1. No category

Kristen folkehøgskole
Nr. 2 - 2015, 79. årgang - UTGITT AV NOREGS KRISTELEGE FOLKEHØGSKOLELAG
SAMTALE PÅ VIKEN
LINJEN “ONDSKAP”
ØKOLOGISK MAT
SIDE 10
SIDE 6
SIDE 4
- Jeg ønsker å være en ressurs.
Hvorfor skal folkehøgskoleelever dykke ned i
ondskapen? Hvorfor ikke dykke ned i godheten?
Heimelaga økologiske knekkebrød, smakfulle
og sprø! - Det som vi forbrukarar et, har
verknad både på menneskje og mijjø.
Aksjonslæring i Tromsø
- Masterstudentene brukes aktivt i videreutdanningen av lærere i regionen, og etter
dette kurset kan de møtes som student/praksislærer og også som framtidige kolleger.
Symmetrien blir snudd på hodet, studentene blir i enkelte tilfellet lærernes lærere.
SIDE 8
NKF på nett - folkehogskole.no/nkf
side 2 // andakt, informasjon
ANDAKT
Kristen Folkehøgskole
Utgitt av Noregs Kristelege Folkehøgskolelag og
Informasjonskontor for kristen folkehøgskole
Postadresse: Postboks 420 Sentrum, 0103 Oslo
Besøksadresse: Øvre Vollgt. 13, 2.etg, 0158 Oslo
Telefon: 22 47 43 00
e-post: nkf@ikf.no
NKF på nettet: www.folkehogskole.no/nkf
Utgivelser: 6 nr. i året
Redaktør er Odd Haddal for dette nummeret
Redaksjonsråd
HILDE MARIA NICOLAISEN, Sunnmøre
TOM ARNE MØLLERBRÅTEN, Sagavoll
RUBEN EIKSUND, Holtekilen (layout)
Grafisk formgiver/trykkeri
Promusikk, Tvedestrand Boktrykkeri
Abonnement
Informasjonskontor for
Noregs Kristelege Folkehøgskolelag
Bladpenger kr 150,Annonser
Bankgiro: 3000 16 00873
Helside: kr 5000,Halvside: kr 2700,Kvartside: kr 1500,Noregs Kristelege Folkehøgskolelag (NKF)
EDGAR FREDRIKSEN, Høgtun (leder NKF)
HILDE MARIA NICOLAISEN, Sunnmøre
KJETIL RYDLAND, Hurdal Verk
HENNING IVERSEN, Nordhordland
OLAUG G. SLØGEDAL, FHS Sørlandet
Informasjonskontor for kristen folkehøgskole (IKF)
KJELL KONSTALI, Solborg (leder)
ANNE APESLAND, Grenland
Enter with
confidence!
budskapet rom i eget liv? Dette er ikke noe
vi kan tenke oss til. Tanken på en slik Gud
er i seg selv nesten en umulighet. Dette er
noe vi må erfare!
Har dere hørt historien om amerikaneren
med feil hudfarge som ikke slapp inn i en
kirke i USA? Etter flere forsøk klaget han
sin nød til Gud. Gud svarte: «Ikke vær
bedrøvet, mitt barn. De slipper ikke inn
meg heller.»
Det er veldig tidsriktig å si at «jeg må trene
hver dag ellers fungerer jeg ikke som menneske». Ikke alle som sier dette praktiserer
det. Jeg vet at for å leve som en kristen må
jeg søke Guds nærhet hver dag. For når
hverdagen blir fylt av alt annet enn Gud,
forsvinner den troen som bærer meg og
blir til en teoretisk tro som tynger mer enn
den bærer.
USA er et sammensatt land med mange
ulike kirkesamfunn. Ofte er menigheten
et sted for likesinnede og kirkesamfunnene
følger de etablerte samfunnsskillene.
Nettopp derfor ble jeg veldig begeistret for
dette budskapet på et skilt utenfor en helt
vanlig kirke i Midtvesten: «Enter with confidence!» Denne setningen har jeg beholdt
inni meg. Setningen sier noe mer enn
velkommen inn til oss. Den sier også at
her har du en plass. Dette rommet, bygget,
tilhører deg. Du er velkommen og ønsket
som den du er.
Jeg vet at mange elever blir møtt av et slikt
budskap når de begynner på folkehøyskole,
et «mentalt skilt» som sier at her er du
velkommen til å være og delta på dine egne
premisser og vilkår.
JAN INGE WIIG-ANDERSEN, Nordhordland
SVEIN HARSTEN, Rønningen
EDGAR FREDRIKSEN, Høgtun (leder NKF)
Sekretariat
TOR GRØNVIK
daglig leder, tor@ikf.no
MARIT ASHEIM
informasjonskonsulent/journalist, marit@ikf.no
JOHAN SMIT
økonomikonsulent, johan@ikf.no
Marie Wiland
Jeg tror de som satte opp dette skiltet hadde
noe mer i tankene enn selve kirkerommet.
Utsagnet er også en innbydelse til et møte
med en Gud som elsket oss først. Du er invitert til et møte hvor du kan komme som
du er, i trygghet om at det er godt nok.
Vi er invitert til et fellesskap med den Gud
som har skapt oss. Hvordan kan vi gi dette
Før en treningsøkt må jeg ofte motivere
meg selv med ordene: Du har aldri angret
etterpå! På samme måte er det med Guds
plass i mitt liv. Noen ganger må jeg bevisst
stenge ute alt det som konkurrerer om
fokus og plass og vende tankene og skrittene mot Gud. Det fantastiske er at uansett
hvor jeg er og hvor jeg kommer fra, så er
Gud der når jeg vender meg mot han.
Morgenbønn:
Velsignet er du, Herre!
Lær meg å oppfatte din stemme
og din ledelse.
Herre, du har vært vår tilflukt fra
slekt til slekt.
Vær barmhjertig mot meg,
rens hjertet mitt, for jeg har syndet,
hjelp meg å gjøre din vilje,
for du er min Gud.
I deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.
La din barmhjertighet hvile over alle dine.
(Morgenbønn fra 200-300 tallet, hentet fra
De første kristnes bønner av Anders
Frostenson, Nye Luther forlag, Oslo, 1990)
ARVID KOPPERDAL
organisasjonskonsulent, arvid@ikf.no
HILDE HAUGEN
administrasjonssekretær, ikf@ikf.no
MARIE WILAND
rådgiver skoleutvikling, marie@ikf.no
METTE RØSTUM
informasjonsrådgiver, permisjon
TERJE WEHUS
informasjonsrådgiver, terje@ikf.no
VEGARD HOLM
prosjektleder UKT, vegard@ikf.no
Innhold
side 2
side 3
side 4
side 6 side 8 side 9
Andakt, informasjon
Leder
DEBIO
Ondskap
Aksjonslæring i Tromsø
70 år siden krigen
side 10 Jeg ønsker å være en ressurs
side 12 Styrekandidater
side 13 Mytt fra Folkehøgskolerådet
side 14 Bokomtale, Frihet til å lære
side 16 En krumtapp på skolen
LEDER
Harmoni og samhold
I fjor ble månedskortet mitt plutselig
mye dyrere. Honnørkortet for Oslo
kostet kr 450, men Ruter ønsket å
harmonisere prisen på kortet med
resten av prisstrukturen, ble vi forklart.
Et harmonisert honnørkort ble derfor
kostende kr 870, en harmonisering som
ikke harmonerer med mitt indre bilde
av ordet.
Samhold gir styrke, heter det. Samhold
står ofte i kontrast til sammenslåing, der
stordrift gir gevinst og kan frigjøre
arbeidskraft, som regel takket være
teknologiske nyvinninger. I England
tidlig på 1800-tallet oppstod en sosial
bevegelse, ludittene, håndverkere og
arbeidere som fryktet at den nye teknologien skulle gjøre dem arbeidsløse
(arbeidsledige, som de harmonisk nok
kalles i våre dager), og de slo maskinene
i stykker. Denne frigjorte arbeidskraften
ble et symbol på skepsis til teknologiske
nyvinninger, som kan bety tapte (i hvert
fall annerledes) arbeidsplasser. Sammenslåing gir ikke alltid samhold. Det
er viktig at ord gjenspeiler vår oppfatning av virkeligheten, ikke slik at det
å frigjøres betyr å miste jobben eller at
harmonisering betyr fordyring.
