1. No category

Samenes Venn
Organ for Norges Samemisjon nr. 4 – 2015 Årgang 90
God
sommer!
2 • Samenes Venn 4‘15
Kretsmøtet i
Oslo og
Romerike krets
Richard Skollevoll
Kretsmøtet dette året ble avholdt på Høybråten Bedehus
i Oslo lørdag 25. april. Høybråten Bedehus ble et nytt
bekjentskap for de fleste av oss, et meget pent og hyggelig
møtested hvor Guds Ord er forkynt i 100 år!
Tidligere hadde kretsårsmøtene blitt avholdt i
Sjømannskirken på Bygdøy. Men da dette stedet nå er
solgt, ble dette bedehuset en god erstatning.
Formannen på bedehuset, Nils Terje Lunde, fortalte om
stor virksomhet i foreningen og at David Welander som
tilhørte stedet, i 1923 skrev sangen "Navnet Jesus".
Han satt på toget mellom Oslo - Eidsvold og tok
utgangspunkt i bibelverset, Salme 72,17.
Været var ikke det beste utenfor - men innenfor husets
fire vegger var forholdene meget gode. 28 kretsdelegater
samt sangere fra Hurdal/Eidsvold - familien Brennsæter hadde funnet veien hit. Vi ble møtt med kaffe og deilige
nysmurte rundstykker. Dette året hadde vi langveisbesøk
av Richard Skollevoll fra Norges Samemisjon, Tromsø.
Familien Brennsæter - også kalt Solhøysekstetten - deltok
også i år på bibeltimen og festsamværet med vakker sang.
Møtelederen Bøye Vigdal åpnet bibeltimen med Guds
Ord og bønn, og ga deretter ordet til Richard Skollevoll.
Han tok utgangspunkt i 1. Peters brev, 1. kapitel. Peter
satt som fange i Roma og skrev dette til menighetene i
Lilleasia. Taleren satte ordet utholdenhet som overskrift
på bibeltimen.
Vi kristne er som fremmede i denne verden - for oss et
midlertidig samfunn. Men de vi er sammen med, de er
vårt folk, Guds folk. Det å leve i motstand er vanskelig.
For vi skal leve i hellig verdighet, være milde og gode og
huske på hvem vi tilhører. Vi har fått en arv som aldri
forgår, den er gjemt i himmelen. Spenn derfor beltet
om livet, vær våkne, beredt i tanker og sinn. Men vi
Ved Torbjørn Ruud
Foto: Bøye Vigdal
sliter med arvesynden. Vi må derfor frigjøre oss fra det
verdslige og leve et kristent liv. For det står skrevet: Dere
skal være hellige for jeg er hellig. For vi er utvalgt.
Ha håp til Gud. Når vi dør skal vi reises opp. Gjennom
all motstand og arbeid må vi bevare et godt hjerte og leve
etter Guds vilje. Håpet skal drive oss til fortsatt arbeid i
Guds rike.
Etter middagen samlet vi oss til misjonsfest. Den ble
ledet av Helge Mangelrød fra Kvelde. Han åpnet med
ordene fra Hebr. 12, vers 1 til 3: "Så la oss legge av alt
som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med
utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med
blikket festet på ham som
er troens opphavsmann og
fullender, Jesus.
Festtalen ble holdt av
Richard Skollevoll. Han
tok fram teksten i Luk.
kap. 5 og Johs. kap. 21.
Begge tekstene omhandler
fiskefangster og Peters
forhold til Jesus. I Luk. 5
sier Peter "Gå fra meg for
jeg er en syndig mann."
Unge kretsmøtedeltakere
Etter Jesu oppstandelse har
Peter fått et nytt syn på Jesus. Da vil han ikke forlate
Jesus, men tjene ham. Han kan si det slik det står i Salme
23: "Herren er min hyrde." Peter fikk se at han trengte en
til å lede seg. Og i 1.Peters brev 2,6 sier han "Den som
tror på ham skal ikke bli til skamme." Jesus vil frelse
oss alle her. Han går ikke fra oss, selv om vi er syndige
mennesker.
Etter en fellessang, redegjorde Skollevoll fra
Samemisjonens arbeid i Finnmark og nordområdene
ellers, og og om misjons arbeidet på Kolahalvøya. Han
uttrykte ønsket om bedre møtevirksomhet i Lakselv og
Tanaområdet.
Erik Billing, Rolvsøy og Else Marie Henriksen, Hurdal
ble gjenvalgt til kretsstyret ved akklamasjon.
Som vararepresentanter for ett år ble Leif Børge Larsen,
Kvelde, Karen Nilsen, Fredrikstad og Gerd Sunnset,
Rolvsøy enstemmig valgt ved akklamasjon.
Deretter smakte det med kaffe og deilige kaker som
misjonsvennene bidro med.I kollekt kom det inn kr. 8.260
til Samemisjonens arbeid. Møtet ble avsluttet ca. kl. 17.
Samenes Venn nr 4‘15 • 3
På lederplass
I dette nr kan du
LESE OM:
La oss løfte blikket!
Kretsmøte i Oslo og
Romerike krets
Alf Kr. Tellefsen med
nesten 60 års tjeneste
i Samemisjonen
Veien ut av vanskene
2
6-8
8
Kretsmøte
i Trøndelag krets
9
Majavatn Misjonshus – reist
for 100 år siden
10
Hilsen fra
formannen
11
Minneord
om Anders J. Sara
12-13
Sangen min
13
Nytt fra Sapmi
14
Møte i Indre Østfold
15
Hva en Vappus
er og gjør
Forsidebilde:
16
Forsidebildet er tatt av Bjørg Hernes
og viser rødsildre.
Tida løper fort og midtnattsola
sender igjen sine milde stråler over
Nordkalotten. Sola og lyset tenner
alltid en ekstra gnist av håp, tro og
lengsel i hjertene etter en lang mørk
polarnatt. Skaperverket er fantastisk
og det er mye å glede seg over. Gud
er god som lar oss få oppleve alt
dette skjønne i naturen. Men den
aller største gaven og gleden er at vi
kan få være Hans barn av bare nåde
pga Jesu forsoningsverk. Når dette
lyset tennes i hjertet skulle det gi en
glød til å bringe budskapet videre.
Kjenner du og jeg denne gløden
eller blir kristendommen en selvisk
prestasjon?
Her ved hovedkontoret er hektisk
aktivitet for å få alt til å fungere.
Første landsstyremøte ble avviklet
her i Tromsø den 27. og 28. april
og veien videre ble drøftet. Mange
viktige vedtak ble fattet som vil
føre til betydelige justeringer av
drifta. Etter mange års underskudd
i regnskapene MÅ det gjøres grep
som monner. Virksomheten på Kola
vil få kursendring. Regnskapene
viser at administrasjonen av det
humanitære arbeidet har vært dyr i
drift. Med ny driftsmåte vil det bli
lavere driftsutgifter, slik at større
del av pengene kan rekke til flere
hjelpetrengende. Landsstyret ser
dette grepet som helt nødvendig.
Samarbeidet med den lutherske
kirken gjenopptas. På et møte
den 1. juni på hovedkontoret i
Tromsø med den lutherske kirkes
biskop i St. Petersburg og presten
Alexander Voltsjok ble tidligere
regnskapsforhold drøftet og det
ble lovet nye prosedyrer ved
rapporteringer og menighetsregnskap
som er i hht vanlig regnskapsskikk,
lov og rett. Samemisjonen vil på dette
grunnlag gjenoppta den økonomiske
støtten til driften av menigheten. Å
videreføre støtten til forkynnelse
og videreutvikling av den lutherske
kirka er det
viktigste
av
virksomheten vår på Kola.
Det har vært en del media-opprør
etter at gudstjenesten i Karasjok
kirke den 31. mai ikke ble sendt via
radio DSF. Samemisjonen har hatt
en sendingsavtale av andakter med
NRK 1 Sapmi. Men i brev datert 29.
mai 2015 ble avtalen sagt opp med
umiddelbar virkning. Vi tar dette til
etterretning, men mener at redaktøren
i NRK 1 Sapmi har tatt sin beslutning
på opplysninger som ikke er i tråd
med de faktiske forhold. Oppsigelsen
var ment å ramme Samemisjonens
ledelse, men «ofrene» ble dessverre
lytterne av andaktene og kanskje på
sikt radio DSF. Dette er beklagelig.
Radio DSF vil være på lufta fortsatt,
men i mindre omfang en periode.
Daglig leder deltok på årsmøtet
til Sørlandet krets og møtte mange
positive og hyggelige mennesker der.
Selv om styret la ned sine verv og et
flertall vedtok kretsen nedlagt tror
jeg det er mange av Samemisjonens
medlemmer og støttespillere som er
lei seg over denne beslutningen. Selv
om det er trist det som skjedde, håper
jeg likevel at det vokser fram nye
skudd etter hvert.
Før jeg avslutter vil jeg dra fram
noen sannhetsord i en salme som
fortsatt har sin verdi: «sorgen og
gleden de vandrer tilhope». Begge
deler er en oppdragelse som Vår
Herre vil forme oss på, om vi kunne
lære av dette.
Og hvis vi alle kunne forsøke å leve
våre liv slik den gyldne regel i Matt
7, 12 sier:» Alt det dere vil at andre
skal gjøre mot dere, skal dere og
gjøre mot dem. For dette er loven og
profetene», tror jeg mye kunne vært
annerledes, også i Samemisjonen.
God sommer, og Gud velsigne dere
alle!
