1. No category

Nr 1 ÅRGANG 106, FEBRUAR 2009
misjonsforbundet x 2
- 16 000 medlemmer er målet før 2020
frelse, enhet, frihet og misjon i 125 år
NØDROP FRA FINNMARK
s.10
s.
4
s.
8
innspill
redaktørens
MISJONSBLADET
Organ for Det Norske Misjonsforbund
Grunnlagt 1904
ANSVARLIG REDAKTØR:
Anne Margrethe Mandt
ammandt@misjonsforbundet.no
FUNGERENDE REDAKTØR:
Ingunn Rui
irui@misjonsforbundet.no
Tlf: 970 12 405
GRAFISK FORM:
Møkleby Illustrasjon
illustrasjon@mokleby.no
ADRESSE:
Misjonsforbundet
Chr. Kroghsgt. 34
0186 Oslo
Tlf: 23 32 57 50 Fax: 23 32 57 60
post@misjonsforbundet.no
www.misjonsforbundet.no
www.nmu.no
Bank: 3000 15 10300
ABONNEMENT:
Kr. 390,- per år.
Studenter kr. 295,Skandinavia kr. 390,Europa kr. 450, øvrig kr. 470,-
ANNONSER:
Kr. 9,- pr. mm.
Antall nummer: 12 pr. år.
TRYKK:
WERA AS, Porsgrunn
DET NORSKE MISJONSFORBUND
Stiftet 1884
VISJON:
“Guds barns enhet og menneskers
frelse.”
INTERNASJONALT ARBEID:
Kina, Kongo, Hong Kong, Colombia
og Sentral-Asia.
ARBEID I NORGE:
Et fellesskap av cirka 100
selvstendige menigheter og
foreninger over hele Norge.
Medlemmer: Rundt 8200
SKOLE:
Ansgarskolen
Fr. Fransons vei 4
4635 Kristiansand
Tlf: 38 10 65 00
FORSIDEILLUSTRASJON:
Per Ragnar Møkleby
Ordet ble menneske
Misjonsbladet du holder i hånden er det siste som utgis med såkalt
gammel mal , det vil si med dette utseende. Neste gang du får det
– i mai – vil det trolig se ganske annerledes ut. Dette bladet er også
det første som går GRATIS til alle husstander som vi har fått adresse
til av menighetene, foreløpig ca. 3700. Det vil si 2200 flere enn siste
utgave i 2008. Når vi nå går over til kvartalsvise gratisutgivelser, er
potensialet rundt 6800. Mellom kvartalsmagasinene vil det bli sendt ut
et månedlig nyhetsbrev, som henges opp i menighetene og som man
kan abonnere på på e-post. I dette nummeret kan du også lese om
Misjonsforbundets nettsatsing (se www.misjonsforbundet.no). - Jeg
har store forventninger til nettportalen som en møteplass for hele
Misjonsforbundet, sier generalsekretær Jarle Råmunddal
Som fungerende redaktør har jeg hatt kontor i Fortuna-bygget, den
gamle skofabrikken i Skien. Her har jeg delt kontor og lunsjfellesskap
med arkitekter, coacher, bygningsentreprenører, diplomøkonomer
og you name it. Jeg vet at Gud har plassert meg her. Her er troende
og ikke-troende om hverandre. Levende mennesker som har vært til
glede, hjelp og støtte for meg som menneske og redaktør. At jeg til og
med har fått vise en av filmene som jeg har laget (på DVD-en ”Vekst
i øst”) tar jeg som en tillitserklæring. Jeg jobber med Misjonsbladet i
Skien fordi jeg bor her og kan enn så lenge ikke tenke meg å flytte til
Oslo (sorry, Oslo-entusiaster!).
En mer ensom jobb faglig sett har jeg aldri hatt. Da jeg var redaktør sist,
i årene 1985 til 1998, ringte folk til hverandre. Jeg satt i telefonen store
deler av dagen og følte meg aldri ensom selv om jeg var alene de første årene. Jeg reiste dessuten mye og fikk stifte bekjentskap med hyggelige mennesker i inn- og utland. De siste årene hadde jeg dessuten
dyktige journalister og grafiske formgivere å samarbeide med.
Misjonsforbundets økonomi er annerledes nå. Redaktørens jobb er
begrenset til en 70% stilling. Det innebærer mye jobb, men svært
interessant og velsignet arbeid. Jeg har reist denne gangen også, ikke
minst i Nord-Norge. Jeg vil be om tilgivelse for at jeg ikke har maktet
å skrive slik jeg har ønsket og lovet fra reisen sist høst.
I 2009 triller e-mailene inn som en stille susen. Gud bor i dem, om jeg
kan si det slik, men jeg foretrekker avgjort å føre samtaler gjennom
telefonen eller aller helst ansikt til ansikt. Mail er en velsignelse, men
kan også føre til avsondring og mellommenneskelig fremmedgjøring.
Det er ikke for ingenting at Ordet – Jesus – ble menneske og ikke en
mail eller sms. Forskeren Albert Mehrabian har funnet ut at 7% av
all kommunikasjon skjer via det talte ord, 38% ved tonefallet alene og
55% fra kroppsspråket (kilde: Wikipedia). Som kommunikasjonsform
kan derfor e-mail og sms være både fattig og farlig.
”Gjør som Gud, bli menneske” er navnet på en bok som
svenske Stefan Gustavsson har skrevet. En kjempetittel, spør du meg. Jeg er i hvert fall veldig glad for alle
levende mennesker som omgir meg, både hjemme,
på jobben, i nabolaget samt i menighets- og organisasjonslivet. Er ikke du også?
ӌ ha kontakt med verdier og det som betyr noe og
la dette være avgjørende for livet og de valgene
en tar, er frigjørende og energi-givende”.
anne wenche hellem
Verdier, valg og energi
Jeg har en indre stemme som stadig spør meg: ”Hva er viktig for
deg? Hva betyr mest i livet ditt? Hvilke verdier har du? Lever
du i pakt med verdiene dine og det som betyr noe?” Dette er
utfordrende. Behovet for å kjenne etter, reflektere og gjøre
noen valg har blitt resultatet.
Å få kontakt med verdier og det som betyr noe, er en prosess,
en livslang prosess. Når en har fått kontakt med verdiene, vil
nok de være ganske konstante, hvis en ikke endrer livssyn
eller verdensbilde. Hva som er viktig kan endre seg i løpet av
livet, fordi vi endrer oss og livet endrer seg.
Det blir en utfordring til å stoppe opp, kjenne etter, tar et skritt
tilbake fra travelheten og det jaget som er i samfunnet. Være
ærlig med seg selv og speile seg i Guds ord; jeg vil jo ha den
som eneste rettesnor i livet. Vi trenger også å speile oss i
hverandre. Det er både spennende, utfordrende og lærerikt,
og det kan gi bekreftelse eller korrektur. Vi finner ikke en
komplett allmenn fasit på disse spørsmålene. Verdier og hva
som betyr noe avhenger av kultur, personlighet, økonomi og
sikkert mange andre ting.
Å ha kontakt med verdier og det som betyr noe og la dette være
avgjørende for livet og de valgene en tar, er frigjørende og
energi-givende. Ikke enkelt og lettvint, det kan koste. I et ja
til det som er viktig er det også et nei til noe. Et ja innebærer
alltid å gi avkall på noe, legge noe dødt. Å innse at jeg ikke kan
få med meg alt og fokusere på det som betyr aller mest for
meg og mine nærmeste, betyr at jeg må velge noe bort. Vi har
så mange muligheter og vi er ofte redde for å gå glipp av noe.
Det er så mye vi vil være med på, lære, oppleve, gjøre, se, osv.,
at blir vanskelig å gjøre valg og vi strekker oss i alle retninger.
Dette skaper en slitenhet det ikke er lett å sette ord på og
kanskje forstå. I det engelske decide – velge – gjenkjenner vi
suicide – selvmord1. Vi kan ikke alltid si som Ole Brumm: ”Ja
takk, begge deler”. Heldigvis går det noen ganger, men ofte
må vi velge bort noe, også noe som er bra og godt, for å si ja
til det som er viktigst. Vi vil oppleve at å si ja til det viktigste og
prioritere etter det, gir energi og overskudd. Livet blir helt, jeg
lever i pakt med meg selv, det er ikke så mye ugjort som gnager, og mange ”burder” som krever og tapper. Jeg har gjort
noen erfaringer med det i det siste. Å gjøre det som betyr noe
og som er fundert på de verdiene jeg har, har gitt overskudd
og energi. Det er en god opplevelse.
Det som har med verdier og hva som er viktig har ikke bare gyldighet på det personlige plan. I menigheten, og gruppa vi er
en del av er det også viktig å ha et bevisst forhold til verdier.
Hva er det som styrer det vi holder på med, hvorfor holder vi
på med det vi gjør? I filmen ”Eventyret Håpets Havn”2 forteller
adm. direktør Ching-Choi Lam på Håpets Havn i Hong Kong,
hvordan de arbeider bevisst etter fire verdier. Verdiene var
rammet inn og var lett synlig. Alt de gjorde, var forankret i
verdiene. Verdiene ga retning og begrensning. Her tror jeg vi
har noe å lære.
Misjonsforbundets visjon ”Guds barns enhet og menneskers
frelse” gir en retning for hva vi er satt til å gjøre og verdiene
er rotfestet, raus og relevant skal si oss noe om hvordan. Skal
vi utfordre hverandre til å jobbe med visjon og verdier på en
slik måte at vi sier ja til det viktigste og på den måten frigjør
energi og overskudd i livene og i fellesskapene våre? Vi kan
ikke gjøre alt. Derfor er det viktig å prioritere det viktigste
– arbeidet for at mennesker skal få møte Jesus, og bli hans
disipler. Da trenger vi stille oss spørsmål som gjelder både for
fellesskapet og for hver enkelt: hvordan prioriterer vi bruken
av evner, tid, penger og andre ressurser vi har til rådighet?
Tar du utfordringen?
1 Tidsskrift for sjelesorg 4/2008, ”Mandag hele året”, Paul Otto
Brunstad.
2 En av filmene på DVDen ”Vekst i Øst” som kom ut like før jul, se www.
misjonsforbundet.no
Anne Wenche
Hellem (51) er leder
i Misjonsforbundets
hovedstyre.
Misjonsforbundet 125 år
I 2009 feirer Misjonsforbundet 125 års-jubileum.
”Det norske Missionsforbund” ble stiftet 8. juli
1884 i Kristiania. ”Missionsforbundets Opgave
er at forene de kristne Missionsforeninger og
Menigheder i Landet til fælles Virksomhed for
Guds Riges utbredelse saavel inden som udenfor
Fædrelandet.” het det i stiftelsesreglene. På
de neste sidene vil vi oppsummere litt om vårt
kirkesamfunn og dets historie.
Gustav Adolph Lammers var ikke bare prest, men også
arkitekt og kunstmaler. Dette er hans selvportrett. Det henger
i Bamble kirke, som han selv har tegnet. (Foto: Ingunn Rui)
FRIHET OG VEKKELSE
Jesus Kristus levde, døde og sto opp igjen, og sendte ut sine
disipler som ved Den hellige ånds hjelp skulle bringe evangeliet til alle folkeslag. Her begynner Misjonsforbundets og
resten av Kristi universelle kirkes historie.
”livet i skien blev omtalt vidt
og bredt. man betraktede
denne by som et zion, hvor
alle skulde hen.”
ole langeland
Dissenterloven og Lammers
Dissenterloven, som kom i 1845, gjorde det tillatt å organisere frikirkesamfunn og menigheter i Norge. Sommeren 1856
meldte de første seg ut av statskirken. Det skjedde både i
Tromsø og Skien. Sentralt begge steder sto presten Gustav
Adolph Lammers. Han var sogneprest i Skien og sto i en sterk
vekkelse der i 1850-årene. Han forlot kirken på grunn av misnøye med skriftemåls- og dåpspraksis. Han gikk ikke bare
ut, men stiftet i 1856 en frimenighet med navnet ”Den frie
apostolisk-christelige menighed” i Skien. En menighet med
samme navn ble dannet i Tromsø omtrent samtidig, inspirert
av Lammers. Andre spørsmål Lammers hadde et stadig mer
divergerende syn på var nattverd, konfirmasjon, menighetstukt og menighetsordning.
Om vekkelsen i Skien skrev den lokale forkynneren Ole
Langeland: ”Livet i Skien blev omtalt vidt og bredt. Man betraktede denne by som et Zion, hvor alle skulde hen.”
Vekkelse
Vekkelsen bredte seg over hele landet, og det oppsto meget
sterke brytninger med de mange kristne som fulgte Lammers.
Med røtter i pietistvekkelsen, brødremenighetsvekkelsen
og Haugebevegelsen brøt det nå fram her til lands samme
strømninger som i det 17. århundrets England. Menigheten
burde bestå av bare personlige kristne. Bibelen alene var
den høyeste autoritet. Disse menighetene ville praktisere en
menighetsordning som den de fant beskrevet i Det nye testamentet. I løpet av noen få år var det oppstått lammerske
frimenigheter og grupper 57 steder i Norge.
Fra Lammers-menigheter til misjonsmenigheter
Lammers vendte av ulike årsaker tilbake til statskirken, men
lammersmenighetene besto. Det er en direkte linje fra de
lammerske frimenighetene til Det Norske Misjonsforbund.
Flere av dagens misjonsforbundsmenigheter har sine røtter
i ulike Lammers-menigheter, mens andre Lammers-menigheter ble baptistmenigheter. Lammers ønsket at dåpsspørsmålet ikke skulle splitte menigheten. Han mente at det måtte
være samvittighetsfrihet for den som ikke kunne stole på sin
spedbarnsdåp til å la seg døpe som bevisst troende.
Enhet
Misjonsforbundet er en enhetsbevegelse. Misjonsforbundere
er opptatt av det som samler de kristne. Visjonen ”Guds barns
enhet og menneskers frelse” demonstrerer det som er viktig. I
Misjonsforbundet er det fortsatt frihet med hensyn til utmeldelse av statskirken, barnedåp eller voksendåp, nattverdforståelse med mer.
Franson revisited
På konferanserommet i Skien Misjonskirke henger
vanligvis Herbert Andersons kulltegning av Fredrik Franson. I skrivende stund er det reparasjon,
og det kan kanskje være symbolsk ettersom Misjonsforbundet i år har meget god grunn til å sørge
for at Franson kommer til heder og verdighet igjen.
Den enkeltpersonen som fikk størst betydning for selve dannelsen av Misjonsforbundet var nemlig Fredrik Franson. Han
var en svensk-amerikansk vekkelsesforkynner som ønsket
å arbeide sammen med kristne på tvers av menigheter og
trossamfunn.
Franson kom til Norge via Sverige, som hadde en langt mer
restriktiv lovgivning når det gjaldt dissentermenigheter enn
Norge. Franson ønsket derfor en løsning med misjonsmenigheter og foreninger. De mennesker som ønsket å slutte
seg til Det Norske Misjonsforbunds arbeid, kunne selv velge
om de ville melde seg ut av statskirken, eller om de fortsatt
ville stå som medlemmer i denne. Dette er bakgrunnen for
at Misjonsforbundets menigheter også i dag både består
av medlemmer som tilhører trossamfunnet Det Norske
Misjonsforbund, og medlemmer som tilhører trossamfunnet
Den norske kirke samtidig som de er aktive medlemmer av
en lokal misjonsforbundsmenighet.
Franson til de lammerske frimenighetene
De lammerske frimenighetene fikk kjennskap til at Franson
var en fremragende vekkelsesevangelist. I USA kom Franson
i forbindelse med den verdenskjente evangelist Dwight L.
Moody i Chicago. Tiden sammen med Moody fikk avgjørende
betydning for Fredrik Fransons åndelige syn.
De lammerske frimenighetene sendte sin reisesekretær
C. B. Falck til Sverige, der Franson da hadde møter. Falck
fikk Franson til Norge. Han ga ham en innbydelse til Oslo
Frie Misjonsforening og Menighet, som Oslo Misjonskirke
Betlehem den gang het. Franson begynte sine møter i Oslo
nyttårsdag 1883. Senere besøkte Franson alle de lammerske frimenighetene. Vekkelsens ild ble tent overalt hvor han
Rammemaker
Enok
Gjermundsen har fått
i oppdrag å sørge for
at
Fredrik
Franson
kommer på plass i
rammen og dermed til
heder og verdighet igjen.
(Foto: Ingunn Rui)
reiste. På samme tid ivret han meget for de troendes enhet.
Betingelsen for medlemsskap i en menighet var liv i Gud ved
Jesus Kristus.
Guds barns enhet og synderes frelse
Franson ivret for en enda sterkere sammenslutning av de
frie menighetene og misjonsforeningene. Representanter for
disse venneflokkene kom sammen i Oslo i juli 1884 og ble
enige om at sammenslutningen fra nå av skulle ha navnet
Det Norske Misjonsforbund. Her ble det igjen slått fast at
spørsmål som medlemsskap i statskirken, nattverd og tid og
form for dåp ikke får sette skille eller hindre noen fra å være
med i menigheten. Det avgjørende er troen på Jesus Kristus.
Franson formet Det Norske Misjonsforbunds motto “Guds
barns enhet og synderes (nå ”menneskers”) frelse”.
Gitar, endetid, kvinner og misjon
Fredrik Franson får ellers æren for å ha introdusert gitaren
i norsk kristenliv. Han skal også ha brakt til landet møteformen med såkalte “ettermøter”, der tilhørerne oppfordres til å
komme fram og gi respons på kallet til frelse og overgivelse.
Franson er likeledes kjent for sin klare endetidsforkynnelse.
Han skal også ha kredit for at Misjonsforbundet i 1888 sendte
ut 22 kvinner i heltidstjeneste. Han rekrutterte hundrevis av
misjonærer og 13-14 misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn har sine røtter i Fransons verdensvide tjeneste. Mange
av disse organisasjonene er i dag samlet i The International
Federation of Free Evangelical Churches (IFFEC)
99 menigheter, 8200 medlemmer
Misjonsforbundet er i dag et fellesskap av 99 selvstendige
menigheter. Menighetene varierer i størrelse og er spredt
over hele landet. Det er om lag 8200 medlemmer i organisasjonen. Trossamfunnet, som også inkluderer barn, har
8600. Resten står i Den norske kirke. Misjonsforbundet UNG
er en egen organisasjon som satser på barne- og ungdomsarbeid. Misjonsforbundet driver misjons- og bistandsarbeid
i Colombia, Kina, Kongo og Sentral-Asia (les mer på www.
misjonsforbundet.no) og www.iffec.com).
Misjonsforbundet 125 år
Elever på Misjonsforbundets misjonsskole 1947-49. (Arkivfoto)
De første misjonærene brukte fire måneder på reisen til Kina.. På bildet en rekke sentrale Kina-misjonærer – f.v. Christian Hvidsteen, Hulda
Hvidsteen, Fredrik Riis, Hilda Linchhausen, Peder Bredvei, Amanda Bredvei?, Johan Andersen, Marie Syltevik og Kristian Vatsaas. (Arkivfoto)
Faksimile av Talsmanden, prøvenummeret
fra 1903. (Fra Riksarkivet)
Er orgel og piano bibelsk?
