1. No category

1 -1 2
Årgang 109
Portrettet:
EILIF TVEIT
SPESIALUTGAVE med fokus på
FORVANDLEDE LIV
Organ for Misjonsforbundet
Grunnlagt 1904
ANSVARLIG REDAKTØR:
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
www.misjonsforbundet.no
I REDAKSJONEN:
Jorunn Sørlie Larsen
jslarsen@misjonsforbundet.no
GRAFISK FORM:
Ravnbö design [www.ravnbo.com]
ADRESSE:
Misjonsforbundet
Chr Krohgs g 34, 0186 Oslo
Tlf: 23 32 57 50
Fax: 22 98 01 69
post@misjonsforbundet.no
ABONNEMENT:
Misjonsbladet er et gratisblad for
hele Misjonsforbundet og andre
som er interessert. Frivillig abonnement kan betales.
ANNONSER:
Per spalte-mm: kr 12,Fire utgivelser i året.
TRYKK:
Wera, Porsgrunn
Svanemerket
trykkeri
REDAKSJONELL PLATTFORM:
Misjonsbladet arbeider etter
Vær-Varsom-plakatens regler for
god presseskikk og er underlagt
Redaktørplakaten
FORSIDE: Viggo Koch
Stiftet 1884
VISJON: Guds barns enhet og menneskers frelse.
NASJONALT ARBEID:
Misjonsforbundet er et fellesskap
av 99 selvstendige menigheter
og foreninger over hele Norge.
8686 medlemmer.
INTERNASJONALT ARBEID:
Kina, Kongo-Brazzaville, Hong Kong,
Colombia, Sentral-Asia, Romania
og Polen.
BANK: 3000 15 10300
www.misjonsforbundet.no
BIBELSKOLE OG HØGSKOLE:
Ansgarskolen, Tlf: 38 10 65 00
www.ansgarskolen.no
Stiftet 1912
VISJON: Barn og unge for Kristus og
menigheten
NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet UNG jobber med
ledertrening, trosopplæring og
disippelgjøring knyttet til menighetenes barne- og ungdomsarbeid,
og inkluderer Misjonsforbundets
Speiderkorps.
INTERNASJONALT ARBEID:
Colombia
BANK: 3000 15 09000
2
Misjons bladet 1-12
www
misjonsforbundet.no
Innhold1-12
56
Hovedsak:
FORVANDLEDE LIV
6
Svein Flaten (41)
fra Vegårshei
har vært misjonær i Colombia
i seks år. Med
sin relasjonelle
lederstil har han
trent mange
speider- og ungdomsledere. De
siste årene har
han vært den
norske misjonens leder i
Colombia.
Jesuslikhet, 28 Disippelskap,
forvandling
30 Glimt av forvandling
Forvandlede liv
33
- for hele mennesket
Aktuelt:
30
6
Misjonal menighet
22 Ny generalsekretær
44 UNG i 100!
47
Kvinnefestivalen:
Siktet høyt, pløyde dypt
50
Menighetsplanting i Romania
52
Å reise et håpets tegn
54
Eksponering
Faste poster:
40
44
4
Kommentarer
Leder – Generalt – Ord&Bønn
11 Menigheten(e) om å være misjonal:
Justnes misjonskirke
Oslo misjonskirke Betlehem
Guds menighet på Vegårshei
16 www.misjonsforbundet.no
Glimt fra hendelser lokalt,
nasjonalt og internasjonalt
siden siste Misjonsbladet
36 Vi møter: Stina Hauge Vallen
37 KryssORDET
38 Portrettet: Eilif Tveit
59 Skråblikk og Punktum
Neste nummer av Misjonsbladet kommer rett før påske.
Deadline for stoff til bladet er 10. mars.
Forvandlede liv
I dette magasinet skal vi se nærmere på hva det vil si å være
misjonal. Hva er et misjonalt liv? Hvordan ser en misjonal
menighet ut? Er dette bare trendord eller stikker det dypere?
For å foregripe litt: Å være misjonal er å ha som en integrert del av seg at vi er utsendt. Til verden, til hverandre.
Den misjonale identiteten handler ikke om aktivitet, men
om holdning – om å leve ut noe man lever i. Det er å ”være”
Jesus Kristus i verden, i våre hverdagsliv.
leder
Å leve misjonalt og å leve i forvandling hører sammen. ”Skal menighetene bli misjonale, begynner det med en fornyelse av våre personlige og felles trosliv gjennom tilbedelse
og åndelig liv,” skriver Jarle Råmunddal i et resúme bygget
på hans undervisning på Misjonskonferansen i Randesund i
september (se side 6).
Dette er enormt utfordrende. Det virker som det er langt
enklere for mange av oss som enkeltmennesker og menigheter å velge aktivitet fremfor relasjon. Det virker som det
er lettere å ha fine program og gode planer enn å ta det
personlige gudsliv på alvor, gå den langsomme veien det er
å bli kjent med Jesus, finne vår genuine plass og vårt eget
livsoppdrag. I vår tid er det mye som vil forstyrre oss og
hindre oss i å bli forvandlet til våre Gudskapte – og av Gud
ønskede – selv. Også det tempo vi har i våre kristne aktiviteter kan forstyrre vår egen forvandling.
For det finnes en rekkefølge også her: ”Det normale kristenlivet er innpust og utpust. Inn til Kristus for å være, for
å hvile. Og så ut. Både gjøre og være,” sa Ingrid Eskilt på
Misjonskonferansen.
Det er en god summering. Vi er ikke utsendt fra ingenting, men fra Jesus selv. Han har bedt oss komme til seg, til
sentrum av vår tilværelse, til det stedet hvor vi kan ta imot
Gudskjærligheten og speiles i det eneste speil som forteller
sannheten om hvem vi er. Fra dette stedet sendes vi ut i livet
til ulike steder, i ulikt tempo, i møte med forskjellige mennesker, men som bærere av himmel – av Gudsriket i all dets
hemmelighetsfullhet og hverdag.
Og så er vi sendt til våre egne. Troende som ikke-troende
er Guds elskede. Uansett hvem vi møter, finnes det hellige merket hos den andre. Vi er ett med det skapte, hører
sammen med alle mennesker. I den misjonale tenkningen –
slik jeg har oppfattet den – ligger en dyp identifikasjon med
menneskeheten – og ikke en adskilthet. Ikke et ”innenfor”
og ”utenfor”, men et ”vi”.
Velkommen til å lese denne spesialutgaven av Misjonsbladet. Her fordyper vi oss i den satsingen Misjonsforbundet
har internasjonalt og temaet: misjonale menigheter. Dette
magasinet er en forlengelse og utdyping av prosjektkatalogen som ble sendt til menighetene i november.
Misjon er be
J
eg husker et møte med en gammel mann som har gjort veldig
inntrykk. Vi var hjemme hos ham, da han trakk ut en velbrukt
bok fra bokhyllen. Jeg gjenkjente fort boka om Misjonsforbun-
dets misjon utgitt i forbindelse med vårt 100-års jubileum.
Boka hadde eselører og var både krøllete og slitt etter at den måtte
vært bladd i utallige ganger.
Dette skjedde under et besøk hjemme hos en eldre mann i
Brazzaville i Kongo. Han bodde i et enkelt, men fint hjem. Denne
eldre mannen var pensjonert lærer og hadde vært en del av kirkens ledelse i mange år. Det han sa, berørte meg dypt: “Om ikke
dere hadde kommet til min landsby med evangeliet, kirke og
skole – hva hadde det blitt av meg da? Da hadde jeg ikke fått noen
utdannelse, da hadde jeg ikke hatt noen fremtid, da hadde jeg ikke
funnet Jesus!”
Denne sterke, rakryggede eldre mannen er for meg et eksempel
på hva misjon er på sitt beste. Mennesker som får sine liv forvandlet av evangeliets kraft og Guds kjærlighet.
Misjonsforbundet er født ut av et voldsomt misjonsengasjement,
vi har sendt ut egne misjonærer fra 1889 og misjon har preget oss
helt til i dag. Fortsatt er det slik at det vi først og fremst er sammen
om i Misjonsforbundet, er misjon. Kina, Kongo, Colombia og
Romania er blant de landene hvor vi på ulike måter er involvert
i misjon. Men vi er også sammen om misjon i Norge, ikke minst
gjennom satsingen på Vekst 2020 og menighetsplantingen. Det er
flott å se stadig flere menigheter og enkeltgivere gi til menighetsplantingsprosjektene som det bare blir flere og flere av.
Vi ser i dag en voksende forståelse for at misjon ikke bare er det
KOMMUNIKASJONSLEDER
4
Misjons bladet 1-12
ord & bønn
I Herrens hånd
”Stol på Herren og gjør det gode. Bo i landet og ta vare på troskap!
Ha din lyst og glede i Herren, så gir han deg alt ditt hjerte ber om!
Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn.”
Salme 37,5
Misjonærlivet er mangfoldig, rikt og kontrastfullt! Å bo i et land
langt borte fra Norge, blant mennesker med annerledes historie,
kultur og språk, er spennende og inspirerende. Og noen ganger
vanskelig og frustrerende. I denne konteksten skal vi som misjonærer leve ut oppdraget vi har fått av Jesus selv; å gjøre folk til
disipler, døpe dem og lære dem alt han har befalt oss.
evegelse
diakonale og menighetsbyggende arbeidet vi gjør langt borte.
Også vårt engasjement for å hjelpe og føre mennesker til Jesus
i våre lokalsamfunn og i vårt eget land, er misjon. “Misjon er
bevegelsen som starter ved vår egen utgangsdør og strekker seg
like til jordens ender” pleier misjonssekretær Eilif Tveit å si.
Jeg startet her med å fortelle om en mann som takket Misjonsforbundet i Norge og stilte spørsmålet: “Hvor hadde jeg vært
om ikke norske misjonerer hadde kommet?” Det har fått meg
til å tenke tilbake på mitt eget liv: Hvor hadde jeg vært om ikke
jeg hadde fått lov til å vokse opp i en levende misjonsmenighet,
hvor jeg fikk oppleve et fritt og åpent rom, hvor jeg fikk vokse
og utvikle meg, lære om Jesus og bli disippelgjort?
Hvor hadde jeg vært om ikke jeg fikk en livsforvandlende erfaring som har preget hele mitt liv? De menighetene vi er med
på å bygge – her hjemme og i våre samarbeidsland – er og kan
være oaser av liv hvor mennesker får møte Jesus, bli sett og få
vokse i fellesskapet. Hver enkelt av oss kan være det mennesket
som hjelper en annen til Jesus, til retning, til å bli en Jesu disippel. Dette er utgangspunktet for den misjonale, levende menighet – både her og like til jordens ender.
I Colombia erfarer vi at hvis vi skal lykkes med dette, må vi tillitsfullt legge hver dag i Herrens hånd. Da blir dagens oppgaver og
utfordringer, menneskemøter, menighetsarbeid og diakoni mer
enn bare våre gode gjerninger. Da er det Gud som griper inn i
menneskers liv.
På samme måte kan vi daglig legge oss selv og våre liv i Herrens
hånd. Oppfordringen fra David gjelder enten man står overfor
viktige veivalg eller har andre ting i livet som trenger en guddommelig inngripen. Til og med våre innerste uuttalte ønsker, kan bli
bønnhørte.
Vissheten om, og den konkrete opplevelsen av, at vi ikke trenger å
gå gjennom livet alene, men at Gud leder oss skritt for skritt, oppsummeres fint i en av sangene vi ofte synger sammen med ungene
våre: ”Min båt er så liten og havet så stort, men Jesus har grepet
min hånd.” Hva er vel bedre enn hver dag å bli ledet og båret av vår
himmelske Fars hånd?
”Må veiene åpne seg for deg, min venn,
og vinden blåse bak deg.
Må solen skinne på ditt ansikt
og regnet falle mildt på dine marker
inntil vi møtes igjen.
Må du hele tiden være
i Guds hånd.”
(Keltisk velsignelse oversatt i Den store bønneboken, 1999.)
Tekst: Gordon Valen, misjonær i Colombia
Jarle Råmunddal, generalsekretær
M i s j o n s bladet 1 -1 2
5
MISJONAL MENIGHET
I september 2011 ble det arrangert en viktig misjonskonferanse i Randesund Misjonskirke. Det var
menighetens initiativ og Misjonsforbundet sentralt var med i samarbeidet om konferansen som hadde
tema ”Misjonal lederutvikling”. Generalsekretær Jarle Råmunddal holdt der et foredrag som gir et meget
godt grunnlag for å forstå den misjonale menighet. Foredraget er her omarbeidet til artikkel.
MISJONAL KIRKE –
ET PARADIGMESKIFTE
6
Misjons bladet 1-12
Det ligger i den misjonale
menighets vesen å gå ut og
være der mennesker er.
Bildet er fra Metroen i London
en kald høstdag i 2003.
M i s j o n s bladet 1 -1 2
7
Å gå fra å gjøre misjon til å
være misjonal handler ikke
om å legge en ny aktivitet på
toppen av alt man ellers gjør i
en menighet, men om en ny
holdning – en ny måte å
tenke på. Det dreier seg om
et paradigmeskifte. Å være
misjonal er et helt nytt fundament for alt vi gjør.
M
ange bruker begrepet ”misjonal” i dag. Men hva innebærer
dette begrepet, som indikerer en
fundamental forandring og ikke bare er
et nytt, fancy ord? Hva er det å være misjonal? Hva betyr det å arbeide for at Misjonsforbundets menigheter er misjonale?
Hva er en misjonal livsstil?
”Misjonal” – hva betyr vel det?
Første gang jeg hørte ordet, for kanskje ti
år siden, ”smakte jeg litt på det” og tenkte:
”Misjonal” det hørtes litt mer spenstig ut
enn ”misjon”. Samtidig ante jeg i det jeg
da leste at her var det noe mye mer. Truls
Åkerlund, som har skrevet boka ”Gud i
kirkeasyl”, skriver i sin blogg at han fikk
8
Misjons bladet 1-12
følgende svar da en pastor ble spurt om
hva det betyr å være misjonal: Det er som
å smøre leppestift på grisen.
Slik kan faktisk misjonal brukes og forstås. Dette er en fare vi må være klar over,
det er fare for at vi bruker ord og begreper
på en slik måte at kun ordet er forandret
og ingen ting annet. Men rett forstått er
misjonal noe langt mer enn sminke. Det
er faktisk et paradigmeskifte i forhold til
hvordan vi tenker kirke her hjemme.
Et paradigmeskifte. På engelsk har
man har to ulike begreper som på norsk
begge oversettes med misjonerende. Det
ene er ”missionary” som går mer direkte
på selve misjonsaktiviteten og handler
om å gjøre eller drive misjon. Det andre
er ”missional” som er et adjektiv og som
ikke handler om en aktivitet, men viser til
kirkens natur.
Misjon og misjonal – hva er forskjellen?
Vi snakker om misjonsstrategi, misjonsarbeidere, misjonsinformasjon, misjonsavdeling og misjonsbudsjett – og bare i ordene
hører vi at det er snakk om en aktivitet
som menigheten eller organisasjonen driver.
Men når vi snakker om å være misjonal,
er det ikke aktiviteten som fokuseres.
Misjonal beskriver holdningen bak alt
kirken gjør. Misjon er ikke her en aktivitet,
men den drivende kraften og den holdningen som preger det vi gjør. Å gå fra å
gjøre misjon til å være misjonal, er ikke å
ha et nytt krydder på toppen. Det går dypt.
Det handler om et paradigmeskifte, om å
skifte operativsystem snarere enn å skifte
program. Å gå fra å gjøre misjon til å være
misjonal handler ikke om å legge en ny
aktivitet på toppen av alt man ellers skal
gjøre i en menighet, men om en helt ny
holdning, en ny måte å tenke på.
Hva legger jeg i begrepet paradigmeskifte? Paradigme beskriver et tankemessig
mønster som er rammen for og forståelseshorisonten for en ideologi eller tid. Vi
lever i et paradigmeskifte: I en overgang
fra kristen enhetskultur til noe vi ennå
ikke har presise navn på. I dette paradigmeskiftet har den misjonale tenkningen
vokst fram som en ny måte å tenke kirke
på. Vi har vært i ett paradigme hvor vi
har hatt én tanke om hva kirken er, og hva
den skal gjøre. Den misjonale tenkningen
representerer en ny måte å forstå kirkens
vesen på – så omfattende er det. Ikke ny
i forhold til det Bibelen forteller oss, men
ny i forhold til tenkningen de siste 1000
årene, ja, noen mener dette er nytt siden
300-tallet da kirken ble statsreligion i Romerriket.
Dette kommer vi tilbake til. Først skal vi
se på hvorfor det er viktig å dreie vår forståelse av kirkens identitet.
Hvorfor må kirken gå fra å gjøre
misjon til å være misjonal?
Hvorfor er det nødvendig å tenke nytt?
Kan vi ikke bare fortsette på samme måte
som vi har gjort siden 1884?
Bakteppet for det vi i dag snakker om
som misjonal kirke, er den kulturelle og
samfunnsmessige endringen vi har sett, fra
omtrent 2. verdenskrig, etter rundt 1000 år
med en kristen enhetskultur i Vesten. Vi har hatt en tid hvor kristentroen var
premissgiver for samfunn og kultur, og alle
var kristne – i alle fall som en del av kulturen og i form av kirkemedlemskap – om
ikke det alltid var snakk om et ”hjertefor-
Leslie Newbigin
hold” til Gud.
Tor Bjarne Bore (tidligere Vårt Landjournalist) skrev for litt siden: ”Den kristne
enhetskulturen har i praksis opphørt å
eksistere. Den har til dels smuldret opp
innenfra, og den er under angrep utenfra.”
En kristen enhetskultur har både felles
språk og felles moralsk plattform. En kan
ikke forstå den vestlige sivilisasjons økonomiske, kulturelle eller samfunnsmessige
vekst, uten å forstå den kristne påvirkningen.
Det store problemet oppstår når en har
kristen moral uten evangeliets forvandlende kraft. Det kan lede til både hykleri
Jarle Råmunddal undervise om den misjonale
menigheten på Misjonskonferansen i Randesund i
september 2011.
og direkte ondskap, for Guds ord kan i
moralens navn misbrukes til å rettferdiggjøre urettferdighet og overgrep, og
kirkens makt bli misbrukt til å holde folk
nede.
Utviklingen siden 2. verdenskrig har
gjort at Vestens kirke har mistet politisk
innflytelse, den har mistet mange medlemmer og den har ikke minst mistet tillit i befolkningen. Kristenidentiteten er forvitret.
Denne situasjonen har tvunget oss til å
tenke nytt, til å forstå på nytt, til å fordype
oss i den kristne kulturens dypeste røtter –
for å se hvem vi er og hvordan vi skal være
menighet.
To gode hjelpere. Om vi skal få tak i
dette med misjonal tenkning, er det viktig
å forstå hvor energien til denne bevegelsen
kommer fra.
Den britiske misjonæren Lesslie Newbigin, som reiste til India rundt 1950, er
i følge Knud Jørgensen viktig. I India ble
Newbigin involvert i en kirke som virket i
et område med ikke-kristen kultur rundt
seg. Etter nesten 30 år vendte han hjem til
Birmingham og oppdaget med sitt ”utenfrablikk” at også kirken i Vesten befant seg
i en ikke-kristen kultur, men at kirken ikke
hadde tilpasset seg den nye situasjonen.
Han begynte snart å skrive bøker om kirken i Vesten. Blant annet Foolishness to the
Greeks (Newbigin 1986). I denne boken
hudflettet Newbigin hele vår rasjonalis-
tiske modernisme, og hevdet at vår vestlige, moderne kultur var den vanskeligste å
nå med evangeliet.
Den som kanskje var den første i Norge
som snakket og skrev om misjonal kirke
og misjonal livsstil, var Knud Jørgensen,
som beskriver sin vei slik: ”Min vei begynte i Etiopia og Østafrika hvor jeg som
ung misjonær møtte en levende kirke:
- bønn ble prioritert
- man hadde en grunnleggende tillit til
Guds ord
- en Kristus-sentrert forkynnelse kalte til
omvendelse og tro
- menighetens vitalitet var magneten som
trakk nye til
- kirken var åpen for Den Hellige Ånd
innenfor en bred karismatisk forståelse, hvor omvendelse, gjenfødelse,
overgivelse og kraftutrustning var vevet
sammen slik at utrustningen av hele
Guds folk til tjeneste stod sentralt
Knud Jørgensen
Kontrasten var stor til den kirken jeg
møtte da jeg vendte tilbake til Europa.
Når jeg tenker tilbake på 80-årenes kirke
i Vesten, opplevde jeg den som en kirke i
villrede – man levde i troen på fortiden,
men begynte å se at fortidens metoder ikke
grep tak i nåtiden. Febrilsk lette vi derfor
etter nye modeller og tiltak – og noen av
tiltakene var bra, men de gikk ikke dypt
nok. Og fortsatt drev vi misjon blant de
som var langt borte, uten å ta på alvor at
vi selv i voksende grad levde i en misjonssituasjon.”
Betydningen av kritikk. Bevegelsen
mot en misjonal kirke begynner med kritikk.