Roald Gundersen
4 • Samenes Venn 4‘15
Rohkos
Hukse eallimat nana vuođu ala!
Matt. 7: 21 – 29
Čálli: Odd Eivind Høyvik
Ill.: Frode Kalleland Sámás: Rávdná Turi Henriksen
Ii juohkehaš guhte dadjá munnje: Hearrá, Hearrá! beasa almmiriikii, muhto dohko beassá dat guhte dahká
mu almmálaš Áhči dáhtu. Olusat dadjet munnje dan beaivvi: Hearrá, Hearrá! Eat go mii leat profehtastallan
du nammii ja ádján olggos bahá vuoiŋŋaid du nammii ja dahkan ollu fámolaš daguid du nammii? Muhto
dalle sii ožžot mus dán vástádusa: Mun in leat goassege dovdan din. Gáidet eret, dii verrošeaddjit! Juohkehaš
guhte gullá dáid mu sániid ja dahká daid mielde, lea jierpmálaš olbmá láhkásaš guhte huksii viesus bávtti
ala. Arvi šoalai, jogat dulve ja biekkat bosso ja čuhce viesu njeaiga. Muhto dat ii gahččan, dasgo dat lei
huksejuvvon bávtti ala. Muhto juohkehaš guhte gullá dáid mu sániid ii ge daga daid mielde, lea jierpmehis
olbmá láhkásaš guhte huksii viesus sáddo ala. Arvi šoalai, jogat dulve ja biekkat bosso ja čuhce viesu
njeaiga. Dalle dat gahčai ja bieđganii visot. Go Jesus lei heaitán sárdnideames, de olbmot hirpmástuvve su
oahpaheamis, dasgo son oahpahii sin isitvuođain ii ge nugo sin čálaoahppavaččat.
Vuosttaš
vearssat
muittuhit
midjiide ahte lea duođalaš leat
olmmožin. Olmmoš lea fiidnámus
Ipmila sivdnádusaid gaskkas, ja
dat sivdnádus geasa Ipmil lea buot
buoremus ja mii agálaččat galggai
eallit Ipmila searvvis. Ipmila
áigumuš lei ahte olmmoš eallá
Ipmiliin ja soahpá oktii suinna. Ipmil
dárbbašii olbmo geasa čájeha iežas
loahpameahttun ráhkisvuođa. Muhtu
dilli nuppástuvai suttujorraleamis.
«Buorre
sáhka»
sárdniduvvui
«boastu ládje». Ollislaš duohtavuohta
ii muitaluvvon. Dát málle lea joatkán
gitta otná beaivái ja ain lea dan
láhkái ja dat beare viidána. Eatnagat
dadjet sii leat Jesusa sajis dahje
Ipmil lea sádden sin, muhto sin ii
leat Ipmil rávkan bálvalussii. Mii
lohkat 22.vearssas ahte sii dahket
fámolaš daguid Jesusa nammii,
muhto Jesus cealká sidjiide: «Mun in
leat goassege dovdan din. Gáidet eret
mus dii geat dahkabehtet veriid».
Sii eai beroštan Ipmila dáhtus, sii
jorgaledje váimmuset eret Ipmilis.
Oallugat oskkot, ja oallugat oskot
Ipmilii ja rohkadallet. Muhto dát
vearssat álget dainna lágiin ahte ii
juohkehaš gii dadjá Hearrá, Hearrá,
beasa almmiriikii, muhto dohko
beassá dušše dat gii dahká Almmálaš
Áhči dáhtu. Danne mii galgat
diehtit ahte behtolašvuohta ii boađe
dušše olggobealde, muhto maiddái
siskkobealde, min iežamet behtolaš
váimmus. Min bestojupmi lea dat
ahte mii dorvvastit Jesusii. Jesus lea
dahkan Ipmila dáhtu dievaslaččat.
Dat maid mii dárbbašit, lea Jesusa
bestojumi ollašuvvan duodji.
Ja de muitaluvvo veardádus
guoktása birra geat huksiiga
goabbatlága vuođu ala. Vearssas 24
daddjo «juohkehaš gii gullá dáid
mu sániid ja dahká daid mielde,
son lea dego jierpmálaš olmmái gii
huksii viesu bávtte ala». Viessu bisui
dálkkis ja biekkas, vaikko arvi šoalai,
de viessu bisui. Muhto dat gii gullá
Hearrá sáni ja ii daga dan mielde,
son lea dego jierpmehis olmmái gii
huksii viesu sáddui. Mo dat ceavzá
dálkkis ja biekkas? Mo geavvá go
čáhci dulvá? Dat ii doala, viessu
gahččá go vuođđu ii leat doallevaš.
Mo duinna lea gii logat dán čállosa?
Man vuođu ala don leat huksen?
Dalle go mun bargen fiellogávppis,
de bohte oallugat gávppašit daid maid
dárbbašedje go áigo viesu hukset.
Vuođđobarggut leat viessohuksemis
dehálaččat. Dalle fertii huksejeaddji
leat dárkil. Viessu galggai leat nana
vuođu alde mii lea starggas.
Ráhkis lohkki; Leago dus Jesus
ja su varra du viesu vuođđun maid
don hukset? Leago dat du bestojumi
vuođđu? Dalle lea du badjel rabas
albmi. Ipmil lea ožžon dan maid
dáhttu. Vai huksetgo don iežat oskui,
rohkosii dahje biibballohkamii ja
buriid daguid ala? Dalle don leat
dego dat jierpmehis olmmái gii
huksii sáddui. Don hukset dan vuođu
ala mii ii doala Ipmila ovddas. Jus lea
dušše veahá rašši, de dat lea doarvái
dasa ahte Ipmil ii oaččo dan maid
dáhttu; namalassii dievaslašvuođa.
Dan gávdná dušše Jesusis.
Jus viesu don hukset bávtti ala,
de dat bissu roasuid siste, dalle don
oaččut dorvvus vuoiŋŋastit, vaikko
vel dálki lea juohke jagi. Ja don gii
borjjastat coaganii mii ii oidno, de
muitte ahte Ipmila hámmánis ráfi ja
máššu lea, don doppe gávnnat áŋkora
mii doallá, bálkes áŋkorat oskkus!
(Dárogiel sálbma dás jorgaluvvon)
Samenes Venn nr 4‘15 • 5
Andakt
Bygg ditt liv på sikker grunn!
Matt. 7: 21 – 29
Ved Odd Eivind Høyvik Ill.: Frode Kalleland
Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske
Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut
onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg
har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’ Hver den som hører disse mine ord og gjør det de
sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste
og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell. Og hver den som hører disse mine ord og ikke
gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet,
og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.» Da Jesus hadde fullført denne talen, var
folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde.
I disse første versene blir vi minnet
om alvoret med å være menneske.
Mennesket er den fineste av Guds
skapninger, og den skapning som
Gud er mest glad i og som skulle
leve evig i samfunn med Ham. I
Guds tanke skulle mennesket være
sammen med Gud og passe sammen
med ham. Gud måtte ha mennesket
for å kunne vise sin grenseløse
kjærlighet. Men så ble dette ødelagt
ved syndefallet. Et «godt budskap»
ble forkynt på en «gal måte». Hele
sannheten kom ikke frem. Dette har
fortsatt frem til i dag, og vil bare øke.
Mange påberoper seg å være i Jesu
sted eller å være sendt av Gud, men
disse går uten at Gud har kalt dem til
tjeneste. Vi leser i v. 22 at mange har
gjort under og kraftige gjerninger i
Jesu navn, men disse får høre at Jesus
sier: «Jeg har aldri kjent dere. Vik
bort fra meg dere som gjør urett».
Disse brydde seg ikke om Guds
vilje, deres hjerte var vendt bort fra
Gud. Det er mange som har en tro,
og det er mange som tror på Gud og
ber. Men versene her begynte med at
ikke alle som sier Herre, Herre skal
komme til himlen, men bare de som
gjør sin Himmelske Fars vilje. Derfor
må vi også være klar over at bedraget
ikke bare kommer utenfra, men også
innenfra, fra ens bedrageriske hjerte.
Å ta sin tilflukt til Jesus er vår vei
til frelse. For Jesus har gjort Guds
vilje på en fullkommen måte. De vi
trenger er Jesu fullbrakte frelsesverk.
Så kommer vi til lignelsen om disse
to som bygde på så forskjellig grunn.
I v.24 står det «hver den som hører
disse mine ord og gjør etter dem han
blir lik en forstandig mann som bygde
huset sitt på fjell». Huset stod i vær
og vind, ja, selv om det om det kom
flom, stod huset. Men den som hører
Herrens ord og ikke gjør etter dem,
han er lik en uforstandig mann som
bygger huset sitt på sand. Hvordan
blir det i vær og vind? Hvordan blir
det når vannflommen kommer? Det
holder ikke, huset raser sammen, for
grunnen er for svak.
Hvordan er det for deg som leser
dette? Hvilken grunn har du valgt
å bygge på? Da jeg jobbet i et
trelastfirma, var det mange som kom
for å handle det som måtte til når de
skulle bygge hus. Det som var svært
viktig var grunnarbeidet. Da måtte en
være nøyaktig, Huset måtte bygges
på et sikkert og stødig grunnlag. Kjære leser; Har du Jesus og hans
blod som din grunn for det hus du
bygger? Er det din frelsesgrunn? Da
er det en åpen himmel over deg. Gud
har fått det han ville ha. Eller er det
din tro, din bønn eller bibellesning og
gode gjerninger du bygger på? Da
blir du som den uforstandige mann
som bygger på sand. Du bygger på
en grunn som ikke holder for Gud.