En ”Julesang” la beslag på førstesiden i
Talsmanden, det første bladet som Det Norske
Misjonsforbund ga ut. Det sto i prøvenummeret julen 1903, altså for 106 år siden. Sangen var ”skrevet og komponeret” av Julius
Dahløf
Første ordinære nummerav Talsmanden kom på nyåret
1904. Hovedoppslaget er en artikkel med overskriften
”Livet er en gaade”. Den kunne godt vært skrevet i dag. Litt
lenger inn i bladet finner vi en sak med tittelen ”Er orgel og
piano bibelske instrumenter?” Interesserte lesere kan kontakte administrativ leder Ingunn Rui i Misjonsforbundets
Historiske Selskap og Arkiv for svaret…
6000 abonnenter etter Mangs-vekkelsen
Misjonsbladet ble navnet i 1924. Etter Mangsvekkelsen
og stiftelsen av 22 nye menigheter var bladet i 1945
oppe i 6000 abonnenter. I 2008 var antallet 1502 – litt
av en forskjell!
Ifølge visjonsdokumentet (fra 2004) skal bladet være:
”Den uunnværlige veiviser og inspirator for alle som vil
utvikle seg selv, sin oppgave, menigheten og samhørigheten i Misjonsforbundet.” Misjonsbladets verdier: Djerv
– raus – reflekterende – nær. Misjonsbladet er et ”must
for enhver misjonsforbunder og alle som vil følge med
i det som skjer i Misjonsforbundet. Og nå er det til og
med gratis! Misjonsbladet legges også ut på nettet – se
www.misjonsforbundet.no
Liv og studier i Fredrik Fransons vei
I Fredrik Fransons vei på Hånes i Kristiansand holder Ansgarskolen
til. Ansgar – oppkalt etter Nordens apostel - er i dag landets største
frikirkelige utdanningsinstitusjon. Røttene går tilbake til Fredrik
Franson, som holdt evangelistkurs. Steget er langt og historisk fra
den gang til 18.februar da studenten Martin Gellein ble overrakt skolens første mastervitnemål.
Ansgarskolen består i dag av to skoler, Ansgar Bibelskole og
Ansgar Teologiske Høgskole. Skolen er idyllisk lokalisert på Hånes
med kort vei til sentrum, Hamresanden og Kjevik flyplass. Skolene
eies og drives av Misjonsforbundet, men har en åpen økumenisk profil
med ansatte og studenter fra de fleste kirkesamfunn. Ansgarskolen
har sin teologiske identitet i en evangelikal kristendomsforståelse
med Lausanne-pakten som basisdokument.
Største frikirkelige
Ansgarskolen har tilbud på masternivå i bibelvitenskap. I tillegg tilbyr
Ansgar Teologiske Høgskole studier på bachelornivå i teologi, musikk,
psykologi og interkulturelle studier. Ansgar Bibelskole tilbyr ettårige
kurs med fokus på kristen tro, personlig utvikling og ledelse og fire
linjetilbud i musikk, dans, KRIK og disippelskap.
Stor student-økning
Skolen ble startet i Oslo i 1913 og flyttet inn i ny skolebygning i
Kristiansand i 1988. Siden 1999 har antall studietilbud økt fra ca 10 til
ca 50 og antall studenter og elever økt fra ca. 80 til ca 280 for begge
skolene (les mer på www.ansgarskolen.no).
Fire måneders REISE til Kina
Like fra årskonferansen i Skien i 1899 har Misjonsforbundet drevet ytremisjon. De første misjonærene reiste til Sør-Afrika og Kina allerede det
samme året. Det hører med til historien at det tok
fire måneder å komme til Kina den gang.
Senere, i 1939, reiste Borghild Frogner og Lars Tveitan, til
Kongo som de første norske misjonærene der. Som misjonærer flest på den tiden tok de med seg materialer til kistene
sine! På 1950-tallet ble arbeid i Hong Kong tatt opp. Kirken der
ble selvstendig i 1993. I 1980 tok Misjonsforbundet opp arbeid
i Colombia og i 1997 bistands-arbeid i Sentral-Asia. Her følger
en punktvis oversikt over utviklingen de siste 25 årene:
Fra misjon (menighets- og institusjonsvikling) med brukbar
misjonærtilstedeværelse til selvstendig kirke uten misjonærnærvær og uten overføring av midler fra Norge i Hong Kong,
men med felles misjonsengasjement i Kina.
1995: Tilbake i Shaanxiprovinsen i Kina der en drev misjonsarbeid inntil 1951. Særlig stor vekt på undervisning av pastorer og
ledere, tilrettelegge for brukbar infrastruktur (bygg) for gamle
menigheter. Ikke permanent tilstedeværelse, jevnlige besøk.
1987: Registrert som egen misjon i Colombia, startet med
menighetsbygging og sosiale prosjekter. Integrert del av
nasjonal kirke. Jevnt antall misjonsarbeidere, flest der. Også
der færre arbeidere planlagt for fremtiden. Misjonsforbundets
viktigste satsningsområde i hele perioden ressursmessig.
1998: Tok opp arbeid i Sentral-Asia som del av en internasjonal
organisasjon. Vekt på bistandsarbeid. Få norske arbeidere der.
Kongo: Støtte til den selvstendige kirkens arbeid opprettholdt på samme nivå hele perioden. Antall misjonsarbeidere
redusert. Siden ca 1998: Ingen faste misjonsarbeidere i NordKongo. Borgerkrigsperiode på 90-tallet og i begynnelsen
av dette århundre har gjort fortsatt støtte nødvendig. En
misjonsarbeider. Jevnlige besøk. Bistandsprosjekter.
”som
misjonærer flest på
den tiden tok de med seg
materialer til kistene sine!”
Europa: Sekulariseringen går fort. Planlegging av satsning
sammen med andre i et europeisk land, gjerne i et land med en
kirke tilknyttet misjonsforbundsfamilien. Land ikke bestemt.
Systematisk bistandsarbeid tar form fra ca 1997 selv om sosialt
arbeid har vært en viktig del av internasjonalt arbeid siden
DNM startet. Støtte fra Norad via Bistandsnemnda til prosjekter i Colombia, Sentral-Asia og Hong Kong. Volum: Ca 4 millioner kr/år. Trend: Fra tjenesteytende prosjekter til satsning
på sivilt samfunn.
Ressursene brukt på internasjonalt arbeid i perioden er omtrent
de samme. Reduksjon av antall misjonsarbeidere, økning av
støtte til nasjonale partnere. En litt større stab i internasjonal
avdeling ved hovedkontoret i Norge enn før. Lettere å følge
opp ute nå med gode kommunikasjoner og god logistikk.
Kontinuerlig tilstedeværelse i et land ikke alltid nødvendig.
Finnmark trenger menighetsarbeidere. Det er
Olaug Maja Seljenes` inntrengende budskap til
Misjonsbladets lesere. Olaug (60) er formann i
Austertana Misjonsmenighet. Hun taler, synger og
leder møter, har ansvar for barnearbeid og eldrebesøk, samt reiser – sammen med andre frivillige
medarbeidere – til Varangerbotn, Båtsfjord, Vardø,
Vadsø og andre omliggende menigheter. Her skriver hun selv om behovene i Finnmark:
Nødrop fra Finnmark
Kjære lesere av Misjonsbladet, kjære søsken i Herren!
Her kommer et nødrop fra Austertana Misjonsmenighet i
Finnmark, fra den eneste Misjonsforbunds-menigheten så
langt nord i landet. Vi er en liten menighet, det kan vi trygt si,
men vi har tro for at denne menigheten er kommet for å bli.
Austertana er en liten bygd med ca 350 innbyggere. Her er
mye unge folk og mange barn.
Vi har møte hver søndag og lørdagstreff en gang i måneden.
Til lørdagstreffet kommer mange ufrelste. Her har vi andakt,
vitnesbyrd og masse sang. Dessuten loddsalg, åresalg, loppemarked og god mat. Til disse treffene kommer det ofte folk
langveis fra.
Vi har andakt på eldresenteret annenhver onsdag og barnearbeid annenhver mandag. I tillegg besøker vi distriktene rundt
så langt vi rekker. Vi har faktisk i høst fått med oss noen besøk
rundt om, men avstandene er lange, så det blir ikke til at vi
reiser så mye som vi ønsker.
Ungdomsarbeidet ligger nede, på grunn av mangel på ungdomsarbeider. Vi har jo heller ikke økonomi til lønn av eventuelle arbeidere, så også på det området trenger vi hjelp
Trenger hjelp
Misjonshuset i Austertana ble i sin tid fraktet fra Berlevåg med misjonsbåten Ansgar. (Foto: Thorleif Holm Glad)
Misjonshuset kom med ”Ansgar”
Misjonshuset i Austertana er fortsatt i god stand. – Finnmark
trenger arbeidere, understreker menighetsleder Olaug Maja
Seljenes i sitt brev til Misjonsbladets lesere. (Foto: Ingunn Rui)
Her er mange behov. Mye lengsel. Store utfordringer, men
veldig få aktive arbeidere. Vår bønn er at det skal skje en vekst
her hos oss, at Gud frelser mennesker som er villig til å gå inn
sen, folket, kulda, lange avstander og at vi ikke måtte tro at
i det store sjelevinner-arbeidet Han har for hver og en av oss.
noen kunne tenke seg å bosette seg her. Vel, til dette har jeg
Men vi er ikke der ennå, og vi trenger hjelp. Vi kjenner på at
bare å si at ja, det er sant, det er i tillegg veldig mørkt midt på
det pulserer her, det er noe
vinteren, men den Gud kalpå gang, at her og rundt om
ler, vil Han også velsigne, for
her er mange behov mye lengsel den største velsignelsen Gud
i distriktene er det en enorm
lengsel etter det ekte, noe
vil gi oss del i, det har Han
som man kan stole på i en store utfordringer men veldig gjemt i det kall Han møter
urolig verden, noe som holoss med.
der... Det er en lengsel etter få aktive arbeidere
Gud og håp i dette mørket.
En vakker landsdel
Til slutt vil jeg si, at den
Ansvar for Norge også
eller de som eventuelt kunne
Jeg har hørt at å ha et kall er avlegs og gammeldags, men jeg
tenke seg å komme hit, vil møte på mange utfordringer her
vil likevel utfordre noen der ute til å kjenne etter om det kunne
nord, men jeg er sikker på at den/de vil komme til å elske
finnes noen som har en hjertetrang, en lengsel som er skapt
denne vakre landsdelen med alt som finnes her - og Jesus,
av Jesus Kristus til å være misjonær her i Finnmark. Det er
som er den samme i går, i dag ja, til evig tid, har lovet å være
viktig og rett å reise ut som misjonær, til Colombia, Kina,
med alle dager inntil verdens ende. Så om det finnes noen
Afghanistan, ja, hvor det enn måtte være, men vi har også et
der ute, ta kontakt med Misjonsforbundet og kom gjerne på
ansvar for vårt eget land.
besøk til oss.
Med denne utfordringen, ønsker vi dere alle et rikt år i tjeKall og velsignelse
nesten for den levende Gud!
Vi har hatt en del besøk her oppe av forskjellige team, prediVennlig hilsen menighetsleder Olaug Maja Seljenes
kanter m.m og fått forskjellige kommentarer angående plas-
”
.
,
.”
.
Austertana Misjonsmenighet ble stiftet i 2006 og
har 17 medlemmer. Tidligere ble det drevet en forening på Misjonshuset i Leirpollskogen. Misjonshuset er det samme som frem til 1950 sto i Berlevåg.
Da ble det flyttet til Tana med evangeliseringsbåten ”Ansgar” og innviet sommeren 1951 under stor
festivitas.
Tidligere maskinist på Ansgarbåten, Erling Pedersen, mener
den første Ansgarforeningen i Tana ble dannet sist på 40-tallet.
Det var i den tida den legendariske misjonsbåten – innkjøpt i
1946 av Siman Nordmo – gikk innom hver ”krik og krok” rundt
Varangerhalvøya. – Vi dro fra Alta i vest til Kirkenes i øst. Ja,
det var tider, minnes Pedersen, som sammen med Johan
Grimstad og Gunnar Ellingsen utgjorde mannskapet. Gerda
Karijord var med både som kokk og forkynner og folk gikk
mann av huset for å høre henne. – Gerda ruvet og hun kunne
preke, fastslår 83-åringen, som nå bor i Trondheim.
- Alle kom på møtene når Ansgarbåten la til kai. Vi hadde
høyttaler og sang og spilte så det var litt av begivenhet på
stedene vi besøkte, forteller Erling Pedersen. Bjørnhild og
Odd Tybakken var den første pastorparet som bodde her.
Sykepleieren Bjørnhild bestyrte dessuten misjonsforeningens legestasjon. Distriktslegen hadde faste kontortider på
Misjonshuset.
Pedersen, som selv er født i Syltefjord i Øst-Finnmark, husker også forstanderparet Olga og Birger Aspelund samt ekte-
paret Øverli, som i mange år tok
seg av Misjonshuset. – Må det
ved Guds hjelp lykkes å få arbeidere til Austertana igjen, sukker
Misjonsforbunds-veteranen.
Størst og vakrest
Menigheten i Austertana får nå
støtte fra enkelte menigheter og
noen privatpersoner. Bortsatt
fra pinsemenigheten i Alta fin- Sindre Asser Netland Nilssen
nes det ingen større menigheter i (20) er trofast. (Foto: I.Rui)
Finnmark som menighetslederne
i Austertana kjenner til. – Vi kan tilby verdens vakreste misjonsmark. Her er muligheter for isfiske, elgjakt, multeturer,
reinkjøring, mange fiskevann og et flott skiterreng. Vi har
nordlys og få steder tindrer stjernene klarere enn her, skryter
styretrioen Olaug Maja Seljenes, Widar Seljenes og Svanhild
Mikalsen. Barnehage og skole finnes det også.
Trofast 20-åring
Sindre Asser Netland Nilssen (20) kjører trofast de syv milene
fra Varangerbotn til Austertana hver søndag for å kjøre lyd og
powerpoint på møtene. – Selv om det er flest eldre, er det et
godt miljø her og jeg kjenner meg hjemme, sier Sindre, som
alltid har vært en kristen og forblir trofast selv om ungdomsarbeidet, i hvert fall for en tid, er lagt på is.
Tekst: Ingunn Rui
10
ӌ
nå målet vil kreve innstendig
bønn og mye arbeid. den første
fordoblingen er det vanskeligste.”
roy elling foss
Misjonsforbundet x 2
- 16 000 medlemmer er målet før 2020
Går det slik Nasjonalt råd i Misjonsforbundet vil, har Misjonsforbundet
minst 16 000 medlemmer i 2020. Det
er dobbelt så mange som i dag. Å nå
målet vil kreve innstendig bønn og
mye arbeid, sier fungerende seniorrådgiver Roy Elling Foss. Den første
fordoblingen er det vanskeligste, ler
38-åringen, som ikke legger skjul
på at han ser potensial for en enda
større vekst.
Vekst 2020 er arbeidstittelen på prosjektet
som Nasjonalt råd og Hovedstyret går inn for
og som skal fremmes for generalforsamlingen i mai 2010. Fokus er på utvikling av sunne
og voksende menigheter, sammen med en
målrettet strategi for menighetsplanting (se
side 12 og 13).
Roy Elling Foss forteller hva som skjedde da Hjemmemisjonsstyret ble omgjort til
Nasjonalt råd i 2007. Det nye rådet, som
den gang besto av generalsekretær Jarle
Råmunddal, Torben Joswig, Katrine Tybakken,
Arne Lindtveit og ham selv, fikk overlatt
en bunke dokumenter fra det gamle styret.
Det nydannede rådet valgte å legge bort alt.
– Det var ikke slik vi ville jobbe, forklarer Roy
Elling. – I stedet begynte vi å snakke om hva
vi drømte om for Misjonsforbundet i Norge.
Vi ønsket alle at mange flere skal bli kjent
med Jesus, at menighetene skal vokse, være
sunne og misjonale, det vil si at de skal leve
ut misjonsbefalingen.
- Hvordan kan vi lindre verdens nød? Ikke bare høre og forkynne Jesu ord, men leve det ut i praktisk handling? Hvordan kan
være slik som menigheter at kommunene er kjempeglade for
at vi eksisterer? Det var noen av spørsmålene vi stilte oss.
Deretter bega Jarle Råmunddal, Roy Elling Foss og Torben
Joswig seg ut på reise. – Vi ville se de som får dette til, ikke
bare enkeltmenigheter som Willow Creek eller Saddleback,
men hele kirkesamfunn.
Turen gikk derfor først til Missionskyrkan i Sverige, som har
fokus på vekst planting. Dernest sto Tyskland og Det Tyske
Misjonsforbundet for tur. Tyskerne satte seg i 2005 som mål
å starte 100 menigheter på 10 år og ligger meget godt an.
Schindler, som har vært helt sentral i dette, er en av talerne
på Misjonsforbundets nettverkssamling om menighetsplanting samt lederkonferansen 13.-14..februar i Oslo.
Særs inspirerende var også møtet med Misjonsforbundets
søstersamfunn i USA, Evangelical Free Church og Evangelical
Covenant Church. I USA var de også med på en Booth Camp
for menighetsplantere, en ukes intensiv innføring i emnet. I
tillegg ga samtalene med de nasjonale lederne mye god input
og inspirasjon.
Spørsmål i bilkø
Det var mens trioen satt fast i en bilkø i Chicago at Torben
reiste spørsmålet: - Vi skulle ikke jobbe for en fordobling av
Misjonsforbundet i Norge? Etter litt betenkningstid valgte de
å gå nettopp for det målet. Men hvordan nå det? Det er ikke
vanskeligere enn at hver misjonsforbunder vinner en ny i
løpet av ti år, så er vi der, smiler Roy Elling, som personlig
synes målet burde vært enda mer hårete. Kanskje en firedobling? Den første fordoblingen er det vanskeligste, fastslår
han. Foss har stått i bresjen for flere vellykkede vekstprosjekter, blant annet i misjonsmenighetene på Bryne, i Stavanger,
Ansgarskolen, og i Salem, Kristiansand. Sistnevnte vokste fra
30 til nesten 500 på møtene…
- Om vi skal oppnå en fordobling eller vel så det må vi snu
tankegangen, metodene og handlingsmønsteret. Vi må rett og
Misjonsforbundet benytter jubileumsåret for Fredrik Franson og sin stiftelse til å lansere storstilte vekstplaner. Parkering på
nåværende medlemsantall (ca 8200) er utelukket, mener fungerende seniorrådgiver og prosjektleder Roy Elling Foss.
slett jobbe for en ny kultur, sier Roy Elling Foss.
- Men det gikk ikke så bra for eksempel på Jæren i menighetsplantingsbølgen som gikk over Misjonsforbundet på 80-tallet?
- Nei, vi mistet fire og en halv menighet og masse bra folk
All menighetsplantingslitteratur starter med å svare på alle
de vanlige spørsmålene som dukker opp, ikke minst: Hvorfor
plante nye kirker i det hele tatt når så mange mislykkes?