Knud Jørgensen sier i en av sine mange
artikler: ”Visjonen om å være misjonal
kirke begynner altså med kritikk av vår
tenkning om det å være kirke. Responsen
på misjonssituasjonen er dermed ikke å
sette i gang tiltak for å ’få det moderne
menneske i tale’ men å spørre, hva er det
ved vår måte å være kirke på som gjør at et
eviggyldig evangelium synes så irrelevant
for så mange i dag.”
Å ja, i den misjonale tenkningen finnes
en kritikk av måten vi har pleid å gjøre
kirke på. Kritikken er ikke oppstått fordi
noen ønsker å ramme kirken, men som en
fortvilelse og nød: hva er det som gjør at
kirken som har verdens beste budskap – er
så lite relevant og aktuell for mennesker?
M i s j o n s bladet 1 -1 2
>>
9
Misjonal tenkning er en kritikk av hvordan vi har gjort og tenkt kirke. Det er lett
å komme i forsvar. Men kritikken kommer ikke fra folk som står på utsida, men
folk på innsida, som bærer på sorg over at
kirken – i det daglige – er fullstendig irrelevant.
Og ut fra denne fortvilelsen, famlingen
og nøden som preget 1980- og -90-tallet,
vokste noe frem.
Misjonal – hva er det?
Etter å ha tegnet et bakgrunnsbilde og sett
litt på ulike forhold som ligger bak, skal vi
bore mer inn i hva det vil si å være misjonal:
Å være misjonær der du er. Kanskje er
den enkleste definisjonen på hva misjonal
er: ”å være misjonær overalt hvor du er”.
Når vi sender ut misjonærer til Kongo
eller Colombia, er det ”opplagt” at de er
HVA SIER MISJONSFORBUNDETS STRATEGI?
Misjonsforbundets strategi som ble utviklet
frem mot generalforsamlingen 2008 sier følgende:
”Lokale, sunne og misjonale menigheter kan
best nå nye mennesker med evangeliet og gjøre
dem til Kristi etterfølgere.
[vi vil derfor]
Å arbeide for at MISJONSFORBUNDETs menigheter er sunne og misjonale, slik at de best mulig
kan gjøre et misjonerende, diakonalt og disippelbyggende arbeid.
Å arbeide for å etablere flere nye menigheter som
når nye mennesker.
Vi tror at sunne og misjonale menigheter er den
mest effektive og den beste måten å gjøre nye
mennesker til Kristi etterfølgere på. Dette er felles
for vårt arbeid nasjonalt og internasjonalt.”
10
Misjons bladet 1-12
der med en hensikt – hele tiden, ikke bare
på søndag. Hvorfor tenker vi så ofte helt
annerledes om våre liv – vi som er her i
Norge? Vi er sendt på nøyaktig samme
måte som misjonærene vi sender ut. Den
enkleste forklaringen på hva det vil si å ha
en misjonal livsstil er derfor: å være misjonær overalt hvor du er.
Å være sendt som Jesus var sendt.
En annen måte å beskrive begrepet på er å
ta utgangspunkt i det Jesus sier i Johannes
20:21 ”… Likesom Faderen har sendt meg,
sender jeg dere.” Gud er den store ”sender”.
Han som elsket så høyt at han sendte sin
sønn. All misjonsbevegelse starter med
Gud. Gud sender Jesus – for å dele sitt ord
og sitt liv med oss, til å bli brutt i stykker
og uttømt. Han ble menneske – inkarnert
– ble som en av oss, tok på seg en tjeners
skikkelse
Jesus sender ut sine disipler. Når vi
snakker om misjon og kirke tenker vi ofte
at vi har en kirke som driver misjon. Men
egentlig er det omvendt. Det er sendelsen
som er oppdraget.
Faktorenes orden er altså ikke likegyldig. ”Kirken skylder sin eksistens til Guds
rike og ikke omvendt. Når vi i for stor grad
fokuserer på vårt eget menighetsarbeid,
blir vi lett navlebeskuende. ’Look for the
church and the mission will easily get lost.
Look for the mission and the church will
be found.’ Misjonal kirke dreier seg om at
kirken finner tilbake til sin identitet som
sendt av Gud til verden, og ser alt den gjør
i det lyset.” (Truls Åkerlunds blogg.)
Konseptet misjonal kirke ønsker altså å
fange opp den gamle sannhet at misjon
er en del av kirkens essens. Uten misjon,
ingen kirke. Det misjonerende ligger i
selve kirkens gener. Misjon må derfor ikke
reduseres til en oppgave eller et program,
men handler først og fremst om natur – en
natur som vokser ut av Guds vesen.
Misjonal menighet i praksis
Hvordan ser så en slik misjonal kirke ut
i praksis? The Gospel and Our Culture
Network har utviklet følgende indikatorer
som ofte brukes for å forklare en misjonal
kirke:
– Det er en kirke som forkynner evangeliet.
– Det er et fellesskap hvor alle medlem-
–
–
–
–
–
–
–
–
mer involveres i å lære å bli Jesu disipler.
Bibelen er normativ for kirkens liv.
Kirken forstår seg selv som forskjellig
fra verden på grunn av dens deltakelse i
sin Herres liv, død og oppstandelse.
Kirken prøver å forstå (discern) Guds
særlige misjonale kall for hele fellesskapet og for alle dets medlemmer.
Kirken praktiserer forsoning.
Folk innen fellesskapet er ansvarlige
overfor hverandre i kjærlighet.
Gudstjenesten er den sentrale handling
hvor fellesskapet med glede og takk feirer både Guds nærvær og hans løfte om
fremtid.
Kirken er et fellesskap med et levende
offentlig vitnesbyrd.
Man er seg bevisst at kirken selv er et
ufullkomment uttrykk for Guds herredømme.
(Gibbs, hos Knud Jørgensen)
Bare to måter. I februar i fjor var jeg
sammen med flere fra Misjonsforbundet
på en konferanse i Tyskland arrangert av
IFFEC (den internasjonale misjonsforbundsfamilien). Professor Johannes Raimer
fra Det Tyske Misjonsforbunds ”ansgarskole”, Evarsbach, var foredragsholder. Han
sa noe som utfordret, provoserte og ikke
slapp tak i meg: ”Det er bare to måter å
være menighet på – enten har du Kristus i
sentrum, eller du har de kristne”. Så forsatte
han: ”Har menigheten Kristus i sentrum,
har den først og fremst fokus på dem utenfor, for det var dem Jesus hadde fokus på.”
Den misjonale og den
konstantinske. Da den kristne en-
hetskulturen rådet grunnen i Vesten, ble
kirken noen ganger kalt konstantinsk,
ettersom det var keiser Konstantin som
gjorde kristendom til statsreligion i Romerriket på slutten av 300-tallet. Den konstantiske kirke stilles noen ganger opp mot
den misjonale kirke som en kontrast.
Knud Jørgensen gjør det på følgende
måte:
– I den konstantiske kirke er forvaltningen av Ordet og sakramentene sentralt.
I den misjonale kirke deltar de troende i
Guds misjon i væren, ord og gjerninger i
levd hverdagsliv.
– Den konstantinske kirkes symboler
5
FUNDAMENTALE
BIBELSKE UTSAGN OM
KIRKEN
1. Kirken er sendt av Jesus Kristus (Johannes
17:18 og 20:21, Lukas 9:2, Matteus 28:19-20,
Apostlenes gjerninger 1:8)
2. Kirken er utsendt med evangeliet (1. Korinterbrev 1:18, Efeserbrevet 2:16, Kolosserbrevet 2:14, 1. Petersbrev 2:24, 2.
Korinterbrev 5:17-24)
3. Kirken er sendt som et fellesskap (Apostlenes gjerninger 2: 4-47, Johannes 13:34-35,
1. Johannes 3:16-17)
4. Kirken er sendt til enhver kultur (Johannes
1:14, Matteus 28:20, Apostlenes gjerninger
17:2-34, Lukas 5:29)
5. Kirken er sendt for Gud og hans rike (Matteus 10:7 og 25:34, Lukas 4:43, Åpenbaringen 11:15-17, Jeremias 10:7, Johannes 18:36)
er stedet, templet, ordene og det sakrale,
mens den misjonale kirkes symboler er
veien, etterfølgelsen, helheten og hverdagen.
– Den konstantinske kirke har et geistlig hierarki i statiske institusjoner og den
misjonale kirkes forvaltere er lekfolk i all
sin skrøpelighet som lever ut troen dynamisk i hverdagslivet.
Johannes
Raimer
Kinamisjonærene som våre forbilder
Det misjonale aspekt – tilhører det
Hjemme- eller ytremisjonen?
Handler det misjonale perspektivet om
hjemmemisjon eller ytremisjon? ”Det er
hele bevegelsen fra vår stuedør til jordens
ende,” mener misjonssekretær Elif Tveit.
Når det gjelder den misjonale tenkning,
misjonale holdning og misjonale livsstil i
Norge, har vi enormt mye å lære av hvordan vi har tenkt misjon internasjonalt.
I en tid hvor fokus her i Norge var å ikke
skikke seg lik denne verden, holde avstand,
isolere seg og synge ”hør hvor det stormer
der ute”, opptrådte misjonærene annerledes: De lærte seg de lokale språkene i
Kongo, spilte på tam-tam trommer, og på
et av de vakreste bilder fra Kina ser vi misjonærene Vatsås og Christensen gå kledd i
tradisjonelle kinesiske klær og ha hårpisk.
Ute i vår internasjonale misjon har vi vært
greker for grekere og jøde for jøder, men i
Norge har vi tenkt helt annerledes.
Internasjonalt har vi alltid lagt vekt på
det diakonale aspektet, vi har lett etter tilknytningspunkter i kulturen i stedet for å
kritisere den. I misjonsarbeidet har vi alltid
hatt tett økumenisk samarbeid med andre
kirkesamfunn – i enda større grad enn vi
har her hjemme. Vi har mye å lære av dem
som har levd i en annen kultur, hvor kristentroen har vært en minoritet. Særlig i vår
tid hvor vi som kristne er blitt minoriteter i
egen kultur – noe som danner grunnlag for
den misjonale tenkningen.
Utfordringen
Jeg tror det er viktig at vi omstiller oss som
kristne, kirker og organisasjoner til en holdning der vi er misjonærer inn i det som
for mange av oss er en ”fremmed kultur”.
Å være kirke i Norge i dag vil måtte bety å
være misjonær. Vi er ikke lenger på kulturell hjemmebane, men må finne ut av hvordan vi skal nå mennesker som lever i en
kultur som på mange måter blir mer og mer
fremmed for kristendommen og Guds ord.
Og skal menighetene bli misjonale, begynner det med en fornyelse av våre personlige og felles trosliv gjennom tilbedelse
og åndelig liv.
”We cannot convincingly introduce
people to someone we knew a long time
ago or someone we simply read about”.
Sagt på norsk: “Vi kan ikke på en overbevisende måte introdusere mennesker til en vi
kjente for lenge siden eller en vi bare leser
om.” (Gibbs, hos Knud Jørgensen).
Jarle Råmunddals foredrag under Misjonskonferansen i Randesund, september 2011.
Kilder: Ed Stetzer, A missional Church; Knud
Jørgensen, Trenger kirken omvendelse; Truls Åkerlunds blogg; Knud Jørgensen, Misjonalt lederskap;
Tim Keller, The missional church; David J. DeVries,
Missional Transformation.
M iM
s ji o
s jnosnbladet
s bladet1 -1121
11
menigheteN(E)
Gudstjeneste på gulvet i Oslo
misjonskirke Betlehem, under
fasteserien i 2011.
Foto: Jon Gustavsen
12
Misjons bladet 1-12
UNDERVEIS mot
DET MISJONALE
Hvordan jobber en gammel storbymenighet, en gammel bygdemenighet og en helt
fersk menighet med det å være misjonal? Og hvordan er deres bevissthet i forhold
til å være misjonal?
>>
M i s j o n s bladet 1 -1 2
13
Utflukt med Justnes misjonskirke. Stig Sunde bærer
stokker, mens Roy Elling Foss heier ham fram.
>>
M
isjonsbladet har snakket med tre
pastorer i tre helt ulike menigheter for å kartlegge menighetens
misjonale liv.
Justnes misjonskirke:
Barnedåp i Justnes misjonskirke en søndag i
januar. Pastor Roy Elling Foss døper barnet.
Skal en menighetsplanting bli bærekraftig,
er vi nødt til å få med stadig nye. Dette
driver oss til å måtte være misjonale.
Og det er sunt.”
Søker å være relevant, vital,
levende og sunn
Vi starter med den helt ferske menigheten,
Justnes misjonskirke i Kristiansand og
snakker med pastor Roy Elling Foss.
– Hva vil det si å være en misjonal menighet?
– Å være misjonal menighet er for meg
en menighet som tar misjonsbefalingen på
alvor, og som lar det å nå ut være fremste
prioritet. ”His last command is our first priority,” sier noen, og det er å være misjonal.
Det betyr å være bevisst på vårt ”Jerusalem,
Judea, Samaria, og like til jordens ende”. For
oss som menighet vil det si at vi gjør det
vi kan for at stadig nye skal bli presentert
for Jesus og menigheten (vårt Jerusalem).
Videre støtter vi allerede Torridal i deres
planting, både med egne midler og gjennom engasjement (vårt Judea). Vi ønsker
også å dele våre erfaringer med resten av
14
Misjons bladet 1-12
Roy Elling Foss
Misjonsforbundet og Guds folk i Norge/
Skandinavia (vårt Samaria) og vi har fra
første stund engasjert oss i global misjon,
hvor vi blant annet har sagt at vi spesielt vil
stå med i misjonsarbeidet i Kongo.
Dersom ikke det å nå ut står som det
viktigste eller mest frontstilte element, vil
det oftest komme langt bak i leksen. Videre
vil ikke Guds hensikter for menigheter
funke uten at vi frontstiller det å nå ut.
– Hva legger du i begrepet misjonal?
– Å ha bevissthet om at evangeliet må ut.
– Hva gjør dere i menigheten av aktiviteter
og oppgaver av utadrettet arbeid?
– Søndagsmøtene er den største inngangsdøra til menigheten. Vi måler ”suksess” i møtene ut fra to kriterier; at folk tar
med nye folk og at forkynnelsen gjør noe
med folks liv. Vi vil at folk på hvert eneste
møte skal like seg så mye at de ønsker at
alle deres venner også fikk oppleve dette,
helt til de faktisk inviterer dem med. Ellers
ønsker vi å bruke barne- og ungdomsarbeid til dette. Vi jobber også med å finne
felles arrangementer med bydelens vel,
idrettslag, andre menigheter og andre aktører.
– Hvordan tenker dere om lederskap i perspektiv av den misjonale kirke?
– Lederskapet må stadig være bevisst
på å ikke bli innadvent. Videre må vi ikke
fokusere problemene, men løse dem, mens
vi på samme tid fokuserer på å frontstille
det at vi stadig skal nå nye. Vi må også stadig fortelle hverandre historiene om de nye
som kommer, om folk som er invitert, om
forvandlinger som finner sted. Det hjelper
Barnas dag i Oslo misjonskirke Betlehem.
oss til å holde fokus.
Vi henter inspirasjon fra andre menigheter som lykkes med å nå stadig nye.
Deres fokus hjelper oss å holde vårt fokus.
Vi jobber også med å se disippelgjøring og
ledertrening i lys av å nå ut. Dersom vi ikke
vinner nye, er vi på vei til å dø. Så viktig er
det å ikke hvile i at ”nå går det greit”.
– Hvordan har den misjonale måten å
jobbe på forandret seg i din menighet?
– Dette er en menighetsplanting, så vi
har vært misjonerende fra første stund.
Samtidig vil jeg berømme Salem for å satse
så mye på menighetsplanting: Vågsbygd
misjonsmenighet er ferdigplantet, vi holder på, og Torridal misjonskirke har begynt. Dette er i tillegg til bølgen de hadde
på 80-tallet, og sammen med satsing på
”Etter skoletid” og masse annet i Salem.
Det koster å gi folk, penger og ledere fra
seg. Salem har vært villig til dette, og det
forteller om kjernen i å være misjonal; Å
være villig til hva som helst for at nye skal
få møte Jesus.
– Hvilke misjonale forbilder har du?
– Mange i Misjonsforbundet; Torben
Joswig, Jens Kåre Lindal, Siri Iversen, Asbjørn Seberg (medlem av Salem), Jim Foss
Svein Flaten (t.v) er misjonær i Colombia. Han er utsendt av Guds menighet på
Vegårshei. En menighet som begynte å sende ut misjonærer allerede i 1902.
(min bror som er pastor på Bryne), samt
mange, mange som jeg har fått blitt kjent
med i Covenant Church i USA. Et av mine
største forbilder er min gode venn i London; pastor Les Ball. Han har en helt unik
tjeneste og utholdenhet.
– Kan du gi en kort beskrivelse av din menighet, med spesielt fokus på det misjonale
arbeidet?
– Vi i Justnes misjonskirke gjør hva vi
kan for at flere skal få høre evangeliet og
møte en relevant, vital, levende og sunn
menighet. Vi drømmer om å kunne tilby
mye mer enn det vi kan i dag, samtidig
som vi stoler på Guds timing i dette.
Samtidig er vi opptatt av å ikke bli aktivitetsorientert, men disippelsentrert. Vi tror
det er mange, mange forskjellige måter
å nå mennesker på, og vi satser spesielt
på å nå voksne med evangeliet. Når vi de
voksne, er også barna innenfor rekkevidde
og frukten kan vare. Vi gjør så mye vi kan,
samtidig som vi ønsker å gjøre det enkelt
og oversiktlig. Det er viktig at alt balanseres; driveren er å nå ut, og parallelt må
folk grunnfestes, disippelgjøres og trenes
for også Å bli ledere. Antall ledere er en av
de største nøklene til å kunne ha vekst og
kvalitet. Derfor er det viktig å få flest mulig
på banen og hjelpe dem til å bli dyktige og
holde ut over tid, forteller pastor i Justnes
misjonskirke, Roy Elling Foss.
Så beveger vi oss til en gammel bygdemenighet som har sendt ut flere misjonærer
til Colombia: Guds menighet på Vegårshei,
og snakker med pastor Knut Sunde.
Guds menighet på
Vegårshei:
Har sendt ut misjonærer siden
1902
– Hva er det å være en misjonal menighet?
- Å ta Jesu ord om å ”gå ut i all verden å
forkynne evangeliet” på alvor som et oppdrag som ikke bare var for disiplene, men
for kristne til alle tider. Da tenker jeg både
på det vi tradisjonelt kaller ”ytremisjon”,
men også på det vi kaller ”evangelisering”.
– Hva legger du i begrepet misjonal?
- Som menighet betyr det å stille seg
spørsmålet: ”Hvilke grenser trenger vi å
krysse som menighet for å nå mennesker,
grupper og folkeslag som i dag står utenfor
det kristne fellesskapet?”
M i s j o n s bladet 1 -1 2
>>
15
Julaften er den dagen i året flest mennesker er på gudstjeneste i Oslo misjonskirke Betlehem. Da
er det godt over 500 på gudstjeneste, de fleste fra nabolaget. Her holder pastor Erik Andreassen
bursdagstale for Jesus julaften 2010.
>>
- Hva gjør dere i menigheten av utadrettet
arbeid?
– Når det gjelder utenfor våre landegrenser, er informasjon om misjon veldig
viktig. Gjerne knyttet opp til der vi er med
på konkret måte. Vi har hyppige innlegg
både på hjemmeside og i menighetsblad.
Ellers prøver vi å oppmuntre personer til
besøk til våre misjonskontaktland, og i den
sammenheng har vi hatt positive erfaringer med å sende unge mennesker på slike
reiser.
Som en lokalmenighet har det vist seg at
vi er svake på ”behovsorientert evangelisering”. Derfor har vi som menighet arbeidet
en del med å endre oss i forhold til dette.
Et av tiltakene var bruk av boka ”Der du
er” av Ole Magnus Olafsrud i både forkynnelse og gruppearbeid. Et av tiltakene har
vært å bygge nære og varme relasjoner til
kirkefremmede gjennom ”lavterskeltilbud”
og også gjennom kontakt med menighetsfremmede foreldre til barn i våre barneaktiviteter (spesielt speider og barnekor).
– Hvordan tenker du om lederskap i perspektiv av den misjonale kirke?
– Visjonen for vår menighet er ”Vi vil
bygge en levende menighet der mennesker
får møte Jesus”. Det er viktig som lederskap
16
Misjons bladet 1-12
å jobbe slik at en ikke blir ”seg selv nok”.
Selv om de fleste er alminnelige mennesker
og vi kjenner vår begrensning, var de første
disipler/kristne også det, men de gikk til
oppdraget med en visshet om at han hadde
gitt dem løfte om at han var med.
– Hvordan har den misjonale måten å jobbe
på forandret seg de siste årene i din menighet?
– Vi er blitt mer bevisste på at det ikke
bare må være en holdning hos oss: ”Kom
til oss”. Vi må også møte de som kommer.
Dette gjelder spesielt i forhold til lokalmiljøet. Når det gjelder misjon i andre land,
har vi fått en mye sterkere nærhet til den
gjennom de medier vi idag har til rådighet.
