1. No category

2-1 1
Årgang 108
Påske
og forsoning
farsund
misjonsmenighet:
Familiekirke
for Alle sammen
Hovedsak:
Ansgarskolen
Portrettet:
Kristin Pedersen
– Når kallet tar slutt
Organ for Misjonsforbundet
Grunnlagt 1904
ANSVARLIG REDAKTØR:
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
www.misjonsforbundet.no
I REDAKSJONEN:
Anders Artmark Aanensen
anders@misjonsforbundet.no
GRAFISK FORM:
Ravnbö design [www.ravnbo.com]
ADRESSE:
Misjonsforbundet
Chr Krohgs g 34, 0186 Oslo
Tlf: 23 32 57 50
Fax: 22 98 01 69
post@misjonsforbundet.no
ABONNEMENT:
Misjonsbladet er et gratisblad for
hele Misjonsforbundet og andre
som er interessert. Frivillig abonnement kan betales.
ANNONSER:
Per spalte-mm: kr 12,Fire utgivelser i året.
TRYKK:
Wera, Porsgrunn
Svanemerket
trykkeri
REDAKSJONELL PLATTFORM:
Misjonsbladet arbeider etter
Vær-Varsom-plakatens regler for
god presseskikk og er underlagt
Redaktørplakaten
FORSIDE:
Illustrasjon av Monica Egeli
Stiftet 1884
VISJON: Guds barns enhet og menneskers frelse.
NASJONALT ARBEID:
Misjonsforbundet er et fellesskap
av cirka 100 selvstendige menigheter og foreninger over hele Norge.
Rundt 8500 medlemmer.
INTERNASJONALT ARBEID:
Kina, Kongo-Brazzaville, Hong Kong,
Colombia og Sentral-Asia.
BANK: 3000 15 10300
www.misjonsforbundet.no
BIBELSKOLE OG HØGSKOLE:
Ansgarskolen, Tlf: 38 10 65 00
www.ansgarskolen.no
Stiftet 1912
VISJON: Barn og unge for Kristus og
menigheten
NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet UNG jobber med
ledertrening, trosopplæring og
disippelgjøring knyttet til menighetenes barne- og ungdomsarbeid,
og inkluderer Misjonsforbundets
Speiderkorps.
INTERNASJONALT ARBEID:
Colombia
BANK: 3000 15 09000
2
Misjons
bladet 2-11
www
misjonsforbundet.no
Toralf Nordbø (85) bor bare en kilometer unna Farsund
misjonsmenighet som han selv startet for 47 år siden.
– Jeg er eneste gjenlevende fra den gang. Hele hjertet
mitt ligger i menigheten, og så lenge jeg ser arbeidet
går bra, kan jeg bare be og støtte opp
om arbeidet, sier han.
Innhold2-11
6
Hovedsak:
6
Ansgarskolen
18 Akkreditering og utvikling
28 Ansgarskolen – snart (i) 100
Aktuelt:
40
32 Rekordstor lederkonferanse
46 Vekst 2020 som menighetsstrategi
49 Hong Kong følger opp Vekst 2020
50 Forsoning ved påsketider
56 Opium, gull og grus
Faste poster:
32
46
4
Kommentarer
Leder – Generalt – Ord&Bønn
6
Menigheten: Farsund misjonsmenighet
Familiekirke for Alle sammen
13 www.misjonsforbundet.no
Glimt fra hendelser lokalt, nasjonalt og
internasjonalt siden siste Misjonsbladet
38 Vi møter: Jon-Arne Hoppestad
39 KryssORDET
40 Portrettet: Kristin Pedersen
En misjonær som reiste hjem
59 Skråblikk og Punktum
Neste nummer av Misjonsbladet kommer i slutten av
juni. Deadline for stoff til bladet er 16.mai. Deadline for
annonser er 1.mai.
Fordypning
og røtter
Ansgarskolen er hovedsaken i dette magasinet. Det er moro
å skrive om en skole som er blitt en institusjon også utenfor
Misjonsforbundet. Skolen har gått en lengre vei enn flyttingen fra Oslo til Kristiansand. Fortsatt er skolen arena for
fordypning, og vi trenger fordypning.
I Misjonsforbundet har vi en ”ny” visjonær retning: fordobling innen 2020. Vekst 2020-resultatet kan sees som et stort,
vakkert tre som trenger dype røtter for å tåle vekst. Mange
spørsmål blir viktige: Hvordan gir vi røttene sjanse til å finne
veier ned i dypet? Hvordan fordyper vi oss? Hvordan finner
vi et språk som rommer flere av gudshverdagens sider?
leder
La meg få peke på to – blant flere – viktige momenter:
Fordypning på det individuelle plan kan beskrives som en
reise mot å bli oss selv. Denne livsvandringen er viktig i seg
selv, uten annet mål enn mitt eget liv med Gud. Mine handlinger er ikke det essensielle, men at jeg er skapt til Gud.
Ikke aksjon, men relasjon. Gud er – jeg er.
En slik relasjon gir frukt og modning. Ut fra det ærlige livet
med Gud, kan vi kanskje driste oss til å snakke sant om både
Gud og livet. For fordypningen av våre fellesskap trenger vi
åndelige foreldre og modne ledere som bærer i seg kjennskap til Gud og til livet. Som kan veilede til livsnært disippelskap og våge det smertefulle. Det sunne disippelskapets
vesen vil gå inn i og gjennom – ikke flykte fra – smerten.
Men det er farlig fristende å ville flykte ut fra seg selv gjennom aktiviteter, også på fromhetsarenaen.
Fordypning og fellesskap: Noe av fellesskapets mål er å åpne
for at alle hjelpes i retning Gud, i vandringen med Kristus, i
vårt tosomme liv med Skaperen og vårt fellesskap på jorda.
Hva er kirkens rolle i verden. Jesus vandret rundt og snakket
om Guds rike så folk gjenkjente sin lengsel. Han utfordret
mennesker, så skammen forlot dem og de kunne rette ryggen – hvis de ville. Han veiledet, oppmuntret, så mennesker
der de var. Han viste folk hvem Gud er.
Kirken som livsveileder må styrke det hellige, spille på lag
med menneskets gudbilledlighet og gudslengsel. Hjelpe enkeltmennesker til å komme til seg selv.
I dette må vi tåle ”alt” – ikke minst våre egne liv. Jobbe med
å forsones med oss selv, slik at vi kan ta imot vår neste. Det
er langt mer krevende enn å sette i gang aktiviteter, men
det er nødvendig for en bærekraftig vekst.
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Ansvarlig redaktør
4
Misjons bladet 2-11
Endring og
månelanding
”D
ere må jo være i kontinuerlig endring!” utbrøt en misjonsforbunder da han fikk et innblikk i utfordringer
og muligheter Misjonsforbundet UNG står ovenfor.
Ja, det er ikke bare bare å lede etablerte barne- og ungdomsorganisasjoner. Man skal holde et vekstfokus på det arbeidet som allerede gjøres godt, og samtidig ha et våkent blikk på de faktorer som
kan virke truende — eller kanskje blir de neste mulighetene. Man
bør ha lystbetont arbeidskondis kombinert med god sjongleringsevne. Det er mange baller å holde i luften ettersom arbeidsoppgavene er mange, forventningene er ulike og det er mange interesser
å forstå og analysere.
Derfor er det flott å kunne være en del av et lederteam. Det er flere
par øyne som våker, vurderer, diskuterer og enes om avgjørelser.
Det gir større trygghet for den som skal fremme endringer og ta
tak i de negative konsekvensene.
Endringssmerter og månelandinger. For negative konsekvenser følger som oftest i kjølvannet av endringer, da tenker jeg
både i det organiserte fellesskapet og i vårt personlige liv. Endring
viser muligheter og håp, men rommer ofte smerte, konflikter
og kanskje sorg. Endringer gjør at vi må rotfestes på nytt. Vi må
innfinne oss med nye situasjoner, og det er veldig viktig å lande.
Vi forventer kanskje at endringer fører til månelanding, men det
beste er å forvente en landing!
Det er hipt og moderne å være endringsvillig. Men det er litt
naturstridig. Stabilitet og ro er noe de fleste lengter etter. Vi trenger trygghet og forutsigbarhet, både i arbeidslivet og på fritiden.
Samtidig trenger vi nye mål å strekke oss etter så vi ikke stivner.
Vår avhengighet av stabilitet og fornyelse er et paradoks vi må
forholde oss til i en kontinuerlig prosess, som organisasjon og som
enkeltpersoner. Hvordan finner vi balansen mellom å være en-
ord & bønn
Hellige
øyeblikk
Israelitter, hvorfor er dere forundret over dette?
Hvorfor stirrer dere på oss som om det var vår
egen kraft eller fromhet som gjorde at denne
mannen kan gå?
(Apostlenes gjerninger 3:12)
dringsvillige og endringsvegrende?
Rammer og retning. Jeg tror det er viktig å ha gode rammer, og en retning som viser at vi er på vei mot målet. Vi må
akseptere at vi lever i et samfunn der endringene er mange,
strukturmessig og identitetsmessig. ”Ny vin trenger nye vinsekker”, sa Jesus.
Undersøkelser viser at frivilligheten i Norge er på retur. Dugnaden er fremdeles et norsk kjennetegn, men innsatsen er
ikke så sterk som den var før. Vi merker dette godt i vår egen
sammenheng. Mange UNG-ledere opplever det vanskelig å
rekruttere voksne ledere til barne- og ungdomsarbeidet. Ikke
minst er det skjedd store endringer i ungdomskulturen som de
tradisjonelle rammene ikke fanger opp.
Et viktig spørsmål å stille seg da er i hvilken grad menigheten gir de gode rammene og den gode retningen som trengs
i menighetsarbeidet. Kveles vi av aktiviteter og tilstelninger,
planlegging og organisering? Tviholder vi på aktiviteter som
har fungert før, men ikke fungerer lenger? Har menighetens
medlemmer landet ordentlig i sine nye livsfaser og med sine
utfordringer?
Det er helt ok at endringer ikke fører til månelanding, men forvent i alle fall en endring.
”Uventede innslag blir en gave, ikke en trussel, for den som holder et vindu åpent for Den Hellige Ånd”, skriver Peter Halldorf.
Peter og Johannes kunne sikkert samtykke i det. Det som skjedde
var uventet. De var opptatt av noe helt annet der og da. De var på
vei til templet for å be. Pinsedagen med sitt brus fra himmelen
og tunger likesom av ild var historie. Hverdagen var kommet. De
hadde nok å snakke om på veien til templet. Tre tusen mennesker
var blitt lagt til menigheten! De kjente nok både gleden og presset. Kanskje de til og med kjente det som vi er blitt så vant med å
betegne som ”tidsklemma”.
De nærmer seg mannen som sitter og tigger. De har gått forbi
ham flere ganger den siste tiden. Han ber om en slant – slik han
pleier. Da skjer det noe i Peter og Johannes, noe som har nær
sammenheng med pinsedag. De stopper opp, og på de få kvadratmeterne skapes et hellig øyeblikk og et hellig rom midt i all
larmen fra folkemengden:
”Vi har ikke penger, men det vi har vil vi gi deg: I Jesu Kristi
nasareerens navn befaler jeg deg: Reis deg og gå!” Ikke før har
mannen reist seg så skjer det som ofte skjer: Redskapene kommer
i fokus – ikke han som brukte dem. Disiplene senser det og gjør
det tindrende klart: ”Det er verken vår kraft eller fromhet som er
årsaken til det som skjedde. Det er troen på Jesu Kristi navn som
har gjort at denne mannen kan gå.”
Verken egen kraft eller egen fromhet. Det gir håp for deg og meg i
vår hverdag – i møte med de menneskene vi møter gjennom våre
hverdager. Kanskje Ånden i møte med en medvandrer helt uventet skaper et slikt hellig øyeblikk, et hellig rom i din hverdag – akkurat slik som Peter og Johannes opplevde det. Det er i hverdagen
det skjer!
Bønn: Kjære Gud. La meg være et redskap i din hånd, til din vilje
denne dagen!
Anne Margrethe Ree Sunde
daglig leder i Misjonsforbundet UNG
Kjell Birkeland
pastor i Grimstad misjonsmenighet
M i s j o n s bladet 2-1 1
5
menigheten
FARSUND MISJONSKIRKE:
Familiekirke
for alle sammen
6
Misjons bladet 2-11
Familiegudstjenestene var i
Farsund misjonsmenighet
for barn med voksne invitert.
Nå er menigheten blant drivkreftene bak Alle sammen.
I
den noe søvnige sørlandsbyen er det
ikke vanskelig å få veibeskrivelse til
misjonskirken. En hyggelig dame i
kjøttdisken peker opp den bratte bakken
som dominerer sentrum, og forklarer at
det bare er å kjøre rett fram. Misjonsbladet kommer til en kirke hvor storsalen er
under oppussing, men hver torsdag ettermiddag og kveld yrer det likevel av liv.
Livlig torsdag. Først ut er dansegrup-
pene MiFa Dancers. Konsentrasjonen er
stor i både gruppa for de små og de store.
Sistnevnte har akkurat skiftet navn til
Happy feet, siden de skal delta på Ungdommens Kulturmønstring i byen. Men
det er ikke bare det de øver til denne torsdags ettermiddagen. De er også hyppige
innslag på menighetens storsamlinger
— søndagens gudstjeneste for alle generasjoner.
– Det er gøy å danse på møtet, fordi da
kan vi vise dansen for andre, sier Maria
Viken (9) og Ingrid Syvertsen (10).
De er blant rundt 15 dansere i gruppa
for dem mellom 4. og 6. klasse, og har
danset en stund nå.
– Vi er med fordi det er gøy og vi liker
å danse, er den enkle forklaringen på
hvorfor de danser i Happy feet.
Linnea Spinnangr (10) til venstre leder
lovsangen sammen med Mai Britt Havaas
på storsamlingen. Et godt bilde på hvordan menigheten vil inkludere mennesker
i alle aldre.
Drar med familien. Etter en kort pizzapause, stiller danserne igjen opp, og
musikken runger ut av høyttalerne. Instruktør er Karoline Storebø Viken (16).
– Det er kjempegøy. Jeg kan huske da
jeg gikk på dans her som liten, og det er
ikke så mange ting å være med på her i
Farsund, forklarer hun.
Lederen synes det er flott at dansegruppa får prøve seg på scenen foran hele
menigheten.
– De får vist hva de kan og hva de øver
på — da blir de også mye mer motiverte,
sier hun.
Hun tror også det gjør at mange som
ikke til vanlig går i Misjonskirken, også
finner veien inn.
>>
M i s j o n s bladet 2-1 1
>>
7
I kirkens hovedsal foregikk
oppussingen for fullt en torsdag kveld.
Storsamlingen ble holdt i byens kino, og
rundt 150 både unge og voksne møtte opp.
>> – Barna greier ofte å dra med familien.
8
De kommer egentlig kun fordi ungene skal
opptre, og de synes det er gøy at barna får
prøve seg. Gjennom koret og dansegruppene har en del nye familier begynt å gå i
kirken, mener Viken.
16-åringen har gått i kirken hele oppveksten og opplever at menigheten står i
ryggen når det trengs.
– Jeg synes det er en veldig grei menighet, og jeg vet at man kan stole på at de
støtter opp. Selv har jeg opplevd tunge
tider hvor menigheten har støttet opp og
hjulpet meg, forteller hun.
Det er bare så vidt vi får en liten pustepause fra dansemusikken stilner til det
runger fra rundt 40 barnestemmer. MIBAGO (Misjonskirkens BArneGOspel) må
øve i kjelleren mens storsalen pusses opp.
Da rister det nesten i veggene: ”Hellig, hellig du er Gud allmektig”.
– Høyere nå, oppildner Mai Britt Havaas. Hun får respons, mens mannen Svein
Morten Havaas spiller opp på pianoet.
Liv & Vekst i fjor.
– Folk fra Farsund har vært med i Alle
sammen-komiteen, og har absolutt vært
med som drivkraft for Alle sammen, sier
daglig leder Anne Margrethe Ree Sunde i
Misjonsforbundet UNG.
Svein Morten Havaas forteller at de begynte med storsamlinger våren 2007.
– Bakgrunnen var at Hilde Drønen og
noen flere så at noe måtte gjøres med
familiemøtene. De var typisk barnesamlinger hvor voksne var invitert. Det var også
de møtene ingen ville ha ansvar for – et
møte med ok innhold, men ikke noe mer.
Barna kjente ikke sangene og det var lite
helthetstenkning bak, forteller han.
– Vi var noen som tenkte at dette må vi
gjøre noe med. Vi er tre familier som samles og har fellesskap, samtidig som vi planlegger møtene. Da trekker vi inn barna
til å gjøre ulike oppgaver, men vi prøver å
involvere mange. Hvis du spør barna hva
som er best på storsamling, så er ofte svaret det de selv var med på.
Drivkraft i Alle sammen. Både danserne og koret er sentrale brikker for storsamlingene – menighetens møter for alle
generasjoner. De er både inspirert av, og til
inspirasjon for Misjonsforbundet UNGs
Alle sammen-møter, som ble viktige under
Humor og dans. Etter flere år med storsamlinger begynner opplegget å sitte, og
de vet hva som fungerer.
– Forkynnelsen må være lettfattelig,
men ikke for barnslig. Så prøver vi å legge
vekt på humor – gjerne begynne med en
Misjons bladet 2-11
”icebreaker” som for eksempel fem fedre
som danser. Det handler om å fange interessen, og holde på den. Vi bruker filmer
og drama og passer på at det ikke blir så
mange dødpunkter. Alt skal gå av seg selv,
forklarer Havaas.
– Det høres ut som ganske mye planlegging?
– Det er ikke til å stikke under en stol at
det er mye arbeid. Men vi får så mye mer
igjen for å legge noe ekstra arbeid i det.
Både velsignelsen i at folk trives og at de
som er med synes det er gøy. Det er også
en verdi i å ha med barna i planleggingen
– det er så verdifullt å gjøre noe sammen
som familie, mener han.
Havaas tror også at storsamlingene virker evangeliserende.
– Vi får med familier til barn som i utgangspunktet ikke er menighetsbarn. Slik
sett er det en arena for evangelisering. Vi
trekker dem inn i hjertet av menigheten.
Så kjører vi vårt opplegg, og forkynnelsen
er kort, men tydelig. Det tror jeg folk også
forventer når de kommer i kirka, sier han.
”Tight” program. ”Motti”, som han
gjerne kalles, skal på styresamling når
søndagens Storsamling skal planlegges like
etter korøvelse. I arrangementsgruppen
sitter ekteparet Havaas, Nina Storebø og
FAKTA Farsund
misjonsmenighet
Grunnlagt i 1964 av pastor Toralf Nordbø.
Dagens kirkebygg er fra 1989.
Medlemmer: Rundt 140.
Motto: Å kjenne Jesus og gjøre ham kjent.
Pastor er Thore Tellefsen som fortsetter i
ti prosents stilling fra sommeren, mens
Maria Morfjord og Martin Morfjord overtar hovedansvaret.
Menighetens styre består av Kåre Heimvoll (leder), Anne Siv Unhammer, Svein
Morten Havaas, Reidun Solberg og Ingjerd Kjørrefjord, Helge Morris Nesheim
(vara) og Kåre Unhammer (vara).
Støtter misjon i Colombia.
Søker om å bli pilotmenighet for
Misjonsforbundet UNGs Levende tro.
Aktiviteter: Ungdoms-Alpha, bønnemøter, dansegrupper, barnekor, gudstjenester, søndagsskole, husgrupper,
lovsangsband, konfirmantarbeid,
B-tween-gruppe.
Martin Viken og Hilde og Per Erik Drønen. Denne gangen er det bare kvinnene
som møtes når de siste detaljene skal på
plass.
– Drama har du kontroll på? sier Hilde
til Nina.
– Ja, vi skal øve i morgen. Barna er nydelige når de så gjerne vil være med selv.
De er opptatt av å få omtrent like mye å
gjøre. Ingen ville bare ha én replikk, så jeg
måtte skrive dramaet litt om, svarer hun.
Dette kan de godt. Det er opplegget for
ett av Alle sammen-møtene som ble brukt
på Liv & Vekst, og som de selv har vært
med å lage. Men det blir annerledes nå når
byens kinosal skal brukes, og ikke kirkesalen som er under oppussing.
– Vi har lært at det er viktig å kjøre programmet ”tight”. Jeg liker at det går sånn,
sier Mai Britt og knipser taktfast. Hun er
Karoline Storebø Viken (16) leder dansegruppen Happy feet som både øver til
storsamlingen og Ungdommens Kulturmønstring.
litt bekymret siden de denne gang er på
bortebane.
– I kinoen får vi ikke sjekket det tekniske utstyret på forhånd.
De tre går gjennom programmet og
sjekker at det er folk til møtevert, kollekt,
pynting av salen osv. Selv om mange er involvert i møtet, er det de tre familiene som
bærer planleggingen.
– Vi kunne nok gjort en bedre jobb
med å rekruttere nye til teamet. Vi er jo
åpne for andre hvis noen har lyst, men det
er gjerne slik i små menigheter at det er
greit så lenge ting blir gjort. Det er ikke så
lett å rekruttere nye så lenge ting fungerer.
Vi har diskutert å få med flere, men folk er
gjerne fullbooket, sier de tre og understreker: – Så er vi jo virkelig ikke lei!
Hvordan det gikk med Storsamlingen
kommer vi tilbake til.
Begynnelsen. Bare en kilometer unna
kirka, som bærer arven fra arbeidskirkene
bygget på 80-tallet, med røde murstein og
fokus på funksjonalitet, sitter mannen som
startet det hele. Thoralf Nordbø grunnla
menigheten i 1964 midt i Farsund sentrum. I 1989 flyttet den ut et par kilometer
dit den ligger i dag. Likevel er Nordbø med
sine 85 år fast i Farsund misjonskirke.
– Jeg ble kalt tilbake fra Canada og star-
tet opp arbeidet i Lyngdal. Vi hadde møter
i Farsund og ville kjøpe et danselokale og
ungdomshus som var til salgs. Jeg lå og
ropte til Gud den natten og spurte hva som
var hans vilje. Morgenen etter ringte skipsreder Torrey Mosvold og sa: Jeg skal betale
de 63 000 kronene.
– Vi var 14 personer som grunnla menigheten, og det varierte hvor mange som
var på møtene. Det var 30-40 medlemmer,
men kunne være rundt 150 på møtene. Vi
hadde også juniorklubb og søndagsskole,
forteller Nordbø.
Han legger ikke skjul på at menigheten
har gått gjennom en stor utvikling og at
møteformen er noe uvant.