Om det bare er en liten svikt, er det
nok for at Gud ikke får det han vil
ha; nemlig fullkommenhet. Det får
han bare hos Jesus.
Har du ditt hus oppå klippen
bygd, sikkert i stormen det står, da
kan du alltid få hvile trygt, stormer
det år etter år. Og du som seiler
blant skjulte skjær, husk, i Guds
havn er det fred og ro, ankergrunn
sikker du finner der, kast kun ditt
anker i tro! (Sangboken nr 321,
vers 1)
6 • Samenes Venn 4‘15
Samemisjonens «grand old man», Alf Kr. Tellefsen,
har avsluttet tjenesten i Norges Samemisjon
Ved Jon Amundal
Det er ikke så lett å finne en god beskrivelse når en skal skrive noe om Alf Kr Tellefsen, men beskrivelsen
«grand old man» sier i hvert fall mye av det vesentlige (Grand old man, egentlig ærverdig gammel mann;
hedrende uttrykk brukt om en høyt respektert eldre lederskikkelse, veteran innenfor et bestemt område
– fra Store norsk leksikon). Det som ikke stemmer er kanskje mest dette med gammel. For i møte med
Alf Kristian tenker du ikke på at han er en gammel mann. Han er levende og engasjert som en ungdom.
Siste onsdag i mai (28.5) ledet han det siste onsdagsmøtet (direktesendt evangelisk møte)i Radio DSF, fra
kretskontoret til Sørlandet krets i Kristiansand. Vi har hatt en prat med han, og vi har lett i gamle Samenes
Venn for å høre og finne litt om hans lange og sterke engasjement i Samemisjonen, helt fra 1956 og til 2015
– nesten 60 år.
Misjonsbibelskolen, samiskopplæring,
husbesøk og møtevirksomhet
Ja, det begynte i 1956, sier Alf
Kristian, når vi får kontakt på tlf, jeg
hadde gått på Misjonsbibelskolen
på Stjørdal, og så ble jeg med en
lærer der på virke i Finnmark. Det
var starten, og jeg ante vel ikke da
at det skulle bli nærmere 60 års
virke i Samemisjonen og i Finnmark.
Videre ble det et arbeiderkurs på
Misjonsbibelskolen, og så gjorde jeg
unna militæret før jeg for alvor tok
til i Finnmark. Formelt begynte jeg i
Samemisjonen 1.1.1959, men jeg var
jo i Finnmark en hel sommer m.m.
før den tid.
Det
var
forresten
på
Misjonsbibelskole Alf møtte sin
Astrid (trønderjente fra Hølonda)
som han ble gift med noen år senere.
De har seks barn, mange barnebarn
og de fikk nylig sitt første oldebarn.
Etter at Alf kom til Finnmark i 1959,
begynte han snart å lese samisk på
Den samiske ungdomsskole (senere
folkehøgskole), og sløydlærer der,
Olav Sunnset, tok han med ut på
møter. Det var fint å få være med på
møter på denne måten, sier Alf, og
når det gjaldt å lære det samiske
språket, var det nok bra at jeg fikk bo
privat hos et søskenpar i Karasjok.
Den første tiden lærte jeg dem noe
norsk, og etter hvert lærte de meg
samisk. De pratet bare samisk, og
jeg «måtte» bruke samisk om jeg
skulle prate med dem. Det var en fin
måte å lære på. En annen ting Alf
tenker tilbake på i takknemlighet
er et råd han fikk av daværende Snøskuteren åpnet vidda
generalsekretær Ottar Bondevik Et arbeidsredskap som forandret
når det gjaldt å få en god start på situasjon mye, snøskuteren, ble tatt i
tjenesten: «Gå mye på husbesøk!» bruk i 1965. Det åpnet vidda for oss,
Jeg praktiserte dette en god del, sier Alf. En tur som vi tidligere måtte
forteller Alf, og på den måten kom bruke flere dager på å gjennomføre
jeg «innenfor» hos folket. Det er ikke på ski eller med reinskyss, kunne
alltid jeg har tenkt over eller sett vi nå gjøre unna på noen timer.
det positive i dette, men jeg fikk en Den 9. mars 1965 ble den første
aha-opplevelse for ca 25 år siden evangelist-tur med snøskuter utført
da vi skulle starte opp Radio DSF i Samemisjonens historie, kanskje
i Karasjok. Åge Nevland (aktiv på var det den første i verden? I løpet
mange måter i kristent radioarbeid) av denne vinteren kjørte vi 4-500
var på besøk, og sammen gikk vi en mil med snøskuter. Vi rakk så mye
dag opp til Sameradioen for å ha en mer en før, det var en ny situasjon
prat med redaktøren der. «Nå får dere for oss. Alf minnes mange turer med
en konkurrent», sa Nevland. «Nei, vi skuteren, det har ikke alltid vært like
ser ikke på de som en konkurrent, lett, men han minnes bare en gang
svarte redaktøren der, vi ser på det at han har måttet overnatte ute. Og
som et supplement. Alf er vi jo vokst det var ikke på grunn av uvær, men
opp sammen med». En annen person på grunn av mildvær. Elver var
sa til meg når det gjaldt bruk av vokst opp, og snøen ville ikke bære
samisk språk: «Om du kan bare ett skuteren. Mildvær er i grunnen den
ord, så skal du bruke det, og du vil se største fienden på fjellet, sier han.
du får kontakt»!
Alf forteller ellers at hans virksomhet Vinter- og sommerstevner
på 60- og 70-tallet i hovedsak var Vinterstevnet i Finnmark var så vidt
evangelisk virke. Det var å holde startet i Finnmark da Alf begynte
møter både i bedehus og i heimene, sin gjerning her (1955). Fra å
og av og til ble det lengere turer inn være bare ei stevnehelg har det
på vidda, sier han. Noe som vi ikke utviklet seg til å telle 70-80 møter.
snakket så høyt om på den tiden var Flere uker hver vinter har gått
at vi av og til hadde med pakker med til vinterstevnemøter – og til
med klær til heimer der vi visste at planlegging av disse. Folk på Indre
situasjonen var vanskelig økonomisk. Finnmark setter veldig pris på disse
Dette hadde jo vært en sentral del av møtene, forteller Alf, og mange er
Samemisjonsarbeidet i tidligere tider, det som får høre Guds ord.
og det var ennå behov noen steder. Sommerstevnene har også Alf
Men stort sett var det evangelisk fått være med på å planlegge og
virke, og det var en god tid selv om gjennomføre. De har dessverre
det slett ikke alltid var lett.
ikke den oppslutning i dag som de
Samenes Venn nr 4‘15 • 7
Alf Kristian Tellefsen.
hadde i mine første år i Finnmark,
forteller han. Noe har med dette at
før bodde hele familien store deler
av sommeren på sommerboplassen,
mens nå farter mange av dem mer
til og fra. Tidligere hadde også
misjonen arbeidere som virket ved
sommerboplassen. Nils Sørelv f.eks.
bodde så å si hele sommeren på
Sennalandet, besøkte alle som bodde
der og hadde møter. Da visste alle
når stevnet skulle være.
i nord, både sommer og vinter. Alf
forteller at han opplevde denne
vekslingen mellom nord og sør som
veldig positiv. Han opplevde nærhet
og støtte både til kretsene han var
ansatt i, og det samme gjaldt ledelsen
i misjonen med generalsekretæren i
spissen. Han kunne også formidle
inntrykk fra arbeidet i misjonen til
misjonsfolket i kretsene, og mange
fikk være med Tellefsen på oppdrag i
Finnmark (bl.a Flekkerøyguttene
Nattverdsutstyret
kom på plass til rett tid
Radioarbeidet
De siste 25 årene har Radio DSF
Alf Kristian minnes en litt spesiell vært Tellefsens hovedoppgave. Han
episode på Sennalandet tidlig var initiativtaker til å starte denne
på 1980-tallet: Like før vi skulle Samemisjonens nærradio for Indre
begynne gudstjenesten oppdaget vi Finnmark i Karasjok. Starten skjedde
at nattverdsutstyret ikke var på plass. under Samemisjonens landsmøte
Det var på Smørfjordskaidi, 6 – 7 mil i Karasjok 14. juli 1990. Under det
unna. Jeg sa til Magne Gamlemshaug, siste onsdagsmøte i radioen, 28 mai
ganske nytilsatt generalsekretær, som i år, tok Tellefsen for seg noe av
skulle ha gudstjenesten: Jeg drar og radioens historikk, fra planleggingen
henter det, og så preker du så lenge og litt om de forskjellige tiltak,
at jeg rekker det. Som avtalt viste programmer og samarbeidspersoner.
jeg meg i kjøkkendøra når utstyret Åge Nevland var det som foreslo
var hentet. Jeg fikk øyekontakt med at vi skulle begynne å sende
Magne, og ikke lenge etterpå sa han bibelprogrammet «Veien gjennom
amen. Ingen andre merket noe. Det Bibelen», og han ordnet med at vi
må en kalle godt samarbeid. Magne fikk den norske teksten, fortalte Alf
var en god mann å samarbeide med.
Kr. Dette programmet har i alle
år vært hovedprogrammet i Radio
DSF. Jeg ble bedt om å være med å
Kretssekretær og finnmarksarbeider
tilrettelegge den norske teksten slik
Fra 1981 og til litt ut på 1990-tallet at den kunne oversettes til samisk,
var Alf Kr. Tellefsen kretssekretær. og så leste jeg den norske teksten.