Men også gjennom kommunikasjon, ved
hyppigere hjembesøk av misjonærer og
også besøk fra oss lokalt til misjonsarbeid i
andre land. Vi har fått det på nært hold!
– Hvilke misjonale forbilder har du?
– En av menighetens første misjonærer,
Anne Skollenborg, var i Kina fra 1903 til
1938. Hennes hengivenhet og kjærlighet til
det kinesiske folk har imponert meg veldig
mye etter at jeg har ”gått en del i hennes
geografiske fotspor” gjennom tre reiser til
Kina. Går en mye lenger tilbake, opplever
Juleverksted i Oslo misjonskirke Betlehem.
jeg nok at Paulus og hans misjonsreiser er
fascinerende og fantastiske.
– Kan du gi en kort beskrivelse av din menighet, med spesielt fokus på det misjonale
arbeidet?
– Misjon har alltid stått sterkt i menigheten siden vi sendte ut våre første misjonærer i 1902 etter besøk her i bygda av Fredrik
Franson. Et av våre mål for menigheten den
senere tid er at vi alltid skal ha mennesker i
misjonstjeneste. En av dem har vært Svein
Flaten i en del år nå. Og det er gledelig at
Stina Hauge Valle reiste til Colombia nå
i februar og gjør at vi fortsatt vil ha noen
”utenriks” fra vår menighet. Ellers har vi de
siste årene hatt en sterk kontakt til Kina og
området der vi hadde misjonær for lenge
siden. Over en periode nå har vi bidratt
med over 500 000 kroner til en ny kirkebygning. Vi gleder oss også over at det fra vår
menighet har vært flere ute i kortidsengasjement blant annet for Ungdom i Oppdrag.
Økonomisk ble det blant annet i 2010
formidlet over 700 000 kroner til misjonsprosjekter utenfor vår lokale menighet. Mer
lokalt blir det i alt vesentlig tradisjonelt
menighetsarbeid med den evangeliseringseffekten det ligger i det arbeidet, sier pastor
i Guds menighet, Knut Sunde.
Pastor i Guds menighet på Vegårshei sammen med deres ferskeste misjonær i Colombia;
Stina Hauge Valle og hennes forlovede Eduardo Perea.
av aktivitetene vi allerede har, skal være
inkluderende. Vi gjør ikke så mange
spesifikke tiltak, men vi håper at alt vi
er og gjør er misjonalt. Vi holder norskkurs for innvandrere hver onsdag, vi har
tre klasser. Menigheten arrangerer kurs i
privatøkonomi: Pengekabalen. Der har vi
34 påmeldte, og flere fra nabolaget, som
ikke går i menigheten, har meldt seg på. Vi
kommer i kontakt med en god del utenfor
menigheten i aktivitetene vi har.
–Hvilke misjonale forbilder har du?
– Karl Fredrik Kittilsen: Han har vært
utrolig god på å tenke: Hvilke behov finnes, og hvordan kan jeg dekke dem? Han
har forkynt Jesus for veldig mange gjennom praksis. Det som er relevant hele
veien er å finne ut hvilke behov som er
tilstede. Det er viktig for lederskapet i en
menighet å stille seg disse spørsmålene og
så gjøre noe med det. Kittilsen har vært en
stor inspirasjon for meg.
– Hva er det å være en misjonal menighet?
– Et bilde på det er at menighet er et
fellesskap i en ring med ansiktene vendt
utover. Man er et felleskap som eksisterer
for dem som ikke går der eller som ikke
kjenner evangeliet i ord og handling. Å
være misjonal betyr at man tenker ut.
– Hvordan tenker man om lederskap i perspektiv av den misjonale kirke?
– Jeg tenker det er viktig for et lederskap
i en menighet å stille seg disse spørsmålene: 1) Hvem er Jesus? 2) Hva vil Jesus? 3)
Hvordan organiserer vi vår menighet og
vårt liv som respons på disse to spørsmålene?
– Hva gjør dere i menigheten av utadrettet
arbeid?
– Vi prøver å ikke skille mellom evangeliserende tiltak og gode gjerninger. Vi gjør
en del sosialt/ diakonalt arbeid gjennom
Abildsø gård, hvor vi er engasjert på ulike
måter. Vi tenker ikke evangelisering, men
vil ut og gi og ikke få noe tilbake.
– Vi ønsker at så mange som mulig
– Hvordan har den misjonale måten å jobbe
på forandret seg de siste årene i din menighet?
– Vi var i mange år husløse, da hadde
menigheten nok med å overleve. Det å
flytte inn i et lokalmiljø, gjør at det blir naturlig i mye større grad å tenke ut. Men vi
har ikke kommet opp med noen vesentlig
annerledes strategi nå enn før.
– Kan du gi en kort beskrivelse av din menighet, med spesielt fokus på det misjonale
arbeidet?
– I tillegg til det jeg nevnte tidligere, har
vi Alphakurs og babysang. Det er mange
som ikke har relasjon til oss til vanlig som
kommer på babysang. Vi er en tradisjonell
menighet i et relativt, for oss, nytt nabolag. Vi prøver å ha en kontinuerlig uro
på hvorfor ikke flere kommer til tro i fellesskapet vårt. Hva kan vi gjøre med det?
undrer Erik Andreassen
Siste menighet ut er Oslo misjonskirke
Betlehem, der vi har snakket med pastor
Erik Andreassen.
Oslo misjonskirke
Betlehem:
Ønsker å være inkluderende
– Hva legger du i begrepet misjonal?
– At budbringeren i seg selv er budskapet. Jeg tenker at misjon er noe man gjør,
mens misjonal er noe man i større grad er.
Tekst: Jorunn Sørlie Larsen
Foto: Justnes misjonskirke, Oslo misjonskirke
Betlehem og Guds menighet
>>
M i s j o n s bladet 1 -1 2
17
www.misjonsforbundet.no
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Godkjent
til forkynnertjeneste
Seks misjonsforbundere har
den siste tiden blitt godkjent
av PMR til forkynnertjeneste.
Turid Skjerve Leksbø (omsorgspastor) og
Vetle Leksbø (pastor) er ansatt i Bjølsen
misjonskirke, Linda Andernach Johannesen
er nylig godkjent som forkynner, og har i
en årrekke vært ansatt i Skien misjonskirke.
Jan Åge Gabrielsen, Kjell Erling Hagen og
Stephen Peter Game er fritidsforkynnere.
En slik anbefaling kan gis til medlemmer av
Misjonsforbundet som i praktisk menighetsarbeid har vist evner og nådegaver som forkynner, som får anbefaling fra sin menighet
og har hatt samtale med en fra Misjonsforbundets ledelse.
Konfirmanter fra 2011-kullet i Skien misjonskirke.
Rekordmange
Les hele saken og se bilder av alle på www.misjonsforbundet.no/tekst/1083.aspx
konfirmanter i Grenland
Foto: Lillian og Karstein Morfjord
Konfirmasjon i Misjonskirken har blitt en hit i Grenland.
I år er tallet på konfirmanter over 100.
Turid Skjerve Leksbø (omsorgspastor) og Vetle
Leksbø (pastor) jobber i Bjølsen misjonskirke.
18
Misjons bladet 1-12
I seks misjonskirker i Grenland er det nå
til sammen over 100 konfirmanter. Både i
Porsgrunn, på Herøya og i Gjerpen er tallet nesten 30.
– Økningen har nok en klar sammenheng med det arbeidet som gjøres blant
barn og unge og en generell oppfattelse av
at kirken er et åpent treffsted for mennesker i nærområdet, sier pastor Ben Solberg i
Moflata misjonskirke.
For noen år tilbake var dette menigheter
som hadde en liten håndfull av sine egne
menighetsbarn som konfirmanter. Me-
nighetslederne i distriktet peker på mange
faktorer som spiller inn på den enorme
økningen.
- Vi har i en årrekke satset tungt på
arbeidet med barn og unge og har nå 26
konfirmanter, sier pastor Alf Dagfinn Hovland i Porsgrunn misjonskirke. Situasjonen
er den samme i Herøya misjonskirke som
gjennom satsningen på ”Etter skoletid” har
fått en stor kontaktflate i bydelen.
Les hele saken på www.misjonsforbundet.no/
tekst/1099.aspx
Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv.
Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.
Foto: Reidar Kollstad, Fædrelandsvennen.
Sprek start på det nye året
Harald Nygaard, rektor ved Ansgarskolen, har byttet ut
sofasliting med tre treningsøkter i uka.
Fædrelandsvennen søkte i høst etter tre kandidater til Sprek-prosjektet, der målet er at
de tre kandidatene skal trene tre ganger i uka med god oppfølging. 17. mars skal de gjennomføre HovdenTour, et skiløp på 41 kilometer. Rektor Harald Nygaard ved Ansgarskolen var en av tre som ble plukket ut blant 390 søkere.
Det var Ansgarskolens studenter og ansatte som søkte på 48-åringens vegne.
- Hvordan var reaksjonen din da du fikk beskjed om at du ble plukket ut til å være med
på prosjektet?
- Skrekkblandet fryd. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at jeg skulle bli plukket
ut blant 390 søkere.
To ganger i uka er Harald med på fellestrening med de to andre kandidatene, Agneta
Lindebæk-Nielsen og Marianne Strømstad. Da har de to personlige trenere med seg og
får kyndig veiledning. I helgene er det egentrening. Kostholdsekspert og fysioterapeut har
satt opp treningsprogram for Nygaard.
Flere av de ansatte ved Ansgarskolen har lovt å gå HovdenTour sammen med Nygaard. Hvis de bærer sekken og gir meg energidrikker, burde det gå greit. De har truet med å ta
med pulk, så jeg er ganske sikker på å komme i mål, sier han og ler.
Les hele saken her www.misjonsforbundet.no/tekst/1086.aspx
Du kan lese mer om Sprekprosjektet på Fædrelandsvennens nettsider her: http://sprek.fvn.no/sprek/fvn/
Alt-om-Sprek-prosjektet--14324.html
Rektor Harald
Nygaard trener i
motbakker.
Generalforsamling
2012
25.– 27.mai
”rotfestet, raus, relevant”
M i s j o n s bladet 1 -1 2
19
www.misjonsforbundet.no
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Hvor
er du?
Foto: Viggo Klausen
Sommerfestival Stavern 10.-15. juli 2012
Lek og frisk vinterluft gjorde godt midt på dagen.
Stine S. Risanger i dyp konkurransekonsentrasjon.
20
Misjons bladet 1-12
Et innpust i hverdagen
- Tre dager med disippelgjørende undervisning,
erfaringsutveksling og sosialt samvær.
Grosås gård i Iveland (Aust-Agder) var
rammen for Innpust tre dager i begynnelsen av januar, der ansatte for barn og
ungdom i menighetene fikk undervisning
om disippelpuls.
− Grosås er et sted med god atmosfære,
god mat og ei nydelig vertinne, forteller ungdomskonsulent i UNG og en av
lederne ved årets Innpust, Lindis Watland
Pedersen.
− Jeg opplevde Innpust veldig bra og er
så glad for undervisningen vi ga til barneog ungdomspastorene våre. Menighetsrådgiver Roy Elling Foss underviste om ledelse
og kommunikasjonsleder i Misjonsforbun-
det, Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
underviste om disippelpuls. Begge temaene
er vi opptatt av i UNG, og jeg ble utrolig
begeistret av å høre undervisningen, sier
UNGs daglige leder, Anne Margrethe Ree
Sunde.
De 25 deltakerne, med en snittalder på
rundt 30 år, var fra Det Danske Misjonsforbund og menighetene misjonskirken
Oslo syd, Oslo misjonskirke Betlehem,
Heddal, Skien, Moflata, Grimstad, Salem
Kristiansand, Lyngdal, Lista, Stavanger,
Haugesund, Os og Arnatveit misjonskirker.
Les hele saken på www.misjonsforbundet.no/
tekst/1084.aspx
Foto: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv.
Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.
Inspirerte
kvinnelige
ledere
Valgerd Svarstad
Haugland delte
både personlige
og profesjonelle
erfaringer som
leder med kvinnelige ledere på
nettverksdagen.
Tørst?
Drikk av Kilden
Av og til er det godt for
dem som gir å få ta imot
– Grip mulighetene til å gå inn i lederoppgaver, oppfordret Valgerd Svarstad Haugland
kvinnelige ledere i Misjonsforbundet på
fredag. – De som har hatt vervet før, er bare
mennesker, de også.
Rundt tretti kvinnelige ledere var samlet til nettverksdag i Bjølsen
misjonskirke i Oslo fredag 27. januar. I invitasjonen til pastorer,
menighetsarbeidere, Ansgarskolelærere, styreledere og styremedlemmer i Misjonsforbundet, UNG og menighetene het det
at ”målet er å styrkes som ledere, utrustes i vårt lederskap og
begynne å bygge et solid nettverk godt forankret i det nasjonale
arbeidet i Misjonsforbundet”.
Valgerd Svarstad Haugland delte sine erfaringer som leder – som
stortingspolitiker, partileder, regjeringsmedlem, kirke- og kulturminister, kirkeverge og nå fylkesmann i Oslo og Akershus.
– Som ledere trenger vi å finne en balanse mellom sårbarhet og
tykkhudethet, sa Valgerd, som også fortalte fra tøffe tider der hun
som leder har møtt mye motstand. – Da trenger vi samtalepartnere, noen vi kan ”tømme søpla hos”, fortsatte Valgerd. Hun vektla
også betydningen av gode medarbeidere, og at deres styrker er en
ressurs og ikke en trussel, også når de er flinkere enn lederen på
enkelte områder. Tidsklemma, kjønnsroller og hersketeknikker,
viktigheten av kommunikasjon og å lede frivillige var andre temaer som ble berørt i løpet av en innholdsrik dag.
Velkommen til en temaretreat
22. - 25. Mars 2012 på Lia Gård.
Bjørn Øyvind Fjeld (Ansgarskolen)
og Ingar Bø (pastor på Lia Gård) gir
impulser til stillhet og refleksjon.
www.liagard.no
Les hele saken på: www.misjonsforbundet.no/tekst/1094.aspx
M i s j o n s bladet 1 -1 2
21
KLAR FOR
LEDERJOBBEN
Øyvind Haraldseid er innstilt som ny generalsekretær i Misjonsforbundet
fra august i år. Gjennom en prosess er han blitt klar for lederjobben.
E
t innstillingsutvalg nedsatt av Hovedstyret ledet prosessen mot valg
av ny generalsekretær. Innstillingsutvalget mottok 14 forslag på kandidater.
På Hovedstyrets møte 27.-28. januar presenterte utvalget en enstemmig innstilling.
Kun én kandidat. Hovedstyreleder i
Misjonsforbundet, Anne Wenche Hellem,
har ledet innstillingsutvalget. Hun forteller
nå ganske åpent om prosessen frem til innstilling, og svarer på flere spørsmål.
– Da vi startet arbeidet i innstillingsutvalget var det ingen selvfølge at vi endte
opp med en eller flere aktuelle kandidater.
Min grunnholdning er at det er bedre å
være uten leder i et halvt til ett år, enn å ha
feil leder i seks år, sier hun.
– Av dem som ble invitert til samtale,
var det til slutt klart at bare én ville være
med videre i prosessen, og det var Øyvind
Haraldseid. Vi hadde en ekstern konsulent
med i prosessen. Hun har hatt ansvar for
samtalene med kandidaten og vært med i
samtalene i innstillingsutvalget. Sammen
22
Misjons bladet 1-12
med henne stilte vi oss spørsmålet: Ville
Øyvind Haraldseid blitt kalt inn til nytt
intervju dersom det var flere andre kandidater? Svaret på det var et klart JA. Derfor
føler vi oss trygge på innstillingen av Øyvind, selv om vi ikke hadde andre reelle
kandidater, forteller Anne Wenche Hellem.
En lukket prosess? – Noen har oppfattet
innstillingsutvalgets arbeid som veldig lukket. Hva tenker du om det?
– Det er et tema jeg har tenkt mye på
den siste måneden. Siden det er andre
gang jeg er med i arbeidet med å finne ny
generalsekretær for Misjonsforbundet har
jeg gjort meg noen erfaringer og tanker
om dette: Vi skal ha en evaluering av prosessen i neste hovedstyremøte, da vil vi
også drøfte dette med åpenhet. Jeg håper
det kan gi god erfaringsoverføring til neste
gang. Dette er ikke en stilling folk søker
på, og så vidt vi vet, er det ikke mange som
ønsker seg stillingen, eller tenker at de er
aktuelle som kandidater. Derfor inviterer
vi heller ikke i første omgang til intervju,
men til samtale om stillingen. Dette setter
i gang en prosess som for både Jarle Råmunddal og Øyvind Haraldseid førte frem
til at de har akseptert å bli innstilt, sier
Hellem.
- Jeg vil si at prosessen startet åpent. Vi
gikk bredt ut og ga menigheter og enkeltpersoner mulighet til å komme med forslag på kandidater. Her ligger prosessens
kanskje største mulighet til involvering
og medvirkning fra menigheter og andre.
Innstillingsutvalget har en ganske bred
representasjon. Vi har hatt representanter
både fra Ansgarskolen, UNG, Misjonsforbundets stab og Hovedstyret, sier Hellem.
Også aldersmessig har det vært spredning.
- Når vi kommer dit i prosessen at vi be-
gynner å snakke om navn, er min erfaring
og min vurdering at det er viktig å holde
dette lukket. Vi ser at for kandidatene er
dette snakk om å være i en prosess som går
over litt tid. Det er også personer som står
i tjeneste og gjerne er sentrale i menigheten eller organisasjonen hvor de jobber. En
åpenhet om hvem som er kandidater, kan
forstyrre både kandidatenes egen prosess
og det kan skade prosessene i sammenhengen der kandidatene jobber. Så i respekt
for kandidatenes prosess, mener jeg det
er riktig å være såpass lukket i prosessen
rundt kandidatene.
Foreslått av flere. Hvem ble innkalt til
samtale? – Innstillingsutvalget ønsket å
invitere syv personer til samtale om stillingen. Av de syv var det ganske god likevekt
mellom kvinner og menn.
– Hvorfor var det så mange som ikke tok
imot invitasjonen til samtale?
– Når det gjelder årsakene til at folk sa
nei, må jeg forholde meg til det de svarte.
Gjengangeren var at det ikke passet inn i
livet og tjenesten akkurat nå. Om det finnes andre bakenforliggende årsaker, har
jeg ikke grunnlag for å si noe om. Men
hvis det stemmer at det kun var timingen
som var gal, kan det bety at vi kan ha flere
gode kandidater å velge mellom neste gang
vi skal ha ny generalsekretær.
– Utvalget innstiller bare én kandidat
til generalforsamlingen i mai. Dermed får
menighetene kun muligheten til å gi sin
tilslutning til innstillingen. Hvilke tanker
gjør du deg om menighetenes innflytelse og
involvering i prosessen?
– På mange måter kan man si at innstillingsutvalget har ganske stor makt. Derfor
er den brede representasjonen i utvalget
viktig. Det neste handler om menighetenes
Fakta Om kandidaten:
Øyvind Haraldseid er født i 1969, er gift og
har to døtre på 11 og 14 år. Han har vært ansatt som pastor i Misjonskirken Drammen
siden 2006. Han har utdannelse fra Ansgar
Teologiske Høgskole. Han har jobbet i
Evangelisk Orientmisjon som informasjonssekretær og som misjonær i Japan fra
1994 til 2006. I 2008 ble han ordinert pastor i Misjonsforbundet. Han kjenner og har
samarbeidet med Misjonsforbundets stab
som prosjektleder for Liv & Vekst, og var da
ansatt i Misjonsforbundet i tre år i en 30
prosent stilling.
Det er Generalforsamlingen som velger generalsekretæren i mai i år.
involvering som forslagsstillere. Det innstillingsutvalget jobber med, er jo primært
kandidater som blir foreslått av menighetene. Så den største muligheten menighetene har for å involvere seg i prosessen, er
ved å komme med gode forslag. Dessverre
var det ikke så mange menigheter som benyttet seg av denne muligheten. Samtidig
kan det nevnes at Øyvind Haraldseid var
foreslått av flere.
talelse før innstillingen gikk til behandling
i Hovedstyret. PMFs styre skriver blant
annet: ”Styret kjenner igjen Øyvind i den
beskrivelse som gis av han som person og
med hans faglige kvalifikasjoner. Vi tror
Øyvind kan være en god, trygg og samlende leder for Misjonsforbundet, som
styret i PMF og våre medlemmer kan samarbeide godt med. Vi gir Øyvind vår fulle
og hele støtte.”
Støtte fra PMF. Predikant- og misjo-
En tydelig og samlende leder. – Hva
slags leder får Misjonsforbundet dersom Generalforsamlingen går inn for innstillingen? – Vår nye leder er en varm person som
er samlende og relasjonell. Vi får en leder
nærforeningen (PMF) var svært aktive ved
forrige valg av generalsekretær, men har
ikke hatt kapasitet til det denne gangen.
