er avgjørende for utfallet. En aksjon er avhengig av at noen vet hvilket mannskap som er hvor, hvem som kan stille raskest opp og hvilket 20 RØDE KORS 150 ÅR utstyr som er tilgjengelig. De som trenes opp i KO vet dette. Og de vet også at om de mister kontrollen, rammer det noen andre. De har skjermer som viser posisjonene til de andre gruppene av mannskap. De har kontakt med politi og andre nødetater. De loggfører hver telefon de tar. På kurset sitter en veileder og følger med argusblikk. Tilbakemeldingene kan være brutale, som «dette er ikke lederskap» eller «her var du vel ute å sykle et øyeblikk?» Ikke alle egner seg til logistikk arbeid og ledelse. Noen passer best i felten. De får prøve begge deler denne uka. Senere kommer meldingen om at en hel skoleklasse har gått seg vill. Mørket føles som en vegg og den bitende vinden gjør det vanskelig å holde varmen. Og umulig å høre ropene til mannskapet. Jeg ser bare lyset fra hodelyktene. Når de finner spor i snøen er gleden stor. Klassen blir funnet i god behold. Nå må mannskapet sove. Den store øvelsen er i morgen. i NASJONAL BEREDSKAP Som eneste organisasjon er Røde Kors i kongelig resolusjon, anerkjent som offisiell støtteaktør i fredstid til myndighetene. 6000 frivillige i Hjelpekorpset og 5000 beredskapsvakter står klare nesten over hele landet til å gi hjelp og omsorg når noen går seg bort i fjellet, eller når hele samfunn er i krise. Totalt har Røde Kors 42.000 frivillige. Arild jobber til vanlig som lærer på Voss jordbruksskole. Han bruker flere timer hver dag på frivillig redningsarbeid. Mye av tiden går til organisering av Finsekurset. Ikke en eneste brikke er overlatt til tilfeldighetene. Arild har stålkontroll. Elevene hans stiller som ekstra hjelpemannskap og markører. De to lærerne de har med forteller at elevene, som går første året på videregående, gleder seg hele høsten til uken på Finse. Det virker som de heller ikke har hørt om dårlig vær. Alt er hvitt A-kurset, som har sovet ute i natt, fremdeles med søvn i øynene etter leteaksjonen kvelden før, får beskjeden først. De fire første kommer kort tid etter alarmen har gått: “Et stort skred er gått og opptil ti mennesker er savnet.” Snødrevet går vannrett Det er tidlig morgen. Den store øvelsen starter med frokost sammen med kursledere, staben og barn og ungdom som gleder seg til å være markører i skredøvelsen. Jeg forstår først etterpå at markører lar seg grave flere meter ned i snøen. Der kan de ligge i timevis og vente på å bli funnet. De blir riktignok utstyrt med radiosender og førstehjelpsskrin. Men dog; jeg tenker på mine barn hjemme. Jeg tror ikke de hadde stått først i køen for å bli gravd ned. I alle fall ikke uten musikk i ørene. Eller en smarttelefon i lomma. Ved frokosten kommenterer jeg det voldsomme været. Vinduene er snødd igjen. Flaggstangen står og vibrerer. Vinden og snødrevet går vannrett med heftig styrke. Ingen skjønner hva jeg snakker om. Været er da helt greit? Rasområdet er uoversiktlig og de må først se etter overflatetegn på liv. En vott, en ski, en stav. Alt som kan vise hvor det har gått folk i rasområdet. Deretter kommer de andre lagene og søket organiserer seg. Lagleder i skred blir utnevnt. Kontakt med KO opprettes. Hundepatruljen er på plass. Politiet likeså. Flere av kursdeltagerne er fra politiet. Denne øvelsen gir dem viktig erfaring. B-kursdeltagere kommer som ekstra hjelpemannskap. Hele skoleklassen fra jordbruksskolen også. De