Først var han ca 4 ½ år i Stavanger Anders J. Sara fra Maze hadde den
krets og senere 7-8 år i Sørlandet samiske delen de første årene. Senere
krets. Samtidig som han var har flere tolket til samisk. Serien har
kretssekretær hadde han mye virke blitt til 2035 program, og det er en
gjennomgang av hele Bibelen. Hvert
program er på 22 min., og det vil ta
30 døgn å høre igjennom hele serien.
Med 5 program hver uke, brukte vi
ca 8 år for å sende hele serien, og
nå er vi godt i gang med å sende den
for tredje gang. For min egen del har
jeg ofte sagt: Av de mange oppdrag
jeg har hatt i Samemisjonens tjeneste
i snart 60 år, er det ingen oppdrag
som har gitt meg selv så mye igjen.
Tellefsens
engasjement
i
radioarbeidet har også skjedd på
andre måter. NRK Sapmi tok for
mange år siden kontakt og spurte
om Radio DSF kunne lage samiske
andakter for dem. Radioen tok på seg
dette, og det ble etter hvert spørsmål
om å lage flere andakter. I flere år har
Radio DSF laget så godt som alle
andakter og gudstjenester som sendes
av NRK Sapmi. Dessverre ble denne
avtalen sagt opp av NRK Sapmi
nå i mai, noe Tellefsen er svært lei
seg for. Også på den tekniske siden
har Tellefsen engasjert seg. Han har
knyttet til seg fagpersoner, slik at
mange tekniske muligheter er tatt i
bruk. Tellefsen har også satt i gang en
ganske omfattende masteutbygging
for Radio DSF. Radioen måtte betale
flere hundre tusen kroner årlig i
masteleie til Norkring (Telenor), og
for å redusere denne utgiften har
Radio DSF bygd flere egne master.
Tellefsen uttrykte i forbindelse
med bruk av snøskuter i misjonens
tjeneste at vidda åpnet seg. Ved å ta
i bruk radiobølgene har dette skjedd
i enda større grad. På det nevnte
radiomøtet fra Kristiansand fortalte
Tellefsen denne lille episoden: Jeg
traff to menn i Karasjok for en stund
siden. I samtalens løp sa den ene:
«Første gang jeg hørte deg tale var i
1964 på Beaivvášgieddi kapell, men
nå hører jeg deg to ganger om dagen,
5 dager i uken»
Kolaarbeidet
Da Samemisjonen startet arbeid på
Kolahalvøya for ca 20 år siden, lot
Tellefsen seg også engasjere av dette.
Han var med på å arrangere bussturer
til misjonens nye arbeidsområde, og
har vært med på flere prekenturer til
8 • Samenes Venn 4‘15
Kola. Muligheter for radioarbeid her
har også engasjert han. Høsten 2004
var Tellefsen og landsstyreformann
Einar Hagalid på forkynnertur på
Kola sammen med pastor Aleksander
Voltsjok fra samarbeidsmenigheten
i Murmansk – i Hagalid sin
bobil. Mange steder ble besøkt på
denne turen, og et fyldig reisebrev
(dagboknotater) fra turen ble gjengitt
i Samenes Venn vinteren 2004/2005.
Takk til en trofast og engasjert
medarbeider!
Alf Kr. Tellefsens liv siden 1956
har handlet mye om Samemisjonen.
Det har vært et kall. Omsorgen
for det samiske folk, og i det hele
tatt for medmennesker, har vært
bærende i tjenesten. Derfor er det
vemodig for han selv og for store
deler av misjonens støttespillere at
et langt liv i misjonens tjeneste går
mot slutten. For sitt engasjement
i Samemisjonen fikk Tellefsen
Kongens Fortjenestemedalje i 2006,
og i 2008 fikk han Bibelprisen (fra
Bibelselskapet) for tilretteleggingen
av Geaidnu Biibala Cađa / Veien
gjennom Bibelen. Men alt har sin
ende. Og selv om Tellefsen slutter
formelt i Samemisjonen, så er nok
ikke hans kjærlighet til og omsorg
for Finnmark og misjonsarbeidet
borte. Så om vi ikke tar helt feil,
vil han dukke opp hos sine venner
i nord også etter dette. Misjonen
skylder Tellefsen en stor takk for
hans utrettelige virke. Han har vært
misjonens utsending, men framfor
alt har han fått være et sendebud
for Jesus, som Paulus uttrykker det
i 2. Kor. 5, 20 – 21: «Så er vi da
utsendinger for Kristus, og det er
Gud selv som formaner gjennom oss.
Vi ber dere på Kristi vegne: La dere
forsone med Gud! Han som ikke
visste av synd, har han gjort til synd
for oss, for at vi i ham skulle få Guds
rettferdighet».
Veien ut av vanskene
Norman Vincent Peale var i 1930 en ung og nygift prest i Syracuse
i staten New York. Det var vanskelige tider økonomisk. Peales lønn
ble redusert to ganger, siste gang landet den på fire tusen dollar i året.
Menigheten holdt han ikke med prestebolig. Alle var nedtrykte og redde.
Også pastor Peale kjente en isnende frykt for hvordan dette skulle ende.
En dag sa han til sin unge kone: «Ruth, vi er i en desperat situasjon. Vi
klarer ikke å betale regningene. Hva skal vi gjøre?»
Svaret gjorde ham virkelig forskrekket. Ruth sa: «Vi skal begynne å gi
tiende!»
«Gi tiende? Ti prosent av hva da? Vi klarer det ikke, det er umulig!»
«Nei,» fastholdt Ruth. «Det er ikke umulig, det er absolutt nødvendig.»
Midt på kjøkkengulvet stod fruen og siterte fra profeten Malaki: «Bær
hele tienden inn i forrådshuset, så det finnes mat i mitt hus. Prøv meg
på denne måten, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne
himmelens luker for dere og øse ut velsignelser over dere i rikelig mål!»
«Dette skal vi gjøre,» sa Ruth standhaftig. «Og vi kommer ikke til å
sulte. Vi kommer ikke til å bli kastet ut. Vi kommer til å klare oss på
nitti prosent av din reduserte lønn fordi det å gi tiende er en troshandling,
og det står i Bibelen at om vi har tro så stor som et sennepskorn, så vil
ingen ting være umulig for oss.»
Slik ble det. Og Ruth fikk rett. Pengene strømmet ikke akkurat inn, men
de hadde alltid nok. Dessuten så det ut til at det å gi tiende beroliget den
unge pastoren og stimulerte ham til å begynne å tenke. Mulighetene
åpnet seg, litt om litt. En dag var deres økonomiske problemer helt
overvunnet.
Senere kunne han fortelle; «Ruth og jeg har alltid siden gitt tiende,
og det er noe ved denne formen for å gi som ikke lar seg forklare på
en rasjonell måte. Det virker nesten som om det å gi tiende setter et
menneske i kontakt med en eller annen mystisk kraft som tiltrekker seg
penger. Ikke nødvendigvis mye penger, men i alle fall nok til å dekke
behovene for den som gir. I prekener og taler har jeg opp gjennom
årene anbefalt tusener av mennesker å gi tiende, og hundrevis har latt
seg overtale og forsøkt dette. Av alle de som har prøvd, har det ikke
kommet en eneste en tilbake til meg og sagt at det ikke gikk, eller at han
angret på det, eller at det var en feiltakelse. Ikke en eneste.»
Hentet fra boka «Til inspirasjon og glede» av Gunnar Bonsaksen utgitt
på Lunde forlag i 2000. Gjengitt med tillatelse.
Samenes Venn nr 4‘15 • 9
TRØNDELAG KRETS
KRETSMØTE PÅ
MJUKLIA LEIRSTED OG GJESTEGÅRD
Ved Jon Amundal
Etter 3 år på Laberget leirsted, Skogn, var kretsmøtet
i Trøndelag krets lagt til Mjuklia Leirsted og Gjestegård
på Berkåk. Laberget ligger nok noe mer sentralt i kretsen,
men for de som er sør i kretsen var det bedre å få kortere
vei til møtet. Dagene vi var samlet var 25. og 26. april
Oppmøtet var litt mindre enn det har vært de siste årene,
og noe av dette kan nok skyldes at en del syntes veien
ble for lang. Mange av kretsens støttespillere har også
en høy alder, og synkende oppmøtet har nok noe med
dette å gjøre. Men vi var en fin flokk samlet, ca 35 stk på
åpningen og på forhandlingsmøtet.
Etter et godt måltid kunne kretsformann Sverre Solberg
ønske velkommen til årets møte. Etter velkomsthilsen,
var det sang av Kari Hellstrøm, før sokneprest Oddbjørn
Stjern hadde bibeltime. Temaet for bibeltimen var Guds
løfter. Innledningsvis ble vi minnet om Josva sine ord til
folket i Josva 23, 14: «Dere skal erfare av hele deres hjerte
og hele deres sjel at ingen av de løftene Herren ga dere,
slo feil». Dette skal vi også få regne med i dag. Og fra 1.
Mos. 15 fikk vi høre at Herren gjorde en pakt med Abram.
Pakten var ikke avhengig av mennesker. Mot slutten av
bibeltimen tok Oddbjørn Stjern opp dette med at mange
av Guds barn opplever tunge dager i denne verden. Og
mange lurer på om Gud har glemt dem eller om Guds
løfter ikke gjelder dem. Vi fikk høre eksempler fra livet
som kan vise oss at selv i de mørkeste stunder så er Gud
med og hans løfter holder. Han ser det hele i et himmelsk
perspektiv. Han vil at alle skal bli frelst.