Som høringsinstans ga PMFs styre sin ut-
som er tydelig på i hvilken retning han vil
gå, og som vil være med på å videreføre og
spisse den gode retningen Misjonsforbundet nå har tatt. Ikke minst får vi en leder
med stor arbeidskapasitet som evner å
holde hodet kaldt, selv når det koker rundt
ham, det beviste han som prosjektleder av
Liv & Vekst da det flyttet til Stavern. Og
for første gang får Misjonsforbundet en
leder med internasjonal erfaring. Det blir
noe nytt som Øyvind bringer med seg.
Tekst: Øyvind Slåtta
Foto: Ansgarmagasinet
M i s j o n s bladet 1 -1 2
23
Kreative løsninger, Commissoning, Service,
Programmering Robot / PLS
aurolister@auro.no
Tel: 47 38 11 22
Nieblok Invest AS
5443 Bømlo
Disippelkorset
– et felleskristent symbol
• Betongsaging
• Kjerneboring
••
Betongsaging
•Betongsaging
Meisling
Betongsaging
••Kjerneboring
Riving
• Kjerneboring
Kjerneboring
•
• • Meisling
www.dybdahlbetong.no
Meisling
• Meisling
••Riving
• Riving
• Riving
Disippelkorset
er til salgs både
som sølv og gullsmykker og pins.
www.dybdahlbetong.no
www.dybdahlbetong.no
www.dybdahlbetong.no
Steinsprutskade ordnes
EFFEKTIVT
ogordnes
KOSTNADSFRITT for deg*,
Steinsprutskade
uansett bilmerke og modell. Venter du til ruta sprekker, må du betale egenandel.
Ring tlf. 23 32 57 50
eller skriv ditt navn,
din adresse, antall
kors, størrelse og
kjedelengde til
UNG@misjonsforbundet.no
Effektivt og kostnadsfritt for deg*
...og
du:
uansett
bilmerke og
trenger du bil mens du venter,
God formgiving for både
organisasjoner og bedrifter.
www.ravnbo.com
24
Misjons bladet
modell.Venter du til ruta sprekker, må du
betale
får du
låne en egenandel.
av oss!
Steinsprutskade
ordnes
EFFEKTIVT og KOSTNADSFRITT for deg*,
....og
du: trenger
du Venter
låne bildumens
dusprekker,
venter, får
enegenandel.
av oss!
uansett
bilmerke
og modell.
til ruta
mådu
du låne
betale
*
v/kasko eller delkasko
Skriv inn adresse
...og*v/kasko
du: eller delkasko
trenger du bil mens du venter,
får du låne en av oss!
*
v/kasko eller delkasko
inn adresse
Glassmester EkraSkriv
& Voie
AS, tlf- 37024188
Frolandsveien 6, 4847 Arendal
Les mer om
Disippelkorset på
våre hjemmesider!
www.disippelkors.no
Et av Norges største utvalg
av campingbiler og bobiler!
- Når møtet
gir mersmak
Hvorfor ikke prøve?
Dra på retreat!
Drøbak | tlf 41 57 49 48 | www.corniche.no
www.caravansenter.no
Vesterled 71, 4887 Grimstad Tlf: 970 55 666
Se vårt program på
www.sandomstiftelsen.no
PANTONE 281C
Tomasgården Sandom
GULL
Fagerlivn.12, 1796 Kornsjø
Tel 69 19 78 20/488 91 281
www.tomasgarden.no
retreat@tomasgarden.no
Klikk inn for
en hyggelig
handel!
www.nyttig.no
Kollavn 334, 2685 Garmo
Tel 61 21 27 45
www.sandom.no
retreat@sandom.no
Besøk oss på www.ktf-as.no
eller ring oss på tlf 23 68 39 00
M i s j o n s bladet
25
hovedsaken
26
Misjons bladet 1-12
FORVAN
INTRO:
Misjonsforbundet i Norge har arbeid på fire kontinenter: i Afrika, Asia, Sør-Amerika og Europa. Vi har ikke
mange utsendinger ute akkurat nå, men arbeider tett
og nært med ”våre lands” egne dyktige ledere og
medarbeidere. På denne måten når vi lenger ut.
I denne hovedsaken ønsker vi å rette søkelyset mot
noe av vår grunnleggende tenkning rundt disippelgjøringen og diakonien som er sentral i Misjonsforbundets internasjonale arbeid. Eilif Tveit og Viggo Koch
står for den faglige forankringen på henholdsvis side
28 og 34. Og så får du servert glimt:
Hvor mange mennesker som har fått en ny virkelighet
og et forvandlet liv gjennom medarbeiderne de møter
og gjennom Guds berøring, aner vi ikke. Men det er
mange! Du kan få lese om noen av disse glimtene av
forvandling.
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
NDLEDE LIV
M i s j o n s bladet 1 -1 2
27
hovedsaken
FORVANDLEDE LIV
– Disippelskap,
Jesuslikhet,
forvandling
Å endre et liv skjer aldri raskt. Hurtige endringer er sjelden
varige og resultatet blir ofte mer sjokkartet enn hva en
noe mer langsom kursendring kan føre til.
J
esus viste oss et godt eksempel i dette.
Han brukte tid med disiplene sine og
forventet ikke umiddelbar endring,
men over tid skjedde det noe fundamentalt med dem. Siden vi er forskjellige
som mennesker, vil slike endringsprosesser
også arte seg på forskjellig måte. Vi skal
ikke endre personlighet, men holdninger
og verdier kan endres slik at livsinnholdet
og livsretningen blir ny og forfriskende for oss selv og andre rundt oss.
Disippelliv. Disippelliv er et godt begrep
å bruke på slik endringstenkning. Det er
noe som må læres over tid. I arbeidslivet
har vi ofte det vi kaller en lærlingetid/
opplæringstid før vi kan kalles profesjonell
eller faglært. I bunn og grunn er det dette
vi snakker om når det handler om endringsprosesser. Forvandling er noe som
best skjer over tid. Da blir også resultatet
deretter.
Misjonsarbeidet har alltid som mål å
28
Misjons bladet 1-12
tilføre noe godt nytt. Evangeliet i seg selv
er et budskap og et tilbud om noe nytt som
er godt. Det gode nye er ment å få følger
for oss i livet. Det er absolutt ikke bare en
teoretisk lærdom, kanskje aller minst det. Å lære en bibelhistorie kan være viktig,
men aldri avgjørende for livet. Å ta eksempel av historien, med de personer den
omhandler og selv å gå igjennom forvandling og erfaring med Gud og mennesker, er
det som endrer oss. Erfaringen gjør alltid
noe med oss. Å erfare Guds nærvær i livet
setter spor, spor som varer. Å lære noe
teoretisk kan være godt, men setter sjelden
dype spor. Likevel er det jo oftest kombinasjonen av disse to tingene; lærdom og
erfaring – som forvandler oss.
Tida det tar. I møte med enkeltmennesker, trenger vi tid. Tid sammen påvirker
oss – ofte gjensidig. En misjonærs liv må
da inneholde tid til nærhet med andre
mennesker. Medvandring og formidling
gjennom felles erfaring blir ofte godt misjonærarbeid hvis arbeidsoppgavene handler om lederutvikling og opplæring eller
formidling.
Her kan vi lære av Jesu tidsbruk på noen
få mennesker i forhold til tida han brukte
på menneskemasser. Han brukte definitivt mest tid sammen med sine disipler.
De så ham når han arbeidet og hvilte. De
spiste sammen, delte ressursene de hadde
sammen, samtalte om dagens utfordringer
og evaluerte når dagen var over for å forstå
rett det som hadde skjedd. Jesus sukket av
og til over disiplenes tunglærthet og over
deres dårlige evne til å forstå og skjelne,
selv etter lang tid med erfaring og læring. Men han gav ikke opp. Resultatet ble ikke
tolv nærmest fullkomment utdannede ledere. Disiplene var fortsatt i høyeste grad
mennesker på godt og vondt, selv etter tre
år med Jesus-nærhet. Men deres liv hadde
endret seg og deres holdninger og verdier
hadde fått en dreining. Da så Den Hellige
Denne kvinnen er et yndet fotoobjekt for tilreisende
og besøkende i Shangzou-menigheten i Kina.
Ånd kom på pinsedag, var de mottakelige
for den videre utrustningen og utfordringen som ventet dem. Og resultatene videre
i historien taler for seg selv. Hvilket liv og
hvilken endring! Hele den ”daværende”
verden ble kjent med evangeliet om Jesus
i løpet av en liten generasjon. Da ble tusener på tusener med mennesker påvirket
og forvandlet, og disippellivet med Jesus
ble mangfoldiggjort slik ingen hadde sett
tidligere. Utgangspunktet var elleve-tolv
menneskers forvandlede liv i Jesu nærhet.
Enkeltmennesker og menighet. En
menighet trenger også endring over tid.
Det kjente utsagnet ”hvis en menighet
ikke endres ti prosent hver år så må den
endres 100 prosent hvert tiende år hvis den
skal overleve,” er nok ganske nær de fleste
som arbeider med menighetsutvikling
sin erfaring. Det er ofte en sammenheng
mellom enkeltmenneskers (i menigheten)
forvandling og endring over tid og hvor-
I Esperanza skolefritidsordning får barn en endringssjanse. Denne jenta er iført colombiansk nasjonaldrakt.
dan menigheten som gruppe utvikler seg.
Vi kan knapt få en menighet til å utvikle
seg i en god retning, hvis ikke enkeltmenneskene som utgjør gruppa er i utvikling.
Dette skulle være et enkelt regnestykke,
rent logisk.
Men det virker som om ikke så mange
reflekterer over dette. Derfor er ofte menighetsbyggende arbeid krevende. Å få
de fleste til å spille godt sammen og bidra
med sine gaver og talenter i en felles retning man har blitt enige om – det krever
gode ledere. Og ledere må også ha denne
forvandlende prosessen i seg. Man kan
ikke stå på stedet hvil og tro at ting skal utvikles rundt seg. Man må selv være en del
av gode endringsprosesser. Eget liv må reflekteres over og legges åpent fram for Gud
og mennesker, til gode innspill og hjelp. Vi
må erkjenne at vi trenger impulser – fra
Gud og mennesker.
Vekkelse er et ord som skaper forskjellige
Kvinnene bærer Afrika.
assosiasjoner i oss, alt ettersom hvilken
erfaring vi har med dette selv, direkte eller
indirekte. Mange tenker på umiddelbar
bevegelse og gudspåvirkning som gjør stor
endring i manges liv. Hvis vi skal ta selve
ordet på alvor, betyr det vel at vi vekkes
opp fra søvn eller sløvhet til en ny virkelighet som Gud er i ferd med å skape rundt
oss ‒ og etter hvert i oss.
Min personlige erfaring med å ha vært
med å lede Alpha-kurs gjennom en årrekke, har gjort noe med meg når jeg ser
mennesker forvandlet over tid. Ofte har
jeg registrert at der endringen tok litt tid,
der ble også resultatet solid. Nå kan endringsprosesser ofte foregå i det skjulte
– uten at vi registrerer det spesielt. Når så
avgjørelser eller tydelige, mer offentlige
valg foretas, oppleves det kanskje som om
endringen har kommet raskt. Sannheten
var kanskje at vedkommende har gått i
en lang, indre prosess sammen med seg
selv og Gud. Det vi ser, er når knoppen
>>
M i s j o n s bladet 1 -1 2
29
Skolene i Barranquilla har fest i gatene.
springer ut i full blomst, lyset tennes og
det blir mer tydelig for omgivelsene at noe
har skjedd. Det er egentlig verd all verdens
arbeid å se et slikt resultat i menneskers liv
når en opplever at en selv har bidratt til en
del av dette. Men det er jo alltid Gud som
gir liv! Vi kan legge til rette for endringen
og påvirke løpet mot resultatet – også det
med Guds hjelp.
Jesuslikhet. Hvilken endring ønsker vi å
se? Siden det er Gud som gir veksten, sitter kun Gud inne med hele svaret på dette.
Hva er ønskelig å se i et enkeltmenneskes
liv, og hva er ønskelig å se i en menighets
liv av forvandling?
En antydning til retning kan være; mer
Jesuslikhet i det enkelte mennesket. Mer
av de evige verdier han var drevet av og
de holdninger som styrte hans liv. Dette
er alltid det jeg ser etter i eget og andres
liv – når jeg tenker på forvandling til det
gode. En tilstedeværelse av det guddommelige midt i det menneskelige slik jeg ser
av Jesus og disiplene hans.
To retninger. I menigheter bør vi kan-
skje gå i retningen av å se på menighetens
30
Misjons bladet 5-11
1-12
hensikt slik vi opplever at Bibelen taler
om den. Hva er menigheten til for? Jeg ser
to retninger som er verd å utvikle. Den
ene retningen er det som foregår innad i
gruppa som menigheten består av. Varme
relasjoner der vi får komme slik vi er og få
hjelp til å utvikle oss, får veiledning, blir
behandlet med nåde og tålmodighet, får
utvikle våre talenter osv.
Den andre retningen er det som foregår
ut ifra denne gruppa. Misjonal er ordet
som mer og mer betegner dette. Menigheten er ikke bare til for seg selv og det
innvortes livet. Hvis det stanser der, vil det
etter hvert kunne utvikles sekteriske tendenser som alltid er usunne. Det misjonale
får oss til å rette oss opp og gi videre det vi
har fått. Da kan vi ikke endelig slå oss til ro
med slik vi har fått det. Det vil alltid være
nye muligheter til å bringe ut evangeliet –
de gode nyheter – til nye mennesker. Og
perspektivet må være bredt. Evangeliets
bevegelse, helt fra vår egen stuedør til verdens ender, er det Jesus har utfordret disiplene på. Da må menigheten, som består
i gruppa av disipler, ha dette for øyet, hele
tida. Dette skal verken ta pusten fra oss
eller stresse oss slik at vi ”får ting oppe i
halsen”. Et lengre tidsperspektiv og en forståelse av at endring tar tid, må drive oss i
den takt som er naturlig og gudsinspirert
slik at vi verken sliter oss ut eller stagnerer
og stopper opp.
Forvandling. I dette arbeidet som har
forvandling som mål ‒ en forvandling til
Jesuslikhet ‒ er det vi må engasjere oss
i, personlig og som menighetsfellesskap.
Jesu kall til sine disipler om å følge ham,
står fortsatt som et kall til oss. Og følger vi
ham, vil vi lære og erfare mye over tid.
Resultatet kan også bli uendelig mye mer
enn vi i dag tør å håpe på.
Eilif Tveit
misjonssekretær
GLIMT AV
FORVANDLING
Gud møter mennesker, på ulike måter, på ulike steder, til ulike tider.
COLOMBIA
ESPERANZA BETYR HÅP
Hei, jeg heter Nicole og er 15 år gammel.
Som lita jente var jeg mye alene, og jeg
følte meg ofte trist og ensom. Så fikk jeg
muligheten til å begynne i Esperanza, og
det forandret alt.
Her har jeg funnet en plass hvor jeg
kjenner fred og glemmer alt det vonde.
Vennene mine her har lært meg å smile og
le, spesielt bestevennen min James får meg
i godt humør. Vi samles for å be sammen
og bruke tid med Gud, noe som for meg er
godt og viktig. Lunsjen her er god, og jeg
blir skikkelig mett hver dag. Jeg har også
tid til å gjøre lekser her, men oftest gjør
jeg dem hjemme.
Min største drøm er å bli psykolog
for å hjelpe andre som har det slik jeg
hadde det, eller som ikke har noen å
snakke med. Glorita er et slikt forbilde
for meg, hun viser oss omsorg og at hun
er glad i oss. Selv om jeg har et hjem med
mamma, pappa og lillesøster er Esperanza mitt andre hjem.
Nicole på Esperanza
FORSTÅR UNGDOMMENE
Hei, jeg heter Ruth Riaño, jeg er 23 år
gammel og har jobbet på Esperanza i to år.
Jeg har ansvar for ungdomsgruppa, de som
er i alderen 13-17 år. Det er svært utfordrende å jobbe med dem, samtidig ser jeg
at jeg har klart å ha disiplin i gruppa. Jeg
har kunnet være både en venn, en rådgiver
og en leder for dem. Sammen har vi lært
mye og vokst sammen.
Jeg kommer fra en dysfunksjonell familie der vold var en del av hverdagen. Som
14-åring begynte jeg å henge sammen med
gjenger på gata, og jeg brukte stoff. Etter
to år ble jeg kjent med psykologen i Esperanza.
Hun hadde tro på meg, og sammen med
henne kom jeg meg bort fra det dårlige
miljøet. Jeg ble kjent med Jesus og forstod
at det fantes et håp. At jeg var gravid, økte
motivasjonen min til å komme meg bort
fra stoffmisbruket, og i dag har jeg en frisk
og nydelig datter.
Mine erfaringer har gjort at jeg lettere
kan forstå hva ungdommene går gjennom og slik kan jeg være en bedre støtte
for dem. Jeg er takknemlig til Esperanza
som gjennom mine vanskelige perioder
har støttet meg og gitt meg et sted hvor
jeg kan høre til. Jeg vet at slik føler også
mange av ungdommene det.
Ruth Riaño
>>
M i s j o n s bladet 1 -1 2
31
GLIMT AV
FORVANDLING...
KINA
LEDERTRENING
BÆRER FRUKT
Ledertrening er et av hovedsatsningsområdene våre i Kina.
Vi har støttet bibelskolen i Shaanxi, vi har
gitt stipend til lærerne der for videreutdannelse, vi har støttet regionale lederkurs
og utgivelse av et magasin med mye undervisningsstoff i samme provins. Men
hjelper det? Det er vanskelig å måle resultater. En sak er å få bekreftet at Bibelskolen har brukt støtten på en god måte, men
noe langt annet er å få bekreftet at de som
har gått der, er blitt bedre ledere.
Stillstand. Men da vi besøkte Shangzhou-menigheten i oktober 2011 – en
menighet grunnlagt av Misjonsforbundets
misjonsarbeid for snart 100 år siden, og
som vi begynte å besøke regelmessig igjen
KONGO
RADIKAL
FORVANDLING
I begynnelsen av februar var det en
spesiell mobilisering av ungdommen i Kongokirken, og hver menighet organiserer sitt eget opplegg. I
Kinsound menighet treffer vi en
kjekk mann i slutten av tjueårene,
John Kelly Loupttori.
Han er områdeleder for Kongokirkens
bibellesering (bibelstudiegrupper), og
hører til vanlig til på Bakongo, men gjennom ungdomskampanjen besøkte han nå
Kinsoundi.
Kampanjen. Han deler også sitt eget
vitnesbyrd denne lørdagen. Han har ikke
32
Misjons bladet 1-12
på begynnelsen av 1990-tallet – fikk vi en
bekreftelse på at det nytter. Vi hadde før
gitt støtte til gjenreising av kirkebygget
og til nytt menighetssenter. Men vi syntes
nok at det ble lagt for mye vekt på selve
bygget, uten at en hadde klart for seg hva
bygget skulle brukes til. En søndags formiddagsgudstjeneste og bønnemøter to
kvelder i uka var alt som skjedde i det store
kirkebygget i løpet av én uke. En manglet
pastor, ressurser, ideer og kanskje visjoner.
De gjorde slik de hadde gjort før og visste
ikke riktig hvordan de skulle gå videre.
Ledertrening nytter. Men så fikk
”Sister Wang” et år på Bibelskolen. Hun
benyttet tiden godt. Der fikk hun både
bibelundervisning og undervisning i menighetsledelse samtidig som hun fikk se
aktivitetsprogrammet i andre menigheter: hun så og lærte! Hun ble ordinert til
ledende eldste etter året ved Bibelskolen,
med det fikk hun større tyngde, hun var
blitt ”Elder Wang”. Nå er hun tilbake i
menigheten sin; og av de menighetene
vi besøkte denne gangen (fem hovedmenigheter og fem ”meeting points”) var det
alltid vært en from kristen, selv om det
ikke er noe som tyder på noe annet nå.
Som barn var han ikke troende, men kom
til tro på Jesus under en kampanje i tenårene. Han bestemte seg for å bli kristen og
tro på Jesus. Litt senere ble han døpt.
Men, forteller han, det stakk ikke så dypt,
og det var mer en stemning enn en dyp
overbevisning om frelsen i Jesus og det
nye livet sitt. Fristelsene var mange, og
snart fortsatte han det gamle livet som før.
Han oppsøkte klubber og var med i et negativt miljø som førte ham bort fra Jesus
igjen. Kristentroen ble gjemt i en skuff.
Bibelstudier. Men Gud kalte fortsatt på
ham. Han var innom vekkelsesmøter av
og til. En dag hadde ”Campus for Christ”
møte, og han ble dypt berørt av det han
hørte. Han skjønte at han måtte ta et oppgjør med seg selv. Etterpå kom han fram
for å prate med predikanten, og de ble
enige om å møtes på kontoret hans for en
samtale. Etter denne samtalen fikk han
personlig oppfølging av predikanten over
absolutt i denne menigheten dynamikken var best. Hun hadde en helt annen
posisjon enn før i forhold til lokale
myndigheter, hun ledet gudstjenestene
med mye større trygghet og hun hadde
introdusert en del nye aktiviteter i uken,
blant annet et opplegg for unge. Det
virket som om andre blomstret i hennes nærhet. For oss ble dette et bevis på
at Bibelskolen som vi støtter, fungerer
etter sin hensikt, den styrker lederkompetansen til dem som går der og gir god
bibelkunnskap.