Harmonisører og skeptikere finnes
også i våre organisasjoner. Mange
folkehøgskolefolk har vært skeptiske til
en sammenslåing av de kristne og de
frilynte folkehøgskoleorganisasjonene,
og mange har også ivret for det. Denne
debatten har pågått lenge, men fremdeles finnes det fremdeles to klare greiner i landskapet. Harmonisørene ser for
seg at sammenslåing vil styrke samholdet, en økumenikk i praksis. Skeptikerne
mener at ulikhet gir utvikling.
De siste femten årene har vi opplevd en
vedvarende harmonisering i landskapet,
ikke ovenfra-og-nedad, men gjennom
praktisk bruk av samarbeidsfordelene.
Både i informasjonsarbeidet og i den
pedagogiske utviklingen er følelsen av
fellesskap i skoleslaget blitt sterkere og
sterkere, og det har vært en glede å være
med på denne utviklingen, spesielt i
pedagogikken. Mange eksempler kan
nevnes, fra skoledokumentasjonene
på 90-tallet til det landsomfattende
realkompetanseprosjektet rundt årtusenskiftet, men i mine øyne kom en
nyvinning i 2006-09. Men 3D-veiledningen kom skolenes ansatte i nærmere
kontakt med hverandre og fikk se at vi
er en del av samme fellesskap. Siden har
dette utviklet seg, nå er det mer vanlig
enn uvanlig at greinene samarbeider om
pedagogiske prosjekter enn at de kjører
sololøp. Men i noen prosjekter, spesielt
de verdibaserte, holder begge greinene i
tømmene selv.
Vi ønsker harmoni og samklang, men
ikke en harmonisering i månedskortets
ånd, der den ene part føler at utfallet
har minustegn. Styrke oppnås ikke bare
med ensartethet, men også gjennom
konstruktive forskjeller. Det er sjelden
stordriftsynergier1 sporer til kreative
løsninger og nytenkning, det skjer
oftere når ideer og praksiser skrubber
mot hverandre. Etter mitt syn er derfor
muligheten for vinn-vinn i folkehøgskolen større når to lag får hente næring
fra både fellesskap og ulikhet.
Her er fristelsen stor til å gå seg vill i
metaforer og bilder. La oss holde fast på
noen ideer: Skeptikere til sammenslåing
er ikke luditter som ser på endring som
en trussel. Harmonikere gir ikke slipp
på sine verdier i bestrebelsen etter å
gjøre skoleslaget enda bedre. La oss søke
å forstå hverandre og deretter bli forstått.
Det vil hjelpe til med en harmonisering.
De som er for et formelt samarbeid og
de som er for ulike organisasjoner, er
begge for skoleslaget. For tiden lever de
i harmoni.
ppp
1
Henvisningene i kursiv til Stephen Coveys
7 Gode Vaner er gjort med et glimt i øyet.
side 10 // Jeg ønsker å være en ressurs
Jeg ønsker å være en ressurs
av Arild Bøe
I år er NKFs landsmøte lagt til Viken
folkehøgskole i Gjøvik, en av de eldste
kristne folkehøgskolene i Norge. På
1980-tallet endret skolen sin profil for å
satse på musikkfaget. Skolen har bidratt
til å fostre mange musikere, men først og
fremst er Viken en skole med vektlegging
på de grunnleggende verdiene som en
kristen folkehøgskole står for.
I år er det 122 år siden den første kristne
folkehøgskolen ble etablert. I tiden som
fulgte vokste det opp skoler over hele
landet, særlig i tiden fra 1910 til litt ut
på 1920-tallet. Da ble hele 18 skoler
startet opp. Den kristne folkehøgskolen
kom til for å møte tidens krav. Det har
vært skoleslagets styrke og profil i alle år.
Nye folkehøgskoler har kommet til også
etter andre verdenskrig. At skolene har
endret profil og innhold i årenes løp, har
derfor vært både nødvendig og riktig.
stipendiater, hvilke forventninger de selv
hadde og hva de trodde skolen hadde av
forventninger til dem.
Inntrykk av skolen
Ola: Hva gjorde mest inntrykk på deg da
du kom til skolen?
Jonas: Det må ha vært hvordan læreren
møtte eleven. Jeg opplevde at lærerne
meg, jeg var ikke bare en ny elev eller en
fremmed, men en ny person de skulle
bli kjent med. Det var godt å oppleve.
Jeg fikk brått denne fellesskapsfølelsen.
Guro: Dere hadde altså en positiv
skoleopplevelse. Men var alt var bare
bra?
Ulrikke: Om ikke alt var greit, har det
vært greit å være seg selv. Tryggheten
ligger i at vi ville hverandre vel.
Jonas: Den tryggheten jeg selv opplevde,
Hele tiden har kontakten mellom
ansatte og elever vært essensielt. Så
godt som alle folkehøgskolene i dag har
stipendiater for å styrke dette arbeidet. Disse er som oftest fjorårselever,
personer som kjenner skolen godt når
det gjelder undervisning, personale og
skolens verdier.
Ulrikke Arnesen fra Rømskog og Jonas
Dalbakken fra Trondheim er stipendiater i år. Tidlig på året hadde de en
samtale med lærerne Guro og Ola Mo.
Søskenparet er tredje generasjon lærere
på Viken og dermed fått skoleslaget og
Viken inn med morsmelka. Utgangspunktet for samtalen var en refleksjon de over hva forrige skoleår hadde
gitt dem som gjorde at de valgte å bli
Ola Mo, Guro Mo, Jonas Dalbakken og Ulrikke Arnesen. Foto Arild Bøe.
var opptatt av elevenes personlige
utvikling like mye som kunnskapsutviklingen.
Ola: Hva tenker du på da?
Jonas: Jeg tenker hvordan lærerne så
ønsker jeg å bidra til at andre kjenner
også. Jeg ønsker å være en ressurs. Det
er et samspill å gjøre noe for en annen
person. Jeg er blitt mye mer bevisst på å
se den andre personen.
Ola: Har du kjent at du kan ta med deg
side 11 // Jeg ønsker å være en ressurs
tryggheten videre? Eller er det noe du
ble ferdig med etter skoleåret?
Jonas: Helt klart, jeg har vokst som person og ser på folk rundt meg med mye
større selvtillit.
Guro: Hvordan oppnår man det?
Ulrikke: Den store tilliten mellom elevene er med på å styrke ens egen selvtillit.
Å være stipendiat
Guro: Hvorfor søkte dere stipendiatstilling?
Ulrikke: Jeg ønsket lærerpraksis, og jeg
ville oppleve Viken ett år til, særlig det
å kunne være hundre prosent seg selv.
Det var en enorm trygghet. Styrken er at
forskjelligheten gjør at vi utfyller hverandre. Dette er med på å skape et variert
og inspirerende fellesskap.
Guro: Hva vil dere stipendiater gjøre?
Hva er viktig å gi videre?
Ulrikke: Som stipendiat på MBF-linjen (Musikk Bo Fritid) ser vi hvordan
elevenes forskjellighet blir brukt på
deres sterke sider. Det er viktig å se
behovene og finne oppgavene.
Ola: Du tar med deg din erfaring som
elev. Hva kan du omsette?
Ulrikke: Folkehøgskolen er en bra
overgang fra ung til voksen. Ikke alle vet
hvor verdifullt det er. Du forberede deg
på det videre livet.
Jonas: Folkehøgskolen har gjort meg
tryggere på å bygge nettverk. Nå kjenner
jeg folk i hele landet. Nå er jeg ikke redd
slik jeg var før. Det er deilig å kjenne på.
Ord for dagen
Ola: Både lærere, stipendiater og elever
med på å holde «Ord for dagen». Hva
synes dere om det?
Jonas: En fin plass å uttrykke seg selv, å
kunne få meddele andre hva man selv
l
l
l
går og bærer på.
Ola: Er det med på å åpne døra inn til
fellesskapet?
Jonas: Det tror jeg. Du er den samme
personen selv om du åpner deg med
dine vanskeligheter. Jeg synes at det
gjorde forholdet til medelever bedre,
ikke vanskeligere.
Ulrikke: Vi tror ofte at det vi snakker
om ikke gjør ting så mye bedre, men så
ser vi at det gjør det likevel.
Ola: Jeg tenker ofte at jeg får til ting
bedre på Viken enn i mitt eget liv enn
utenfor. Og jeg tenker ofte på hvordan
kan jeg ta det jeg opplever på Viken med
meg ut i livet. Hva med dere?