– Så lenge det går godt, kan jeg bare be
og støtte opp om arbeidet. Det er en fin
flokk, og vi har det godt på møtene. Jeg
er også glad for at det ser ut til å være et
bra barne– og ungdomsarbeid. Det er flott
at barna blir involvert, får oppgaver og
vokser blant annet på storsamlingene, sier
85-åringen.
Gi Jesus tidlig. Det var han som for-
mulerte det som også i dag står sterkt i
menigheten, at den skal være en åndelig
redningsstasjon for mennesker i nød. Nå er
visjonen Å kjenne Jesus og gjøre ham kjent.
– Barn og ungdom skal få oppleve Jesus >>
M i s j o n s bladet 2-1 1
9
Karin Bjørnestad
tar gjerne med
seg døtrene til
storsamlingen.
Det blir veldig trøkk når MIBAGO øver i kjelleren. Koret øver hver torsdag kveld, men
vanligvis i storsalen.
Happy feet imponerte med dans.
Menigheten blir utfordret til
linedance etter Alle sammensangen på Storsamling.
10
Misjons bladet 2-11
Pastor Thore
Tellefsen kommuniserer godt både
til unge og gamle
med historier fra
oppveksten.
>> så sterkt at det skal holde hele livet. Vi
som menighet må ta innover oss at kristendommen blir tatt ut stadig flere steder,
og at debutalderen blir lavere på alle ting.
Vi vil gi dem Jesus tidlig og passe på at de
ikke blir tilskuere, men at de er en del av
det som skjer, sier leder Kåre Heimvoll i
menighetens styre.
På mange måter kan det høres ut som
en programerklæring for Misjonsforbundet UNGs Levende tro. Menigheten søker
også om å bli pilotmenighet for konseptet.
– Storsamlingene er nesten far til Alle
sammen-møtene, og Levende tro handler
om at menigheten skal støtte hjemmet i
barnas oppvekst. Det er noe av strategien
vi også har, sier Heimvoll.
Den tette relasjonen til UNG understrekes av at menigheten også støtter barneog ungdomsorganisasjonen økonomisk.
– Vi har støttet UNG fordi vi synes det
arbeidet de gjør er veldig viktig. Det er et
viktig misjonsarbeid å vinne barn og unge
for Jesus, og så disippelgjøre dem, forklarer
pastor Thore Tellefsen.
Småbarnsfamilier i overtall. Det store
fokuset på barn og unge gjenspeiler seg i
menigheten. Småbarnsfamilier dominerer
i stor grad.
– Vi har noen pensjonister, men de står
ikke i kø. Det betyr at vi har fokus på barn,
ungdom og familie. Samtidig vil vi være
en menighet for alle generasjoner. Nå blir
vi jo pensjonister med tiden, og jeg er ikke
bekymret for at vi ikke skal klare å fylle
opp den kvoten, sier Kåre Heimvoll med
Styreleder Kåre
Heimvoll forteller
at menigheten har
en klart overvekt
av barnefamilier.
Svein Morten
Havaas er en
av dem som
står bak storsamlingene.
– Jeg skal være pastor, men det er de som
driver arbeidet. Jeg kan sitte på lasset.
Thore Tellefsen
glimt i øyet.
Farsund har i underkant av 10 000 innbyggere, og som nevnt var det ikke vanskelig å få veibeskrivelse til misjonskirken.
– Jeg tror vi har bra innpass i byen. De
utenfra viser oss tillit ved å sende barna
til barne– og ungdomsarbeidet. Det er
sprengfull kirke når vi synger jula inn. Vi
blir ikke oppfattet som en lukket gjeng
misjonsforbundere, mener Heimvoll.
Pastor Thore Tellefsen fyller 67 til sommeren, og menigheten har lenge arbeidet
for å finne hans erstatter. Nå kan en glad
styreformann annonsere at mye yngre
krefter blir hentet inn, samtidig som Tellefsen blir med videre i et team.
– Maria Morfjord vil være pastor i 80
prosent stilling, og mannen, Martin, i 40.
Samtidig vil Thore fortsette som seniorpastor i ti prosent. Vi synes det er en veldig
god løsning, sier styrelederen.
Pastor med videre. Dermed får me-
nigheten ungt pågangsmot med to nye
pastorer på henholdsvis 30 og 29 år. Thore
Tellefsen er klar til å støtte opp med sin
erfaring etter 42 år som pastor.
– Jeg føler at jeg har både gnist til og
interesse av å være med videre. Det er
menigheten som har ønsket det slik, og jeg
synes det er greit å slippe hovedansvaret.
Men jeg vil gjerne være med å tjene med
både forkynnelse og de gaver jeg skulle ha.
Som planlagt blir Tellefsen bare tre år
som hovedpastor i Farsund, hvor han får
skryt for å ha fylt et tomrom etter forrige
pastor, Terje Watne, på en god måte. Tellefsen synes det har vært en takknemlig
oppgave å være pastor i menigheten.
– Det er en veldig god menighet og
opplever at mye er positivt. Det er mange
fine folk og en rekke ressurspersoner. Jeg
får energi av å være her, og med tanke på
at jeg er såpass gammel, har det vært en fin
opplevelse, sier han.
– Du har vært pastor i en rekke menigheter – hva kjennetegner denne?
– Det er nok viljen til å satse på barn og
unge, og slik har det vært gjennom mange
år. Opp gjennom tidene har det vært veldig bra barnearbeid, mens ungdomsarbeidet har gått litt mer i bølger. Nå er de i ferd
med å starte en ungdomsgruppe også.
– Menigheten har også stor vilje til å gjøre
noe for småbarnsforeldre. Bare se på storsamlingene; det er folk midt livet som tar
ansvar. De bruker seg og sin familie samtidig som de engasjerer andre, sier han.
Satsingsområdene. Det gjør at pas-
toren ikke trenger å konsentrere seg om
annet enn sine primæroppgaver.
M i s j o n s bladet 2-1 1
>>
11
Dramastykket på storsamlingen
handlet om hvordan nye historier om
Gud skapes hver dag i kristnes liv.
12
– Jeg skal være pastor, men det er de
som driver arbeidet. Jeg kan bare sitte på
lasset, komme med innspill, ha sjelesorg
og være predikant. Alt henger ikke på pastoren, og jeg slipper å være pytt og panne,
sier Tellefsen.
I forbindelse med ansettelsen av nye
pastorer, ville menigheten stake ut en klar
kurs for å ansette riktige personer. Det
førte til tre satsingsområder.
– Det ene er barne- og ungdomsarbeid.
Det andre er fellesskapsbygging. Vi skal
bygge fellesskap som også inkluderer nye.
Det tredje er utadrettet virksomhet. Vi vil
vinne nye mennesker for Jesus, forklarer
pastoren.
Evangelisering utenfor kirkeveggene er
også det som pastoren identifiserer som en
av menighetens utfordringer.
– Vi har noen venners venner-fester
med ganske lav terskel, men dette er en
side som menigheten absolutt bør jobbe
med. Det er på dagsorden med blant annet
en formann som er veldig opptatt av hvordan vi skal nå ut. Han har mange gode
tanker og visjoner om hvordan vi skal få ut
evangeliet utenfor kirkens vegger, sier Tellefsen.
Happy feet imponerer med dans, og
dramastykket viser hvordan barnas motvilje mot å gå på gudstjeneste kan skape en
god samtale i hjemmet om hvordan Gud
skaper nye historier i våre liv. Pastor Thore
Tellefsen viser hvordan en kommende
pensjonist kan kommunisere med unge
gjennom gode historier fra livet.
– Vi hadde ikke mye penger, og lillebroren min trengte nye skisko. Vi ba om det,
og noen dager etter kom noen som ga oss
et par nesten nye skisko – i akkurat riktig
størrelse!
– Min mor leste kristne bøker, mens
min far fortalte om livet som en kristen.
Hjemmet er en god arena for å fortelle
om troen vår og om Jesus. Det viktigste er
ikke metoden, men at hjertet vårt er fylt av
Jesus og at vi lever med ham, prediker Tellefsen.
I tråd med temaet Du skal snakke om
Gud når du sitter hjemme hentet fra 5. Mos
6:5-7. Mellom korsang og lovsang spilles
filmen hvor Roy Bjørnstad forteller sin
troshistorie og hvordan han fant Jesus etter
å ha sagt nei da resten av familien tok i
mot troen.
Storsamlingen på kino. Søndagen
kommer, og folk strømmer til byens kino.
I døra får alle som kommer på tida ett
lodd i ”Dagens presis” – en belønning for
dem som passer på klokka. Alle sammensangen åpner møtet, og Maria Viken (9) og
Elias Havaas (9) ønsker velkommen som
dagens møteledere.
ikke plassen for kirkekaffe, men mange
står igjen og snakker etter møtet. Blant
dem er tidligere menighetsforstander i
Misjonsforbundet, Steinar Paulsen.
– Det er utrolig spennende og flott. Som
gammel forstander er jeg stolt over det de
unge får til i dag. At ungene leder an er helt
fantastisk, sier han om storsamlingene.
Misjons bladet 2-11
Ser lys framtid. Kinoen er dessverre
På en kalender
holder man orden
på bursdagene.
– Menigheten har hatt en flott utvikling.
Det er en ung menighet, og da tror jeg
man lettere når unge mennesker. Terskelen
blir lavere. Jeg kan ikke la være å se lyst på
fremtiden for menigheten, sier Paulsen.
– Barna følger med. Mindre knyttet
til menigheten er Karin Bjørnestad, som
til vanlig går i en annen kirke, men som
deltok i ungdomskoret tidligere. Nå er hun
blitt mor, og prøver å få med seg storsamlingene.
– Vi prioriterer dem. Barna klarer å
følge med på disse møtene og synes det er
gøy. Det skjer noe hele tiden med musikk,
dans og drama, også synes jeg de bruker
media på en spennende måte. Samtidig får
de alltid fram hva som er hovedpoenget,
forklarer hun.
Flere i familien hennes går fast i
misjonskirken, og hun opplever at det er
lett å stikke innom.
– Menigheten er veldig åpen, og vi er
alltid hjertelig velkommen. Dessuten viser
de stort engasjement – spesielt for barn og
unge.
Folk forsvinner sakte men sikkert fra
kinoen, men mange av de rundt 150 frammøtte vil helt sikkert komme igjen når
storsamlingene fortsetter i nyoppusset
kirkesal.
tekst og foto: anders a. aanensen
www.misjonsforbundet.no
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Baptister kjøper Levende tro
I begynnelsen av februar ble
avtalen underskrevet som gir
baptistenes barne- og ungdomsorganisasjon rettigheter til
Levende tro.
Det er flest hverdager også i Colombia. Maria
og Øyvind Slåtta på tur i parken med tvillingene
Rebekka og Isak. Foto: Svein Flaten.
Hverdagshelter
i Colombia
Mye spennende skjer når en kjøttskjærer og en barnevernspedagog
faller for hverandre og Colombia.
Men det er flest hverdager.
Maria Lemme Slåtta (28) fra Skien og
Øyvind Slåtta (30) fra Porsgrunn er misjons- og bistandsarbeidere. Ekteparet har
tapt sitt hjerte til ett av verdens vakreste og
mest voldelige land.
– Til skolefritidsordningen og barnekirken vår i Bogotá kommer det nye internflyktninger hele tiden. Geriljaen presser
dem til å dra, sier Øyvind Slåtta.
Rehabilitering av rusmisbrukere, skoler
og skolefritidstilbud er hovedarbeidsområdene til Misjonsforbundets misjonærer i
Colombia.
– Colombia er preget av en machokultur der menn dominerer. Kvinner undertrykkes og barn blir slått. Heldigvis går det
en menneskerettighetsbølge over landet og
Misjonsforbundet har som eneste kirkesamfunn kastet seg på, sier de to.
I intervjuet forteller de også om hvorfor
de reiste ut som misjonærer og hva som er
det beste og verste med å være misjonær i
Colombia. Hele intervjuet kan du lese på
nettsidene: www.misjonsforbundet.no/
tekst/882.
Misjonsforbundet UNG har arbeidet i
flere år med å utvikle konseptet Levende
tro. Interessen for ressursene som er
utarbeidet har vært stor, og nylig kjøpte
Norske baptisters barne- og ungdomsforbund (NBUF) rettigheter til å bruke ressursene og merkevaren Levende tro.
– Vi har gjort en avtale med NBUF
hvor de kjøper seg inn i Levende tro. Det
betyr at de får tilgang til å tilpasse papirressurser til sin egen kontekst. De kan
endre innhold, men ikke profil, forklarer
daglig leder Anne Margrethe Ree Sunde i
Misjonsforbundet UNG.
– For oss er det et veldig godt signal at
vi har laget ressurser som et annet kirkesamfunn ønsker å bruke. Det gir oss også
en ekstra inntekt som gir mulighet til å
utvikle nye ressurser, fortsetter hun.
Daglig leder Roald Sikveland i NBUF
tror ressursene dekker et behov i menighetene som er tilknyttet baptistsamfunnet.
– Da vi presenterte Levende tro på
medarbeiderkonferansen vi holdt forrige
uke, opplevde vi at det var svar på mange
av spørsmålene som menighetene hadde.
Flere menigheter ønsket å ta i bruk ressursene med en gang, sier Sikveland.
Hele artikkelen og mer om Levende
tro kan du finne på nettsidene: www.
misjonsforbundet.no/tekst/886 samt på
nettsidene www.levendetro.no.
Daglig leder Anne Margrethe Ree Sunde i Misjonsforbundet UNG og daglig leder Roald Sikveland i
NBUF skrev i februar under en avtale som gir NBUF
rett til å bruke ressursmateriale for Levende tro.
”Nykommere”
På Predikant- og Misjonærforeningens årsmøte 10. februar ble
fem ”nye” ønsket velkommet.
Hvert år ønskes nye forkynnere eller
pastorer velkommen i PMF. Dette året
var det to veteraner i Misjonsforbundssammenheng og to ”nykommere”.
Fra venstre i bildet Dag Flermoen,
barne- og ungdomspastor i Haugesund
Nordre misjonskirke, Erna Søgaard
Ultvedt, pastor i Gjerpen misjonskirke,
Oddvin Larsen, daglig leder i Salem
misjonsmenighet, Kristiansand og Asle
Mathiesen, pastor i Misjonskirka Kristiansund. Ulf Gjerset, fritidsforkynner i
Salem, Kristiansand, var ikke til stede da
bildet ble tatt.
Se hvem som ble valgt inn i det nye
styret til PMF: www.misjonsforbundet.
no/tekst/903.
M i s j o n s bladet 2-1 1
13
www.misjonsforbundet.no
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
I underkant av 50 tilhørere fikk en god del å
tenke på etter Runar Eldebo sitt foredrag på
Nettverkssamling om menighetsplanting.
Det første kullet som er uteksaminert fra den nye bibelskolen i bydelen Fontibon i Bogotá. Foto: Eilif Tveit.
– Pastorer har én oppgave
Runar Eldebo serverte tøffe utfordringer og trim for lattermuskelen
på Nettverkssamling om menighetsplanting samme dag som Lederkonferansen åpnet.
Nettverkssamlingene om menighetsplanting er et av tiltakene Misjonsforbundet
har for å støtte opp om og utfordre til menighetsplanting. Fredag var rett i underkant av 50 interesserte til stede i Bjølsen
misjonskirke for en ny samling.
På programmet stod først og fremst
Runar Eldebo som også senere på dagen
skulle tale på Misjonsforbundets Lederkonferanse i Oslo misjonskirke, Betlehem.
– Pastorer og menighetsledere har bare
én eneste oppgave, og det er å motivere
de frivillige medarbeiderne. Slik kan det
frivillige lederskapet få de hellige til å fungere, sa Eldebo i sin tale.
Men først holdt han foredrag med 15
punkter som også var tøffe utfordringer til
forsamlingen.
– Lever du et liv slik som du skulle
ønske menigheten gjorde det? Bruker du
pengene, leser Bibelen, har et bønneliv og
lever et liv som singel eller familiemann
slik som du vil at menigheten skal gjøre
det? Det er helt nødvendig for pastorer, og
kanskje enda mer for dem som skal lede
menighetsplantinger, sa pastoren, forfatteren, foreleseren og lederutvikleren i Svenska Missionskyrkan.
14
Misjons bladet 2-11
Stein Bjørkholt fortalte om menighetsplantingen i Ytre Randesund. Der står han
i spissen for arbeidet sammen med kona
Marianne Fossan Bjørkholt.
– Jeg har vært på fire nettverkssamlinger nå, og det har definitivt stor verdi. Underviserne har vært veldig inspirerende,
dyktige og har erfaring fra disse tingene.
Det har vært matnyttig, og vi har dratt
tilbake oppmuntret til å fortsette arbeidet,
sier hun.
Les mer om hva Runar Eldebo synes om
menighetsplantingsarbeidet i Misjonsforbundet og hva Marianne Fossan Bjørkholt
tenker om at hun var en av få kvinner på
samlingen på www.misjonsforbundet.no/
tekst/904
Alle foto: Anders Artmark Aanensen
Marianne Fossan Bjørkholt står sammen med
mannen Stein i spissen for menighetsplanting
i Ytre Randesund, øst i Kristiansand.
Første bibelskolekull ut
Nylig feiret bibelskolen i Colombia
det første kullet som har fullført
et treårig kurs.
Tidligere har den teologiske utdannelsen
i Det Colombianske Misjonsforbund vært
spredt og noe tilfeldig, men etter at den
nye bibelskolen i Bogotá sto ferdig i fjor,
har man fått et sentrum for utdannelse
som samler kirken.
Derfor var det en viktig milepæl i kirkens historie da ni studenter kunne feire
at de var første kull ut med fullført treårig
bibelskole. Misjonssekretær Eilif Tveit i
Misjonsforbundet var tilstede på feiringen.
– Det var en fest med kake og annen
bevertning med studentenes familie og
slekt til stede. Rundt 40-50 hadde møtt
opp, og det var mye glede å se, sier Tveit.
De ni studentene har tatt kursene over
flere lørdager og på kveldstid. Bibelutdanning er viktig i en kirke hvor både teologi
og tilgang på menighetsarbeidere varierer
fra sted til sted.
Misjonsforbundet har vært med på å
finansiere det nye skolebygget, og misjonær Gordon Valen underviser ved skolen
og utvikler studieplaner. Misjonsforbundets representant i Colombia, Svein Flaten,
er nyvalgt styreleder ved skolen.
Les mer om den nye bibelskolen og dens
framtid på våre nettsider: www.misjonsforbundet.no/tekst/916.
Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv.
Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.
150 på prøvegudstjenester
Både Ytre Randesund og Justnes
hadde nylig sin første gudstjeneste. Til sammen samlet de over
150 mennesker
De to menighetsplantingene i Kristiansand
er nye prosjekter for Misjonsforbundet.
Etter å ha hovedsaklig arbeidet internt med
plantegrupper en god stund, åpnet man
nylig opp for gudstjeneste begge steder.
– Vi samlet 50 barn og litt flere voksne.
Til sammen var vi nok rundt 120 mennesker, sier Stein Bjørkholt som står i spissen
for plantingen i ytre Randesund.
Selv om en del av de frammøtte tilhører
og vil fortsette å tilhøre modermenigheten
Randesund misjonsmenighet, er det et formidabelt tall for en nyplantet spire.
Justneshalvøya er under utbygging og
Roy Elling Foss som står i spissen for plantingen på Justnes, var godt fornøyd med 32
Fra prøvegudstjenesten på Justnes. Foto: Privat.
personer på prøvegudstjenesten.
– Seks-syv av dem var fra plantegruppen, og de som kom var invitert blant våre
venner, sier han.
Siri Iversen talte på møtet som ble holdt
på en ungdomsskole i området.
Les mer om prøvegudstjenestene og
planen videre for de to plantingene på
våre nettsider: www.misjonsforbundet.no/
tekst/909. Du kan også lese mer om prosjektene.
Ruth Jacobsen hedret på fest
Da Misjonsforbundets nye historiske arkiv ble feiret i begynnelsen
av mars, var en av hovedpersonene 90 år.
– Å finne penger til å realisere et historisk
arkiv var ikke lett. Gjennombruddet kom
ved en gave fra enken etter Thorolf Berg.
Sammen med generøs bevilging gjennom
Misjonsforbundets hovedstyre, gjorde det
at byggingen kunne settes i gang i fjor høst.
Nå står det ferdig, sa styreleder Jarle Abelsson i Misjonsforbundets historiske selskap
og arkiv (HSA).
I sin åpningstale under festmøtet på
Ansgarskolen understreket han også viktigheten av et slikt arkiv.
Rundt 60 personer var samlet for å feire
arkivet. Generalsekretær Jarle Råmunddal
i Misjonsforbundet kom med sin hilsen,
den folkekjære musikeren Ivar Skippervold
opptrådde og misjonsvenn Ruth Jacobsen
(90) ble utpekt som hedersgjest.
Etter programmet i skolens aula, ventet
misjonsbuffet med en rekke smakfulle og
eksotiske retter. I tillegg fikk gjestene selvfølgelig også en titt i arkivet som er i ferd
med å fylles.
Les mer på www.misjonsforbundet.no/
sider/tekst.asp?side=914
Ruth Jacobsen har i
70 år vært leder for
en misjonsforening i
Auklandshamn nord
for Haugesund. Hun
ble gitt hedersprisen
under festen for
Misjonsforbundets
nye historiske arkiv.
Foto: Ingunn Rui.
Hjelp til Japan
Anniken og Akira Mori er blitt igjen i Japan for å hjelpe
de skadelidende etter jordskjelvet og tsunamien. De
leder hjelpearbeidet som Orientmisjonen samler inn til.
Foto: Evangelisk Orientmisjon.
Det voldsomme jordskjelvet og
tsunamien har skapt et stort behov
for hjelp i Japan. Midt i arbeidet står
misjonær og misjonsforbunder Anniken Mori.
Jordskjelvet som målte 8,9 på Richters skala er
ett av de mest voldsomme i moderne tid, og
ble etterfulgt av en tsunami som slo mot kysten
med veldig kraft.
Flere misjonærer har reist hjem, men Anniken Mori er blitt igjen sammen med mannen
Akira. De bor i Iwaki bare fire mil fra atomanlegget.
– Jeg har bodd i Japan i 30 år sammen med
min mann. Så lenge det er mennesker som
trenger meg, så blir jeg her, sa Anniken til Bergensavisen.
Hun har bakgrunn fra Bergen misjonsmenighet, Bethel, og er sendt ut gjennom Evangelisk Orientmisjon.
Administrasjonen og ledelsen i Misjonsforbundet oppfordrer til å støtte arbeidet.
Les mer om arbeidet ekteparet Mori gjør i
Japan på våre nettsider: www.misjonsforbundet.no/tekst/917.