Derfor fortsetter vi støtten til Bibelskolen i tro på at det er en god måte å
bygge Guds rike i Shaanxi-provinsen.
Viggo Koch, spesialrådgiver
noe tid, og dette forandret livet hans
radikalt. Han tok et oppgjør med sitt
tidligere liv og startet på nytt. I dag kan
han si at Guds ord forandret livet hans. I
menigheten fikk han mer og mer tillit og
ansvar, og han begynte å bruke mer og
mer tid som frivillig leder i kirken. I dag
er han sammen med en kollega leder for
alle bibelstudiegruppene i Brazzaville.
Han vet av personlig erfaring hvor viktig
det er at nye kristne både får personlig
oppfølging og støtte i grupper som studerer og lærer seg Guds Ord.
Magnar Totland, misjonær i Kongo
FORVANDLEDE LIV
– for hele
mennesket
på kort og
lang sikt
Vi ser mennesker som forvandles til det positive med ett eller
over tid, vi ser forvandling som strekker seg ut over tiden og
inn i evigheten, vi ser strukturer som endres og holdninger som
omformes mer i pakt med Guds gode vilje for menneskene.
5
000 mennesker er lagt til menigheten ved dåp i Kongo det siste året!”
Jeg visste at det var en garantert
suksess hvis jeg skrev det i årsrapporten til
Misjonsforbundet mens jeg var misjonær i
Kongo for mange år siden.
Det var jo derfor vi var sendt dit: For å
bidra til at mennesker kom til tro på Jesus.
Forvandlingen til det positive skjedde i det
øyeblikket de tok imot Jesus. Diakoni eller
menighetsbygging kunne aldri måle seg
med det.
Hele mennesket. Fremdeles ønsker vi
at mennesker skal møte Jesus gjennom
vårt internasjonale arbeid. La det være
helt klart. Nå sier vi i strategien vår: ”Vi
vil bidra til at Guds rike vokser både i
kvantitet og kvalitet på kort og lang sikt
gjennom materielle, menneskelige og åndelige ressurser”. Vi fokuserer altså både
bredere og mer langsiktig enn det vi kunne
få inntrykk av tidligere. Vi ser på hele
mennesket og ønsker å bidra til at de får et
bedre og mer verdig liv mens de lever her
på jorden, at de samtidig blir presentert
for Jesus og at menighetene de lever i blir
et tegn på håp, både her og for evigheten.
Vi ønsker at proklamasjonen – forkynnelsen med ord – og diakonien skal gå hånd
i hånd og sammenholdes, men uten at de
blandes sammen.
(På side 28 belyses menighetsutvikling
og disippelskap, med fokus på den diakonale delen av oppdraget vårt.)
Forlangte ikke tro. Det er verdt å merke
seg hvor mange ganger Jesus gir mennesker nytt liv, nye muligheter og ny verdighet
uten å forlange tro på forhånd eller forsikre
seg om at de har troen på ham i etterkant.
Jesus synes inderlig synd på mennesker
M i s j o n s bladet 1 -1 2
33
hovedsaken
Denne mannen i arbeid reiser
forbi rasteplassen under et
besøk i Kongo.
Foto: Kjersti G. Petersen.
34
Misjons bladet 1-12
>>
skapt i Guds bilde, og han griper inn. Den eneste sønnen
til en enke i Nain var død. Jesus møter gravfølget, ser sorgen og fortvilelsen, skjønner samtidig utfordringen: Som
enke mister hun livsgrunnlaget sitt sammen med sønnen.
Hvordan kan hun fortsette å leve? Jesus vekket opp sønnen, ”gav ham til moren”, uten noen formaning om å tro
på ham. Kvinnen grepet i ekteskapsbrudd fikk ny verdighet overfor folket og dets ledere, ingen av dem fordømte
henne, ikke Jesus heller, hun kunne gå derfra med løftet
hode samtidig som Jesus utfordret henne til å endre livsstilen sin. Eksemplene er mange.
Med årene har jeg blitt mer og mer grepet av Jesu utrolige respekt for hvert enkelt menneske. Jesu ve-rop gjelder
bare dem med makt som ikke respekterer sine medmennesker, men som bevisst eller ubevisst utnytter dem, legger ekstra byrder på dem, trakasserer dem og tar fra dem
deres gudgitte menneskeverd.
Hvilket blikk ser vi med? Det har nok ikke vært til
å unngå at vi gjennom vårt diakonale arbeid, også kalt
sosialt arbeid eller hjelpearbeid, har sett ned på andre
mennesker. De er blitt objekter for vår godhet og barmhjertighet, stakkarsliggjort. Ressurspersonene, det er vi,
de andre blir passive mottakere. I en sultkatastrofe, hvem
er ressurspersonene? Det er ikke lederen for hjelpeorganisasjonen i Norge, ikke den norske utsendingen til
katastrofeområdet, ikke den nasjonale partneren eller lederen, heller ikke den som transporterer og bærer maten
ut til de nødlidende. Det er mammaen som har båret et
utsultet barn på ryggen, et annet sykt barn i sine armer
over flere dager, med alle sine eiendeler i en bylt på hodet
for å nå frem til stedet der det var litt hjelp å få!
Forvandling. I Misjonsforbundet har vi ikke noe å
skamme oss over i forhold til diakoni i det internasjonale
arbeidet gjennom tidene. Helsearbeid og undervisning
har vært en integrert del av arbeidet vårt helt fra starten,
vi har etter hvert spedd på med både vannprosjekter,
rehabilitering av stoffmisbrukere og annet, og lokalmenighetene som sprang ut av arbeidet, har engasjert seg i
diakoni i sitt lokalmiljø. Noen ganger har vi sett at arbeidet har fortsatt etter at det ble naturlig for oss å trekke oss
ut, andre ganger har arbeidet falt sammen, det hadde ikke
den bærekraft som vi ønsket. Uansett har det bidratt til
noen liv som er forvandlet på lengre sikt, nye muligheter
og også et møte med Jesus Kristus.
Langsomt – varig. De senere årene har vi lagt enda
mer vekt på holdningsendringer og strukturer. En kirke
som fungerer godt, som har orden i sine saker, som
en kan stole på, som vet hva den vil og har tanker om
hvordan en kommer dit, skaper tillit og optimisme, den
tiltrekker seg mennesker som ønsker å være med og
tjene. Gjennom det bidrar vi til at Guds rike vokser. En
slik utvikling har vi fremfor alt støttet i Kongo, men også
i Colombia. Og den forvandlingen som jeg før ønsket og
kanskje forventet skulle skje øyeblikkelig, innser jeg nå
kan ta årtier. Men når det først skjer, har vi fått en varig
endring til det bedre.
Holdningsendringer. Holdninger og tradisjoner kan
undertrykke mennesker. Det har vært og er tilfelle i vårt
eget land, og kanskje i enda større grad i land vi samarbeider med. Hvis for eksempel grupper som kvinner og
barn begrenses i tradisjonelle mannssamfunn, er det ut
fra Bibelen vår utfordring å medvirke til at de blir verdsatt og får ta del i livet i hjem, samfunn og menighet på
samme premisser som menn, men med sine gaver og
sin utrustning. Det blir enda mer iøynefallende når de
samme gruppene utsettes for fysisk vold og overgrep.
Det er flott når samarbeidskirkene våre ønsker å ta tak i
slike følsomme områder for å skape holdningsendringer
både hos kvinner og menn. I Colombia har vi støttet et
slikt prosjekt i fem år, og vi vil søke om støtte fra Norad
for fem nye år. Vi ser allerede mange tegn på holdningsendringer, men vet at det fremdeles vil ta mange år før
de nye holdningene gjennomsyrer kirkene og fortsetter
ut i lokalsamfunnene. Men vi bidrar til en varig positiv
forvandling på lang sikt og det trekker mennesker til
kirkene. Menighetene får også frigjorte ressurser i sitt
arbeid.
I Kongo er kirken i ferd med å gjennomføre en forundersøkelse om samme tema. Kanskje er søknaden klar i
år, og prosjektet kan begynne fra 2013. Vold mot kvinner og barn preger både samfunn og hjem i Kongo, og
en holdningsendring er viktig for at de skal slippe å leve
i konstant redsel for å bli utsatt for vold selv i eget hjem.
Sammen med kirken vil vi skynde oss langsomt!
Åpen himmel. Rettigheter til urbefolkningen – pyg-
meene – i Kongo ønsker kirken å engasjere seg i, og i
Afghanistan støtter vi dem som i tillegg til å gi funksjonshemmede proteser og fysioterapi, forsøker å integrere
dem i lokalsamfunnet, gi dem menneskeverd og nytt
grunnlag for livet.
Det diakonale arbeidet foregår på det horisontale,
medmenneskelige plan på samme måte som Mesteren
selv gjorde det. Samtidig er vi oss bevisst at alt utføres
med en åpen himmel over det hele der himmelens Gud
kan gripe inn når, hvor og på hvilken måte han vil. For
meg blir det forskjellen på diakoni og bistand.
Vi ser mennesker som forvandles til det positive med
ett eller over tid, vi ser forvandling som strekker seg ut
over tiden og inn i evigheten, vi ser strukturer som endres og holdninger som omformes mer i pakt med det vi
ser er Guds gode vilje for menneskene. Som enkeltpersoner og menigheter som støtter og ber for Misjonsforbundets internasjonale arbeid, har dere del i alt dette, dere er
med på å forvandle liv over alt i verden!
Tekst: Viggo Koch, Spesialrådgiver for bistand og misjon
M i s j o n s bladet 1 -1 2
35
Vi møter
ger på nattbordet ved siden av Bibelen min.
- Hvis du skulle bo i et land utenom Norge,
hvor ble det da?
- Det blir definitivt Colombia. Jeg flytter
dit 12. februar for å bo der i tre år.
- Ville du takket ja til et tilbud om å hoppe
i fallskjerm?
- Sannsynligvis ikke. Men jeg har prøvd
paragliding, og det har jo enkelte likhetstrekk. Jeg er usikker på om jeg hadde gjort
det igjen.
- Hva betyr fotball for deg?
- Jeg har vært på kamp på stadion i Colombia og sett Start spille på Sør Arena. Jeg
gjør det mest for å være med venner, for
egentlig betyr ikke fotball så mye for meg.
‒Hvilke inspirasjonskilder har du for liv og
arbeid?
- For livet mitt så er Jesus en stor inspirasjonskilde. I mitt arbeid med mennesker
blir jeg inspirert av å se at ting er solid
gjort og at det skaper forandring i menneskers liv.
- Menighet,
multimedia
og misjon
Stina Hauge Valle (23) kommer fra Vegårshei. I februar blir
hun misjonær i Colombia og
gifter seg med Eduardo Perea.
‒ Hva i oppveksten har preget deg mest
som menneske?
- Hele min oppvekst er preget av barne- og
ungdomsarbeidet i Guds menighet på Vegårshei. Der var foreldrene mine veldig involvert, og det ble fort en stor del av mitt liv.
‒ Driver du med noen idrett og kunne du
bli skikkelig god?
- På videregående ble jeg kalt rugbystjerne,
men det var nok mer fordi jeg scorte
mange selvmål enn fordi jeg var flink. Jeg
liker å trene, men er ikke så aktiv nå.
‒ Har du noen hobbyer?
36
Misjons bladet 1-12
- Jeg tar en del bilder og liker godt multimedia og teknikk. Jeg lager litt filmsnutter
og har egen blogg. www.colombiastina.
blogspot.com
‒ Hvis du måtte være medlem i et annet
kirkesamfunn enn Misjonsforbundet, hvor
ville du havne?
- I studietiden har jeg gått i Salem Misjonsmenighet i Kristiansand, men jeg er medlem av Guds menighet på Vegårshei som
ikke tilhører Misjonsforbundet.
‒ Hvilken bok uten Bibelen har gjort størst
inntrykk på deg?
- Det har vært spennende å lese Bruce
Olson sine bøker. Det gjør inntrykk å se
hva han gjør for å bli en del av kulturen
han lever i.
- Hvilke bøker har du på nattbordet nå?
- Min kommende svigermor har sendt meg
en del små hefter om kristne temaer. De lig-
‒ Hvilken nålevende person ser du mest
opp til?
- Jeg ser generelt opp til inspirerende menighetsledere. Hvis jeg må si et navn, vil
jeg fremheve Knut Sunde som er pastor i
Guds menighet på Vegårshei.
‒ Hvilke fem hverdagsting klarer du deg
ikke uten?
- Mobiltelefon, PC, veske, vanter eller votter og en dusj.
‒ Hva tror du preger livet ditt om ti år?
- Bakgrunnen min som da vil inkludere
fire års tjeneste i Colombia. Ellers håper
jeg det preges av jobb, familie- og menighetsliv.
‒ Hvorfor reiser du til Colombia som misjonær for Misjonsforbundet?
- Jeg har hatt hjerte for Colombia veldig
lenge. Jeg besøkte Colombia som tenåring, og allerede da begynte vi å snakke om
misjonstjeneste. Siden har jeg prøvd meg
ett år i tjeneste på utveksling for UNG, og
nå opplever jeg at Gud vil ha meg i Colombia.
Tekst: Øyvind Slåtta
FOTO: jORUNN SØRLIE lARSEN
1
KryssOrdet
Ni kryssordløsere løste det dobbeltsidige julekryssordet vårt i Misjonsbladet nr 5/2011 og løsningen finner du på side 57 i dette magasinet. Vinneren av en valgfri cd var Elna Sundberg i
Arendal. Gratulerer!
I dette kryssordet er det nye ordutfordringer for ordelskermennesker. Løsningen må være
oss i hende allerede 12. mars. Lykke til!
GRUPPE
BLADKONSUMENT
TILFELLE
SAMMENSETNINGENE
SALPETER
PROFET
ELV
STJERNE
KILDENE (FORST.)
OPPSKIPSHØYE
FORK.
SKRIFTINTERESSERT
GRUPPE
FIRMA
SKIKKELSEN
1/16 ORT
1. JOH
4:18
LØFTE
KLAGESANG
SKJUL
VARMEKILDE
GRUPPE
RETNING
MATEMATIKER
BUNT
RØNTGENIUM
MÅLEENHET
HALV
DIAMETER
KJELTRING
BIBELDEL
SINGLE
FOTBALLSPILLER
BY I
NIGERIA
SKILØPER
DETTE
YOU
(SMSSPRÅK)
BY I
STORBRITT.
VÆSKEANSAMLING I
BUKHULEN
BONDS
SJEF
TRE
DISIPPEL
MØBELET
TÆRES
KJERNE
URAN
ØREMERKES
ESS
VESENER
SKIKK
M.NAVN
BEHOLDER
NERDRUM
VANNVEI
JOH.
ÅPENB. 8
HUNKJØNN
EMBALLASJE
LIKT
BEGGE
VEIER
BONDE &
MORDER
DET ER
(LATIN)
VÅGER
PROFET
SPORTE
HALVØY I
BÆRUM
UKEBLAD
MÅLMANN
SPILLEREN
FLYVÅPEN
INT'L
AVTALE
ADAMS
SØNN
VÅPEN
KONFLIKTEN
GRUNNBELØPET
PRINSESSE
TILFELLET
KAMP
BOLIG
TELEFONOPPFINNER
ANARKISTGRUPPE
KNUST
AV LENIN
M.NAVN
MARYLAND
KV.NAVN
FOSSIL
HARPIKS
BÅTBYGGER
NORRØNT
VERK
ESKALERE
SVENSK
SJEF
DØDVEKT
TORTURINSTR.
RETNING
KLUKKE
ATOMMASSEENHET
....PUSKOMPLEKSET
KELVIN
EULERTALLET
URAN
DRØMMER
TYSKLAND
AVGUDSDYRKELSE
M i s j o n s bladet 1 -1 2
37
ET STYKKE
MISJONSHISTORIE
Som sjuåring fikk han misjonskall, 14 år senere reiste han til Kongo-Brazzaville
som misjonær. I dag er Eilif misjonssekretær i Misjonsforbundet.
38
Misjons bladet 1-12
1-12
>>
portrettet
Møt Misjonsforbundets mangfoldige misjonssekretær. Foto: Jorunn S. Larsen.
M
Miissjjoon
nssbladet
bladet 11-1-122
39
Familien i Kongo, 1987, utenfor misjonærboligen på Ewo. Eilif,
kona Marianne, eldstejenta Linda Merete og den mellomste,
Anne Linn. Yngstedatter Martine var ikke født da.
>>
40
E
ilif møtte hun som skulle bli hans
kone, Marianne, da han studerte
ved Ansgarskolen i 1978. Etter en
misjonshistorietime på Ansgarskolen,
stoppet lærer Ommundsen studentene på
vei ut og sa: Vi trenger en bilmekaniker og
en sykepleier i Kongo-Brazzaville.
‒ Jeg gikk fram og sa jeg var mekaniker
og ville til Kongo-Brazzaville, og at jeg
hadde følge med en sykepleier.
‒ Hvis dere gifter dere på en lørdag: Kan
dere dra på språkkurs til Frankrike på onsdag? spurte Ommundsen.
‒ Vi trengte litt mer tid og vi fikk to-tre
måneder på oss. 5. januar i 1980 gifta vi
oss, forteller Eilif Tveit.
Det nygifte paret reiste til Frankrike i april
samme år på språkkurs. Eilif gikk da på
toårig forkynnerlinje på Ansgar og tok
permisjon fra den. De reiste fra Frankrike
til Kongo-Brazzaville i september samme
år, og siden har Eilif vært i Misjonsforbundets tjeneste.
Misjons bladet 1-12
Bilen koker på en reise i Kongo-Brazzaville, bilmekaniker Eilif stiller
opp og løser problemet.
Drømte om å bli misjonær. Eilif er
utdannet bilmekaniker og det var slik
han begynte å jobbe som misjonær. Den
første perioden som misjonær i KongoBrazzaville var han ansvarlig for alt teknisk
vedlikehold med biler og hus.
‒ Jeg hadde eget verksted der ute. Jeg
har alltid drømt om å bli misjonær, det var
drømmen fra jeg var liten. Jeg opplevde å
få et misjonskall da jeg var sju år gammel.
Jeg er ikke sånn som pleier å høre Guds
stemme til vanlig, men da opplevde jeg
det: At én dag skulle Gud bruke meg i misjon. Jeg visste da ikke når og hvor, forteller Eilif.
‒ Vokste du opp i et kristent hjem?
‒ Ja, foreldrene mine var medlem av
Salem misjonsmenighet i Kristiansand. Vi
hadde ikke bil og bodde to mil fra byen,
i Øvrebø. Jeg gikk på søndagskolen og i
ungdomsforening og drev med ungdomsarbeid i Frikirken der jeg vokste opp. Da
jeg ble litt eldre, tok jeg meg til byen enkelt
selv, til Salem.
Fjellstø tro. ‒ Troa mi har alltid vært noe
helt fast, noe helt urokkelig. Lærerne var
kristne på barneskolen. Som klasse var vi
alltid med som kor på familiegudstjenester
i kirken. Jeg husker første gang vi hadde en
ikke-kristen lærer, som ba Fadervår med
oss – det var helt uvirkelig at han ikke var
kristen. Jeg vokste opp i et ganske beskytta
miljø.
På Ansgarskolen og i arbeidslivet fikk
han bryna seg litt i forhold til sin egen tro.
‒ Men troa har alltid ligget der fjellstøtt.
Jeg har aldri hatt noen troskrise, selv om
ting var litt mer flytende i ungdomsåra.
Eilif syntes det var en helt naturlig ting å
gå inn i et heltidsarbeid i misjon.
‒ Det ligger mitt hjerte nært – veldig.
Men jeg har alltid vært en praktiker, som
bilmekaniker og som snekker. Praktisk arbeid ligger for meg.
I tolv år jobbet han som pastor i Lyngdal
misjonsmenighet. Trosmessig synes han
tida som pastor i Lyngdal var veldig utviklende.
Eilif elsker å snekre. Nå bygges hytte på Vegårshei.
Her er den ferdig utvendig.
Brazzaville etter en morgengudstjeneste.
Å kunne gi det beste videre til neste
generasjon, det er topp.
‒ Jeg måtte fornye meg, studere og utvikle
meg, og ettersom tingene vokste, krevdes
mer administrasjon. Den administrative
kompetansen måtte økes, i takt med forkynnelsen. Å ha vært med å lede en større
menighet fikk jeg stor bruk for da jeg
begynte på hovedkontoret til Misjonsforbundet.
Han synes dugnader i menigheten var
topp, for da kunne han snekre og snakke
med folk på samme tid.
Avslappet gudsrelasjon. ‒ Hva betyr
det å leve med Gud for deg?
- Jeg har en litt melankolsk livsinnstilling og tenkemåte. Jeg trives i ensomhet
og har ikke problemer med å være alene.
Jeg liker å ha tid til å tenke og reflektere.
Jeg har nok noe av melankolien i meg. Der
kommer et bønne- og samtaleforhold med
Gud. Jeg kan gå ute i naturen og prate med
Gud. Jeg aner at han bruker både vind og
vær til å påvirke meg og gi meg tanker. Det
kjenner jeg på.