Ulrikke: Nei, det er ikke så lett, fordi
utenfor skolen er det en annen hverdag.
Her er det alltid noen som er interessert
i å møte hverandre.
Guro: Her gir vi mye av oss selv. Tør vi
gjøre det samme utenfor skolen? Alt er
veldig definert på Viken.
Fellesskap
Ola: Skolen må også kommunisere med
omverdenen. Hva må vi bli flinkere på
å si?
Jonas: Jeg tror ikke man skal forsøke å
være «kul». Folkehøgskolen har fag. Det
er det vi elever søker på. Da jeg kom
hit, trodde jeg at jeg skulle drive med
musikk, men oppdaget at det var så mye
mer. Betydningen av fellesskapet må
fremmes. Men det ser man kanskje ikke
før man er ferdig.
Ola: Elevene må ha et fokus og musikk
gjør at man kommer i gang. Men de skal
ikke bare holde på med det. Hvordan si
det slik at det kan forstås?
Guro: Hvordan kan man formidle innsikt og verdier som jeg kan bidra med
videre i livet?
Ulrikke: Å si vi blir bedre mennesker
l
l
l
l
er kanskje store ord, litt naivt, en klisjé.
Men det oppstår relasjoner til dem
rundt deg. Du gjør forskjellige ting
sammen med andre mennesker, enten
du lager vafler eller synger. Du gjør ikke
gjøre noe bare for deg selv, men hele tiden sammen med noen andre. Det er det
som gjør forskjellen, tror jeg. Vi må våge
å sette ord på det - selv om de er store.
Guri: Jeg tror absolutt på metaforer. Det
kan være mangetydige ord, men likevel
dekker de det vi ønsker å formidle.
Ordet «mulighet» er viktig. Det handler
om hva vi gjør og planlegger. Vi skal
ikke bestemme hvordan mulighetene
brukes. Det er hva folkehøgskolen handler om. Følelser og opplevelser. Den
forandringen man kjenner inni seg selv.
Det er hundre prosent forståelse for hva
folkehøgskole er.
Jonas: Matsalen. Jeg vil trekke fram matsalen. Dette er folkehøgskole. Hverdag
som har noe ekstra. Der er fellesskapet.
Stedet hvor man tar vare på hverandre.
Matsalen er ti ganger viktigere enn lange
turer. Ved slutten av skoleåret reiser vi
på turne. Jeg mener også at å reiste sammen er viktig. Der har vi felles fokus.
Musikk for alle, ikke i grupper. Det er
ikke linjene på skolen som definerer på
fellesskapsfølelsen. Vi sitter igjen med
følelsen av at vi har gjort vårt. Vi har
nådd nye mål - vi har fått framdrift - vi
har prestert. Vi har fått til noe, helt
konkret, ikke bare det ubestemmelige.
ppp
l
l
l
ppp
side 12 // Styrekandidater
Presentasjon av styrekandidater i NKF
Til denne presentasjonen stilte vi
styrekandidatene tre spørsmål, som de
besvarte på e-post:
1: Navn, stilling på skolen, alder, hvor
lenge har du vært ansatt i folkehøgskolen?
2: Hva er din bakgrunn for å være
styrekandidat (verv, tillitsvalgtarbeid,
aktuell erfaring)?
3: Hva vil du spesielt sette fokus på
hvis du blir valgt inn i NKF-styret?
Øystein Bruland,
Vertskapsleiar på Sunnfjord Folkehøgskule. 47
år. Tilsett i 5 år.
Spørsmål 2
· Skipa i 1998 lokallaget Lederne for
leiarar i Nortura Vest. Var leiar og
forhandlingsleiar i 4 år.
· Har vært styremedlem i Styreakademiet Sogn og Fjordane.
· 2 år som styremedlem i Førde Arbeiderparti.
· Vore styreleiar for ei prosjektbedrift
i Årdal, og styremedlem i ei anna
bedrift i Høyanger.
· Utdanning frå BI i Bergen innan
styrearbeid. Kurs i styrearbeid frå
Styreakademiet.
· Har jobba som leiar i ulike bedrifter
over 20 år. Har lang leiar erfaring,
og evne til å tenke kreativt og strategisk.
Spørsmål 3
· Sikre at skuleslaget beheld sin
eigenart som kristen folkehøgskule,
og utviklar seg vidare som ein rele-
vant samfunnsaktør.
· Ikkje la kristen tru måtte vike for
at folkehøgskule skal vere berre
morosamt. Elevane ein i større grad
ein no bli utfordra på si eiga tru, og
seg sjølve. · Den lokale folkehøgskulen er som
eit miniatyrsamfunn. I dette samfunnet er det viktig i praksis at vi
viser at alle er like mykje verdt, og
alle har noko å bidra med. Eg vil at
ikkje det pedagogiske personalet
skal bli meir synlig for elevane.
Geir Ertzgaard,
fotolærer, 53 år,
Solborg Folkehøgskole.
Ansatt siden 1992.
Spørsmål 2
· Medlem av og leder av internasjonalt utvalg i perioden 1994 - 2009,
fem år som leder
· Medlem i skoleutviklingsutvalget
fra 2014. · Med-redaktør av boka «Reisens
pedagogikk».
· Initiativtaker til, og medlem av,
arbeidsgruppen som utviklet Pedagogikk for de rike.
· Har engasjert meg i NKF og skrevet
en rekke artikler om pedagogikk i
Kristen Folkehøgskole og Folkehøgskolen.
Spørsmål 3
· En ny debatt om lærerrollen.
· Fortsatt satsning på og styrking av
globalt medborgerskap.
· Fokus på faglighet. Henning Iversen,
51 år. Lærer idrett
og friluftsliv på
Nordhordland
Folkehøgskole. Ansatt i
snart 23 år
Spørsmål 2
· 2. vara i NKF-styret i 1 periode.
· Fast i NKF-styret i inneværende
periode.
· Vært 1 periode i kommunestyret i
hjemkommunen.
Spørsmål 3
· Synliggjøre NKF i
folkehøgskolelandskapet, slik at vi
som er ansatte ser verdien av det
viktige skolepolitiske arbeidet NKF
gjør sentralt i forhold til regjering
og departement, samt arbeidet
lokalt på skolene med faglig
oppdatering, kursing, faglig hjelp,
m.m.
· Fremme samarbeid, dialog og god
tone mellom alle folkehøgskolene.
Olaug Græsli
Sløgedal, 51 år,
lærer/elevveileder,
Folkehøgskolen Sørlandet. Ansatt siden 1988.
Spørsmål 2
Sitter i NKF-styret nå. Har vært med i
Indremisjonsselskapet/Normisjonens
styrer både på ungdomsrådsnivå og
voksennivå, lokalt, regionalt og sentralt.
Også som leder.
Spørsmål 3
Jeg har to særlige hovedsaker ut over å
legge forholdene til rette for medlemmene våre:
· Bærekraftig utvikling og vårt ansvar
og mulighet i den sammenheng.
· Veiledning av personalet og elevene
side 13 // Nytt fra Folkehøgskolereådet
Nytt fra Folkehøgskolerådet
Hva er folkehøgskole?
Ungdomspartiene
Budsjettkampen i høst handlet om
tilskuddet, men spørsmålet Hva er
folkehøgskole? var den underliggende
problemstillingen. Hvordan kan vi på en
enkel måte få forklart hva som er hensikten med folkehøgskolen? Hvordan
når vi ut med det egentlige innholdet,
til oss selv og til omverden? Vi kan
ikke slå oss til ro med at vi oppnådde
pengemålet i høst. Det kommer flere
runder og vi bør forberede og forbedre
oss selv på spørsmålet: Hvorfor er folkehøgskole så viktig at staten skal betale
800 millioner i 2016 til skoleslaget?
På rektormøtet i Bergen i januar i år
var alle ungdomspartiene invitert og
møtte opp til samtale om folkehøgskolen og bærekraft. Et av resultatene var at
AUF etterspurte materiell for å ta med
folkehøgskolen i sitt prinsipprogram.
En orientering om elevstatus per 2014
og punktene ovenfor er oversendt AUF.
Samme utfordring er sendt alle de andre
ungdomspartiene. Høstens kommuneog fylkestingsvalg gir skolene mulighet
til kontakt med bl.a. ungdomspolitikerne. Kan punktene ovenfor brukes
aktivt i denne dialogen?