M i s j o n s bladet 2-1 1
15
Innehaver: Kirsti Kaasa
Skagerak Arena Skien: 35 52 09 60
Hammondgården Porsgrunn: 35 51 49 00
Kreative løsninger, Commissoning, Service,
Programmering Robot / PLS
aurolister@auro.no
Tel: 47 38 11 22
Nieblok Invest AS
5443 Bømlo
Disippelkorset
– et felleskristent symbol
Disippelkorset
er til salgs både
som sølv og gullsmykker og pins.
• Betongsaging
• Kjerneboring
••
Betongsaging
•Betongsaging
Meisling
Betongsaging
••Kjerneboring
•Riving
Kjerneboring
Kjerneboring
•
• • Meisling
www.dybdahlbetong.no
Meisling
• Meisling
••Riving
• Riving
• Riving
Steinsprutskade ordnes
EFFEKTIVT
ogordnes
KOSTNADSFRITT for deg*,
Steinsprutskade
uansett bilmerke og modell. Venter du til ruta sprekker, må du betale egenandel.
Ring tlf. 23 32 57 50
eller skriv ditt navn,
din adresse, antall
kors, størrelse og
kjedelengde til
UNG@misjonsforbundet.no
Effektivt og kostnadsfritt for deg*
...og
du:
uansett
bilmerke og
trenger du bil mens du venter,
modell.Venter du til ruta sprekker, må du
betale
får du
låne en egenandel.
av oss!
Steinsprutskade
ordnes
EFFEKTIVT og KOSTNADSFRITT for deg*,
....og
du: trenger
du Venter
låne bildumens
dusprekker,
venter, får
enegenandel.
av oss!
uansett
bilmerke
og modell.
til ruta
mådu
du låne
betale
*
v/kasko eller delkasko
Skriv inn adresse
...og*v/kasko
du: eller delkasko
trenger du bil mens du venter,
får du låne en av oss!
Les mer om
Disippelkorset på
våre hjemmesider!
www.dybdahlbetong.no
*
v/kasko eller delkasko
www.dybdahlbetong.no
www.dybdahlbetong.no
16
Misjons bladet
inn adresse
Glassmester EkraSkriv
& Voie
AS, tlf- 37024188
Frolandsveien 6, 4847 Arendal
www.disippelkors.no
Et av Norges største utvalg
av campingbiler og bobiler!
- Når møtet gir mersmak -N
Velkommen
til retreat!




Drøbak | tlf 41 57 49 48 | www.corniche.no
www.caravansenter.no
Vesterled 71, 4887 Grimstad Tlf: 970 55 666
PANTONE 281C















GULL
-
Når møtet gir mersmak -N
Velkommen
til retreat!
Klikk inn for
en hyggelig
handel!
www.nyttig.no






Besøk oss på www.ktf-as.no
eller ring oss på tlf 23 68 39 00














M i s j o n s bladet
17
hovedsaken
ANSGARSKOLEN
Ansgar Teologiske Høgskole venter på endelig vedtak om akkreditering
fra departementet, men er godkjent av NOKUT. Leder for evalueringskomiteen, rektor Bjarne Kvam ved Norsk Lærerakademi, mener det
er bemerkelsesverdig for en så liten skole. Akkrediteringen
kommer i kjølvannet av en betydelig utvikling både på
fasiliteter, faglig og forskningsmessig de siste årene.
Men hva vil det egentlig si i praksis? Evalueringsrapporten påpeker at skolen har vært flink på å skille
mellom akademia og forskning på den ene siden og
andakt og kristne aktiviteter på den andre. I en tid da menigheter i Misjonsforbundet skriker etter nye pastorer, og skolen får
stadig flere kirkefremmede studenter, er spørsmålet om man
også har et stimulerende miljø åndelig og for pastorkall. Flere
pastorer og menighetsarbeidere er også nødvendig hvis målene
i Vekst 2020 skal bli en realitet.
Vi har besøkt skolen for å finne ut hva denne akkrediteringen egentlig
innebærer, hvordan utviklingen på skolen har artet seg og om høyskolen
er et slikt drivhus for pastorer og menighetsarbeidere
som menighetene etterlyser. Dessuten har vi
også prøvd å finne ut hvilken posisjon skolen
egentlig har bare noen kilometer unna
Universitetet i Agder.
18
Misjons bladet 2-11
2-11
M i s j o n s bladet 2-1 1
19
hovedsaken
Det flotte kapellet tegnet
av Kjell Nupen.
Musikkstudentene får bruke
hver sin datamaskin med
spesialutstyr.
Det nye biblioteket innbyr
til bruk også for gruppearbeid. Bibliotekar Birgit
Myrene snakker med
noen flittige studenter.
Øyvind Skjegstad tar seg lunsj i
den nye kantinen.
20
Misjons bladet 2-11
Skolen har gode øvingsrom for
musikkstudentene.
Norges minste høyskole
i eliteklasse
Ansgar Teologiske Høgskole
har gjennomgått en formidabel utvikling de siste årene.
Det gir trolig skolen status
som akkreditert høyskole.
Akkreditering som høyskole
gir frihet og anerkjennelse,
men gir det også ny arbeidskraft til menighetene i
Misjonsforbundet?
A
nsgar Teologiske Høgskole har en
lang historie hvor de første spirene
for en teologisk utdannelse i Misjonsforbundet begynte allerede på Fredrik
Franssons tid. Det skriver professor Hallvard Haglia om i fagartikkelen som følger
(s 28).
Haralds ”barn”. Det er dermed mye
historie å bygge på når høyskolen nå ser ut
til å bli den minste av landets akkrediterte
høyskoler. Likevel var seks år med knallhardt arbeid nødvendig for at skolen skulle
komme gjennom nåløyet til Nasjonalt
organ for kvalitet i utdannelsen (NOKUT).
– Dette er Haralds barn. Han har
arbeidet lenge med fagmiljøene, ulike
bachelorløp, kompetanseheving og kva-
litetssikringssystemet.
Han har ikke gjort alt
arbeidet alene, men han
har gått stille i gangene,
lukket døra til kontoret
sitt og skrevet, skrevet og
skrevet. Uten tvil er det
Harald som er strategen
bak, sier direktør Torkild
Bruhn ved skolen.
Da er det snakk om rektor Harald
Nygaard. Først som studiesjef og de siste
fire årene som rektor har han arbeidet
målrettet for å oppnå akkreditering som
høyskole. Det er da også en svært tilfreds
rektor vi møter i skolens nye kantine, selv
om han ikke vil ta seieren på forskudd.
– Det første som slo meg da jeg fikk
>>
M i s j o n s bladet 2-1 1
21
Redaktør Ole Lillesvangstu i Fædrelandsvennen tror kapellet på
Ansgarskolen kunne vært
en turistattraksjon.
>>
beskjed om NOKUTs anbefaling, var at nå
slipper jeg å gå en ny runde med søknaden. Reaksjonen min var en stor grad av
lettelse, forteller Nygaard.
Krevende prosess. Ikke bare må omfattende søknader bli skrevet om på ny, men
man må gå nye runder for å tilfredsstille
kravene til akkreditering, hvis det ikke
går i boks. Og skolen må fortsette med en
rektor som mangler kapasitet til alle sine
oppgaver.
– Man strekker seg etter håret i sånne
prosesser. Jeg tipper at jeg har brukt mellom 50 og 70 prosent av et årsverk på selve
søknaden. Personalansvaret har nok lidd
under at jeg har brukt så mye tid på dette
prosjektet. Det betyr også at de ansatte har
vært greie med sin rektor, forklarer Nygaard.
Men det er ikke bare sjefen som har
kjempet for akkrediteringen.
– Kvalitetshevingen har foregått over
flere år, og selv om jeg har utarbeidet
22
Misjons bladet 2-11
Utdrag fra NOKUTs
tilsynsrapport
søknaden, har det vært i tett
samarbeid med høyskolens forskningsleder og seksjonslederne. Det
har krevd mye administrative ressurser, sier rektoren.
– Skal vi ikke ta det litt rolig?
Samtidig var det ikke slik at høyskolen begynte fra null da man
begynte prosessen.
– Utviklingen de siste årene må
sees i et historisk lys, hvor skolen
har utviklet seg gjennom hundre år.
Jeg mener virkelig at vi er tro mot
den visjonen og det mandatet skolen har hatt helt siden oppstarten.
– Med hensyn til den vitenskapelige kompetansen, har vi hatt
fordelen å være en teologisk institusjon – et fagområde med svært
høyt nivå i Norge. Vi har stått sterkt
både faglig og vitenskapelig, og vi
hadde kommet betydelig lengre
enn vi hadde trodd før vi begynte
Komiteen konkluderer enstemmig med at
Ansgar Teologiske Høgskole tilfredsstiller alle
standarder og kriterier for akkreditering som
høgskole.
Den fikk se et nylig modernisert og utbygd
skoleområde som rommer adekvate og godt
utstyrte undervisningsrom, spesialrom, leseplasser og romslige bruksarealer. Gjennomgående er lokalene velutstyrte, lyse og tiltalende.
Komiteen vurderer studentenes rammebetingelser som gode (…) Studentene trives i stor
grad med å studere ved institusjonen, de opplever å bli hørt, de mener at evalueringer blir
fulgt opp med eventuelle tiltak og de er tilfreds
med de mange miljøtiltakene.
Skolen synes å være særlig reflektert i sin
håndtering av å forvalte et kristent verdigrunnlag og samtidig være en høgskole underlagt
UH-loven og storsamfunnets forventinger
til høyere utdanningsinstitusjoner. (…) Det
er kun en avgrenset praksis, ved at det bes
en bønn for eksamenskandidatene i starten
av eksamensdagen og at bønn kan oppleves
påtvunget alle studentene, at komiteen vil be
høgskolen om å gjennomtenke sin praksis i
dette tilfellet.
Komiteen vil gi ATH ros for den målrettede
innsatsen som på den ene side har ført til
utvikling av en moderne høgskolecampus, og
som på den annen side har ført til en betydelig
kompetanseheving av personalet innenfor alle
fagområder.
Komiteen mener videre at siden institusjonen får mye ut av små ressurser og at flere
av prosjektene holder høy kvalitet, kan høgskolens ansatte være mindre beskjedne i forskningsrelasjonene.
Komiteens vurdering er at kompetanseprofilen er mer enn tilfredsstillende, men vil påpeke at ansatte i undervisnings- og forskerstillinger er få og sårbare. Komiteen innser videre
at høgskolen er dyktig til å beholde de faglig
ansatte som de har rekruttert, og kontinuitet
er sikret ved at det er dokumentert at lærerne
i all hovedsak har jobbet lenge ved institusjonen.
Kilde: NOKUT. Last ned hele rapporten her:
http://www.nokut.no/no/norsk-utdanning/
universitet-og-hogskole/akkreditering/rapportar-fra-akkreditering-av-institusjonar/ansgarteologiske-hogskole/
Rektor Harald Nygaard
forteller om et omfattende arbeid med søknaden om akkreditering.
Direktør Torkild Bruhn sier
at krav til bedre fasiliteter
er en utfordring som
privat høyskole.
– Det har gått fortere enn man
egentlig hadde trodd var mulig.
Harald Nygaard
arbeidet med søknaden, sier Nygaard.
Likevel var det en lang vei å gå mot
akkreditering, og for noen virket det
uoppnåelig.
– Det må være omtrent fire år siden
det ble satt opp på et personalmøte. Noen
spurte om vi ikke
skulle ta det litt med
ro og vente litt. Men
jo nærmere vi har
kommet målet, jo
større har entusiasmen blitt blant flere
og flere, forteller
Øyvind Skjegstad.
Betydelig utvikling. – Men hva har
egentlig utviklingen på høyskolen innebåret?
– På få år har vi utviklet betydelig kompetanse vitenskapelig og når det gjelder
forskningskompetanse. I dag er det naturlig å sammenligne seg med institusjoner
som tidligere har vært på et annet nivå.
Det har gått fortere enn man egentlig
hadde trodd var mulig, sier Nygaard.
– De som utviklet kvalitetssystemet
har gjort en så god jobb at det nå bare er
å holde ved like. Det er ingen tvil om at
mange ting er kommet inn i bedre rutiner
nå. Det skal være kvalitet i alle ledd – alt
fra undervisning, studenthjem, kantine,
hvordan vi tar i mot studenter til hvordan
tilbakemeldinger fra studenter behandles,
sier kvalitetsleder Øyvind Skjegstad.
– Det er veldig moro at det har blitt
så fint her. Mye er
blitt bedre – spesielt
skolebygget er blitt
bra, og internatet
er neste trinn, sier
anleggsleder Erling J.
Jørgensen.
– Studietilbudet
er blitt bedre, kompetansen blant de
ansatte er blitt bedre, fagmiljøet er utvidet
personellmessig og fasilitetene er blitt
bedre, sier direktør Thorkild Bruhn.
Dobbelt så stor skole. Skolebygget er
utvidet og bygget om betydelig med blant
annet ny kantine, nytt bibliotek og nye
grupperom. I tillegg kjenner mange til det
flotte kapellet som på mange måter er skolens hjerte.
– Nå har vi bygget en skole med plass
for 500 studenter. Den totale bygningsmassen er på 3800 kvadratmeter og undervis-
ningsbygget er på 1200, sier Bruhn.
Det er omtrent en dobling av skolens
størrelse i løpet av de siste 20 årene. I biblioteket sitter en av dem som
kanskje har merket oppgraderingene av fasilitetene
aller best. Bibliotekar Birgit
Myrene har fått nytt og mer
tilgjengelig kontor.
– Det var veldig trangt
tidligere, men nå har vi fått
tre ganger så stor plass. Forskjellen er himmelvid. Jeg
sitter mye lettere tilgjengelig nå, og studentene bruker biblioteket mye mer, fordi det
er mer tiltalende og har større plass. Det
tror jeg har betydning for skolen både faglig og sosialt, sier Myrene.
Forskningsboom. Mindre synlig enn
nye fasiliteter er de fremskrittene skolen
har gjort på forskning. Men kartleggingen av forskningspublikasjoner i 2009 fra
høyskolene gir en pekepinn. Der fikk ATH
15,6 publiseringspoeng mot 7,3 poeng som
rekord fra 2006.
– Som en forholdsvis liten skole gjør vi
det bra. Vi publiserer mye per vitenskapelig ansatt. Det er satt ned en forskningsstrategi og vi har jobbet målrettet for å
høyne den vitenskapelige kompetansen.
Dessuten har vi prøvd å stimulere til å
forske gjennom blant annet midler til å
publisere artikler og bøker, sier Ingunn F.
Breistein og oppsummerer:
– Det har skjedd en rivende utvikling.
M i s j o n s bladet 2-1 1
>>
23
Bibliotekar Birgit Myrene viser
gjerne fram det nye, flotte biblioteket. Hun mener det er en veldig
forskjell fra tidligere.
– Mange ville nok fått seg en
overraskelse hvis de visste hva
som foregår der ute.
Ole Lillesvangstu
>>
24
– Bemerkelsesverdig. Evalueringsrapporten, som en faggruppe utarbeidet på
vegne av NOKUT, er også svært positiv til
den utviklingen Ansgar Teologiske Høgskole har gått gjennom (les utdrag i faktaboks). Leder for gruppa var rektor Bjarne
Kvam ved Norsk Lærerakademi (NLA).
– Det er for så vidt bemerkelsesverdig at
en så liten skole som Ansgar blir anbefalt
akkreditering. De kan nok bli den minste
akkrediterte høyskolen i landet, og den
første av de tidligere bibelskolene som
oppnår det, sier Kvam.
Han forteller at skolen gjorde et solid
inntrykk de to dagene faggruppa var på
besøk.
– De har satset på kompetanse og forskning, og har lyktes med det. Det krever en
klar strategi og vilje. Vi opplevde guts og
Misjons bladet 2-11
trykk, og at alle trekker i samme retning.
Vi hadde også inntrykk av at det er et godt
sted hvor studenter og ansatte trives, forklarer Kvam.
I rapporten skryter da også faggruppa
av det faglige og vitenskapelige nivået ved
skolen. Samtidig påpeker de at med få ansatte er skolen sårbare for utskiftninger.
– Når noen fagfelt dekkes av en eller to
personer, blir det sårbart. Samtidig kan de
vise til stor kontinuitet. Vi skulle også se
på vilje og evne til å videreføre utviklingen, og vi har tro på at skolen vil fortsette
i samme spor. Hvis ikke, hadde vi ikke gitt
dem anbefalingen, understreker Kvam.
Flere pastorer? Da kan altså Ansgar
Teologiske Høgskole rykke opp i en slags
eliteklasse for høyskoler. Men hva betyr
egentlig det? Vil statusen komme studentene til gode, og kommer den til å gi flere
og bedre utrustede menighetsledere?
– For øyeblikket har vi kun akkrediterte
studier på høyskolenivå og da må hvert
enkelt studie godkjennes av NOKUT. Vi
må sende inn søknad hvis vi for eksempel
skal endre en studieplan, og det tar seks til
åtte måneder, forklarer seksjonsleder Øyvind Skjegstad for teologi og samfunnsfag
og eksemplifiserer:
– For eksempel heter religionsstudiene
for lærerutdannelsen fremdeles KRL hos
oss, men skulle hett RLE, slik det heter
i grunnskolenes utdanningsplaner. Den
eneste grunnen til det er at søknadsprosessen vår er så lang. Studenter er mer og mer
bevisst på hva de velger, og da er det uheldig når vi har et studium med gammeldags
navn.
– Jeg tror det er helt nødvendig for Ansgar Teologiske Høgskole å bli akkreditert
som høyskole. Jeg er rett og slett usikker
på hvor lenge det vil være mulig å være en
høyskole som ikke er akkreditert, sier Harald Nygaard.
Nå kan altså skolen få mulighet til å
Student Odd Inge Elemy skulle
egentlig bli tømrer, men bestemte
seg for å studere mer etter ett år
på Ansgar bibelskole.
Skolen har fått mange nye klasserom
hvor både lærere og studenter kan
trives.
utvikle nye studier og endre eksisterende
uten å gå gjennom en søknadsprosess hver
gang. Den friheten tror seksjonslederen
også på sikt kan føre til at flere pastorer og
menighetsledere blir utdannet på skolen.
Senest på Misjonsforbundets generalforsamling i mai, ble det etterlyst flere pastorer fra Ansgar.
– Det er i hvert fall noe sant i kritikken. Vi er veldig klar over at det ikke er så
bra som vi skulle ønske. Vi har slitt med
å finne ut hvordan vi skal få pastorutdannelse til å passe inn i de nye rammene fra
høyskolereformen i 2005. Det betyr ikke at
det vi har nå er veldig dårlig, men det har
stått litt på stedet hvil, sier Øyvind Skjegstad.
– Nå får vi forhåpentligvis nye muligheter til å skape en ny og moderne utdannelse der vi kan legge en masterutdannelse
som kombinerer det gode vi har innenfor
bibelkunnskap og praktisk teologi. I tillegg
kan vi sette sammen fagmiljøene og implementere kommunikasjon og ledelse. Det
står høyt på prioriteringslisten, og blirlettere å skape med akkreditering, lover han.
Samtidig påpeker han at pastormangelen er et delt ansvar mellom skole og menighet.
– Hovedproblemet har vært at for få
som begynner hos oss opplever et kall til
tjeneste i menighetene. Der må menighetene arbeide med å dyrke fram frimodighet og bevissthet rundt et slikt kall. Så skal
vi arbeide for at mulighetene for å oppdage
et slikt kall, skal være gode også her på
skolen, sier Skjegstad.
I det gode selskap. Harald Nygaard tror
ikke at studenter i første rekke tenker på
skolens status eller forelesernes titler når
de velger skole. Men han mener likevel at
den prosessen skolen har vært gjennom de
siste årene, vil gagne studentene.
– Det viktige for dem er den kvalitetshevingen som har skjedd både i systemer,
undervisning og forskning – det som
møter dem i studieprogrammer og i undervisningsrommet, sier Nygaard.
– Kvaliteten på undervisningen blir
bedre hvis jeg som foreleser har forsket
på området. Det gjør også at jeg forhåpentligvis er bedre til å veilede studentene
gjennom sine oppgaver hvis jeg har fått
veiledning selv,
mener forskningsleder Ingunn Folkestad Breistein.
Statusen som akkreditert høyskole
kan også ha økonomiske konsekvenser
for skolen.
– Det betyr at
man blir invitert med i det gode selskap,
og rykker opp i en annen liga hvor også
de statlige høyskolene er. Det betyr noe i
forhold til departementet og NOKUT. Man
vil i større grad bli regnet med, og sånn
sett kan det forhåpentligvis bli enklere å nå
fram med søknader om forskningsmidler,
forklarer Harald Nygaard.
Frimodige forskere. Det betyr også at
det blir enklere for ansatte og skolen selv
å holde en høyere profil. I evalueringsrap-
porten til NOKUT etterlyses også mer
frimodighet i forhold til det gode forskningsmiljøet på skolen.
– Vi har en nedarvet beskjedenhet som
vi med god grunn kan distansere oss fra.
Vi har en vitenskapelig kompetanse som vi
kan være stolte av, ja, som hele Misjonsforbundet kan glede seg over, mener Nygaard.
– Vi står ikke noe tilbake for andre
høyskoler når det gjelder prosent faglig
publisering i forhold til antall ansatte. Vi
kan nok være flinkere til å selge oss selv
som fagmiljø, kommenterer Ingunn F.
Breistein.
Skolen utad. Ansgarskolen er et godt
innarbeidet navn i nærmiljøet og Kristiansandsregionen som helhet. Men vet folk
hva skolen egentlig står for?
– Det store flertallet har hørt om skolen,
men jeg tror veldig mange vil få problemer
hvis noen spør hva de utdanner til eller
hvor skolen faktisk ligger. Mange ville nok
fått seg en overraskelse hvis de visste hva
som foregår der ute. Jeg hadde sikkert ikke
fått med meg halvparten hvis jeg skulle
laget en slik liste, sier seniorkommentator
Ole Lillesvangstu i Fædrelandsvennen.
Professor Hallvard Haglia og førsteamanuensis Ingunn F. Breistein fra Ansgar
skriver fast for avisen.
– De bidrar veldig bra – er kunnskapsrike, romslige og lite bastante, men får folk
til å tenke. Jeg tror de er gode representanter for skolen utad, men ellers glimrer ansatte med sitt fravær i våre spalter. Vi kan
godt ha flere stemmer fra Ansgarskolen,
sier Lillesvangstu og legger til:
>>
M i s j o n s bladet 2-1 1
25
Skolen rommer nesten dobbelt så
mange studenter som den har i dag.
Dermed blir det full satsning på
rekruttering.