vet de har knapt med tid. De tre helikoptrene har meldt avbud på grunn av været. Slik er det hvert år. Helikoptre kan sjelden lande på Finse, forteller Arild. Der og da skjønner jeg viktigheten av at det finnes mennesker som finner meningen med livet ved å redde andre. Jeg føler meg liten i dette hvite, enorme landskapet der vinden har 25 m/s i kastene. Jeg sender Arild en takk, som etter et blikk på meg før vi skulle ut, kom med en ekstra scooterdress. Han har et blikk for alle. En av kjempene og primus motor på Finsekursene, Arild Himle, har vært oppe siden klokken 0500 for å lage et snøskred. Han forteller at de før i tiden laget slike skred for hånd. Da brukte de hele natta. Når jeg senere kommer ut og får se det enorme området, skjønner jeg ikke hvordan det har vært mulig å gjøre dette arbeidet for hånd. Rasområdet er en hel fjellside. Snømassene enorme. Markørene, som vi har sett bli gravd ned bare minutter før, er umulig å spore nå. Selv for oss som var der da de ble gravd ned. Jeg trodde jeg hadde oversikt, men området er stort og alt er hvitt. Likevel tar det kort tid før alle ti er funnet og livreddende arbeid er begynt. Vi blir fortalt at man kan overleve lenge i et skred dersom man bare har en luftlomme foran nese og munn. 21 «Jeg føler meg liten i dette hvite, enorme landskapet der vinden har 25 m/s i kastene» Inge Lynghamar er tredjegenerasjons Lynghamar i Hjelpekorpset. Arild Himle er leder av Finsekurset. Begge to ser menneskelige ut, men er laget av granitt. 22 RØDE KORS 150 ÅR Vi som har vært observatører blir kjørt tilbake i scooter. Kursdeltagerne spenner på seg skiene og venter på nye oppdrag etter en gjennomgang med lagleder. Fra alarmen gikk til øvelsen er over, har det gått to timer. Forskjellen på liv eller død. Nok et oppdrag utført av disse heltene, som til vanlig jobber som lærere, sjåfører, snekkere og regnskapsmedarbeidere. Men som slipper alt de har i henda når alarmen går. Uten å få et øre betalt for det. Som å løpe maraton Skoleelevene og de tøffe barna er også tilbake på Finsehytta. De skal sminkes til neste oppdrag. Denne gangen ønsker staben å komme med en fullstendig overrumplende øvelse; en som ikke skal foregå ute i det tette snødrevet. Denne gangen går alarmen med beskjed om en eksplosjon inne i en tunnel. Det gamle rallarmuseet på Finse er røyklagt i og mørklagt. Inne i bygget som også er fylt med snø, står et gammelt lokomotiv og tre passasjervogner. Røyken er tett, det er bekmørkt og skrikene som høres der innefra trenger gjennom marg og bein. Selv om jeg vet det er en øvelse, kjenner jeg adrenalinet og redselen. Første gruppe fra A-laget kommer til «tunnellen». Det er kaotisk. De må krabbe langs bakken med lommelykter og gå etter lyden av skrikende mennesker. Det er viktig med lagledelse for å holde oversikten. Samtidig er det frustrerende å ikke kunne gå inn og hjelpe. Jeg ser det lyser avmakt i ansiktet til hun som har tatt ledelsen. Samtidig har hun hendene fulle med å registrere antall skadde som blir hentet ut, samt holde kontakten med øvelsens KO-gruppe. Flere kommer til og øvelsen avsluttes etter halvannen time. 23 mennesker er reddet ut. Mange av dem kritisk skadd. Noen døde. Bare å se på føles som å løpe maraton. En stor familie Før hjemreise har vi møte med staben for FELLES BEREDSKAP – FELLES ANSVAR Klimarapporten Felles beredskap – felles ansvar som Røde Kors lanserte i 2014 viser at ekstremvær vil øke i omfang også