Både tyskerne og amerikanerne lykkes nå med over 90 % av
sine plantinger. Og vi er en hel gruppe som jobber sammen
om dette her i Norge. Vekst 2020 foreslås å være et nasjonalt foretak. For øvrig foretrekker jeg å bruke verbet ”starte”
fremfor ” å plante” menighet. Starte er lettere for utenforstående å forstå.
Fire hovedelement
Vekst 2020 består av fire hovedelement, forteller Roy Elling:
1. Å starte nye menigheter, 2. Å vitalisere/revitalisere eksisterende menigheter (eks Moflata i Skien), 3. Å trene ledere,
bygge kompetanse, inspirere medlemmer av styrer og eldsteråd, dessuten fostre nye styremedlemmer, menighetsledere,
pastorer og misjonærer. Coaching er et stikkord her, understreker han. Sveinung Lorentsen har utarbeidet et opplegg
ved navn ”Veien til tjeneste”. Fordi Lorentsen er sykepermittert har Roy Elling fått i oppdrag å implementere denne, som
er et program i tre faser: a) Å trene ungdommer til tjeneste og
mulig kall b) Hovedstyret ønsker dessuten at det i samarbeid
med Ansgarskolen utvikles et tilbud for studenter som ønsker
å arbeide med kallet til tjeneste. Ansgarskolen opplever en
sterk økning i antall studenter både på høyskolen og bibelskolen. Flere av studentene gir uttrykk for at de i fremtiden
er åpne for å jobbe i menighet og misjon. For mange er
overgangen mellom studie- og arbeidssituasjon utfordrende.
Gjennom ”Veien til tjeneste” er det meningen å hjelpe disse
gjennom studieperioden. Målet er å fostre flere, bedre og mer
utholdende arbeidere i Guds rike. c) Nye pastorer vil alle få
oppfølging i tjenesten de to første årene.
4. Tanken er også at Misjonsforbundet UNG skal være en
del av Vekst 2020. Roy Elling Foss er opptatt av å ha respekt for
skillene mellom de to organisasjonene, men tror samtidig at
de to vil gjensidig smitte hverandre. Det er noe av anliggendet
bak årets felles nasjonale lederkonferanse (se www.misjonsforbundet.no for nyheter herfra, samt neste MB)
Samarbeid
Misjonsforbundet er ikke alene om å arbeide med veksttanker.
Derfor er det innledet samtaler med bl.a DAWN (Discipling
a Whole Nation), Pinsebevegelsen og Frikirken om et såkalt
”assessment-senter”, dvs et sted der man kan sile/screene
potensielle menighetsplanter-kandidater. Ikke alle som vil
starte menighet er automatisk egnet, understreker Foss.
Økonomisk støtte forutsetter at man inngår i et team, står i
et nettverk, er villig til å la seg coache - ja, kort sagt ikke er
en solospiller. - Det er de med gründer- eller apostelgaven vi
er på jakt etter.
- Hva med penger?
- Om Gud vil dette, vil vi lykkes uansett hvor mange penger
vi får inn, mener han. – Ideelt sett trenger vi 3 millioner kroner
i året. Pengene har allerede begynt å strømme inn, forteller Roy Elling Foss. – Det vi trenger er solid bønnenettverk,
mange villige arbeidere, og finansiell kapasitet. Bønn, arbeidere og penger er tre viktige områder for å lykkes. Derfor
er vi på jakt etter bønnepartnere, arbeidere og økonomiske
støttepartnere. Våre søsterkirker i Tyskland og USA er også
tydelige på at de merker det åndelige trykket mye mer når
de satser som de gjør, og at de derfor må sørge for at nok
personer står med i bønn.
Tekst & foto: Ingunn Rui
Illustrasjon: Per Ragnar Møkleby
Vil du vera med på noko nytt?
- Medlemstalet i Misjonsforbundet har stått så godt som på staden kvil i 50 år.
Dette er trist, særs med tanke på at befolkninga på denne tida har auka. For å
gjera noko med dette, ser me på planting av nye menighetar som eit høveleg
verktøy, seier pastor og prosjektleiar Torben Martin Joswig.
Kva
kjem fram til kva personar og prosjekt som får støtte. Desse
vil få ein god støttepakke som kan vera til hjelp når dei byggjer
opp noko nytt. Er du ein pioner, så har me ei pakke å gjeva
deg som gjer at du ikkje står aleine, opplyser Torben. Vidare
framhevar han at det er viktig å gjeva ro til dei som startar
opp. Dei skal ikkje bli stilte ut som eit bilete på framgang i
Misjonsforbundet. – Ein tilstand der prosjektet blir gjenstand
for ”sjå kva me har gjort!” – merksemd, vil gjeva pionerane ei
ekstra byrde i eit arbeid som allereie er svært krevjande.
Kvar pilotprosjekta skal oppstå, er difor førebels eit ope
spørsmål. - Det er mange som håper at det vil skje noko på
Austlandet eller i Nord–Noreg. Der ser me at det er stort
behov for menighetar. Men nye forsamlingar kan koma godt
med i heile landet, og det er sjølvsagd ikkje skilnad på verdien
av ei sjel på Sør – Vestlandet og ei sjel i Oslo.
Torben drøymer om å driva menighetsplanting saman med
andre kyrkjesamfunn som Misjonsforbundet kan relatera seg
Kvifor
til. I tillegg har dei som arbeidar
Det uttalte målet er ei fordobling
med
prosjektet henta inspirasjon
multiplisering er bra for frå erfaringar
i Misjonsforbundet innan 2020.
som er gjort i fleire
Kva inneber denne ambisjonen? land. Ut frå dette tenkjer og ber dei
menigheten
Medlemstalet har stått så godt som
over kva som kan passa inn i den
på staden kvil i 50 år. Dette er trist,
torben martin joswig heimlege konteksten.
særs med tanke på at befolkninga
på denne tida har auka. For å gjera noko med dette, ser me
Kva type?
på planting av nye menighetar som eit høveleg verktøy. Det
Kva type menighetar vil ein få sjå som resultat av denne
vesentlege er tanken på at me har noko godt, og at me opp- satsinga? - Det kan bli eit stort spenn, då me ser for oss
lever ei naud og ei lengt etter at fleire skal få tak i dette. Trua
initiativtakarane vil vera forskjellige folk. Men både kaktus
på Jesus er det elementære. Ut frå dette prøver me å finna ut
og julestjerne, eller orkidé om du vil, ler Torben, har like prikva me kan gjera for å sjå vekst.
mærbehov. Desse vil me dekka i tråd med det me oppfattar
som sunne verdiar. Eksempel på dette, er at me trur det er
Ein kan spørja seg kvifor dei som er engasjerte i prosjektet
ser på det som så relevant å planta nye forsamlingar. Er det
positivt å tilhøyra eit nettverk. Alle har dessutan godt av å vera
verkeleg mangel på forsamlingar som er kristen-Noreg sitt
opne for ny kunnskap. I tillegg er det bra å ha eit ønskje om å
største problem? - Me ser at nye kyrkjer når nye menneske.
sleppa folk inn i liva våre, i form av mentoring eller coaching.
Det er ingen motsetnad mellom det å starta opp noko nytt og
Viktig er det òg å fyrst og fremst sjå på menigheten som noko
å halda liv i det gamle. Håpet er at dei opphavlege menighe- som byggjer på fellesskapet, ikkje på ein sjølv, og at multiplitane er sunne nok til å ikkje berre vera seg sjølve nok.
sering er bra for menigheten.
Dei som no jobbar for menighetsplanting har fortida med seg
Pengar er gjerne eit påtrengande spørsmål ved gjennomføi minnet. - Tidlegare, nærare bestemt på 80-talet, var det mykje
ring av prosjekt, og det kan fort visa seg å bli ein snublestein
flott som skjedde på denne fronten i Misjonsforbundet. Men det
for mange ambisjonar som i utgangspunktet var gode. Er
vart diverre ein brå stopp, grunna mykje grums som eg ikkje
menighetsplantinga på trygg grunn? - Tradisjonelt har ein
har satt nasa mi i. I dag opplever me at dei eldre er med på å
hatt for vane å starta eit heimemisjonsprosjekt, og så har ein
heia oss fram. Eg har trua på at me er i ei tid med oppdrift.
gått ut med at prosjektet treng økonomisk støtte. Dette er
flott, men krevjande, då ein ikkje alltid er sikra finansiering.
- Det er ei stor sorg at mange som tidlegare har prøvd å
starta nye menighetar på lokalt plan har sett seg nøydde til
Me har prøvd å snu på dette, og har samla nokre ressurå gjeva opp. Misjonsforbundet som fellesskap har hatt lite
sar i forkant. Me har eit fond og satsar vidare i tru frå dette
støtte å gjeva dei, og det er dette me prøver å få ei endring på,
utgangspunktet.
seier han med entusiasme i både blikket og røysta.
Så dette var altså amøben i ord, ein dynamisk skapning som
er heilt avhengig av at Gud sørgjar for vekst og vidare utvikling.
Korleis
- Me er i ein startfase, og må nok prøva og feila litt. Håpet er at
Heilt konkret, så er planen å setta i gang tre pilotprosjekt til
me møter forståing for at ting tek tid. Det er i alle fall sikkert
hausten. Utgangspunktet for dette er ikkje fyrst og fremst
at det er mykje spanande på gang.
kvar men snarare kven. - Me er interesserte i å finna dei Gud
Tekst & foto: Kristine M. Stensland
jobbar med. Me vil finna ut kva desse har på hjarta, og me
vil kartlegga evnene deira. Det vil så bli gjort ei siling før me
Framføre meg har eg ei teikning av ein amøbe. Mannen bak
skissa er pastor i Bjølsen, Torben Martin Joswig. Han håper
at denne organismen vil verta ein reiskap som gjer at Gud sitt
rike får veksa i landet vårt. Jaha, tenkjer kan hende lesaren
med ei lita rynke over naserota. Kva er det eigentleg som går
føre seg i Misjonsforbundet for tida? Forhåpentlegvis klarer
lesaren å slappa betre av når det kjem fram at det Torben
prøver å illustrera for meg, er oppbygginga av eit prosjekt der
målet er å planta fleire menighetar. Stikkord i prosessen er til
dømes nettverk og kompetanseheving, og som grunnlag ligg
dei eksisterande forsamlingane, UNG og Ansgarskulen. Alt
dette skal verta samkøyrt på sentralt nivå. Denne amøben er
difor meir omfattande enn dei fleste av slektningane sine, og
til skilnad frå andre amøbar, er han heilt avhengig av bøn for
å kunna eksistera.
”
.”
15
14
”jeg håper at misjonsforbunderne
tar
sidene aktivt i bruk,
og
at
dette
gjør
informasjonsflyten
enklere.”
Ny nettportal
Generalsekretærene Råmunddal og Ree Sunde blogger nå begge ukentlig.
Misjonsforbundet satser på nettet, og den nye nettportalen ble lansert i januar i år. Nå håper generalsekretærene Jarle Råmunddal og Anne Margrethe
Ree Sunde (UNG) at mange tar i bruk den nye fellesportalen på www.misjonsforbundet.no.
Det er med et sterkt ønske om å være til glede, til nytte
og til tjeneste at Misjonsforbundet og Misjonsforbundet
UNGs medarbeidere har forberedt den nye nettportalen.
Misjonsforbundet satser nå sterkere på kommunikasjon via
internett, med nettportalen og nytt månedlig nyhetsbrev per
e-post. Samtidig skal Misjonsbladet videreutvikles som et
magasin som fulldistribueres til alle menighetsmedlemmer, i
færre, men større utgaver.
Møteplass og ressurs
Generalsekretær Jarle Råmunddal har store forventninger til
den nye nettportalen. - Jeg har store forventninger til nettportalen som en møteplass for hele Misjonsforbundet. Jeg
forventer at dette skal være en ressurs med brukervennlige
sider som er lette å finne fram i, og at det stadig er noe som
skjer der. Jeg håper også at vi skal få i gang debattsidene
skikkelig, sier Råmunddal.
Generalsekretærene blogger
Blant nyhetene på nettportalen er blogger fra generalsekretærene, Jarle Råmunddal (Misjonsforbundet) og Anne
Margrethe Ree Sunde (Misjonsforbundet UNG). Blogg er en
forkortelse for ’web log’, og generalsekretærene skriver i sin
virtuelle ”loggbok” hver uke. Slik vil nettbrukerne få følge
lederne tettere, og få stadige glimt fra deres hverdag og
refleksjonene de gjør seg.
- Hvordan opplever du det å blogge, Jarle Råmunddal?
- Jeg synes det er utfordrende. Jeg merker at jeg ikke tilhører bloggenerasjonen som tenker med fingertuppene, men
jeg tar utfordringen, sier Råmunddal. - Og jeg opplever at det
er en bra kanal for å komme med tanker, og for å dele fra livet
og dele hvem jeg er.
Felles portal for gammel og ung
Anne Margrethe Ree Sunde synes det er gøy å vise fram de nye
nettsidene. - Jeg synes personlig den er veldig fin, estetisk
sett, og har fått mange tilbakemeldinger fra unge på at den er
stilig, sier generalsekretæren i Misjonsforbundet UNG.
- Hvilke forventninger har du til den nye nettportalen?
- Jeg håper at misjonsforbunderne tar sidene aktivt i bruk,
og at dette gjør informasjonsflyten enklere, sier Sunde.
- Hvorfor har dere valgt å gå inn i en felles portal i stedet for å
satse på egne Misjonsforbundet UNG-nettsider?
- Vi har i løpet av 2008 og arbeidet med kommunikasjonsprosjektet vurdert våre gamle nettsider, både i Landsstyret og
i staben. Vi hadde lyst på en ny løsning, og synes det var naturlig å gå sammen med Misjonsforbundet. Nå har vi jo også fått
ny logo sammen, og fokuserer på samarbeid og samspill.
Juridisk og organisatorisk er vi to organisasjoner, men i praksis er det menighetene som gjenspeiler Misjonsforbundet, og
der er barne- og ungdomsarbeidet integrert med voksenarbeidet. Jeg tror det vil være mer praktisk for menighetene å
gå inn og finne det de trenger på en felles portal. Det er også
bra for oss, i forhold til å nå ut med informasjon og at ikke det
blir dobbelt opp av beskjeder. Denne samkjøringen av kommunikasjon er en kvalitetssikring for oss.
Hvem vi er og hva som skjer
Misjonsforbundets profil og identitet er grundig presentert på
nye www.misjonsforbundet.no. Her får nettportalens besøkende et godt innblikk i fruktene av blant annet kommunikasjonsprosjekt, strategiarbeid og valg av satsingsområder,
som har vært viktige prosesser i Misjonsforbundet de siste
årene. I en ny seksjon med ”Ofte stilte spørsmål” kan både
erfarne menighetsmedlemmer, skoleelever, søkende mennesker og andre nysgjerrige finne svar på sentrale spørsmål
om troen, Misjonsforbundet og menighetslivet.
I tillegg er det gjort god plass til informasjon om hva som
skjer internasjonalt og nasjonalt. Det inviteres til små og
store arrangementer så man enkelt kan få med seg hva som
skjer, inspireres til å delta og melde seg på over nett.
Et vell av ressurser underveis
I prosessen med å lage nye nettsider har Misjonsforbundet
og Misjonsforbundet UNG begynt å samle og organisere de
ressursene de har å tilby menigheter, ledere og andre. Dette
er et omfattende arbeid, og man ønsker seg også bidrag fra
menigheter og enkeltmennesker, så dette blir sider i stadig
utvikling. Men allerede ligger det mange godbiter under overskriften ”Ressursbanken” på nettsidene.
Ressursbanken byr både på artikler og bakgrunnsstoff,
anne margrethe ree sunde
materiell, anbefalinger av bøker, linker til samarbeidspartnere og andre ressurser på nettet, og på praktiske tips. Den
er tematisk organisert, og den lange rekken av områder som
presenteres sier noe om bredden i Misjonsforbundets engasjement.
De sentralt ansatte ønsker også å være tilgjengelige og
til tjeneste gjennom de nye nettsidene, noe som gjenspeiles
i stabspresentasjonen som tydeliggjør hva hver ansatt kan
hjelpe med.
Misjonsbladet rendyrker magasinformatet
Nyhetene vil også komme oftere enn før og være bedre tilpasset nettformatet. Nyhetsproduksjonen vil skje mer selvstendig i forhold til det trykte Misjonsbladet, som vil stå fram i ny
drakt senere i år. Misjonsbladet vil da komme i et utvidet og
rendyrket magasinformat, og distribueres fra nå av gratis til
medlemmene i Misjonsforbundets menigheter.
Nettsatsingen bygger på en erkjennelse av at internett er
det stedet der de fleste søker informasjon i våre dager, og at
det er viktig å være til stede på nett med kvalitet og brukervennlighet. Internett gir mange muligheter for toveiskommunikasjon og innhold i ulike formater, som bilder og video, og
gode nettsider gir brukeren det man trenger når man trenger
det. Det er også miljøvennlig å sende ut mindre papir enn før
– samtidig som en god del kommunikasjon fortsatt vil skje på
papir, blant annet av hensyn til misjonsforbundere som ikke
er så flittige nettbrukere.
Ønsker tilbakemeldinger
Jarle Råmunddal håper og tror at nettsidene vil bli flittig brukt,
og har også snakket med flere eldre som er på nett daglig.
- Det viktigste vi kan gjøre for å få flere ”på nett”, er å sørge
for at nettportalen er oppdatert og matnyttig, og at det stadig
skjer noe der, sier han. - Selv har jeg satt www.misjonsforbundet.no som startside, så jeg stadig får med meg hva som
er nytt der.
Med denne nettsatsingen håper Misjonsforbundet og
Misjonsforbundet UNG at kommunikasjonen i Misjonsforbundet
blir enda bedre, og at fellesskapets mange tilbakemeldinger
og bidrag kan gjøre www.misjonsforbundet.no til et eksempel
på at alle blir rikere når vi deler.
Tekst & foto: Hildegunn Marie T. Schuff
Fra de nye nettsidene til Misjonsforbundet.
Blant nyhetene på nettportalen er blogger fra generalsekretærene, Jarle Råmunddal (Misjonsforbundet) og Anne
Margrethe Ree Sunde (Misjonsforbundet UNG).
ung
17
16
NYTT FRA UNG
Undervisningsopplegg om Nord/Sør-spørsmål
Om kort tid vil alle Misjonsforbundets menigheter få tilsendt
et ressurshefte om Nord/Sør spørsmål fra Misjonsforbundet
UNG. Undervisningsopplegget heter ”En mer rettferdig verden
innen rekkevidde” (se bilde) og oppsummerer en læring og
utvikling som har skjedd i Misjonsforbundet UNG de siste
ti årene. Heftet tar for seg FNs
tusenårsmål – med en case fra
Misjonsforbundet UNGs arbeid
i Colombia – og inneholder
konkrete forslag om hva vi kan
gjøre som enkeltmennesker og
som menighet for å bekjempe
fattigdom og urettferdighet. Du
finner også spørsmål til samtale, konkurranser og forslag
til filmer og andre ressurser
i heftet. UNG håper dette blir
En mer
et nyttig ressurshefte for alle
rettferd
ig verde
n
som vil jobbe med Nord/Sør
i vår rek
kevidde
!
- problematikk i sin lokale
menighet eller ungdomsgruppe.