>>
– Bare kapellet burde jo vært en turistattraksjon. Det hadde nok vært masse folk
der hvis de hadde visst om det.
Direktør Thorkild Bruhn tror likevel
at skolen blir stadig mer kjent som seriøs
høyskole blant folk i området.
– Folk har spurt meg hva Ansgar er,
og når jeg forteller om både bachelor- og
masterstudium så blir de gjerne overrasket. Men vi har et veldig godt samarbeid
med andre undervisningsinstitusjoner og
kommunen og blir tatt med i råd og viktige møter. Der har det skjedd en utvikling
på kort tid, sier Bruhn.
– Vi har ingen strategi på det. Jeg er
enig med Lillesvangstu angående kapellet,
og vi har jo et ønske om at folk kommer
og besøker det. Men som liten institusjon
tror jeg vi prosentuelt er mer synlig i samfunnsdebatten enn andre. Mange studenter
er aktive i kirkelige sammenhenger, men vi
kunne nok vært enda mer involvert i kulturlivet, sier Harald Nygaard.
Imponert student. Odd Inge Elemy fra
Varhaug er ikke fra misjonsforbundssammenheng. Det har ikke hindret ham fra å
26
Misjons bladet 2-11
– Jeg er imponert over hvordan lærerne
er imøtekommende, gir god undervisning og bryr seg.
Odd Inge Elemy
gå på skolen i fem år.
– Jeg begynte på bibelskolen for fem år
siden og opplevde det veldig bra. Det var
holdbar undervisning, og en del undervisning som jeg ikke hadde fått før. Dessuten
er miljøet veldig bra, og jeg er imponert
over hvordan lærerne er imøtekommende,
gir god undervisning og bryr seg om oss
som elever, sier Elemy.
Han skal ut i kristent arbeid med ungdom og unge voksne, men forteller at han
opplever at det
også blir tatt hensyn til studenter
som ikke er kristne.
– De har evnen
til å holde seg til
det faglige – å
holde undervisnin-
gen relevant uten å ”invadere” dem som
ikke er kristne.
Selv er han en god representant for skolen på hjemstedet, og han forteller at stadig
flere tar turen fra vest.
– Jeg tror at Ansgarskolen har rekruttert
rundt ti stykker derfra i det siste. Og flere
er på vei, lover han.
– Opplever du at Ansgarskolen er flink til
å få fram pastorer og menighetsledere?
– De har et program som går parallelt
med studiene som heter ”Veien til tjeneste”. Men jeg vil også sende utfordringen
tilbake til pastorene: Begynn å dyrke ungdom som ledere tidlig. Kommer de her så
synes jeg det er et godt opplegg til å ta dem
i gjennom. I klassen min er det folk som
skal bli både lærer, prest og misjonær, sier
Elemy.
Bibliotekets dataavdeling.
Grupperommene er flittig brukt.
Ny romslig dansesal er på plass
Han er svært godt fornøyd med de nye
fasilitetene på skolen, men savner en ting:
– Vi skulle hatt en idrettshall på campus
– det hadde gjort godt for miljøet!
Det er da også i planene for skolens videre utvikling.
sender ballen tilbake til menighetene:
– Dette trenger vi nok mer bevissthet
om i Misjonsforbundet og menighetene.
Jeg tror ofte menighetene automatisk tenker på en mann når de skal ansette pastor,
og der bør man tenke nytt.
Kvinne og pastor. På biblioteket er det
et flertall jenter som har benket seg. Men
ingen svarer at de vil bli pastorer eller
menighetsledere. Misjonsforbundet har
lang tradisjon for og er positive til kvinner
i slike stillinger, men likevel er de ganske
sjeldne.
– Vi ser at under ti prosent av pastorene
i Misjonsforbundet er kvinner. Vi har nok
en utfordring på å bevisst utfordre og forberede jenter til menighetsledelse. Jeg tror det
er mindre frimodighet blant jenter når det
kommer til kall, sier Ingunn F. Breistein.
Derfor har hun sammen med førsteamanuensis Ingrid Eskilt og studentpastor
Anne May Holme Abrahamsen holdt jentegrupper om kall og tjeneste.
– Vi har samlet jenter og hatt noen innlegg, litt diskusjon og bedt sammen. Det har
vi fått god respons på, forteller Breistein og
Plass til dobbelt så mange. Misjonsbladets besøk på skolen er nesten over, og
vi får en omvisning av direktør Thorkild
Bruhn. Det er blitt et moderne undervisningsbygg med blant annet dansesal, nye
forelesningssaler — hvor blant annet én er
utstyrt med 22 iMacer for musikkstudenter, en helt ny etasje for kontorer og ikke
minst en stor ny kantine.
Skolen rommer nesten dobbelt så
mange studenter enn de cirka 300 som i
dag går på høyskolen og bibelskolen.
– Infrastrukturen, eller fasilitetene om
du vil, blir bare viktigere, og der får vi ikke
støtte slik som statlige høyskoler. Administrasjonen må nok bli større, og vi må jobbe
aktivt med rekruttering, sier Bruhn.
Da kan det virke ganske motsigende at
rekrutteringslederen som sluttet før høsten
ikke er blitt erstattet.
– Jeg opplever at det har vært fokus på
rekruttering som aldri før. Det kan bli en
sovepute når én har ansvar for det, og nå
er det mange som engasjerer seg. Vi jobber
intensivt for å på plass en ny nettside – det
mener jeg er viktigst, sier Bruhn.
Men han legger ikke skjul på at det var
økonomiske prioriteringer som gjorde at
den stillingen ble kuttet. Og økonomien er
viktig for å bygge ”nye” Ansgar.
– Flere studenter gir mer midler, og det
trenger vi. Men det gjør også at vi kanskje
må ha flere ansatte. Det er en stadig større
del av utgiftene vi ikke får tilskudd til. Vi
må ha ekstra midler inn, arbeide med funding, og legge en strategi for det, sier Bruhn.
En viktig kilde til rekruttering for høyskolen, er samboeren bibelskolen. De lever
side om side og med et til dels felles miljø.
Det er rektor Harald Nygaard glad for.
– Jeg er fryktelig glad for at vi har både
bibelskole og høyskole. Jeg tror at bibelskolens fokus er en stor positiv ressurs og får
positive følger for høyskolens liv, sier han.
Tekst og foto: Anders Artmark Aanensen
M i s j o n s bladet 2-1 1
27
hovedsaken
En rekke musikkglade studenter fra
Ansgarskolens tidligere tider.
Ansgarskolen
– snart (i) 100
Misjonsforbundets skole har
nylig feiret 50 år. I 2013 skal
skolen ha sitt 100-årsjubileum! Her følger forklaringen:
I
oktober 2009 feiret Ansgarskolen
50-årsjubileum. Alle som hadde gått på
den gamle skolen i Faunveien, ovenfor Slemdal i Oslo, der skolen startet, var
invitert til festen. Men i 2013 feirer den
samme skolen 100 år. Når det bare er fire
år mellom 50-årsjubileet og 100-årjubileet,
28
Misjons bladet 2-11
må tida ha gått fort! Så har da også denne
skolen en variert og på mange måter en
utrolig historie.
1880-tallets bibelkurs. I 1913 startet
Det Norske Missionsforbunds Missionsskole, som er grunnlaget for det forestående hundreårsjubileum. Egentlig begynte
det hele lenge før 1913. Den svenskamerikanske misjonæren Fredrik Franson,
stiftet i 1884 Det Norske Misjonsforbund,
og allerede på 1880-tallet startet han med
bibelkurs for fremtidige predikanter og
misjonærer, også for kvinner. Dette var
uhørt den gang, men Franson mente at
skulle alle få høre evangeliet, måtte også
kvinner delta. Det er Franson som har fått
sitt navn på Ansgarskolens gateadresse i
Kristiansand, Fredrik Fransons vei 4.
Solid. Den gamle misjonsskolen var til å
begynne med toårig, men ble etter hvert
treårig, og var for sin tid en solid utdannelse. Den hadde bare én klasse av gangen,
og førte altså hver klasse gjennom hele studiet før ny klasse ble tatt opp. I løpet av sin
historie, førte den en omflakkende tilværelse i Oslo, Bærum og Asker. Flere kjente
Alt vi gjør nå
er i bønn.
Ansgarskolens bygg på Vettakollen
i Oslo som hadde vært et gammelt
turisthotell.
Thorleif Holm Glad
søkte seg både i Åmli og i Balestrand, uten å
lykkes, så de planene ble lagt til side.
Fra venstre Nils Grimstad, Torrey Mosvold, Astrid Diesen og Ingulf Diesen.
norske kulturpersonligheter var lærere ved
den gamle misjonsskolen, blant andre forfatteren og kulturskribenten Karl Fredrik
Engelstad og forfatteren Alfred Hauge. Det
hører med til historien at Hauges sønn,
Kjetil Hauge, var timelærer ved Ansgar
Teologiske Høgskole en periode før han
døde for få år siden.
Strid og nedleggelse. Studenttilgangen ved misjonsskolen – den gang kaltes
de ”missionselever” – var varierende. De
var sjelden mange, men det ble oppsving
under de store vekkelsene i 1930-årene.
Så kom krigen med de problemer den
medførte. Etter krigen var man i gang igjen
med god rekruttering, før den famøse
”forsoningsstriden” oppsto i 1947. Denne
striden kom som følge av at daværende
misjonsskolestyrer, John Christensen, ble
angrepet av sterke krefter i norsk kirkeliv
for å undervise den såkalte subjektive
forsoningslære og ble anklaget for liberal
teologi. Det siste var en fullstendig ubegrunnet anklage. Dette medførte likevel at
Christensen ble førtidspensjonert og måtte
slutte ved skolen, en tjeneste han hadde
hatt periodevis helt fra 1913. Han hadde
også i mange år vært misjonær i Kina.
Forsoningsstriden ble ødeleggende for
mange menigheter i Misjonsforbundet,
og da Christensens etterfølger som skolestyrer, Marino Torjussen, plutselig døde i
1951, måtte skolen legges ned, fordi man
ikke fant noen ny bestyrer.
I løpet av 1950-årene ble det gjort mange
anstrengelser for å få skolen i gang igjen,
ikke minst fra Det Norske Misjonsforbunds
Ungdom (NMU). Først i 1959 lyktes man,
og Ansgar Bibel- og Ungdomsskole så dagens lys. Intensjonen var at den også skulle
bli ungdomsskole, som den gang svarte til
det vi i dag kaller folkehøgskole. Ungdomsskoleprosjektet ble aldri realisert. Man for-
Ny driv. Det var Ingulf Diesen som ble
den nye Ansgarskolens bestyrer, senere
kalt rektor. Sammen med skipsreder
Torrey Mosvold i Kristiansand, som tilførte skolen betydelig kapital, ble Diesen
en drivende kraft, med enorm innsats og
store personlige oppofringer for både Ingulf selv, hans kone Astrid og hans familie.
Det er knapt andre enn vi som husker perioden klar over.
Skolen startet i en staselig gammel villa
med 16 elever, men vokste raskt ut av sin
bygningsmasse. Etter hvert greide de å
skaffe seg en naboeiendom og leie enda en
bygning i Faunveien.
Fra starten av var Ansgar bare en bibelskole, med et høstkurs og et vårkurs, som
kunne legges sammen til et årskurs. Fra
1962 ble skolen utvidet med et ekstra år —
predikantlinjen. Meningen var at det etter
hvert skulle bli en fireårig utdannelse, noe
som først ble realisert fra 1966.
I mellomtiden måtte de som tok predikantutdannelsen gå til Svenska Missionsförbundets Teologiska Seminarium på
Lidingö, utenfor Stockholm. Vi som var så
heldig å komme dit, merket fort at vi var
kommet fra en skole i en oppbyggingsfase,
hvor mye ennå ikke var på plass, til en
skole med tradisjoner og faste strukturer.
Der var en helt annen orden på tingene –
og et annet teologisk miljø.
Til Vettakollen. Midt på 1960-tallet
kom det for en dag at Ansgarskolen ble
drevet ulovlig, fordi det ikke var gitt tillatelse til bruksendring på eiendommen,
som var et bolighus. Dette medførte akutt
krise, fordi skolen måtte ut og på kort tid
skaffe seg nye lokaler. På nærmest mirakuløst vis fikk Misjonsforbundet kjøpt det
gamle Vettakollen Turisthotell, litt lenger
opp i området. Jeg husker ennå at jeg vinteren 1966 var innom på kontoret til misjonsforstander Thorleif Holm Glad, da han >>
M i s j o n s bladet 2-1 1
29
Rektor Sveinung Lorentsen forteller kanskje at skolebygget på Vettakollen er for lite og gammelt.
Fra venstre Skolestyrets formann Trygve
Stubberud, rektor Sveinung Lorentsen
og DNMs ordfører Thor Bigseth viser
planene for ny skole på Hånes.
>> fortalte om Vettakollen-planene og sa: ”Alt
hva vi gjør nå er bønn!” Til Huldreveien 14
på Vettakollen flyttet skolen nærmest hals
over hode på ettervinteren 1966. Dette ble
skolens adresse frem til sommeren 1988.
Ingulf Diesen sluttet som rektor da
han i 1970 ble valgt til misjonsforstander,
Misjonsforbundets øverste leder. Etter
Diesen ble Bjørn Owesen rektor, en stilling han hadde frem til 1981. Blant annet
fordi Owesen ble engasjert i skolebygging
i Hong Kong, fungerte periodevis Nils
Grimstad og Kaare Fagerland Knutsen
som vikarer. Dette ble en konsolideringsperiode, frem til Sveinung Lorentsen overtok som rektor i 1981.
Lorentsen kom fra offentlig skole og
universitetssektor og feide inn med nye og
friske ideer. I løpet av få år ble også hele
det tidligere lærerkollegiet skiftet ut etter
oppnådd pensjonsalder. 1980-årene innebar
derfor en betydelig revitalisering av skolen.
Fremtidsdiskusjoner. Men alle innså
etter hvert at det gamle hotellet på Vettakollen hadde utspilt sin rolle som skole.
Til tross for betydelige utbygginger, var og
ble det gamle hotellet fra 1917 et uhensiktsmessig bygg, som ikke hadde fremtiden for
seg. Enten måtte det hele bygges om, og
da måtte kapital skaffes, eller så måtte man
flytte. Det endte med at Misjonsforbundet
30
Misjons bladet 2-11
gjorde henvendelse til en rekke
kommuner på Øst- og Sørlandet med spørsmål om tomt.
Den eneste kommune som
kom med reelt tilbud var Kristiansand.
Selvfølgelig gikk ikke spørsmålet om
en slik flytting uten debatt. Kunne man ha
Ansgarskolen noe annet sted enn i Oslo?
Meningene var delte, men ekstraordinær
generalforsamling i Misjonsforbundet gikk
til sist med klart votum inn for å flytte skolen, og tilbudet fra Kristiansand kommune
ble akseptert.
I 1986 solgte Misjonsforbundet den
meget verdifulle eiendommen på Vettakollen, som lå på Oslos dyreste vestkant. Tomt
ble kjøpt i Kristiansand, hvor ny skole
reiste seg fra grunnen og var ferdig til innflytting da skoleåret begynte i 1988. Mye
kunne sies og skrives om den politiske
prosessen som foregikk i Kristiansand
rundt denne etableringen. Jeg har privat
et bilde av en grafitti på en arbeidsbrakke
utenfor byggeområdet, hvor noen hadde
skrevet: ”Til helvete med Misjonsskolen!”
Men sterke krefter i lokalpolitikken var på
vår side, med både ordfører og varaordfører i spissen, slik at det hele ble loset gjennom, mellom alle skjær i sjøen.
Studentdobling. Å flytte fra en gammeldags skole på Vettakollen til et nytt og topp
moderne bygg på Hånes var som en drøm!
I Oslo hadde vi en sjarmerende gammel
bygning, men likevel meget kummerlige
kår, studenttallet hadde vært på vei ned,
og var det siste året nede i totalt mellom
60 og 70.
I Kristiansand skjøt tallet raskt i været
og ble etter kort tid doblet. Siden har vi
på det høyeste vært oppe i 300 studenter.
Siste utbyggingsfase ved skolen fant sted
for to til fire år siden, hvor vi fikk helt nytt
undervisningsbygg med kapasitet til over
500 studenter, og et praktfullt kapell, tegnet av kunstneren Kjell Nupen, som bor på
Hånes. Kapellet er gjenstand for nasjonal
oppmerksomhet.
Med et par unntak flyttet hele lærerstaben med skolen til Kristiansand. Å flytte
en hel skole er likevel ikke som å flytte et
antall familier. Nye rammer ga helt nye
forutsetninger, både skolemessig og sosialt.
Mye måtte tenkes gjennom på nytt og fra
grunnen av. Det var ikke uten indre spenninger. Men etter hvert etablerte det seg
nye strukturer og rutiner, og det hele har
gått seg til, slik at vi etter hvert har fått en
meget velfungerende skole.
Dagens skole er mye mer. Den skolen
Misjonsforstander Bjørn Øyvind
Fjeld gjør sin del av arbeidet på nye
Ansgarskolen i Kristiansand.
Sveinung Lorentsen og Bjørn
Øyvind Fjeld med elever foran
den nye skolen.
Misjonsforbundet i dag har på Hånes er på
de fleste måter noe helt annet enn den vi
forlot på Vettakollen. Der var Ansgarskolen primært Det Norske Misjonsforbunds
predikant- og misjonærskole. Det er vi
fortsatt, men nå er vi mye mer. Bare et
mindretall av skolens studenter kommer
fra Misjonsforbundet. Vi rekrutterer fra
hele det mangfoldige kirkelandskapet, og
er i betydelig grad blitt en regional skole.
De fleste av våre studenter kommer fra
Østlandet, søndre Vestlandet og ikke minst
Sørlandet.
Fra tiden i Oslo begynte Ansgarskolens
tidligere studenter å spørre etter godkjenning av vekttall. Noe slikt hadde vi ikke
kunnet tilby på den gamle Ansgarskolen.
Etter hvert fikk vi godkjent grunnfag, mellomfag og storfag, slik at man automatisk
fikk de ettertraktede vekttallene. Nå er
Ansgar Teologiske Høgskole akkreditert på
linje med andre høgskoler i Norge, private
og statlige. Det betyr at skolen nå spiller
i første divisjon blant norske høyskoler.
Foreløpig har vi ikke tatt mål av oss om å
nå den aller øverste akademiske liga.
To skoler – to spor. I dag består Ansgar
av to skoler, juridisk avgrenset fra hverandre. Ansgar Bibelskole har fire linjer:
Disippelskap, musikk, idrett og dans.
Ansgar Teologiske Høgskole underviser
i bibelvitenskap, musikk, kulturfag og
psykologi. Vi har eksamensrett opp til
bachelorgrad, i bibelvitenskap og praktisk teologi også mastergrad. Vi utdanner kvinner og menn til prester, pastorer,
misjonærer, menighetsledere, sjelesørgere,
kulturarbeidere og en rekke andre yrkesfaglige retninger. Den faglige kompetansen
ved skolen er meget høy, med tre fast ansatte professorer og en rekke personer med
doktorgrad i teologi, psykologi og musikk.
Flere av skolens lærere er innvotert som
medlemmer av Agder Vitenskapsakademi.
Det åndelige livet ved skolen er levende,
særlig konsentrert om de daglige studentsamlingene i skolens aula og bønnetider i
kapellet, men også ved studenters aktivitet
i byens lokalmenigheter. Ansgarskolen
drives etter ”tosporsmodellen”, med vekt på
både høy faglig kompetanse og personlig
utvikling.
Bønn, faglig dyktighet og penger.
Ansgar har og har hatt mange meget
dyktige rektorer og skoleutviklere. Siden
Sveinung Lorentsen sluttet, har Lars Råmunddal og Bjørn Øyvind Fjeld vært
rektorer, mens Harald Nygaard er rektor
i dag. At Ansgarskolen er blitt det den er,
skyldes folk med visjoner, optimisme, tro
på saken og tilgang på kapital. Mye penger
og mange bønner er lagt på alteret fra både
kapitalsterke personer og det brede lag av
misjonsfolket.
Ansgar er et praktfullt skoleanlegg som
imponerer alle som kommer hit. Flere
erfarne skolefolk og skolepolitikere har
uttalt at de ikke begriper hvordan Misjonsforbundet med små ressurser har greid å få
dette til. Rektor svarer med glimt i øyet at
vi bruker pengene på begge sider!
I dag angrer ingen på flyttingen. Vi
lurer heller på hva Ansgarskolen hadde
vært om vi fortsatt hadde holdt til i skogkanten på Vettakollen – om vi i det hele
tatt hadde vært til. Sammen med Universitetet i Agder og Mediehøgskolen på Gimlekollen – vi har et nært forhold til begge
– er Ansgar en skole som markerer seg i
regionen, ikke minst gjennom media, men
også nasjonalt og internasjonalt gjennom
fagtidsskrifter, fagbøker og vitenskapelig
litteratur.
Det er en livskraftig og offensiv skole
som bare bruker fire år fra 50-årsjubileum
til 100-årsjubileum.
Hallvard Hagelia, Professor,
teol. dr.
Student ved Ansgar 1962-1964,
ansatt på deltid fra 1973 og heltid siden 1980.
M i s j o n s bladet 2-1 1
31
Rekordstor lederkon
Rundt 230 deltakere fikk et
tettpakket og inspirerende
program på Nasjonal lederkonferanse i Oslo misjonskirke, Betlehem.
M
isjonsforbundets nasjonale lederkonferanse gikk av stabelen
i februar, og interessen blant ledere fra misjonsforbundsmenigheter rundt
om i hele landet var stor. 230 deltakere er
omtrent 50 flere til stede enn det var forrige gang i 2009.
Størst. – Det blir den største samlingen
av en slik karakter vi har hatt. Jeg tror ikke
Generalforsamlingen heller har vært større
– i hvert fall ikke de siste årene, sier leder
Anne Wenche Hellem i Misjonsforbundets
hovedstyre.
32
Misjons bladet 2-11
– Jeg synes det er kjempeflott og det er
gøy når vi arrangerer dette, at det kommer
så mange. Det er også verdt å merke seg at
flere menigheter sender store grupper. Os
er ingen stor menighet, men det kommer
elleve ledere derifra, kommenterer Hellem.
Aller flest kom fra Randesund misjonsmenighet, med 27 deltakere, hvor flere av
dem var ungdommer.
– Vi har bibelstudier for to grupper
ledere i ungdomsarbeidet vårt, Loftet. Vi
hadde lyst til å ta dem med hit så de kan
bli bedre kjent med den større sammenhengen de er en del av. Det er også en god
mulighet for at unge og eldre i menigheten kan oppleve noe sammen, sier Anita
Duran som er blant tre ledere for de unge.