På selve årsmøtet ble først årsmelding og regnskap
foråret 2014 lagt fram. Det viste at misjonsvennene i
kretsen har bidratt med ca 750 000 kr til Samemisjonens
arbeid i 2015. Et bra resultat, men årsmeldingen viste
også at det over mange år har vært en svak men jevn
tilbakegang når det gjelder foreninger og støttespillere til
misjonen.
Teologisk råds funksjon
Det er kommet reaksjoner mot at landsstyret har opprettet et
teologisk råd som støttefunksjon til daglig leder. Samtidig
også krav til Landsmøtet om at ordningen med teologisk
råd avvikles med umiddelbar virkning.
For å avklare misforståelser vil daglig leder opplyse
følgende: Rådet har intet formelt ansvar eller noen
selvstendig myndighet i organisasjonen. Dersom
Til kretsstyret ble disse valgt: Ole Jørgen Haaverstad,
Stadsbygd (gjenvalg), Anton Norum, Inderøy og Hjørdis
Sætereng, Mosvik. Fra før sitter Sverre Solberg, Orkdal
(formann), Edel Skaalvik, Trondheim og Ida Alte, NordStatland. Varamedlemmer er Odd Hamstad, Mosvik og
Turid Sørhus, Levanger.
Til slutt ble dagens situasjonen og veien videre for
Samemisjonen drøftet. Flere hadde ordet, og flere uttrykte
bekymring over situasjonen, og det ble også stilt spørsmål
om pengene som samles inn til Kolaarbeidet går til arbeid
der. Fra kretsstyret ble det uttrykt at en ser alvorlig på
situasjonen, og at en har bedt om at det arrangeres et
rådsmøte slik at en sammen kan stake ut en kurs videre.
En vil også ta med videre til Hovedkontoret de spørsmål
som er kommet fram.
Etter en nydelig middag, var det så klart for misjonfest.
Aina Toven Malum innledet, og Alf Kristian Tellefsen
hadde tale. Kretsmøtedeltakerne var veldig glade
over ha Astrid og Alf Kr. Tellefsen med på årets møte.
Kretsmøtet var for dem en liten stans i deres ferd fra
Karasjok til Flekkerøya – i Bobil. Tellefsen hadde også
denne gang mye å gi i sin forkynnelse, og vi fikk også
høre glimt som forteller at misjonens arbeid betyr noe
for enkeltmennesker. Radioarbeidet og besøk inne på
vidda har jo på en særlig måte vært Alf (og Astrid) sitt
arbeidsfelt. Rennebu musikklag sang på misjonsfesten,
fine sanger med godt evangelisk innhold.
Kretsmøtet ble avsluttet på søndag med formiddagsmøte
på Mjuklia, hvor Alf Kr Tellefsen talte. Sverre Solberg
deltok på gudstjeneste i Støren kirke. Ved middagsbordet
kunne vi si hverandre takk for ei kretsmøtehelg hvor vi
hadde blitt orienter om noen av de utfordringer en står
ovenfor i Samemisjonens virke, og også om de mange
muligheter vi har for å tjene misjonens herre på dette
arbeidsfeltet. I offer og kollekter kom det inn ca 13000 kr
på kretsmøtet.
nødvendig kan daglig leder få innspill og vurderinger
fra teologisk råd i sitt arbeid. Altså fungerer rådet som et
hvilket som helst utvalg i organisasjonen. Det er selvsagt
Landstyret som har ansvaret for at organisasjonen drives
iht. grunnreglene. Ingen burde derfor frykte for at det er
noe mer enn det.
Mvh Roald Gundersen, daglig leder
10 • Samenes Venn 4‘15
100 ÅR SIDEN MAJAVATN MISJONSHUS
(KAPELL) BLE REIST
Ved Jon Amundal
kunne romme. Ved 50-årsjubileet i 1965 deltok ca
250 mennesker på jubileumsgudstjenesten. Her talte
biskop H. E. Wisløff, og Jakob Børretzen var utsending
for Samemisjonen. Fra 1970-tallet og utover avtok
oppslutningen. Grane kommune overtok kapellet i 1980,
og huset har i mange år vært samlingsstedet for kirkelig
handlinger på Majavatn. Samemisjonen hadde sine siste
sommerstevner her på begynnelsen av 2000-tallet. Det er
vemodig at de ikke er jevnlige møter og stevner her, men
mange har rike og sterke minner fra samlinger om Guds
ord i dette huset.
Majavatn kapell.
For eldre samer og samemisjonsvenner i Trøndelag
og Nordland har Majavatn misjonshus (kapell) god
klang. I år, nærmere bestemt 9. juni, er det 100 år siden
grunnsteinen for huset ble lagt og byggingen startet. Det
var Paul Pedersen som tok initiativet til at misjonshuset
skulle bli reist. Han ble i 1906 ansatt av Indremisjonen
for å virke blant samene i Trøndelag og Helgeland. Han
fikk god inngang blant samene i området, og etter hvert
begynte han å samle samene i området til større møter og
stevner. Dette var noe nytt her, men folk satte pris på det,
og det kom mye folk til disse samlingene eller stevnene.
De fikk først og fremst høre Guds ord, men lappefogden
fant også ut at stevnene var en fin anledning til å møte
samene. Her fikk han holde foredrag og ellers komme
med nødvendige opplysninger. En annen grunn til at folk
kom til disse stevene var dette å få treffe slekt og venner.
Til å begynne med flyttet disse stevnene fra sted til sted,
men etter hvert fant en ut at det var praktisk å samles på
ett sted. Mange år var en samlet i et telt ved Tomasvatn
(noen km øst for Majavatn). Men været var skiftende i
fjellet, og Pedersen så seg om etter andre løsninger. Han
fikk bygslet tomt ved Majavatnet, og sommeren 1915
kunne byggingen starte. Den gang var det verken vei eller
jernbane til Majavatn, så det å få fraktet materialene og
forestå byggingen må ha vært et stort slit. Men allerede
17. – 19. juli samme år, under sommerstevnet, kunne
huset tas i bruk. Et nytt permanent samlingssted var reist,
og huset skulle bli til velsignelse for sørsamene og folket
ellers i området her. Paul Pedersen ble syk kort tid etter
at huset var reist og måtte slutte i tjenesten blant samene.
Men samene i området var blitt glad i ham, og Majavatn
Misjonshus fikk navnet «Paul Pedersens Minde».
Samemisjonen overtok huset i 1918, og i 1924 fikk huset
et kortilbygg, og i tillegg ble det reist et tårn. Samme år
ble huset vigslet til kirkelige handlinger. Oppslutningen
om stevnene var meget god den første tiden, og de første
årene etter krigen kom det mange flere enn kapellet
Minner fra stevner på Majavatn:
En av de som minnes stevnedager ved Majavatn er
Anna Granefjell (Røros). Det var ikke alle år vi var her,
minnes hun, men jeg vet vi var her flere år. Og når hun
sier VI, så tenker hun på sin bestemor som hadde med
seg flere av barnebarna. Og du kan jo skjønne at det var
stas for oss å få være med bestemor, sier hun, det var
jeg og noen av mine søsken – og noen av søskenbarna
våre. Jeg tror vi lå i telt i skogen ved kapellet noen år,
men de sterkeste minnene har jeg fra at vi overnattet i et
rom oppe i kirketårnet. De siste årene begynte bestemor
å bli tunghørt, så for å ha kontroll på oss, hadde hun sin
sengeplass oppå luka til trappa ned. Minnene jeg har er
utelukkende gode minner. Vi møtte slekt og venner, og i
skogen omkring kapellet var det mange som kokte kaffe.
Og mye folk var det, og vi var der fra fredag kveld og
til søndag kveld eller mandag morgen. Det var sosialt
samvær og det var samlinger om Guds ord. Jeg ser
tilbake på det som ei tid med «fryd og gammen»
Eli Kappfjell har også minner fra stevnene på Majavatn.
Hun er født og oppvokst i Foldereid, men ble gift med
Harry, og har bodd på Majavatn store deler av sitt liv. Fra
stevnet i 1949 har hun gode minner. Flagget var heist ved
kapellet, og hun trodde det var 17. mai. Hun opplevde
det godt å være på stevnet. Vi møtte slekt og venner der,
og vi møtte andre barn. Vi lekte i skogen rundt kapellet,
og i leken gikk praten på samisk. På gudstjenesten og på
stevnet ellers gikk det på norsk den tiden, minnes hun. Det
er godt at vi i dag kan synge salmer og høre Guds ord på
samisk. Ellers kan Eli berette at stedet der kapellet er reist,
er ved en gammel samisk boplass. Bestefar til hennes
mann, hadde sin vinterboplass her. Ja, det er en veldig fin
plass, sier hun. Eli synes det er vemodig at det er få som
bor på Majavatn nå. Det er blitt som ei hyttegrend, sier
hun. Hun sier også at det er leit at Samemisjonen ikke har
stevner her lenger. Dere må be for oss i Samemisjonen,
sier hun, be om at vi fortsatt må få leve med reinsimlas
beiteområder!
Samenes Venn nr 4‘15 • 11
Kjære misjonsvenner!
Jeg har blitt bedt om å skrive
noen ord. Og nå som en hilsen
fra Landsstyrets formann.
Landsstyret har gjort det
vågestykke å velge meg som
nestformann, og da situasjonen
ble som den ble, fungerer jeg
nå som formann. Dette er ingen god løsning, fordi det
er så mye som helst ikke burde vært slik. Det er ingen
ønskesituasjon vi har kommet i. Men landsstyret vil dette
nå, som en midlertidig løsning. Og hvis dette kan hjelpe,
vil jeg gjerne være til hjelp.