Menighetsturné 15. - 28. mai
Representanter for de kristne ungdomsorganisasjonene i møte med barne- og likestillingsministeren. F.v. Håvard Hodne, Norsk
Søndagsskoleforbund, Jarle Skullerud, Frikirkens barn og unge, Kåre Rune Hauge, NKSS, Anne Margrethe Ree Sunde, Misjonsforbundet
UNG, minister Anniken Huitfeldt og Kjell Erik Øie, statssekretær. (Foto: Lars O. Flydal)
Forsvinner statsstøtten vår?
De kristne ungdomsorganisasjonene opplever å ha
en god dialog med barne- og likestillingsminister
Anniken Huitfeldt i saken om fortsatt statsstøtte.
Har barne- og ungdomsorganisasjoners rett til å stille etiske
krav til sine ledere ut i fra vår kristne overbevisning? Det er en
demokratisk utfordring at mer enn 100.000 barn og unge som
er medlemmer av de 14 kristne organisasjonene kan komme
til å miste statstøtten. Ved å miste statsstøtten mister vi også
statens anerkjennelse av et kjempeviktig arbeid.
Før jul ble det kjent at Frelsesarmeens barn og unge mister
statsstøtten fordi deres etiske krav til ledere ikke ble godkjent
av Barne- og likestillingsdepartementet. Saken har vært oppe
i media som NRK, Dagbladet, Vårt Land og Dagen Magazinet.
Sammen med 13 kristne barne- og ungdomsorganisasjoner
ønsket vi i Misjonsforbundet UNG å uttrykke solidaritet med
Frelsesarmeen, og vi sendte et felles brev til barne- og likestillingsministeren der vi bad om et møte med henne. Vi ble
invitert til et møte 28. januar og opplevde at statsråden lyttet
til oss, samtidig som hun hadde mange spørsmål selv. En god
dialog, med andre ord.
Vi ønsker å ha demokrati-stempelet på UNGs arbeid, og
spurte statsråden om regjeringen vet hvilke signaler den sender til ungdomsgenerasjonen dersom vi mister den? Kristne
organisasjoner har formet og påvirket Norges frivillige demokrati siden 1800-tallet, og i UNG fikk jenter stemmerett året
før Norges kvinner generelt! Forhåpentligvis fikk vi tegnet
et større bilde av det viktige arbeidet vi står for, og vi venter
spent på utfallet.
Trosfrihet
Tekst: Anne Margrethe Ree Sunde
For oss handler denne saken først og fremst om trosfrihet.
Først ute med stemmerett
I mai har din menighet mulighet til å få en smak på besøk
av et internasjonalt team. Da reiser Marte, Heidi, Eliana og
Dayver - årets fire utvekslingsdeltakere - på Norgesturné i to
uker, fra 15. mai til ca. 28. mai 2009. Teamet vil dele erfaringer
fra åtte måneder i en fremmed kultur og bidra med drama,
musikk, bildeserier og lignende. Ta kontakt med Christina
Milsom, Misjonsforbundet UNGs internasjonal konsulent,
på christina@misjonsforbundet.no om din menighet ønsker
besøk av dette teamet!
Norge/Colombia-utveksling 2009-2010
Skoleåret 2009-2010 blir det ny utveksling mellom det norske
og colombianske Misjonsforbundet. Denne gangen vil teamet
bestå av to norske og to colombianske ungdommer som arbeider sammen i fire måneder i Colombia, før de setter kursen for
fire måneder sammen i Norge. Utvekslingen begynner 30. juli
2009 med et tre ukers forberedelseskurs hos Landsforeningen
for Norske Barne og Ungdomsorganisasjoner (LNU). Deretter
går turen til kystbyen Barranquilla i Colombia frem til nyttår
2009. Arbeidet i Colombia omfatter speiderarbeid, idrettsarbeid, arbeid med Misjonsforbundets menneskerettighetsprosjekt og annet menighetsarbeid.
Fra januar til april 2010 vil teamet dele sine erfaringer fra
Colombia og besøke menigheter og skoler i Norge. Målet er
å øke kompetansen på Nord/Sør spørsmål i Misjonsforbundet
UNG og motivere barn og unge til misjon og solidaritet.
Informasjon om utvekslingen blir lagt ut på web. Følg med på
www.misjonsforbundet.no for mer informasjon!
Tekst: Christina Milsom
(Internasjonal konsulent, Misjonsforbundet UNG)
Levende tro
Pedagogisk plan som verktøy
for menighet og hjem
Vi har valgt å kalle vår trosopplæring i Misjonsforbundet UNG
”Levende tro” og ønsker først og fremst å fremme et samarbeid mellom menighet og hjem. Det viktigste et barn kan
lære, er å elske Gud. Vi har derfor formet vår ”Levende
tro”-logo som et hjerte. Vi tar utgangspunkt i Israels gamle
trosbekjennelse:
Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er èn. Du skal elske
Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din
makt. Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt
hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du
sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når
du står opp. Bind dem på hånden som et merke og ha dem på
pannen som en minneseddel. Skriv dem på dørstolpene i huset
ditt og på portene dine. (5..Mos 6, 4-9)
Pedagogisk plan
Vårt første skritt på veien har vært å utforme en pedagogisk
plan for trosopplæring i alderen 0-22 år, som skal være et
verktøy for menigheter og familier. Det er viktig å ha en helhetlig strategi i forhold til hva vi underviser, når gjør vi det
og hvorfor gjør vi det. Astri Seljeåsen Torp, pastor i Tromsø
Misjonsmenighet, har gjort en grundig jobb i forhold til denne
planen i samarbeid med Barne- og familierådet. Målet er å ha
den ferdig i løpet av våren 2009. Da vil den sendes ut til pastorene i menighetene, som får ansvar for å følge opp denne
videre.
Den pedagogiske planen vil hjelpe både familier og menighet til å vite hva fokuset bør være på de ulike alderstrinnene.
Alt er ikke like viktig til enhver tid. Planen vil både skissere
åndelig og moralsk utvikling, kunnskapsmål, erfaringsmål,
konkrete tips på litteratur, bare for å nevne noe. Vi håper og
tror den vil bli en kjempeflott ressurs for hjem og menighet.
Tekst: Helene Haugland Kvia
Kvinneseminaret
19
18
Menneske, kvar er du?
Kvar er me? Nett no er me i Oslo Misjonskyrkje Betlehem, saman med forventingsfulle kvinner i alle
aldrar. Den 20. årlege kvinnekonferansen er i ferd
med å ta til. Førti medarbeidarar har i tillegg til mykje anna, sørgja for at scena er bada i grønt og blått
lys. Heilt til høgre er det plassert eit stort vegskilt.
Skiltet peikar på ulike livstilstander, for det er jo
nett det som er temaet for helga: Kvar er du?
Bandet, som er eit reint jenteband, dreg det heile i gang med
Sigvart Dagsland sin song ”De umulige”. For det er i alle fall
sikkert, som menneske kjenner me oss ikkje alltid som ”de
utrulige”. Konferansierane, Anne Margrethe Mandt og Ellen
Helleberg Bjerk, entrar scena. Fyrstnemnte har med seg ei
stor veske. I tillegg til å fungera som ”valkedekke”, dette var
hennar eige ord og ikkje skribenten si oppfatning, inneheld
veska ei ordentleg nistepakke, og snart mumsar me sjokolade. Endorfin-nivået går drastisk opp og latteren sit om mogleg
endå lausare enn før.
Gøymeleiken
Ellen Bjerk (t.v) og Anne Margrethe Mandt (t.h) frå kvinnekomiteen
i samtale med Ylva Eggehorn.
Tjodun Felland fortel historia om syndefallet. Etter at den
fatale frukta er eten, spør Gud mennesket kvar det er, men
mennesket gøymer seg, og det tek ei stund før dei vågar seg
fram. Denne gøymeleiken ser det ut til at me liker i dag òg.
Anne Margrethe inviterer tre kvinner til å samtala om kvar
dei er i livet. Det handlar om å vere heime eller borte, og det
handlar om lengt. Me får høyra om sjukemeldingar, tøffe tider
og om å stå på eit busstopp. Ein kan vera sint på Gud, vera
desperat etter nærværet, eller kanskje til og med nyta gleda
og slappa av?
Ingen skam å vera redd!
Maria Nygård i arbeid på den kunstneriske verkstaden.
(Foto: Nina Paulsen Uglestad)
Bakgrunn: Skilta på scena peika på ulike livstilstander, for det var
det som var temaet for helga: Kvar er du?
Kva er vel betre å starta ein laurdagsmorgon med enn eit
djuptpløyande seminar om frykt? Solveig Tufte Johansen legg
ut om kjensla som verkeleg kan lamma eit menneske. – Eg
har hatt frykt, nær angst, seier seminarleiaren openhjartig.
– Men slagordet mitt er: Det meste ordnar seg. Vegen til løysinga kan derimot vera lagt med bekymringar.
Når ein trur på ein Gud som jagar bort all frykt, kan ein
koma til å skamma seg over at ein er redd. Men det er ein
grunn til at det så mange gonger er skrive: ”Frykt ikkje!” Gud
veit nemleg at me er redde, og frykt er ingenting å skamma
seg over.
Det finnast grep ein sjølv kan ta for å hindra at frykta veks
seg så stor at ein vert handlingslamma. Eit viktig punkt er å
erkjenna at frykt gror i fantasiar, i tankane me har om kva
som kan koma til å henda. - Me vel sjølve kva me trur er sant!
Det er typisk kvinner å tenkja ”dette kan eg, men ikkje dette”.
Av og til må ein ta for seg reaksjonsmønstra sine, og prøva å
endra dei. Det er tankane som er kjelda til kjenslene.
Etter fleire tips til konstruktiv handtering av frykt, avsluttar
Solveig med å framheva at Gud held oss oppe. – Ikkje noko
mørke er mørkt for Han. Han vil at me skal leva med frimod!
Då latteren er stilna, rettar Ylva merksemda mot korleis me
les Guds Ord: - Bibelen sine tekstar bruker ein gjerne til å
retta harde spørsmål mot seg sjølv. Er eg god nok? Men eg
trur poenget med historiene like gjerne kan vera å gjeva oss
ei betre forståing av kven Gud er. Ylva har nett skrive ei bok
om menn i Bibelen, og det er denne boka ho baserer kvinnekonferansebidraget sitt på. – Eg leitar etter det som er uventa
i forteljingane. Ein forventar at ein mann i Bibelen skal opptre
i samsvar med normene i den tida sitt patriarkalske samfunn.
Valfrie seminar
Når dette mønsteret vert brote, spør eg meg sjølv: Kvifor?
Det er no tid for valfrie seminar, og på den spanande menyen
Det fyrste som vart sagt om manndom er: ”Det er ikkje bra
står seminar om bøn, media, dans, fortelfor mannen å vera aleine.” Korleis passar
jarkunst og ei dekoding av det tradisjonelle,
dette med biletet av den sterke cowboyen
kristne språket. Sjølv vel eg kunstnarisk
ADJØ! eg
nys som rir einsam inn i solnedgangen? Kvinna
verkstad, ikkje fordi eg har kunstnariske
vart skapt for å vera hjelparen hans. Det
evner, men fordi eg liker å leika. Nina
hebraiske ordet for ”hjelp” tyder ikkje ”husaltså er eg til
Paulsen Ugelstad utfordrar oss til å uttrykka
hjelp”, men snarare forløysar. Kvinna vart
kvar me er i relasjonen vår til Gud ved bruk
ylva eggehorn skapt av mannen sitt ribbein, noko som er
av ståltråd, kitt og gips. Ut av dette dukkar
blitt tolka dit hen at ho er eit attvinningsdet opp svært ulike skulpturar, og kanskje
produkt eller ein piratkopi. Men ribbeinet
gjev kunsten oss innblikk i kvarandre sine gøymde røynder.
vernar jo om hjarta! Kanskje vart vernet brote for at kvinna
skulle kunne vera nær mannen?
Pudder, leppestift og suppe
Enok har ikkje fått så stor spalteplass i Bibelen, det einaste
Svoltne som me er etter ein innhaldsrik dag, gjer det godt
som står er at han vart 365 år, fekk barn og vandra med Gud.
med kjøtsuppa som vert servert i forkant av kveldsmøtet.
Så vart han borte fordi Gud tok han til seg. – Ein mann kan
Rundt bordet går praten så intenst som den ofte gjer når det
leva eit liv som vert ståande for ettertida, sjølv om han ikkje
berre er kvinner involverte, og dei gjev uttrykk for at dei set
gjer meir enn å vera til. Kor mange menn tenkjer at det er nok
stor pris på det heilskaplege perspektivet konferansen har. - å berre eksistera utan å prestera?
Eg kom her for å oppsøka Gud, og han møter meg alltid, seier
konferansedeltakar Heidi Roberts entusiastisk.
Ikkje det du presterer
Siste mann ut er Peter. Han var av dei som ville gjera det gode,
Konferansierane deler gåvmildt ut vise dogme til tørste
tilhøyrarar: ”Drakt + veske = sant” og ”Pudder, leppestift, frykt
som så mange av oss så gjerne vil det. Det tek ofte lang tid
ikkje!” Kvelden, som inneheld musikk, forteljing og bønesta- før slike folk møter grensene sine og får naudsynt sjølvinnsikt.
sjonar, er mellom anna ei feiring av 20-års jubileet. – I starten
For Peter skjedde dette då han fornekta Jesus. Situasjonen
var det meir gråt på konferansane. Kvinner brann inne med
handterer den nyoppstådde Jesus med å invitera Peter på
ting. På den tida var det vanskeleg å vera seg sjølv blant menn,
frukost, utan å klandra Peter for det han har gjort. Under
fortel Solveig Tufte Johansen som var med i den fyrste kvin- frukosten spør Jesus om Peter elskar han. Ved å svara ja på
nekomiteen.
same spørsmålet tre gonger, vinn Peter innsikt i sanninga i
livet sitt. Han går frå å vera ein som gjev, til å vera ein som
Rastepause med bibelske mannfolk
innser at han har behov. Denne innsikta er svært verdefull
Tema for søndagen er ”Raus rasteplass”. Den svenske poeten, – Du er ikkje det du presterer, du er eit menneske som elskar
forkynnaren og forfattaren Ylva Eggehorn lagar eit raust rom
Gud, understrekar den svenske forfattaren.
av ord der tankane våre får kvila seg, samstundes som ho
Konferansen vert avslutta med at alle vert inviterte til nattgong etter gong framkallar latter i salen. Diktet ho har skrive
verdsbordet. Me går ut dørene med velsigninga over oss, og
som venleg polemikk til Descartes, filosofen som fokuserte på
inni oss er kan hende ei djupare forståing av kvar me eigentdet rasjonelle og gav lite rom for kropp og sinn, vert avslutta
leg er.
med følgjande verselinje (fritt omsett til norsk): ”Adjø! Eg nys,
Tekst & foto: Kristine M. Stensland
altså er eg til.”
”
.”
,
21
Minstedatter til Ma og Torry, Inger-Lill, legger ofte fridagen sin hos mamma. Et
tyvetalls brudebilder forteller at Ma har en stor familie og er rikt velsignet også med
tantebarn, barnebarn og oldebarn.
Ma Mosvold kom fra en slekt grepet av misjon og inn i storfamilien Mosvold som fortsatt er blant Misjonsforbundets sterke
støttepilarer. Hun kan se tilbake på et begivenhetsrikt, 90 år
langt liv, der familien, Jesus og misjonen har hatt førsteplassen – litt på skift.
– Det va’ ikke alltid lett. Torry og jeg hadde jo to små barn. Vi måtte sørge for
at de hadde det greit. Det va’ ofte vondt å reise i fra.
Ved kaffebordet og på avslepet Åkerøya-dialekt deler Ma Mosvold mer
enn gjerne sine minner fra et langt liv med et aktivt kjærlighetsforhold til
misjonen og misjonens Herre. Mandag 23. mars fyller enken etter skipsreder Torry Mosvold 90 år. Vi møter henne i leiligheten på Høivold brygge i
Kristiansand. Yngste datteren, Inger-Lill Pedersen, er innom og bistår sin
kjære mor under intervjuet.
– Ja, både æ og Turid husker godt at der’ va’ møe ude og reiste. Det va’ jo
ikke bare gøy!
Blikkene møtes. Glimtet i øyet er på plass både hos datter og mor og Ma
er glad at Inger-Lill kan hjelpe til med detaljer. Hukommelsen er ikke helt
som den var.
Mann med seks barn
Ma giftet seg med Torry Mosvold i 1955 etter å ha vært barnløs enke i fem år. Torry
hadde mistet sin første kone et års tid tidligere og var alene med seks barn.
– Det ble jo reaksjoner og mange lurte på hvordan jeg kunne finne på å
gifte meg med en mann med så mange barn. Men det gikk fint. Jeg ba om
at Gud måtte gi meg like mye kjærlighet til barna som til Torry. Og jeg ble
glad i dem alle – hver på sin måte. Jesus ga meg den kjærligheten. Og han
ga oss to jenter i tillegg.
Inger-Lill benytter anledningen: – Det er et ord fra Bibelen som jeg forbinder med deg, mamma, og som du ofte siterte: ”Bli i meg, så blir jeg i Eder”.
Det er sånn du er. Du er i Jesus og henter all din kraft fra ham slik du har
gjort det i alle livets situasjoner.
Ma giftet seg med en travel forretningsmann med hele verden som
arbeidsplass. Hun hadde lovet Torry at hun skulle reise sammen med ham
annethvert år.
I enhets ånd
– Det var godt for ham at jeg var med. På reisene – enten det var til Afrika,
Hongkong eller hvor det var, hadde vi en forkjærlighet for å besøke misjonsstasjoner. I god enhets ånd besøkte vi ikke bare Misjonsforbundet, men alt
Guds folk, sier Ma mens kaffen blir kald.
– Det var veldig interessant. Særlig det fantastiske forholdet mellom de
innfødte og misjonærene. Vi kjente på det at vi skulle følge opp og se på
nært hold det arbeidet som vi støttet økonomisk. Jeg husker spesielt da vi
kom til Swaziland. Der hadde min gamle onkel Tom fra Åkerøya lagt ned et
helt liv for misjonen og var nå død. Da jeg nevnte hans navn, så gråt de alle
Misjonens Ma
sammen. Jeg lærte meg å synge på swahili.
De ble mektig imponert.
Ma kommer raskt inn på Annie Skau som
Mosvold-paret hadde et nært og godt forhold
til både før og etter at hun ble fru Berntsen.
Hjemmet i Kristiansand stod alltid åpent for
Annie og hennes mann.
Frikveld for Annie
– Når Annie var på besøk var det som regel
møter hele uka, bortsett fra mandag kveld. Da
hadde hun fri og vi kunne slappe av sammen
hjemme i stua. Og hun fortalte masse fra
arbeidet i Kina og senere Hong Kong. Jeg husker jeg spurte henne en gang om det var sant
alt det folk fortalte om henne. - Hva sier folk
da?, spurte hun. - At du skulle ha vært drept!
- Ja, det har jeg ventet på lenge, sier hun. Og vi
fikk oss en god latter samtidig som historien
fylte oss med takknemlighet til Gud. Hva den
kvinnen har utrettet. At hun torde!