– En lederutfordring er å holde fokus på
det en skal gjøre. Hvorfor er vi til? sa Råmunddal og snakket om hvor viktig det er
å holde fokus på det egentlige, å holde fast
på kjerneverdier og kjerneformål – identitet og oppdrag.
– Hva vi er og hva vi er til for er konstant, mens det kulturelle uttrykket og strategien endres hele tiden, sa Råmunddal.
Kirkens hovedsak definerte han som å
gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler.
Det lokale lovsangsteamet ledet forsamlingen gjennom flere kjente og kjære sanger
i ny drakt. Noe deltakerne tydelig satte pris
på, og både sang og bønn ga godt med åndelig påfyll ved siden av undervisningen.
Hovedsaken. De fikk med seg at Jarle
Eldebo, som under overskriften ”Med
brennende hjerter” påpekte at åndelighet
alltid starter med Jesus, og aldri går utover
Bibelens budskap. Pastor Jim Foss i Bryne
misjonsmenighet brukte erfaringer fra eget
Råmunddal åpnet Lederkonferansen med
”Hovedsaken”. Han snakket om betydningen av godt lederskap, og mente fokus på
hovedsaken er avgjørende for gode ledere.
Relevant. Fredagen fortsatte med Runar
nferanse
liv for å vise hvordan vi lever i ”Mulighetenes tid”.
– Overalt hvor vi snur oss i dag finnes
mennesker som lengter etter mening og
sannhet. Menigheten viser døren til livet.
En menighet som er generøs og velger å
invitere, er relevant, sa Foss.
Kvelden ble avsluttet med et intervju
med sveiser, misjonær, pastor og fredsambassadør Karl Fredrik Kittelsen. Daglig
leder Anne Margrethe Ree Sunde i Misjonsforbundet UNG intervjuet Kittelsen om
hans engasjement og erfaringer. Det ble en
følelsesladd og inspirerende samtale om et
langt og innholdsrikt liv.
Åndelig leder. Anne Margrethe Ree
Sunde åpnet lørdagen med temaet ”Slitesterk hverdagstro”. Hun bød opp til ballonglek og kategoriserte alle som arbeider
med barn i menigheten som åndelige
ledere.
– Så lenge en person er i kontakt med
barn og unge i menigheten, kan den anse
seg som en trosopplærer – enten det er for
egne barn eller andres barn. Alle kan være
med å utvikle barn og unges trosliv.
Men som nevnt ville hun heller bruke
uttrykket åndelig leder.
– Det kan virke litt fjernt og skremmende, men det er ikke annerledes enn
andre lederoppgaver vi har. Som åndelig
leder viser du retningen for hvor dere
går og hva som er det neste steget, sa Ree
Sunde.
Det var også her ballongleken kom inn.
En rekke fargerike ballonger ble kastet
rundt i salen, og deltakerne fikk i oppgave
å strekke seg langt etter dem – som etter
barn og unge.
– Av og til må vi strekke oss litt for å
komme i kontakt med barn og unge. Og
noen ganger må vi kanskje grave fram vår
egen frelsesfryd, altså motviasjonen til
å fortelle barn og unge om tro, forklarte
Misjonsforbundet UNGs daglige leder.
Seminarer. Etter at Runar Eldebo hadde
utfordret sterkt om at kirkene også må nå
ut til dem som står i ytterkanten av menigheten, fikk deltakerne faglig påfyll på
seminarer tilpasset forskjellige målgrupper. Det var:
- Styrelederseminar med Jarle Råmunddal.
- Livsforvandlende og relevant forkynnelse
ved Runar Eldebo.
- Bibelen i barne- og ungdomsarbeidet
med Anne Margrethe Ree Sunde.
- Smittende tro ved Rune Fridell.
Deltakerne kunne etterpå glede seg over
smakfull varm lunsj servert av vertskapet,
og praten gikk lett og nye bånd ble knyttet.
Etter pausen entret Roy Elling Foss scenen
og serverte en sedvanlig glødende tale om
”Fra visjon til virkelighet”.
Utfordringer. – Skal vi nå målene i visjonen Vekst 2020 må vi begynne med å
>>
M i s j o n s bladet 2-1 1
33
Generalsekretær Jarle
Råmunddal talte to
ganger.
Daglig leder Anne
Margrethe Ree
Sunde i Misjonsforbundet UNG.
>>
34
skrive ned noen egne mål. Så må vi slutte
å be om smuler – vi må tenke stort. Jesus
døde for alle mennesker, og det gjelder
også i Norge, sa Foss.
– Vi trenger en kultur hvor misjon er
drivkraften. Invester i relasjoner og inviter dem til kirken! Da må det være noe
der å invitere til. Det første kriteriet for
at vi har lykkes, er at folk elsker å ta med
nye, utfordret menighetsrådgiveren.
Ganske annerledes, men kanskje like
utfordrende, var lærer ved Ansgar bibelskole, Kristin Pedersen, i sin tale om
integritet.
– Hvorfor er integritet viktig? Integritet frelser oss ikke. Men det gir oss muligheten til å puste dypt, se oss i speilet og
bevege oss fritt. De fleste ser mer på hva
vi gjør enn hva vi sier, forklarte Pedersen.
Hun mener også at integritet er avgjø-
Misjons bladet 2-11
Det lokale lovsangsteamet.
Ballonglek må man ha på en
lederkonferanse.
rende for Vekst 2020.
– Vil vi ha frukt som varer lenge, trenger vi integritet. Ellers blir vi en elefant
på leirføtter.
– Hvis du og jeg skal bli integrerte
mennesker, må vi ha noen dype og ekte
eksistensielle samtaler med Herren og
oss selv. Vi må møte det verste i oss selv
og møte vår frykt. Da er det godt å vite at
Jesus vil møte oss med uendelig mengde
respekt, sa Pedersen.
Kom Hellig Ånd! To fullpakkede dager
ble avsluttet som de begynte – med generalsekretær Jarle Råmunddal. Under
temaet ”Kom Hellig Ånd!” pekte han på
den viktigste ingrediensen i vekst.
– Vi mener at hvis vi skal gå fra visjon
til virkelighet så er bønnen ”Kom Hellig
Ånd” nødvendig. Det er en erkjennelse
Lederutvikler
Runar Eldebo
i Svenska
Missionskyrkan.
Pastor Jim
Foss i Bryne
misjonsmenighet
av at vi er totalt avhengig av Den Hellige
Ånd i menigheten. Hvis ikke Gud er med
i det vi gjør, så gjør vi det forgjeves.
– Vi er så fylt med alle ting, og må
derfor be om at Gud får den plassen han
trenger for å virke i oss. Hver gang Jesus
gir oss misjonsoppdraget, er det knyttet
til et løfte om Den Hellige Ånd. Skal vi ta
oppdraget på alvor, må vi åpne våre hjerter
slik at han kan fylle oss, sa Råmunddal.
Dermed kunne 230 deltakere reise
hver til sitt med ny inspirasjon og nye
tanker. Flere av talene fra konferansen
kan høres på Oslo misjonskirke Betlehem sine hjemmesider: www.oslomisjonskirke.no. Du kan også lese mer om
konferansen på våre hjemmesider: www.
misjonsforbundet.no.
tekst og foto: anders a. aanensen
Lærer ved Ansgar
bibelskole,
Kristin Pedersen.
GI EN GAVE TIL
Misjonsbladet er en viktig identitetsskaper for
fellesskapet Misjonsforbundet.
Astrid Seljeåsen Torp, pastor i Frimisjonen i Tromsø
Anne Margrethe Ree
Sunde intervjuer Karl
Fredrik Kittelsen.
– Misjonsbladet er samlende for Misjonsforbundet. Jeg
synes det er interessant å ”bli kjent” med folk i fellesskapet som jeg ikke kjenner fra før. Misjonsbladet gir
følelsen av å være en del av et større fellesskap.
Øyvind Slåtta, misjonær i Colombia
– Misjonsbladet er viktig fordi det forteller historien som
vi deler som misjonsforbundere. Jeg liker at historiene
som blir fortalt nå får god plass og har mange fargebilder. Misjonsbladet er blitt mer et magasin med plass til
de viktige historiene med god kvalitet.
Anne Wenche Hellem, leder av Misjonsforbundets hovedstyre
– I Misjonsbladet kan jeg følge med på hva som skjer
rundt omkring i de forskjellige menighetene i Misjonsforbundet både nasjonalt og internasjonalt. Jeg vil støtte
Misjonsbladet fordi jeg i min stilling vet hvor skoen trykker, og vet at behovet er stort i Misjonsbladet.
Harald Nygaard, rektor ved Ansgarskolen
Menighetsrådgiver Roy Elling
Foss.
– Jeg leser Misjonsbladet fordi jeg ønsker å holde meg
oppdatert på det som skjer både i Misjonsforbundet og
Misjonsforbundet UNG. Jeg synes Misjonsbladet er informativt og gir god oversikt over arbeidet i Misjonsforbundet – både i menighetene og internasjonalt.
Line Haugnes, speiderkonsulent i Misjonsforbundet UNG
– Jeg synes det er gøy at Misjonsforbundet har et blad
med så høy kvalitet og som tar opp spennende og interessante tema.
Vil du støtte produksjonen av Misjonsbladet?
Da kan du tegne frivillig støtteabonnement
ved å bruke vedlagte giro. På forhånd takk!
M i s j o n s bladet 2-1 1
35
folk
Her skriver vi om Misjonsforbundsfolk som feires eller som minnes, først og
Jubilanter
50 ÅR
60 ÅR
are brevik
kathrine skimmeland
fyller 50 år 14. mai 2011. Hun vokste opp i
Porsgrunn og har gått gradene i Porsgrunn
misjonsmenighet, og var ungdomsleder
der i over 20 år før hun tok lederansvar i
NmU-Sør en fireårsperiode. Hun arbeidet
i bank og på arbeidskontor en årrekke før
hun sammen med sin mann, Victor Skimmeland, reiste som misjonær til Colombia
i 1999.
Hovedoppgaven i Colombia var å være
rådgiver for ledelsen av Esperanza-prosjektet, en skolefritidsordning for 150 barn
i de fattige bydelene i Bogotá. Hun hadde
også ansvar for å tilrettelegge for NmUs
ungdomsteam i Colombia, følge dem opp
og stå i kontakt med lokal kirkes ledelse i
dette arbeidet. I tillegg engasjerte hun seg
på en fin måte i ungdomsarbeidet i den
nystartede Fontibón-menigheten i Bogotá.
I alt sitt arbeid viste hun dyktighet, kvalitet
og nøyaktighet.
Hun kom tilbake til Norge etter en
periode på nesten fire år. Misjonsforbundet takker Kathrine Skimmeland
for trofast tjeneste de årene hun var i Colombia og ønsker Guds velsignelse over
50-årsdagen og liv og virke i årene som
kommer.
Viggo Koch, spesialrådgiver for bistand og
misjon
Håkon ramsøy
fyller 60 år 30. april. Han er født i Molde,
men hadde også barneår i Kristiansund
og Kongsvinger. Før han, som 20 åring,
begynte på Ansgar Teologiske seminar i
1971, hadde han rukket både et år på Ansgar bibelskole, reist en periode med evangelist Ole Rekdal og vært fast predikant i
Metodistkirken i Finsnes.
Etter å ha avsluttet studier ved Ansgar,
startet han opp som forstander i Steinkjær
Misjonsmenighet (1975-1977). Han har
også vært forstander i Trysil Misjonsmenighet (1977-1981), hatt forstandergjerning i Det Danske Misjonsforbund
(1981-1983) og vært ungdomskonsulent i
NMU (1981-1983). I perioden 1985-1993
arbeidet Håkon i et ingeniørfirma i Trysil.
I perioden 1993-1995 var Håkon engasjert
i Trysil og Heddal misjonsmenigheter. Fra
1995 til 2001 var Håkon ansatt som pastor
i Salem i Kristiansand og siden har han
vært forstander i Søgne misjonskirke.
Håkon er en flott pastor som trives godt
og er god som forkynner. Han er også fin
i møte med enkeltmennesker. Håkon er
allsidig og løsningsorientert. Misjonsforbundet vil gratulere med 60-årsdagen og
vil samtidig benytte denne muligheten til
å takke for trofast tjeneste og ønske Guds
rike velsignelse over livet.
Jarle Råmunddal, generalsekretær
fyller 60 år 20. mai. Are er fra Trondheim
og har trådt sine barne- og ungdomssko i
misjonsmenigheten der. I dag bor Are og
Randi på Arnatveit ved Bergen. Are vokste
opp i en trygg kristen familie, men tok selv
et personlig valg i 14-15 års alderen. Han
forsto nok ganske tidlig at det var forkynner
han skulle bli, likevel rakk han å bli utdannet rørlegger før det ble militære, og etter
det Ansgar, hvor han startet opp i 1973.
Etter å ha avsluttet studiet ved Ansgar
Teologiske Seminar, begynte Are som forstander i Levanger og Steinkjær misjonsmenighet i 1977. I 1980 flyttet familien til Lista
og Are betjente menigheten der i fem år.
Så fulgte forstanderperioder i Kristiansund
misjonsmenighet (1985-1993) og Haugesund misjonsmenighet (1993-1999). I 1999
startet Are opp som distriktsforstander i
Vestre distrikt, en stilling han hadde frem
til høsten 2009. I en periode var han også
pastor i Arna misjonsmenighet ved siden
av distriktsforstandertjenesten. I dag er Are
ansatt som regionpastor og betjener menighetene i Bergensregionen.
Are er veldig allsidig. Ikke bare har
han utdanning som rørlegger og pastor,
han er også en engasjert hobbygartner og
hobbymaler. Han er glad i natur, friluftsliv
og fisking. Are trives godt som forkynner
og har engasjement både for den lokale
menigheten og for det å samle ledere og
menighetsfolk til samlinger og leirer.
Misjonsforbundet ønsker å takke Are
for tjenesten han har hatt både som menighetspastor, distriktsforsander og nå
som regionspastor. Vi vil også gratulere
med 60-årsdagen og ønske Guds rike velsignelse over liv, tjeneste og familie.
Jarle Råmunddal, generalsekretær
36
Misjons bladet 1-11
2-11
fremst om folk som er aktive i dag, eller som har vært i tjeneste over litt tid, i tidligere tider.
Til minne
MINNEORD FOR
EN 101-ÅRING
Anne Kjerstine Kristiansen ble født den 25.
september 1909, som den nest eldste av fire
søsken. Hun sovnet stille og fredelig inn på
Trysil sykehjem 29. desember 2010, hele 101
år gammel. Hun vokste opp på gården Nirsen i Dalsbygda i Os i Østerdalen, som datter av Oline og Andreas Østgård, sammen
med søsknene Marit, Ola og Aasta. Hun
hadde også en eldre halvbror kalt Olav, som
vokste opp hos sine besteforeldre Øverhaug
i Dalsbygda. Hun og de andre søsknene
hadde kontakt med ham hele livet.
Hun het altså egentlig Anne Kjerstine, men
for oss alle sammen var hun vel Kjerstina,
og det er også det navnet jeg kommer til å
bruke i fortsettelsen.
Kjerstina reiste ut i 1932 for å tjene
penger. Da hadde hun allerede vært seterbudeie i mange år. Hun reiste først til Storelvdal hvor hun fikk seg huspost på en stor
gård. Her hadde hun mye med matlaging å
gjøre, noe som gjorde at hun senere ble en
ansett kokke. En tid var hun også i Oslo,
før hun dro til London med en venninne,
og fikk seg huspost – noe som nok ikke var
så vanlig på den tida.
Da mora, Oline, ble syk av leddgikt, måtte
Kjerstina reise hjem igjen til Dalsbygda for
å hjelpe til på gården. I ti år var Kjerstina
hjemme, fram til 1950, da Oline døde.
Senere reiste hun til storgården Thorshov,
i Vang ved Hamar. Fra 1953-1960 fikk hun
jobb som kokke på Sangen Rekonvalesenthjem.
Det var her hun ble kjent med Oddmund, som skulle bli hennes mann. Oddmund hadde et stort hus her på Østby,
Glitre, som er nærmeste nabo for oss nå.
24. september 1960 stod bryllupet mellom
Oddmund og Kjerstina, og selskapet hadde
de på Glitre. Dagen etter fylte Kjerstina 51
år. Oddmund var da 53. Fra da bodde hun
her frem til hun sommeren 2007 ble inn-
lagt på sykehjemmet i bygda.
I flere år vaska Kjerstina på skolen og arbeidet på Kjølen.
Etter 20 års tjeneste slutta hun – godt
oppe i pensjonistårene. Kjerstina var ellers
et friluftsmenneske. Hun var svært glad i
blomster. Hun plukka bær, safta og sylta.
Hun likte å gå turer på fjellet sommerstid og
i fjellet på ski vinterstid. Kjerstina var glad
i å sykle, og også sammen med Oddmund
kunne hun ta lange sykkelturer. Før den tid,
da hun bodde i Hamar, hadde hun brukt
sykkel når hun skulle på tur til Oslo eller
hjem til Dalsbygda.
Kjerstina var svært gjestfri, og videreførte den tradisjonen som hadde vært i
Kristiansen-familien. Hun likte å invitere
ved festlige anledninger, og huset har hatt
mange overnattingsgjester. Ikke minst har
mang en omreisende predikant overnattet
på Glitre i årenes løp. En gang overnattet
hele ti Ansgarelever på huset.
Kjerstina var også svært sjenerøs. Hun ga
bort saftflasker, bakst og flatbrød, ikke minst
til menighetens pastorer. ”Kjerstina-kringla”
med rabarbrasyltetøy var veldig populær.
nemisjonen, hvor hun var veldig aktiv i
mange år. Hun hadde et stort hjerte for
misjon. Fra sent på 60-tallet til tidlig på
70-tallet hjalp hun til på søndagsskolen. Mange vil huske de store pinsestevnene
her på huset, med fullt hus, og Kjerstina
i full sving for å få på plass middagsserveringen til de mange gjestene mellom
møtene. Oddmund hadde flere vaktmesteroppgaver på Misjonshuset, og når han
var mye i Oslo, overtok Kjerstina flere av
disse – både vedfyring og snømåking.
Selv om Østby ble Kjerstinas permanente
hjem fra 1960, glemte hun aldri sine egne,
og besøkte ofte Dalsbygda. Ingen i familien
ble glemt, alle ble fulgt opp med jule- og
bursdagsgaver – som regel hjemmelagde
ting. Hun var en dyktig sydame og sydde
sin egen garderobe fra ungdommen av og
til hun ikke så godt nok lenger.
Bildet blir ikke fullstendig uten at Kjerstinas barnetekke nevnes. Flere kan fortelle
at hun har vært en reservebestemor for
dem. Hun var svært glad i barn, og passet
flere. Hun fikk jo ingen egne barn, men
viste morskjærlighet overfor flere, deriblant også sine egne tre nieser, som hun
kalte ”unga mine”, og som hun hadde nær
kontakt med i alle år.
En urokkelig tro på Gud og bønn har fulgt
Kjerstina gjennom livet. Hun og Oddmund
hadde daglige andaktsstunder rett etter
frokost. Dette fortsatte hun med også etter
at Oddmund gikk bort. Hun tok Gud med
også i de helt praktiske og hverdagslige ting,
som når hun ba om å finne ting hun hadde
mistet. Hun sa at hun syns alt ble så mye
enklere etter at hun fikk nevnt det for Gud.
Kjerstina har også tilbrakt mye tid i tjeneste for Østby misjonsmenighet. Ved
julebasarer bidro hun med. Hun broderte
løpere som ble solgt til inntekt for kvin-
Takknemlighet kjennetegnet Kjerstina,
også i de senere årene da hun etter hvert
hadde behov for mer hjelp. Fra 2007, da
hun i en alder av 98 år ble innlagt på sykehjemmet, takket hun stadig personalet for
deres innsats. Hennes urokkelige tillit til
Gud fulgte henne gjennom livet – helt til
det siste, da hun 29. desember 2010 stille
og fredelig trakk sitt siste sukk på Trysil
sykehjem. Vi lyser fred over Kjerstina Kristiansens minne.
Trond Lohne, pastor i Østby misjonsmenighet
M
Miissjjoonnssbladet
bladet 2-1 1
37
Vi møter
mye på internett og en del dokumenter, og
har ikke vært flink til å lese skjønnlitteratur de siste årene.
Ostehøvel,
trommer
og misjonstjeneste
– Hvis du skulle bo i et land utenom Norge
og Colombia, hvor ble det da?
– Jeg har noen aner i Tyskland, og flere
gode opplevelser derfra. Det måtte nok
vært der.
– Ville du takket ja til et tilbud om å hoppe
i fallskjerm?
– Nei, det har jeg ikke noe behov for.
– Hva betyr fotball for deg?
– Jeg er vokst opp i en fotballfamilie hvor
både storebror og lillesøster var fotballtalenter. Jeg har årskort til Odd Grenland
sine hjemmekamper, og ser litt Champions
League-fotball.
– Hvilke inspirasjonskilder har du for liv
og arbeid?
– Det å sitte i lederskapet i menigheten
gir inspirasjon. I tillegg til Bibelen hører
jeg på taler via internett eller på CD eller
DVD. Jeg har også kontakt med venner i
Colombia, og det kan være til inspirasjon.
Jon-Arne Hoppestad er ansatt for å videreutvikle Liv
& Vekst og overtar dermed
etter Øyvind Haraldseid.
Jon-Arne Hoppestad (40) er
ny prosjektleder for Liv &
Vekst og tidligere misjonær
for Misjonsforbundet i
Colombia. Han bor i Skien
sammen med kone og to
barn, og sitter i styret i
Gjerpen misjonskirke.
– Hva i oppveksten har preget deg mest
som menneske?
– Jeg er vokst opp i Gjerpen misjonskirke
i trygge omgivelser og brukte mye tid i
kirka. Flere gode ledere har formet meg,
det har også et godt kristent hjem gjort.
– Driver du med noen idrett og kunne du
bli skikkelig god?
– Jeg sparker litt fotball, men da jeg var
liten hadde jeg ikke tid til å gå på treninger. Jeg brukte for mye tid i kirka. Det
38
Misjons bladet 2-11
måtte vært i en ballidrett fordi jeg tar flere
av dem ganske lett.
– Har du noen hobbyer?
– Før spilte jeg mye trommer. Nå spiller
jeg fotball for en 6. divisjonsklubb.
– Hvis du måtte være medlem i et annet
kirkesamfunn enn Misjonsforbundet, hvor
ville du havnet?
– Det har jeg tenkt veldig lite på. Men i tilfelle måtte det vært baptistene eller pinsevennene, eller aller helst en blanding av
de to.