Det er mye uro som har preget oss i den senere tid. Det
har blitt snudd noen «stener» for at uroen skulle legge
seg. Det er mye som har blitt prøvd og vi har lykkes med
noe, men vi har også feilet i andre ting. Men dette har
også skjedd flere ganger tidligere. Derfor sitter det mange
rundt i landet som er frustrerte og fortvilet over det som
skjer eller det som ikke skjer. Jeg kan ikke gå mer konkret
inn på dette nå.
Men siden Landsstyret ble valgt for litt over et år siden, har
vi jobbet mye med endringer. Og vi er ikke kommet i havn
med dette. Hvorfor tar dette arbeidet så lang tid? Fordi
misjonsfolket har krav på at noe gjøres. Derfor gjøres det
også noe, men det fører til «bølger» fordi det vi må gjøre
og det vi jobber med berører mennesker. Noen fordi de har
et brennende engasjement. Andre har et ansettelsesforhold,
andre igjen for de har en mening om arbeidet vi driver.
Hvorfor har vi Norges Samemisjon? Hva vil vi? Tenk
over spørsmålene, det blir nok flere svar rundt om. Og
det er også flere svar. Men det er en bærebjelke, og den
gjelder alle som er med i Norges Samemisjon. Det er
forkynnelsen, ikke hvilken som helst; men om Kristus
vår Herre, Frelseren som døde i synderens sted. Det
har i media i den siste tiden blitt sagt og skrevet at vi
i NSM er så lite inkluderende. Det vi har gjort er å
holde fram hva Bibelen sier. Og for oss er Bibelen den
eneste rettesnora, ikke hva mange mener om ett og hint.
Bibelen har ikke forandret seg, Gud har ikke forandret
seg. Men vi har forandret oss med tiden. Hva er det
sikreste holdepunktet? Er Gud også lite inkluderende?
Han som krever fullkommen rettferdighet, han som ikke
godtar et nesten, han som ikke tåler synd, men Han elsker
synderen. Finnes det noe mer inkluderende? Nei! Det
finnes ingen som Gud. Rom. 8:32; «Han som ikke sparte
sin egen sønn, men ga ham for oss alle, hvordan skulle
han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham? Han er
det vi skal få være med å tjene gjennom arbeidet vi har i
NSM. Vil du være med videre? Kongens bud har hast, for
snart kommer Jesus. Kunne vi heller i tiden som kommer
huske på hverandre? Hvordan er det med min nestes sjel?
I stedet for å finne alle feil og mangler som er i omløp.
Lykke til, men husk dette gjelder din sjel også, ikke bare
alle du har rundt deg.
Odd Eivind Høyvik
Pressemelding - uttalelse fra Samemisjonens ledelse
I de siste dagene har Radio DSF og dens eier Samemisjonen vært mye i media grunnet at radioen ikke ville sende
gudstjenesten i Karasjok kirke under Sápmi Pride, en festival for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. I media
har det vært utfordrende å komme frem med uttalelser som ikke fremstår karikerte. Samemisjonen ønsker derfor å
komme med følgende uttalelse om sitt ståsted angående homofili og ekteskapet:
1. Alle mennesker har lik og ukrenkelig verdi, uavhengig av kjønn, legning og tilbøyeligheter.
2. Gud har skapt to ulike kjønn, mann og kvinne. Han har innstiftet ekteskapet mellom en mann og en kvinne som
eneste ramme for livslangt samliv.
3. Alt seksuelt samliv utenom ekteskapet er brudd på Guds ordning, dette gjelder både heterofile, homofile og
eventuelle andre legninger.
4. Helt siden aposteltiden, dvs. fra Jesu tid, har den verdensvide kristne kirke fulgt Bibelen på dette området, og dette
har også vært Den norske kirkes bekjennelse. Dette vil Samemisjonen fortsatt stå for. Samemisjonen vil ikke la de
siste tiårenes utvikling og utglidning i det vestlige samfunnet styre læregrunnlaget.
5. Det er mange som i sitt liv sliter, har mislyktes eller brutt Guds ordninger. Samemisjonen vil på det sterkeste
oppfordre til å inkludere, vise omsorg og medmenneskelighet overfor alle disse.
6. Alle er hjertelig velkommen til gudstjeneste, menighet og forsamling.
7. Men Samemisjonen vil ikke la seg bruke i kampen mot Guds ordninger for samliv, spesielt ikke dersom kampen
tas inn i en gudstjenestesammenheng.
Fung. formann Odd Eivind Høyvik og daglig leder Roald Gundersen i Norges Samemisjon
12 • Samenes Venn 4‘15
Minneord
Anders Sara til minne
12. mai, kom det telefon fra Kautokeino. Det var Ellen
Sara Sandvik Moen som ringte og fortalte at hennes bror
Anders var vandret sist natt, 89 år gammel. Begravelse
skulle være fra Maze kirke fredag 22. mai.
Anders Sara har bodd i Maze siden han giftet seg med
Karen Anna og de fikk 9 barn sammen, 8 av dem lever.
Han kom fra en familie som drev med rein og det fortsatte
han med i mange år. Karen Anna og Anders var ofte å se
på mange av Samemisjonens stevner sammen med barna.
De bodde også et par år i Vang i Valdres og drev med rein
på fjellene der.
Da han kom tilbake fra Valdres, begynte han i
Samemisjonens arbeid som tolk og predikant.
Når han begynte ble det en "ny" tid i Samemisjonens
finnmarksarbeid.
Det var i den tid vi begynte å skrive utførlige program på
begge språk og sendte ut med forskjellige opplysninger.
Mange kommenterte dette med glede, men det var også
noen som fant feil i den samiske skrivemåten som
Anders brukte. Han hadde ikke noe teoretisk opplæring,
men brukte det han hadde, og ble tatt i forsvar og fikk
takk for at det ble skrevet også på samisk. Det var også
i denne tid at det kom kristen sang og musikk på kassett.
Jeg fikk være mye sammen med han både på vidda, i Maze
og Kautokeino, og rundt på de mange sommerstevnene
ved kysten.
En gang var han i Troms krets på møter der sammen
med Arthur P. Olsen. De hadde også møter blant den
samiske befolkning som var flyttet fra Kautokeino. Det
hadde ikke gått helt som ønskelig den dagen, og han
satt på rommet hos Tordis og Arthur og bladde i den
norske sangboken. Han kom til sangen: " Herre Jesus du
har frelst meg. Kjøpt meg med ditt eget blod. Trygg på
denne faste klippe Synger jeg med freidig mot: "Din jeg
er, Jesus kjær, din med alt hva i meg er." Mens han satt
der oversatte han den til samisk, muntlig. Da han kom
ned fra loftet sa han til Tordis hva han hadde gjort, og
hun svarte:" Da må du gå på rommet og skrive den på
samisk." Noe han gjorde med en gang.
I 1979 var det klart at Flekkerøyguttene skulle komme
til Finnmark i påsken 1980. De hadde tidligere utgitt
flere kassetter, blant annet en evangeliseringskassett,
med vitnesbyrd – til en rimelig pris. Spørsmålet kom om
det var mulig å lage en slik til denne turen, også med
samisk språk? Jeg tok kontakt med Anders, og vi satte
i gang straks. Den norske evangeliseringskassetten ble
lagt til grunn. Alle vitnesbyrdene til Flekkerøyguttene
ble oversatt til samisk av Anders, og hans tolkning ble
lagt til Flekkerøygutten som hadde vitnesbyrdet. Navnet
på den to språklige evangeliseringskassetten ble koret til
sangen han oversatte da han var i Troms : "Din jeg er/Du
mån læn."
Anders oversatte også flere sanger til samisk som
ble sunget inn på kassetten. Jeg øvet med dem, og så
kom Anders og var med på opptaket. Kassetten, som
var den første i sitt slag, på samisk og norsk, utgitt
av Samemisjonen, ble ferdig før turen og ble sendt til
Finnmark før påske til noen, blant annet til sjefen for
NRK Sameradioen.
En morsom hendelse skjedde mens vi var på tur fra Tana
til Karasjok langfredag kveld i 1980.
Sjefen for NRK Sameradioen ringte for å spørre om
Flekkerøyguttene kunne være med i et påskeprogram
han skulle lage, og begrunnelsen var: DE HADDE SÅ
KLAR UTTALE.
Vi var innom Sirma skole og lånte et klassesett med
Girko-sálbmagirji, og satte i gang med øving opp over
Tanadalen, og påskeaften var det opptak i Gym.salen på
DSF, med Anders som språklig ansvarlig der også.
Siden skulle han en tur til Stavanger krets hvor jeg den
gang var kretssekretær. Han kjørte med bil gjennom
Sverige, men havnet utfor veien, ble skadet, og havnet
på sykehus i Sverige.
Mens han lå der oversatte han sangen:"Jeg er i Herrens
hender". Det ble flere oversettinger og mange av de er
sunget i møtesammenheng og ellers i hjemmene. I den
nye samiske Salbmagirji er det noen sanger/salmer med
oversettelse av Anders Sara.
Det ble også en ny kassett hvor Flekkerøyguttene sang
og samemisjons-medarbeidere talte, alt på samisk,
under Anders’ tilsyn. Siden ble det også en samisk/
norsk sangkassett hvor Maze-trioen var sammen med
Flekkerøyguttene. I Maze trioen var tvillingene til Karen
Anna og Anders med, og Anders var språklig konsulent.
Det største oversettelsesarbeidet han var med på skjedde
fra 1990 og flere år framover.