Gudsforholdet er en selvfølgelig ting,
som han aldri har opplevd har vært et
problem. Han fikk en a-ha-opplevelse på
en retreat han var på i et nonnekloster i
Sverige, Johannesgården utenfor Gøteborg.
‒ Etter en undervisningsbolk fikk vi
et bibelavsnitt vi skulle be over. Vi var i
ensomheten på hvert vårt rom. Jeg sovna.
Etter en halvtime våkna jeg. Den umiddelbare tanken min var: Nå har jeg spolert det
åndelige, dette fiksa jeg jo ikke. Jeg sovna!
Det er kanskje andre eller tredje gangen
i livet jeg har hørt Gud snakke direkte og
tydelig til meg. Han sa:
‒ ”Var du langt borte nå? Jeg har ikke
gått noen vei. Skal vi fortsette sammen,”
spurte Gud. Det ga meg en visshet om at
jeg ikke spolerer mitt forhold til Gud. Han
skjønner mitt behov for hvile. Det er ikke
sånn at jeg ødelegger en åndelig stemning
eller lignende – som er som en from dårlig
samvittighet, som kanskje kommer fra en
pietistisk oppvekst.
Han synes avslappetheten i forhold til
gudsrelasjonen har blitt bedre og mener
retreatoppholdene har hjulpet på dette.
Han forsøker å ha et retreatopphold hvert
år, men har ikke alltid klart det.
Misjonærtilværelsen. Årene som misjonær har definitivt formet Eilifs liv og
måten han tenker på. Det har skapt en helt
ny horisont for ham. Som misjonssekretær
reiser han hvert år på besøk til KongoBrazzaville. Det justerer alltid verdiskalaen
M i s j o n s bladet 1 -1 2
>>
41
>>
i livet hans å besøke Kongo-Brazzaville en
gang i året.
– De til sammen fem årene som misjonær, var en god grunnutdanning i livet
som jeg aldri ville vært foruten. Den siste
perioden bodde vi på Ewo, en dagsreise
utenfor allfarvei, og der fikk vi venner for
livet. Vi var nært på tragedier som fattigdom og sykdom, og vi så hjelpeløsheten
og Gudsavhengigheten. Vi fikk se hvor
sårbart livet er, sier Eilif og fortsetter:
– En lærer å reflektere på en annen
måte og en lærer å behandle folk på en litt
annen måte. Jeg lærte en ting om å gjøre
meg selv overflødig. Jeg hadde et perspektiv på tjenesten som ikke var så langt: tre
år. Vi måtte jobbe slik at vi nådde mål
på tre år. Jeg ville aldri starte noe som en
pastor eller kongolesisk medarbeider ikke
kunne ta over. Vi tenkte at det kommer
ingen misjonærer etter oss på det stedet vi
var. En høyeste form for suksess for misjonærtjeneste var at jeg kunne liste meg ut
”kjøkkendøra” etter tre år og ingen ville
merke det.
Fakta
Om Eilif Tveit:
Alder: 53 år
Stilling: Misjonssekretær i Misjonsforbundet,
siden 2004
Bor i Vennesla
Fartstid i Misjonsforbundet: Begynte i NmU i
1980 som misjonær i Kongo-Brazzaville. Menighetstjeneste og misjonærtjeneste i KongoBrazzaville (fem år til sammen),
Pastortjeneste i Mjøndalen, Skotfoss, Kongsberg og Lyngdal.
Misjonskonsulent fra 1989 til 1992, ved siden
av pastortjenesten.
Deltidsprest på Finnerud.
Var pastor i Lyngdal i 12 år.
Eilif og kona Marianne har tre døtre og fem
barnebarn.
Eilif er nest yngst av fire søsken.
42
Misjons bladet 1-12
De lærte opp folk som kunne ta over da
Eilif var ferdig, med regnskap, organisering av ungdomsarbeid, ledertrening og
annet arbeid innen lokalt kirkearbeid.
– Det har aldri vært misjonærer der
siden. Men det var ikke sånn at tingene
falt sammen da vi dro. Det håper jeg er
resultatet av at vi ikke jobba med ting som
måtte falle sammen da vi dro. Jeg liker å
tro at vi lyktes med dette.
Han har besøkt stedet der de bodde som
misjonærer flere ganger de siste årene.
– Det er en fest å komme dit. Jeg blir behandla som en innbygger når jeg kommer
dit. Det er flott, forteller Eilif.
Eilif og kona Marianne hadde små barn
som snakket lokalspråket og var som kongolesere flest. Eldstejenta Linda Merete var
fem år da de kom til Kongo-Brazzaville og
sju år da de dro.
– Hun kunne være tolk når vi trengte
det, når vi for eksempel snakket med eldre
folk som ikke kunne fransk.
– Den eldste dattera vår var sju år da vi
kom hjem – hun husker mye og er preget
av det. Hun har fått litt av misjonærbarnmentaliteten i seg. Hun kjenner rytmen i
kroppen når hun hører afrikansk musikk.
Han synes det har vært et privilegium å
besøke Kongo-Brazzaville en til to ganger i
året de siste årene, som misjonssekretær.
– Jeg kommer halvveis hjem hver gang
jeg besøker Kongo. Jeg merker at noe av
hjertet mitt har blitt igjen i Afrika.
Misjon i Europa. Eilif Tveit synes også
det er veldig spennende å jobbe med
Europa og Øst-Europa og ser det som en
kjempeutfordring i vår tid i forhold til det
vi kaller misjon.
– Statistisk sett er det ikke noen verdensdel som går så dårlig som Europa når
det gjelder kristendommen. Kirker legges
ned og stenges fordi det ikke er folk som
går der. Menigheter plantes, men det er et
voldsomt behov for misjonering i Europa.
Vi kommer ikke utenom å satse Europa, vi
er jo en del av Europa. Vi har et delansvar
for å arbeide i Europa, sier misjonslederen.
Han mener at sosiale, menneskelige og åndelige behov er like viktig. I Europa jobber
Misjonsforbundet mot Romania og Polen.
– Romania har store sosiale behov, stor
fattingdomsproblematikk og behov for
evangelisk kristendom. Den fattigdommen
vi har sett der, går Afrika en høy gang. De
har kulda og vinteren i tillegg som du ikke
har i Afrika. Det er knalltøft for mange.
Han nevner diskrimineringen av romfolk
i Romania.
– Romania har størst befolkning av
romfolk i Europa. Man finner den største
kristne sigøynermenigheten i Romania.
Vi vet ikke om vi skal satse spesielt mot
romfolk. Det ser ut som det er vanskelig for eksempel å bygge menigheter der
befolkningen kan være veldig blanda.
I Romania har Misjonsforbundet kontakt
med en dansk familie som har vært der i
lengre tid. Karl Fredrik Kittilsen var den
første med hjelpesendinger i området etter
at jernteppet falt i 1989. – Det Danske
Misjonsforbund har startet misjonsarbeidet der, vi går inn som partner og videreutvikler, forteller Eilif.
Privaten. Annenhver uke jobber Eilif
på kontoret i Oslo. Ellers har han kontor i
Salem i Kristiansand, på samme sted som
UNG. Han har valgt det istedenfor å sitte
hjemme. – Så jeg er jo en del borte. Det går
greit, særlig når vi ikke har barn hjemme
lenger, er det enklere.
– Hvis kona di skulle beskrive deg med
tre ord, hva tror du hun ville sagt da?
– Ja, hjelpsom, kanskje. Arbeidssom og
litt distré, det tror jeg nok.
Eilif Tveit er ikke bare engasjert i misjon
og menighet. Jordnære interesser og praktisk håndtverk får sørlendingen til å koble
av.
– Jeg har alltid vært interessert i naturen, fugler spesielt. Jeg ble fascinert av
naturfotografering og fugleliv, forteller
Eilif. Han var med på å starte Kristiansand
ornitologiske forening. Han deltok i fotokonkurranser og vant noen priser.
– Jeg hadde et stort fuglekasseprosjekt
med registrering. Jeg var med på å øke
bestanden av fugler i et område og jeg var
med på å registrere artsmangfoldet. Boka
Atlasprosjektet, som kom ut på 1970-tallet,
er jeg medforfatter av. Jeg har vært en del
av et aktivt foreningsliv; både ornitologisk
og zoologisk.
– Snekring har blitt en veldig god avkobling for meg. Jeg bygger hytte på Vegårshei, det har jeg gjort de siste åra. Den
blir kanskje ferdig om ett eller to år. Interessen for snekring har jeg hatt siden jeg
var liten. Faren min så min interesse, han
lagde et eget lite snekkerverksted til meg,
forteller 53-åringen.
Harer på en øy i Kristiansands skjærgård, fra ca
1975. En dag på tur i skjærgården. Hobbyfotograf Eilif hadde kamera klart. FOTO: Eilif Tveit
De neste ti årene. – Jeg ønsker å være
heltidsengasjert i menighet og misjon i en
eller annen form. Jeg blir definitivt ikke i
denne stillingen til pensjonisttilværelsen.
Det er ikke sånn det funker. Men jeg håper
jeg kan være fulltids i menighet og misjon,
gjerne i Misjonsforbundet.
Han satser på å gjøre ferdig hytta så
familien kan bruke den, og han håper han
får enda mer tid sammen med barnebarna.
– Å være sammen med dem elsker jeg,
det er helt nydelig. Å kunne gi det beste videre til neste generasjon, det er topp, altså,
sier han og smiler.
Eilif trives med livet han har nå og
håper han kan fortsette med det, også på
fritida.
– Jeg stresser ikke med å bli ferdig med
ting. Jeg kan ikke tenke meg en tilværelse
der jeg sitter i godstolen og tenker: Nå har
jeg gjort alt som kan gjøres. Det ville vært
trasig.
Han håper å kunne fortsette å besøke
misjonsland.
– Jeg har fått mange gode kontakter
også utenfor de kjerneområdene vi har i
Misjonsforbundet. Det ville vært spesielt
å ikke ha kontakt med noe av det når jeg
slutter som misjonssekretær.
– Hva tenker du om lederutvikling som
misjonær og i en misjonal kontekst?
– Det er ganske likt det å tenke lederutvikling i Norge. Men det er en viktig
forskjell: Tidsperspektivet på hvor lenge
en kan være tilstede er maks tre til fire år
som misjonær. Man har kortere horisont
å arbeide med tingene på. Ellers er det de
samme prinsippene.
Han ser to viktige retninger: Det første er lederfaget og utvikling som leder.
Hvordan håndtere utvikling? Den andre
retningen handler om personlig integritet
og hvordan en kan utvikle den. Da må en
være tett på mennesker og være veileder
over tid, det må læres én til én. For eksempel i en type lærlingsituasjon, der en følger
en erfaren leder over tid.
– Hva er viktig å gjøre som leder/misjonær i våre nye misjonsland Romania og
Polen?
– Det er to ulike land. I Polen handler
det om å støtte dem som arbeider i det eksisterende arbeidet. Gjøre mer av det og nå
lenger med det de faktisk gjør. I Romania
er det viktig å plante menigheter og trene
og utvikle nye ledere – mer grunnarbeid.
Romania er også et mer fattig segment av
befolkningen med en kanskje tøffere historie bak seg. Sånn sett er Polen mer utviklet.
Filosofi. - Hva er din filosofi omkring og
erfaring fra lederutvikling – da du var i
Kongo-Brazzaville og nå som misjonssekretær?
– Jeg har en holistisk filosofi, jeg tenker hele mennesket, både sjel og kropp.
Forskjellen fra da jeg var misjonær til nå
er nok at misjonærrollen er annerledes:
nå handler det om å stimulere de kreftene
To sothøner i et vann ved Stavanger. Dette bildet var
i klassen for tidligere premierte i fotokonkurranse i
zoologisk forening i Kristiansand. FOTO: Eilif Tveit
som er der innen økonomi, utviklingsprogram og å støtte det som planlegges. Det
er mer kollegatenkning i dag. De vil gjerne
ha impulser og tanker fra oss inn i arbeidet. De har ofte bra med ressurser, men
økonomiske bidrag og hjelp til strategisk
tenkning vil vi gjerne fortsatt bidra med.
Han understreker at vi ikke kjenner kulturen fullt og helt og at vi derfor kanskje
foretar noen tankesprang som er litt for
lettvinte.
– Vi kan se utenfra og inn med de fordeler og ulemper det er. Men vi ser ikke
med gode nok etniske briller. Vi skjønner
ikke alle sammenhenger godt nok. Men
det kan også gi oss mot til å tørre å tenke
annerledes. Det hjelper at en har vært
misjonær og har vært i en type kultur over
lengre tid. Kongo-Brazzaville er kanskje
den mest kompliserte kulturen vi jobber
mot som misjonsforbundere. Kongolesiske
ledere vil ha oss med på laget og lytte til
vårt bidrag.
Som misjonssekretær reiser Eilif til alle
jordens ”hjørner” årlig, han besøker ulike
kulturer, samtaler med ledere, søker samarbeid og å finne ut hvordan Misjonsforbundet best kan bidra.
– Erfaringen som misjonær er viktig i
dag, jeg bruker den for alt det er verdt, avslutter Eilif Tveit.
Tekst: Jorunn Sørlie Larsen
Foto: Jorunn Sørlie Larsen, privat, Misjonsforbundet
M i s j o n s bladet 1 -1 2
43
UNG i 100!
Den spreke jubilanten feiret
tre dager til ende med konsert, bursdagsfest og gudstjeneste i Oslo misjonskirke
Betlehem.
F
redag 10. februar var det duket for
konsert med Ole Børud, Humming
People og TV Experience. Lørdag
11. februar, på dagen 100 år etter stiftelsen,
inviterte UNG til storstilt festaften.
Det var 11. februar i 1912 at ungdomsforeningen i Betlehem, Oslo, fikk ”attest”
eller godkjennelse fra menigheten om å
stifte et eget ungdomsforbund. Under Misjonsforbundets årskonferanse i Bergen juni
44
Misjons bladet 1-12
1912 ble Norsk Frimissions Ungdom stiftet
med ungdomsgrupper fra ni byer.
Gode minner fra NmU. Oslo misjonskirke Betlehem var pyntet til bursdagsfest. De nærmere 150 festkledde gjestene
ankom på rød løper, fikk servert velkomstdrikk og kunne bli foreviget på den røde
løperen og få med seg bilde hjem på slutten av festen. Av gjestene var blant annet
representanter for ulike UNG-grupper og
tidligere styreledere og generalsekretærer i
ungdomsorganisasjonen.
Da daglig leder i UNG, Anne Margrethe
Ree Sunde, og nestleder i UNG, André
Møskeland, åpnet festen, strømmet ballonger ned fra galleriet og konfetti virvlet
rundt i rommet: Bursdagsfesten var i gang
med brask og bram!
En av dem som ble fotografert på den
røde løperen var Johannes Dencker. Han
hadde i fjor 25-årsjubileum som speiderleder i Arna.
– Hva er ditt beste NmU-minne?
– Jeg har veldig mange gode minner.
Men jeg tror jeg vil trekke fram et kombikurs på Hovden for fire-fem år siden hvor
stjernehimmelen var så utrolig klar og fin
og virket så nær. Å overnatte ute i sovepose ilag med gode speidervenner, det er
en veldig sterk opplevelse, forteller Johannes Dencker.
Bandet Abrahams Anorakk sørget
for musikalsk tyngde og trøkk gjennom
festkvelden og Fanfaregutta sto for flere
humoristiske innslag med skråblikk på
historien.
Elin Maria Haugland var med i jubile-
Generalsekretær Jarle Råmunddal og leder av
Hovedstyret, Anne Wenche Hellem, overrekker
en jubileumsgave på kroner 100 000,- til UNG.
Daglig leder i UNG, Anne Margrethe Ree Sunde
og nestleder i UNGs styre, André Møskeland tar i
mot sjekken.
umskomiteen og sitter i UNGs styre.
– Hva er ditt beste NmU-minne?
– Det var første gang jeg var på leir – på
en barneleir som het Laban og Kula, som
var på Vegårshei. Da traff jeg for første
gang barn fra andre steder i landet. Det
gjorde inntrykk, jeg var sikkert bare åtte-ni
år, forteller Elin Maria Haugland
Middag og minner. En treretters middag ble servert mens mange overbrakte
hilsener og gratulasjoner til 100-åringen.
På videoskjerm fikk gjestene blant annet se
og høre hilsener fra KrFs leder Knut Arild
Hareide og humorist Bård Tufte Johansen.
Festen besto av tilbakeblikk, både musikalske og gjennom å høre små historier og
minner misjonsforbundere kunne fortelle
fra scenen. Erik Abelson – kveldens eldste
med sine 88 år – fortalte om en leir med
600-700 deltakere som fikk anledning til å
besøke Skaugum da Kronprins Olav bodde
der. Møtet med kronprinsfamilien gjorde
inntrykk!
En annen av dem som ble fotografert på
Ole Børud var en av musikerne på fredagens konsert.
den røde løperen, var Svenn Otto Brechan.
Med blant annet fem år som Misjonsforbundet Ungdoms første heltidsansatte
riksinstruktør fra 1967 til 1972, har han
mange gode minner å se tilbake på: - NmU
har preget mitt liv som menneske og forkynner. Jeg var særlig aktiv på 50-60- og
70-tallet. Spesielt interessant var det å få
være den aller første som overtok Hove
Leir på Tromøya til sivilt bruk i 1967. Jeg
var leirsjef på speiderleiren og nestkommanderende på juniorleiren uka etterpå.
Vi var snaut 1000 speidere, og vel 1000
juniorer med ledere. Likeså står valget av
Kjell Magne Bondevik som medlem av
Statens Ungdomsråd – oppnevnt av Kongen i Statsråd, som en fjær i hatten, da jeg
som representant for NmU og formann
i valgkomiteen på STUI-konferansen på
Hadeland, vippet Einar Førde av selvfølgelighetens pidestall; som tilsa at de store
organisasjonene skulle ha faste representanter i rådet. NmU har satt spor etter seg
i det nasjonale samarbeidet, forteller Brechan.
Gave og bursdagskake. Generalsekretær Jarle Råmunddal ga i sin tale en gave
fra Misjonsforbundet på 100 000 kroner
til UNG. Pastor i Oslo misjonskirke Betlehem, Erik Andreassen, holdt kveldens
hovedtale.
I foajeen var det stilt ut ulike effekter fra
organisasjonens historie, og mange gjester
kikket og mimret om sin ungdomstid og
sine opplevelser i organisasjonen.
Søndag 12. februar var det festgudstjeneste
med daglig leder i UNG, Anne Margrethe
Ree Sunde, som taler. Etterpå var det bursdagskake, med skikkelig kakeåpning og
plass til enda flere hilsener til UNG.
Denne februarhelga, nøyaktig 100 år
etter stiftelsen, er starten på et år med
markeringer. På Liv & Vekst vil den store
festen for barn og unge gå av stabelen lørdagen midt i juli.
Tekst: Jorunn Sørlie Larsen
Foto: Kristine Rottem Møskeland, Anne Margrethe Mandt-Anfindsen, Jorunn Sørlie Larsen
>>
M i s j o n s bladet 1 -1 2
45
UNG i 100!
F.v. Johannes Dencker, mangeårig speiderleder,
og hans svigersønn Kristian Isaksen.
Anne Margrethe Ree Sund taler på søndagens
festgudstjeneste.
Anne Margrethe Ree Sunde (t.v.) og André Møskeland (t.h.)
presenterer jubileumskomiteen. F.v: Elin Maria Haugland, Aleksander Olavsen, komitéleder Silje Brandsvoll og Jaran Millett.
Svenn Otto og Inger Brechan var
tilstede på jubileumsfesten.
Pangstart på jubileumsfesten: F.v. Anne Margrethe
Ree Sunde og Stig Sunde.
Erik Abelson (nr 2 f.v), Anita Dencker Isaksen (nr 2 f.h.) og Gisle Lunde
(t.h.) deler minner fra NmU med konferansierene og festdeltakerne.
Gjestene følger med på det som skjer på scenen.
Kakeåpning: Den store bursdagskaken skal spises.
46
Misjons bladet 1-12
KVINNEFESTIVALEN 2012
Siktet høyt,
pløyde dypt
Hvor får du servert honningglaserte poteter og eplebåter med pistasjkrem i kirkesalen og
avslutter måltidet med lovsang? Hvor finner du bare kvinnelige talere på scenen og bare
pappaer blant babyene på småbarnsrommet søndag formiddag? Hvor finner du roser og
stearinlys i pissoaret? Sannsynligvis bare på Kvinnefestivalen.
D
en siste helga i januar var 350 kvinner samlet til Kvinnefestivalen i
Oslo misjonskirke Betlehem. Det
vil si, noen menn var også innom – blant
annet fra Misjonsforbundets hovedstyre
– og det var på det meste rundt 380 mennesker til stede.
Her var en god del kjente ansikter som
har vært på kvinneseminarer mange ganger før, og som nå ble med på den første
kvinnefestivalen – som det i år het for første gang. Men det var også nye ansikter å
se. Flere av disse fortalte at de hadde kommet på grunn av temaet som ble tatt opp i
år: Livsforsoning.
Livsforsoning i en nådeløs tid. - Er vi
litt sprø som har tatt for oss dette temaet?