– Hvilken bok utenom Bibelen har gjort
størst inntrykk på deg?
– Da jeg som 9-åring leste For dette kors
må du dø. Jeg var på møte med Bruce
Olson, og han signerte boken min. Jeg
hadde en klar formening om tro, og den
boka gjorde stort inntrykk.
– Hvilke bøker har du på nattbordet nå?
– Akkurat nå er det ingen bøker. Jeg leser
– Hvilken nålevende person ser du mest
opp til?
– Jeg tror det er Gloria Alzate. Hun er et
fantastisk menneske og en personlig venn
av Jesus. Hun har virkelig viet sitt liv til
Gud og mennesker på en måte som er forbilledlig.
– Hvilke fem hverdagsting klarer du deg
ikke uten?
– PC, bil, ostehøvel, kaffe og solbriller.
– Hva tror du preger livet ditt om ti år?
– Jeg håper at jeg er en støtte for misjonen
enten ute på feltet eller hjemme og at jeg
fremdeles er en god pappa. På en eller
annen måte vil jeg være i tjeneste.
– Hvorfor ble du prosjektleder for Liv &
Vekst?
– Jeg har tro på konseptet og at vi har godt
av en stor festsamling for alle sammen.
Som fellesskap tror jeg det er viktig. Jeg
tror at jeg kan bidra i jobben, og vi har
vært mange år på Liv & Vekst hvor vi har
trivdes veldig godt.
Tekst og foto: Anders A. Aanensen
KryssOrdet
Til tross for en manglende siste linje i forrige kryssord, hadde overraskende mange funnet løsningen – og ført på det 17 bokstaver lange ordet i den manglende linjen: Profetkonferansen. (Se hele løsningen på side 55). Vinneren av en valgfri cd var denne gangen
Hellen og Øystein Lohne fra Kristiansand.
I dette kryssordet kan det være en fordel å kjenne sin Ansgarskole. Lykke til med nok et
utfordrende kryssord fra vår Rolf Hansen-inspirerte kryssordskaper. Løsningen må være
oss i hende innen 15. juni.
KREFTFOREN.SJEF
ANSGAR- ALLIANMEDARB- SEORIENEIDERNE
TERT
SPORTSUTSTYR
OKSYG.
EUR. BY
PLAGG
"DEN
ARNMODERBILDE
ARDOS
ELEKNE GEOMELLOM- TRONISK LOGIENS FORENT
NAVN
FAR"
LEGEMSDELENS
PRON.
FISK
TUSEN
JAKOB
SANDANE FLYPLASS
BRAKK
NAKKEN I
1. SAM
DYR
GOLFUTSTYR
NR 2
TERRORORG.
FORBUNDSREPUBLIKK
IKKE I
HIMMELEN ENNÅ
USAs 34.
PRESIDENT
ANSGARREKTOR
USAs 26.
PRESID.
STEDSNAVN I
ROGAL.
EKSTATISKE
MESTAANSATT
NORSKE INNSJØ I
KVENERS TRØNDEL
FORFRANSK
BUND
VANN
RAND
OKSYGEN
VEIDEKKE I
JOH. ÅP.
ANSGARREKTOR
SEPARERER
ANSGAR-ADRESSE
MIDDELALDERSK
FOLKEDOMSTOL
HIMMELRETN.
TITTEL PÅ
KANONISERT
PERSON
AFRIKANER
BOLIG
UTROP
NORR.
KVINNENAVN
MERKE
UTEN
EKSAMENSPAPIRER
FORBRYTELSE
SALVER
VEKT
FR.-AM.
FORFATT.
EKSANSGARLEDER
KVINNENAVN
MYTOL.
HORDE
SLAGG
TRE
STEVNE
MISJONSFORBUNDSPASTOR
SØRLENDING
SLO
FISK
REDUSERES
POPKUNSTNER
PLAGG
TONE
WISCONSIN
SKRINT
RUSMIDDEL
JEGERENS
PODE
INSEKT
STUD.ORG. I
BERGEN
ANSGARREKTOR
DYR
DYR
Æ
FREDSPRISVIN.
ARCUSVARERÅSTOFF
BLODTYPE
RHODIUM
NORSK
RETSTIDENDE
OPPGAVE
REDSKAP
ARTIKKEL
MANNSNAVN
SKRIKE
MINIMALE
ENG. BY
GAMLE
ANSGARSTUDENTER
KUNSTNEREN
MAROKKO
BLIR 1005
TIL
SAMMEN
FRONT
OVER
BRØKSTREKEN
HYDROGEN
KONGE
STED I
GLOPPEN
KANT
REMOTE
LINE UNIT
VINNERNE
FAGFORENING
ANSGARSKOLEKUNDE
M i s j o n s bladet 2-1 1
39
portrettet
Når kallet
tar slutt
Kristin Pedersen så for seg et
liv i Colombia. Etter syv år
alene som misjonær i landet,
orket hun ikke mer. Likevel
var det når hun kom ”hjem”
at hun følte seg mest ensom.
40
Misjons bladet 2-11
K
ristin Pedersen er nå kjent som
forkynner på blant annet på Nasjonal lederkonferanse i februar
og som bibelskolelærer ved Ansgarskolen.
Mange har også fulgt henne som tidligere
misjonær i Colombia for Misjonsforbundet, men historien om da hun sluttet midt i
en periode i 2009 er mer ukjent.
– Jeg måtte bare innse at jeg ikke hadde
giftet meg med Colombia. Det var en tapsopplevelse fordi jobben er så tett knyttet til
identiteten. Hadde det vært en annen jobb,
ville jeg nok sluttet før, sier Kristin Pedersen.
Tankefull. Vi treffer henne på kafé i Oslo,
og hun kommer direkte fra forelesninger
på Diakonova. Der tar hun sjelesorg ved
siden av lærerjobben på bibelskolen. Noe
hun har fått nytte av etter hjemkomsten til
Norge.
– Kultursjokk unner jeg ingen, og det
fikk jeg. Man er en fremmed i sitt eget
land. Jeg har vært i en indre prosess som
jeg ennå ikke er ferdig med, forteller hun.
De fleste kjenner Kristin som en sprudlende og humørfylt dame som liker å
imitere sørlandsdialekten. Men når hun
Kristin Pedersen
Kristin Pedersen fikk et misjonærkall som liten,
og levde det ut i Colombia. Men da hun opplevde
at menneskers nød ikke gikk inn på henne lenger,
så skjønte hun at det var tid for å reise hjem. Det
ble en tøff opplevelse.
Alder: 36 år
Sivilstatus: Forlovet, gifter seg i juni.
Arbeid: Timelærer ved Ansgar bibelskole, nattevakt på PU-bolig og
student.
Bosted: Kristiansand.
Bakgrunn: Fem år som misjonær i
Colombia for Misjonsforbundet og to
og et halvt år i team for Misjonsforbundet UNG.
Utdannelse: Fullfører bachelorgrad
på Ansgarskolen i år.
– Kultursjokk unner jeg ingen, og det fikk
jeg. Man er en fremmed i eget land.
Kristin Pedersen
forteller om dette, så er det avdempet
og tankefull. Minnene sammen med en
forkjølelse gjør at stearinlysene blinker i
blanke øyne.
Tidlig kall. Men det hele begynte helt annerledes. Unge Kristin Pedersen fikk sitt
kall tidlig, og virket etter hvert som perfekt
for en lang misjonstjeneste.
– Jeg var syv-åtte år da en mann spurte
hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Jeg svarte
at jeg skulle bli lærer, men en stemme inne
i hodet mitt sa: ”Du skal bli misjonær”.
Fra og med da var det noe jeg visste inne i
meg, og det var lystbetont og noe jeg ønsket, forteller hun.
Det var ingen som fikk vite om kallet
da, men som tenåring fikk hun en fornyelse av kallet, og da gjorde hun det klart for
familie og venner.
– Det var ingen som ble overrasket,
kommenterer hun og smiler.
Kristin vokste opp som pastorbarn, og
har hatt hjemsted både i Larvik, Stavern,
Greåker, Porsgrunn og Skien. Hun kaller
Skien for hjem selv om foreldrene og slekta
bor i Porsgrunn.
– Tiden der representerte en viktig fase
i livet mitt, og jeg fant ett eller annet som
gjorde at ting falt på plass. Der kom jeg inn
i Misjonsforbundet, og jeg trivdes veldig
godt. Det ble hjemstedet mitt som har stått
fast, selv om jeg ikke tenkte på det da.
Likevel var det til utlandet hun ville.
Hun hadde kontaktet daværende misjonssekretær Viggo Koch i Misjonsforbundet
og fortalt om sitt kall. I ryggen var også
menigheten som støttet planene om å bli
misjonær.
>>
M i s j o n s bladet 2-1 1
41
– Å være misjonær uten på noen måter
å bli berørt av menneskeskjebner, er som
å være fotballspiller uten å kunne spille
fotball.
Kristin Pedersen
>>
– Det var ikke lett å vite om man hadde
evnene som skal til før jeg hadde prøvd.
Men jeg likte menighetsarbeid, å arbeide
med mennesker, å arbeide med barn og å
formidle, sier hun.
Løp til flyet. Da Misjonsforbundet UNG
i 1998 skulle sende sitt første team til Colombia, var det bare å hoppe på lasset.
– Jeg visste det ville være en litt mykere
opplevelse av misjonærlivet, og det var en
gavepakke å arbeide uten administrativt
ansvar. Jeg var ganske ivrig etter å være
med.
I august ble drømmen realisert med et
fly fra Fornebu.
– Jeg gråt ikke en tåre fordi jeg var så
lykkelig. En drøm var i ferd med å bli virkelighet, og jeg løp opp trappen og vinket
til mamma og pappa. Jeg var så giret, forteller Kristin.
Og hun ble ikke skuffet. Oppholdet i
Colombia høres nesten for godt ut til å
være sant når Kristin nå forteller om det ti
år etter.
– Det var nesten som å komme hjem.
Jeg kom til en kultur hvor jeg følte meg
hjemme. På mange måter var det en enkel
overgang med store endringer og mye nytt,
men alt var lystbetont. Kanskje jeg kan
kalle det en Disney-variant. Det er ikke
tull en gang – startopplevelsen var en forelskelse og en kjærlighetshistorie.
– Jeg var overbevist om at jeg skulle leve
hele mitt liv i Colombia.
Idealistisk og naiv. En kultur som pas-
set den unge misjonæren som hånd i hanske.
– For meg var det en kultur uten jantelov med raushet og åpenhet. Jeg hadde det
godt og likte det latinamerikanske lynne.
– Jeg var 24 år, idealistisk og litt naiv.
Etter tre måneder språkskole lærte jeg
spansk av barna i Esperanza og holdt an-
dakter som ikke var lett å forstå.
Etter to og et halvt år måtte hun motvillig reise tilbake til Norge.
– Jeg gråt mye. Jeg visste at jeg ville bli
i Colombia, og banket på døra til Viggo
Koch mange ganger i løpet av de 2,5 årene
i Norge. Perioden ble på mange måter bare
en mellomstasjon for å komme ut igjen.
I 2003 reiste hun ut igjen, og den første
perioden over fem år fortsatte i sporet av
tiden i team.
– Som tidligere så stupte jeg bare i det.
Jeg begynte å snakke spansk uten å forstå
det jeg sa og prøvde meg fram. Jeg lærte
gjennom å praktisere. Noen lærer gjennom
å få oversikt og det gjør ikke jeg. Jeg er litt
uredd når det er noe jeg bare må gjøre.
Kanskje jeg ikke tenker meg så nøye om,
forteller Kristin.
Hun opplevde også stor raushet blant
colombianerne, og selv om Kristin ikke
kunne bli som dem, ble hun en av dem.
– De er tålmodige og velvillige, og vi
passet sammen. Vi er ikke så velvillig når
noen knoter seg fram på gebrokkent norsk
i Norge.
– Jeg forandret meg på dypet på en
måte som jeg ikke greier å sette ord på. Jeg
er ikke bare norsk nå. De første elevene
jeg reiste på studietur til Colombia med sa
allerede etter første dagen: Nå skjønner vi
hvorfor du er som du er.
Alene på misjonsmarken. Samtidig
som arbeidet gikk bra, og hun trivdes
veldig godt blant lokalbefolkningen, så
manglet hun noen å komme hjem til. Der
de andre misjonærene hadde en ektefelle å
støtte seg på, var Kristin alene.
– Selvfølgelig var ikke ønsket mitt å
reise som singel. Jeg hadde trodd og sett
for meg at jeg fant en mann hjemme og så
dra ut. Men jeg følte likevel en fred for det
jeg skulle gjøre, sier hun.
I den andre perioden fikk hun virkelig
Kristin Pedersen har
funnet seg til rette
både som lærer ved
Ansgar bibelskole og
som forkynner.
kjenne på det. Det var ingen tvil om at hun
skulle reise ut igjen, men det ble etter hvert
en helt annen opplevelse.
– Det aller vanskeligste i Colombia var å
være alene. Jeg hadde alltid ett eller annet
sted å gå, men det endret seg hele tiden.
Misjonærflokken endrer seg og kollegene
er alltid kolleger. Jeg hadde ikke en eller
noen som bare var min og ikke ble skiftet
ut. Det hadde alle de andre, forteller hun
og legger til:
– Å være alene er en egen byrde. Slik
hadde det også vært i Norge hvis alle venner var gift, men ensomheten ble så total
fordi jeg ikke bare kunne dra hjem til
familie eller andre. Colombia er i tillegg
veldig familiefokusert, og flere spurte om
jeg faktisk handlet mat alene. Det er ofte
en familiebegivenhet.
Empatien forsvant. Livet alene gjorde
samtidig den unge misjonæren mer selvstendig. Singellivet alene var ikke grunnen
til at livet i Colombia ble uholdbart.
– Jeg begynte plutselig å lengte hjem,
og det hadde jeg aldri gjort før. Det jeg
tror ble vanskelig for meg var summen av
alle behovene – jeg jobbet med så mange
mennesker som hadde store behov. Folk
ser på deg som en med penger, nettverk og
ressurser som kan hjelpe dem, og jeg ble
sliten av det. Det var få kilder til innputt
og samtaler, og det ble mye gi men lite få,
forklarer hun og understreker at dette er
noe hun ennå ikke har er ferdig med å bearbeide.
Og etter en stund var det en Kristin Pedersen som hun ikke kjente igjen.
– Jeg kjente på en mistrivsel, og verst av
alt merket jeg at jeg ikke greide å forholde
meg til tragiske situasjoner. Jeg ble rett og
slett ikke følelsesmessig involvert. Å være
misjonær uten på noen måter å bli berørt
av menneskeskjebner, er som å være fotballspiller uten å kunne spille fotball.
Tapsopplevelsen. Likevel ble Kristin i
Colombia, selv om hun innerst inne visste
at det var tid for å reise hjem. Gjennombruddet kom da ei venninne kom på besøk
og konfronterte henne direkte.
– Jeg grein hver dag. Det var ikke så
dramatisk som det kan høres ut, men det
er slik jeg er som type. Ei venninne på
besøk spurte meg direkte: Hvorfor reiser
du ikke bare hjem? Jeg svarte at dette var
kallet mitt, og Gud hadde ikke sagt noe
annet. Jeg hadde ikke selvtillit og ryggrad
til å si at nok var nok. Venninnen min bare
lo og ba meg skjerpe meg, forteller Kristin.
– Da skjønte jeg at jeg kunne reise hjem.
Hun tror misjonærrollen gjorde avgjørelsen vanskelig å håndtere på egen hånd.
– Å reise hjem er en tapsopplevelse
som skaper noe ubehagelig på innsiden.
I forhold til en vanlig jobb gjør forholdet
mellom kall og identitet at det er mer
komplisert. Men det er også min legning at
jeg er treg til å forstå meg selv og mine følelser, og det forsinket nok også prosessen,
forklarer den tidligere misjonæren.
Ensom i Kristiansand. Fem år etter at
hun kunne reise ut til drømmejobben, satt
Kristin Pedersen på flyet hjem igjen to år
for tidlig. Hjem til en helt annen verden.
– Jeg var 34 år og skulle etablere meg
i Kristiansand i januar. Jeg pleier å spøke
med at jeg ikke så en sørlending før april,
og det var vanskelig å vite hvordan jeg
skulle bli kjent med folk. Egentlig var jeg
mer ensom den første tiden der enn noen
gang i Colombia.
– Jeg hadde noen få gode venner der
som ble veldig viktige. Men når jeg gikk fra
Ansgarskolen hvor jeg arbeidet 80 prosent,
var det ofte at jeg ikke traff andre mennesker. Jeg er veldig sosial, og det var en plage.
Det er trist at vi er såpass lukket som vi er,
forteller Kristin.
Det ble rett og slett et realt kultursjokk
for misjonæren å skulle etablere seg og
planlegge en framtid i Norge.
– Kultursjokk unner jeg ingen. Det er
en slags tåkelegging som også gjorde det
umulig å bearbeide sporene etter tiden i
Colombia. På en måte visste jeg ikke hvor
jeg var, og var for eksempel ikke vant med
å sortere søppelet på riktig måte. Mangelen
på mestring oppleves fortere på det prak>>
M i s j o n s bladet 2-1 1
43
>>
tiske planet, men foregår hele tiden på et
dypere plan, forklarer hun.
Og da gjorde det ikke hverdagen noe
enklere at hun så ut og framsto som en
hvilken som helst nordmann.
– Jeg opplevde at jeg var fremmed i eget
land, men egentlig var jeg jo ikke fremmed.
Det var tungt å se norsk ut, men være annerledes inne i hodet. En fortalte meg at jeg
var en skjult innvandrer, og slik føltes det.
Hud og hår. Hva gjorde det så med
troen? Først reiser hun hjem fra noe hun
trodde var et livslangt kall, for så å være en
fremmed i hjemlandet.
– Jeg tror Gud var med i alt og opplevde
meg aldri forlatt. Folk åpnet opp for meg,
og selv om det var tøft, var det ikke synd
på meg. Jeg tror jeg ble ivaretatt av Gud,
sier hun.
Det er et intervju om sterke følelser, og
Kristin legger ikke skjul på at hun er et følelsesmenneske som gir av hele seg.
– Hele tiden har jeg vært til stede med
hud og hår. Jeg levde intenst i Colombia,
og prosessen etterpå har vært intens.
Samtidig snakker hun om følelsene
med en profesjonell nøkternhet. Det bærer
preg av at hun bruker sin sjelesorgkompetanse på seg selv.
– Jeg har sett fattigdom og nød som
man ikke ser i Norge, og det gjør noe med
meg. Spesielt det at jeg vet de er like fattige, og jeg ikke vet hvordan jeg skal gjøre
noe med det. Jeg har bearbeidet de enkleste lagene av følelsene, men de vanskeligste gjenstår.
– Det hjelper med litt faglig kunnskap,
men når det kommer til seg selv så blir vi
alle på en måte barn igjen. Jeg klarer ikke
alltid å anvende prinsippene jeg har lært
på meg selv, sier hun.
– Vil du reise ut som misjonær igjen?
– Mange spør om det, men jeg har ikke
plass til å tenke på det nå. Jeg må først
lande inne i meg. Jeg er takknemlig for de
erfaringene jeg fikk som misjonær, men nå
har jeg også flere hensyn å ta.
Gifteklar. Da snakker hun om den nye
familiesituasjonen som kommer opp til
44
Misjons bladet 2-11
Kultursjokket
var å føle seg
som fremmed i eget
land. Men
nå er gleden
tilbake.
sommeren. Kristin gifter seg med Vidar
Lie som er enkemann med to barn.
– Det er en god endring! Det hjelper
meg til å sette rot i Norge og gir meg tilhørighet. Kjærligheten hjelper også i den prosessen som foregår inne i meg, sier hun.
Det er ingen tvil om at det er en lykkelig 36-åring vi møter. Også i undervisningen på bibelskolen og fra talerstolen på
Nasjonal lederkonferanse utstråler hun en
selvsikkerhet og glede i sterk kontrast til
historien om den hjemkomne misjonær.
Selv om hun arbeider med fortiden, er det
framtiden som gjelder.
– Nå skal jeg finne ut hva jeg skal bli,
kommenterer Kristin.
Ingen ambisjoner. Vårt Land utpekte i
hvert fall Kristin Pedersen for fem år siden
som en av framtidens kristenledere.
– Jeg ble veldig overrasket, og ville nok
blitt enda mer overrasket nå. Jeg er mer på
sidelinjen i dag. Nå oppleves det helt urealistisk at de skulle mene det om meg. Jeg
har ingen ambisjoner om lederverv i det
hele tatt, og har kanskje mistet noen i løpet
av de årene, sier hun.
Ambisjoner eller ikke. Sannsynligvis
kommer Kristin Pedersen til å være synlig i Misjonsforbundet også i framtiden.
Under Nasjonal lederkonferanse fikk hun
en rekke gode tilbakemeldinger for sin virkelighetsnære og tydelige forkynnelse.
Vi gleder oss i hvert fall til å høre mer fra
Skiensjenta.
Tekst og foto Anders A. Aanensen
Misjonsforbundet er en sammenslutning av rundt 100 selvstendige menigheter med ca 8.500 medlemmer. Misjonsforbundet
UNG er vår barne- og ungdomsorganisasjon med ca 5.000 medlemmer. Hovedkontoret ligger i Oslo. Vår visjon er «Guds barns
enhet og menneskers frelse». Ansgar bibelskole og Ansgar
teologiske høgskole er våre skoler. Internasjonalt har vi virksomhet i Afrika, Sør-Amerika og Asia. Misjonsbladet og webside er
hovedkanaler for vår kommunikasjon.
Adr: Chr Kroghs g 34, 0186 Oslo
Kommunikasjonsmedarbeider
www.misjonsforbundet.no
Misjonsforbundet og Misjonsforbundet UNG søker en
dyktig og erfaren person i 80-100 % stilling som skal
arbeide i vår kommunikasjonsavdeling, sammen med vår
kommunikasjonsleder. Misjonsforbundet og Misjonsforbundet UNG er i positiv utvikling og endring – noe som
gjør arbeidet i kommunikasjonsavdelingen allsidig, utfordrende, lærerikt og engasjerende.
Ønsket tiltredelse medio august 2011.
Ønskede kvalifikasjoner
- Journalistisk erfaring / bakgrunn fra kommunikasjonsfaglig arbeid
- Gode formulerings- og formidlingsevner
- Evne til å tenke på tvers av generasjoner
- Evne til å arbeide selvstendig
- Løsningsorientert
- Gode samarbeidsevner
Arbeidsoppgaver
- Journalist for webside og Misjonsbladet
- Ansvarlig for ulike informasjonsprodukter
- Kommunikasjonsfaglig rådgiver for øvrig stab
- Delta i vår kommunikasjonsgruppe
- Prosjektarbeid og –ansvar
- Noe innsamlingsarbeid må påregnes
Vi tilbyr
- Godt kollegialt fellesskap
- Spennende arbeidsoppgaver
- Utviklingsmuligheter og ansvar
- Lønn etter avtale
Den ansatte må arbeide i samsvar med Misjonsforbundets formål og verdier.