Det ble bestemt at programmet «Geaidnu Biibala Cada /
Veien gjennom Bibelen» skulle være med i Radio DSFs
sendinger. Vi fikk den norske teksten, men den måtte
oversettes til samisk.
Jeg fikk i oppdrag å bearbeide den norske teksten slik
at det kunne oversettes til samisk, og Anders kom med
den samiske tekst. Vi hadde mange slags "studio" rundt
om, og mange forskjellige slags opptakere, også telefon
benyttet vi ved at jeg var på Sørlandet og Anders i Máze,
mens teknikeren var på studio i Karasjok. Vi to holdt på i
mange år og Anders var med på over 1.000 program, som
brukes den dag i dag. Etter hvert ba han om avløsning,
og andre fikk overta.
Samenes Venn nr 4‘15 • 13
For min del var jeg mye i Maze, overnattet, forberedte
skriv, program og turer, ja mange ting. Jeg ble etter
hvert godt kjent med hele familien, både Karen Anna
og de fleste av barna.
Vi ble i årenes løp så sammensveiset at vi også ble
benyttet til å fortelle om Samemisjonen på større
stevner. Under landsmøte på Sørlandet, 1987, hadde
vi fått låne en snøscooter som vi satte på nede ved
stranden på lørdagskvelden og samtalte om de
forskjellige opplevelser.
Under Samemisjonens 100-årsjubileum i 1988, på
festen i Kulturhuset i Tromsø, satt vi på et reinskinn og
samtalte om ting fra vidda o.l.
Når Samemisjonen skulle lage film om arbeidet ble vi
begge bedt om å være med.
Jeg husker en kommentar fra Anders, etter flere opptak
i Maze at han sa: "Nå skal vi kjøre innover vidda, og
der vil vi møte mye ungdom på møtene, og da møter vi
en helt annen ungdom enn her i sentrum, selv om det
er de samme personene."
Det var en erfaring han hadde og nevnte flere ganger.
Jeg tolket han en gang i Karasjok kirke under en
gudstjeneste. Like før vi skulle gå på talerstolen kom
de med et langt ark med bekjentgjørelser. (Den gang
ble bekjentgjørelsene lest fra prekestolen etter talen).
Hva skal jeg gjøre, sa Anders, for det var han som
skulle tale, og lese bekjentgjørelsene. Jeg foreslo at
han skulle si: Så har vi noen bekjentgjørelser, - og så
begynner jeg å lese på norsk og så tolker du til samisk,
og slik ble det.
Etter gudstjenesten kom det noen til oss og spurte: Si
meg hvem var det av dere som talte, og hvem var det
som tolket?
Anders var også en tid kirketjener og kirketolk i Maze.
Det er mange flere opplevelser sammen med Anders
som jeg kunne tatt fram, men dette var et lite glimt.
Den siste tid før Karen Anna døde bodde de på
omsorgsbolig i Kautokeino, og etter at hun døde,
fortsatte han å bo der inntil han flyttet over til
Helsesenteret.
Han ble "borte" på mange måter. Noen ganger fikk
jeg besøke han der, og siste gangen var han ikke til å
kjenne igjen. Vi trodde ikke han kjente noe som helst.
Det var Astrid, min kone, og jeg som sammen med
hans søster Ellen Sara besøkte han.
De to satte seg en på hver side av han og sang kjente
sanger, både som han hadde oversatt til samisk og
andre. Da vi skulle til å gå sier han svakt. "Ikke gå
ennå." De få ordene fortalte mye, og er et godt siste
minne å ha med seg.
I takknemmelighet lyser vi fred over Anders Saras
minne.
Alf K. Tellefsen
Min sang
Salige visshet: Jesus er min!
Han er min hyrde, kaller meg sin.
Salige visshet! All ting er vel!
Jesus har kjøpt meg, legem og sjel!
Kor:
Han er min glede, han er min sang,
Ham vil jeg prise livsdagen lang.
Ham skal jeg evig love hos Gud,
Han er min brudgom, jeg er hans brud.
Allting jeg gav ham, allting jeg vant,
Evighetsdagen herlig opprant,
Himlen er åpen, engler fra Gud
Bringer til jorden kjærlighetsbud
Nå kan jeg hvile fullkommen glad,
Veien er banet inn til Guds stad,
Hjertet er renset, skylden betalt,
Selv er jeg intet, Jesus mitt alt.
Sangboken nr 119
Tenk for ein rikdom å kunna seia at: Jesus ER min.
Ikkje berre det. Han ER min hyrde.
Og Han kallar meg sin.
HALLELUJA!
Derfor er eg salig i vissheten på at Jesus ER min.
Er det rart at Han ER min glede og sang?
Denne sangen sang eg i mange år, tidleg om morgonen
- og seint på kveld.
Den gjorde meg GLAD!
Og han gjer meg glad i denne vissheten.
Og denne vissheten har eg i mitt hjerte - også i dag.
Hjertet er renset, skylden betalt, selv er jeg intet,
Jesus mitt alt!
Beste helsing ein venn.
Odd B Alvheim.
Matt.18.20: For der to eller tre er samla i mitt namn,
der er eg midt iblant dei.»
14 • Samenes Venn 4‘15
Nytt fra Sapmi
Pippi hjelper truet språk
Takket være 70-årsjubilanten Pippi
Langstrømpe har kildinsamisk fått
sin første ordbok med fokus på
hverdagsspråk. Det kan berge språket
fra å dø ut. I dag er det knapt 100
mennesker som bruker kildinsamisk
som sitt hverdagsspråk. – Men
interessen for å lære seg kildinsamisk
er økende blant unge mennesker, og
da trenger språket både bøker og
ordbøker, sier doktorgradsstudent
ved Institutt for språkvitenskap ved
Universitetet i Tromsø, Elisabeth
Scheller. Hun har jobbet med det
kolasamiske minoritetsspråket siden
2003 og var redaktør da tre bøker om
Pippi Langstrømpe ble samlet mellom
to permer og gitt ut på kildinsamisk i
mai fjor. Pippi fikk det navnet Tār’enč
Kukes’suchchk og ble oversatt til
kildinsamisk av Aleksandra Antonova,
forfatter, poet, lærer, språkaktivist
og skaperen av det kildinsamiske
alfabetet. Hun er også forfatter av den
nye kildinsamsisk–russiske ordboken:
Saam’ – Ruušš Saann’ näkhkh’k. –
Antonova har betydd utrolig mye for
å utvikle og holde det kildinsamiske
språket levende, sier Scheller. En gang
ble minoritetsspråket snakket over hele
Kolahalvøya, men i dag er det stort sett
bare i og rundt byen Lovozero at språket
blir aktivt brukt. Her bodde Antonova,
her fikk hun språket inn som fag i skolen
igjen på 1970-tallet, og her jobbet hun
i mange år med å samle mange av de
rundt 7500 oppslagsordene som er
samlet i ordboken. Forskning.no
Visitas i den samiske menigheten,
Saemien Åålmege
Biskopen i Nidaros hadde nylig
sin første visitas i den sørsamiske
menigheten, Saemien Åålmege, på
Røros. Det ble en begivenhetsrik dag
med det omfattende tema reindrift.
Menigheten fikk høre om både
gleder og utfordringer i reindrifta
i det sørsamiske området. Bisop i
Nidaros, Tor Singsaas, har planlagt tre
ulike bispevisitaser hos menigheten
Saemien Åålmege. Saemien Åålmege
er en selvstendig menighet vedtatt av
Kirkemøtet nå i april. Biskop Singsaaas
har vært en viktig ressurs for det
sørsamiske miljøet i denne prosessen.
Den første visitasen var lagt til Røros.
Der hadde biskopen invitert til et åpent
temamøte om reindrift på Storstuggu.
Videre vil neste visitas finne sted på
Snåsa i høst. Der er det lagt opp til tema
omkring helse. Den siste visitasen vil
bli neste år i Hattfjelldal, der biskopen
ønsker å sette fokus på sørsamisk språk
og opplæring. Sagat
Skam å snakke samisk i Jarfjord for
70-80 år siden
Jenny Dørmænen kunne hatt samisk
som førstespråk og morsmål, men
har aldri lært å snakke foreldrenes
språk ordentlig. Jenny er født Savio,
og hennes mors fødenavn er Must, og
hun må dermed sies å være en del av
to store og kjente sameslekter i SørVaranger. Hjemme hos Jennys foreldre
snakket foreldrene samisk seg imellom,
men ikke så mye mens barna hørte på,
Studie av KMA sitt arbeid blant samer eller at barna ikke skulle skjønne hva de
i Sverige
snakket om. – Det var nok svært vanlig i
Den goda viljan er tittelen på en ny bok mange samiske hjem i Sør-Varanger der
som er kommet ut i Sverige. Forfatteren fornorskinga har vært brutalt effektiv,
har gransket i arkivene og møtt sier hun. På internatskolen på Tårnet
mennesker som kom i kontakt med var samisk forbudt, men hun husker at
KMA, Kvinnliga Missions Arbetare. I de voksne snakket samisk seg imellom
et sammendrag av innholdet i boken over hele Jarfjord, men barna ble ikke
sies det: ”Bibelkvinnorna samlade in tatt med. – Min bestemor Johanna Must
pengar, skänkte julgåvor och startade (født Madvik) insisterte imidlertid på
ett ålderdomshem för samer. På at jeg måtte lære meg samisk, og hun
denna grund utvecklades en vänskap holdt «kurs» for meg, og ikke minst
mellan välbärgade överklasskvinnor snakka hun samisk til meg og etterhvert
från Stockholm och fattiga samer i også litt med meg, forklarer Jenny.