Livsforsoning – det er ikke småtterier,
sa Kristin Lie fra kvinnekomiteen på åpningssamlingen fredag kveld.
Det var da også med stor respekt at
kvinnene ble ledet inn i forsoningsprosessene. – Livsforsoning er en prosess som
varer livet ut, sa kvinnekomiteens leder
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen i talen
den første kvelden. – Det handler om det
ulevde livet, det tapte livet, det istykkerlevde livet – men også om det oppreiste
livet. Hver av oss bærer på mange historier – tap og sorg, vi kan ha jobbet oss
utbrente, vi kan ha sviktet. Det kan handle
om drømmene vi aldri fikk oppfylt, talentene vi aldri fikk brukt, barna vi aldri fikk,
sa Mandt-Anfindsen.
- Men livsforsoning handler også om
det oppreiste i oss – å erkjenne egne styrker, at jeg har noe å gi. Det handler om å
forsone seg med livet slik det er blitt.
Men Mandt-Anfindsen understreket
at vi ikke er alene i disse prosessene. – Vi
tar alt dette med oss innfor Jesus – den
store forsoneren. Han som er sann Gud
og sant menneske, og som visste hva som
bor i menneskene, som vi leser i Bibelen,
sa hun. – Jesu nærvær midt i det tapte, det
ulevde, det istykkerlevde og det oppreiste
hjelper oss til å holde det sammen til et
helt liv.
Arbeid med gudsbilder og
selvbilder. Lørdag formiddag underviste
Torborg Aalen Leenderts om forsoningens
vei – fra kontroll til tillit. Leenders har
jobbet og undervist i det sosialfaglige og
diakonale feltet i mange år, og har også
skrevet bøker om forholdet mellom troen
og livet. – Når glassflaten brister – når vi
blir skuffet og sveket, som vi alle blir her i
livet, og erfarer at vi ikke har kontroll – da
mister vi tillit. Hvordan mestrer vi det?
spurte Leenderts.
Leenderts snakket om oppgjør og forsoning med egne masker og trygghetskonstruksjoner, og med gudsbilder som ikke
er bærekraftige i møte med livet og erfaringene våre. – Jeg har måttet bevege meg
fra en forenklet forståelse av Guds allmakt
som en total makt, der Gud kontrollerer
og tillater alt som skjer – til en forståelse
av Guds allmakt som kjærlighetens makt.
Gud er til stede overalt og alltid i våre livsvilkår med sin kjærlighet. Det betyr ikke at
ikke noe vondt vil ramme oss, men Guds
kjærlighet er med oss. Kjærligheten er
verdens sterkeste kraft! Men Guds kjærlighet feier ikke bort lidelsen, og den er ikke
noe vi kan slå i bordet med – men noe vi
må lytte årvåkent etter, sa Torborg Aalen
Leenderts.
>>
Leenderts snakket videre om å våge å
M i s j o n s bladet 1 -1 2
47
Kvinnefestivalen avsluttet med feiende
tango. Thea Haavet og Audun Blokkum
danser denne livsdansen.
en,
var som morgenrød
Fordi han kom og
r døden.
het og vår angst fo
og brøt Guds taus
handlinger og taler
Fordi han gjennom
ler.
opp til himlens sa
har lukket porten
re
vå
av
en
og
ds Sønn
Fordi han var Gu
.
er
rd
gå
i
gater og
og gikk omkring i
te bli de første
sis
de
t
Fordi han lo
og småfolk trøste.
og lot de blinde se
i vonde tider.
Så kan vi holde ut
r selv om vi lider.
Så vet vi Gud er næ
håp som solen stige
Så kan vårt brutte
met er Guds rike.
så kan vi se at kom
gentina)
(Håpstango, fra Ar
>>
være svak, å gi slipp på kontrollen, og at
sinne kan være en inngangsport til endring og forsoning. Alt dette har også med
bønnelivet å gjøre: – Gi slipp på bestillingene til Gud, så vil Gud gjøre noe med
deg. Bønn er ikke ment å være en bestillingsliste til Gud, men handler om å slippe
Gud inn i det som er vondt og det som er
godt – i det som er vårt liv, sa Leenderts til
en fullsatt sal.
Knuse og skape. Leenderts’ innspill ble
fulgt opp av ulike valgfrie seminarer, blant
annet om lederrolle og forbildefunksjon,
hverdagsbønn og sammenligning og selv-
48
Misjons bladet 1-12
bilde. Noen tok med seg samtalen ut på
tur rundt det vakre Østensjøvannet rett i
nærheten.
Et knuse- og skaperom var også tilgjengelig, der kvinnene kunne gå inn og knuse
tallerkener – for som møteleder Kristin Lie
sa under festivalen: – Noen ganger trenger
vi å knuse noe…
Dem som ønsket det, fikk også skape
noe av det knuste ved å lage mosaikker,
veiledet av kunstneren Elisabeth Helvin.
Disse mosaikkene ble et sterkt, ordløst
uttrykk for hva det kan bli ut av livet slik
det nå en gang er, også av det som er gått i
stykker.
Torborg Aalen Leenderts hadde vært
inne på noe av det samme under seminaret sitt: – Noe av evangeliets mysterium er
skattene som er skjult i mørket. Det tapte,
ulevde og istykkerlevde settes inn i en ny
sammenheng av Gud – og overraskende
skjønnhet kan vokse fram.
Smaker av himmel. Etter mange inn-
spill til prosesser på dypet, ble lørdagskvel-
den et løft av de store. Bordene ble dekket
til Babettes gjestebud. Matentusiast Ingeborg Heggheim var kveldens ”Babette”, og
hadde rett og slett tatt på seg å lage tapas
til 350 damer! Hun hadde med seg åtte
hjelpere, og sammen sto de ni og lagde
mat hele dagen. Så ble det også en fest av
smaker, eller en smak av himmel, om man
vil – med honningglaserte poteter, kyllingvinger med sitron, hvitløk og urter,
aspargesbønner, oliven, pesto, aïoli, bakte
cherrytomater og godt brød. I det klare
vannet damene fikk å drikke, fungerte
frosne druer som isbiter.
Festmåltidet ble rammet inn av vakre
langbord med kandelabre og hvite duker,
lovsang og musikkglede under kyndig
ledelse av Merete Benestad, bibelfortelling
ved Tjodun Felland og forbønnsmuligheter hos et solid lag av omsorgsfulle bønnekvinner. Her var det mat for både kropp,
sjel og ånd.
Åshild Skogrand Lindtveit brakte kveldens nådehilsen. – Det ligger uendelig
mye forsoning i det at Jesus var et barn.
Fantastisk englesang og musikk fra unge
kvinner tilknyttet Ansgarskolen, Kristiansand og Trondheim. Merete Benestad ledet
det hele.
Han måtte også lære seg å gå, han snublet
og fikk skrubbsår… Og det er måten Jesus
møter oss på som gjør at jeg kan heve
hodet midt i livet slik det er, sa Lindtveit. – Der er jeg også på sporet av forsoningen med tilværelsen selv, for Jesus møter
blikket mitt der jeg er, med mine gleder og
smerter, sår og uoppfylte drømmer, alt det
uløste… da ser han på meg og sier: Reis
deg og gå! Jeg er allerede der du er på vei.
Håpstango ut i framtida. Søndag
formiddag talte Hilde Myhrer om forsoningen som skjer ansikt til ansikt med
Gud, når vi er hjemme i vårt eget sentrum.
– Der faller alt på plass, og vi mangler
faktisk ingenting. Det er mange krefter
som vil dra oss bort derfra, men Guds
kjærlighet er det dypeste i vår eksistens,
sa Myhrer. – Når vi lar Gud røre ved vår
mest sårbare og følsomme kjerne, lar ham
holde oss som kavete, overtrøtte barn til vi
faller til ro, skapes befridde soner av menneskelighet. Da kan også Guds kjærlighet
gjennomlyse vårt liv, og han vil elske andre
Babettes gjestebud. Langbord, tapas til 350
damer, hvite fløyelsduker og kandelabre. Et
lekent pust inn i livsforsoningen.
mennesker gjennom oss.
Kvinnefestivalen har det med å tale til
alle sanser – og å romme både dybder og
høyder. Søndagsmøtet rommet også både
ettertanke, nattverdsfeiring og feststemt
lovsang med en feiende flott håpstango
til slutt. Og da snakker vi ikke bare om at
sangen ”Håpstango”, en klassiker i kvinneseminarsammenheng, ble sunget – men
om at det faktisk ble danset tango samtidig.
Kvinnefestivalen 2012 holdt dermed
sammen dans og stillhet, tårer og latter, det
vakre og det knuste, det høye og det dype.
Den ble på den måten et sted hvor paradoksene får plass, hvor man kunne ta inn
over seg livets mangfold og realiteter, og
hvor forsoningen kan fortsette – med Gud
til stede midt i livet slik det er.
Tekst og foto: Hildegunn M. T. Schuff
Fakta
Kvinnefestivalen 2012:
Tid: 27.-29. Januar
Sted: Oslo misjonskirke Betlehem
Talere og seminarholdere: Anne Margrethe
Mandt-Anfindsen, Torborg Aalen Leenderts,
Åshild Skogrand Lindtveit, Hilde Myhrer, Ingunn Folkestad Breistein, Ingrid Eskilt m.fl.
Deltakerantall: 350 hele helgen, flere på enkelte samlinger
Tema: Livsforsoning – nåde i perfeksjonismens, kravenes, tidsklemmas og sammenligningens tid
Neste kvinnefestival
blir 24.-26. januar 2014.
M i s j o n s bladet 1 -1 2
49
Aktuelt
Menighetsplanting
i Romania
En husgruppe er på god vei til å bli en levende menighetsplante i byen Onesti i Romania. I
løpet av 2012 håper vi å ha norske misjonærer på plass, men vi har allerede to misjonærer der.
M
isjonsforbundet har de siste årene
ønsket å engasjere seg med misjonsarbeid i et land eller område
i et stadig mer sekularisert Europa. Ønsket
har vært å finne et område hvor det kan
drives menighetsplanting og menighetsutvikling med diakonal profil, gjerne
sammen med noen andre. Valget falt på
Romania, og i løpet av 2012 håper vi de
første norske misjonærene er på plass.
Vil bygge misjonal menighet. Cornel
Pascu er en ung rumensk mann som kommer fra en kristen familie i Onesti-området. Sammen med sin danske kone, Dorte,
er han utsendt av Det Danske Misjonsforbund som misjonær for å plante menighet
i området han selv vokste opp.
Familien Pascu
sommerferien gikk det opp for dem at de
private stuene var blitt for små, veksten
måtte enten stoppes eller større lokale
måtte skaffes. Valget falt på det siste, og i et
nedlagt kafélokale midt i sentrum av Onesti, samles husgruppa hver lørdag til fellesskap. Visjonen innebærer å utvikle denne
gruppa til en misjonal menighet.
I Romania lever mange i fattigdom,
mens andre opplever økonomisk utvikling.
Byene preges av store forandringer, inspirert av Vesten. Fra de fattige landsbyene,
flytter unge mennesker inn til byene hvor
de lever i en helt annen tilværelse.
Samarbeid med Danmark. Romania
er et nytt satsingsområde for Misjonsforbundet i Norge. I 2011 ble det inngått en
avtale med Det Danske Misjonsforbund
om å drive misjon sammen. Spesielt for
arbeidet i Romania er at de to nordiske
naboene samarbeider tett. En felles strategi
ble vedtatt i januar 2012, og arbeidet skal
kommuniseres i begge land som vårt felles
misjonsarbeid.
Det innebærer blant annet at danskenes
utsendinger regnes for å være våre felles
utsendinger. Slik sett har vi allerede misjonærer i Romania, nemlig Dorte og Cornel
Pascu som formelt tilhører Det Danske
Misjonsforbund. Sammen med barna Sara
og Jonathan, bor de i sentrum av Onesti.
Vennskapsbyen Onesti. Fem timers
I begynnelsen av 2011 begynte familien
Pascu å samle ei lita gruppe hjemme hos
seg selv. På ganske kort tid ble stua deres
for liten, og de flyttet gruppa til en annen
familie som har en større leilighet. Etter
50
Misjons bladet 1-12
kjøring fra hovedstaden Bucuresti ligger
byen Onesti. Med sine 52 000 innbyggere
kan den i størrelse sammenlignes med en
norsk by. Hit kom hjelpesendingene fra
Grenlandsaksjonen på 90-tallet, og det er
knyttet mange vennskapsbånd mellom Romania og Norge siden dette. Cornel Pascu
er en av dem som ble kjent med Norge i
denne perioden.
Formen på gudstjenestene i evangeliske
rumenske menigheter er ganske stiv. Unntaket er sigøynermenighetene, hvor musikken og sangen gir gudstjenestene en helt
annen dynamikk. I menighetsplantingen i
Onesti ønsker man å være noe mer karismatisk i sitt uttrykk enn det som er tradisjon i evangeliske menigheter i Romania.
Felles strategi. Den første delen av
strategien for misjonsarbeidet i Romania
handler om å plante menighet i Onesti.
Som en naturlig del av dette vil det også
skapes ulike diakonale tilbud. I den neste
delen av strategien planlegges det å plante
en ny menighet i en by lenger øst i Romania hvor tettheten av menigheter og
kristne er enda mindre enn i Onesti.
Misjonsforbundet har et langtidsperspektiv på sin satsing i Romania. Samtidig
ønsker vi å unngå prosjekter som er avhengige av vår tilstedeværelse og økonomiske støtte over et altfor langt tidsrom.
Til dette spennende arbeidet trengs det
både arbeidere, forbønn og økonomi.
Misjonsforbundet håper å kunne sende
de første norske misjonærene til Onesti i
løpet av år 2012, og vi er allerede i samtale med noen potensielle kandidater for
misjonstjeneste i Romania. Eiendomskjøp
for den stadig voksende gruppa kan bli aktuelt, og i løpet av kort tid vil det også være
ønskelig å sende unge kortidsarbeidere til
Romania som kan bidra i diakonalt og menighetsbyggende arbeid.
Øyvind Slåtta, prosjektmedarbeider med ansvar
for Romania
Rumenske barn utenfor en av
kirkene på landsbygda.
M i s j o n s bladet 1 -1 2
51
Aktuelt
Å reise et
håpets tegn
Gjennom internasjonal diakoni vil Misjonsforbundet bidra til å lindre akutt nød, bekrefte
menneskers verdighet og arbeide for menneskers rettigheter - fordi de er skapt i Guds bilde.
Vi vil være et håpets tegn for mennesker for tid og evighet.
M
isjon bæres av to hovedbjelker:
Proklamasjon (med ord) og diakoni (gjerninger). Det beste er
om disse to bjelkene kan fungere sammen
for å få et fullstendig evangelium – og det
gjør det vanligvis både internasjonalt og i
Norge. Samtidig er det viktig å understreke
at begge deler kan fungere hver for seg.
Diakoniens oppdragsgiver. Diakonien,
de gode gjerningene, fungerer på det mellommenneskelige plan. Hva er egenlig
forskjellen mellom diakoni og hjelpearbeid – som mennesker og organisasjoner
som ikke bekjenner seg til den kristne tro
utfører? Resultatet er gjerne det samme:
mennesker blir hjulpet. Men motivasjonen
og oppdragsgiveren blir annerledes. Den
Treenige Gud er diakoniens oppdragsgiver,
og troen på Jesus motiverer oss til å vise
nestekjærlighet. Det betyr også at de diakonale prosjektene vi støtter, skal være motivert ut fra Bibelen, og ikke primært ut fra
for eksempel menneskerettigheter, selv om
de ofte sammenfaller. Som kristne skal vi
utføre et like profesjonelt utviklingsarbeid
som alle andre organisasjoner som ikke
har noen kristen begrunnelse. Samtidig vet
vi at den Gud som er underets Gud, også
kan utføre mirakler gjennom diakonien;
gi helse, skape fred og forsoning samtidig
som vi utfører jordnære tjenester på hans
ord. Derfor gir begrepet diakoni en touch
av himmel midt i en ofte prosaisk tjeneste.
Siden 1967. Da Misjonsforbundet be-
stemte at en ville gå inn i en organisasjon
52
Misjons bladet 1-12
som arbeidet i Sentralasia, visste vi at
muligheten til proklamasjon var sterkt
begrenset. Organisasjonen hadde bestemt
at den skulle følge landets lover. Derfor ble
virksomhetens kjerneområde diakoni.
Samarbeidsorganisasjonen vår har vært
i landet siden 1967, og mange av de 70
internasjonale fagarbeiderne i organisasjonen har vært der i årtier, de har opparbeidet seg kunnskap og erfaring og de tjener
i kjærlighet med en åpen himmel over seg
uten at de forkynner med ord.
Konkret hjelp. Mye av arbeidet har bestått i å lindre umiddelbar nød. Organisasjonen har flere øyesykehus spredt ut over
landet, og tusentalls har fått beholde synet
eller til og med fått synet tilbake gjennom
denne virksomheten. Dermed har de også
fått muligheten til å leve et normalt liv
med verdighet og respekt.
Landsbygdutvikling, fornybar energi,
fysioterapi og proteseverksted, engelskundervisning, utdannelse i administrasjon
og ledelse, mental helse og forebyggende
helsearbeid er noen av prosjektene som
samarbeidsorganisasjonen vår driver. Undertrykte og marginaliserte grupper: kvinner, barn, funksjonshemmede og mentalt
syke gis gjennom prosjektene verdighet, de
blir sett.
Om å arbeide i Sentralasia. Sikker-
hetssituasjonen er en stor utfordring både
for de 600 nasjonale medarbeiderne i prosjektene og de 70 internasjonale bistandsarbeiderne med deres familier. Det er også
en utfordring at det ikke er tillatt å slutte
seg til og åpent bekjenne sin kristne tro.
De første årene støttet Misjonsforbundet
en fysioterapiskole. Utsendt norsk personell var knyttet til skolen. Mangelen
på fysioterapeuter etter skader gjennom
langvarige kriger, var prekær. Både mannlige og kvinnelige terapeuter ble utdannet.
Denne støtten ble avsluttet for noen år
siden, men skolen fortsetter sitt arbeid.
Likeledes hadde vi personell ved en morbarn helseklinikk som primært drev med
forebyggende helse. Norsk personell har
også vært tilknyttet språk- og kulturskolen
for nyankomne fagarbeidere. For øyeblikket har vi ingen arbeidere fra Misjonsforbundet tilknyttet prosjektene.
Ortopedisk verksted og senter for
funksjonshemmede. Misjonsforbundet
har mottatt ekstern støtte til dette arbeidet
siden 2008. Der produseres proteser og
det gis fysioterapi til dem som trenger det.
Dessuten har prosjektet en viktig rolle i
forhold til lokalsamfunnet: Å forklare for
landsbyledelsen og andre at funksjonshemmede har samme verdi som alle andre
mennesker, og at det er mulig å legge til
rette deres hverdag på en slik måte at de
kan gjøre nytte for seg i samfunnet. Man
ønsker å skape holdningsendringer slik at
mennesker kan føle seg verdsatt selv om
de er funksjonshemmet. Dermed blir ikke
konsekvensen av funksjonshemmingen
dobbel.
Mental helse. Tilbudet til mennesker
Personene på bildet er ikke knyttet til vår virksomhet i Sentralasia.
med psykiske problemer har vært til dels
totalt fraværende inntil dette prosjektet
startet. Mentalt syke ble sett ned på og
mishandlet, de var ikke fullverdige mennesker. De fikk ingen hjelp.
Prosjektet Mental helse har som mål at
”alle mentalt syke i området skal ha tilgang
til effektiv behandling som ikke er for dyr”.
Alle sykepleiere i området får tilbud om
et kurs slik at de kan finne ut om noen er
mentalt syke og kan henvise dem videre.
Alle leger får tilbud om et årskurs med
praksis i en poliklinikk drevet av prosjektet, slik at de selv kan behandle enkle mentale lidelser etterpå. Noen få får mulighet
til å studere i utlandet for spesialisering.
En har allerede opplevd at holdninger har
endret seg litt etter litt, selv om det vil ta
tid. Mange har fått en bedre livskvalitet
både fordi de har blitt behandlet, men
også fordi de møter større forståelse i sine
lokalmiljø.
I Guds bilde. Målsetningen for Misjonsforbundets engasjement i Sentralasia har
vi definert slik: ”Gjennom internasjonal
diakoni vil vi bidra til å lindre akutt nød,
bekrefte menneskers verdighet og arbeide
for menneskers rettigheter fordi de er
skapt i Guds bilde, og være et håpets tegn
for mennesker for tid og evighet.” Nettopp
dette bidrar vi til slik vi arbeider nå.
Viggo Koch, spesialrådgiver
M i s j o n s bladet 1 -1 2
53
Aktuelt
Eksponert for det nye
Om læring hos en ung leder i gårsdagens Norge og en ledergruppe i dagens Kina.
J
eg husker enda godt de to første større
lederkursene jeg var på i kristen sammenheng, begge i Oslo, ett som kristenrussleder, det andre som en leder i
KFUM-sammenheng. På den tiden var
det jo en kjempeopplevelse for en kristiansunder bare å reise til Oslo. Jeg husker
talerne, noen av temaene og rådene de gav.