Spørsmål om stillingen kan rettes til generalsekretær
Jarle Råmunddal, jramunddal@misjonsforbundet.no
eller tlf + 47 23 32 57 50
Søknadsfrist 30. april.
Pinse
for pensjonister
VEGÅRTUN kaller igjen de over 60 til
samling 09.–13. juni. Vi tror det blir flotte
dager ved vakre Vegårvann.
Som talere kommer Solveig og Asbjørn
Johansen. Gjennom mange år har de
gledet oss med sin rike og inspirerende
forkynnelse.
Les mer på: www.vegartun.no
Vegårtun leirsted
Meld deg på snarest mulig TIL:
Vegårtun leirsted
Hilde Øyslebø, Mellomhagen 22, 3261 Larvik.
Tlf. 47850508/33127477 etter kl. 16.00.
Epost: toeysl@online.no
Vegårtun leirsted
Ansgarskolen søker:
VAkTMeSTer/
driftsleder
Stillingsbetenkning ligger på Ansgarskolens
hjemmeside www.ansgarskolen.no.
Vegårtun
leirsted
Vegårtun
leirsted
Ansgarskolen er en privat kristen skole som eies og drives
av Det Norske Misjonsforbund. Skolen består av to skoler;
Ansgar Teologiske Høgskole og Ansgar Bibelskole og har
ca 30 ansatte og i underkant av 300 studenter.
– Mer enn 
  skole!
M i s j o n s bladet 2-1 1
45
m
o
s
0
2
0
2
t
Veks
i
g
e
t
a
r
t
s
s
t
e
menigh
Flere menigheter tar tak i
Vekst 2020. Blant dem er
Randesund, Skien og Stjørdal
som på hvert sitt vis har tatt
visjonen inn i menighetens
strategi.
V
isjonen om dobling av Misjonsforbundet kan aldri lykkes hvis den
kun lever på Misjonsforbundets
hovedkontor, i Hovedstyret eller i sentralledelsen. Det er menighetsmål som er satt
46
Misjons bladet 2-11
opp, og de må menighetene arbeide mot
– fra sentralt hold kan man bare støtte opp.
Vanskelige mål. For både Randesund
misjonsmenighet og Skien misjonskirke
kom Vekst 2020 midt i en strategiprosess.
I Skien var det målsetningene som ga svar
på de vanskeligste spørsmålene menigheten hadde stilt seg.
– Vi kjørte en prosess over to år med
nytt styre hvor vi ville definere vår visjon
og våre kjerneverdier. I visjonen vår sa vi
at vi ville være med å sette himmel og jord
i bevegelse. En visjon vi kunne leve i hele
tiden, og som sier noe om hensikten med
å være her. Det kanskje aller vanskeligste
synes vi var å definere målene, sier styreleder Helge Galdal i Skien misjonskirke.
– Tallmål opplevde vi så kjølige og de
sa lite om hva vi ønsket å jobbe mot, mens
kvalitative mål er vanskelige å måle. Vi
arbeidet lenge med dette, så dukket Vekst
2020 opp. Var det så enkelt? Det er tallmål,
men har likevel fokus på utvikling i menigheten. Vi tok dem til oss, litt tilpasset den
lokale situasjonen.
Dermed ble målene for Skien misjonsmenighet som følger:
- Vi vil doble antall mennesker på gudstjenesten.
– Opp i dette kom Vekst 2020, og vi
oppdaget at det samsvarte veldig
godt med de tankene vi selv hadde.
Svein Tore Råmunddal
Randesund misjonsmenighet hadde den
største delegasjonen på
Misjonsforbundets nasjonale lederkonferanse.
Lederne i menigheten
arbeider mot mål som
samsvarer med Vekst
2020.
å arbeide med kvalitet i gudstjenestene,
utvikling av smågruppene, ledertrening
og –rekruttering, tro på hjemmebane og
en visjon om ny kirke. Vi synes målene
samsvarer godt med helheten av hva vi vil
være som kirke og hva som er våre styrker,
forklarer Galdal.
Han sier at målene ble tatt godt i mot av
menigheten, som har deltatt aktivt i prosessen.
– Det har vært en større kamp tidligere
i fasen, og det ble stor enighet om disse
målene. Vekst 2020 ble godt tatt i mot, og
dette ble en naturlig konsekvens for menigheten.
Styrelederen tror også de felles målsetningene med Vekst 2020 er med å plassere
menigheten i det nasjonale fellesskapet.
– Jeg tror det tydeliggjør fellesskapet at
vi gir oss til en nasjonal strategi. Mange
har ikke noen relasjon til Misjonsforbundet, men kommer bare til menigheten.
Dette tror jeg kan være med å løfte fram
det fellesskapet vi tilhører. Og det er viktig
fordi vi er sterkere sammen. Vi kunne ikke
drevet eget misjonsarbeid eller Ansgarskolen uten å være et fellesskap, mener Galdal.
Samsvarte med egne tanker. Ran- Vi vil doble antall mennesker i smågruppene
- Vi vil doble antall frivillige medarbeidere
- Vi vil doble givertjenesten
- Vi vil sende ti personer ut i heltidstjeneste
- Vi vil strekke ut en arm til misjonsmenighetene i Skotfoss og Bøle
Tydeliggjør fellesskap. I arbeidet videre er det ikke tallene som blir vektlagt,
men de områdene som må forbedres for å
nå dit.
– Vi har lite fokus på tall og prøver heller
desund misjonsmenighet tok Vekst 2020
enda nærmere hjertet av menigheten. I en
lang prosess rundt menighetens visjon og
strategi, oppdaget de at Vekst 2020 samsvarte godt med deres egne tanker.
– Vi arbeidet med hvor vi stod som
menighet, hvilken drøm vi har og hvordan
vi skulle komme dit. Mye tid ble brukt til å
intervjue folk som kjente menigheten, og
vi så på historie, posisjon i lokalsamfunnet,
muligheter, utfordringer og trusler. Det ble
en runddans over lang tid før vi begynte
å blinke ut hovedsatsningsområder, forteller styreleder Svein Tore Råmunddal i
misjonsmenigheten.
– Opp i dette kom Vekst 2020, og vi
oppdaget at det samsvarte veldig godt
med de tankene og strategiene som vi selv
hadde hatt. Vi har derfor landet ned på
mye av det samme med tanke på verdier,
oppdrag og visjon. Men det var lange prosesser for å komme dit.
Dermed har menigheten uttrykt samme
visjon som Misjonsforbundet: Guds barns
enhet, menneskers frelse. Menighetens verdier Rotfestet, raus og relevant er også kjent
fra Misjonsforbundet – Rotfestet og raus
er overskriften på grunnlagsdokumentet
Misjonsforbundet utarbeidet i 2007.
– Det er ikke noe kontroversielt i verdiene og visjonen. De passer egentlig godt
inn i hvordan menigheten alltid har tenkt.
I prosessen betydde det en del at det samsvarer med hva fellesskapet tenker. Det
legitimerer på en måte våre tanker, sier
Råmunddal.
Naturlig med Vekst 2020. Prosessen
endte også opp i noen klare målsetninger
som menigheten betegner som sin Vekst
2020 – mål som man vil arbeide mot innen
de neste ti årene. Her er noen av dem:
- Plante to nye menigheter
- Samle flere hundre barn og ungdom på
ukentlige samlinger med Jesus i sentrum
- Utruste 200 ledere
- Hvorfor skal ikke vi samle 750 mennesker til gudstjeneste i Randesund fordelt
på tre ulike steder?
- Alle våre medlemmer skal tilhøre et
nærfellesskap
Til disse hører det også med kvalitative
mål som blant annet går på trosopplæring
i hjemmene, vennegrupper for ungdom,
team av lederutviklere og at det skal være
naturlig å gå på gudstjenestene og bli utfordret.
– Det var helt naturlig å samkjøre med
Vekst 2020. Først og fremst fordi vi ønsket
at dette skulle være med å underbygge
Vekst 2020 i Misjonsforbundet. Hvis vi
ikke har visjoner som menigheter og
M i s j o n s bladet 2-1 1
>>
47
Styreleder Helge
Galdal i Skien
misjonskirke.
Styreleder Svein
Tore Råmunddal i
Randesund misjonsmenighet.
>>
Misjonsforbund, taper vi terreng. Det er
betydningsfullt å ha den støtten som en
felles plattform gir fordi vi gjennom det
har felles fokus som menighet og i fellesskapet, mener styrelederen.
Implementering. Det er også verdt å
merke seg at menigheten allerede er i gang
med sin først menighetsplanting. Ytre
Randesund er plantet ut fra Randesund
misjonsmenighet, og modermenigheten
støtter plantingen aktivt.
– Nå er vi i gang med å jobbe med disse
tingene og se hvordan vi kan nå de målene
vi har satt oss. Blant annet satser vi hardt
på Alpha-kursene og oppfølging av de som
har deltatt. Vi sender også ut familieteam
og ungdomsteam, noe som virker veldig
bra blant annet i forhold til rekruttering av
ungdomsledere, sier Råmunddal.
– Noe av det viktigste er å jobbe med
grunnvollen og fundamentene i menigheten slik at vekst har noe trygt å stå på. Vi
har blant annet tenkt på hvordan staben
vår skal se ut for å nå vekst og møte vekst.
Ledere i fellesskapet. Også i Stjørdal
misjonskirke har man tatt til seg visjonen
Vekst 2020.
– Vi har jobbet mye med å plante visjonen og gjøre den til en naturlig del av
menigheten, sier styreleder Lars Unstad i
menigheten.
Et av virkemidlene de har bestemt er å
sende en større gruppe ledere til Misjons-
48
Misjons bladet 2-11
forbundets fellesarrangementer mot 2020.
På Nasjonal lederkonferanse sendte menigheten 14 ledere.
– Vi vil sende de fleste lederne i menigheten for slik å gi dem den inspirasjonen
det er å møtes i storfellesskapet. Det koster
litt penger, men vi har valgt å satse på
dette. Lederne står på, og slik kan vi også
gi litt tilbake både gjennom det sosiale og
ved undervisning, forklarer Unstad.
I tråd med satsingen på barn og unge,
vil lederne av barnearbeidet bli prioritert
sammen med lederskapet. Men menigheten ville for eksempel til årets lederkonferanse sende administrasjonen, for slik å
plante Vekst 2020 i alle menighetens ledd.
– Vi håper å få ny giv og inspirasjon
i arbeidet. Vi har satt en felles kurs med
satsing på barn og unge, og målet er at alle
går i samme retning. Utfordringen nå er å
stake ut veien videre. Da vil vi ta tak i de
forskjellige hovedområdene som menigheten arbeider med, sier Unstad.
Vekst 2020 i menighetene. Tre me-
nigheter som alle er eksempler på hvordan
Vekst 2020 ikke kun trenger å være en visjon for fellesskapet. Tvert i mot mener de
tre styrelederne at visjonen i større eller
mindre grad, og tilpasset lokale forhold,
må bli en del av menighetenes strategi
for at den overordnede målsettingen skal
kunne nås.
Tekst og foto anders A. Aanensen
FAKTA
Randesund misjonsmenighet
Ligger øst i Kristiansand.
Stiftet i 1984.
Underkant av 300 medlemmer.
Visjon: Guds barns enhet, menneskers
frelse.
Verdier: Rotfestet, raus og relevant.
Skien misjonskirke
En av Norges første frimenigheter
Drøyt 450 medlemmer
Visjon: Skien misjonskirke setter himmel og jord i bevegelse
Verdier: Pulserende, utadvendt og real
Stjørdal misjonskirke
Nærmere 400 medlemmer
Driver blant annet skole og barnehage
Visjon: Et åpent og inkluderende fellesskap der mennesker møter Gud,
opplever hans nærvær og kraft og
utrustes til tjeneste.
Verdier: Gudsrettet, menneskerettet,
målrettet og relevant.
Generalsekretær Simon Yeung
i MCCHK har vært en pådriver
for Vekst 2020. Her med kona
Millie Yeung.
Norske representanter på besøk i
Hong Kong. Det var slik ideen om
Vekst 2020 ble importert. Foto: Anne
Margrethe Mandt-Anfindsen.
Hong Kong følger opp Vekst 2020
Etter besøk fra Norge, vil Misjonsforbundet i Hong Kong gå
for sin egen Vekst 2020.
M
isjonsforbundet arbeidet lenge
med misjon i Hong Kong, og
Mission Covenant Church of
Hong Kong (MCCHK) ble opprettet av
Misjonsforbundet i Norge. I 1993 ble misjonsforbundet i Hong Kong selvstendig,
men den tette kontakten til Norge har fortsatt. De to forbundene har blant annet samarbeidet om misjon spesielt i Kina.
Inspirert av norsk visjon. Det var
på et besøk fra Norge i slutten av 2009 at
MCCHK fikk høre om Misjonsforbundets
planer om Vekst 2020. Flere av tankene
hadde MCCHK allerede hatt oppe til diskusjon.
– På en ledersamling i 2009 reiste
flere ansatte spørsmål om kirkeutvikling
i MCCHK. Et av dem var kirkeplanting.
Man var bekymret ettersom det ikke var
plantet noen nye menigheter de siste ti
årene innenfor organisasjonen. Pastorer
ville ha nytt fokus på kirkeutvikling, skriver MCCHK i en rapport om Vekst 2020.
Midt i dette dukket altså Vekst 2020 opp,
og ansatte i MCCHK tente umiddelbart på
ideen.
– De likte forslaget, og mener at det
kan fungere som en referanseramme for
utviklingsplanene. 2010 var ”Evangeliseringsåret” i MCCHK, og det var en perfekt
mulighet for å sette kirkevekst og menighetsplanting på programmet, skriver de.
Doblingen. Ifølge rapporten har MCCHK
elleve medlemskirker i Hong Kong og én i
Macau, hvor til sammen 1 500 mennesker
går til gudstjeneste. Gjennom kirkene, skoler og eldrearbeid har organisasjonen kontakt med omtrent 5 000 mennesker.
Med det som utgangspunkt, sikter man
enda høyere enn i Norge – spesielt når det
kommer til menighetsplanting. De kvantitative målene MCCHK har satt opp er som
følger innen 2020:
- Gudstjenestebesøket skal dobles.
- Åtte flere kirker enn i 2010 hvor noen
av dem skal være større kirker som
samler rundt 500 mennesker.
- Alle medlemskirker skal være selvstendige.
- To nye institusjoner innenfor enten sosialt arbeid eller utdanning.
- Å etablere nye misjonsbaser enten i
Kambodsja eller Kina.
Som vi kan se, har de tolv menighetene
som mål å plante åtte nye. Det er nesten en
fordobling også i antall menigheter. Det er
ledertrening som står øverst blant de kvalitative målene. Kirkene vil arbeide med
disippeltrening, arbeide for å få flere til å
ta teologisk utdannelse og utvikle kirkeledere.
– Medlemskirkene utarbeider sine egne
tiårsplaner med mål om vekst i gudstjenestebesøket og forberedelser til kirkeplantinger. Mennesker er det viktigste. Så lenge
det er overgivne brødre og søstre som tar
ansvar for å gjennomføre planene, er vi
viss på at målene er oppnåelige, skriver
man i rapporten.
Styrker og svakheter. Organisasjonen
har utarbeidet et kart over sine styrker,
svakheter, muligheter og utfordringer.
Styrker: Flere erfarne pastorer og ledere. Sterk misjonshistorie. Stabil gruppe
av frivillige ledere.
Svakheter: Flere ledere som pensjonerer
seg innen få år. Få nasjonalt utdannede
studenter til menighetsledelse. Svak enhet.
Muligheter: Ingen tradisjonalistisk bagasje. En grei finansiell situasjon. Mangfoldig erfaring innenfor sosialt arbeid.
Utfordringer: Mangel på unge medlemmer. Få vanlige kirkemedlemmer til å
involvere seg i utdanningstilbud og sosialt
arbeid.
Felles retning. Det er med dette ut-
gangspunktet satsingsområdene for vekst
er gjort. I juli 2010 ble planen lagt fram for
kirkens generalforsamling som diskuterte
forslaget og ble enig i å gå for den.
– Med en utviklingsplan kan vi sammen
rette vår oppmerksomhet på å utvikle
vårt arbeid i et mangfoldig arbeid som på
mange måter er imponerende. Med Vekst
2020 kan vi ha et klart fokus og kan samarbeide for å utvikle kirken vår, skriver man i
rapporten.
tekst og foto: Anders A. Aanensen
M i s j o n s bladet 2-1 1
49
50-53 Påskeartikkel om forsoning
50
Misjons bladet 2-11
Påsken
Forsoning
ved påsketider
Forsoning er et stort ord. Enten vi er
det bevisst eller ikke, berøres vi av det.
Følgen av forsoning, eller mangel på
den, preger tilværelsen vår.
V
i møter begrepet også i samfunnsdebatten. Her
handler prosessene som oftest om å gi og ta. Partene
forsøker å komme fram til en kjerne av felles kultur
og erkjennelse. Ut fra dette forfattes en avtale eller et forlik.
Den som mekler, har ofte en formidabel oppgave foran seg
i slike prosesser. Nylig ble uttrykket forsoningsmøte brukt
i vår lokalavis, men resultatet ble nok ikke det aller beste.
Forsoning mellom oss menneskebarn er komplisert!
Da Mel Gibsons film ”The passion of the Christ” kom
for noen år siden, gikk diskusjonen høylydt. Med sterke
effekter skildres Jesu lidelse og død. Vi vet at pisking er
ren tortur, og korsfestelse var datidens tøffeste henrettelsesmetode. Filmen skildrer også Jesu bunnløse smerte
og ensomhet i dette å være forlatt av Gud. Mennesket humaniserer lett synden. Dermed står også Jesu lidelse i fare
for å bli humanisert. Men det er ikke mulig å nusseliggjøre
dramaet som utspant seg langfredag!
Jesaja beskriver Herrens lidende tjener slik:
”Han hadde ingen herlig skikkelse,
vi gledet oss ikke ved synet av ham.
Han var ringeaktet, forlatt av mennesker,
en smertenes mann, vel kjent med sykdom,
en foraktet mann som ingen ville se på,
vi regnet ham ikke for noe.”
(Jes 53:2-3)
Forsoning i kristen tro har mange aspekter. Jesus
fødes inn i vår verden som sann Gud og sant menneske.
Han levde et vaskeekte liv og vandret aldeles ikke i maktens korridorer, men i støv og på hardtråkkede stier!
Paulus skriver:
”Han var i Guds skikkelse
og så det ikke som et rov
å være Gud lik,
men gav avkall på sitt eget,
tok på seg tjenerskikkelse
og ble mennesker lik.
Da han sto fram som menneske,
fornedret han seg selv
og ble lydig til døden,
ja, døden på korset.” (Fil 2:6-8)
Jesus sa farvel til den umiddelbare nærhet til sin far. All
glans og herlighet ble byttet med tjenerrollen. Slik skjedde
en dramatisk endring i stand og stilling. Barnet Jesus var
like sårbart som noen andre. Jesus kjenner jordelivet! I
Hebreerbrevet nevnes dette flere ganger:
”Siden barna er av kjøtt og blod,
måtte også han fullt ut bli som dem …
Derfor måtte han på alle måter bli
lik sine søsken …
Han er prøvet i alt på samme måte
som vi, men uten synd.”
(Hebr 2:14 og 17 og 4:15)
Undringen over Jesu fødsel og vandring på jorden har
fulgt meg lenge. Jesu liv var en vandring mot kors, lidelse
og oppstandelse! En vandring som også før påskedramaet
var preget av forsoning. Jesus gråt over sitt folks skjebne,
han var dypt til stede i deres liv og hverdag. For meg skaper Jesu komme til jorden troverdighet. Hvorfor skulle
Gud ofre alt, om ikke det lå kjærlighet bak hans valg?
>>
M i s j o n s bladet 2-1 1
51
g
n
i
n
o
s
r
o
F
>> Men hvorfor var det nødvendig? Vi kommer ikke
utenom begrepet synd. Mange vil hevde at kristne har vært
vel opptatt av synd. Ikke minst enkeltsynder. Menneskets
grunnskjebne er likevel at det vendte seg bort fra Gud. Vi
valgte vår egen vandring og fant vår egen løsning på våre
brister og nederlag. Menneskeslektens urhistorie taler sitt tydelige språk. Fra den åpne dialogen med Gud, ble mennesket etter syndefallet Guds motpart eller likegyldige. Derfor
måtte Adam og Eva forholde seg til et stengt paradis.
Jesus sa: ”Synden er at de ikke tror på meg.” (Joh 16:9)
Like fullt er det moderne menneske på leting. Ikke etter
Gud, nødvendigvis. Mange søker mot det hellige — i seg
selv. Tross den tapte guddom, letes det etter åndelige perspektiv på tilværelsen.
Forsoning i kristen tro handler om oppgjør, om én som
ofres i menneskets sted. Dette er noe langt dypere enn en
overflatisk fordeling av skyld. Soning og forsoning hører
sammen. Vi kan følge soningstanken som en rød tråd gjennom hele Bibelen. Tenk bare på jødenes dramatiske utferd
fra Egypt. Offerlammet og blodet som skulle smøres på dørstolpen og dørbjelken, var tegnet på Guds bergingsplan.
I 2. Mosebok 12,13 leser vi: ”Når jeg ser blodet, vil jeg gå
forbi!”
Hvert år skulle lammet ofres og historien fortelles under påskemåltidet. Vi kan følge linjene helt til Jesu påskehandling:
”Mens vi ennå var fiender, ble vi forsonet med ham ved hans
sønns død.” (Rom 5:10)
Dette bærer så visst i seg elementer av dårskap! Bibelen taler
om det anstøtelige ved korset. Hvorfor skulle en annen sone
for meg? Tanken kan oppleves upassende og provoserende.
Mennesket vil ikke erklæres skyldig. Troen på det gode i
mennesket ligger i tiden.
Hvorfor er det så vanskelig å erkjenne skyld? Det
aner meg at vi vegrer oss mot å bli avkledd, at vi kjemper for
å framstå som vellykkede, fulle av livsmestring. Men salmedikteren erkjenner en dyp sannhet når han skriver:
”Du med nåden, jeg med skammen å, hvor vi dog passer sammen,
du Guds salvede, Guds sønn!”