Jämtland. Hur jämlika var dessa möten Skammen over det samiske språk førte
och hur såg den kristna missionen ut?” til at hun ikke snakket samisk med
Det samiske aldershjemmet Fjällgård i andre enn bestemora noen ganger, og
Åre ble etablert i en epoke som innebar hun har aldri lært seg språket ordentlig.
nære kontakter mellom samene og – Den dag i dag skjønner jeg mye når
deler av kongehuset (begynnelsen av jeg hører samisk, men å snakke det
1900-tallet). Koblingen til kongehuset blir verre. Den 83 år gamle kvinnen i
førte til at samene opplevde å være Jarfjord regner seg definitiv ikke som
anerkjent, og Fjällgård ble snart en noen samerettsforkjemper, og mener
viktig møtesplass og ett samisk sentrum enkelte går for langt i forhold til det
i Jämtland. Det finns ennå mange som samiske. – Det høres for drøyt ut for
minnes Fjällgård og kvinnene som meg når noen taler om en samisk
arbeidet der (men ingen som bodde nasjon. Og jeg skjønner heller ikke
der lever lenger). I boken sier John hvorfor vi samer skal ha eget flagg,
Paul Persson i Hosjöbottnarna :”Som sier hun og rister litt på hodet. Selv har
socialarbetare ger jag ett väldigt stort hun vært en samisk kulturbærer ved at
beröm till KMA för de var först med hun og hennes avdøde mann, Håkon,
att ägna sig åt samisk åldringsvård.” drev et lite småbruk med opptil 15
Olle Andersson, Östersund, forteller vintersauer, og der de hentet fisken fra
om tillitsfulle forhold, også i forhold fjorden. Jenny hadde imidlertid noe av
til Maria Bernadotte, ”fjällvärldens sin oppvekst i Sovjetunionen. Faren
grevinna”, datter til prins Oscar. til Jenny var nemlig spion og partisan
Laila Johansson, Glen, sier dette: under krigen sammen med flere andre
”Fjällgård betydde väldigt mycket i området rundt Jakobsnes. I oktober
för dom gamla samerna, det var ju 1943 måtte han og familien rømme til
räddningsplankan…” I boken blir Sovjet med den 27 fot store fiskeskøyta
KMA:s historie satt inn i en større «Steinar», forteller Jenny. – Mye var jo
sammenheng, og at ikke riktig alt var uvant, men etter ei tid fikk vi jo venner
som det skulle. Samene ble kanskje og lærte oss litt russisk, og jeg tror ikke
regnet for å være noe underlegne i jeg har tatt noen skade av oppholdet
forhold til andre. samer.se
der øst, sier hun nå, sytti år etter at hun
kom tilbake. Sagat
Samenes Venn nr 4‘15 • 15
Festkveld i Havnås!
Ved Bøye Vigdal
Det var ennå vinter da Ingveig Kallak ringte
og spurte om jeg kunne komme å være med på
misjonsmøte på Betania bedehus i Havnås. Vi
ble enige om at torsdag 30. april passet bra.
Jeg hadde vært på besøk der før et par ganger,
men da på møte i et av hjemmene.
Ingveig er av de trofaste misjonsvennene som
har vært med og båret misjonsarbeidet gjennom
lang tid, ja, hun har vært med i Gudsrikets
arbeid gjennom generasjoner. En kan spørre
hvordan det hadde vært i misjon og menighet
uten alle disse trofaste tjenerne.
Havnås ligger i indre Østfold en drøy time
med bil fra Rolvsøy (Fredrikstad). Jeg hadde aldri vært på
dette bedehuset før. Bedehuset tilhører Misjonsforbundet,
og Ingveig hadde fått låne huset til dette møtet for
Samemisjonen. Jeg var ikke lite spent på hvor mange
som ville komme en torsdagskveld, men da jeg kom inn
var det en fin flokk på 25-30 samlet.
Ingveig ledet det hele fra begynnelse til slutt, og hadde
sørget for en som spilte trekkspill, noe som betyr mye for
fellesangen.
Til åpning leste hun fra Ap.gj. 4,11-12, og holdt en
solid innledning på møtet. Jeg tar med noe av det som
hun nevnte: Vi må ikke forkaste vår hjørnestein. Kom
til han den levende stein som ble vraket av menneskene,
men som er utvalgt og dyrebar for Gud. Jesus er blitt
hoved-hjørnestein, den eneste frelses-grunn. Vi er alle
byggmestere. Hvordan bygger vi? Bygger vi vårt liv på
Jesus eller bygger vi på en annen grunn? Ved troen på
Jesus, bygger vi vårt liv på hjørnesteinen, et åndelig hus,
et tempel for den hellige Ånd. Vi må også ta til oss føde
ved å høre og lese Guds Ord.
Vi kan tale til Han og legge alle våre bekymringer på
Han, stole på Han og be Han ta over styringen i våre liv.
Vi kan hvile i Hans løfter, for Han har omsorg for oss i
medgang og motgang, og vokter oss som sin øyensten,
Samenes Venn
Ansvarlig redaktør:
Roald Gundersen
Redaktør: Jon Amundal
Samemisjonens hovedkontor flyttet
til Tromsø nå i januar, og misjonens
adresse er:
Postadresse: Norges Samemisjon,
Postboks 316, 9254 Tromsø
Besøksadresse: Killengreens gate
9-11 (2. etasje), Tromsø
Tlf.: 47 47 61 61
omsluttet er vi av Hans kjærlighet. Han gav sitt liv for oss
og hans blod renser fra all synd. Da har sjelen ankerfeste
innfor forhenget, og Han er med oss alle dager.
Jeg delte ord og tanker fra Matt. 16. 21-25, der Jesus
snakker til disiplene om sin lidelse og død i Jerusalem.
Peter sier at dette aldri må skje, og Jesus må irettesette
Peter. Han fikk høre at han hadde bare sans for det som
hører menneskene til og ikke det som hører Gud til.
Vi kan også ha tanker som fører oss bort fra Guds vei,
fordi vi innretter oss etter det vi synes er fornuftig og best
for menneskene. Men Guds Ord har alltid rett og fører
velsignelse med seg.
Et veldekket festbord hører med i slik en sammenheng,
og det var rikelig med det som godt var ved siden av kaffen.
Etter en god pause fikk jeg fortelle om Samemisjonens
situasjon i dag, om utfordringer og muligheter for videre
arbeid i Norge og på Kola. Vi fikk avslutte kvelden med
felles bønn og Herrens velsignelse.
Stor takk til Ingveig for lang og trofast tjeneste for
Samemisjonen!
Norges Samemisjon
E-post:
hovedkontoret@samemisjonen.no
Internett:
http://www.samemisjonen.no
ABONNEMENT:
8 nr. pr. år
Ordinær årspris: kr. 300,Til utlandet: kr. 350,For innbetaling av kontingent og
gaver til misjonen (også gaver med
skattefradrag) benytt
kontonr. 3000.15.18530
er en uavhengig organisasjon med samme bekjennelsesgrunn som Den
norske kirke. Samemisjonens mål er: På bibelsk og evangelisk-luthersk
grunn å utføre indremisjonsarbeid blant den samiske befolkning.
Siden 1993 har Samemisjonen også startet opp arbeid blant samer på Kolahalvøya. Samemisjonen ser det som en oppgave å støtte samisk språk og
kulturarv. Støttevirksomheten omfatter 7 kretser.
Fungerende formann, Odd Eivind Høyvik
Trykk: Trykkpartner AS
Retur: Norges Samemisjon, Postboks 316, 9254 Tromsø
Vappus (fjell-los, skysskar)
Nomade var han all sin dag,
og trivdes vel derved.
Det var ham nærmest til behag
å dra fra sted til sted
i fedrenes og reinens spor
i mellom fjell og fjord.
Så nærmet seg hans siste tur,
han gammel var og grå,
og kjente døden sto på lur
i stuens mørke vrå.
Da søkte han i angest Gud
og sendte presten bud.
Det livet hadde for ham sjarm
og god og gammel stil,
men krevde sitt av fot og arm,
om det var ingen tvil.
Det var nok fritt og friskt og godt,
men du, så kaldt og vått!
«Så satt jeg der,» sa presten hans –
han har det selv fortalt –
«min vappus ennå var ved sans,
skjønt synlig merket alt.
Han lå der mager, matt og vek
og meget trett og blek.
Han kunne si det selv i blant:
«Det er et hundeliv!»
når fast han sine reiner bandt
og var så støl og stiv
at knapt han kunne stå og gå,
og hendene var blå.
Jeg så hans øyne søke meg,
og tok hans hånd i min.»
«Nå er det ikke lenger jeg,»
han sa med grepet sinn,
«som deg skal vise lei og vei,
nå du får lose meg!»
Det «hundelivet» satte spor,
han ble av gikta brutt,
Og synet av et øye fór
mens ennå han var gutt.
Det var en iskald uværsnatt
han rev seg i et kratt.
«Jeg aldri, aldri glemme skal
min skyss-kars siste ord,
og vet det er vårt største kall,
hvor enn vi bor på jord,
at vi hverandre loser frem
til salighetens hjem.»
I eldre år han vappus var
for lensmann og for prest,
og aldri var han uten svar
om fjell i øst og vest.
For dette landet kjente han
med daler, fjell og vann.
Av Jakob Børretzen, hentet fra
diktsamlingen «Vers fra vidda»
utgitt på Samenes Venns forlag i 1967