Nedenfor følger et forsøk på en kort
definisjon til videre utvikling, men med
en klar forutsetning: Den må være kort
og konsis og huskbar!
Budsjettet for 2016
Folkehøgskolen er en viktig del av
mangfoldet i norsk skole og representerer et verdifullt tilbud som gir
mulighet til å møte:
• faglig utvikling
• personlige utfordringer
• menneskelige relasjoner i et større
fellesskap
• kunnskap om og forståelse for
demokrati, bærekraft, det flerkulturelle
samfunn og menneskeretter
• aktiv deltakelse i samfunns- og kulturliv
Folkehøgskolerådet har regnet ut
forventet tilskudd over statsbudsjettets
for 2016 og oversendt beregningene til
kunnskapsminister Torbjørn Røe
Isaksen og til Stortinget.
Beregningene er gjort på bakgrunn av
tildelte midler i 2015. Det er foretatt en
generell kostnadsjustering i forhold til
2015 med 3,6 %. Endringer i læreres
utdanningslengde fører til ytterligere utgifter for skolene. En evt. kompensasjon
for dette ellers i utdanningssamfunnet
regner vi også vil bli gjort gjeldende for
folkehøgskolene.
Det elevavhengige tilskuddet til folkehøgskolene beregnes på grunnlag av
snittet de tre foregående årene. Vi gjør
oppmerksom på at på grunn av et
forventet høyere elevtall i 2015/16 og
dermed økt direkte tilskudd til de fire
særskolene og 75 nye elevplasser på
Kristiansand folkehøyskole, blir det også
et høyere elevavhengig tilskudd i 2016
enn i 2015, selv om det har vært en liten
nedgang for de resterende skolene.
I post 70 (tilskudd til skolene) er det
for 2016 lagt inn full uttelling for
Kristiansand folkehøyskole med 9, 215
millioner. I budsjettavtalen for 2015 ble
regjeringspartiene og KrF og Venstre
enige om “Stortinget ber regjeringen
frem til RNB avklare rammer og finansiering for en ny folkehøyskole, SKAP,
i et samarbeid mellom det offentlige og
næringslivet i Lindesnesregionen.”
Intensjonen bak dette er at SKAP
folkehøgskole skal godkjennes og vi har
derfor lagt inn 4,5 millioner til ny folkehøgskole i Mandal, SKAP, fra 1. august.
Til sammen ber Folkehøgskolerådet om
at budsjettet økes fra 771 297 000 kroner
i 2015 til 809 257 000 kroner i 2016.
ppp
side 14 // Bokanmeldelse, Frihet til å lære
Bokanmeldelse
Arild Mikkelsen: Frihet til å lære
av Johan Lövgren
I samband med 150-årsjubileet til norsk
folkehøgskole kom Arild Mikkelsen
med boken Frihet til å lære. Frilynt
folkehøgskole gjennom 150 år. Mikkelsen
presenterer et fyldig produkt (443 sider)
hvor han i korte, fokuserte kapiteler
tar opp sentrale personer, ideologiske
perspektiver og kaster lys over historiske
temaer i folkehøgskolenes historie. Jeg
har valgt å anmelde boken i to deler,
først som en oversikt over folkehøgskolenes historie. Det er et fagfelt jeg er på
vei inn i og hvor jeg finner stor hjelp og
mye spennende stoff i Mikkelsens fremstilling. I anmeldelsens andre del leser
jeg boken som religionspedagog med
fokus på fremstillingen av de frilynte
folkehøgskolenes relasjon til folkehøgskolenes arv når det gjelder trosverdier.
I de senere årene har jeg som forsker
hatt som oppgave å få oversikt over
litteratur som beskriver norsk folkehøgskole. Her finnes det mange gode
publikasjoner, og det fagdidaktiske og
sosialpedagogiske materialet er imponerende. Men litteratur som presenterer
norsk folkehøgskole, har en tendens til å
bli praksisorientert på bekostning av et
analytisk fokus.
Arild Mikkelsen er et velkomment
unntak fra denne regelen. Mikkelsen
er, så vidt jeg kan se, den mest kyndige
folkehøgskoleteoretikeren som vi i dag
har i norsk folkehøgskole. Han kjenner
skoleslaget som lærer, rektor og leder
for Norsk Folkehøgskolelag (nå Folkehøgskoleforbundet), og han har et stort
nordisk kontaktnett etter flere år som
lektor ved Nordens folkliga akademi
i Göteborg. «Teoretiker» blir noen
ganger brukt med en negativ klang i
folkehøgskolesammenheng. Mikkelsen
representerer imidlertid en teoretisering
av folkehøgskolebevegelsen som jeg ser
stort behov for, og hans kunnskap og
arbeid inngir respekt.
Når Mikkelsen skriver historien til de
frilynte skolene, opplever man hans
entusiasme for og engasjement i det
skoleslaget han beskriver. Bokens tilgjengelighet og fokus på personene som
formet norsk folkehøgskole, gjør at den
lett kan leses som et helhetlig litterært
verk. Samtidig fungerer boken ypperlig
som oppslagsverk med korte kapitler om
hvert tema og en tydelig historisk inndeling. Mikkelsens oversikt over kildemateriale er en av bokens store styrker. For
meg er Mikkelsens kjennskap til kilder
og bruk av historiske dokumenter en
gullgruve i det videre arbeidet med å
forstå hvor bevegelsen kommer fra og
det tankegods som former vårt skoleslag.
Jeg er spesielt betatt av Mikkelsens
gjenfortelling av historiske forløp som
formet folkehøgskolebevegelsen. Mest
sentralt står selveste åpningen av Sagatun folkehøgskole 1. november 1864 –
grunnen til 150-årsfeiringen i november
2014 (s.70-72). Her kan jeg nesten oppleve å være til stede under seremonien,
se festsalen og høre talene. I beskrivelsen av den påfølgende debatten omkring
Sagatun viser Mikkelsen en imponerende oversikt med sitater fra aviser og
henvisninger til annet kildematerialer.
Vi står i gjeld til forfatteren som gir oss
en slik sammenstilling av folkehøgskolenes sentrale historiske forløp.
Mitt blikk på Mikkelsens verk er
selvfølgelig farget av min rolle som religionspedagog. Mikkelsen beskriver med
stor innsikt og vidsyn folkehøgskolebevegelsens historiske verdigrunnlag og
hvordan dette har utviklet seg. For oss
i NKF blir hans beskrivelse av det historiske skillet mellom frilynte og kristne
folkehøgskoler spesielt interessant.
Et tilbakevendende tema i boken er forholdet mellom frilynte grundtvigianere
og pietistiske haugianere i utviklingen
av dagens folkehøgskole. Mikkelsen gir
en godt bilde av Grundtvigs skapelsesbaserte og kulturvennlige kristendomstolkning. Når han beskriver haugianerne og deres fokus på menneskets
syndige natur og avstand fra den offentlige kultur, blir han noen ganger i overkant kategorisk (s. 56). I bunn og grunn
mener jeg at Mikkelsen gir oss en god
beskrivelse av konflikten og de faktorer
som gjennom tidene har påvirket frilynt
folkehøgskoles relasjon til religion og til
side 15 // Bokanmeldelse, Frihet til å lære
de kristelige ungdomsskolene som etter
hvert får navnet folkehøgskole.
Som religionspedagog sitter jeg igjen
med mange refleksjoner etter å ha lest
Frihet til å lære. Mikkelsens gjengivelse
og tolkning av 150 års folkehøgskole i
Norge utfordrer oss til selvransakelse.
Hvordan forvalter vi den arv vi er blitt
betrodd? Er det deler i vår arv vi overser? Kan vi se motsetninger i vårt verdigrunnlag som vi bør rydde opp i? Fra
mitt ståsted utfordrer folkehøgskolenes
historie begge de to greinene i dagens
folkehøgskole.
Den første utfordringen jeg ser handler
om Mikkelsens egen grein, de frilynte
folkehøgskolene. Den handler om relasjonen som frilynt folkehøgskole har til
sin historiske arv og trosverdiene som
en del av arven Som kreative folkehøgskoleansatte regner jeg med at mine
lesere er åpne for et tankeeksperiment.
Vi gjennomfører en tidsreise sammen
med kolleger fra de to skolegreinene
som i dag representerer norsk folkehøgskole. Reisen tar oss til festsalen på
Sagatun den 1. november 1864.