Ma minnes også at hun og Torry under sine
besøk i Hong Kong flere ganger møtte både
Orientmisjonens Lovise Haraldstad og Misjonssambandets
markante misjonær, Agnar Espegren.
Ma og Torrys dør stod vidåpen for alle – ikke minst reisende
evangelister og predikanter, pastorer og misjonærer. For de
to yngste barna som fortsatt bodde hjemme, kunne nok gjestmildheten være en prøvelse i blant.
– Til tider var vi et hotell, mamma! Jeg måtte jo dele rom
med folk selv om vi hadde ganske så stort hus?
Og Ma må lett motvillig medgi overfor sin 50-årige minstejente at sånn var det nok av og til.
Men hos Inger-Lill sitter også sterke inntrykk tilbake av en
mor og far som aldri lot gjester forlate huset før alle holdt
hverandre i hendene og ba fadervår. Da paret kom i pensjonsalder, ble USA mer og mer deres andre hjemland til Torry døde i
Florida i 1995 og Ma flyttet hjem igjen til Kristiansand for godt.
– Gitt meg mye
Ma sitt sterke Jesus-forhold førte også til aktivt engasjement
i sin kjære menighet, Salem. Her var hun med i søndagsskolen og hun tok initiativ til egne formiddagstreff for kvinner.
Komitémøtene ble alltid holdt i det mosvoldske hjem.
– Det har gitt meg så mye å få lov til å være med. Ikke minst
i søndagsskolen. Jeg måtte forberede meg godt og fikk på den
For Ma Mosvold og Torry har misjon
og menighet vært hjertesaker hele
livet. Torry døde i 1995, 85 år gammel.
Mandag 23. mars runder Ma 90 år. Til
venstre henger beviset på at Torry i sin
tid ble ridder av St. Olavs orden.
måten lest mye i Bibelen. Barna er så nøyeregnende, så det vi
sier må være rett. De legger merke til alle detaljer. Jeg hadde de
litt eldre årsklassene og fulgte dem opp til bibelklassen. De var
”mine barn” og jeg ble kalt ”tante Ma” av alle. Det var greit det.
Det er ikke noe Ma ønsker sterkere enn at barn og unge kan
få vokse opp til bevisst Jesus-etterfølgelse. Derfor har hun og
Torry ligget på kne ved sengen nesten hver kveld med sine to
døtre i deres oppvekst. Derfor fulgte de opp søndagsskole- og
bibelklassebarna og ga dem album til konfirmasjonen. Og
derfor har Ansgar Bibelskole vært hjertesak for både Torry
og Ma siden skolen kom i gang i 1959 med Ingulf Diesen som
første rektor. Torry la grunnlaget for Mosvold legat knyttet til
skolen og Ma var med og startet Ansgar-ringen. Den er det
dessverre ikke liv i lenger i Kristiansand.
Ekteparet Mosvold har raust gitt av sin tid og økonomi til Guds
rikes arbeid i årenes løp. Mye ble Misjonsforbundet, skolen og
misjonsarbeidet til del. Og derfor avslutter Ma Mosvold vår samtale med følgende oppfordring til de som kommer etter:
– Be om å bli glad i misjonen. Misjon er å vinne mennesker
for Jesus, og det er det rikeste du kan være med på her på
jord, sier misjonens Ma.
Tekst & foto: Svein Tybakken
23
22
ved ulike angrepsvinkler mot felles mål. Fire av nettverkene er
beskrevet kort nedenfor. Ta kontakt med ett eller flere av disse
og engasjer deg! Disse nettverkene har ingen statsstøtte og er
avhengige av frivillige gaver for å ha nødvendig slagkraft.
Sove - eller ta ansvar?
Fra 1. januar 2009 er ekteskapet forandret i sin
grunnstruktur. Det er ikke lenger et samliv mellom én mann og én kvinne. Samtidig er veien lagt
åpen for nye framtidige oppløsende reformer av
barns rettigheter, av foreldreskap og ekteskap.
Hvordan kan hver av oss ved aktivt engasjement
fram mot valget høsten 2009 være med på å reversere denne utviklingen?
Med virkning fra 1. januar har Stortinget radikalt endret fem
lover slik at
• Ekteskapsloven er kjønnsnøytralisert
• Adopsjonsloven gir likekjønnede par rett til å bli prøvd
som adoptivforeldre til andres barn, både utenlandske
og norske
• Bioteknologiloven gir to kvinner i parforhold rett til assistert befruktning med støtte fra helsevesenet.
• Barneloven sier at barn født ved assistert befruktning
automatisk får mors partner som ”medmor”. Den biologiske fars rettigheter og plikter i forhold til barnet vil for
all framtid være overtatt av medmor.
• Partnerskapsloven er opphevet. Partnere som ønsker det
kan likevel fortsatt få sin rettsstatus regulert etter den
gamle partnerskapsloven.
Ukjente følger
De nye lovene er først og fremst en omfattende barnereform
med ukjente følger. I 15 år har partnerskapsloven gitt likekjønnede par nøyaktig de samme rettigheter og plikter som
ektepar, både juridisk og økonomisk. Det eneste unntaket har
vært alt som angår barn og barns oppvekst. De nye lovene fratar mange norske barn den grunnleggende rettighet til både å
kjenne begge sine biologiske foreldre og så langt det er mulig,
få vokse opp sammen med dem.
Hva kan vi som har vært imot disse lovendringene gjøre når
lovene nå er vedtatt og satt ut i livet? Skal vi gi opp? Mange
ønsker å ta fra oss motet ved å si at reversering er nytteløst.
Dette innlegget vil kort peke på noen konsekvenser av lovene
og på muligheter hver av oss har for å ta del i felles nettverk
og motaksjoner i tiden fram mot valget til høsten.
Slekt skal ikke lenger følge slekters gang
”Eit barn kan ikkje ha både ein far og ei medmor” står det i den
nye barneloven (§4a). Slekt skal ikke lenger følge slekters
gang for disse barna. Halve slekten, den til barnets biologiske
far, skal utraderes. Det blir en fattig erstatning å hevde at
mor og medmor kan være gode omsorgspersoner. Fullstendig
inkonsekvent blir det når barne- og likestillingsministeren i
en annen sammenheng hevder at ”Mer tid mellom far og barn
i denne perioden (det første leveåret ) betyr mye for kontakten
også videre i livet.”
Far er utradert - nå står mor for tur
Muligheten for bruk av surrogatmor til å bære fram et barn
ble under høringsprosessen våren 2008 skarpt og heftig
avvist som skremselspropaganda av organisasjoner som drev
aktiv lobby for lovendringene. I januar 2009, to uker etter at
lovene var iverksatt, fremmet lokallaget til et politisk parti et
programforslag om adgang til bruk av donoregg og surrogatmødre i Norge. Hensikten er å avle barn til to menn som lever
sammen i parforhold.
Argumentasjonen er identisk med den som ble benyttet for
å innføre assistert befruktning til lesbiske, nemlig at det er
dobbeltmoral å sende folk til utlandet i stedet for å tilby det
samme her i landet. Dersom dette blir vedtatt vil det være barnets biologiske mor og hennes slekt som nå skal utraderes.
Regjeringen har innsett at et brudd med biologisk foreldreskap krever en ny forståelse av farskap og foreldreskap. Slike
konsekvenser ble ikke avklart før lovvedtakene. I stedet blir
dette nå lappet på ved at et utvalg nå utreder konsekvenser i
etterkant av lovvedtakene. Kan forslaget om donoregg og surrogatmor føre til at utvalget nå får et utvidet mandat til også å
omfatte ny forståelse av morskap?
Et farlig skråplan
Vi er på et farlig skråplan uten sikkerhetsnett og uten oversikt over konsekvenser for hva reformene vil skape av forvirring i barns utvikling av identitet, selvbilde og seksualitet.
Rammeplaner for barnehager og skoler vil bli forpliktet i
forhold til innholdet i de nye lovene. Hvilke muligheter vil
ansatte ha for å reservere seg mot statens nye ideologi for
barns rettigheter, for foreldreskap og for ekteskap? Hva med
samvittighetsfrihet for livssynsinstitusjoner? Vil statsstøtte til
slike institusjoner være truet? Trusler er allerede fremmet.
Samtidig gis det generøs statsstøtte til pressgrupper som la
grunnlag for reformene. Disse pressgruppene er nå i arbeid
med å planlegge ytterligere oppløsende reformer.
Flere nettverk mobiliserer
Flere nettverk mobiliserer nå med informasjon og motstand
1. morfarbarn.no krever en ny og forsvarlig behandling av
ekteskapsloven og de øvrige familielovene. Nettverket som
frontes av Øivind Benestad ønsker å bruke valget i september
2009 til å prøve å reversere så mange som mulig av lovene
som Stortinget vedtok i 2008. Se mer om dette ved å laste ned
aksjonsbrosjyren fra www.morfarbarn.no.
2. bevarekteskapet.no ”Nordisk nettverk for ekteskapet” vil
også sette grunnleggende samfunns- og familieverdier på
dagsorden ved stortingsvalget 2009:
• Ekteskapet er en institusjon for én mann og én kvinne
• Barnets biologiske far og biologiske mor er som utgangspunkt barnets foreldre
Jan Harsem og Morten Dahle Andersen i dette nettverket har
vært særlig aktive ved utredning og informasjon i tilknytning til
høringer og høringsuttalelser. Bevarekteskapet.no oppfordrer
til felles tiltak for å synliggjøre hvor vi står i verdikampen.
”vi
er på et farlig skråplan
uten sikkerhetsnett og uten
oversikt over konsekvenser
for hva reformene vil skape
av forvirring i barns utvikling
av
identitet,
selvbilde
nerskapsloven. Mange har allerede fulgt oppfordringen fra
ekteparet. Dersom et slikt krav ikke etterkommes ser Monsen
og juristen Thue konturene av en interessant rettssak. Les
mer om aksjonen under bevarekteskapet.no/.
Stortingsflertall - ny regjering?
Tilbakeføring av endringene i familielovene er mulig ved
at partier og enkeltpolitikere som støtter strategien står
sammen og skaper et stortingsflertall for en reversering og
ny forsvarlig behandling etter valget til høsten. Dette vil ha
størst tyngde ved en ny regjering som vil arbeide for en slik
strategi. En slik regjering vil også gjennom styring av departementene ha den nødvendige gjennomføringskraft for en ny
og forsvarlig saksbehandling.
• Vi har ikke vært tilstrekkelig våkne i startfasen for disse
reformene. Alle som ser med skepsis på den konsekvente oppløsning av familieverdier og barns rettigheter, må
prioritere dette ved engasjement fram mot stortingsvalget i september. Det vil trolig gå mange år før det kommer
en ny anledning. Vi vil ellers svikte
• Barns grunnleggende rettigheter
• Mors og fars betydning i et barns liv
• Framtidas generasjoner og samfunn
• Mor-far-barn som samfunnets grunncelle
Utfordre partier og kandidater
Når du leser dette i Misjonsbladet er vi midt i februar.
Fylkesårsmøter i partiene blir gjennomført i disse dager
og partienes stortingskandidater i fylkene er avklart.
Partiprogrammene for neste stortingsperiode har vært gjennom et par høringsrunder og nærmer seg sin endelige form.
Vi kan lese på nettet både hva partier vil forplikte seg på og
hva de unnlater å si noe om. Valgprogrammene blir endelig
fastlagt på partienes landsmøter i april/mai.
og
•
arne haug
•
seksualitet”
•
3. Foreldrerett.no arbeider aktivt for å fremme foreldreretten i
et dobbelt perspektiv:
• Foreldrenes fortrinnsrett til å oppdra sine egne barn, og
• Barnas fortrinnsrett til å kjenne og vokse opp sammen
med sine biologiske foreldre
Foreldrerett.no legger også vekt på at skolen må være basert
på respekt for foreldreretten. Offentlige myndigheter må ikke
gis rom til å drive påvirkning i skolen om sensitive samvittighetsspørsmål i strid med foresattes ønsker. Foreldrenett.
no frontes av Øystein Åsen som også har skrevet boka
”Kjønnsnøytral ekteskapslov”.
4. ”Aksjon ekteskap 09” er et initiativ ved ekteparet Nina Karin
Monsen og Helge Johan Thue. De oppfordrer ektepar til å
varsle folkeregisteret og justisdepartementet for å få sin
rettsstatus regulert etter den gamle ekteskapsloven, slik som
partnere kan få sin rettsstatus regulert etter den gamle part-
•
Vi må utfordre partier og kandidatene til de partiene hver
av oss sokner til om å gi klart uttrykk for hvor de står og
hvordan de eventuelt vil stemme i forhold til å
sikre ekteskapet mellom én mann og én kvinne som den
beste og mest stabile ramme rundt barns oppvekst
gjeninnføre ekteskapet som et samliv mellom mann
og kvinne, og partnerskap som et samliv mellom to av
samme kjønn
arbeide aktivt med å søke et parlamentarisk flertall for
å reversere så mange som mulig av de endringer som
nylig er gjort i familielovverket (ekteskapslov, barnelov,
adopsjonslov, bioteknologilov og partnerskapslov)
Skal vi våkne nå?
Tekst: Arne Haug
Foto: Alexander Shalamov, Dreamstime
Arne Haug er pensjonist med yrkeserfaring fra universitet og høgskoler, blant annet som undervisningsleder. Han er medlem av Grimstad
Misjonskirke og engasjert i familieverdier og barns rettigheter.
E-post: aha@gktv.no
25
24
”overgangen
fra jomfru til ung kvinne i
jesaja 7,14 er et historisk brudd med norsk
oversettelsestradisjon på dette sted, og dette
skjedde ikke helt uten en viss dramatikk.”
hallvard hagelia
Hvor ble det av jomfruen?
Generalsekretær Jarle Råmunddal forteller i
Misjonsbladets julenummer at han ikke kunne
svare da VG ringte for å spørre hva han mente om
at jomfruen var byttet ut i Jesaja 7,14. Fordi jeg er
medlem av Det Norske Bibelselskaps oversettelsesutvalg, og derfor medansvarlig for endringen,
skal jeg forsøke å forklare.
Siden 1978 har Det Norske Bibelselskap hatt følgende oversettelse av dette vers: “Derfor skal Herren selv gi dere et tegn:
Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham
navnet Immanuel.” Alle tidligere danske og norske oversettelser har hatt “jomfru” på dette sted. I den oversettelsen som
nå kommer, som foreløpig kalles GTR (som står for revidert
GT-oversettelse) heter det: “Derfor skal Herren selv gi dere et
tegn: Se, den unge kvinnen skal bli med barn og føde en sønn,
og hun skal gi ham navnet Immanuel.” Teksten ligger ute på
Bibelselskapets nettsted, Bibelselskapet.no, men er ennå
ikke publisert på papir. Den viktigste forskjellen er at ”jomfru”
er byttet ut med ”ung kvinne”. Hva er forklaringen?
Det er rent språklige vurderinger som ligger bak at jomfruen nå er byttet ut med ung kvinne. Forklaringen er at den
hebraiske teksten har ordet ’almah (som ikke har noe med
kvinnenavnet Alma å gjøre). Dette ordet betyr ung kvinne,
uansett om hun er jomfru eller ikke. Hebraisk har et annet ord
for jomfru, betulah, som betyr kvinne som ikke er gift eller har
hatt seksuell omgang. Det er ikke dette ord som brukes her.
Den greske oversettelsen, Septuaginta, som er fra 200-tallet
f. Kr., har derimot parthenos, og dette ordet betyr jomfru. Når
Matteus 1,21 siterer Jesaja 7,14, så siteres den greske teksten, fordi Matteus-evangeliet er skrevet på gresk. Dermed er
jomfruen kommet inn også i moderne oversettelser av Jesaja
7,14 ved en tilbakeføring fra Matteus 1,21. Oversettelsesetisk
er dette en tvilsom skikk, fordi man i Jesaja 7,14 har oversatt
fra hebraisk, men når man kom til denne kvinnen hoppet man
ut av den hebraiske teksten, hentet inn den greske jomfruen,
for så å fortsette med å følge den hebraiske teksten. Normalt
er det ikke slik man oversetter. Men jomfruen finnes fortsatt i
Matteus 1,21, og der vil hun ikke bli borte.
Avstemning
Overgangen fra jomfru til ung kvinne i Jesaja 7,14 er et
historisk brudd med norsk oversettelsestradisjon på dette
sted, og dette skjedde ikke helt uten en viss dramatikk. Det
var dissens i oversettelsesutvalget om det skulle oversettes
med jomfru eller ung kvinne. Det er sjelden vi har avstem-
ning om en oversettelse, men i dette tilfelle ble det slik, og
et mindretall på to (jeg var den ene), som ville ha ung kvinne,
ble nedstemt. Så gikk saken til Bibelselskapets styre. Der var
stemningen en annen, det var flertall for ung kvinne. Dermed
gikk saken tilbake til oversettelsesutvalget, som i mellomtiden hadde fått delvis ny sammensetning. Dessuten hadde
noen medlemmer ombestemt seg, slik at det ble klart flertall
for å oversette ung kvinne. Og slik ble det. Dermed er saken
avklart i Bibelselskapet.
Men fortolkningen av Jesaja 7,14 er ikke ferdig med dette
— og nå fortsetter jeg uavhengig av oversettelsesutvalgte.
Hovedsaken i Jesaja 7,14 er ikke hvorvidt man oversetter med
jomfru eller ung kvinne. Hovedsaken er navnet Immanuel, det
er dette som er tekstens ”tegn”. Dette er blitt et vanlig navn,
de fleste av oss vet om noen som heter Immanuel. Men vi
kjenner ingen tekster fra det gamle Israel, verken i Det gamle
Testamente eller i gamle innskrifter, hvor navnet Immanuel
forekommer. Egentlig er ordet ’immanu’el en hel setning,
sammensatt av preposisjonen ’im, med, suffikset manu, oss,
og ’el, gud. Det hele betyr altså “med oss er Gud”. Dette var
åpenbart et symbolsk navn. Jesaja levde på siste halvdel av
700-talle f. Kr., og i tekstsammenhengen til 7,14 finner vi to
andre slike symbolske navn. I kapittel 7,3 har Jesaja en sønn
som heter Sjear-Jasjub, ”en rest skal vende om”, og i 8,3 skal
han få en sønn med navnet Maher-Sjalal Hasj-Bas, som han
heter i 1930-0versettelsen og i GTR; i NO 78 er det gjengitt i
oversettelse som ”brått-bytte, rov-i-hast”. Begge disse er helt
klart symbolske navn, som ikke ble brukt som personnavn i
det gamle Israel. Der er flere lignende eksempler i Hosea 1
– Hosea levde omtrent samtidig med Jesaja. Immanuel var et
slikt ”navn”, som skulle fortelle at Gud var med Israel. At Gud
er ”med” er en stadig tilbakevendende tematikk i Det gamle
Testamente. For øvrig er grensen mellom ”normale” og symbolske navn uklar i Det gamle Testamente, fordi alle navn
hadde en viktig betydning.