(Chr. Richardt)
Tross skillet mellom Gud og mennesker, vendte ikke Gud
ryggen til sin skapning. Det gamle testamente er på mange
måter historien om Gud som fortsatt elsker og om menneskets ustadige søken etter Gud. Om dyr som ofres for folkets
synder. Slik var Guds vilje, synd måtte sones!
Likevel skriver Hebreerbrevets forfatter når status skal gjøres
opp: ”Alle prester står daglig og gjør tjeneste og bærer gang
på gang fram de samme ofrene, som aldri kan ta bort synder.
Men Jesus har for alltid båret fram et eneste offer for synder og
satt seg ved Guds høyre hånd.” (Hebr 10:11-12)
Med Jesus kom det dramatiske skiftet! Jesus oppfylte Guds lov. Hans død gjorde forsoningen mulig. En endelig handling som gjelder til alle tider.
Langfredag dreier seg om han som tar på seg den ondskap
og synd som aldri kunne bortforklares eller humaniseres.
Den barmhjertige øverstepresten ofrer seg selv!
Tyngdepunktet flyttes fra menneskets strev og egeninnsats
til forsoning mellom Gud og mennesker.
Nåde er denne totalt ufortjente gaven, at tilgivelse og nytt
liv er gitt oss. Før Jesus åndet ut, ropte han de universelle
ordene: ”Det er fullbrakt!”
Himmel møter jord! Mennesket forsones med Gud!
Også naturen var med på å skildre påskedramaet.
Matteus beskriver jordskjelvet da Jesus døde. Templet rystet
i sine grunnvoller, og det tykke forhenget revnet i to. Det
var som om Gud helt fysisk ville demonstrere at fra nå av er
veien åpnet til det stengte paradis!
52
Misjons bladet 2-11
Vi leser i Hebr 10:19-20: ”Så har vi da, søsken, frimodighet til å gå inn i helligdommen, dit han innviet en ny
og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans
kropp.”
Han som omtalte seg selv som Veien, ble vår vei til
Gud. Slik oppmuntres vi til å leve i forsoning og umiddelbar tiltro til Han som kjenner våre kår: ”La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan
finne barmhjertighet og nåde til hjelp i rette tid.”
(Hebr 4:16)
Hva betyr forsoningen for oss i dag? Det nye
testamente skildrer på ulike måter de troendes mulighet
til å vandre forsonet på denne veien. En vandring i bønn
og fellesskap. Alminnelige mennesker, aldeles ikke feilfrie, får reise seg av nåde og gå ut i hverdagen.
En hendelse i min egen slekt har gjort sterkt inntrykk
på meg. Den fant sted for flere generasjoner siden, men
er likevel aktuell. To brødre hadde falt ut om gårdsdrift og odelsrett. Gården havnet på yngstebrorens
hender. Det er ikke vanskelig å tenke seg kjøligheten
i søskenforholdet. Da faren deres døde, sto båren på
låven til begravelsesdagen, slik skikken var. Sønnen til
eldstebroren sto alene ved bestefars båre, da onkelen
kom inn. Etter hvert kom også guttens far, uvitende
om hvem som oppholdt seg der. Stive og anspent sto
brødrene på hver sin side av farens båre. Tiåringen sto
urørlig. Etter lang tid, kremtet den yngste broren og sa:
”Vi kan ikke stå ved fars båre og være uforlikt. Vi får
gjøre opp nå!”
Den eldste går sakte rundt båren, brødrene omfavner
hverandre og gjør opp. Den dagen skjedde en forsoning
som fikk store følger for guttens slekt — og ringvirkninger i generasjoner. Guttungen fortalte meg som gammel
mann hvilket inntrykk dette gjorde på et ungt sinn og hva
denne forsoningshandlingen kom til å bety i livet hans.
Forsoning handler i bunn og grunn om å
møtes. Kristen forsoning handler om det usminkede,
ærlige Kristusmøtet. Om å se og bli sett, uten forsvar og
staffasje. Til syvende og sist dreier det seg om Jesus og
meg! Han er forsoneren, den barmhjertige øverstepresten. Jeg er den andre — som ikke har noe å vise til,
annet enn å erkjenne hvem jeg er. Hun som ber om det
ufortjente, om nåde. Jeg blir vár meg selv — og den
andre!
Forsoningens følger er at blikkene våre møtes. Maria
Magdalena var den første som møtte den oppstandne
Jesus utenfor graven. Evangelisten Johannes skildrer
øyeblikket. Gråtende står hun der og fatter ikke hvem
som taler til henne.
Da sier den fremmede: ”Maria!”
Hun snur seg mot ham og utbryter: ”Rabbuni!”
Mester!
Jeg ser for meg at blikkene deres møtes. Han hadde en
gang rørt ved henne, slik at hun ble en oppreist kvinne
og etterfølger. Nå ber han henne fortelle. Og vitnemålet
skulle siden sette det lille landet på hodet, så folk undret seg: De sier han er oppstanden, at han lever!
Forsoneren lot kvinnen, som selv trengte forsoning,
bli det første vitnet om Herrens oppstandelse. Maria
ble handlekraftig! Hun røpte en ny verdighet. Kvinnen,
som ikke en gang var ansett som troverdig vitne, utbryter i møte med de redde disiplene: ”Jeg har sett Herren!”
(Joh 20:18)
Det nådefulle møtet kaller jeg ofte det øyeblikket, eller
den livsperioden, der fortellingen om Jesus går opp for
oss. Forsoning innehar elementer både av ansvar og frihet. Ingen kan tvinges til tro eller forsoning! Men gaven
er gitt oss. Så enkelt, og for vår stolthet så komplisert.
Vi lever i forsoningens tid! En ny tidsregning
startet bokstavelig talt med Jesus. En ny tidsalder har
begynt. Ved Jesu kors innledes en annerledes utregning, og regnestykket er nådefullt: Vi er forsonet med
Gud! Denne sannheten får vi bære med oss ut i dagen,
vi som er kalt til forsoningens tjeneste. Dette får følger
for våre liv og vår hverdagstro.
Jeg ser for meg Forsoneren — som smyger seg inn i
våre kompliserte forhold og diskusjoner. Rører ved tankene våre og preger oss med sitt nærvær. Han som også
denne påsken vil gi oss del i sitt legeme og blod, der vi
samles rundt nattverdbordet. På forunderlig vis blir vi
klar over hans nærvær. Han er midt iblant oss, tilstede
i våre skjøre liv og fellesskap! Valgene våre får retning –
en stille lengsel fødes i oss:
k
s
å
P
Forsoner, vi vender oss mot deg,
mot en åpen favn.
Forsoningens rause favntak!
tekst: åshild lindtveit
Illustrasjon: Monica egeli
M i s j o n s bladet 2-1 1
53
Ikke helt A4
Vi tar jobben fra
logo, profil, idé og
design til trykk og
innbinding.
www.wera.no
54
Misjons bladet
i Oslo misjonskirke, Betlehem
27.-29. januar 2012
Med blant andre:
Torborg Åhlen Leenderts
(forfatter og foreleser tilknyttet Diakonova)
Siri Iversen
(frilansforkynner og Ansgarskolelærer)
B
Ingunn Folkestad Breistein
Y G
G
M
E
S
T
E
R
(førsteamanuensis ved Ansgarskolen)
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
(kommunikasjonsleder i Misjonsforbundet
og Kvinnekomiteens leder)
Tlf.: 37 04 99 11 • Grimstad • Norg
LØSNING KryssORDET nr 1/2011
B
H
C
P
S
E
P
B
E
D
E
H
U
S
A
L
T
E
R
T
A
V
L
E
R
L
O
A
S
K
E
P
O
T
T
L
A
S
S
O
A
D S T
R
A D V
M R I
M E N
E I D
N
E
P R
F U
E R S
T
A R A
M E B
M P
E
A
S K
F E T
V
T
E R Å D
T A K A
O K A T
T
I G H E
I
R
K R E
O T O N
R
S
B R E V
I A R A
S
N
O K S T
N O T E
N I
O G
I
K O N F
O
S M
O
P R
O G
T E
E N
T S
E T
N U
E N
D
G
R Y
A R
N K
D E
E R
R
E D
K
A K
O
N
O
E R
A
K L
E
A
E
K K
K
F
A L
A N
S
L
U
S
K
E
R
K
I
N
E
S
E
R
N
E
S
E
L
I
A
S
A
D
U
L
E
R
E
N
E
M
I
S
J
O
N
S
B
E
F
A
L
I
N
G
E
N
God formgiving for både
organisasjoner og bedrifter.
www.ravnbo.com
M i s j o n s bladet
55
historie
Lars Petter Frønes framførte en rap på festen
for det nye historiske
arkivet på Ansgarskolen.
Her holder han en av de
mystiske opiumflaskene.
Foto: Ingunn Rui.
Opium, gull og grus
Tre flasker opium, fetisjer fra Kongo, protokollen fra Leirpollskogen, NmU-votter, søster Annies medaljer og Malla Moes
bibel – hva har det med hverandre å gjøre? Jo, de inngår alle i
Misjonsforbundets flunkende nye arkiv.
17.
januar fikk Misjonsforbundet sitt historiske arkiv på
Ansgarskolen. En milepæl er
nådd. Historien inspirerer og korrigerer,
gir oss nøkkelen til å forstå samtiden og til
å forberede oss på framtiden. Jeg er glad
strategi- og tiltaksplanen for Vekst 2020
skisserer noen av historiens opp- og nedturer. I arkivet og historien finner vi nemlig stoffet som nåtid og framtid veves av.
”Reis varder som viser vei, sett opp merkesteiner for deg! Legg nøye merke til veien
du gikk”, lyder oppfordringen i Jeremia 31.
Bibelen oppfordrer oss dessuten til å ære
dem som har gått foran oss. ”Tenk tilbake
på hvordan de levde og døde, og ta eksempel
av deres tro!”, står det i Hebreerbrevet.
Men vi skal ikke bare rosemale fortiden:
”Du skal ikke si: Hva kommer det av at alt
56
Misjons bladet 2-11
var bedre i gamle dager enn nå? Du spør
ikke slik om du er klok”, skriver Forkynneren. Det er ikke bare gull i arkivhyllene,
det er grus også.
Enhver tid og generasjon har sine særegenheter. Likevel er det fellestrekk vi kan
lære av. Det er vekkelse og konsolidering,
det er ild og tradisjon, det er strid og stille
hav, etiske konflikter, sterke personligheter
og mer eller mindre sterke fellesskap.
Lappemisjon. ”Vekst 2020 er i tråd med
den nød, djervhet og misjonsglød som har
preget Misjonsforbundet i hele vår historie”
leser vi i strategiplanen. Hva er det som
har preget vår historie? Hva finnes av lærdom i arkivhyllene?
Ingulf Diesen, Misjonsforbundets historiske nestor, var den første til å kontakte
Riksarkivet og sørge for registrering og
trygg oppbevaring av styre- og konferanseprotokoller like fra 1884. Han samlet
også dokument om Lappemisjonen, fiskerhjemmene i Nord-Norge, dokumentasjon av planlagte og realiserte skoleplaner,
korrespondanse med distriktsforstandere,
evangelister og misjonærer.
G. Ledang kan stå som representant for
djerve hjemmearbeidere. Han virket som
misjonær i Finnmark, gikk stort sett til fots
og var nær ved å omkomme i storm på
vidda. Men det synes verdt det: ”Jeg har fått
se syndere falle ned ved korsets fot”, skriver
han glad i årsmeldingen 1892. Det vekker
tanker og spørsmål, i alle fall hos undertegnede: Hvordan står det til med Misjonsforbundets Nord-Norge-engasjement i 2011?
Er vi gode nok til å støtte kjempende småmenigheter? Planter vi nye?
Kvinner og innvandrere. Blant perlene
i arkivet er Malla Moes slitte bibel. Malla
var pionermisjonær i Sør-Afrika fra 1892
og dro alene rundt med sin gospel-vogn.
”Lysenes mor” ble hun kalt i Swaziland
Times’ nekrolog. Jeg nevner Malla Moe for
Blant klenodiene
i arkivet er Malla
Moes bibel. Malla
var pionermisjonær
i Sør-Afrika.
Foto: Ingunn Rui
å understreke kvinnenes historisk sterke
stilling i vår sammenheng og betydningen
av å regne med “kvinnestyrken” i strategien fortsatt.
Malla Mo utvandret fra Norge til USA
før hun ble misjonær. Innvandringen var
også stor, ikke minst fra Sverige. De svenske innvandrernes betydning i Misjonsforbundets historie er formidabel og man kan
lese om dem i trykksakene som ble gitt ut.
Mange ”-son”-etternavn i Oslo-området
vitner fortsatt om innflytelsen.
NmU/UNG 100 år. Mange trykksaker
er arkivert på Riksarkivet, fra Lammers
Meddelelser (1850-årene) via Morgenrøden, Missionæren, Talsmanden til dagens
Misjonsbladet. I kjelleren i Chr Krohgs gt
står metere med barnebladene Sneklokken
og Barnas Søndagsblad og venter på å bli
hentet opp.
Jeg sitter med Sneklokkens misjonsnummer fra 1909 foran meg og leser
misjonær Salvesen ferske (?) hilsen fra
Sør-Afrika. ”En liten missionspræken for
barn” og et illustrasjonskart over religioner
i Afrika rommer bladet også. Barnas offerdag forestår og redaksjonen tror barna
er bekymret for hvordan de skal skaffe
penger. ”Bed først Jesus hjelpe deg. De største gutter og piker vil ha største glæde av at
ofre de penge som de selv har ervervet ved
at arbeide, gaa ærinde eller gjør tjenester.” Med tanke på NmU/UNGs 100-årsjubileum neste år er det både sjarmerende og
tankevekkende lesning.
Annie og Ingulf. Og i Kristiansand da?
Annie Skau Berntsens datter, Lingling, var
sjenerøs og overlot morens korres-
Ingunn Folkestad Breistein og Ingrid
Eskilt beundrer Annies Skau Berntsens medaljer – bl.a. hennes Order of
the British Empire.
Foto: Hildegunn M. T. Schuff
pondanse, fotos, utmerkelser, bøker og
platesamling til Misjonsforbundet. Her
finnes alt fra Annies dagbøker da kallsopplevelsen var fersk til takkebrevene hun fikk
etter TV-programmet som gjorde henne
landskjent. Materialet ble nylig flyttet til
Kristiansand hvor Ansgarskolens forskningsleder Ingunn Folkestad Breistein
gyver løs på det i forbindelse med videre
studier.
Apropos mulig lærdom: To kofferter
med spennende innhold fra Misjonsforbundets store menighetsplantingsepoke på
80-tallet var Ingulf Diesens gave til Historisk selskap og arkiv på åpningsdagen. Her
er det forskningsmuligheter for menighetsplantingsentusiaster!
Misjonal? Fra skolestyrets Gunnar A.
Nordby vanket det en annen godbit, nemlig
Fredrik Fransons bok En reise rundt jorden.
Misjonsforbundets grunnlegger brukte fire
år på sin misjonsstrategiske tur. Ingen tvil
om at han utrettet mye, men han døde tidlig og utbrent. Som Hudson Taylor, var han
ambisiøs og opptatt av tall, kanskje på bekostning av kvalitet, modning og vekst?
Også her er det lærdom og erfaring
å hente. Franson hadde neppe hørt om
misjonale kirker. Men ikke-misjonale
menigheter er en selvmotsigelse. Uten
misjonsfokus, fornyelse og relevans dør
kirken. Det er mange nedlagte menigheter
et bevis på. Protokoller derfra er tilgjengelig for studier og forskning i arkivet.
Musikk og film. Mange minnes sangere
som Per Juvang, de ti søsken Kolbjørnsrud,
ekteparet Holm Glad, Asbjørn Johansen og
Alf Røed med stor glede. Likeså Gunstein
Draugedalen og noen av Jesus-vekkelsens
musikalske bærere: Ivar Skippervold, Kjell
Fjalsett, Arnold Børud og Rune Larsen
– kort sagt Frisk Luft. Plater fra Ansgar
Grammofon finnes fortsatt i de tusen hjem
og noen få i arkivet.
Bøker fra Ansgar Forlag har vi fortsatt
med oss, det samme gjelder sentrale filmer.
Thorleif Holm Glads film fra Kongo i 1956
er bevart for ettertiden, likeså gamle Hong
Kong-opptak og selvsagt Annie i NRKs
Dette er ditt liv fra 1985.
Heltedåd og konflikter. Så er det dokumentene selvfølgelig. Brev og personalopplysninger er viktige i ethvert arkiv. For
ikke mange år siden tok barn og barnebarn
etter legendariske Kina-misjonær Jakob
Nordmo turen fra USA til Norge for å lese
sin fars/bestefars brev fra krigen. Da var
barna på internat og avskåret for å være
sammen med familien. Avdøde Thorolf
Berg var guide i Riksarkivet og fortalte om
tårevåt takknemlighet. Vi håper å legge til
rette for flere ”familietreff ” i arkivet.
Jeg har lest nok referater, rapporter og
misjonærbrev til å få bekreftet at menneskesinnet er det samme til alle tider. Kapabelt til heltedåd og medaljer, og opphav til
konflikter, intriger og upassende romantikk. Her er materiale til flere romaner!
Heldigvis er Bibelen full av samme stoff,
og vi må tro som det står at ”alle ting tjener
dem til gode som elsker Gud“.
Hva har så tre flasker opium med Misjonsforbundets fortid og framtid å gjøre?
Spør ikke meg. Det er noen av arkivets
mysterier. Kanskje Misjonsbladets lesere
sitter på svaret?
Ingunn Rui, Historisk Selskap og Arkiv
M i s j o n s bladet 2-1 1
57
5. Mosebok 5:30:
”Gå og si til dem: Vend
tilbake til teltene”.
For deg som er
født 1995-1998
Årets SommerStagedive blir
forvandlet til Camp Stagedive.
Kom og se hva det medfører.
Gjør deg klar for årets kuleste leir. Meld deg på nå!
Pris: Kr 1300,- for medlemmer av UNG. Kr 1500,- for ikke-medlemmer. Inkluderer kost, losji og festivalpass.
For mer informasjon og påmelding, se stagedive.no og facebook.com/Stagedive.UNG
For deg som er
født 1991-1994
Har du lyst på en leir der du får nyte sol og sommer, men også får nye lærerike erfaringer med Gud og deg
selv? Du velger ditt eget spor for uken, og vi vil gi deg det beste vi har innen ledertrening og oppfølging.
Pris: Kr 1300,- for medlemmer av UNG. Kr 1500,- for ikke-medlemmer. Inkluderer kost, losji og festivalpass.
For mer informasjon og påmelding, se misjonsforbundet.no/across
58
Misjons bladet 2-11
SKRÅBLIKK
TROENS SPRÅK
I VÅR TID
Illustrasjon: Morten Ravnbø Sætren
Den store dannelsesreisen
– et skoleeksempel
Medregnet min egen studietid, har jeg tilbrakt de siste 40 år av livet innen
høyere utdanning. Særlig de siste årene, har det vært et merkbart press i
retning av strømlinjeforming, større effektivitet og økt produksjon av studie- og forskningspoeng.
Er det plass til refleksjon og personlig modning i et utdanningssystem der
effektiv utnyttelse av ressursene er blitt et overordnet mantra?
Jeg er glad for å tilhøre et menighetsfellesskap som tidlig så verdien av
undervisning og utdanning. Jeg vil løfte fram Ansgarskolen som et skoleeksempel på at det er mulig å gi en utdannelse som utfordrer alle sider ved
studentens personlighet. Ansgarskolens visjon og formål er en invitasjon til
en dannelsesreise med studiepoeng og kompetanse som bonus.
Samtidig ønsker Ansgarskolen å framstå som en moderne høyskole, med
standardiserte og effektive programmer. Det er derfor ingen selvfølge at
skolen skal leve opp til forventingene om å være ”mer enn skole”. Det er
snakk om daglige prioriteringer i auditoriene, på personalrommet og i
kapellet og når de strategiske valgene skal vedtas i styrerommet.
I utgangspunket høres det jo ikke så vanskelig
ut, men vi har oppdaget at å gi en enkel, kortfattet presentasjon av evangeliet uten kanaanspråk
og klisjeer er en større utforing enn jeg trodde.
Det er krevende å kle troen vår i et språk som
fungerer og kommuniserer godt i 2011, men det
er like fullt helt nødvendig.
Jeg må også finne mine egne ord på min tro,
det nytter ikke bare å kopiere noe som andre
har sagt og som hørtes bra ut da de sa det. Det
må være ord og språk som passer og fungerer
for meg, slik at det både kjennes og er ekte og
autentisk for meg.
pun k tum
Begrepet ”dannelsesreise” fikk ny aktualitet og mye spalteplass da kronprinsfamilien dro på langtur utenlands tidligere i vinter. Begrepet er slett ikke nytt
— opprinnelig var slike reiser en del av den europeiske overklassens utdannelse. Formålet var å utvikle personligheten ved å gi den reisende innsikt i og
forståelse for andre kulturer. Også i andre sammenhenger er det blitt stuerent
å snakke om dannelse. For knapt to år siden leverte det såkalte Dannelsesutvalget en innstilling om dannelse i høyere utdanning.
Hvordan kan man enkelt presentere den kristne troen? Hvordan
fortelle om sin personlige vandring til tro, uten at det blir rart?
Dette er spørsmål som vi i det
siste har jobbet med i bibelgruppa jeg er med i.
I bibelgruppa vår har vi brukt Bill Hybels taleserie ”Just a walk across the room” som utgangspunkt for samtale og deling. Her gir han mange
gode, praktiske tips om hva som er lurt å tenke
på. Neste gang har vi bestemt oss for rett og
slett å øve oss på å dele vårt eget vitnesbyrd for
hverandre.
Det høres kanskje litt rart ut å ”øve” på denne
måten, men jeg tror øvelse er helt nødvendig.
Når vi blir utfordret eller møter situasjoner
hvor det er naturlig å dele vår troshistorie eller
evangeliet, vil det oppleves mye mer naturlig
om en har arbeidet med det og øvet på det i
forkant. Kanskje kan dette være en idé også for
din gruppe?
Større og vanskeligere oppgave enn å forme tanker, hjerter og personlighet
finnes knapt. Derfor er det all grunn til å heie på Ansgarskolens ledelse,
ansatte og studenter både i dag og i årene som kommer.
Jarle Råmunddal, generalsekretær
av Per Ravna
Universitetslektor ved Universitetet i Nordland, tidligere styremedlem
i Ansgarskolens styre og skolens styreleder de siste fem årene.
M i s j o n s bladet 2-1 1
59
Retur:
Misjonsbladet,
Chr Krohgs g 34,
0186 OSLO
B
Sommerfestival Stavern 12.-17. juli 2011
60
Mer informasjon finner du på
www.misjonsforbundet.no
bladet
Misjons
2-11