Under vår tidsreise får vi være en del
av folkehøgskolens oppstart i Norge. Vi
hilser på Herman og Ella Anker som til
sammen har investert så mye i oppstarten på Sagatun. Ole Arvesen skynder
seg forbi, opptatt av sin åpningstale.
Vi tar plass i festsalen, og så begynner
den festlige åpningen av Norges første
folkehøgskole. Hvordan ville dagens
folkehøgskoleansatte ha opplevd seremonien? Ville Herman Ankers tale
om menneskets oppgave, å gjenreise
Gudsbildet i hvert enkelt menneske,
blitt respektert som en del av en samling
på en folkehøgskole? Ville det å lese
Fadervår og velsignelsen blitt oppfattet
som en akseptabel del av en folkehøgskoleseremoni?
Målet med vår tidsreise er å belyse et
behov for historisk refleksjon. Jeg opplever ofte krass kritikk fra frilynt hold
mot NKF-skolene for en trospraksis
som ville vært helt naturlig på de første
frilynte folkehøgskolene. For Anker og
Arvesen betydde Grundtvigs prinsipp
om at troen ikke er en skolesak i praksis
noe ganske annet enn den betydning
sitatet får i dagens debatt mellom de to
skolegreinene.
De frilynte folkehøgskolene har all rett
å bygge fritt på skoleslagets verdigrunnlag. Og det er naturlig å videreutvikle
den arven vi står i. Mikkelsen nevner
for eksempel hvordan folkehøgskolenes måtte bearbeide den nasjonalistiske arven fra Grundtvig i møtet med
nazismen på 1930-40-tallet. Her er et
eksempel på at arven fra folkehøgskolens pionerer ble utfordret og måtte
formuleres om. Men respekten for de
verdier vi begynte med og den legitimitet de har, kan vi ikke si fra oss. Jeg
mener at frilynt folkehøgskole til tider
viser liten respekt for sine egne røtter
når de kritiserer trospraksisen på dagens
kristne folkehøgskoler.
Den andre utfordringen gjelder min
egen grein. Mikkelsen beskriver
Grundtvigs syn på mennesket, på læring
og på den offentlige kulturen. Han
forteller om kontakten mellom Hauge
og Grundtvig, men beskriver også det
historiske skillet mellom etterfølgerne til
Hauge og lederskikkelsene innenfor den
frilynte folkehøgskolebevegelsen.
Som en av lederne for NKF-prosjektet
UKT (Ungdom, Kultur, Tro) har jeg de
seneste årene møtt mange folkehøgskoleansatte med stort engasjement i
skolenes kristne arbeid. Samtaler og
diskusjoner kommer ofte inn på temaer
som berører skillet mellom Grundtvig og Hauge. Det er få spor i disse
samtalene etter det menneskebildet
og den formidlingstradisjonen som
haugianerne stod for. Når undervisningen på kursene eller boken Tro i praksis
løfter fram Grundtvigs menneskesyn
som et ideal, opplever jeg stor enighet
fra NKF både sentralt og ute på skolene.
Jeg mener at det er grunnlag for å si
at NKF-skolene i dag står i en grundtvigiansk tradisjon. Dette gjelder både
idealer for religiøs formidling, syn på
menneskets natur og åpenhet for den
allmenne kultur.
Vår utfordring blir å klargjøre denne
holdningen. En slik klargjøring er viktig
for å legge et tydeligere grunnlag for vår
trospraksis ute på skolene (se boken Tro
i praksis s. 40). Den kan også åpne opp
for respekt og samarbeid mellom de to
skolegreinene. Hvis det er slik at trospraksisen på NKF-skolene har nærmet
seg den som ligger i røttene til de
frilynte folkehøgskolene, gir det mange
åpninger for dialog mellom greinene.
Det er mye å lære av Mikkelsens bok
Frihet til å lære. Frilynt folkehøgskole gjennom 150 år. Hvis boken kan
utfordre oss til å rive ned noen av de
historiske skiller som har begrenset
muligheten til dialog mellom FHF og
NKF, så ville det være av stor verdi for
folkehøgskolebevegelsen. Vår felles respekt for Grundtvig gir oss mange slike
muligheter. Det skoleslag han startet
opp, eier jo dialogen som sitt aller mest
sentrale ideal.
side 10 // Jeg ønsker å være en ressurs
Jeg ønsker å være en ressurs
av Arild Bøe
I år er NKFs landsmøte lagt til Viken
folkehøgskole i Gjøvik, en av de eldste
kristne folkehøgskolene i Norge. På
1980-tallet endret skolen sin profil for å
satse på musikkfaget. Skolen har bidratt
til å fostre mange musikere, men først og
fremst er Viken en skole med vektlegging
på de grunnleggende verdiene som en
kristen folkehøgskole står for.
I år er det 122 år siden den første kristne
folkehøgskolen ble etablert. I tiden som
fulgte vokste det opp skoler over hele
landet, særlig i tiden fra 1910 til litt ut
på 1920-tallet. Da ble hele 18 skoler
startet opp. Den kristne folkehøgskolen
kom til for å møte tidens krav. Det har
vært skoleslagets styrke og profil i alle år.
Nye folkehøgskoler har kommet til også
etter andre verdenskrig. At skolene har
endret profil og innhold i årenes løp, har
derfor vært både nødvendig og riktig.
stipendiater, hvilke forventninger de selv
hadde og hva de trodde skolen hadde av
forventninger til dem.
Inntrykk av skolen
Ola: Hva gjorde mest inntrykk på deg da
du kom til skolen?
Jonas: Det må ha vært hvordan læreren
møtte eleven. Jeg opplevde at lærerne
meg, jeg var ikke bare en ny elev eller en
fremmed, men en ny person de skulle
bli kjent med. Det var godt å oppleve.
Jeg fikk brått denne fellesskapsfølelsen.
Guro: Dere hadde altså en positiv
skoleopplevelse. Men var alt var bare
bra?
Ulrikke: Om ikke alt var greit, har det
vært greit å være seg selv. Tryggheten
ligger i at vi ville hverandre vel.
Jonas: Den tryggheten jeg selv opplevde,
Hele tiden har kontakten mellom
ansatte og elever vært essensielt. Så
godt som alle folkehøgskolene i dag har
stipendiater for å styrke dette arbeidet. Disse er som oftest fjorårselever,
personer som kjenner skolen godt når
det gjelder undervisning, personale og
skolens verdier.
Ulrikke Arnesen fra Rømskog og Jonas
Dalbakken fra Trondheim er stipendiater i år. Tidlig på året hadde de en
samtale med lærerne Guro og Ola Mo.
Søskenparet er tredje generasjon lærere
på Viken og dermed fått skoleslaget og
Viken inn med morsmelka. Utgangspunktet for samtalen var en refleksjon de over hva forrige skoleår hadde
gitt dem som gjorde at de valgte å bli
Ola Mo, Guro Mo, Jonas Dalbakken og Ulrikke Arnesen. Foto Arild Bøe.
var opptatt av elevenes personlige
utvikling like mye som kunnskapsutviklingen.
Ola: Hva tenker du på da?
Jonas: Jeg tenker hvordan lærerne så
ønsker jeg å bidra til at andre kjenner
også. Jeg ønsker å være en ressurs. Det
er et samspill å gjøre noe for en annen
person. Jeg er blitt mye mer bevisst på å
se den andre personen.
Ola: Har du kjent at du kan ta med deg
side 11 // Jeg ønsker å være en ressurs
tryggheten videre? Eller er det noe du
ble ferdig med etter skoleåret?
Jonas: Helt klart, jeg har vokst som person og ser på folk rundt meg med mye
større selvtillit.
Guro: Hvordan oppnår man det?
Ulrikke: Den store tilliten mellom elevene er med på å styrke ens egen selvtillit.
Å være stipendiat
Guro: Hvorfor søkte dere stipendiatstilling?
Ulrikke: Jeg ønsket lærerpraksis, og jeg
ville oppleve Viken ett år til, særlig det
å kunne være hundre prosent seg selv.
Det var en enorm trygghet. Styrken er at
forskjelligheten gjør at vi utfyller hverandre. Dette er med på å skape et variert
og inspirerende fellesskap.
Guro: Hva vil dere stipendiater gjøre?
Hva er viktig å gi videre?
Ulrikke: Som stipendiat på MBF-linjen (Musikk Bo Fritid) ser vi hvordan
elevenes forskjellighet blir brukt på
deres sterke sider. Det er viktig å se
behovene og finne oppgavene.