Gutten Immanuel
Men det er mer her. Vi må lese Jesaja 7,1-17 som en helhet,
ikke vers 14 isolert, som nok de fleste gjør. Dersom vi leser
hele avsnittet, så melder spørsmålet seg: Hvem var egentlig
denne Immanuel? For i vers 16 står det om ham: “Før gutten
skjønner å forkaste det onde og velge det gode, skal det bli øde
i landet til begge de kongene du er redd for.” De to kongene var
Resin i Aram, med hovedstad i Damaskus, og Pekah i nordriket
Israel, med hovedstad i Samaria. Da befinner vi oss omkring
734-733 f. Kr., og vi er midt i datidens internasjonale storpolitikk. Historikerne kaller dette den ”syrisk-efraimittiske krise”.
Denne krise var utløst av stormakten Assyria, som presset på
fra øst og truet både arameerne og nordriket
Israel, som var naboer til sydriket Juda (Israel
var delt i to stater på denne tiden). Det var viktig
for Assyria å få adgang til Middelhavet. Derfor
prøvde kong Resin i Damaskus og kong Peka i
Samaria å tvinge kong Akas i Jerusalem med
seg i en tremaktskoalisjon mot Assyria. “Da
skalv både kongens og folkets hjerte, likesom
trærne i skogen skjelver for vinden“, heter det
om Jerusalem (vers 2). Det som sies i vers 16 er
at før gutten Immanuel blir stor nok til å forstå
forskjellen på godt og ondt, vil det være ute med
begge disse truende konger, Resin og Peka.
Da fremgår det at denne Immanuel må sikte
til en som skulle bli født innen forholdsvis kort
tid. Hvem var han? Det sier teksten ikke noe
klart om. Men skulle han ha autoritet måtte han
være en etterkommer av kong David, en davidide.
Det var bare en davidide som kunne bli konge i
Jerusalem. Kongene i Samaria var ikke davidider, og ble derfor regnet som illegitime konger,
sett fra Jerusalem. Altså måtte Immanuel være
kongesønn, f. eks. sønn av Akas, som var konge
i Jerusalem på denne tid (vers 10). Selv om det
er mange uavklarte spørsmål her, kan dette
meget vel sikte til kong Akas’ sønn, Hiskia, som
ble konge i Jerusalem etter sin far (ca. 725-697
f. Kr.). Kanskje var det Hiskia som skulle bli
Immanuel? Muligheten har mye for seg. Hiskia
får et godt ettermæle i Det gamle Testamente.
Forbilde
Hva da med Matteus 1,21, som identifiserer jomfrusønnen Immanuel med Jesus? Forklaringen
er at Matteus her ser en typologi, det vil si at
Immanuel (Hiskia?) blir forstått som et forbilde
for David-sønnen Jesus, barnet fra Betlehem.
I denne forstand er dette en profeti om Jesus.
Tenkte Jesaja selv på Messias med denne
Immanuel-profetien? Det sier ikke teksten noe
om, men vi ser at Matteus leste Jesaja 7,14 slik.
Tekst: Hallvard Hagelia
Foto: iStockphoto
Hagelia er professor i Det gamle Testamente på Ansgar
Teologiske Høgskole
Michelangelos berømte Pietà i Peterskirken i Roma. Pietà («fromhet») er en
betegnelse på en billedlig representasjon av jomfru Maria som sørger over sin sønn
Jesus mens hun holder hans døde legeme i armene.
ung stemme
Til ettertanke
26
Marie Kattem
Husøy er 20
år og bor i
Trondheim.
Huns studerer
tysk ved
NTNU og
er aktiv i
Trondheim
Misjonsmenighet,
spesielt
innenfor
student/unge
voksnearbeidet.
Under kveldsmøtene har jeg sittet ved siden av og hilst på
mennesker fra forskjellige kirkesamfunn. Å se mangfoldet,
hvordan ulike uttrykksmåter og tradisjoner samles i én gudstjeneste, har inspirert meg og fylt meg med glede over og
forventning til Guds menighet. Mennesker som, samlet om et
felles mål, tilber Gud på sine måter, gjør bildet på menigheten
som Jesu legeme virkelig levende for meg!
Dette bildet gjør det helt konkret tydelig hvor sentralt samarbeid og det å jobbe mot et felles mål står. Hvis det ene benet
går den ene veien mens det andre trekker i motsatt retning,
kommer man som kjent ikke så langt. Vi må arbeide sammen
for å utnytte potensialet vårt og nå ut. Jeg tror vi kan høste mye
av å ha denne innstillingen, også åndelig kraft. Paulus skriver
i Efeserbrevet at det er ett legeme og én Ånd, på samme
måte som det er én Gud. Er dette en tanke vi bærer med oss
til daglig, eller trenger vi en felleskirkelig bønneuke som en
påminnelse? Jeg håper vi kan bli mer bevisste på samarbeid
og det at vi sammen utgjør en enhet med samme mål.
med blikket festet på ham som er troens
opphavsmann og fullender, jesus”.
hebr. 12,1-3.
La meg få et glimt av Jesus!
Vi må arbeide sammen
I skrivende stund går vi mot slutten av Bønneuka i Trondheim.
Alle menighetene i byen har vært invitert til å ta del i et felles
prosjekt, å samles i bønn for byen vår. Bønnevakter fra ulike
menigheter har bedt hver time igjennom uka, ivrige har
strømmet til bønneskole og fellesmøter har samlet mange
under mottoet ”Sammen i fest og glede”. Denne uka har vært
et uttrykk for noe jeg har fundert over og vært opptatt av den
siste tiden, enhet blant kristne.
”..
”vi bør fremstå som ett utad, ikke
som medlemmer av ”motstående”
trossamfunn ,
slik
mange
oppfatter kristne.”
”For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er
jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke.” (1.Kor. 12, 13) Jeg har ofte sett på dette verset som noe
som sier noe om forholdene innenfor veggene i hver enkelt
kirke. I det siste har jeg blitt mer bevisst på at dette beskriver
noe større, hele Guds menighet, som består av alle kristne.
Det forteller at vi alle er lemmer på det samme legemet
uansett bakgrunn og opphav. Uansett hvor man er listet som
medlem. Uansett livssituasjon og troshistorie. Av dette verset har jeg blitt utfordret til å tenke større og det har åpnet
øynene mine for noe jeg tror det er veldig viktig å huske på.
Sammen er en sentral verdi i Bønneuka. Vi bør fremstå som ett
utad, ikke som medlemmer av ”motstående” trossamfunn,
slik mange oppfatter kristne. Vi må også bli ett i våre egne
øyne. Jeg tror det er avgjørende for kristne å komme sammen
og legge til side diskusjoner og uenighet for å fokusere på det
vi har felles med Jesus i sentrum, ikke bare under et prosjekt
som Bønneuka, men også til daglig. Det vi deler er så mye
større enn det vi er har ulike syn på. Jeg tror vi igjen og igjen
må minne hverandre om hvor viktig samarbeid på tvers av
menighetene er, vi kan nå mye lenger som én enhet, som ett
legeme. Er det ikke slik menigheten er ment til å være?
”Jeg begynte å forstå at spørsmålet ikke så mye dreide seg om
å få et glimt av mennesker som det var å få et glimt av Jesus”.
Dette sier den afroamerikanske JoAnne Ballard som har drevet med et kristent arbeid blant fattige familier i Memphis i
over 40 år. Arbeidet har skapt positive endringer i tusener av
menneskers liv skriver journalisten Tim Stafford i magasinet
”Christianity Today”. JoAnne så åndelig og menneskelig nød
omkring seg på alle kanter. Det var derfor det ble så viktig,
ikke å feste blikket der, men på Ham som hadde gitt henne
oppdraget og lovet å være hennes kraftkilde.
Vi får gjennom media daglige glimt av mennesker i nød både
hjemme og ute i den store verden. Disse glimtene kan gjøre
våre hjerter både kalde og motløse. Fester jeg blikket utelukkende på menneskers nød eller egne ressurser til å møte
denne nøden, er resultatet nedslående. Utfordringen vår er
derfor å ha et stødig og stadig blikkfeste på Ham som både
er opphavsmann og fullender av vår tro, vårt håp og vårt mot!
Dette stadige glimtet av Jesus gav JoeAnn troen og motet til å
stå i håpets tjeneste midt i et hav av nød og lidelse.
Den gamle kristne bekjennelsen ”Jesus Kristus er Herre” viser
oss hvem som skal seire til sist i denne verden, hvem som
skal sette punktum og gjøre opp verdens regnskap. Det er
ikke nøden og ondskapen slik vi kan få inntrykk av hvis vi ikke
har annet blikkfeste enn mediene eller vår egen tilkortkommenhet. Bibelen sier at det kun er en som er Alfa og Omega,
det er kun en som har overvunnet ondskapen, synden og
døden! Det er Ham vi bekjenner som Herre!
De kristne som Åpenbaringsboken er skrevet til, levde i tider
med forfølgelse. Derfor er boken også så full av angstinnjagende bilder. Men med jevne mellomrom er skrekkvisjonene
byttet ut med blikk inn i himmelen og av Herrens trone. Dette
gav dem mot og utholdenhet.
I dag har verden trolig flere martyrer enn noen gang. De, men
også vi, trenger disse blikkene av Seierherren for å bli bevart
i troen og håpet og for å holde ut som håpets folk og i håpets
tjeneste i en verden der håpet synes å glippe for stadig flere
mennesker.
Vi er her i verden for å rope ut gjennom våre vitnesbyrd, vår
tjeneste, våre liv og våre fellesskap: Det finnes håp! Derfor: La
oss feste blikket og frimodig holde ut i vår tjeneste!
Tekst: Ingrid Eskilt
Foto: iStockphoto
En vakker monarksommmerfugl på vei ut av puppen.
Sommerfuglen symboliserer håp.
forbundsfolk
29
Dette er spalten for viktige hendelser i Misjonsforbundet, som
endringer i menighetens stab, runde bursdager og minneord.
DNMs sentralt ansatte skriver om jubilanter i aktiv tjeneste som
fyller 50 eller mer, korte omtaler av tidligere ansatte og minneord
om pastorer og misjonærer i Misjonsforbundet.
Send gjerne inn egen omtale av jubilanter, både over og under 50.
Jubilanter
85 år
Tolleif Andersen fylte 85 år søndag 8.
februar. Det var som evangelist at
Tolleif startet opp i Misjonsforbundets
tjeneste. Dette allerede før han i 1947
startet opp på Misjonsskolen. Da han
var ferdig der begynte han som ungdomssekretær
i
Det
Norske
Misjonsforbunds Ungdom. Deretter
betjente Tolleif en rekke menigheter: Haugesund (1956–60 og
1963-1966), West Orange, USA (1960-63) og Drammen (196669). Etter at Tolleif sluttet som forstander i misjonsmenigheten arbeidet han i mange år i Drammen kommune.
Da Tolleif ble pensjonist flyttet han og Ragnhild til Arendal
hvor de har vært aktive støttespillere i Misjonskirken. Tolleif
har også i mange år vært en ildsjel for Vegårtun leirsted og
stått i bresjen for både dugnads- og pensjonistleirer.
Da jeg kom til Arendal som pastor i 1996 ble jeg fort kjent
med Tolleif og har satt stor pris på ham som både medarbeider og venn. Jeg har lært Tolleif å kjenne som en inspirator
og gledespreder og som en dyktig sanger, møteleder og
forkynner.
Jeg vil på vegne av Misjonsforbundet takke for trofast tjeneste og gratulere deg med dagen. Vi vil også ønske Guds rike
velsignelse over dager og år som ligger foran.
Jarle Råmunddal
14. mai fyller Knut Røed 85 år. Knut er
født i Larvik og var i praktisk arbeid før
han begynte å reise som evangelist i
Telemark under krigen. Etter endte
studier ved Misjonsskolen ble han innviet som pastor i 1947.
I mange år reise Knut som evangelist, først to år i Nord-Norge, deretter flere års tjeneste i Trysil, Dalsland i Sverige, Møre og
Trøndelag og to somre med Ansgarbåten i Nord-Norge. Knut
var dessuten ansatt som evangelist og ungdomssekretær i
NMU i tre år. Knut har også vært menighetsforstander i en
rekke menigheter: Betlehem, Salem Evangeliske Frikirke i
Chicago, Haugesund, Drammen, Skien og Mjøndalen.
Personlig lært jeg Knut å kjenne da jeg var i slutten av
tenårene og han var pastor i Mjøndalen hvor jeg vokste opp.
Knut var en frisk og engasjert forkynner og en vennlig og
energisk pastor og jeg har mange gode minner fra denne
tiden i Mjøndalen.
Knut er gift med Bjørg som i alle år har stått med i Knuts
tjeneste og har også gledet mange med sin sang.
Vi vil takke Knut for lang og trofast tjeneste, gratulere med
85- årsdagen og ønske Guds rike styrke og velsignelse over
ham og hans familie.
Jarle Råmunddal
80 år
Kåre Roland, mangeårig styrer og pioner for Stiftelsen Finnerud Gård, fylte
80 år den 15. januar. Det er mange
tidligere rusmiddelavhengige som er
takknemlig for Kåres innsats på
behandlingsstedet Finnerud Gård.
Kanskje er det med bakgrunn i egen
opplevelse som barn, med tid på gård
og barnehjem, at Kåre har fått et spesielt hjerte for de unge
som har kommet litt skjevt ut i livet. Etter krigsårene hos
slektinger i Trøndelag, bar det til Oslo. Utdannelse på teknisk
skole og videre mekanisk opplæring endte med vitnemål som
verktøymaker
I 1953 ble det giftermål med Randi, like kjent som Bitten.
Sammen har de barna Brit, Ruth og Frank og nå flere barnebarn som de gleder seg over å ha i nærheten.
Kåre arbeidet i mange år på Horten Verft. I Horten
Misjonsmenighet ble han frelst og kom tidlig med som søndagsskolebestyrer, sekretær, ungdoms- og speiderleder. Det
var en aktiv tid med bygging av lokale for menigheten. I seks
år var han med i Det Norske Misjonsforbunds landsstyre.
Fra 1970 ble det store forandringer. Kåre tok utfordringen om
å være med å starte opp et tilbud for rusavhengige. Han sa opp
en god stilling på Horten Verft, solgte et nybygget hus og reiste
med familien til Modum. Det ble en utfordrende tid, som endte
med at Kåre kjøpte Finnerud Gård med vel 100 mål jord, noe
skog og mange skrøpelige bygninger. Mange undret seg, men
takket være solide venner som trodde på visjonen, ble mange
hjulpet og myndighetene fikk tillit. Kåre gikk Sosialhøgskolens
etatsopplæring. Gården ble gitt til Stiftelsen Finnerud Gård
med styremedlemmer oppnevnt av Det Norske Misjonsforbund
og Norges Kristelige Legeforening. Det ble foretatt en omfattende ombygging og utbygging i de år Kåre var styrer.
Ved siden av å gi god faglig hjelp ønsket han å gi tilbud til
de unge klientene om å være med på kristne møter. Kåre så
behovet for en menighet og startet sammen med flere Modum
Misjonsmenighet som i 11 år fungerte i eget kirkebygg.
I 1996 ba Kåre om å få gå av med pensjon. Men den aktive
pioneren fant raskt nye oppgaver. Som daglig leder i den norske avdelingen av Prison Fellowship International har Kåre i
over ti år vært en av drivkreftene som ønsker å gi evangeliske
tilbud til innsatte. Både som arrangør av Alphakurs, i visitortjeneste, utgiver av blad og som administrator har Kåre også i
dette arbeidet nedlagt en betydelig innsats. Det er interessant
å se hvordan innflytelsen og inspirasjonen fra Kåres livsverk
på Finnerud har nådd både til Colombia, Japan og mange
andre steder.
Det var en udelt glede å initiere en prosess som førte til at
Kåre fikk Kongens fortjeneste medalje for sin livsinnsats. Han,
sammen med sin kjære Bitten representerer en livskraft og
en kjærlighet til mennesker, som de tydelig henter fra sitt livs
kilde, Herren Jesus Kristus.
Vi gratulerer jubilanten så hjertelig med 80 års dagen og
takker for en rik innsats!
Dagen ble feiret med familie og venner i deres nye hjem på
Stabekk.
75 år
Jan Vinge fyller 75 år 26.mars. Jan er
snekker av yrke og drev i mange år sitt
eget byggfirma. Jan bor sammen med
sin kjære Astrid i Selje. Her har Jan
vært aktivt med i lokal politikk. Etter
Jan ble en kristen, var han i mange år
aktiv Nordfjord Indremisjon. Her var
han blant annet med og bygget opp
leirstedet Fjordly. Etter hvert ble Jan
knyttet til Misjonsforbundet. Han var med å starte Vanylven
Misjonsmenighet.
Jan var i mange år med i distriktsarbeidet i DNM MidtNorge. Han har vært engasjert både i Brattvåg og Molde
Misjonsmenighet. Fra 1998 til 2006 var Jan omsorgspastor i
Ålesund. Jan er en varm forkynner og en god sjelesørger. Jan
betyr mye for mange, og vi vil takke for innsatsen han har
gjort i Misjonsforbundet. Vi ønsker ham Guds rike velsignelse
for dagen og fremtiden.
Kjell M. Hovde
Wilfred Aaberg
På dem siste dagen i den siste vintermåneden, 28. februar, fyller Ole Flermoen
80 år. Ole arbeidet noen år som skogsarbeider før han begynte som evangelist.
I 1955 ble Ole innviet til tjeneste i Det
Norske Misjonsforbund etter at han
hadde gjennomført utdannelse ved
Baptistenes Teologiske Seminar.
Ole har hatt en spennende tjeneste som evangelist og har
tjenestegjort på Ansgarbåten og på Misjonsbilen. Han har
vært ansatt som kretsevangelist i Misjonsforbundet og han
har reist som frilans-evangelist. I en periode reiste han også
som evangelist sammen med sin kone, Karin. Ole har dessuten hatt flere kortere forstanderoppdrag; i Tromsø, Kviteseid,
Grimstad, Herre og Larvik.
Som evangelist har Ole hatt stor nytte av sitt talent som
musiker og sanger. Han trakterer flere instrumenter og skriver gjerne sangene han synger selv.
Misjonsforbundet vil takke for den trofasthet som Ole har
vist og for alt hva han har betydd gjennom sin tjeneste. Vi vil
gratulere med dagen og ønske Guds rike velsignelse over liv
og tjeneste.
Jarle Råmunddal
70 år
Svein Watne fyller 70 år 21. februar.
Han er født i Kristiansand og var aktivt
med i Salem, Kristiansand i sin ungdom. Utdanningen som telemontør
gav ham jobber innen den bransjen
hans første yrkesaktive år. Senere ble
han kontorsjef og rådmann i Nissedal
kommune i Telemark. I 1988 brøt han
over tvert sammen med sin Kirsten og
reiste til Colombia, først som korttidsarbeidere i to år. Etter
godkjenning som misjonær i 1992 gikk turen til Colombia
igjen og Barranquilla. Her ble det pionerarbeid med menighets- og skolebygging. Svein har også vært feltsekretær i
Colombia.
Omsorg for de svake og de som ingenting har ligger hans
hjerte nær. Mange er de som har fått reddet dagen og uken
gjennom gaver fra dem sammen med evangeliet som redning
for hele livet og evigheten.