i Norge. Sannsynligheten for at dramatiske hendelser vil øke er betydelig. Noen områder vil oppleve at de store regnskyllene vil forekomme hyppigere og sterkere mens andre steder vil oppleve mer tørke. Vi vil oppleve flere flommer, branner og skred. Samfunnet er avhengig av at frivillige krefter og nødetatene samarbeider godt for å hindre tap av liv og unngå store materielle skader. Nylige hendelser er brannene i Lærdal og Frøya, ekstremværet Dagmar og flommene på Vestlandet i høst. KO. Her koordineres redningsoperasjonene. kurset. Selv om alt for oss virket knirkefritt, forteller de om utfordringer også i den frivillige redningstjenesten. De forteller om vanskeligheter med å få øve der det trengs. For å bli lokalkjente er det viktig med kunnskap om store områder. Men snøscooterforbud i visse områder gjør dette umulig. Hvis en ulykke skjer i dårlig vær i disse områdene, finnes ingen kjentmann. De snakker også om nyrekruttering. Mange ungdommer flytter fra bygda og er dermed ute av redningstjenesten i flere år. De opp fordrer derfor alle som kommer tilbake med nye partnere og kanskje familie om å verve seg til redningstjenesten. Flytter man til en bygd i Norge, er dette en fantastisk måte å bli kjent med miljøet på. Og få nye venner, sier de forlokkende. De står med armene åpne. Og et hjerte av gull. Arild presiserer at skikunnskap ikke er så viktig. Man må like å være ute. Man må like å hjelpe andre, like å samarbeide. Og man må være forberedt på å få seg en familie på kjøpet. For det er det de frivillige er; de er en stor familie. • 23 I LØPET AV ET ÅR GJØR OVER 42 000 RØDE KORS-FRIVILLIGE EN FANTASTISK INNSATS FOR ANDRE MENNESKER LIVSVIKTIG LOKALKUNNSKAP Den vanligvis rolige elven som deler det vakre tettstedet Flåm gikk en oktoberkveld i 2014 over sine bredder. De enorme nedbørsmengdene og kreftene fra vannet ødela veier og hus. Ettersom aksjonsleder i Røde Kors Steinar Grønsberg er godt kjent i lokalmiljøet, visste han om de som var mest utsatte og satte i gang evakuering av dem aller først. De frådende vannmassene langs husveggen gjorde redningsaksjonen vanskelig og han ba derfor politiet om å tilkalle SeaKing-helikopteret for å få løftet dem ut. Som frivillig kan du engasjere deg som f.eks besøksvenn, du kan hjelpe barn og unge med lekser, støtte og veilede flyktninger som kommer til Norge, bli med i Hjelpekorpset og delta i aktiviteter for barn og unge i ditt nærmiljø. Denne dramatiske redningsaksjonen endte heldigvis godt. Både fordi aksjonsleder var kjent med de lokale forholdene, og fordi politiet kjente aksjonsleder og hadde tillit til hans vurdering. De hjelpetrengende ble møtt av et trygt og kjent ansikt da det banket på døren og hjelpen var kommet. (Foto: Arild Blomkvist) Bli en frivillig? Gå inn på www.rodekors.no TUSEN TAKK FOR AT DU STØTTER RØDE KORS! #rødekors150 SJEKK INN PÅ BENKEN Finn din rød benk! Ta bilder og del! #rødekors150! I jubileumsåret plasseres røde benker over hele landet. Her kan du sette deg ned og slå av en prat med en du kjenner eller ikke. Kort tid eller lang tid! Dette er en av mange måter du kan bidra til et varmere samfunn på. Å bli tjenesten, f.eks. frivillig i besøks som besøksvenn med hund, er en annen vei til et varmere samfunn. Eller som medlem og på den måten støtte Røde Kors sine a ktiviteter der du bor. Finner du ingen rød benk? Sett deg likevel ned et sted og ta en prat – send ditt bilde! www.rodekors.no/150
© Copyright 2024