Ola: Du tar med deg din erfaring som
elev. Hva kan du omsette?
Ulrikke: Folkehøgskolen er en bra
overgang fra ung til voksen. Ikke alle vet
hvor verdifullt det er. Du forberede deg
på det videre livet.
Jonas: Folkehøgskolen har gjort meg
tryggere på å bygge nettverk. Nå kjenner
jeg folk i hele landet. Nå er jeg ikke redd
slik jeg var før. Det er deilig å kjenne på.
Ord for dagen
Ola: Både lærere, stipendiater og elever
med på å holde «Ord for dagen». Hva
synes dere om det?
Jonas: En fin plass å uttrykke seg selv, å
kunne få meddele andre hva man selv
l
l
l
går og bærer på.
Ola: Er det med på å åpne døra inn til
fellesskapet?
Jonas: Det tror jeg. Du er den samme
personen selv om du åpner deg med
dine vanskeligheter. Jeg synes at det
gjorde forholdet til medelever bedre,
ikke vanskeligere.
Ulrikke: Vi tror ofte at det vi snakker
om ikke gjør ting så mye bedre, men så
ser vi at det gjør det likevel.
Ola: Jeg tenker ofte at jeg får til ting
bedre på Viken enn i mitt eget liv enn
utenfor. Og jeg tenker ofte på hvordan
kan jeg ta det jeg opplever på Viken med
meg ut i livet. Hva med dere?
Ulrikke: Nei, det er ikke så lett, fordi
utenfor skolen er det en annen hverdag.
Her er det alltid noen som er interessert
i å møte hverandre.
Guro: Her gir vi mye av oss selv. Tør vi
gjøre det samme utenfor skolen? Alt er
veldig definert på Viken.
Fellesskap
Ola: Skolen må også kommunisere med
omverdenen. Hva må vi bli flinkere på
å si?
Jonas: Jeg tror ikke man skal forsøke å
være «kul». Folkehøgskolen har fag. Det
er det vi elever søker på. Da jeg kom
hit, trodde jeg at jeg skulle drive med
musikk, men oppdaget at det var så mye
mer. Betydningen av fellesskapet må
fremmes. Men det ser man kanskje ikke
før man er ferdig.
Ola: Elevene må ha et fokus og musikk
gjør at man kommer i gang. Men de skal
ikke bare holde på med det. Hvordan si
det slik at det kan forstås?
Guro: Hvordan kan man formidle innsikt og verdier som jeg kan bidra med
videre i livet?
Ulrikke: Å si vi blir bedre mennesker
l
l
l
l
er kanskje store ord, litt naivt, en klisjé.
Men det oppstår relasjoner til dem
rundt deg. Du gjør forskjellige ting
sammen med andre mennesker, enten
du lager vafler eller synger. Du gjør ikke
gjøre noe bare for deg selv, men hele tiden sammen med noen andre. Det er det
som gjør forskjellen, tror jeg. Vi må våge
å sette ord på det - selv om de er store.
Guri: Jeg tror absolutt på metaforer. Det
kan være mangetydige ord, men likevel
dekker de det vi ønsker å formidle.
Ordet «mulighet» er viktig. Det handler
om hva vi gjør og planlegger. Vi skal
ikke bestemme hvordan mulighetene
brukes. Det er hva folkehøgskolen handler om. Følelser og opplevelser. Den
forandringen man kjenner inni seg selv.
Det er hundre prosent forståelse for hva
folkehøgskole er.
Jonas: Matsalen. Jeg vil trekke fram matsalen. Dette er folkehøgskole. Hverdag
som har noe ekstra. Der er fellesskapet.
Stedet hvor man tar vare på hverandre.
Matsalen er ti ganger viktigere enn lange
turer. Ved slutten av skoleåret reiser vi
på turne. Jeg mener også at å reiste sammen er viktig. Der har vi felles fokus.
Musikk for alle, ikke i grupper. Det er
ikke linjene på skolen som definerer på
fellesskapsfølelsen. Vi sitter igjen med
følelsen av at vi har gjort vårt. Vi har
nådd nye mål - vi har fått framdrift - vi
har prestert. Vi har fått til noe, helt
konkret, ikke bare det ubestemmelige.
ppp
l
l
l
ppp
side 12 // Styrekandidater
Presentasjon av styrekandidater i NKF
Til denne presentasjonen stilte vi
styrekandidatene tre spørsmål, som de
besvarte på e-post:
1: Navn, stilling på skolen, alder, hvor
lenge har du vært ansatt i folkehøgskolen?
2: Hva er din bakgrunn for å være
styrekandidat (verv, tillitsvalgtarbeid,
aktuell erfaring)?
3: Hva vil du spesielt sette fokus på
hvis du blir valgt inn i NKF-styret?
Øystein Bruland,
Vertskapsleiar på Sunnfjord Folkehøgskule. 47
år. Tilsett i 5 år.
Spørsmål 2
· Skipa i 1998 lokallaget Lederne for
leiarar i Nortura Vest. Var leiar og
forhandlingsleiar i 4 år.
· Har vært styremedlem i Styreakademiet Sogn og Fjordane.
· 2 år som styremedlem i Førde Arbeiderparti.
· Vore styreleiar for ei prosjektbedrift
i Årdal, og styremedlem i ei anna
bedrift i Høyanger.
· Utdanning frå BI i Bergen innan
styrearbeid. Kurs i styrearbeid frå
Styreakademiet.
· Har jobba som leiar i ulike bedrifter
over 20 år. Har lang leiar erfaring,
og evne til å tenke kreativt og strategisk.
Spørsmål 3
· Sikre at skuleslaget beheld sin
eigenart som kristen folkehøgskule,
og utviklar seg vidare som ein rele-
vant samfunnsaktør.
· Ikkje la kristen tru måtte vike for
at folkehøgskule skal vere berre
morosamt. Elevane ein i større grad
ein no bli utfordra på si eiga tru, og
seg sjølve. · Den lokale folkehøgskulen er som
eit miniatyrsamfunn. I dette samfunnet er det viktig i praksis at vi
viser at alle er like mykje verdt, og
alle har noko å bidra med. Eg vil at
ikkje det pedagogiske personalet
skal bli meir synlig for elevane.
Geir Ertzgaard,
fotolærer, 53 år,
Solborg Folkehøgskole.
Ansatt siden 1992.
Spørsmål 2
· Medlem av og leder av internasjonalt utvalg i perioden 1994 - 2009,
fem år som leder
· Medlem i skoleutviklingsutvalget
fra 2014. · Med-redaktør av boka «Reisens
pedagogikk».
· Initiativtaker til, og medlem av,
arbeidsgruppen som utviklet Pedagogikk for de rike.
· Har engasjert meg i NKF og skrevet
en rekke artikler om pedagogikk i
Kristen Folkehøgskole og Folkehøgskolen.
Spørsmål 3
· En ny debatt om lærerrollen.
· Fortsatt satsning på og styrking av
globalt medborgerskap.
· Fokus på faglighet. Henning Iversen,
51 år. Lærer idrett
og friluftsliv på
Nordhordland
Folkehøgskole. Ansatt i
snart 23 år
Spørsmål 2
· 2. vara i NKF-styret i 1 periode.
· Fast i NKF-styret i inneværende
periode.
· Vært 1 periode i kommunestyret i
hjemkommunen.
Spørsmål 3
· Synliggjøre NKF i
folkehøgskolelandskapet, slik at vi
som er ansatte ser verdien av det
viktige skolepolitiske arbeidet NKF
gjør sentralt i forhold til regjering
og departement, samt arbeidet
lokalt på skolene med faglig
oppdatering, kursing, faglig hjelp,
m.m.
· Fremme samarbeid, dialog og god
tone mellom alle folkehøgskolene.
Olaug Græsli
Sløgedal, 51 år,
lærer/elevveileder,
Folkehøgskolen Sørlandet. Ansatt siden 1988.
Spørsmål 2
Sitter i NKF-styret nå. Har vært med i
Indremisjonsselskapet/Normisjonens
styrer både på ungdomsrådsnivå og
voksennivå, lokalt, regionalt og sentralt.
Også som leder.
Spørsmål 3
Jeg har to særlige hovedsaker ut over å
legge forholdene til rette for medlemmene våre:
· Bærekraftig utvikling og vårt ansvar
og mulighet i den sammenheng.