Svein Watne er fortsatt et brennende vitne for Jesus og
for at mennesker skal lære å kjenne evangeliet. Han er en
engasjert forkynner og inspirator for misjon. Han utfordrer
Nytt fra hovedstyret
forbundsfolk
31
gjerne å dele vår rikdom med dem som ingenting har – på en
kraftfull måte. Han er raus samt tydelig og pågående når det
er noe han tror på.
Svein Watne avsluttet sin tid som misjonær i Colombia ved
oppnådd pensjonsalder i 2006. Vi vil gratulere Svein med
dagen og ønske ham Guds rike velsignelse over livet fortsatt.
Eilif Tveit
60 år
Lars Råmunddal, førstelektor ved
Ansgar Teologiske Høgskole, fyller 60
år 4.mars. Som den yngste av fire brødre vokste Lars opp i Lårdal i Telemark
og i pinsemenigheten Ebenezer.
Interessen for teologi førte ham til
Oslo og studier ved Det Norske
Misjonsforbundets Teologiske Seminar
(i dag Ansgarskolen), hvor han ble
uteksaminert i 1972. Videre studier gjorde ham til cand.philol.
fra Universitetet i Trondheim (1978) med fagkretsen kristendom, nordisk språk og litteratur samt historie.
Lars Råmunddal arbeidet som lektor ved Kristiansand
Handelsgymnasium og Handelsskole (i dag Gimle videregående skole) i årene 1979 til 1987.. Høsten 1987 gikk familiens
flyttelass til Oslo, da Lars ble ansatt ved Ansgar Teologiske
Seminar med undervisningsansvar i systematisk teologi og
bibelvitenskap. Flyttelasset gikk tilbake til Kristiansand da
Ansgarskolen flyttet dit i 1988, og hvor Lars i årene 1993-1999
også var skolens rektor.
Lars Råmunddal har alltid hatt en høy stjerne hos studentene og er kjent for en særlig evne til å kombinere vitenskapelighet med engasjement og nærhet i sine forelesninger. I de
siste årene har han også vært stipendiat og arbeider i disse
dager med å fullføre sin doktoravhandling om menighetsutvikling.
Lars har i alle år vært aktiv i kirke- og menighetsliv. I
studietiden i Oslo fungerte han som pastor i Majorstua
Misjonsmenighet. I Kristiansand er det Salem Misjonsmenighet
som har vært hans åndelige hjem, hvor han blant annet har
vært medlem av styret og styreleder.
Fremfor alt er Lars en familiemann, som setter høyt samværet med kona Lillian og de tre voksne barna Linn, Øyvind
og Heidi.
Ansgarskolen vil takke Lars for trofast og godt arbeid gjennom mange år. Vi ønsker Guds velsignelse over dagen og
fremtiden.
Harald Nygaard
Budsjett med driftsunderskudd
Med både budsjettbehandling og pågående lønnsforhandlinger
var Misjonsforbundets økonomi sterkt i fokus da Hovedstyret
avholdt møte 28.- 29. november 2008. Styret skrev i årsmeldingen for 2006-2007 at det er et mål at Misjonsforbundets
driftsbudsjett bringes i balanse innen en periode på tre til
fem år. Dette er viktig, for at vi med utgangspunkt i oppdraget
og vår visjon skal kunne møte fremtiden på en offensiv måte,
ut i fra strategier som er lagt for arbeidet i Norge og internasjonalt.
Budsjett
Hovedstyret vedtok budsjettet for 2009 med et driftsunderskudd på i størrelsesorden kr 1,2 millioner før finans og
ekstraordinære poster. I budsjettet er det anvist inndekning
av underskuddet.
Tariffavtale
Hovedstyret og Misjonsforbundets Personalorganisasjon
har inngått ny tariffavtale for perioden 1.1.2009-30.4.2010.
Avhengig av stilling og utdannelse, opprettholdes prinsippet
om at pastorene følger lønnsutviklingen i lærerregulativet
(Utdanningsforbundet/KS-området). Pastorene ble i 2008 liggende noe etter lærerregulativet, og kompenseres derfor med
en lønnsjustering pr 1.1.2009, i tillegg til ordinær justering pr
1.5.2009.
Distrikt
Hovedstyret vedtok stillingsbetegnelsen menighetsrådgiver
for stillingene som erstatter distriktsforstander. Styret drøftet
videre hvordan menighetenes involvering, sammen med helhetlige nasjonale hensyn, best kan ivaretas ved ansettelser,
og fordeling av stillingsprosenter i forhold til de ulike distrikt.
I forhold til ansettelsesprosess går styret inn for at det
nedsettes et nasjonalt innstillingsutvalg bestående av generalsekretær, en representant fra menighetene, en representant fra PMF (Pastor- og Misjonærforeningen, red.anm.)og en
representant fra Hovedstyret. Innstillingsutvalget forutsettes
å være i dialog med representantene som har fått mandat
fra sine respektive distrikt for å ivareta menighetens involvering i prosessen. Styret anbefaler at prosessen starter med
ett felles møte for å bygge en felles plattform for det videre
arbeidet.
Hovedstyret anser at en rimelig fordeling av stillingsprosenter mellom distriktene kan være: Sør (80 %), Øst (80 %),
Vest (40 %), Midt (20 %) og Nord (20 %), men forutsetter at
menighetsrådgivere som ansettes utviser fleksibilitet i forhold til dagens distriktsgrenser.
Kairos Radio
Det Norske Misjonsforbund var en av stifterne av Kairos
Radio i 1984. Å presentere evangeliet ved bruk av massemedia for kinesere, særlig i Kina, var målsettingen. Fra Norge
var Frikirken, Misjonsselskapet og Misjonsforbundet med
fra starten. Både Areopagos og Misjonsalliansen har vært
aktive senere. Dessuten var kirker og misjoner fra Finland,
Tyskland og USA med blant eierne. I startfasen bestod styret
stort sett av kirkeledere fra Vesten, mens staben var kinesere
bosatt i Los Angeles-området. De siste årene har fokuset
vært å skape en stabil og faglig kvalifisert kinesisk styringsstruktur. I 2006 lovet derfor Misjonsforbundet i samarbeid
med Misjonsselskapet å støtte Kairos ut 2009 for å skape
ro og trygghet rundt fastleggelse av ny struktur og strategi.
Samarbeidet er derfor vedtatt avviklet fra 2010.
Opptak av Fevik Misjonskirke
Fevik Misjonskirke har søkt om opptak i Misjonsforbundet, og
styret fattet følgende vedtak:
”Hovedstyret anbefaler for generalforsamlingen at Fevik
Misjonskirke opptas i Det Norske Misjonsforbund. Hovedstyret
er inneforstått med at menigheten tar i bruk Misjonsforbundets
visuelle profil før det formelle vedtaket om opptak er fattet på
generalforsamlingen i 2010.”
I forlengelsen av søknaden fra Fevik Misjonskirke hadde
styret en prinsippdiskusjon i forhold til opptak av menigheter
som søker om medlemskap på et tidspunkt der det er lang
tid frem til neste generalforsamling. Det kan oppleves vanskelig for en søkermenighet «å være på vent» i en periode
på inntil to år. Spørsmålet vil aktualisere seg ytterligere ved
en ekspansiv satsning på menighetsplanting. Hovedstyret vil
derfor høre generalforsamlings synspunkt i forhold til styrets
håndtering av søknader om medlemskap i perioden frem til
generalforsamlingen.
Tekst: Yngve Brosstad
VERDEN RUNDT
”mannen
beordret banden sin
til væpnet vakthold utenfor
døra til barnehagen, og derfor
måtte vi tilslutt smugle dama
ut gjennom taket.”
gloria alzate
Gloria Alzate - Bogotás
svar på Mor Theresa - leder
stiftelsen Pacto Esperanza,
som planlegger oppstart av
tilfluktshjem. På bildet t.v.
ser du Gloria i kjent positur
med strikkejakke mens hun
gir av sin kjærlighet til barn i
bydelen. (Foto: Maria Slåtta)
I 30 år har vi hatt krisesenter i Norge. Det første norske
krisesenteret åpnet sine dører i mai 1978, og siden har norske damer hatt muligheter for å få hjelp i krisesituasjoner.
Ordet krisesenter på norsk er så innarbeidet i språket vårt og
bevisstheten vår at vi vet hva det dreier seg om. Da vi oversatte
det til spansk (centro de crisis) kom det en del reaksjoner. Hva
i all verden er dette? En plass man kan kjøpe kriser? Et senter
hvor det er krise? Er det midtpunktet i en krise? Drøftingene
endte med at vi byttet arbeidsnavn, krisesenter har nå blitt
”tilfluktshjem,” eller på spansk ”Casa de refugio.”
I skrivende stund sitter Maria sammen med to andre i
arbeidsgruppa og intervjuer mulige ledere av tilfluktshjemmet. Planen er å åpne dørene i juni, og før det er det mye som
skal gjøres. En funksjonsmanual er under utarbeidelse, bygget må tilrettelegges og medarbeidergruppa må ansettes.
Livredd ektemannen
- For mange år siden gjemte vi ei dame inne i barnehagen vår
som var livredd for volden hun ble utsatt for av mannen sin,
forteller Gloria Alzate, som leder stiftelsen Pacto Esperanza.
- Mannen beordret banden sin til væpnet vakthold utenfor
døra til barnehagen, og derfor måtte vi tilslutt smugle dama
ut gjennom taket. Siden den gangen har vi sett behovet for et
tilfluktshjem her i bydelen.
Historiene er mange når ”Glorita” begynner å fortelle. Hun
forteller om familien av internflyktninger som trengte husrom
i en liten uke, men som ble boende i en måned. Hun forteller om jenta som blir mishandlet og slått så fælt hjemme
at hun søkte beskyttelse i Esperanza-bygget en periode. Og
Glorita forteller utallige historier om hvordan hun har trosset
truslene som anmeldelser og tatt barn med hjem til seg selv
for å bo der i skjul i dager, helger eller uker. Vi kaller Glorita
ofte for Bogotás svar på Mor Theresa, og til daglig leder hun
Stiftelsen Pacto Esperanza som tilbyr mat, leksehjelp, lek,
andakt og profesjonell oppfølging til 200 barn på dagtid. På
bildet ser du Gloria i kjent positur med strikkejakke mens hun
gir av sin kjærlighet til barn i bydelen.
I en femårsperiode fra i år skal det gjennomføres et prosjekt som jobber for kvinner og barns rettigheter i kirker og
institusjoner tilknyttet det colombianske misjonsforbundet.
Et element i prosjektet er at vi ønsker å åpne et tilfluktshjem
i Pacto Esperanza. Misjonsforbundet er pionerer og først på
banen når de nå planlegger å åpne krisesenter i bydelen San
Fransisco sør i Bogotá. Det finnes et program som ordføreren
har satt i gang som søker å åpne krisesenter for kvinner i
Bogotá, men til nå er det kun fine ord og ingen konkret handling fra rådhusets side.
VÅRT TYSKE SØSTERFORBUND VOKSER STERKT. En lengere artikkel i ideaSpektrum belyser og begrunner veksten
i forbindelse med et intervju med dennye generalsekretæren Ansgar Hörsting. Det grunner seg dels i menighetsplanting, sterk ytremisjon (120 misjonærer i 19 land) og
ønsket om bibeltroskap. (ideaSpektrum 38/2008)
12-ÅRIG EVANGELIST I INDIA EVANGELISERER TITUSENER.
Jojimon Jose kommer fra den sydvestre delen av India. Han
var før meget plaget av stammhet, de tre første årene av
livet var han helt stum.. Men som syvåring ble han helbredet ved forbønn. Hans familiem tilhører den ortodokse
kirken fra 300-tallet, men med mulige røtter tilbake til
Thomas eller Bartolomeus av apostlene. Allerede åtte år
gammel begynte han å evangelisere, først i hjemstaten.
Siden indiske nabostater. De siste fire årene har han talt
1.600 ganger. På stadion i Anhra Pradesh var det samlet
35000 på møtene og mange tar imot frelsen.
(ideaSpektrum, 29-30, 2008)
Gloria Alzate (arkivfoto)
Ett skritt nærmere tilfluktshjem
I noen måneder har vi brukt tid og krefter på å
planlegge oppstart av krisesenter i forbindelse
med Esperanzastiftelsen. I løpet av prosessen har
vi byttet arbeidsnavn, krisesenteret har nå blitt til
tilfluktshjem.
- EN MENIGHET SOM IKKE MISJONERER ER INGEN
MENIGHET. Den tyske evangelikale leder og mediekspert
Wolfram Weimer kommer med den vekkende påstanden i
det beste evangelikale informasjonsblad i Europa.
(ideaSpektrum 37/2008)
Arbeidsgruppe
Nylig hadde vi det første møtet i ei arbeidsgruppe som skal
utvikle ideen om krisesenter frem mot åpningen som er planlagt til midten av 2009. Det er mange løse tråder, og vi, Maria
og Øyvind, har hver vår rolle i arbeidsgruppa.
Maria skal jobbe sammen med psykologer og sosialarbeidere med å definere målgruppen for krisesenteret, hvilke
saker som skal tas imot og hvilket tilbud som skal gis til
brukerne. Dette er midt i blinken for Maria som barnevernspedagog. Hun er godt i gang med sin undersøkelse av hvordan
krisesenterne fungerer i Norge, og har for eksempel funnet
ut av halvparten av brukerne av krisesenter i Norge kommer
som følge av psykisk vold.
Bevilgning fra Norad
Øyvind på sin side skal jobbe med det strukturelle. Det må
gjøres avtaler og fordeles ansvar i forhold til drift og økonomi,
det må gjøres noen tilpasninger av bygningsmassen, og den
økonomiske fremtiden må sikres. Vi vet allerede med ganske stor sikkerhet at vi i 2009 får en bevilgning fra Norad via
Bistandsnemnda til å sette i gang senteret, men fra 2010 er
økonomien til driften derimot mer usikker. Tekst: Maria og Øyvind Slåtta
Ekteparet Slåtta er misjonærer i Bogotá, Colombia
NIGERIA SENDER UT OVER 5000 MISJONÆRER. Ifølge bladet Great Commission Update har vekkelsene i Nigeria ført
til dannelsen over 100 selvstendige misjonsorganisasjoner
samlet i NEMA, Nigerias Evangeliske Misjonsråd. Dette
ble født fram i 1980-årene og til nå er det sendt ut 5200
misjonærer som virker både i Afrika og andre verdensdeler.
(Sherley Montgomery Wingerd i OC International)
KRAFTIG VEKST I ANTALL KRISTNE. Kristendommen stormer fram over hele verden. Hver eneste dag bekjenner
175.000 flere mennesker seg til kristen tro. Veksten er
størst i Asia. (Fra boken ”Megashift ”som har samlet statistikker over alle befolkningers religiøse tilhørighet)
MENIGHETSPLANTING I BELGISK SØSTERFORBUND. Ny
menighet ble plantet i Nieuwerekerken våren 2008, ledelse
er valgt og arbeidere fra Belgisk Evangelisk Misjon er
ansatt som pastorpar. . De som har vært menighetsplantere fortsetter å bo i byen, men har allerede tatt opp et nytt
menighetsplantingprosjekt 20 kilometer derfra.
(BEM info januar 2009)
JESU MENIGHET I BAGDAD, IRAK. På grunn avav det stadige trykket mot de kristne menighetene, synes de å finne
sammen på en bedre måe. Det gjelder så forskjellige trossamfunn som den katolske og kaldeiske kirke og på den
annen side de evangelikale kristne. Alle disse feirer sine
gudstjenester selv om flere ledere er myrdet. I alt er det
rundt regnet 150 000 kristne i Bagdad og omegn.
(Open Doors Irak)
48 NYE MENIGHETER GRUNNLAGT I UKRAINA. Unionen
av Baptister og Evangeliske kristne hadde en tre måneders evangeliseringskampanje annen halvdel av 2008. I alt
4000 ble omvendt til Gud og 48 menigheter ble grunnlagt.
Trosplanen for 2009-2010 er125 nye menigheter.
(ideaSpektrum 51/2008).
Tekst: Ingulf Diesen
35
34
av dette etter så lang tid. Da DVD’en kom fra trykkeriet før jul
var det rene hallelujastemningen, sier hun. - Jeg er takknemlig til gode kolleger og samarbeidspartnere for at prosjektet
er blitt fullført.
God mottakelse
DVD-en Vekst i øst
kan bestilles på www.
misjonsforbundett.no
DVD’en Vekst i Øst er til salgs fra Misjonsforbundet sentralt.
Nå i januar ble det holdt en visning av filmen for spesielt inviterte. - Mottakelsen har vært god, forteller misjonssekretær
Eilif Tveit. - Det er jo en del av historien som mange ikke har
hørt om siden det er gått en stund siden vi har hatt misjonærer der. Det er ikke action-filmer, men historiske dokumenter,
filmatisert. Det har de fleste opplevd bra.
Misjonssekretæren er også selv svært godt fornøyd med
resultatet. - Etter å ha fulgt prosessen var det godt å se det endelige resultatet – og jeg mener det ble veldig bra, sier Tveit.
”hensikten
med
vekst
i
øst er å gi ære til gud og
mennesker for et vellykket
NY DVD om Hong Kong/Kina
misjonsarbeid og inspirere
En ny DVD fra Misjonsforbundets ytremisjonsavdeling presenterer arbeidet i Hong Kong og Kina - en
historie om overgivelse og mirakler.
innsats i guds rike.”
- Etter å ha fulgt prosessen var det
godt å se det endelige resultatet
– og jeg mener det ble veldig bra,
sier misjonssekretær Eilif Tveit.
(Arkivfoto)
DVD’en Vekst i Øst inneholder fire filmer om
Misjonsforbundets
arbeid i Hong Kong og
Kina. Tre av filmene er
nye, og forteller historien
om Misjonsforbundet i
Hong Kong og Kina etter
1951. Det fjerde kapittelet
på DVD’en er bonussporet
“Årstider”, filmen som ble
laget til 100-årsjubileet
for Kina-misjonen i 1999
og som forteller historien
om de driftige pionermisjonærene.
- Hensikten med Vekst i
Øst er å gi ære til Gud
og mennesker for et vellykket misjonsarbeid og
inspirere nye generasjoner
til innsats i Guds rike, heter
det på omslaget.
Et viktig historisk dokument
Misjonssekretær Eilif Tveit understreker hvor viktig filmen er
som historie. - Å få dokumentert historien i Hong Kong er viktig
mens vi har levende historievitner og materiale lokalt som er
tilgjengelig, sier Tveit. - Det har samtidig vært viktig at det har
gått såpass tid før dette ”historiske dokumentet” ble laget. Man
må ha avstand til historien for å kunne gjøre gode betraktninger.
Det har også vært viktig å vise noe av det som har skjedd etter
at Kina-filmen med misjonsperioden der ble laget.
Sterke historier
Ingunn Rui har vært prosjektleder for filmene, og forteller at
hun har funnet menge perler på veien. - Det har vært mange sterke opplevelser rundt prosessen. Jeg dro til Hong Kong
i 2007 sammen med Torunn Ropstad for å forberede filmen,
og besøkte blant annet Håpets Havn. Jeg har også besøkt
Kina tidligere, og glemmer aldri en gammel dame vi traff i
Shanyang den første gangen vi fikk besøke dem fra Norge i
nyere tid. Hun holdt meg i hånda hele dagen, og sa ”Tenk at
dere har kommet tilbake, tenk at dere har kommet tilbake”.