Jeg ble eksponert for nye tanker og måter
å gjøre saker og ting på. Jeg tok med meg
mye tilbake til det frivillige arbeidet jeg var
engasjert i hjemme. Det betydde mye. Det
var mye å lære av andre!
Studiereise. Vi møtte en klok kinesisk
kristen leder i Hong Kong for en del år
siden og ba ham om råd om hva vi burde
satse på i vårt samarbeid med Shaanxi
Kristne Råd i Kina. Nøkkelordet hans var
”exposure” – eksponering. Han forklarte
at i en hektisk hverdag som kristne ledere
i Kina, var det vanskelig å få ny input og
nye visjoner omkring tjenesten. Dessuten
var det ikke vanlig at ledere i kirkene reiste
på kurs andre steder. Vi tok det med oss,
og i samtaler med lederne i Shaanxi har vi
siden sagt at dersom de er interessert og
finner tid, kunne vi godt tenke oss å støtte
en slik studiereise for dem. Kanskje hadde
vi tenkt at Europa eller Hong Kong kunne
være aktuelle steder å besøke. Men vi har
54
Misjons bladet 1-12
lært at vi verken skal bestemme tid eller
sted, det må komme fra dem.
Etter et par-tre år – det tar alltid litt tid
å gjøre nye ideer til sine egne – kom så forslaget om en studietur til Shanghai-området på østkysten av Kina. Ikke akkurat det
vi hadde tenkt, men vi visste at åpenheten
for kristent arbeid var mye større der enn
inne i Shaanxi, og tenkte at det også kunne
være nyttig.
Ny begeistring. Sist høst var vi tilbake i
Shaanxi og møtte en inspirert ledergruppe
som hadde reist sammen på studietur. De
snakket begeistret om det de hadde sett og
opplevd, noe av det viktigste for dem var
å se hvordan arbeidet i små grupper fungerte. På direkte spørsmål svarte de at det
skulle de kunne få til å fungere i sin egen
provins også. Til vanlig kan nok rapporter
vi får fra arbeidet virke formelle og korrekte, men kanskje ikke inspirerende: De
forklarer hvordan de har brukt støtten de
har fått, hvem som har vært med og hvilke
tema som er berørt. Men denne gangen
boblet til og med rapporten av inspirasjon.
Nye bekjentskaper, nye arbeidsmetoder,
nye muligheter, ny begeistring og glød. Og
vi måtte erkjenne at for dem var Shanghai
det beste stedet å besøke: De var trygge og
de kom til sin egen kirke som hadde kom-
met lenger i sin utvikling enn dem selv
fordi konteksten var annerledes. Kanskje
var dette for meg den mest gledelige begivenheten for misjonsarbeidet vi står i for
hele 2011!
Mersmak. Så fikk vi søknadene om støtte
for 2012: En ny studietur, denne gangen til
provinsene nordøst i Kina der forholdene
for kirkene er enda lettere. De skulle studere menighetsplanting, ungdomsarbeid,
søndagsskolearbeid, hvordan forbedre forholdet mellom myndighetene og kirken og
så ville de videreutvikle smågruppetenkningen. Det er klart de får støtte til det,
sammen med noen tanker og råd.
Langsiktig samarbeid bidrar til at Guds
rike vokser, og vi har lært at eksponering
kan være en god arbeidsform!
Viggo Koch
spesialrådgiver for
bistand og misjon
Ekteparet Wang Jun (t.v) og Wang Hong
er blant de mest betydningsfulle lederne i
Shaanxis kirke. Han leder Shaanxi Kristne
Råd, hun er rektor på bibelskolen i Xi’an.
M i s j o n s bladet 1 -1 2
55
Ikke helt A4
Vi tar jobben fra
logo, profil, idé og
design til trykk og
innbinding.
www.wera.no
56
Misjons bladet
FØRJULSTREND
HUSKELAPP
KALLES
JESUSBARNET
MULIGHET
LIK
KRYDDER
KALIUM
RØNTGEN
YRKESTITTEL
PRON.
SPRUDLENDE
G
........
MARIA
MENGDE
GIFTIGE GODTERI
ELEKTRO
SPISER
SPANSK
BY OG
SLAGSTED
KVINNENAVN
NEVROFIBROMATOSE
ELLEVE
STABELPRODUKT
JAPANSK
ELV
BÅT
ORAKELBY
HASJRØYK
PREP.
DEL AV
GRUVE
KIRKEORG.
KRYDDER
VOKALEN
TO LIKE
RO
TO LIKE
FLUOR
ASTRONOMISK
INSTRUM.
SMERTETOKT
Y G
KUNST
VI OVER 60
KONJ.
HENFAREN
FORENE
UNDERSØKER
FYLKESMANN I
VESTFOLD
B
FEM
KRAFTIG
MYNT
FUGLEFORELDER
BESØKSTJENESTE
SURRE
VASKET
URO
OKSE
M
E
S
T
E
R
SKRIVE
TIDL.
STATSMIN.
GRUPPE
VISMANNSEKSPERTISEN
NY
BOLIG
(FORSTAVELSE) RETNING
19.–22.april
2012
TYSKLAND
JOULE
HØYTIDSUKE
OPPOSISJON
1/2 DIAMETER
VEKST
ENDE
VEGÅRTUN kaller igjen de over 60 til samling! Vi tror det blir flotte
dager ved vakre Vegårvann denne gangen også. Som talere kommer
Solveig og Asbjørn Johansen. Gjennom mange år har Asbjørn gledet
oss med sin rike og inspirerende forkynnelse, det samme har Solveig.
Tlf.: 37 04 99 11 • Grimstad • Norgeshusforhandler
Vårt fantastiske vertskap, KAREN og SVEN ØVERLAND, leder leiren.
PREPOSISJON
MANNSNAVN
PREPOSISJON
TYSK
MALER
URAN
TORP
FLYPLASS
SELVISK
ADFERD
TYSKLAND
KALIUM
LIKT
SLANKEPILLE
SUTREPAVE
FISK
SVOVEL
BRØD
FIRFISLE
INFORMASJON
MATKUNST
JOULE
UNIVER- SELSKAP
SISTET
EIRE
ALENE I
SITT
SLAG
TESLA
ARTIKKEL
PLAGG
NORSK
MALER
ØVE
EULERTALLET
FEM
HUNDRE
STJERNE
(FORSTAVELSE)
SNAKK
LUKT
DIKT
GRIPE
TALL
AVVIKER
LENGDE
MILITS I
KONGO
BLODTYPE
K J
U
L
E
I
I N
N
S K
J
H Ø
P
S
L
I
A S
T
H E
N
A
Y
A
N
L
E
D
N
I
N
G
Y
A
L
E
E
R
I
N
E
G
A
L
T R
A
L L
D
E
R
I
G
A
S
T
R
O
N
O
M
I
H
I
M
M
E
L
G
J
E
S
T
S
O
U
S
S
J
E
F
E
T
E
S
Y H
O
O R
G T
OVASJON
PÅ
(GRESK)
URO
VINYLHVA ER
PROD.
KLOKKA
(SIDDISOPPSLANG) BRUDDET
TUSEN
RETNING
TO LIKE
HANDLING
KAOS
OKSYGEN
BLODTYPE
K
V
A R T I S
R
O R T
S S E R E
E N T E R
U
K
E S T E
G E R G R
O R F A T
T
L
R E T T S
I N E
O
P E R S O
S P Y T
E T E R
D E
E U
E
O
N
R E K O N
A
T A
V
N D
F Ø
D
S
Y T
T E
E Y
J U
E
N E
T G
E I
S
O T
G E
TALENT
STEILE
A
A
D V E N
I E
T
E
J A
R J U L
A L L
U K E
E
F A
R
E N
R I
S T I T
T H E R
R
F A
Ø R R
M
E N
P E D A
E N
R
R S A F
S
N
O
P
E
T
S
I A
O N
N G
L
P I
L S
O T
T E
SESONGARBEID
FORLANGENDE
ROTE
ULTRA
FLEX
TALL
RETNING
T
O
K
S
I
S
K
E
EN
GAVE
HÅNDVERKERNE
KALIUM
KVINNENAVN
DINAS
MOR,
1. MOS 34
RARING
LIKT
BEGGE
VEIER
KELVIN
GARNET
BLODTYPE
SØNN AV
NOAH
LIK
MEDIS.
UNDERS.
STOR
(FORST.)
ISLAMSK
TITTEL
DALSIDE
DEFROSTES
TV-FENOMEN
DEUTERIUM
LØSNING KryssORDET nr 5/2012
SPANIA
NABOER
ALUMINIUM
FORHØYNING
NORDISK
JERNB.SELSKAP
ARTIKKEL
KONJUNKSJON
GREIT
FEMTI
REKLAME
URENE
UNION
GLEDE
5.
JANUAR
UNNSELIGE
BLODTYPE
DANS
EU-RUSSLANDSAMARB.
KV.NAVN
KONJUNKSJ.
ORDGYTER
UTLØP
ATOM
REGNSKAPSFØRERORGAN.
UFINT
SPRÅK
RADIUS
PYTTER
NEVNTE
TAKE IT
.........
PLAGE
1/2 DIAMETER
INFORMASJON
VENT
REPRISE
KV.NAVN
ARRESTANT
SLIM
SVOVEL
YTTRIUM
EN
REDSKAP
THORIUM
TYRK. BY
AM. TEOLOG OG
FORFATT.
AM. TVVERT OG
KOMIKER
BELTE
BLODTYPE
LIVERPOOLKEEPER
REPETOAR
OSCARVINNERSKUESP.
SUR
VÆSKE
FOLK
BEHOLDER
HUNNKJØNN
BERØMMELSE
PÅMELDING TIL: Hilde Øyslebø, Mellomhagen 22, 3261 Larvik.
Tlf. 47850508/ 33127477 etter kl. 16.00,
E-post: toeysl@online.no. Påmelding så fort som mulig.
FORFATTER
SMELTE
ANDEL
ERNST &
YOUNG
LOEROMAN
JOD
OKSYGEN
ENSOM
EMBETSPLAGGET
SPANIA
IBSENFIGUR
RETT
ANONYM
SKRIBENT
INSTRUMENT
PYNT PÅ
BOKFONT
TIDSROM
NORSK
RETSTIDENDE
BESØKE
ARTIKKEL
RØNTGEN
TETTSTED I
ROGAL.
VIKTIG
PERSON
TANGIER
FLYPL.
PRONOMEN
TIDSRIKTIG
TERA
SPANIA
ØNSKENE
X
T I D
E
U
B S S
A S T
E
R I F
A
O
D
R
A M B
R I U
E N
E
D
I
E
S T
K E
M U
N
F
S
E
T
O
F
E
A
S
Y
M
A
K
R
O
A
D
K I R K E
N
S A L
A V
F
R V I S I
R
R Y
B
S P
B A D E R
I N A
A
D M
T
D O M M E
E L E
M
V Æ R D A
I R
S K
E
E B E
R A V
R
E R N E
R V E N T
J
K O N S
V I E
N O T
T T
R
R
S A
I S E S
O M S S
Å S
I
E
R K A P
A V I
M E R
R U E
I
O M S T
N O E N
N I N G
R
S
E R T
D
J
E R E
O R
M N
K J E
L U K
A L U
P
N
P E N
S E S
A
K
L E A
V I P
E R E
I N
E N E
M i s j o n s bladet
57
folk
Her skriver vi om Misjonsforbundsfolk som feires eller som minnes, først og fremst
om folk som er aktive i dag, eller som har vært i tjeneste over litt tid, i tidligere tider.
Jubilanter Minneord
60 ÅR
kontorsekretær i Misjonsforbundet, fylte 60 år 27.
februar.
Grete vokste opp i Lunner på Hadeland og bodde
der til hun flyttet til Oslo som 17-åring i 1968. Da begynte hun å jobbe i Televerket, der hun jobbet til hun
giftet seg med Øystein Østerhus i 1974. Øystein reiste
da som evangelist for De Frie Evangeliske Forsamlinger. Han reiste mye i Sverige og også i misjonsfeltet til
De Frie Evangeliske, og dette har preget familiens liv.
I 1988 flyttet familien til Harestua og bygde hus
der. Siden da har Grete bodd på Hadeland.
Grete og Øystein fikk tre barn; ei jente og to gutter. Hanne ble født i 1975, Thomas i 1977 og Simon
i 1983. Grete har to barnebarn og er tredje-eldst av
syv søsken. For to år siden mistet hun sin ektemann,
Øystein.
Med en reisende mann og tre barn, har Grete
prioritert å være hjemme. Men hun jobbet sju år i
gullsmedforretning og fire år på tannlegekontor før
hun begynte å jobbe som kontorsekretær i Misjonsforbundet i desember 2000. For Grete har det vært av
stor betydning å få jobbe i en kristen sammenheng.
Grete har en av de blide hyggelige stemmene som
møter dem som ringer Misjonsforbundet. Hun er
vennligheten selv og en kollega det er lett å bli glad i
og like.
Vi ønsker å takke Grete for trofasthet og fleksibilitet i utførelsen av mange av kontorets praktiske og
viktige gjøremål. Misjonsforbundet vil gratulere med
dagen og ønske Guds velsignelse over livet.
Torsdag 2. februar
døde Karl Oddbjørn
Lønskog etter kort tids
sykeleie. Lønskog ble
født 20. september 1936
i Skafså i Telemark. Lønskog har i over 50 år vært
aktiv som sangevangelist,
forkynner og pastor.
I 1958 startet han opp
som evangelist i Østre
distrikt og senere reise
han som riksevangelist. I denne perioden reiste han sammen med
Arvid Gundersen som utgjorde den kjente og elskede sangduoen
“Lønskog og Gundersen.” De opplevde vekkelse mange steder. I
perioden 1960 til 1973 var Oddbjørn Lønskog deltidsforstander
i Grimstad. Menigheten hadde en rik tid i denne perioden og
menigheten ble bygget opp. Med utgangspunkt i Grimstad hadde
Lønskog en deltids- og fritidstjeneste som strakk seg over det
meste av Aust-Agder. Fra 1974 fulgte fire år med forstanderansvar både i Bjorbekk og Froland misjonsmenigheter. Deretter syv
år med ansvar i Froland og tilslutt flere år i Bråstad og på Jomås
misjonsmenigheter. Han hadde også i ett år vikarforstander i
Evangelical Free Church i Brooklyn.
Som pastor var Oddbjørn var en praktiker, og bidro gjerne til
utbygging der han var pastor. Men han var ikke bare kirkebygger,
han var menighetsbygger – og vi kan i dag se noe av fruktene av
Oddbjørns tid som forstander i misjonskirkene i Froland, Bjorbekk og Grimstad. Han evnet å engasjere mennesker rundt seg.
Ikke minst mange ungdommer ble rekruttert fikk utfordring og
lov til å prøve seg med sang og musikk, eller andre oppgaver.
Oddbjørn var også et engasjert medmenneske. Han hadde omsorg for andre og interessse for mennesker. Samtidig var han en
handlingens mann. Der mange av oss andre kan passiviseres av å
se alle den nød som finnes, der fant Oddbjørn enn vei til å hjelpe.
Det ble mange, mange turer med hjelpesending til Lavia og Estland og mange mennesker som fikk en hjelp til en bedre hverdag
og et mer verdig liv.
Det norske Misjonsforbund er takknemlig over hva Oddbjørn
Lønskog fikk bety. Våre tanker og våre forbønner går i disse dager
på en spesiell måte til Tordis, Bjørn Erik, Trine Lise og den nærmeste familie. Vi lyser fred over Karl Oddbjørn Lønskogs minne.
Jarle Råmunddal, generalsekretær
Jarle Råmunddal, generalsekretær
Grete Skjennum Østerhus,
58
Misjons
Misjons bladet
bladet 1-12
1-12
SKRÅBLIKK
Chrétiens
sans frontières …
Overskriften betyr ”Kristne uten grenser”. Uttrykket kan misoppfattes, men her vil jeg slå et slag for det grensesprengende
ved det å være en Jesu etterfølger. Evangeliet har sine røtter i
jødedommen og sitt utspring i Palestina i det første århundre.
Med det varte ikke lenge før de gode nyhetene hadde sprengt
både geografiske, språklige og kulturelle grenser. ”Gå derfor ut
…” var noe av det siste Jesus sa til disiplene. Det å være utadvendt – vendt utover – er et naturlig karaktertrekk ved troens
folk og ved en sunn menighet.
Jeg er nettopp ferdig med å lese en bok
som handler om å fylle opp sitt liv igjen
etter at det nesten har gått tomt. Jeg har
lest Tomas Sjödin sin bok Tusen olevda liv
finns inom mig.
Handlingen skildrer et heltidsengasjert kristent menneskes
tomhet etter lang tid med bare å gi uten å få. Til slutt går
man tom. Fortsetter man å gi noe videre da, blir det tomhet
man formidler. Boka skildrer også veien tilbake – eller fram
– til å bli fylt opp igjen med nytt mot, nytt innhold, nye krefter – og ikke minst – nye tanker om hvordan livet bør leves.
Boka fikk meg til å dra på smilebåndet i tillegg til å felle
tårer. Mange ting var gjenkjennbart.
Å leve med en balanse mellom å ta inn og gi ut er avgjørende for et slitesterkt liv. Det er nesten noe matematisk over
denne skaperloven Gud har installert. Vi trenger påfyll. Vi
trenger Gud. Vi trenger medmennesker. Hele oss med ånd,
sjel og kropp trenger denne balansen for å leve godt. Vi må
våge å be om hjelp, søke kildene på nytt – for å få tilbake balansen og dynamikken.
Jeg arbeider innenfor høyere utdanning – et område der internasjonalisering er blitt et stadig viktigere satsningsområde. Noe
av det mest berikende med jobben – en matematiker kan ikke
ha særlig mange gleder, tenker du kanskje – har vært å delta i
internasjonale prosjekter og spesielt det å ta imot utenlandske
studenter og av og til lykkes med å sende ut norske.
Ledere bør lære seg denne avhengigheten av et dynamisk indre
raskest mulig. Det underlige er at det hender det må en aldri
så liten (eller stor) livskrise til å for å erkjenne og forstå dette.
Fysisk snakker vi om å møte veggen. Åndelig kan vi snakke om
tomhet. Ofte kommer disse fenomenene sammen. Da blir opplevelsen dramatisk. Jeg tror vi trenger gode medvandrere, gode
mentorer, gode veiledere. Disse må tørre å konfrontere og si
det slik som det oppleves av andre utenfra. Den som veiledes
må tørre å være sårbar, være åpen for å bli konfrontert – og
ikke minst ha et ønske om gjøre noe med det.
Også for den lokale menigheten kan det å få impulser utenfra
være en stor berikelse. Her gjelder det å ikke tenke for snevert:
det kan være fristende å dra på studietur til et engelskspråklig
land med en kultur som ligner vår egen (les: USA). Vi kan ha
vel så mye å lære av menigheter i Latin-Amerika, i Afrika eller
i Østen. For ikke å snakke om vårt eget kontinent, der våre røtter som Misjonsforbund faktisk befinner seg.
Ingen gode ledere bør unngå å by på seg selv. Hvis vi tror at
det må se ”pent” ut først, kommer vi kanskje aldri til å ville
åpne oss. Vi må våge å vise vår svakhet også – være sårbare.
Det er alltid en risiko i det. Noen kunne finne på å kritisere
oss. Erfaringen er vel nesten alltid den motsatte. Når vi våger
å leve åpent og sårbart, finner det gjenklang i de fleste andres
liv – hos dem som er ærlig mot seg selv.
Å skaffe seg en vennskapsmenighet i den verdensvide familien
av evangelikale menigheter, kan være en måte å sprenge noen
grenser på i din menighet.
Så er det altså en risiko i å leve sårbart, en risiko i å
uttrykke behov i begynnende tomhet. Men ledere
kan aldri leve risikofritt med sitt liv. Det kan vel
egentlig ingen. Be om å finne veien til en god balanse for ånd, sjel og kropp.
av Per Ravna
Universitetslektor ved Universitetet i Nordland, tidligere
styremedlem i Ansgarskolens styre og skolens styreleder
de siste seks årene.
pun ktum
Den internasjonale humanitære organisasjonen Médecins sans
frontières (Leger uten grenser) tilbyr medisinsk nødhjelp til
”dem som trenger det mest – uansett hvem, uansett hvor, uansett hvorfor” (sitat fra organisasjonens norske hjemmesider).
Det finnes flere andre organisasjoner som har et grenseløst
perspektiv, for eksempel Reporters sans frontières, som arbeider
for ytringsfrihet verden over. Organisasjonen Tollere uten grenser ble derimot aldri noen suksess…
Balanse i liv og tjeneste
- tid til refleksjon, innpust og utpust
Eilif Tveit
misjonssekretær
M i s j o n s bladet 1 -1 2
59
Retur:
Misjonsbladet,
Chr Krohgs g 34,
0186 OSLO
B
Generalforsamling
2012
25.– 27.mai
i Arendal misjonskirke
Møt Dorthe og Cornel Pascu som Misjonsforbundet er med å sende til Romania.
”rotfestet, raus, relevant”
> Påmelding og informasjon på www.misjonsforbundet.no