· Veiledning av personalet og elevene
side 13 // Nytt fra Folkehøgskolereådet
Nytt fra Folkehøgskolerådet
Hva er folkehøgskole?
Ungdomspartiene
Budsjettkampen i høst handlet om
tilskuddet, men spørsmålet Hva er
folkehøgskole? var den underliggende
problemstillingen. Hvordan kan vi på en
enkel måte få forklart hva som er hensikten med folkehøgskolen? Hvordan
når vi ut med det egentlige innholdet,
til oss selv og til omverden? Vi kan
ikke slå oss til ro med at vi oppnådde
pengemålet i høst. Det kommer flere
runder og vi bør forberede og forbedre
oss selv på spørsmålet: Hvorfor er folkehøgskole så viktig at staten skal betale
800 millioner i 2016 til skoleslaget?
På rektormøtet i Bergen i januar i år
var alle ungdomspartiene invitert og
møtte opp til samtale om folkehøgskolen og bærekraft. Et av resultatene var at
AUF etterspurte materiell for å ta med
folkehøgskolen i sitt prinsipprogram.
En orientering om elevstatus per 2014
og punktene ovenfor er oversendt AUF.
Samme utfordring er sendt alle de andre
ungdomspartiene. Høstens kommuneog fylkestingsvalg gir skolene mulighet
til kontakt med bl.a. ungdomspolitikerne. Kan punktene ovenfor brukes
aktivt i denne dialogen?
Nedenfor følger et forsøk på en kort
definisjon til videre utvikling, men med
en klar forutsetning: Den må være kort
og konsis og huskbar!
Budsjettet for 2016
Folkehøgskolen er en viktig del av
mangfoldet i norsk skole og representerer et verdifullt tilbud som gir
mulighet til å møte:
• faglig utvikling
• personlige utfordringer
• menneskelige relasjoner i et større
fellesskap
• kunnskap om og forståelse for
demokrati, bærekraft, det flerkulturelle
samfunn og menneskeretter
• aktiv deltakelse i samfunns- og kulturliv
Folkehøgskolerådet har regnet ut
forventet tilskudd over statsbudsjettets
for 2016 og oversendt beregningene til
kunnskapsminister Torbjørn Røe
Isaksen og til Stortinget.
Beregningene er gjort på bakgrunn av
tildelte midler i 2015. Det er foretatt en
generell kostnadsjustering i forhold til
2015 med 3,6 %. Endringer i læreres
utdanningslengde fører til ytterligere utgifter for skolene. En evt. kompensasjon
for dette ellers i utdanningssamfunnet
regner vi også vil bli gjort gjeldende for
folkehøgskolene.
Det elevavhengige tilskuddet til folkehøgskolene beregnes på grunnlag av
snittet de tre foregående årene. Vi gjør
oppmerksom på at på grunn av et
forventet høyere elevtall i 2015/16 og
dermed økt direkte tilskudd til de fire
særskolene og 75 nye elevplasser på
Kristiansand folkehøyskole, blir det også
et høyere elevavhengig tilskudd i 2016
enn i 2015, selv om det har vært en liten
nedgang for de resterende skolene.
I post 70 (tilskudd til skolene) er det
for 2016 lagt inn full uttelling for
Kristiansand folkehøyskole med 9, 215
millioner. I budsjettavtalen for 2015 ble
regjeringspartiene og KrF og Venstre
enige om “Stortinget ber regjeringen
frem til RNB avklare rammer og finansiering for en ny folkehøyskole, SKAP,
i et samarbeid mellom det offentlige og
næringslivet i Lindesnesregionen.”
Intensjonen bak dette er at SKAP
folkehøgskole skal godkjennes og vi har
derfor lagt inn 4,5 millioner til ny folkehøgskole i Mandal, SKAP, fra 1. august.
Til sammen ber Folkehøgskolerådet om
at budsjettet økes fra 771 297 000 kroner
i 2015 til 809 257 000 kroner i 2016.
ppp
side 14 // Bokanmeldelse, Frihet til å lære
Bokanmeldelse
Arild Mikkelsen: Frihet til å lære
av Johan Lövgren
I samband med 150-årsjubileet til norsk
folkehøgskole kom Arild Mikkelsen
med boken Frihet til å lære. Frilynt
folkehøgskole gjennom 150 år. Mikkelsen
presenterer et fyldig produkt (443 sider)
hvor han i korte, fokuserte kapiteler
tar opp sentrale personer, ideologiske
perspektiver og kaster lys over historiske
temaer i folkehøgskolenes historie. Jeg
har valgt å anmelde boken i to deler,
først som en oversikt over folkehøgskolenes historie. Det er et fagfelt jeg er på
vei inn i og hvor jeg finner stor hjelp og
mye spennende stoff i Mikkelsens fremstilling. I anmeldelsens andre del leser
jeg boken som religionspedagog med
fokus på fremstillingen av de frilynte
folkehøgskolenes relasjon til folkehøgskolenes arv når det gjelder trosverdier.
I de senere årene har jeg som forsker
hatt som oppgave å få oversikt over
litteratur som beskriver norsk folkehøgskole. Her finnes det mange gode
publikasjoner, og det fagdidaktiske og
sosialpedagogiske materialet er imponerende. Men litteratur som presenterer
norsk folkehøgskole, har en tendens til å
bli praksisorientert på bekostning av et
analytisk fokus.
Arild Mikkelsen er et velkomment
unntak fra denne regelen. Mikkelsen
er, så vidt jeg kan se, den mest kyndige
folkehøgskoleteoretikeren som vi i dag
har i norsk folkehøgskole. Han kjenner
skoleslaget som lærer, rektor og leder
for Norsk Folkehøgskolelag (nå Folkehøgskoleforbundet), og han har et stort
nordisk kontaktnett etter flere år som
lektor ved Nordens folkliga akademi
i Göteborg. «Teoretiker» blir noen
ganger brukt med en negativ klang i
folkehøgskolesammenheng. Mikkelsen
representerer imidlertid en teoretisering
av folkehøgskolebevegelsen som jeg ser
stort behov for, og hans kunnskap og
arbeid inngir respekt.
Når Mikkelsen skriver historien til de
frilynte skolene, opplever man hans
entusiasme for og engasjement i det
skoleslaget han beskriver. Bokens tilgjengelighet og fokus på personene som
formet norsk folkehøgskole, gjør at den
lett kan leses som et helhetlig litterært
verk. Samtidig fungerer boken ypperlig
som oppslagsverk med korte kapitler om
hvert tema og en tydelig historisk inndeling. Mikkelsens oversikt over kildemateriale er en av bokens store styrker. For
meg er Mikkelsens kjennskap til kilder
og bruk av historiske dokumenter en
gullgruve i det videre arbeidet med å
forstå hvor bevegelsen kommer fra og
det tankegods som former vårt skoleslag.
Jeg er spesielt betatt av Mikkelsens
gjenfortelling av historiske forløp som
formet folkehøgskolebevegelsen. Mest
sentralt står selveste åpningen av Sagatun folkehøgskole 1. november 1864 –
grunnen til 150-årsfeiringen i november
2014 (s.70-72). Her kan jeg nesten oppleve å være til stede under seremonien,
se festsalen og høre talene. I beskrivelsen av den påfølgende debatten omkring
Sagatun viser Mikkelsen en imponerende oversikt med sitater fra aviser og
henvisninger til annet kildematerialer.
Vi står i gjeld til forfatteren som gir oss
en slik sammenstilling av folkehøgskolenes sentrale historiske forløp.
Mitt blikk på Mikkelsens verk er
selvfølgelig farget av min rolle som religionspedagog. Mikkelsen beskriver med
stor innsikt og vidsyn folkehøgskolebevegelsens historiske verdigrunnlag og
hvordan dette har utviklet seg. For oss
i NKF blir hans beskrivelse av det historiske skillet mellom frilynte og kristne
folkehøgskoler spesielt interessant.
Et tilbakevendende tema i boken er forholdet mellom frilynte grundtvigianere
og pietistiske haugianere i utviklingen
av dagens folkehøgskole. Mikkelsen gir
en godt bilde av Grundtvigs skapelsesbaserte og kulturvennlige kristendomstolkning. Når han beskriver haugianerne og deres fokus på menneskets
syndige natur og avstand fra den offentlige kultur, blir han noen ganger i overkant kategorisk (s. 56). I bunn og grunn
mener jeg at Mikkelsen gir oss en god
beskrivelse av konflikten og de faktorer
som gjennom tidene har påvirket frilynt
folkehøgskoles relasjon til religion og til
side 15 // Bokanmeldelse, Frihet til å lære
de kristelige ungdomsskolene som etter
hvert får navnet folkehøgskole.