Vi ble tatt imot som om vi var søster Annie eller en annen av
de store pionerene, sier Rui. Den gamle damen som holdt
henne i hånda er avbildet på filmens omslag.
Filmene er sammensatt av arkivbilder, arkivfilm og nyere
opptak. I løpet av filmprosessen har flere av de sentrale
aktørene i arbeidet vært syke, og Ingunn Rui forteller om stor
glede da filmen var i havn. - Det er veldig moro å se resultatet
nye
generasjoner
til
fra omslaget på dvd’en
Få del i overgivelsen
- Hvordan kan denne DVD’en brukes i menigheter og hjem?
- Filmdelene er for lange til å vises ”før en misjonskollekt” i en
vanlig gudstjeneste eller møte, men man kan vise en filmdel
som en del av en tilrettelagt gudstjeneste der misjon står i
fokus. Misjonsgrupper og bønnegrupper er jo også et ypperlig
sted å vise dette, sier Tveit. - Det er også en stor opplevelse å
se dette for sin egen personlige del. En får del av en tenkning
og en overgivelse som ofte må til for at Guds gjerninger skal
få fritt spillerom blant oss.
- Jeg tror filmene har potensial til å skape samhørighet og
stolthet i Misjonsforbundet over utført arbeid og inspirere nye
generasjoner til innsats i Guds rike. Det er mitt håp og bønn
at DVD’en skal inspirere til misjon og menighetsplanting, ikke
bare i Norge, men også i Europa. Etter min mening er det på
tide at Misjonsforbundet snarest kommer på banen i Europa,
sier prosjektleder Ingunn Rui, som også har god erfaring
med å presentere DVD’en i profan sammenheng. Ikke minst
”Årstider” og filmen om søster Annie og utviklingen av Håpets
Havn er egnet til dette, mener hun.
Tekst: Hildegunn M. T. Schuff
Ny bok om Aril Edvardsen
Sten Sørensen har sendt fra seg
bokmanus på rekordtid. I løpet
av tre uker har han redigert bok
om verdensevangelisten Aril
Edvardsen fra Kvinesdal. Det er
ei bok som hyller mannen som
fikk utrette mer enn de fleste
Herrens tjenere i løpet av sin
levetid. Sørensen hadde allerede store
mengder med stoff liggende
om Aril. Dette er blitt bearbeidet og utbygd i den nye boken.
Med seg i boken har han også
statsminister Jens Stoltenberg,
stortingspresident Thorbjørn Jagland, statsråd Erik Solheim,
KrF-leder Dagfinn Høybråten samt flere kjente kristenledere.
Alle skriver med dyp respekt og beundring for Aril! Asbjørn Johansen skriver også et kapitel i boken. Boken kom ut i januar.
Pinse for pensjonister
Enda et år blir det arrangert ”Pinse for pensjonister” på
Vegårtun i vakre Vegårshei. Gjennom mange år har eldre kommet for å oppleve fellesskap og glede sammen med mange
andre fra ulike steder i Norge. I år, som så ofte før, blir Solveig
og Asbjørn Johansen med som talere, Bjørg Bredvold vil glede
oss med nydelig sang, Karen og Sven Øverland er vertskap og
på kjøkkenet deltar den samme, gode ”gjengen”. For opplysninger og påmelding kan du kontakte Sven Øverland på tlf. 37
03 69 21 eller 913 60 343, eller sooeverl@online.no
Dagens andakt
Pastor Sten Sørensen i Lyngdal Misjonskirke lager en ny
andakt for hver dag. Se menighetens hjemmeside: www.
mkirken.net
Ny biografi fra Diesen
”Guds nåde er med meg” er tittelen på andre del av Ingulf
Diesens selvbiografi, som nylig er utkommet på Hermon
Forlag. Første del ”Av bare nåde” kom på samme forlag i
1996.
37
36
Disippelbefalingen
Disippelbefalingen er et bedre uttrykk enn misjonsbefalingen, synes pastor Edin Løvås. Her forklarer
han hvorfor:
kirke. Av den grunn trenger troen å rotfestes på nytt i en ny
menighet eller et annet ungdomsarbeid. Vi er derfor opptatt
av at menighetene skal legge til rette for at troen følger med
på flyttelasset.
Disippelbefalingen er et bedre uttrykk enn misjonsbefalingen
(Matt.28, 18-20, red.anm.). Det som blir befalt er jo at vi skal
gjøre alle folkeslag til disipler. Misjon er et godt ord, men det
som betyr noe som misjonærene gjør på misjonsmarken
langt borte et sted. Slik er det i alle fall for folk flest. På
denne måten forsvakes befalingen.
Pulsslag
Vi tror det er behov for et rammeverk eller forslag til ulike
pulsslag som på en god måte er med på å besvare spørsmål
som: ”Hva er de viktigste holdepunktene for en kristen i hverdagen?” eller ”Hvordan ser det praktiske hverdagslivet til en
kristen ut?”
Disippelpuls er et forsøk på å være ærlig med situasjonen
slik den er og jobbe ut fra det. Vi håper at det kan bidra til
at ungdommer får en styrket Jesusrelasjon og at det blir
enklere for dem å svare på hva det vil si å være en kristen.
Hva betyr folkeslag?
Hva betyr folkeslag? Dette begrepet kan jo virke forvirrende
i denne sammenhengen. Men i den kultursituasjonen da
disippelbefalingen ble gitt, betydde det ikke det som vi i
vår tid umiddelbart kommer til å tenke på, nemlig våre
dagers land som Frankrike eller Tyskland.. I stedet
betyr det ulike miljøer, samfunnslag, etniske grupper osv. Det betydde også stammer, ætter, slekter
eller storfamilier.. Det siste kommer tydelig fram
i nytestamentet. I historiene om Sakkeus, fangevokteren eller embetsmannen i Kapernaum, får de
alle høre at både de selv og hele deres familie skal bli
frelst. Hele familien eller ”hele ditt hus”, som det het
før, kunne være en stor krets som husfaren var leder for.
Til denne hørte ofte besteforeldre, andres slektninger, folk
som ble tatt hånd om og også tjenere og slaver. Det er altså
ikke tale om en såkalt kjernefamilie med mor, far og barn. En
illustrasjon til dette fikk jeg av en venn og kollega i Sverige. En
muslim, som kom til menighetens kontor, hadde med seg en
stor flokk som han var overhode for. De sto spente og ventet
i kirkens foaje. ”Vi vil bli kristne alle sammen”, sa han. Og til
min venns store forundring, fant han ut at de ikke var presset
til dette standpunktet. Det viste de omfattende samtalene han
hadde med dem. Hele dette ”folkeslaget” ble også frelst, døpt
og sluttet seg til min kollegas menighet.
Hva er en disippel?
Hva er så en disippel? Hva betyr dette store ordet, som er så
sentralt i Det nye testamentet, og som i de senere tiårene har
kommet til å bli stadig mer framhevet. I nytestamentet står
ordet kristen bare tre ganger, mens ordet disippel gjentas
om og om igjen av Jesus og apostlene. I disippelbefalingen er
ordet disippel selve hovedbegrepet. Om man skal svare både
kort og punktvis kan det bli slik: (1) Det er et menneske som
er sterkt personbundet til Herren Jesus Kristus, (2) som får
være sammen med ham hver dag, (3) som stadig blir mer lik
Mesteren, (4) som er forent med Kristi interesser i verden (5)
og som slutter seg sammen med andre Herrens disipler i
kirken, i menigheten.
Vi trenger deg og dine erfaringer!
Arbeidet med disippelpuls er i startgropen, og har hittil blitt ledet av Anne Margrethe Ree Sunde, Stig
Sunde og Håvard Haugland. Arbeidet så langt er
tenkt som en start på en bredere dialog rundt
tematikken. For at dette skal bli bra trenger vi å
samles som ungdomsledere og prate om ulike
erfaringer, hvordan vi disippelgjør og hva som er
innholdet i undervisningen vår.
Den første samlingen for dette blir i etterkant
Misjonsforbundets lederkonferanse, på Misjonsforbundet
UNGs ledersamling for ungdomsledere 14.-15. februar 2008.
Vi tror og ønsker derfor at disse dagene vil gi noen konkrete
forslag, planer og inspirasjon til hvordan du/dere kan disip-
slag til disipler”. Dermed er det helt klart at befalingen er en
ordre om å vinne og fostre disipler både her hjemme og der
ute. Oppdraget er verdensomspennende og gjelder samtidig
både ”her og nå”. For ”gå” betyr ”til den hverdagen og det
miljøet hvor den enkelte av oss befinner oss eller der vi hører
hjemme”. I Bibelselskapets nye oversettelse heter det heller ikke ”idet dere døper dem.” I stedet kommer det først et
utropstegn, og så den nye setningen: ”Døp dem til Faderens
og Sønnens og Den hellige Ånds navn!” Og etter dette følger så
den store og viktige befalingen: ” – og lær dem og holde alt jeg
har befalt dere”.
Motivasjon og mot
Hjemme og ute
Motivasjonen til oppdraget har vi fått gjennom Herrens proklamasjon av sin allmakt og motet er gitt oss i hans løfte om
å være med oss alle dager inntil verdens ende.
På denne måten faller alt på plass, slik Herren Jesus mente
det, da han sto fram på fjellet i Galilea og ga dem og hele den
verdensvide kirken det største av alle oppdrag og den viktigste
av alle befalinger, nemlig disippelbefalingen.
En liten, men ganske viktig forandring i Bibelselskapets nye
oversettelse av disippelbefalingen er at det lille ordet ”ut” er
tatt bort. Nå heter det ”gå” (ikke ”Gå ut”) ”og gjør alle folke-
Tekst: Edin Løvås
Illustrasjon: Dagrun Zetterstrøm-Ask
Disippelpuls – hva er det?
Misjonsforbundet UNG jobber med ”disippelpuls”,
fordi vi tror at å være og trene disipler er helt
grunnleggende i vårt kall. Vi ønsker å gjøre Jesusrelasjonen tydeligere og enklere i menneskers
hverdagsliv.
Sentrale bibelvers for dette er 1. Korinterbrev 11,1: ”Følg
mitt eksempel, slik jeg følger Kristi eksempel” og Ef. 3, 1421. I utgangspunktet er dette en videreføring av Edin Løvås’
disippelundervisning – en disippel i etterfølgelse av Jesus.
Med disippelpuls ønsker vi å ta staffettpinnen videre og gi
konkrete og åpne svar på hva det vil si å leve som en kristen
i vår hverdag.
pelgjøre ungdommene i menigheten.
Edin Løvås har vært en sentral person i utviklingen av
Misjonsforbundet UNGs disippeltrening. Med bakgrunn i hans
undervisning om disippelskap ønsker vi å ta ung tro på alvor
og hjelpe menigheter og ungdomsgrupper til å skape rammer som ivaretar en mobil tro. Ungdommer opplever mange
endringer og troen er ofte sårbar i disse overgangene. Vi er
derfor opptatt av at menighetene og ungdomsledere skal
legge til rette for at troen følger med på flyttelasset - at unge
menneskers tro knyttes til Jesus, ikke bare ungdomsarbeidet
eller arrangementer man deltar på. Les om disippelpuls på
www.misjonsforbundet.no
Mobil tro
Ta kontakt
Ungdommer opplever mange endringer. Det kan innebære
flytting, ny skole, studier i en annen by, bytte av vennekrets
eller skilsmisse i familien. Troen er ofte sårbar i disse overgangene og flytter ikke nødvendigvis med. Tro er ofte sosialisert inn i eller knyttet til et bestemt ungdomsarbeid eller ei
Dersom du har spørsmål eller har lyst til å ta en prat om disippelpuls kan du kontakte Håvard Haugland på tlf. 41 41 84 00
eller e-post havard@misjonsforbundet.no
Tekst: Håvard Haugland
39
VEGÅRTUN AS
Misjonsforbundets Leirsted
innredning as
Eiler t Sundtsgt. 11, 0259 Oslo
Tlf. 22 12 16 90 Fax. 22 12 16 91
E-mail: corniche@online.no
w w w.corniche.no
Utleie næringseiendom i
Stavanger
DUGNADSLEIR 26.04 – 03.05.09
Tlf. 913 09 100
E-mail: varde@online.no
Vil du være med på positive arbeidsdager på Vegårtun?
For de som kan er det muligheter til å være med fra søndag kveld 26.04.09 og fram til og med formiddag søndag
03.05.09. Arbeidet starter mandag 27.04. og vil foregår
fram til og med lørdag 02.05.09.
Møtemøbler og
arbeidsplasser
- stoler og bord
ErgoSafe NH as
Rådhusgt. 2
3724 Skien
T: 35 53 20 44
•
•
•
•
Steinstuvn. 7, 3050 Møndalen
Tlf. 32 23 19 50. Fax . 32 87 65 95
E-mail: sra @ sra .no
•
•
Fri overnatting, opphold og mat, alle dager.
Det er plass for begge kjønn, unge og gamle.
Arbeid inne og ute.
Vi kombinerer arbeid med positivt fellesskap om
kveldene.
Ta med mye godt humør og arbeidslyst.
For å dekke noe av utgiftene ber vi om en liten gave i
form av gevinst til en kveldsutlodning.
Vi trenger din hjelp for å ta vare på Vegårtun !
3735 Skien
Telefon: 35 50 47 00
Telefax: 35 59 56 14
Ta kontakt med: Sten Thygesen, tlf. 35 52 48 64 eller
mob. 911 28 745 innen 22.04.09.
Det er Wera som trykker
Misjonsbladet!
Tlf. 35 51 64 10
www.wera.no
VEKST I ØST
DVD om Misjonsforbundets
spennende arbeid
i Kina/Hong Kong.
Bestilles på tlf
23 32 57 50, på
post@misjonsforbundet eller via
www.misjonsforbundet.no Kr 200
TANNLEGENE
Helge-Børre Ødegaard sen.
Kjetil Børre Ødegaard jnr.
SPJELKAVIK, 6010
ÅLESUND
Telefon: 70 14 01 65
MOSVOLD & CO. AS
Østre Strandgt. 46
4601 Kristiansand
38 12 55 80
Nær livet- nær kildene.
Velkommen til retreat.
Sandom Retreatsenter
2685 Garmo
tlf: 61 21 27 45
e-post: retreat@sandom.no
Tomasgården
1796 Kornsjø
tlf: 69 19 78 20
e: retreat@tomasgarden.no
www.sandomstifelsen.no
Juniortreff for seniorer
PINSE PÅ VEGÅRTUN
Var du på juniorleir i Østre distrikt i årene 1965-1975? I så
fall er du invitert til etterleirtreff på Bardøla Høyfjellshotell
på Geilo 21.-24 mai! Asbjørn Johansen, Sven Øverland og
Arnold Børud blir med. For info/brosjyre kontakt Knut Green
Johansen på 971 70 303 eller k-green@ online.no Bli med å se
lysbilder, lese leiraviser, leke tyven, tyven, høre Guds ord og
bo under litt mer komfortable forhold enn dengang….
Også i år blir det arrangert “Pinse for pensjonister”
på Vegårtun fra 28. mai til 1. juni.
Du møter Solveig og Asbjørn Johansen, Bjørg
Bredvold, Kristine Aabø, Marit og Ole Martin Eriksrød,
Reidun og Simon Oterholt. Karen og Sven Øverland.
For opplysninger og påmelding til Sven Øverland tlf.
37036921 eller 91360343, eller sooeverl@online.no
Bosted
Hobby - Fendt campingvogner
Eura Mobil - CI Hobby bobiler
www.caravansenter.no
Tlf. 38 17 91 00
K ristiansand
Jeg var formann i Ansgarskolens elevlag (alumni), som
hadde eget styre - og stort årsmøte og fest hver høst på
gamle Ansgarskolen på Vettakollen.
En gang skulle det lages nye lover for elevlaget - og forslaget ble sendt til trykkeriet. Da det kom tilbake fra korrektur, het det i en av paragrafene: ”Styremedlemmer
bør være bisatt i Oslo eller omegn”.
(Bjørn Øyvind Fjeld i ”Tid for å le”
(red. Torbjørn Greipsland, Lunde Forlag 2008)
B
retur:
dnm
chr. kroghsgt. 34
n-0186 oslo
Postabonnement
- Du må hilse vennene
i nord, sier pensjonert
distriktsforstander
Jon
Hagen (87)
- Hils vennene i nord
- Jeg følger med i Misjonsforbundet, og tenker mye
på år av mitt liv som jeg fikk tjene Gud, spesielt i
mitt kjære Nordre, sier tidligere distriktsforstander Jon Hagen. Menighetsrådgiver Sven Øverland
har møtt ham.
I ei lita stue på Vanse i Farsund kommune møter jeg den 87
år gamle tidligere distriktsforstander fra Nordre distrikt, Jon
Hagen. Jeg husker adressen hans fra Årboka: Mortenhals i
Balsfjord. Det var så spesielt at det satt.
Hagen er blitt en eldre mann, noe svekket helse, men klar
og tilstede og glad for livet Gud gav han. Nå bor han så langt
syd i landet som det nesten går an å komme.
Distriktsforstander
Hagen er født på Notodden, som en blant seks søsken.
Det er to som lever. Hele sitt liv har han vært i tjeneste for
Misjonsforbundet, eller som han nok vil si: For Herren.
Nå var det likevel slik at det ble Misjonsforbundet som ble
hans arbeidsgiver. Det startet i Målselv som forstander, så
Berlevåg, Trysil, Bodø, Tromsø og Narvik, før det ble distriktsforstander fram til pensjonsalderen.
Han ble gift med Esther og de fikk 35 år sammen, Esther kom
fra Mortenhals. Nord- Norge ble arbeidsplassen for det aller
meste av hans tjeneste. Men de fikk ingen barn sammen.
Ny livsledsager
Når han mistet sin Esther, ble livet stusselig. Men Gud hadde
en ny livsledsager til ham, Åse fra Ålesund. De møttes og har
nå bodd sammen i 15 år i Vanse. - Åse hadde fem barn og jeg
har god kontakt med dem alle, sier Jon Hagen. Åse er nå på
et hjem i kommunen og han besøker henne ofte. Selv sitter
han hjemme og klarer seg selv. - Jeg føler meg ensom i blant,
men skal ikke klage.
Trofast
Han er ikke mann av store ord. Det har han aldri vært, men
han har gjort sin tjeneste i trofasthet og med oppriktighet
hele sitt liv. Han er medlem i Lista Misjonsmenighet og får
ofte besøk av pastoren der, Ulf Magne Løvdahl. - Det er en
kjekk kar, sier Jon. - Jeg følger med i Misjonsforbundet, og
tenker mye på år av mitt liv som jeg fikk tjene Gud, spesielt i
mitt kjære Nordre, kommer det ettertenksomt.. - Du må hilse
vennene i nord, sier han – og det er det jeg gjør med dette
lille besøket hos en trofast Herrens tjener som nå er kommet
langt nord i livet.
Tekst & foto: Sven Øverland.