Som religionspedagog sitter jeg igjen
med mange refleksjoner etter å ha lest
Frihet til å lære. Mikkelsens gjengivelse
og tolkning av 150 års folkehøgskole i
Norge utfordrer oss til selvransakelse.
Hvordan forvalter vi den arv vi er blitt
betrodd? Er det deler i vår arv vi overser? Kan vi se motsetninger i vårt verdigrunnlag som vi bør rydde opp i? Fra
mitt ståsted utfordrer folkehøgskolenes
historie begge de to greinene i dagens
folkehøgskole.
Den første utfordringen jeg ser handler
om Mikkelsens egen grein, de frilynte
folkehøgskolene. Den handler om relasjonen som frilynt folkehøgskole har til
sin historiske arv og trosverdiene som
en del av arven Som kreative folkehøgskoleansatte regner jeg med at mine
lesere er åpne for et tankeeksperiment.
Vi gjennomfører en tidsreise sammen
med kolleger fra de to skolegreinene
som i dag representerer norsk folkehøgskole. Reisen tar oss til festsalen på
Sagatun den 1. november 1864.
Under vår tidsreise får vi være en del
av folkehøgskolens oppstart i Norge. Vi
hilser på Herman og Ella Anker som til
sammen har investert så mye i oppstarten på Sagatun. Ole Arvesen skynder
seg forbi, opptatt av sin åpningstale.
Vi tar plass i festsalen, og så begynner
den festlige åpningen av Norges første
folkehøgskole. Hvordan ville dagens
folkehøgskoleansatte ha opplevd seremonien? Ville Herman Ankers tale
om menneskets oppgave, å gjenreise
Gudsbildet i hvert enkelt menneske,
blitt respektert som en del av en samling
på en folkehøgskole? Ville det å lese
Fadervår og velsignelsen blitt oppfattet
som en akseptabel del av en folkehøgskoleseremoni?
Målet med vår tidsreise er å belyse et
behov for historisk refleksjon. Jeg opplever ofte krass kritikk fra frilynt hold
mot NKF-skolene for en trospraksis
som ville vært helt naturlig på de første
frilynte folkehøgskolene. For Anker og
Arvesen betydde Grundtvigs prinsipp
om at troen ikke er en skolesak i praksis
noe ganske annet enn den betydning
sitatet får i dagens debatt mellom de to
skolegreinene.
De frilynte folkehøgskolene har all rett
å bygge fritt på skoleslagets verdigrunnlag. Og det er naturlig å videreutvikle
den arven vi står i. Mikkelsen nevner
for eksempel hvordan folkehøgskolenes måtte bearbeide den nasjonalistiske arven fra Grundtvig i møtet med
nazismen på 1930-40-tallet. Her er et
eksempel på at arven fra folkehøgskolens pionerer ble utfordret og måtte
formuleres om. Men respekten for de
verdier vi begynte med og den legitimitet de har, kan vi ikke si fra oss. Jeg
mener at frilynt folkehøgskole til tider
viser liten respekt for sine egne røtter
når de kritiserer trospraksisen på dagens
kristne folkehøgskoler.
Den andre utfordringen gjelder min
egen grein. Mikkelsen beskriver
Grundtvigs syn på mennesket, på læring
og på den offentlige kulturen. Han
forteller om kontakten mellom Hauge
og Grundtvig, men beskriver også det
historiske skillet mellom etterfølgerne til
Hauge og lederskikkelsene innenfor den
frilynte folkehøgskolebevegelsen.
Som en av lederne for NKF-prosjektet
UKT (Ungdom, Kultur, Tro) har jeg de
seneste årene møtt mange folkehøgskoleansatte med stort engasjement i
skolenes kristne arbeid. Samtaler og
diskusjoner kommer ofte inn på temaer
som berører skillet mellom Grundtvig og Hauge. Det er få spor i disse
samtalene etter det menneskebildet
og den formidlingstradisjonen som
haugianerne stod for. Når undervisningen på kursene eller boken Tro i praksis
løfter fram Grundtvigs menneskesyn
som et ideal, opplever jeg stor enighet
fra NKF både sentralt og ute på skolene.
Jeg mener at det er grunnlag for å si
at NKF-skolene i dag står i en grundtvigiansk tradisjon. Dette gjelder både
idealer for religiøs formidling, syn på
menneskets natur og åpenhet for den
allmenne kultur.
Vår utfordring blir å klargjøre denne
holdningen. En slik klargjøring er viktig
for å legge et tydeligere grunnlag for vår
trospraksis ute på skolene (se boken Tro
i praksis s. 40). Den kan også åpne opp
for respekt og samarbeid mellom de to
skolegreinene. Hvis det er slik at trospraksisen på NKF-skolene har nærmet
seg den som ligger i røttene til de
frilynte folkehøgskolene, gir det mange
åpninger for dialog mellom greinene.
Det er mye å lære av Mikkelsens bok
Frihet til å lære. Frilynt folkehøgskole gjennom 150 år. Hvis boken kan
utfordre oss til å rive ned noen av de
historiske skiller som har begrenset
muligheten til dialog mellom FHF og
NKF, så ville det være av stor verdi for
folkehøgskolebevegelsen. Vår felles respekt for Grundtvig gir oss mange slike
muligheter. Det skoleslag han startet
opp, eier jo dialogen som sitt aller mest
sentrale ideal.
B-BLAD
Retur: IKF
Postboks 420
Sentrum
0103 Oslo
«De på kontoret»:
En krumtapp på skolen
av Odd Haddal
I mars møttes mange av de kontoransatte på kristne folkehøgskoler til
kurs. Under erfaringsdelingen kom det
klart fram: Som rektors høyre hånd
har de på kontoret mange og varierte
til å prate med elevene. Både elever og
kolleger krever tid og oppmerksomhet,
uansett hvor hyggelig det kan være.
Folkehøgskolen favner bredt
Geir Sønes er sekretær på Hedmarktoppen og har vært 20 år på skolen.
Han har ikke veldig mye elevkontakt og
savner ikke sosialt ansvar for elevene.
Da han jobbet på kjøkkenet, var han
mer sammen med elever. Arbeidet på
Geir Holten
-Har elevene forandre seg?
-Nei, ikke så mye. De er ikke «englebarn», men det er god oppslutning om
skolens arrangementer.
-Og skolen?
-Vi har et inkluderende miljø, der det er
mange øyne som kan se. Folkehøgskolen
har sin misjon og favner bredt, så den
kan nå mange mennesker.
Levde liv er spennende liv
Fra venstre: Grethe Asheim Monge, Jeløy; Finn-Oscar Holøs, Haugetun; Lilly Ulseth, Hurdal Verk og Laila Norevik, Sunnfjord i
samtale om oppgaver og utfordringer.
oppgaver, alt fra kontor og regnskap til
markedsføring, opptak og sommerdrift.
Oppgavene er like forskjellige som
de tjue deltakerne på kurset, med 16
kvinner og fire menn, og de er som regel
svært selvstendige i sitt arbeid.
-Alle de ansatte ønsker at elevene skal
få et godt år, og det er viktig at de blir
sett, sier Lilly Ulseth. De andre i gruppa
samstemmer: – Det er viktig at hele
personalet drar i samme retning. Selv
om lærerne har mest elevkontakt, der
de andre i personalet en viktig del av
helheten. Elevkontakt er viktig, men
det varierer mye hvor mye tid man har
kontoret har forandret seg, med mange
nye systemer og oppgaver.
Geir Sønes
Geir Holten er kontorleder på Musikkfolkehøgskolen Viken og har mye
elevkontakt, spesielt fordi han oppsøker
det, med elevsamtaler og miljøvakter.
-Hvorfor det?
-Jeg er lidenskapelig opptatt av folk og
har hatt noen harde runder selv. Jeg blir
ikke trigget av ord som fellesskap, men
av opplevelser. De ansatte må gi av seg
selv.
-Og elevene?
-Halvparten er ikke kirkegjengere, men
mange har en tro, ikke nødvendigvis
kristentroen De har mange svar og
mange oppfatninger, og de vil ha anerkjennelse for sin tro. Noen er likegyldige,
men mange har en levende historie å
fortelle. Og levde liv er spennende liv.